11 åring som ikke bidrar og bare klager

[AnonymBruker]

14 timer siden, Humle Brumle skrev:

Høres ikke ut som du er særlig positiv til henne heller da🙄

Lillesøster på 2 vet at hun skal vri opp en klut? Det tror jeg ikke noe på. Hun gjorde jo det du ba om, liksom hva mer forventer du av en elleveåring. Og du sier mye alltid og at hun er ditt og datt. Også klager du på at hun har angst. Skjønner du trengte å blåse litt av men jeez. Jeg tror det bare er slik at man har mindre tålmodighet med stebarn jeg. Sånn er det bare. 

Støtter denne. Jenta har sikkert sitt å slite med. La foreldrene ta seg av oppdragelsen. Du har valgt en mann som har barn fra før, hun har IKKE valgt deg. Du må være voksen og ta deg sammen. 

Anonymkode: 8a758...9a8

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 21273...7fc

Klipper bort her også så posten ikke blir så lang  takk for at du deler dine erfaringer, jeg skjønner mer og mer at dette er ganske vanlig. Jeg bare sliter med at hun har gått fra å hjelpe til, til å bli helt «tafatt» når dette er ting hun alltid har gjort og klart helt fint   
 

har dessverre ingen venninner med barn på den alderen. De jeg kjenner som har barn er på alder  med hun som er min biologisk  jeg er ung selv, og kunne nesten vært mer stesøster enn stemor i alder da jeg ikke er mer enn 15 år eldre. Jeg tenker litt at slik hun er nå må vi jobbe med både hun, oss selv og oss som familie, for hvis dette får skure å gå et par år til kommer det til å bli et helvette når hun er tenåring. Og også for meg å få et ordentlig forhold til henne fordi det vil være for sent. Det ønsker jeg jo ikke at skal bli. Jeg har selv vokst opp med fantastiske steforeldre på hver sin kant, og ser veldig opp til dem nå som voksen.

 

Til dere som foreslår å gjøre ting sammen med 11 åringen mtp vårt forhold, det er alt forsøkt. Shopping funker ikke, hun er med moren på det daglig omtrent, å sier alltid nei når jeg spørr. For å vise litt til frustrasjonen min skal jeg gi dere nok et eksempel på hvordan ting er hos oss.

hvis jeg har vært å kjøpt et nytt klesplagg til min egen datter så blir 11 åringen åpenlyst sint fordi jeg ikke har kjøpt noe til hu (noe som sjeldent stemmer fordi jeg ikke rekker å pakke opp av posene før hun blir sint). Når jeg endelig får vist 11 åringen hva jeg har kjøpt til hu så er det galt også, fordi det jeg kjøper er stygt (selv om jeg har sendt snapper til far som hun selv har fått se og godkjent). 

slik er det som oftest med det meste jeg gjør. Det blir litt sånn, uansett hva jeg gjør er det galt. Det er både slitsomt og frustrerende å ender opp i dårlig formulerte innlegg som HI.

 

jeg tar fullstendig selvkritikk for at jeg ikke handlet rett i denne situasjonen, selv om ting ble sagt på en ordentlig måte. Det som fremstilles her er ofte bare et lite glimt av et veldig stort bilde, og er derfor lett å rette pekefinger på enten mine eller hennes handlinger. Men igjen, jeg har fått veldig mange gode råd nå, å det er jeg glad for

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Støtter denne. Jenta har sikkert sitt å slite med. La foreldrene ta seg av oppdragelsen. Du har valgt en mann som har barn fra før, hun har IKKE valgt deg. Du må være voksen og ta deg sammen. 

