11 åring som ikke bidrar og bare klager

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Gled deg til din egen unge kommer i den alderen...  

Hun er mitt barn også, så vi er jo allerede der!  Men jeg skjønner at du sikter til min biologiske. Det er ikke sånn at jeg anser «mitt barn» som perfekt og «hans barn» som tafatt.  Våre barn er barn med ulike forutsetninger ut fra deres alder. Jeg forventer bare at vi skal respektere hverandre, og at vi samarbeider med å rydde opp etter oss selv så det blir lettere for meg å holde huset generelt ryddig  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[Anonymus Notarius]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er mitt barn også, så vi er jo allerede der!  Men jeg skjønner at du sikter til min biologiske. Det er ikke sånn at jeg anser «mitt barn» som perfekt og «hans barn» som tafatt.  Våre barn er barn med ulike forutsetninger ut fra deres alder. Jeg forventer bare at vi skal respektere hverandre, og at vi samarbeider med å rydde opp etter oss selv så det blir lettere for meg å holde huset generelt ryddig  

Anonymkode: eb2eb...8dd

De fleste har, helt naturlig, større tålmodighet og overbærenhet med egne unger enn stebarn. Som steforelder har man ikke vært med "hele veien", men får en fiks ferdig unge oppi fanget. Det krever ofte litt å være en god steforelder. Klager du mye på henne, slik man får inntrykk av her, kan det være grunnen til at hun ifølge deg bare klager. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å denne kommentaren som du sier deg enig i er en av kommentarene jeg anser som slem og sarkastisk og uten noen form for konstruktiv kritikk. 
 

hvorfor skal jeg la foreldrene ta seg av oppdragelsen når jeg er en tredje forelder i denne situasjonen? Jeg har vært i livet hennes siden Hun var 4 år. Dette viser viktigheten av å lese mer enn bare kommentarer på første sidevogn hovedinnlegget  hadde du gjort det ville du fått mye mer utfyllende informasjon før du ba meg om å «vokse opp». Men takk for rådet, du med flere burde også ta dette rådet til dere, det har jeg allerede startet med hvertfall

Anonymkode: eb2eb...8dd

Du er 26 år i dag og har vært i livet hennes siden hun var 4, og du var 19 år? Jaha ja. Hvor gammel er denn barnefaren nøyaktig? Hvorfor ville du som tenåring blir sammen med en eldre mann med barn fra før?

Anonymkode: 7f414...a2c

[n_97]

Jeg har ikke lest hele tråden. Jeg hadde mye angst som barn og også som voksen, og når man lider av angst glemmer man seg lett for man er mer eller mindre konstant stresset. Om dere ikke har fått veiledning fra helsestasjon eller bup kan det være lurt å be om. 

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er 26 år i dag og har vært i livet hennes siden hun var 4, og du var 19 år? Jaha ja. Hvor gammel er denn barnefaren nøyaktig? Hvorfor ville du som tenåring blir sammen med en eldre mann med barn fra før?

Anonymkode: 7f414...a2c

Han er 32. Hvorfor ble du sammen med din nåværende kjæreste? Eventuelt tidligere kjæreste? Det spørsmålet er irrelevant egentlig, men jeg ble sammen med han fordi vi var glade i hverandre. Har kjent de siden hun var 2, men ikke møtt hu før vi hadde vært sammen en stund. 

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

21 minutter siden, n_97 skrev:

Jeg har ikke lest hele tråden. Jeg hadde mye angst som barn og også som voksen, og når man lider av angst glemmer man seg lett for man er mer eller mindre konstant stresset. Om dere ikke har fått veiledning fra helsestasjon eller bup kan det være lurt å be om. 

