Jenta i 3.etasje med vinduet på gløtt

[Gjest Sabia]

For et halvt år siden ville jeg ikke forstått hva du snakker om, hvorfor det er så "farlig". Nå har jeg kjent på det. Jeg er ikke der, men har vært borti kanten. Kjent på et snev av det. Skjønner hva du snakker om. Kjemper imot. For jeg vet det er ikke det som er MEG, det er bare tankekraft. Tanker er sterke - kraften er stor. Men jeg går andre veien. Håper jeg slipper unna.

Setter fra meg litt pæreterte med creme fraiche i stedet jeg. Det er nesten like godt som ferske kanselsnurrer!!

[Within my guitar]

Herregud, den danske dogmefilmen "Festen" er et mirakel av en film. Jeg kan ikke få rost den nok, så jeg tør ikke begynne. Det må være en av de aller viktigste filmene som har blitt laget.

SE den!

Regi: Thomas Vinterberg.

Å, fortsett å lag sånne filmer!

[Within my guitar]

Om jeg har en OK dag, og får den til å seile avgårde på et vis, så kan du være sikker på at jeg denger hodet så hardt i veggen at jeg får hjernerystelse. Iallefall nesten. :grine2: Må le litt. Det er så typisk meg. Men det er greit. Det håndterer jeg. Det SKJER i hvert fall noe.

Dagen har vært OK. Fordi jeg er ikke alene mer, og da går alltid den første dagen greit forbi. Da klamrer jeg fast til et annet menneske, og utnytter det for hva det er verdt. Utnytter ikke henne, men utnytter den tiden jeg har til å være sammen med et annet menneske. Den tiden er det altfor lite av. Og jammen skrev jeg ikke en sang som omhandler noe av det idag også. Iallefall en liten brøkdel av en sang. I hvert fall er det NOE der. Et eller annet jeg kan bygge videre på. En liten bit av kreatitivet jeg kan stå for. Og så lever jeg på det en liten stund.

Jeg er livredd for alle dagene som skal komme. Det nærmer seg en kritisk periode igjen, og jeg skjønner ikke hvordan det skal gå. Om en uke skal jeg sette meg på et fly og reise. Det i seg selv er farlig nok. Og når jeg kommer fram, om jeg kommer fram, må jeg forholde meg til fortiden. Til alle menneskene jeg har flyttet fra. Mennesker som både har gjort meg godt og vondt. Og jeg har ikke kontroll på fortiden. Jeg er ikke sterk nok til å møte den. Det blir jeg aldri. Jeg blir 14 år med en gang pappas bil parkerer i garasjen. Og 14 år var ikke et bra år. Så forblir jeg 14 år til lenge etter jeg har kommet meg hjem igjen. Og så må jeg bygge meg opp på nytt.

Så har jeg visst bursdag ikke lenge etter også. Og tanken på bursdag er ekkel. Jeg vil ikke ha det. Året jeg ble 19, hadde jeg ikke tenkt å bli 19. Jeg hadde sluttet å leve. Og den tanken kommer tilbake hver bursdag. Og jeg tilgir ikke meg selv, for at jeg fortsatt driver og har bursdag hvert år. Forstå det den som kan.

Og det er bare enda en dag der jeg blir minnet på at jeg er alene. Ingen gratulerer, og ingen kommer for å spise kake. Jeg hadde invitert til kaffe og kake jeg. Hadde det bare vært noen å invitere.

Nå klager jeg veldig merker jeg. Jeg vil ikke det. Jeg vil drikke jordbær-te og se en film.

Og så må jeg ta en hodepinetablett etter veggdengingen. Hehe.

B.

[Gjest Sabia]

Within har skrevet sang!!! :hoppe:

*stolt*

[iss]

Hei igjen! Ny sang

Og hadde jeg bodd i nærheten av deg ville jeg gjerne kommet til deg... Kan jo holde en fest her inne?? Jeg er klar!!!

Og den turen klarer du fint! det går bra! blir deilig når du kommer fram!