Anonymkode: 8a758...9a8

Å denne kommentaren som du sier deg enig i er en av kommentarene jeg anser som slem og sarkastisk og uten noen form for konstruktiv kritikk. 
 

hvorfor skal jeg la foreldrene ta seg av oppdragelsen når jeg er en tredje forelder i denne situasjonen? Jeg har vært i livet hennes siden Hun var 4 år. Dette viser viktigheten av å lese mer enn bare kommentarer på første sidevogn hovedinnlegget  hadde du gjort det ville du fått mye mer utfyllende informasjon før du ba meg om å «vokse opp». Men takk for rådet, du med flere burde også ta dette rådet til dere, det har jeg allerede startet med hvertfall

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Å denne kommentaren som du sier deg enig i er en av kommentarene jeg anser som slem og sarkastisk og uten noen form for konstruktiv kritikk. 
 

hvorfor skal jeg la foreldrene ta seg av oppdragelsen når jeg er en tredje forelder i denne situasjonen? Jeg har vært i livet hennes siden Hun var 4 år. Dette viser viktigheten av å lese mer enn bare kommentarer på første sidevogn hovedinnlegget  hadde du gjort det ville du fått mye mer utfyllende informasjon før du ba meg om å «vokse opp». Men takk for rådet, du med flere burde også ta dette rådet til dere, det har jeg allerede startet med hvertfall

Anonymkode: eb2eb...8dd

Første side og hovedinnlegget (skulle det stå).

Anonymkode: eb2eb...8dd

[Hactar]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet her er at vi har gått fra å ha ei jente som bidrar på nivået jeg forventer, og som hun også har vært flink på, til å ikke bidra noe, aldri rydde noe (etter seg selv selvfølgelig) og kun klage å være negativ til både middagene og meg.

Så noe har jo skjedd. Om det er hormonene, angsten, tanken på nytt søsken eller hva, er ikke godt å si, men det ser ut til at hun må lære rutinene på nytt. Det høres ut som hun bidrar når hun får beskjed, så kanskje dere bare må innstille tålmodighetsnivået til å minne henne på oppgavene på en pen måte, og se litt gjennom fingrene med detaljene. 

Når det gjelder middagen, må hun få tilbakemelding om at det ikke er hyggelig med sure kommentarer når noen har laget til mat for henne. Det går an å si at «dette er jeg ikke så glad i», det må være en ærlig sak, men æsjing og lignende holder man for seg selv.

Kanskje kan middagsplanlegging og -laging være noe hun kan delta mer på og dermed også få mer innflytelse over? Ikke at det skal være taco hver dag, men at hun får litt eierskap til måltidet? 

Ellers skriver du at hun leker med lillesøster, og det er jo en kjempefin egenskap du kan bygge videre på. Det er ingen selvfølge at en elleveåring har noe særlig interesse av en toåring, så dette må du ta imot med varme og entusiasme. Rett og slett fortelle henne hvor glad du er for å ha akkurat henne som storesøster for barna dine, og hvor heldig lillesøster er som har henne å se opp til. Det er jo faktisk avlastning også. 

Endret 19. oktober 2020 av Hactar

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Hactar skrev:

Så noe har jo skjedd. Om det er hormonene, angsten eller hva, er ikke godt å si, men det ser ut til at hun må lære rutinene på nytt. Det høres ut som hun bidrar når hun får beskjed, så kanskje dere bare må innstille tålmodighetsnivået til å minne henne på oppgavene på en pen måte, og se litt gjennom fingrene med detaljene. 

Når det gjelder middagen, må hun få tilbakemelding om at det ikke er hyggelig med sure kommentarer når noen har laget til mat for henne. Det går an å si at «dette er jeg ikke så glad i», det må være en ærlig sak, men æsjing og lignende holder man for seg selv.

Kanskje kan middagsplanlegging og -laging være noe hun kan delta mer på og dermed også få mer innflytelse over? Ikke at det skal være taco hver dag, men at hun får litt eierskap til måltidet? 

Ellers skriver du at hun leker med lillesøster, og det er jo en kjempefin egenskap du kan bygge videre på. Det er ingen selvfølge at en elleveåring har noe særlig interesse av en toåring, så dette må du ta imot med varme og entusiasme. Rett og slett fortelle henne hvor glad du er for å ha henne som storesøster for barna dine, og hvor heldig lillesøster er som har henne å se opp til. Det er jo faktisk avlastning også. 