Takk for svar, skal etterspørre dette. Hun har ikke fått diagnosen, men antar den vil komme mtp fryktene og reaksjonsmønstre rundt disse

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å denne kommentaren som du sier deg enig i er en av kommentarene jeg anser som slem og sarkastisk og uten noen form for konstruktiv kritikk. 
 

hvorfor skal jeg la foreldrene ta seg av oppdragelsen når jeg er en tredje forelder i denne situasjonen? Jeg har vært i livet hennes siden Hun var 4 år. Dette viser viktigheten av å lese mer enn bare kommentarer på første sidevogn hovedinnlegget  hadde du gjort det ville du fått mye mer utfyllende informasjon før du ba meg om å «vokse opp». Men takk for rådet, du med flere burde også ta dette rådet til dere, det har jeg allerede startet med hvertfall

Anonymkode: eb2eb...8dd

Nei, du er ikke en tredje forelder. Du er fars partner, og potensielt en viktig støttespiller i jentas liv, men det er mor og far som er foreldrene. De fleste barn har verken emosjonell plass eller behov for en tredje forelder så lenge de to biologiske er tilstedeværende i livet, det blir både for tett, påtrengende og forvirrende. At hele 3-4 voksenpersoner skal sette grenser, gi beskjeder og irettesette, i tillegg til den allerede krevende situasjonen det er å skulle veksle mellom to ulike hjemmemiljø, er for mye. Angst er et symptom på en utrygg følelse hos jenta, og det må du og far ta på alvor ved å lage en bedre dynamikk hjemme.

Jeg tenker at du bør overlate mer av oppdragelsen og grensesettingen til far når jenta er der. Du og far bør ha noen samtaler på kammerset om hvordan dette skal skje i praksis, og hvordan din rolle skal se ut. Det er han som er barnets foresatte og skal lære jenta kunnskaper og være hennes trygge og stødige havn, og så kan din rolle være mer tilbakelent. Hyggelig og snill, men chill. Jeg tenker at mye kan løse seg om du trekker deg unna mer og lar pappaen håndtere utfordringer som oppstår. Når man har bonusbarn, får man ikke formet dem akkurat slik man vil, den type makt har man ikke. Man har rett til å reagere når ting går altfor langt i sitt eget hjem, men hundre andre kameler må uansett svelges. Nykker, rot, fjortis-oppførsel, hele pakka, det kommer man ikke utenom. Det er livet du har valgt.

Og så tenker jeg at du har vært altfor ung til en så krevende rolle som bonusmor-rollen er, men det er min mening. 

Anonymkode: 8b5d5...3cf

[AnonymBruker]

1 time siden, Anonymus Notarius skrev:

De fleste har, helt naturlig, større tålmodighet og overbærenhet med egne unger enn stebarn. Som steforelder har man ikke vært med "hele veien", men får en fiks ferdig unge oppi fanget. Det krever ofte litt å være en god steforelder. Klager du mye på henne, slik man får inntrykk av her, kan det være grunnen til at hun ifølge deg bare klager. 

Jeg klager ikke på hu til hu, jeg er da ikke helt blåst i hodet  jeg klager her fordi jeg kan det, istede for å bruke hu som en klagevegg. Jeg etterspør råd her fordi jeg ikke ønsker at hun skal føle seg i veien. Ja, det krever litt å Være en god steforelder, på samme måte som det krever litt å være en god forelder. Det er nettopp derfor jeg blåser ut frustrasjonen her og spør om råd. HUN skal aldri føle på at hun er i veien, mislikt eller uønsket fordi JEG er irritert. Derfor forholder jeg meg rolig overfor henne, men bruker KG til å blåse ut på. 
 

man får ikke en unge fiks ferdig i fanget som steforeldre. Man får en usikker unge som er fortvilt fordi foreldrene har gått fra hverandre, oppi fanget. Dette må jobbes med hele tiden, å man må nærme seg barnet på deres premisser. Så ikke kom her å fortell meg at ungen du får k fanget er fiks ferdig. Fysisk ja, men det er en stor jobb man har foran seg som steforelder  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[Anonymus Notarius]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klager ikke på hu til hu, jeg er da ikke helt blåst i hodet  jeg klager her fordi jeg kan det, istede for å bruke hu som en klagevegg. Jeg etterspør råd her fordi jeg ikke ønsker at hun skal føle seg i veien. Ja, det krever litt å Være en god steforelder, på samme måte som det krever litt å være en god forelder. Det er nettopp derfor jeg blåser ut frustrasjonen her og spør om råd. HUN skal aldri føle på at hun er i veien, mislikt eller uønsket fordi JEG er irritert. Derfor forholder jeg meg rolig overfor henne, men bruker KG til å blåse ut på. 
 

