11 åring som ikke bidrar og bare klager

[AnonymBruker]

Som en rotete/distré person siden barndommen av tror jeg at jeg hadde begynt å grine hvis jeg hadde følt meg flink som bidro med å skylle melkekartong og ryddet etter søl, for å så få kjeft over å ikke ha VRIDD kluten riktig. Er ofte jeg glemmer det som voksen til og med!

Anonymkode: 47ca0...c3d

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

takk for konstruktiv kritikk og tilbakemeldinger. Jeg setter pris på at du tar deg tid til å forklare på en ordentlig måte!
Må gå gjennom kommentarer igjen i morgen når jeg har bedre tid ser jeg  

Det du skriver er nettopp det jeg er redd for. At vi aldri skal få et godt forhold. Jeg vet hun er glad i meg, men jeg skjønner også at hun syns det er vanskelig at jeg bor med faren, og at ikke mor og far bor sammen. 

Anonymkode: eb2eb...8dd

Jeg skjønner deg godt, altså! Men ettersom hun kun er 11 år enda, så er det fremdeles gode sjanser for å skape et godt forhold! Det blir mye verre når hun er 13-14. Da er nok løpet kjørt, dessverre. 

Jeg tror det er viktig at du og faren kommuniserer om kjøreregler, og gjerne inkluderer 11-åringen i dette, slik at hun får være med på å bestemme og få et eierskap til dette. Kan et belønningssystem for husarbeid være et godt utgangspunkt for eksempel? Det trenger ikke være skyhøy ukelønn - men en liten slant som hun gjerne kanskje får av deg? Jeg skjønner at dette med penger og pengebruk er vanskelig når det er skjevfordeling mellom foreldrenes pengebruk på barna - men da er det viktig å lære barna om økonomi! Da jeg var 11 skjønte ikke jeg at et bankkort var ikke var uttømmelig. 

Mitt absolutt beste råd er som nevnt å være på "venninnenivå". Ta henne med på en shoppingkveld i ny og ne når hun har vært flink med husarbeidet eller andre ting? Belønning gjør nok at hun også vil legge inn en ekstra innsats! 

Lykke til, du virker reflektert og jeg tror dette bedrer seg med tiden med kommunikasjon! 

Anonymkode: e6d56...ad2

[AnonymBruker]

Er hun diagnostisert med angst? Hva sier evt terapeut om hvordan forholde seg til dette hjemme? 
 

Er du noe streng? Gi tydelige beskjeder, og si fra når nok er nok. Hun får bare bli sur. Å diskutere, krangle og klage over middagen og sånne ting kan du ikke akseptere. Sett ned foten. Ikke gå inn i en diskusjon med henne om du har gitt en beskjed. 
 

Klager hun over middagen, så sier du bare at det er dette som serveres. Hun fortsetter å klage. Si at det er det her du får. Hvis du ikke liker det, kan du lage deg noe selv. Fortsetter hun å kverulere, så sier du at det er dette som serveres, hvis du ikke vil ha det, så lag deg noe annet selv. Fortsetter hun å kverulere, så sier du at jeg har gitt deg et valg. Enten spiser du det som er servert, eller så lager du deg noe annet. Det er valgene du har, jeg lager ikke ny middag til deg. Det er ingen diskusjon. Fortsetter hun å klage, så gjentar du samme beskjed igjen. Ikke gi deg. Ikke svar på andre ting hun sier. Sier hun at du er en idiot, så sier du at dette er middagen som er servert. Sier hun at da får hun heller sulte i hjel og dø, så sier du javel, men nå er det dette som er servert, det er også mat i kjøleskapet.  

Anonymkode: 651f6...805

[Hactar]

Jeg ville rådført meg med terapeuten hun går til mot angsten sin også. Kanskje påvirker angsten humøret og konsentrasjonen hennes mer enn dere er klar over? Hun skal så klart veiledes i ok oppførsel og delta i husholdningen, men det bør kanskje justeres på hva slags reaksjon hun mottar når hun ikke innfrir.
 

Sånn umiddelbart tenker jeg at forventningene til henne bør være helt forutsigbare. I en elleveårings hjerne kan det bli veldig urettferdig at bare fordi det var hun som tok den siste slanten med melk, så er det plutselig hennes oppgave å skylle kartongen og tørke opp søl og vri opp kluten og henge den opp.