Ja, noe har skjedd, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. Det er ikke alltid hun bidrar om hun får beskjed. Hun må mases på, påminnes i det uendelige og fotfølges. Vi må fysisk stå å se på at hun gjør det hun får beskjed om. Slik har det ikke vært før. Det er sikkert derfor det har blitt et så stort frustrasjonsmoment hos meg. Så en blanding av hennes hormoner og mine graviditetshormoner har kanskje gjort at noe har krasja litt.

Akkuratt det med lillesøsteren er jeg flink til å påpeke og å rose for. Jeg påpeker hver periode at det at hun kommer og at hun leker med lillesøster gjør ting veldig mye lettere for meg som har invalidiserende bekkenløsning og ikke lenger klarer like mye. Jeg spørr ofte om hjelp til oppgaver jeg vet hun mestrer og ting jeg vet hun er flink på, slik at det hun føler av mestring nå styrkes og ikke svekkes mtp fryktene hennes.

middagene er hun stort sett med å bestemmer. Vi har faste middager de ukene hun er her, med noe variasjon selvfølgelig, og noe vi bestemmer. Likevel er det æsj og ekkelt uansett om hun har bidratt i planleggingen. 
 

Jeg var oppriktig lei meg i går å satt meg ned med far og pratet om dette. Han sa at han muligens klarer å overse det fordi det er hans egen datter. Men jeg vet ikke helt hva jeg mener om den kommentaren. Min egen datter hadde heller ikke fått lov til å sitte sånn. Dessuten blir hun også påvirket av all æsjinga. Stadig oftere sitter også toåringen å æsjer, «liker ikke», «vil ikke ha» osv. det er også litt slitsomt. For hun gjør det ALDRI når storesøsteren er hos mor. Da virker hun til å ha glemt at «mat er ekkelt». Så hele situasjonen er vanskelig til tider, men vi er nødt til å snakke ordentlig med 11 åringen om dette  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[Hactar]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

middagene er hun stort sett med å bestemmer. Vi har faste middager de ukene hun er her, med noe variasjon selvfølgelig, og noe vi bestemmer. Likevel er det æsj og ekkelt uansett om hun har bidratt i planleggingen. 

Akkrat det synes jeg er uakseptabelt. Her ville jeg hatt en tydelig grense, for dette handler om ren mangel på respekt for deg og jobben som er gjort, og verken angst eller dårlig konsentrasjon.

Kanskje er det best at far tar tak i det. Tar en prat generelt om respekt (igjen, antar jeg,) og si at skal hun være med å lage middagen de og de dagene. Så lager de to maten sammen, hun får erfaring med hvor mye jobb det er, samtidig som hun får litt mestringsfølelse til matlagingen ved å jobbe sammen med far.

Og du slipper at hun klager på maten du har lagd. Fortsetter hun å klage når det er du som lager maten, tenker jeg hun får være med å lage maten oftere. Helt til hun mestrer å ikke klage.

Når det gjelder søskenforholdet, kan det være lurt å også legge vekt på hvor fint det er for lillesøster å være sammen med henne, mer enn hvor avlastende det er for deg. Vet ikke om du allerede gjør dette, da. Jo sterkere søkenbåndet blir, jo lettere blir det også for henne å se seg selv som en rollemodell og unnlate å gjøre ting som er dumt for lillesøster. Som for eksempel å lære lillesøster at maten er æsj.

PS. Jeg tipper faren klarer å overse æsjingen mer fordi det ikke er ham som har laget maten, enn fordi det er hans biologiske datter. Eller fordi han ikke innser at æsjing til maten er en måte å vise dårlig holdning til deg og den jobben du gjør.

Jeg vet i alle fall at jeg raskt hadde satt bort oppgaven med matlaging til klagefantene dersom jeg bare fikk klager uansett, og jeg har bare barn jeg har født selv.

Endret 19. oktober 2020 av Hactar

[AnonymBruker]

Kanskje burde dere forsøke familieterapi? 🙂

Anonymkode: c5d5e...b90

[AnonymBruker]

Er mannen din helt hjelpesløs eller hva??