man får ikke en unge fiks ferdig i fanget som steforeldre. Man får en usikker unge som er fortvilt fordi foreldrene har gått fra hverandre, oppi fanget. Dette må jobbes med hele tiden, å man må nærme seg barnet på deres premisser. Så ikke kom her å fortell meg at ungen du får k fanget er fiks ferdig. Fysisk ja, men det er en stor jobb man har foran seg som steforelder  

Anonymkode: eb2eb...8dd

Tror poenget mitt gikk over hodet på deg... 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du er ikke en tredje forelder. Du er fars partner, og potensielt en viktig støttespiller i jentas liv, men det er mor og far som er foreldrene. De fleste barn har verken emosjonell plass eller behov for en tredje forelder så lenge de to biologiske er tilstedeværende i livet, det blir både for tett, påtrengende og forvirrende. At hele 3-4 voksenpersoner skal sette grenser, gi beskjeder og irettesette, i tillegg til den allerede krevende situasjonen det er å skulle veksle mellom to ulike hjemmemiljø, er for mye. Angst er et symptom på en utrygg følelse hos jenta, og det må du og far ta på alvor ved å lage en bedre dynamikk hjemme.

Jeg tenker at du bør overlate mer av oppdragelsen og grensesettingen til far når jenta er der. Du og far bør ha noen samtaler på kammerset om hvordan dette skal skje i praksis, og hvordan din rolle skal se ut. Det er han som er barnets foresatte og skal lære jenta kunnskaper og være hennes trygge og stødige havn, og så kan din rolle være mer tilbakelent. Hyggelig og snill, men chill. Jeg tenker at mye kan løse seg om du trekker deg unna mer og lar pappaen håndtere utfordringer som oppstår. Når man har bonusbarn, får man ikke formet dem akkurat slik man vil, den type makt har man ikke. Man har rett til å reagere når ting går altfor langt i sitt eget hjem, men hundre andre kameler må uansett svelges. Nykker, rot, fjortis-oppførsel, hele pakka, det kommer man ikke utenom. Det er livet du har valgt.

Og så tenker jeg at du har vært altfor ung til en så krevende rolle som bonusmor-rollen er, men det er min mening. 

Anonymkode: 8b5d5...3cf

Jeg tenker at du har en ekstremt merkelig holdning. Jeg og far er gift og har vært det i 4 år , jeg er en steforelder, mao, jeg er en forelder i hennes liv. Skal jeg bare sitte her som en nikkedukke å la jenta oppføre seg å gjøre akkurat som hun vil, å samtidig være en tilstedeværende forelder for mine biologiske barn så vil denne jenta HVERTFALL ikke føle at jeg bryr meg om hu. Selvfølgelig skal jeg sette grenser i mitt eget hjem. Akkurat som hun skal få sette sine grenser. Dette er faktisk uten tvil det dårligste rådet jeg har fått i denne tråden. 
 

skal jeg ta ditt råd, da viser jeg overfor jenta at jeg kun bryr meg om barna jeg selv har født, og behandler hun som jeg behandler nabobarna eller hennes venninner. Nei vettu hva! Her tror jeg du også kan ha godt av å lese Hedvig Montgomery  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Anonymus Notarius skrev:

Tror poenget mitt gikk over hodet på deg... 

Ja, kanskje det  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du har en ekstremt merkelig holdning. Jeg og far er gift og har vært det i 4 år , jeg er en steforelder, mao, jeg er en forelder i hennes liv. Skal jeg bare sitte her som en nikkedukke å la jenta oppføre seg å gjøre akkurat som hun vil, å samtidig være en tilstedeværende forelder for mine biologiske barn så vil denne jenta HVERTFALL ikke føle at jeg bryr meg om hu. Selvfølgelig skal jeg sette grenser i mitt eget hjem. Akkurat som hun skal få sette sine grenser. Dette er faktisk uten tvil det dårligste rådet jeg har fått i denne tråden. 
 

skal jeg ta ditt råd, da viser jeg overfor jenta at jeg kun bryr meg om barna jeg selv har født, og behandler hun som jeg behandler nabobarna eller hennes venninner. Nei vettu hva! Her tror jeg du også kan ha godt av å lese Hedvig Montgomery  

