Jenta i 3.etasje med vinduet på gløtt

[Gjest Sabia]

Lykke til imorra på gruppe! Håper sola skinner så den kan varme deg midt i fjeset!! (OG kanskje litt ihjertet også! )

[Gjest Sabia]

Heisann! Hvordan går det med deg..? Håper det gikk bra på gruppe på tirsdag! Kommer du deg litt ut i sola for tida? Godt å kjenne sola varme huden - det er lenge siden den følelsen!! Mmm, liker sol og varme jeg!

Nå skal jeg hente meg litt hvitvin, og så skal jeg ut å se på mannen min som snekrer trapper til verandaen vår!

*Setter fra meg et glass hvitvin til deg også!*

[Gjest Sabia]

Within, jeg blir veldig gla hvis du bare legger igjen et lite spor fra deg her inne!! Trenger ikke skrive så mye, bare et lite hei!!! Bare så vi vet du er der liksom!!!!

[Within my guitar]

Jeg er her vet du. Jeg er jo alltid her. Jeg slutter ikke å være.

[Within my guitar]

Jeg løp forbi lyskryss og biler og pene mennesker som lever livene sine på akseptable måter. I motsetning til meg. Vil noen si. Særlig jeg av og til.

Jeg løp til skogen. For så å finne total ro. Med fuglekvitter. Jeg liker ikke fugler. Jeg holder meg langt unna dem. Men det er noe annet i skogen. Alt er noe annet i skogen. JEG er en annen i skogen. Eller kanskje.. Jeg rett og slett ER noen i skogen. For første gang. Det er noe med å høre den tåpelige byen svakt i bakgrunnen. Stresset og alt som går så fort. Mens du løper på et teppe av sprøtt løv. Sprøtt! Det er fantastisk. Og jeg trengte ikke følge en vei. Jeg hadde ikke noe mål. Ikke noe annet mål enn å finne ro. Og selvfølgelig trene til jeg nesten stupte. De henger litt sammen. Og jeg løp. Ikke visste jeg hvor stien gikk, og ikke visste jeg hvordan jeg kom meg ut av skogen igjen. Og ikke brydde jeg meg heller. Om jeg så hadde gått meg vill, hadde jeg vært likegyldig. Kanskje jeg trenger å gå meg vill i skogen. Ingen har vondt av å gå seg vill i skogen i blant. De har kanskje heller godt av det. Og jeg sa: Nå løper jeg til høyre. Så løp jeg til høyre noen hundre meter. Og jeg sa: Nå løper jeg til venstre. Og så løp jeg til venstre i noen hundre meter. Og sånn gikk det. Til høyre og til venstre og fram og tilbake. Og så satte jeg meg ned på en stokk, og så utover byen. Sang setningen “I’ll grow back like a starfish”. Med solen på ansikt og armer. Og så tenkte jeg, litt trist og litt bestemt: “Jeg trenger å fortsette å komme hit. Det er det viktigste jeg kan gjøre nå.“ Det var trist fordi jeg vet jeg må gjennom byen hver gang. Og jeg vet det kommer dager der det er helt umulig. Og jeg vet at de dagene der det ikke er umulig, kan regnes på en hånd. Og en hånd er for lite. En hånd er for lite til å holde meg gående. Men jeg var bestemt også. Jeg hadde funnet ut av noe viktig. Og det er da noe.

Så løp jeg litt rett fram. Hoppet over stokker og gjørmeflekker. Hørte på ingenting, og tenkte ikke en eneste tanke. Mens jeg hadde skogen helt for meg selv. Og det føltes som den største luksus. Både det å ikke tenke, og å ha enerett på skogen. Jeg mistet helt begrep om tid. Visste ikke om jeg hadde løpt i en halvtime eller en time, eller kanskje til og med to. Jeg visste bare at jeg ville ikke slutte å løpe. Det er noe med det, at når man først har kommet seg et sted, vil man jo ikke forlate det. Da vil man bare ta vare på det så lenge man kan. Forandring er noe av det verste jeg vet. Som f. eks å gå og legge meg. Og å stå opp, når jeg først har lagt meg. Og å reise meg. Og å sette meg når jeg først har reist meg. Jeg er ikke god på de tingene. Så jeg måtte bare løpe en god stund til. Håret mitt flagret i den lengste hestehalen jeg har hatt på lenge. Solen farget meg. Kanskje også brente meg. Og det er ennå bare tidlig mai! Jeg som vanligvis ikke møter solen sånn før uti august, når det nesten er for sent. Da først kryper jeg ut av hiet mitt og tar jeg av meg genseren. Men jeg hadde en litt sånn faen heller - holdning i dag. Etter å ha sittet inne i en altfor varm leilighet i flere dager og registrert av ute blomstrer det, og at jeg går glipp av noe viktig, og at hvis jeg fortsatt sitter sånn når august kommer, så er det et helt år til neste gang. Og da kan det være for sent å snu. Jeg er en sommerjente. Det har bare ikke vært så mye fokus på det de siste årene. Men det kan jeg endre på. Men viktigst av alt: Det VIL jeg endre på. Så gjelder det bare å finne et håp som varer. Et håp om at det nytter å prøve. Å løpe. På fantastisk sprøtt løv.