Og hun gjør det jo, men ikke selvstendig nok eller blidt nok for deg, for du forventer at hun rydder opp etter seg. En grei nok forventning i utgangspunktet, men for henne kan der føles som om hun plutselig forventes å rydde opp etter alle som drikker melk, og kanskje det ikke er henne som drikker mest en gang! De er ikke nødvendigvis mer modne enn som så. 
 

Jeg tror denne jenta kan ha utbytte av enda mer forutsigbarhet enn kanskje andre trenger, både angsten og bosituasjonen tatt i betraktning. Og så tenker jeg det er hardt å skulle bli avkrevd et godt humør når man ikke har det bra. Hun bør veiledes i å holde sure kommentarer for seg selv, men et surt oppsyn tenker jeg du bør tolerere og ikke ta personlig i hennes situasjon. Det er ikke helt rettferdig å sammenligne henne med elleveåringer som ikke har angst og har ett hjem. 

[AnonymBruker]

Herregud tror du virkelig alle husholdninger  i Norge skyller melkekartonger? Du må huske at hun har to hjem og to måter å tenke på da er det vanskelig å pålegge dine behov for rutiner over på 11-åringer. Henge opp jakke og rydde etter seg er en ting men å skylle melkekartonger som kanskje bare blir kastet rett i søpla hos mor er noe annet.

Men det viktigste du må huske er at hvis hun faktisk er diagnostisert med klinisk angst så går mesteparten av kreftene om å leve med angsten. Det er ufattelig slitsomt. Det er en grunn at de som er f.eks har en depresjon at de ikke klarer å gjøre noe husarbeid, hun er i tillegg et barn som ikke kan være sykemeldt fra skole. Hadde hun hadd brudd i beina eller kreft hadde du ikke forventet at hun skulle ha like mye funksjonsevne som et friskt barn? Psykisk sykdom er faktisk like alvorlig som fysisk sykdom og barn tåler det mye dårligere enn voksne.

Anonymkode: 7f414...a2c

[Gjest WhisperingWind]

10 timer siden, SoWhat? skrev:

Det første dere må gjøre noe med er jo angsten hennes. Det må være utmattende å ha angst for alt, og slikt kan nok gjøre henne ukonsentrert også! Hva slags hjelp får hun, og vet man hvorfor hun har angst? 

Dette var det første som slo meg. 

Barnepsykolog hadde vært nr 1 på lista. 

Og revurdere "viktige" plikter. Å skylle en melkekartonger er på bunnen av min liste. Det har jeg faktisk aldri gjort... 

[Gjest Albbas]

Ts, du har fullstendig urealistiske forventinger til denne jenta! Og dette har ingenting med å være stemor å gjøre, du kunne like gjerne vært mor. 

Ser du ikke hvor innmari masete og klagete det er, å klage på KLUTEN? Mannen min skyller heller aldri kluten, det irriterer vettet av meg, men jeg greier virkelig å se når det virkelig IKKE passer å mase om den. I stedet kan jeg si "åh, skyller denne jeg". Eller bare lar det være... En hormonell elleveåring hadde jeg virkelig ikke klaget på for en sånn bagatell! 

Og ja, barn i den alderen er ekstremt glemske og distre. Det blir ikke bedre de neste få årene. 

Anbefaler sterkt å lese Hedvig Montgomery og lytte til relevante episoder av podcasten med henne, Foreldrekoden. Kanskje får du noen aha-opplevelser? Å forstå hjernen til barna hjelper mye for å greie å legge vekk irritasjonen. Les gjerne om småbarn også, for den der perfekte toåringen din er kanskje ikke interessert i å vri noen klut om to år.

Og kan du ikke se at det er vanskelig for elleveåringen også, hvis forventingene er så ulike i to hjem? Hun har jo mye vanskeligere forutsetninger enn mange andre, hun har angst og hun har to hjem som tydeligvis er veldig ulike, og hun er på vei inn i en vanskelig alder. Altså, stakkars jente! Jeg kjenner jeg blir sliten bare av å tenke på det. Det er ikke enkelt for henne. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner at jeg trenger et sted å blåse ut, for nå begynner jeg å bli LEI!

Vi har 50/50 fordeling med familiens 11 åring. Hos mor virker det til å være fri oppdragelse samt mye dulling og pengebruk på alt mulig som bidrar til store forventninger når hun er hos oss.