[Gjest Sabia]

Jeg er også klar for fest!! Vi feirer bursdag her vi!! :hoppe:

[iss]

[Gjest Sabia]

Hoppe-smileyen til Iss hopper i dobbel hastighet så det ser ut som den går på speed!!!

[Within my guitar]

Hey. Takk for hopping og fine ord, jenter.

Bursdagsfeiring her takker jeg ja til.. Det spørs hvor mye jeg orker å feire den dagen. Men det er ikke før den 28. da.

Jeg reiser på tirsdag.

Imens skrubber jeg badegulvet og dusjen. Vet ikke hvorfor, men det hjelper på et vis. Det får meg videre. Til de neste timene. Nok en alene helg. Akkurat nå når jeg trenger trygghet. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal takle alt på tirsdag. Ikke når jeg må forberede meg alene. Når jeg må pakke alene. Høre på gå-på-musikken min alene. Kjempe for å komme dit. Alene.

Jeg trenger så veldig å rydde opp. For det bobler over av kaos inni meg nå. Og vi har alt for mye papp og papir liggende. Jeg samlet sammen alt og la det i poser. Kledde på meg jakka og tok på meg skoene. Men jeg hørte lyden av et host nede. Så jeg gikk og satte meg istedet. Hvorfor hoster de når jeg skal rydde? Når jeg gjør ting jeg trenger for å komme meg videre.. Skjønner de ikke hvor viktig dette er for meg? Eh..

Må nesten le av meg selv for denne tåpeligheten. Men jeg vil ikke det heller.For det er ikke noe gøy.

Jeg vil bare.. Gjennomføre en brøkdel av det jeg drømmer om. Være en brøkdel av den jeg er. Og.. Jeg er på en måte det. Men jeg er det alene. Og da betyr det ingenting.

[iss]

Til tirsdag klarer du det!!! Synes du har mange konstruktive tanker! Sorter dem, trekk pusten godt, og tenk på alle de positive tankene dine og hopp i det! Det går så bra!!!

[Within my guitar]

Det er helt ukontrollerbart. Og det er derfor dette er det verste jeg gjør. For kontrollen er det viktigste for meg. Det er den som får meg videre til neste dag.

Det er det som er usikkert nå. Jeg tror ikke på neste dag. Ikke når det ikke finnes spor av kontroll.

Instinktet som slår inn når det lukter fare er styrken min.Det er ikke i min kontroll. Det skjer av seg selv. Hvis alt går som det skal. Hvis alt går som det skal , klarer jeg meg på dette instinktet. Kroppen gjør det som føles naturlig for den. Men alltid skjer det noe mer. Det er da JEG må ta over.Og det er da det går galt.

Jeg bruker å glemme disse timene.De fem timene det tar å komme hel fram. De forsvinner helt fra minnet mitt. For jeg er ikke tilstede i dem. Jeg kobler ut. Og lar instinktet jobbe.

Det er derfor det aldri blir lettere. Det blir desto verre. For jeg klarer ikke skille reisene fra hverandre. De er alle en stor smørje av mangel på kontroll. Om det går bra eller ikke. Om flyet er i rute eller ikke. Jeg husker ikke når det gikk bra. Jeg husker ikke hva det var jeg gjorde som gjorde at jeg overlevde. For jeg var ikke der. Jeg hadde slukket lyset.

To timer til vi kjører. Tre timer til flyet går.Fire timer til pappa henter meg.Sju timer til jeg er på trygg grunn. En trygg grunn som er forbanna utrygg. Men jeg klarer meg de første timene.For da faller jeg sammen uansett. Så husker jeg hvor jeg er.Og så har vi det gående..

b.

[iss]

Bare gi deg en og si at du klarer dette!!!!!!!

[Gjest Sabia]

Det betyr at da sitter du på flyet nå da! Håper det går greit, det hørtes ikke så greit ut.. Håper det går bedre enn forventet!!

Ønsker deg ei god påske sammen med dine, håper det blir gode opplevelser, og at det blir fint å møte pappaen din igjen!!

[Gjest Meteora]

Jeg er så stolt av deg, vennen Du klarte det!

Kos deg masse sammen med familien din

[Within my guitar]

Hakke Hakkespett og stillstand.