Anonymkode: eb2eb...8dd

Det handler ikke om å ikke bry seg, men om å innse at relasjonen til din bonusdatter er ulik den du har til dine biologiske barn. Dette går begge veier - hun har neppe samme følelser for deg som hun har for mamma/pappa. Og det er helt greit og normalt. Man må være varsom i nyfamilier, og la mest ansvar ligge hos de biologiske foreldrene. Hvis den eneste malen for bonus-relasjonen er at den skal være helt lik en biologisk foreldrerelasjon, ellers er det ikke "bra nok", så blir det både kunstig og påtrengende i de fleste familier. Det kan skape mye indre stress hos barnet, som opplever at et spekter av voksenpersoner skal invadere og irettesette og irritere seg og ha meninger om alt mulig. Det blir for mye. En fin balanse mellom nærhet/kjærlighet og nok space er viktig når man lever sammen på tvers av blodsbånd. Du har rett til å sette noen grenser, men bør overlate mye til far.

Uansett så virker du ikke særlig interessert i tilbakemeldinger som bryter med ditt allerede fastlåste syn, du virker temmelig nebbete i de fleste svar, så det er bare å ønske deg lykke til. 

Anonymkode: 8b5d5...3cf

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjelpe meg, for et språk! «Fitte av en stemor», det har da ingen kalt deg! Du virker ustabil. Hva synes mannen din om dette da?

Anonymkode: b45b2...c67

Er du bare stygg i deg du eller? Det er en talemåte som faktisk er ganske vanlig. Dessuten har hun jo sagt at hun skal føde snart så å være litt ekstra sliten i forkant av fødsel med 1 barn på deltid (hvor faktisk faren burde vært mye mer aktiv rundt hvordan datteren klager på alt), pluss en egen 2åring så er det faktisk lov å være litt ekstra sliten og følsom. Pluss hun har aldri oppført seg dårlig mot bonusdatteren og viser hengivenhet og kjærlighet for begge barna sine i alt hun skriver hun spør bare om VEILEDNING!!! Mens du må hakke på henne nesten som du selv innbiller deg at du er en 11åring.

Anonymkode: bde91...182

[AnonymBruker]

En 11-åring er mer enn stor nok til å ha plikter hjemme, og å gjøre dem uten protester. Bruk få ord, og vær bestemt.  Vis med kroppsspråk og stemme at det ikke er noe å diskutere. Ha gjerne faste, daglige oppgaver. 

Man må oppdra barna til å bli flinke, selvstendige og ansvarlige voksne. Det, pluss kjærlighet, er foreldre og steforeldres viktigste oppgave. 

Oppdragelse er viktig. Man kan ikke skylde på ditt og datt hele tiden for at barn ikke oppfører seg. Ikke bruk trassalder, pre-pubertet og pubertert som unnskyldning. Da får man jo null kontinuitet i oppdragelsen. Vis barnet tydelig hva du forventer ut fra alder. Man SKAL rydde etter seg, gjøre lekser, gå med søppel, oppføre seg skikkelig osv. Det er ikke noe et barn skal kunne velge. 

Anonymkode: 8c2b3...9bc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler ikke om å ikke bry seg, men om å innse at relasjonen til din bonusdatter er ulik den du har til dine biologiske barn. Dette går begge veier - hun har neppe samme følelser for deg som hun har for mamma/pappa. Og det er helt greit og normalt. Man må være varsom i nyfamilier, og la mest ansvar ligge hos de biologiske foreldrene. Hvis den eneste malen for bonus-relasjonen er at den skal være helt lik en biologisk foreldrerelasjon, ellers er det ikke "bra nok", så blir det både kunstig og påtrengende i de fleste familier. Det kan skape mye indre stress hos barnet, som opplever at et spekter av voksenpersoner skal invadere og irettesette og irritere seg og ha meninger om alt mulig. Det blir for mye. En fin balanse mellom nærhet/kjærlighet og nok space er viktig når man lever sammen på tvers av blodsbånd. Du har rett til å sette noen grenser, men bør overlate mye til far.

Uansett så virker du ikke særlig interessert i tilbakemeldinger som bryter med ditt allerede fastlåste syn, du virker temmelig nebbete i de fleste svar, så det er bare å ønske deg lykke til. 