Hos oss er vi 4 mennesker (snart 5) når hun er her. Hun har høye forventninger til at vi til en hver tid skal gjøre noe, særlig det som koster penger. Skal begynne på ditt og datt av dyre aktiviteter og er generelt utakknemlig. Hun sliter også med angst, hun er redd for ALT og klarer ikke gjøre noen ting uten at vi fysisk fotfølger hun for å følge opp. Hun rydder aldri opp etter seg, roter noe helt hinsides og terger søsteren sin til stadighet. Å jeg er den eneste som sier ifra. Lillesøsteren er 2 år og er veldig glad i storesøster, men jeg merker at hun sliter med å tilpasse seg hver gang det er vår periode. Storesøsteren har det typiske enebarnsyndromet selv etter 2 år med søsken. Jeg fatter ikke hvordan dette skal gå når en ny lillesøster snart melder sin ankomst. 
 

Jeg blir hele tiden den slemme stemoren som bare gir oppgaver, «kjefter» og passer på. I dag tømte hun melkekartongen og fikk derfor beskjed om å skylle denne. Hun setter vannet på full guffe, så det spruter OVERALT. Ga hun derfor rolig beskjed om å tørke opp, skylle kluten å henge den på plass. Hun tørker opp, skyller kluten og slenger den på benken uten å vri den opp. Altså... til og med lillesøsteren skjønner at en klut vris opp før den henges på plass. 
 

Jeg gjør så godt jeg kan, passer på at det ikke er noen forskjellsbehandling, passer på at 11 åringen føler seg hjemme på lik linje med lillesøsteren, passer på å rose hun når hun gjør noe bra og oppmuntrer generelt til å mestre angsten i situasjoner jeg kjenner meg igjen i og kan dele erfaringer. Likevel møter jeg masse motstand og føler nesten at hun går inn for å terge meg. ALT skal diskuteres eller kverulerer på. Å hver eneste middag skal klages over, ALLTID er det en negativ kommentar til det jeg gjør, maten jeg lager, rosen jeg gir, handlinger jeg gjør. Jeg blir så ufattelig sliten hver gang det er vår periode. Det spiller ingen rolle om jeg lager favorittretten hennes, det er alltid noe å klage på ved maten uansett. Hun mener også at hun ikke liker NOEN ting. Alt er æsj, liker ikke, det smaker rart osv. Når hu får beskjed om å ta seg en brødskive istede er det feil fordi hun vil ha ordentlig middag. Uansett hva jeg gjør, så er det galt.
 

Det er ikke noe jeg heller vil enn å komme godt overens med hun, men jeg blir motarbeidet HELE tiden. Jeg har vært i livet hennes halve levetiden hennes, likevel føler jeg meg bare som en hushjelp uten betydning i hennes liv, å det sårer meg. 
 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vet at jeg (som alle andre stemødre her på KG) vil svartmales for alt det er verdt, så kjør på. Eller vær litt greie å kom meg råd og tips. Jeg vet faktisk ikke om jeg orker mer snart, har mest lyst til å bli særboer, men det er noe seint med felles barn. Hjelp meg, helt seriøst!  

 

 

Anonymkode: eb2eb...8dd

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier i forhold til relasjonen til min mor (biologiske, bare for å nevne det). Hun gikk rundt, kjeftet, smelte og fokuserte på alt av husarbeid. Ingenting var bra nok, ingenting var fint nok, ingenting var rent nok. Hun fortalte hele tiden om hvor såret hun var, hvor forferdelige vi var, og hvordan vi misbrukte henne som hushjelp. Jeg, som SFO-barn, forsto lite av det for jeg klarte ikke å plukke opp detaljene om at gangen måtte vaskes hver uke, gulvene måtte vaskes ukentlig, toalettet skulle pusses med jevne mellomrom og hyllene skulle skinne. På det tidspunktet jeg ble større og begynte på ungdomsskolen så forsto jeg mer av det, men da etter årevis med å bli konstant hakket på der ingenting var bra nok så ga jeg totalt faen. Jeg nektet å hjelpe til, som igjen, da resulterte at jeg ble fysisk angrepet en ganger. Både med kjevle, tallerkner, glass og nevene. Min mor hadde sårete følelser over at hun ble misbrukt som hushjelp. 

Det er mye som har gjort at det har blitt som det har blitt, men vi snakker knapt sammen den dag i dag. Det er ikke et menneske som jeg anser som en positiv innflytelse i mitt liv.