B.

[Gjest Sabia]

Jeg er her vet du. Jeg er jo alltid her. Jeg slutter ikke å være. 

←

Jeg liker at du er her!!

Jeg løp forbi lyskryss og biler og pene mennesker som lever livene sine på akseptable måter. I motsetning til meg. Vil noen si. Særlig jeg av og til.

←

Jeg har lært en ting om pene mennesker som lever livene sine på akseptable måter. De har sine ting de også. Etter å ha blitt godt kjent med flere tilsynelatende "perfekte" jenter, lærer man at de har vonde dager og gode dager. De har kviser på rompa, dårlig selvtillit iblant, og opplever vonde ting de også. Det var godt for meg å lære, selv om det fortsatt er lett å glemme. Tenke så liten og dum jeg er iforhold til alle de andre supervellykkede. Da hjelper det å tenke at de er ikke så vellykka og overlykkelige de heller som det ser ut som. Poenget er ikke å "dra de ned på mitt nivå". Poenget for meg - som jeg prøver å banke inn i hodet mitt - er at vi er alle mennesker på godt og vondt. Ingen er bedre enn andre. Noen har problemer med ditt, andre med datt. Ja, absolutt har noen det mye verre enn andre, men glimt av lykken er for alle, tror nå jeg. Enten man er tilsynelatende på topp eller tilsynelatende på bunn. Ingen er alltid glade, alle gråter iblant. Sola skinner både på kongen og uteliggeren, fuglene kvitrer for alle..

Bare tenkte litt høyt her inne jeg...

Hørtes ut som en utrolig deilig skogstur du hadde idag - snakk om å lade batterier... Jeg er fornøyd med å ha kommet meg ut i sola på verandaen idag.. Noen dager sitter jeg også inne og tenker ÅH så fint vær ute.. Og så blir jeg inne. Men nå skal vi snart grille.

Stor til deg! Fint å høre fra deg igjen!!!!!!

[iss]

Dine ord varmer meg!!

[Gjest Sabia]

Jeg har fått ny dagbok!!

Følg signaturen så finner du meg...

[Gjest Thalassa]

Hoho! Noen hjemme?

Lurte på en ting .. skriver du egne sanger på gitaren? Du virker så poetisk liksom

[Within my guitar]

Heihei. Bare såvidt noen hjemme.

Ja, jeg skriver mine egne sanger. Det er det fineste som fins. Selv om det er vanskelig å få til noe bra om dagen.

Oi, poetisk? takk.

[Gjest Sabia]

Hei Within!! Godt å se deg igjen!!!

Håper du har det greit for tida...?

[Gjest Meteora]

Hei vennen. Nå er det alt for lenge siden jeg har lagt igjen noen spor her.

Først en Og takk for rådene igår. Du er så god. Det er fint å være hjemme og kunne prate med deg igjen. Savnet det når jeg var borte.

Jeg er et sommer menneske jeg også, men blir alt for fort sittende inne istedenfor jeg også, og bare tenker "så fint det er ute, etterpå skal jeg gå ut, eller imorgen".

Og så har jeg bestemt meg for å gå ut imorgen, uansett, men så regner det. Og jeg er fortsatt inne. Jeg vil bli flinkere til å lære meg å gå ut. Idag. Ikke imorgen. Da kan det være for sent.

Den turen i skogen hørtes kjempefin ut. Det er noe med det å bare være seg selv, borte fra alt stresset. Bare løpe. Til man ikke orker mer. Man trenger det innimellom.