Det er stort skritt tilbake til fortiden. Og her finnes det ikke forståelse for at man trenger ting for å komme seg videre. Her kommer man seg ikke videre. Basta. Ingenting er til å forandre, og alle er inneforstått med det. Man har gitt opp. Men likevel lever man i bitterhet og sorg over det livet man ikke lever.

Og midt oppi dette kommer jeg på besøk. Jeg er et friskt pust i livet deres. Noe annerledes. Noe de kan glede seg til kommer, og noe de kan være triste for å si adjø til igjen. Og så lever de i stillstand til jeg returnerer. Og så er det min oppgave å blåse frisk luft inn i dette innestengte miljøet. Jeg som ikke har pust en gang.

Og de snakker om det samme som sist jeg var her. De forbanner de samme tingene. De hater de samme tingene i speilbildet sitt. Og så spiser de kake, sånn at de slipper å tenke på det.

Og det er ikke det at jeg ikke skjønner dem. Jeg har veldig forståelse for stillstand, og mangelen av evne til å forandre på ting. Men det er så mye fornektelse her. De orker ikke å se seg selv. For hva er det vel å se? Hva er vel vitsen med å se noe de skulle ønske var noe helt annet?

Pappa ligger. Han har vondt et sted. Men sier ikke hvor. Sånn har det vært i tjue år.Og snart eksploderer hjertet hans. Og da eksploderer alt annet.

Og jeg ber dem om å ta vare på seg selv. Men de stenger ørene. Og så spiser de litt mer kake. Mens lillebror spiller Hakke Hakkespett-spill, og lever oppi all denne stillstanden. Jeg vil ta han med meg hjem.Men jeg er for sliten til å være så oppmerksom som han trenger. Jeg kan ikke redde han. Og jeg kan ikke redde pappa. Han klarer ikke stå opp til middag nå. Og jeg vil rive opp døra og rive dyna av han og skrike. Og jeg vil skrike inn i øret til mamma som ser alt dette, men som bare leser i boken sin. Og jeg vil skrike inn i skogen. For jeg har ikke skreket høyt i hele mitt liv. Jeg trenger å skrike inn i skogen. Men skogen er ikke min, og jeg får ikke fred noe sted.

[iss]

Du har en helt spesiell måte å formulere ord på... Du skriver vakkert.. Selv om du skriver om triste ting..

Vil bare gi deg en jeg nå...

[Gjest Sabia]

fra meg også..!

En gang var vi to venninner - begge kjempefrustrerte og hadde vondt av forskjellige årsaker - dyp vond smerte. Det var på høsten, skikkelig storm og regn. -Vet du hva, sa jeg. Vi går til sjøen og skriker!! Så gjorde vi det. Tok på oss full regndress og støvler. Vi gikk på den ytterste knausen ved sjøen. Og så skreik vi!!! Hylte og skreik alt det vi eide og hadde!!! Det var forløsende det. Det var to litt lettere - og kanskje enda bedre venninniner enn før - som gikk hjemover etterpå.

[Within my guitar]

Du har en helt spesiell måte å formulere ord på... Du skriver vakkert.. Selv om du skriver om triste ting..

Vil bare gi deg en    jeg nå...

Tusen takk. Det er fint å høre at du syns det.

En gang var vi to venninner - begge kjempefrustrerte og hadde vondt av forskjellige årsaker - dyp vond smerte. Det var på høsten, skikkelig storm og regn. -Vet du hva, sa jeg. Vi går til sjøen og skriker!! Så gjorde vi det. Tok på oss full regndress og støvler. Vi gikk på den ytterste knausen ved sjøen. Og så skreik vi!!! Hylte og skreik alt det vi eide og hadde!!! Det var forløsende det. Det var to litt lettere - og kanskje enda bedre venninniner enn før - som gikk hjemover etterpå.

Tror veldig på at det var forløsende. Jeg tror jeg hadde hatt veldig godt av å skrike ut. Men det er begrenset hvor man kan skrike her. Det er et bittelite sted, og samme hvor man går treffer man på noen man kjenner. Og med meg og angsten min, er det ikke bare å begynne å skrike da. Jeg får skrike når jeg kommer hjem igjen. Da blir det et stort skrik. For 22 stille år. Gleder meg. Hehe.