Anonymkode: 8610b...6f3

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner at jeg trenger et sted å blåse ut, for nå begynner jeg å bli LEI!

Vi har 50/50 fordeling med familiens 11 åring. Hos mor virker det til å være fri oppdragelse samt mye dulling og pengebruk på alt mulig som bidrar til store forventninger når hun er hos oss.

Hos oss er vi 4 mennesker (snart 5) når hun er her. Hun har høye forventninger til at vi til en hver tid skal gjøre noe, særlig det som koster penger. Skal begynne på ditt og datt av dyre aktiviteter og er generelt utakknemlig. Hun sliter også med angst, hun er redd for ALT og klarer ikke gjøre noen ting uten at vi fysisk fotfølger hun for å følge opp. Hun rydder aldri opp etter seg, roter noe helt hinsides og terger søsteren sin til stadighet. Å jeg er den eneste som sier ifra. Lillesøsteren er 2 år og er veldig glad i storesøster, men jeg merker at hun sliter med å tilpasse seg hver gang det er vår periode. Storesøsteren har det typiske enebarnsyndromet selv etter 2 år med søsken. Jeg fatter ikke hvordan dette skal gå når en ny lillesøster snart melder sin ankomst. 
 

Jeg blir hele tiden den slemme stemoren som bare gir oppgaver, «kjefter» og passer på. I dag tømte hun melkekartongen og fikk derfor beskjed om å skylle denne. Hun setter vannet på full guffe, så det spruter OVERALT. Ga hun derfor rolig beskjed om å tørke opp, skylle kluten å henge den på plass. Hun tørker opp, skyller kluten og slenger den på benken uten å vri den opp. Altså... til og med lillesøsteren skjønner at en klut vris opp før den henges på plass. 
 

Jeg gjør så godt jeg kan, passer på at det ikke er noen forskjellsbehandling, passer på at 11 åringen føler seg hjemme på lik linje med lillesøsteren, passer på å rose hun når hun gjør noe bra og oppmuntrer generelt til å mestre angsten i situasjoner jeg kjenner meg igjen i og kan dele erfaringer. Likevel møter jeg masse motstand og føler nesten at hun går inn for å terge meg. ALT skal diskuteres eller kverulerer på. Å hver eneste middag skal klages over, ALLTID er det en negativ kommentar til det jeg gjør, maten jeg lager, rosen jeg gir, handlinger jeg gjør. Jeg blir så ufattelig sliten hver gang det er vår periode. Det spiller ingen rolle om jeg lager favorittretten hennes, det er alltid noe å klage på ved maten uansett. Hun mener også at hun ikke liker NOEN ting. Alt er æsj, liker ikke, det smaker rart osv. Når hu får beskjed om å ta seg en brødskive istede er det feil fordi hun vil ha ordentlig middag. Uansett hva jeg gjør, så er det galt.
 

Det er ikke noe jeg heller vil enn å komme godt overens med hun, men jeg blir motarbeidet HELE tiden. Jeg har vært i livet hennes halve levetiden hennes, likevel føler jeg meg bare som en hushjelp uten betydning i hennes liv, å det sårer meg. 
 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vet at jeg (som alle andre stemødre her på KG) vil svartmales for alt det er verdt, så kjør på. Eller vær litt greie å kom meg råd og tips. Jeg vet faktisk ikke om jeg orker mer snart, har mest lyst til å bli særboer, men det er noe seint med felles barn. Hjelp meg, helt seriøst!  

 

 

Anonymkode: eb2eb...8dd

Ærlig talt kan du ikke rette aggresjonen mot faren, mannen du har valgt å få barn med, som har barn fra før?? Det er da ikke din oppgave å vurdere hvorvidt moren til jenta har fri oppdragelse eller duller med henne eller bruker for mye penger på henne!! Fatter ikke hvorfor folk som er så fiendtlig innstilt til andres barn velger å få ikke ett men flere barn med en som allerede har barn. Måten du klager på at hun har angst er også utrolig tragisk. Stakkar jente! Ja du er faktisk den slemme stemoren. Du har en negativ innstilling til jenta som farger måten du behandler henne. Hun er som en helt vanlig 11-åring slik du beskriver, og dine egne barn kommer til å være likedan om noen år. Skjerp deg og be mannen din ta mer ansvar hvis du ikke klarer å håndtere følelsene dine på en voksen måte. 