Anonymkode: 8b5d5...3cf

Selvfølgelig vil hun aldri ha samme følelser overfor meg som med sine egne foreldre, jeg skjønner det. Å jeg føler ikke jeg svarer nebbete, jeg svarer i den tonen jeg blir møtt med  

dine råd hadde vært veldig godt om jeg kom inn nylig. Men jeg og far har vært sammen 8/9 år, gift i 4, jeg har vært vært i jentas liv siden hun var 4. dette er ingen nyfamilie  å hun har ikke et spekter av voksenpersoner som invaderer livet hennes, hun har oss 3.

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du bare stygg i deg du eller? Det er en talemåte som faktisk er ganske vanlig. Dessuten har hun jo sagt at hun skal føde snart så å være litt ekstra sliten i forkant av fødsel med 1 barn på deltid (hvor faktisk faren burde vært mye mer aktiv rundt hvordan datteren klager på alt), pluss en egen 2åring så er det faktisk lov å være litt ekstra sliten og følsom. Pluss hun har aldri oppført seg dårlig mot bonusdatteren og viser hengivenhet og kjærlighet for begge barna sine i alt hun skriver hun spør bare om VEILEDNING!!! Mens du må hakke på henne nesten som du selv innbiller deg at du er en 11åring.

Anonymkode: bde91...182

Takk! Du klarer å få frem det jeg ønsker å få frem!  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[n_97]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar, skal etterspørre dette. Hun har ikke fått diagnosen, men antar den vil komme mtp fryktene og reaksjonsmønstre rundt disse

Anonymkode: eb2eb...8dd

Å få en diagnose er veldig lurt, da kan dere få mye mer konkret veiledning og behandling, samt avlastning ved behov. Håper det ordner seg for dere alle. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En 11-åring er mer enn stor nok til å ha plikter hjemme, og å gjøre dem uten protester. Bruk få ord, og vær bestemt.  Vis med kroppsspråk og stemme at det ikke er noe å diskutere. Ha gjerne faste, daglige oppgaver. 

Man må oppdra barna til å bli flinke, selvstendige og ansvarlige voksne. Det, pluss kjærlighet, er foreldre og steforeldres viktigste oppgave. 

Oppdragelse er viktig. Man kan ikke skylde på ditt og datt hele tiden for at barn ikke oppfører seg. Ikke bruk trassalder, pre-pubertet og pubertert som unnskyldning. Da får man jo null kontinuitet i oppdragelsen. Vis barnet tydelig hva du forventer ut fra alder. Man SKAL rydde etter seg, gjøre lekser, gå med søppel, oppføre seg skikkelig osv. Det er ikke noe et barn skal kunne velge. 

Anonymkode: 8c2b3...9bc

Ja, nettopp! Det er dette jeg ønsker å få frem. Jeg ønsker på ingen måte å hakke på hun eller at hun skal føle seg til over. Hun skal føle seg som et fullverdig familiemedlem på samme måte som oss som bor her 100%. Hun har ikke valgt denne situasjonen, men ut fra de forutsetningene denne familien har, skal hun og søstrene føle seg like mye sett og hørt, og alle skal bidra hjemme så fremt de er store nok. Hun har faste oppgaver lignende de du nevner her. Av dette får hun helgegodteri. Ønsker hun å tjene penger gjør hun ekstraoppgaver etter eget valg og ønske

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, n_97 skrev:

Å få en diagnose er veldig lurt, da kan dere få mye mer konkret veiledning og behandling, samt avlastning ved behov. Håper det ordner seg for dere alle. 

Ja, det er det nok, og de jobber nok med å stille en diagnose. Hun har allerede stor og god fremgang i terapien virker det til. Takk, det håper jeg også  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[Hactar]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skylder ikke på mor, jeg nevner at hun har fri oppdragelse. Hva mor gjør er opp til hun, det er hun som vil slite med grensesetting. Det JEG reagere på er at hun ikke har respekt for noen.

Det ville jeg også reagert på, men det høres ut som far ikke tar tak i dette heller. Når han sier at han ikke reagerer på «æsjing» ved matbordet «fordi hun er hans biologisk», kan det høres ut som han ikke har forventninger til noenlunde høflig oppførsel, og lar det skure så du må ta tak i det i stedet for.

Jeg tror far her rett og slett må på banen og lære seg å identifisere og korrigere atal atferd. Hun har to hjem og hun har sine vansker, men det gjør henne ikke noe godt å få lov til å tråkke på alle som vil henne vel av den grunn.