[Gjest Sabia]

Jeg ønsker meg boksesekk i kjelleren jeg, som jeg kan banke løs på når jeg er frustrert...

(Det burde vært obligatorisk på alle arbeidsplasser )

[Within my guitar]

Det som er positivt med ikke- perioder der man ikke klarer noe som helst, er at det som kommer etterpå oppleves sterkere og mer ekte. Og man setter mer pris på det.

Jeg har lest en bok. Og jeg husker hva jeg leste. Og jeg vil lese mer. Og jeg likte hvert ord. Jeg var inni historien, på samme måte som før stillheten. Før gjemte jeg meg i historier hele tiden. Jeg var ikke tilstede i meg selv i det hele tatt. Bare i historiene jeg leste. Det var det som reddet meg gjennom hele ungdomstiden. Jeg trodde det var borte for alltid. Men likevel har jeg kjøpt bøker. For jeg VILLE så veldig lese igjen.

Og det har jeg gjort.

Jeg tror jeg ble tvunget til å gjemme meg. Og siden det ikke finnes gjemmesteder her, måtte jeg gjemme meg i boken. Det var det eneste alternativet.

Mamma kom hjem med nybakt brød fra jobben idag. Og jeg har aldri smakt så godt brød før. Og jeg har aldri brydd meg om at et brød er godt.Man må spise har jeg tenkt. Og gjort det av plikt. Jeg gjør det ikke av plikt lenger. For jeg vet hvordan pliktmat smaker. Jeg vet hvordan mat for å overleve smaker når man ikke vil overleve. Jeg har smakt smakløs mat i årevis. Jeg har levd på flatbrød på sykehus i månedsvis. Ikke faen om jeg skal spise noe jeg ikke kjenner igjen. Og jeg skal ikke kaste det i meg. Jeg skal gjøre det til en fin ting. Noe å se fram til. Og sånn har det blitt: At jeg ser fram til hvert måltid. Fordi jeg velger hvordan det blir. Og fordi jeg kjenner smakene. Fy søren, det brødet var godt!

Og så kom hun hjem med såpe. Hjemmelaget honning og vanilje-såpe. Og flasken var pyntet med bittebittebittesmå orange roser og grønne blad. Og det lukter himmelsk. Og jeg gleder meg til å vaske hendene med den. (Merker jeg er veldig rar nå. Men det gjør ingenting. Jeg liker å være sånn rar.)

Alt blir forsterket. Og det går begge veier. Akkurat nå ringte brannvarsleren til pappa. Og pappa som egentlig ikke orker å reise seg, løper så fort som han aldri har løpt før, og er ute av døra fem sekunder etter alarmen går. Og så kjører han bilen som et lyn ned bakken. Egentlig skal han ikke kjøre fortere enn fartsgrensen. Men alle brannmenn gjør det likevel. Jeg er stolt av pappan min. For akkurat det. At han alltid kommer først til brannstasjonen. Alltid. Han er kald når det gjelder. Han er kald hele tiden, og det er ikke så bra. Men han er kald når han må være det. Og det er fint. Men når han kjører nedover så fort som han gjør. Med den kroppen han har, og det hjertet han har. Så blir jeg redd. Og vi kan bare vente til vi hører noe. Og jeg har ingen bok å gjemme meg i. For den har jeg lest ut. Og det er dumt. Men det er fint.

Bare jeg ikke blir forkjølet nå, skal jeg klare den siste uken. Jeg kan ikke bli forkjølet. Det blir for mye. Alt som kommer ekstra er for mye. Særlig her uten grunnmur. Her som jeg må fikse alt alene.

Nå kommer tanteungen min snart. Og han er enda nydeligere for hver dag som går. Og han vet det ikke engang selv. Men jeg vet. For jeg ser veldig mye nå. Og jeg vet det kommer ikke-perioder igjen. De kommer fort som faen. Så jeg må se og lukte og høre mens jeg kan.

Og nå er det fruktsalat.

b.