Med eksemplet med melkekartongen så syns jeg du overdriver veeeldig. Det er ikke et eksempel som du burde ha brukt. Du har en 11-åring som tømmer melkekartongen, vasker den også er du en stemor som blir sur fordi at hun ikke vrir opp kluten? Har du tenkt over at den hakkingen som du driver med, kan være grunnen til at hun har angst? Det kan fint være at hun føler at hun aldri strekker til og at hun aldri kommer til å gjøre deg fornøyd... 

Det vet jeg i hvert fall at jeg kjente på og kjenner på fortsatt den dag i dag. Det handler om at holdningen min mor hadde sitter igjen om at ja, hun blir aldri fornøyd, noen gang, uansett. 

Anonymkode: 614ad...ab6

[AnonymBruker]

Her har det kommet inn mange viktige og konstruktive svar siden jeg sist var innom i går. Setter pris på at dere tar dere tid til å svare ordentlig. Det blir veldig gjentakende om jeg skal svare hver og en av dere, så jeg trekker frem det som går igjen.

Hun er ikke diagnostisert med angst, men sliter med en del frykter. Disse tar vi på største alvor å jobber godt med. Disse fryktene påvirker hun mye, og det er veldig lett gjenkjennelig når frykten er reel kontra når det bare går på å ikke «gidde» noe fordi man er opptatt. Som å gå opp på rommet med skolesekken på fredager.

 

Det er veldig mange som henger seg opp i melkekartongen og kluten. Så her skal jeg presisere litt. Nei, jeg vet at ikke alle hjem skyller melkekartonger og vrir opp kluter, men her i huset er dette noe vi ALLTID har gjort, også 11 åringen har gjennomført dette uten problemer og «klaging» tidligere. Også vridd opp kluten. 
 

Til disse ufine kommentarene om min egen 2 åring som «er den perfekte vaskehjelp» slik kommentarene lyder rundt dette, nei, hun er ikke perfekt, og hun oppdras ikke til å gjøre alt hun heller på lik linje med storesøster. En familie og et hjem er et samarbeid, Og 2åringen tar etter oss. Hun er flink til å rydde og bidra nå, om 1 måned eller 1 år kan alt være annerledes, akkurat som med 11 åringen. Vi har ikke hatt problemer med at hun eldste ikke rydder etter seg før nå, dette er noe nytt.

 

At angsten/fryktene kan påvirke humøret er helt greit, og veldig forståelig. Men dette er ikke alltid så åpenbart for en som ikke opplever dette selv (eksempelvis meg), så takk for påminnelse og oppklaringen!

Til deg som nevnte middagssituasjonen, takk for gode tips. Jeg skal absolutt prøve tipsene du kom med. Jeg har aldri tenkt over det på den måten! Jeg blir bare oppriktig lei meg når jeg bruker lang tid på å lage mat jeg vet hun liker, å hver eneste dag skal få negative kommentarer på maten.

Det er heller ikke sånn at jeg snakker til hun på en krass måte eller gir hu beskjed/forventer at hun gjør ditt og datt. Jeg spør på en ordentlig måte og har jo en viss forventning til ting hun vet vi alltid gjør og som hun selv har gjort. Vi har ofte litt oppstartsproblemer når hun kommer fra mor hvor hun gjør som hun vil, legger seg når hun vil, stadig får fri fra skolen osv. Hos oss har vi faste oppgaver, faste leggetider, fast skjermtid (hvor hun kan tjene opp ekstra tid ved å utføre små oppgaver) og faste rutiner. Rommet hennes ryddes alltid før hun drar til mor, og inngår i «avtalen» om helgegodt som vi også gjør med 2 åringen. Hun tjener ukelønn gjennom oppgaver, hun får selv velge om hun vil ha ekstra skjer tid, penger eller litt av hver. Dette får hun ut fra hva hun gjør.

 

innlegget i går ble skrevet ut fra frustrasjon over situasjon, og ikke over frustrasjon overfor barnet. Jeg burde nok pustet noen ganger, ordlagt meg annerledes og lest skikkelig igjennom før jeg postet innlegget i første omgang. Jeg skjønner at jeg kan fremstå som en dritt og den onde stemoren ut fra måten jeg ordla meg på, og ja, i noen tilfeller er jeg nok både en dritt og urettferdig, andre ganger er jeg ok og gjør mitt beste. Hun har lyst til å være mer hos oss enn hos mor, og kommer ofte tidligere enn hun skal, noe som er helt ok, så lenge hun kommer fordi hun vil og ikke fordi hun har fått en konsekvens her eller der. Sånn sett har vi det fritt, under forutsetninger. At hun ønsker å være mer hos oss vitner om at hun trives og føler seg hjemme og velkommen, også her.