Anonymkode: d4085...fe5

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ærlig talt kan du ikke rette aggresjonen mot faren, mannen du har valgt å få barn med, som har barn fra før?? Det er da ikke din oppgave å vurdere hvorvidt moren til jenta har fri oppdragelse eller duller med henne eller bruker for mye penger på henne!! Fatter ikke hvorfor folk som er så fiendtlig innstilt til andres barn velger å få ikke ett men flere barn med en som allerede har barn. Måten du klager på at hun har angst er også utrolig tragisk. Stakkar jente! Ja du er faktisk den slemme stemoren. Du har en negativ innstilling til jenta som farger måten du behandler henne. Hun er som en helt vanlig 11-åring slik du beskriver, og dine egne barn kommer til å være likedan om noen år. Skjerp deg og be mannen din ta mer ansvar hvis du ikke klarer å håndtere følelsene dine på en voksen måte. 

Anonymkode: d4085...fe5

Hvis du leser mer enn hovedinnlegget så ser du at jeg ikke har en negativ innstilling til 11 åringen.  Og ut fra måten du kun kommenterer HI så ser jeg at du har en negativ innstilling til steforeldre. Vi jobber sammen som familie. Å jo, det er min oppgave å vurdere hvorvidt hun har fri oppdragelse hos mor når vi prøver å oppdra våre barn til å ha respekt for andre mennesker som en av flere viktige verdier. Jeg har vært i jentas liv Siden hun var 4 år. 
Skjerp deg selv å les før du spyr ut bare negativitet. Jeg skal ta mer til meg når du er konstruktiv  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje burde dere forsøke familieterapi? 🙂

Anonymkode: c5d5e...b90

Ja, kanskje vi må det  takk for tips!

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er mannen din helt hjelpesløs eller hva??

Anonymkode: 8610b...6f3

Nei.  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Hactar skrev:

Akkrat det synes jeg er uakseptabelt. Her ville jeg hatt en tydelig grense, for dette handler om ren mangel på respekt for deg og jobben som er gjort, og verken angst eller dårlig konsentrasjon.

Kanskje er det best at far tar tak i det. Tar en prat generelt om respekt (igjen, antar jeg,) og si at skal hun være med å lage middagen de og de dagene. Så lager de to maten sammen, hun får erfaring med hvor mye jobb det er, samtidig som hun får litt mestringsfølelse til matlagingen ved å jobbe sammen med far.

Og du slipper at hun klager på maten du har lagd. Fortsetter hun å klage når det er du som lager maten, tenker jeg hun får være med å lage maten oftere. Helt til hun mestrer å ikke klage.

Når det gjelder søskenforholdet, kan det være lurt å også legge vekt på hvor fint det er for lillesøster å være sammen med henne, mer enn hvor avlastende det er for deg. Vet ikke om du allerede gjør dette, da. Jo sterkere søkenbåndet blir, jo lettere blir det også for henne å se seg selv som en rollemodell og unnlate å gjøre ting som er dumt for lillesøster. Som for eksempel å lære lillesøster at maten er æsj.

Ja, far skal ta tak i det, å vi skal ta tak i det sammen. Jeg skal foreslå det du skriver om at de lager middagene heretter om hun bare skal klage på maten hun selv er med på å bestemme. Takk for tips!  

 

jeg er veldig flink til å påpeke den gode jobben hun gjør med lillesøster og at hun er flink til å hjelpe meg når jeg trenger det. Akkurat der ser det ut til at hun føler mye mestring, heldigvis!  bortsett fra den vanlige søskentergingen som alltid er der uavhengig om det er hel eller halvsøsken, så er de som søsken flest. 