Jeg har blitt så glad i å ta toget i det siste. Det er litt rart, men det er akkurat som om at når jeg sitter på toget er jeg den eneste der. Stenger alt annet ute. Er bare meg, der og da. Og utenfor suser verden forbi. Travle mennesker, hus, by, åser og trær. Og innenfor sitter jeg med tankene mine og som regel musikk i ørene. Det er fint. Jeg gleder meg til å ta toget idag.

Jeg håper du har en god dag, jenta

Jeg er glad i deg

[Gjest gjesta]

Blir helt fascinert av hvordan du skriver..

Du burde gi ut dikt!

[Within my guitar]

Hei Within!!  Godt å se deg igjen!!!

Håper du har det greit for tida...? 

Hei på deg. Det går både greit og mindre greit. Jeg er sliten, så har ikke så mye overskudd til å titte innom her.

Hei vennen. Nå er det alt for lenge siden jeg har lagt igjen noen spor her.

Først en Og takk for rådene igår. Du er så god. Det er fint å være hjemme og kunne prate med deg igjen. Savnet det når jeg var borte.

Hei jenta. Fint å prate med deg også Så snill du er

Blir helt fascinert av hvordan du skriver..

Du burde gi ut dikt!

Hm. Vet ikke om det var meg du mente nå..

Hihi. Men hadde vært gøy å gi ut noen av diktene mine. Det er jo det som er drømmen.

B.

[Gjest Sabia]

Da hade jeg løpt og kjøpt!!!!!

[Within my guitar]

Da skal jeg si ifra til deg, Nivea Hihi. Tusen takk.

[iss]

Jeg og!!!

[Within my guitar]

Jeg har ikke snakket med en jevnaldrende gutt på flere år. Ikke utvekslet ord, og ikke blikk.

Så da jeg traff han nedi trappa i stad, visste jeg at jeg bare måtte gå videre. Jevnaldrende gutter liker meg ikke uansett. Ikke ved første inntrykk. For ikke å snakke om hvis de skulle bli kjent med meg. Skal man bli kjent med meg må man bruke uendelig med tid. Og så mye tid har ingen. I hvert fall ikke gutter i den alderen. Som jo er de guttene jeg jo helst skulle ønsket hadde tatt seg nettopp den tiden.

Jeg sier hei. Mer kan jeg ikke si. Han smiler det fineste smilet. Så er jeg ute. Kaster søppelposen, og vet at jeg må gå samme vei tilbake igjen. Forbi han. Som sperrer trappa. Jeg ser ned, jeg ser ned, jeg ser ned. Men jeg vil ikke være den som ser ned. Så jeg ser på han. Smiler. Jeg kan gjerne smile. Til hvem som helst. Bare jeg slipper å si noe. Men så sier jeg noe. Hvorfor må jeg si noe? Det er den ensomme jævelen i meg som må si noe. Eller rett og slett bare den høflige lille jenta. Høflig har jeg jo alltid vært. Så flink du er da. Sier jeg. På en uhøytidelig og morsom måte. Han vasker trappene. Vi håndhilser. Han prater mye. Jeg svarer. Og fortsetter å spørre når jeg egentlig burde komme meg unna. Jeg burde komme meg unna fordi jeg sier helt feil ting. Fordi han ser på meg, at jeg ikke er som de andre. Fordi jeg kommer til å hate meg selv etterpå. For at jeg i det hele tatt går ut døra. Fordi det gjør usannsynlig vondt å være så nærme, og samtidig være så uendelig langt unna. Han sier han bor i første. Jeg sier jeg bor i tredje. Jeg er ensom. Det sier jeg ikke. Men jeg er ensom.

Så fin han var.

Så håpløst.

B

[Gjest Sabia]

Det hørtes ut som et hyggelig møte!

[Gjest gjest1]

Det var vel ikke håpløst, vel. Av og til kan man være sin egen verste fiende. På en måte tro at man ikke klarer noe så enkelt som å si hei og føre en samtale, også hater man seg selv etterpå fordi man tror man har sagt noe dumt. Men han hadde ikke fortsatt å snakke, og dere hadde ikke stått der og snakket lenger enn et "hei", om han ikke var interessert i å snakke med deg.

Håper du skriver igjen. Føler at jeg flyter når jeg leser, nemlig. Herlig!