Jeg velger å overse krasse, sarkastiske og «slemme» kommentarer, men tar absolutt til meg den konstruktive kritikken og alle rådene dere har kommet med. Jeg er veldig glad for påminnelser, og ofte om ting som er veldig åpenbare for andre, men som jeg glemmer å tenke over. Deres kommentarer og tilbakemeldinger gjør det lettere å være stemor på et åpent forum. Vi blir ofte halshugget av ingenting og beskyldes for at vi ønsker at fedrene helst skulle vært barnløse.

Hadde jeg ønsket en mann uten barn, så hadde jeg funnet meg en mann uten barn. Min man er verken tafatt eller ubrukelig, men kanskje noe distre (akkurat som både jeg selv og 11 åringen kan være). Jeg var fra første stund klar over hans datter, 50/50 samvær, at hun alltid ville komme i første rekke (før vi fikk flere barn) og alle åpenbare ting. Hadde han gitt beng i datteren sin, hadde dette sagt alt om han, og jeg hadde aldri gått inn i forholdet.
 

vi skal sette oss ned i kveld etter 11åringens fotballtrening og snakke sammen skikkelig. Så alle råd om familiemøte, medvirkning, forklaring og veiledning er notert ned for å snakkes om. 

Selv om dette ble langt så håper jeg at dette var mer oppklarende enn det frustrerte hovedinnlegget og at dere har orket å lese gjennom alt. Igjen, takk for gode råd, konstruktiv kritikk og veiledning!

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

Dette minner meg veldig om min relasjon til min stemor da jeg vokste opp. Hun opplevde meg som en veldig vanskelig og bortskjemt preteen og tenåring, ut uttrykte også dette. Ingen andre voksne som kjente meg kunne forstå hva hun mente med det, da jeg var en særdeles rolig og forsiktig jente (skal sies at hun senere forstod det da hennes egen datter ble større og viste hvor vanskelige store barn/tenåringer kan være). Jeg slet også med angst som din datter, men dette ble ikke fanget opp før jeg var voksen.

Hun var ekstremt pirkete på ting, og ting jeg gjorde var aldri bra nok. Skulle jeg hjelpe til med matlaging fikk jeg kritikk for å kutte opp grønnsakene feil fordi bitene enten ble for store, små eller ujevne eller what not. Jeg fikk ikke lage middag selv, fordi jeg kom ikke til å klare å lage mate som hun foretrakk den. Skulle jeg gjøre husarbeid kom hun alltid og hadde inspeksjon for å sjekke om jeg hadde tørket støvet godt nok. All denne pirkingen gjorde at angsten ble verre, og jeg var faktisk ganske langt oppe i 20-årene før jeg turte å lage middag til meg selv. Jeg hadde jo lært at dette var noe jeg ikke kunne klare. Pirkingen gjorde at jeg aldri følte meg bra nok, og jeg ser det trigget angsten mer. 

Hvis det var episoder hvor jeg uttrykte følelsene mine, var litt frekk eller lukket døren hardt (det skjedde ikke ofte, men noen ganger) så skulle hun absolutt sitte ned og prate om det. Disse samtalene endte med at hun fortalte hvor feil det var, hvor sårende det var for henne, hvor vanskelig det var for henne etc. til jeg begynte å gråte og så sa hun seg fornøyd. Hun jobber med ungdom som har det vanskelig og tenkte sikkert det var bra å kommunisere og snakke ut om alt, men jeg satt alltid igjen med en vond følelse av at jeg var feil, at jeg ikke var velkommen, at jeg ikke var bra nok og at jeg var verdiløs. Jeg ble mye mobbet på skolen, og fikk på mange måter bekreftet både på skolen og hjemme hos faren min at jeg ikke var bra nok eller velkommen. Hun trodde at grunnen til at jeg var som jeg var var at jeg ønsket at mor og far skulle flytte sammen igjen, men jeg hadde få minner fra at de i det hele tatt hadde bodd sammen så det var ikke det jeg ønsket. Jeg ville bare ha muligheten til å ha et godt forhold til pappa og henne, og føle meg hjemme der istedenfor å føle meg sånn i veien.