Når hun omtaler lillesøster som halvsøster pleier jeg å påpeke at en søster er like mye søsken uavhengig om man har samme foreldre eller bare samme far. Dette gjør jeg for at hun selv skal føle sterkere tilknytning til lillesøster. Jeg har selv begge deler, men anser alle som likeverdige søsken forde. Med den holdningen er vi nok sterkere knyttet, tror jeg  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du leser mer enn hovedinnlegget så ser du at jeg ikke har en negativ innstilling til 11 åringen.  Og ut fra måten du kun kommenterer HI så ser jeg at du har en negativ innstilling til steforeldre. Vi jobber sammen som familie. Å jo, det er min oppgave å vurdere hvorvidt hun har fri oppdragelse hos mor når vi prøver å oppdra våre barn til å ha respekt for andre mennesker som en av flere viktige verdier. Jeg har vært i jentas liv Siden hun var 4 år. 
Skjerp deg selv å les før du spyr ut bare negativitet. Jeg skal ta mer til meg når du er konstruktiv  

Anonymkode: eb2eb...8dd

Du er på villspor her. Dette er så enormt vanlig, å skylde på mor når det er hos dere det ikke fungerer. Det virker som du fokuserer på feil ting. Det du BØR slå ned på og ikke akseptere er stygt snakk - enten det er til deg, om maten, om ting du har kjøpt osv. Det skal du ikke tolerere. Når det gjelder hva hun gjør hos mor, enten hun får flere ting eller legger seg senere eller ikke skyller ut av melkekartongen, så må du bare glemme det. Det har du faktisk ikke noe med å "vurdere". Det jeg synes er så merkelig,, er at du virker mer opprørt over at hun ikke "hjelper til"/bidrar i husholdningen (noe de aller færreste 11-åringer gjør)  enn at hun ikke snakker respektfullt til deg. 

Anonymkode: b45b2...c67

[AnonymBruker]

Du vurderer at mor har fri barneoppdragelse, er det noe kommunikasjon mellom deg/dere og mor? 

Anonymkode: 7df4d...8bb

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du leser mer enn hovedinnlegget så ser du at jeg ikke har en negativ innstilling til 11 åringen.  Og ut fra måten du kun kommenterer HI så ser jeg at du har en negativ innstilling til steforeldre. Vi jobber sammen som familie. Å jo, det er min oppgave å vurdere hvorvidt hun har fri oppdragelse hos mor når vi prøver å oppdra våre barn til å ha respekt for andre mennesker som en av flere viktige verdier. Jeg har vært i jentas liv Siden hun var 4 år. 
Skjerp deg selv å les før du spyr ut bare negativitet. Jeg skal ta mer til meg når du er konstruktiv  

Anonymkode: eb2eb...8dd

Jo ut fra det jeg leser har du en negativ innstilling. Kanskje du ikke ser det selv. Jeg har ikke noe forhold til steforeldre men har sett flere ganger her på KG om stemødre som klager over sine stebarn, og det er tydelig at de ikke har samme briller på for egne barn. Synes det er så trist å tenke på mtp hvor mange barn som vokser opp i to hjem i dag og ikke føler seg hjemme og elsket av de voksne hjemme. Hun er ikke din askepott-hushjelp. Du må nesten akseptere at barn, også dine biologiske barn, ikke er perfekte. De er barn som roter trasser og er gjennom mange faser. Denne jenta har det åpenbart vanskelig. 

Anonymkode: d4085...fe5

[AnonymBruker]

3 timer siden, Ezio skrev:

Man har ikke "angst" fordi man synes lekser er kjipt og presentasjoner er ekkelt. Ungdomstiden er tøff for alle, for det skjer store forandringer både i kroppen, sinnet og i alle folkene rundt seg. Dette endres ikke av å liksom-diagnostisere noen med "angst".

Hun er 11 og har terapeut. Dette er ikke på liksom. Håper du ikke får barn som sliter. 

Anonymkode: 2d2d5...f05

[Gjest Ezio]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hun er 11 og har terapeut. Dette er ikke på liksom. Håper du ikke får barn som sliter. 