Jeg sier ikke at du er sånn som henne, men den episoden med vaskekluten minner om pirkingen stemoren min holdt på med. Hun hadde sin standard på ting, og ting skulle bli gjort på hennes måte. Jeg turte nesten ikke å forsyne meg med mat hvis jeg var sulten fordi jeg var så redd for å sette på plass pålegget på feil hylle i kjøleskapet for da var det kritikk å få. Neste gang det oppstår en situasjon som den med vaskekluten tror jeg du (og hun) vinner mer på å si "Tusen takk for at du skylte kartongen og tørket opp!" og så svelge at hun glemte å klemme ut vannet av kluten. Hvis hun får ros for det hun gjør bra er det mer motiverende å skulle hjelpe til igjen, istedenfor at fokuset blir på det hun ikke gjorde bra. Klaging og dårlig oppførsel ved matbordet er selvsagt ikke greit, men her tenker jeg far må mer på banen så du slipper å være den som alltid kommer med kritikk. Vær forsiktig med å trigge angsten hennes med å pirke på alle småfeil hun gjør. Det kan gjøre alt mye verre.

Det ble forresten slutt mellom de to da jeg var voksen. I dag har jeg litt kontakt med henne og vi har en god tone oss i mellom. Hun er jo moren til min lillesøster. Hun støttet meg også en del da jeg ble alvorlig psykisk syk som voksen (ble syk delvis pga hjemmesituasjonen i oppveksten). Den jeg har størst problemer med å tilgi er faren min som lot alt dette skje.

Håper dere klarer å få en god relasjon.

Anonymkode: 6acae...633

[AnonymBruker]

Men det med kluten var en så utrolig liten bagatell i den store sammenhengen. Her har du en 11-åring som faktisk bidrar, hu skyller melkekartonger og tørker opp, og vanligvis vrir opp kluten. Slike ting vil det jo være mange av hver eneste dag, sko som ikke settes på plass, sekk som ikke ryddes unna, hånkler på badet, klær overalt, at hun ikke er perfekt hele tiden og må mases på er helt, fullstendig normalt og kan ikke kalles "å ikke bidra" eller å motarbeide. For din egen skyld må du forsøke å ikke la deg frustrere av sånt. 

At hun klager er også normalt. Det bør slås ned på når det er helt urimelig: "har du ikke noe positivt å si så lar vi være å si det. Taco skal vi ha på fredag". Snakk med henne om å holde en mer positiv tone, ha en positiv tone selv og overhør klaging og negativitet, møt det med positivitet. 

Anonymkode: 719e9...2d5

[Gjest Ezio]

13 timer siden, SoWhat? skrev:

Det første dere må gjøre noe med er jo angsten hennes. Det må være utmattende å ha angst for alt, og slikt kan nok gjøre henne ukonsentrert også! Hva slags hjelp får hun, og vet man hvorfor hun har angst? 

Man har ikke "angst" fordi man synes lekser er kjipt og presentasjoner er ekkelt. Ungdomstiden er tøff for alle, for det skjer store forandringer både i kroppen, sinnet og i alle folkene rundt seg. Dette endres ikke av å liksom-diagnostisere noen med "angst".

[SoWhat?]

3 minutter siden, Ezio skrev:

Man har ikke "angst" fordi man synes lekser er kjipt og presentasjoner er ekkelt. Ungdomstiden er tøff for alle, for det skjer store forandringer både i kroppen, sinnet og i alle folkene rundt seg. Dette endres ikke av å liksom-diagnostisere noen med "angst".

Jeg forholdt meg til hva det ble opplyst om av stemoren her. Jeg har ikke diagnostisert noen. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, Ts. Den alderen som bonusen din er på vei inn i er en prøvelse, for noen mer eller mindre enn for andre. 
 

Her lager eldstemann matpakke selv, og det var en periode hvor alt sto igjen på benken, kjøkkenskapene sto åpne og alt var bare kaos. Barna hjelper til hjemme, holder rommene sine relativt ryddige osv, men jeg må innrømme at jeg ofte rydder og vasker rommene dems selv - uansett, her for litt siden så tenkte jeg at dette gidder jeg ikke mer, og jeg maste faktisk i tre (!!!) uker før noe ble gjort på rommet til tenåringen 😅 Altså det vokste nesten levende vesner opp fra kleshaugen på gulvet. 
Sekken slenges fra seg på gulvet, håndkler slenges fra seg på badegulvet. Sånne ting .. Og alt dette er jo ting hun egentlig vet og KAN, men det bare forsvinner. Jeg tror jeg må si ting 50 ganger før noe skjer, og da er svaret gjerne sånn «JA HERREGUD SLUTT Å MAS!!!!» og gjerne litt tramping og smelling og brak og bråk. 
I starten grein jeg selv 😅 Jeg kunne ikke skjønne hva som skjedde med min søte lille pike .. Tenkte inni meg at hun var en skikkelig heks. Hun er litt eldre nå, og er fortsatt en heks innimellom 🤣 Men vi har lært å leve sammen, på en måte. Det går over og det blir bedre, men man må bare huske på at det er en selv som er voksen, og gi dem litt rom .. Vi skal ikke akspetere at de er frekke eller nekter å spise osv, her har du full rett til å si i fra på lik linje som du ville gjort om barnet var ditt biologiske. Men sånn all in all, så høres det ganske normalt ut for alderen - og det blir gjerne litt værre før der blir bedre også. Fest sikkerhetsbelte! 😄

Anonymkode: 21273...7fc

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Håper dere klarer å få en god relasjon.

Anonymkode: 6acae...633

Snippa bort litt så innlegget ikke skulle bli uendelig langt  for her påpekte du nok mye viktig og åpenbart. Jeg burde nok bli flinkere på å rose de gangene hun gjør det hun skal. Men samtidig har jeg tenkt at dette er ting hun bør klare fordi det er ting hun «alltid» har gjort. Jeg bør åpenbart ta meg litt i det. 
 

Det er mulig vi kan være litt pirkete, dette er også noe vi skal jobbe med. Høres ut som opplevelsene dine rundt samtalene med stemor var fæle for deg, det er veldig fint at du deler fine erfaringer slik at jeg vet hva jeg skal unngå og hva jeg kan legge vekt på i samtalen etterpå. Mitt største ønske er at hun skal føle seg velkommen, føle at hun kan komme til meg å spørre om hjelp og alle disse tingene.

Hun har faste oppgaver her, f.eks bretter hun sine egne klær (hvis det ikke er mye, da gjør jeg det) å legger dette på plass. Hun lager aldri mat, baker sjeldent og gjør generelt lite annet enn å sitte med skjermen eller leke meg lillesøster når skjermtiden er brukt opp. Jeg vet ikke om det er fordi hun er redd for å gjøre noe feil, så dette må jeg passe på å presisere etterpå. Jeg vet hun baker litt hos mor og også har laget middag (dog sjeldent). 
 

Jeg er veldig klar over at det er jeg som er «problemet» her, ikke 11 åringen. Det hele handler om min måte å tilnærme meg på, men nå har jeg heldigvis fått masse gode råd her. Den store overvekten av negativitet på meg som stemor og slemme kommentarer ser ut til å ha fått overvekt av den konstruktive kritikken og veiledning. Så tusen takk for hjelpen til alle som har bidratt positivt i denne tråden  

Anonymkode: eb2eb...8dd

[AnonymBruker]

Og PS; du Ts, har du ingen venninner med døtre i samme aldersgruppe som barnet? Ingen av mine venninner med småbarn kan skjønne hvordan jeg kan si datteren min er en heks innimellom. Jeg sier bare, vent å se når deres får mensen å smeller døra i ansiktet på deg fordi du spurte tre ganger om hun kunne være så snill å rydde opp sminken sin som er slengt utover hele vasken på badet. Da skal vi se hvor gullige dere tenker at de søte små er, ja. 
Har heldigvis venninner med døtre i samme aldersgruppe, og det føles SKIKKELIG godt ut å ha dem på sånne dager der man bare klikker innvendig 😇

Anonymkode: 21273...7fc

[Gjest Ezio]

42 minutter siden, SoWhat? skrev:

Jeg forholdt meg til hva det ble opplyst om av stemoren her. Jeg har ikke diagnostisert noen. 

Og jeg forklarer at slike diagnoser skal tas med en klype salt fra barnet selv og deres foreldre.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snippa bort litt så innlegget ikke skulle bli uendelig langt  for her påpekte du nok mye viktig og åpenbart. Jeg burde nok bli flinkere på å rose de gangene hun gjør det hun skal. Men samtidig har jeg tenkt at dette er ting hun bør klare fordi det er ting hun «alltid» har gjort. Jeg bør åpenbart ta meg litt i det. 
 