Anonymkode: 2d2d5...f05

Terapeut? Om du har angst trenger du psykolog 🙂 

[Anonymus Notarius]

Gled deg til din egen unge kommer i den alderen...  

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er på villspor her. Dette er så enormt vanlig, å skylde på mor når det er hos dere det ikke fungerer. Det virker som du fokuserer på feil ting. Det du BØR slå ned på og ikke akseptere er stygt snakk - enten det er til deg, om maten, om ting du har kjøpt osv. Det skal du ikke tolerere. Når det gjelder hva hun gjør hos mor, enten hun får flere ting eller legger seg senere eller ikke skyller ut av melkekartongen, så må du bare glemme det. Det har du faktisk ikke noe med å "vurdere". Det jeg synes er så merkelig,, er at du virker mer opprørt over at hun ikke "hjelper til"/bidrar i husholdningen (noe de aller færreste 11-åringer gjør)  enn at hun ikke snakker respektfullt til deg. 

Anonymkode: b45b2...c67

Ja, jeg slår bed på det, men det hjelper ikke at jeg er den eneste. Igjen, om du leser hele tråden ser du at hun tidligere har bidratt, men plutselig har dette stoppet opp og hun må fotfølges i ALT hun gjør. 
 

Jeg skylder ikke på mor, jeg nevner at hun har fri oppdragelse. Hva mor gjør er opp til hun, det er hun som vil slite med grensesetting. Det JEG reagere på er at hun ikke har respekt for noen. Hadde min egen datter snakket slik 11åringen gjør til både oss og besteforeldre hadde jeg slått hardt ned på det. At en 11 åring svarer og kverulerer er helt vanlig, men at en 11 åring utagerer på alle som snakker til hun, eller svarer surt, det syns ikke jeg er greit. Så ja, kanskje jeg blander meg, men når jeg hører samtalene hun har med mor, så sier jeg ifra at vi snakker ordentlig til hverandre. Utover det får mor gjøre som hun vil med resten av oppdragelsen. Jeg sier bare at det påvirker samværet her fordi vi får litt «startvansker» fer 11 åringen lå tilpasse seg faste rutiner og regler. Mor sier hun prøver på det samme der, men at hun blir fullstendig overkjørt. 
 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vurderer at mor har fri barneoppdragelse, er det noe kommunikasjon mellom deg/dere og mor? 

Anonymkode: 7df4d...8bb

ja, vi har en kommunikasjon og dialog rundt 11 åringen. Hun syns det er helt greit at jeg som i eksempelet over, ber jenta svare ordentlig når hun er frekk med blant annet mor i telefonen. 
 

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo ut fra det jeg leser har du en negativ innstilling. Kanskje du ikke ser det selv. Jeg har ikke noe forhold til steforeldre men har sett flere ganger her på KG om stemødre som klager over sine stebarn, og det er tydelig at de ikke har samme briller på for egne barn. Synes det er så trist å tenke på mtp hvor mange barn som vokser opp i to hjem i dag og ikke føler seg hjemme og elsket av de voksne hjemme. Hun er ikke din askepott-hushjelp. Du må nesten akseptere at barn, også dine biologiske barn, ikke er perfekte. De er barn som roter trasser og er gjennom mange faser. Denne jenta har det åpenbart vanskelig. 

Anonymkode: d4085...fe5

jeg har ikke en negativ innstilling til barnet, å anser hun heller ikke som en hushjelp. Jeg aksepterer at ingen er perfekte, at barn er barn, at barn trasser, tester grenser osv. 

jeg anser 11 åringen som et likeverdig medlem av vår familie, hvor hun, som oss andre, tidligere har bidratt og ryddet etter seg selv. Derfor forventer jeg også at dette er noe hun kan. Plutselig har dette snudd å hun rydder nå ingenting med mindre vi står oppi hu. Det eneste jeg vil er at vi skal samarbeide slik vi alltid har gjort, å rydder opp etter oss selv. Samtidig som vi respekterer hverandre! 

Anonymkode: eb2eb...8dd