Det er mulig vi kan være litt pirkete, dette er også noe vi skal jobbe med. Høres ut som opplevelsene dine rundt samtalene med stemor var fæle for deg, det er veldig fint at du deler fine erfaringer slik at jeg vet hva jeg skal unngå og hva jeg kan legge vekt på i samtalen etterpå. Mitt største ønske er at hun skal føle seg velkommen, føle at hun kan komme til meg å spørre om hjelp og alle disse tingene.

Hun har faste oppgaver her, f.eks bretter hun sine egne klær (hvis det ikke er mye, da gjør jeg det) å legger dette på plass. Hun lager aldri mat, baker sjeldent og gjør generelt lite annet enn å sitte med skjermen eller leke meg lillesøster når skjermtiden er brukt opp. Jeg vet ikke om det er fordi hun er redd for å gjøre noe feil, så dette må jeg passe på å presisere etterpå. Jeg vet hun baker litt hos mor og også har laget middag (dog sjeldent). 
 

Jeg er veldig klar over at det er jeg som er «problemet» her, ikke 11 åringen. Det hele handler om min måte å tilnærme meg på, men nå har jeg heldigvis fått masse gode råd her. Den store overvekten av negativitet på meg som stemor og slemme kommentarer ser ut til å ha fått overvekt av den konstruktive kritikken og veiledning. Så tusen takk for hjelpen til alle som har bidratt positivt i denne tråden  

Anonymkode: eb2eb...8dd

Tror det er fort gjort for en hver foreldre i en hektisk hverdag innimellom, at vi glemmer litt å huke tak i det positive. 
 

Lykke til! 

Anonymkode: 21273...7fc

[PetterKanin]

Her er det både en 11-åring og en stemor(og sikkert også en far, mor og stefar) om å gjøre feil. Det at en klut ikke vris opp er ikke akkurat noe å lage en kamp av. Det å få beskjed om å gjøre det er heller ikke noe å sutre for.

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det med kluten var en så utrolig liten bagatell i den store sammenhengen. Her har du en 11-åring som faktisk bidrar, hu skyller melkekartonger og tørker opp, og vanligvis vrir opp kluten. Slike ting vil det jo være mange av hver eneste dag, sko som ikke settes på plass, sekk som ikke ryddes unna, hånkler på badet, klær overalt, at hun ikke er perfekt hele tiden og må mases på er helt, fullstendig normalt og kan ikke kalles "å ikke bidra" eller å motarbeide. For din egen skyld må du forsøke å ikke la deg frustrere av sånt. 

At hun klager er også normalt. Det bør slås ned på når det er helt urimelig: "har du ikke noe positivt å si så lar vi være å si det. Taco skal vi ha på fredag". Snakk med henne om å holde en mer positiv tone, ha en positiv tone selv og overhør klaging og negativitet, møt det med positivitet. 

Anonymkode: 719e9...2d5

Ja, det var en bagatell i den store sammenhengen, absolutt. Problemet her er at vi har gått fra å ha ei jente som bidrar på nivået jeg forventer, og som hun også har vært flink på, til å ikke bidra noe, aldri rydde noe (etter seg selv selvfølgelig) og kun klage å være negativ til både middagene og meg. Så hele tråden ble, som nevnt flere ganger, skrevet i frustrasjon over situasjon mer enn frustrasjon overfor 11åringen. 
 

Å ja, jeg er helt enig i at jeg nå prøve å ikke la meg provosere, men noen ganger er det så ufattelig vanskelig fordi jeg blir lei meg når hun hele tiden er negativ. Men dette er noe jeg skal ta opp når vi skal snakke sammen i kveld  både hun og jeg har ting vi må jobbe med (mest meg selvfølgelig), men måten hun er mot meg på handler om manglende respekt. Jeg ønsker å fremme gode verdier hos oss, å der ligger blant annet gjensidig respekt, forståelse og folkeskikk. Etter at det ble klart at hun skulle få nok en lillesøster virker det som hun mistet mye av dette på veien. Så på tross av hennes store ønske om flere søsken antar jeg at dette kanskje har påvirket henne på en annen måte enn vi var klar over. Vi må nok nøste litt her

Anonymkode: eb2eb...8dd