Jenta i 3.etasje med vinduet på gløtt

[Within my guitar]

Det var vel ikke håpløst, vel. Av og til kan man være sin egen verste fiende. På en måte tro at man ikke klarer noe så enkelt som å si hei og føre en samtale, også hater man seg selv etterpå fordi man tror man har sagt noe dumt. Men han hadde ikke fortsatt å snakke, og dere hadde ikke stått der og snakket lenger enn et "hei", om han ikke var interessert i å snakke med deg.

Jeg vet at jeg er min egen verste fiende. At han sikkert ikke syntes jeg var så stygg og kjedelig og teit som jeg følte jeg var. Og jeg prøver å tenke som du sier, at han ikke hadde orket å prate videre om han ikke ville. Men.. han kan jo ha vært en veldig høflig person. Som prater med alle. Noen er jo sånn. (Og sånn fortsetter jeg å tenke til jeg kommer fram til at jeg er håpløs.)

Jeg prøver å tenke annerledes. Det er da noe. Men det er ikke lett.

Håper du skriver igjen. Føler at jeg flyter når jeg leser, nemlig. Herlig!

Å. Gjør du? Så fint å høre. Du skal ikke se bort i fra at jeg legger igjen noen ord.

B.

[Within my guitar]

Det hørtes ut som et hyggelig møte!

Det kunne sikkert vært et hyggelig møte om ikke redselen og selvdestruktiviteten var så sterkt tilstede. Det ble bare ødeleggende. Så så veldig hyggelig var det altså ikke.. Og det fører til at jeg nok venter ekstra lenge før jeg går ut døra mi igjen.

[Within my guitar]

Jeg orker ikke mer av dette. Uke etter uke med isolasjon. Sola som skriker ute. De som ikke ringer. Jeg hadde ikke tatt telefonen. Men de sender ikke melding heller. Og ikke brev. Jeg la alt på bordet. Viste meg som falleferdig. De møtte meg med åpne ører og dører. Sa de. Men så hørte jeg ikke mer. Hele tiden hører jeg folk som sier: Ting tar tid. Ta tiden til hjelp. Med tid bla bla bla. Ja, jeg har kanskje tid til å sitte å vente på at hjelpen kommer. Men jeg har ikke hjerte og pust til det. Dagene går og desperasjonen øker med dem. Og her sitter jeg. Og venter. Venter på katastrofe. Og venter på noen som peker ut retninger jeg kan gå. Venter på at jeg skal komme til det kjente stedet i meg hvor jeg ikke engang husker lukten av skogen, og ansiktene jeg elsker å se for meg bare blir sorte hull. Når det ikke er noe igjen å tape.

Jeg har tid. Men jeg har ikke krefter til all denne tiden. Jeg eldes. For hvert minutt. Jeg forsvinner fra mulighetene for hver time som går. Jeg blir sær og kontrollerende. Muren rundt meg blir bare tykkere. Mens jeg blir tynnere.

Jeg har ikke råd til å vente mer. Det er livet mitt det handler om her. Er det ingen som ser det?

[Gjest Thalassa]

Jeg orker ikke mer av dette. Uke etter uke med isolasjon. Sola som skriker ute. De som ikke ringer. Jeg hadde ikke tatt telefonen. Men de sender ikke melding heller. Og ikke brev. Jeg la alt på bordet. Viste meg som falleferdig. De møtte meg med åpne ører og dører. Sa de. Men så hørte jeg ikke mer. Hele tiden hører jeg folk som sier: Ting tar tid. Ta tiden til hjelp. Med tid bla bla bla. Ja, jeg har kanskje tid til å sitte å vente på at hjelpen kommer. Men jeg har ikke hjerte og pust til det. Dagene går og desperasjonen øker med dem. Og her sitter jeg. Og venter. Venter på katastrofe. Og venter på noen som peker ut retninger jeg kan gå. Venter på at jeg skal komme til det kjente stedet i meg hvor jeg ikke engang husker lukten av skogen, og ansiktene jeg elsker å se for meg bare blir sorte hull. Når det ikke er noe igjen å tape.

Jeg har tid. Men jeg har ikke krefter til all denne tiden. Jeg eldes. For hvert minutt. Jeg forsvinner fra mulighetene for hver time som går. Jeg blir sær og kontrollerende. Muren rundt meg blir bare tykkere. Mens jeg blir tynnere.

Jeg har ikke råd til å vente mer. Det er livet mitt det handler om her. Er det ingen som ser det?

←

De ser det, men du er den eneste som kan hjelpe deg selv ut av situasjonen din.

Det er bare du som kan krype ut av skallet ditt, begynne å bevege deg bortover, istedet for å fortsette å bli sittende p.g.a redsel.

I begynnelsen føler man seg stiv, leddene knirker fordi man har sittet så lenge stille og verden utenfor virker så ukjent, alt virker fremmed. Alle man ser på gaten har så perfekte liv, alt går jo så bra for dem, mens selv føler man seg liten og ensom.

Det går faktisk ann å få det bedre, men ja det tar tid.. med små babyskritt karrer man seg fremover.

Jeg fikk denne som en sms for et par år tilbake fra en venninne, ganske fint så nå sender jeg den videre til deg:

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du må gå dei sjøl, men eg vil gå dei med deg. Eg vil gå dei med deg.

[Kid-a]

klem

[Gjest gjest1]

Trøster deg litt, jeg...

[Gjest Thalassa]

Jeg sier hei. Mer kan jeg ikke si. Han smiler det fineste smilet. Så er jeg ute. Kaster søppelposen, og vet at jeg må gå samme vei tilbake igjen. Forbi han. Som sperrer trappa. Jeg ser ned, jeg ser ned, jeg ser ned. Men jeg vil ikke være den som ser ned. Så jeg ser på han. Smiler. Jeg kan gjerne smile. Til hvem som helst. Bare jeg slipper å si noe. Men så sier jeg noe. Hvorfor må jeg si noe? Det er den ensomme jævelen i meg som må si noe.

B

←

nå leste jeg denne.. jeg måtte le litt, og nå smiler jeg. Du er nok litt fandenivolsk, men du skjuler det godt

[Within my guitar]

De ser det, men du er den eneste som kan hjelpe deg selv ut av situasjonen din.

Jeg vet at den største jobben er min. Og jeg jobber. Det hadde bare ikke vært så veldig dumt om ting ble litt mer tilrettelagt for meg. For jeg KAN ikke fikse dette helt på egen hånd. Ja, angsten må jeg takle selv. Tankemønsteret mitt er det jeg som må snu. Men man skulle tro at de som skal hjelpe sånne som meg, hadde strukket seg litt lenger enn de gjør. For de gjør ingenting. De gir meg telefonnummer å ringe. Når de vet at jeg ikke klarer å ringe. Jeg klarer ikke å ringe til noen. Ja, det virker som jeg er den eneste som kan hjelpe meg. Men.. Helt alene, så går ikke det. Jeg trenger noen som fortelle meg hvilke muligheter jeg har. Så langt har jeg måttet søke på internett for å finne ut hva jeg har krav på. Sånn bør det vel ikke være?

Jeg fikk denne som en sms for et par år tilbake fra en venninne, ganske fint så nå sender jeg den videre til deg:

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du må gå dei sjøl, men eg vil gå dei med deg. Eg vil gå dei med deg.

Takk. Jeg er veldig glad i denne sangen selv. Har fått den tilsendt på sms jeg også da jeg hadde en tung periode.

Takk for innspill og ord.

b.

[Within my guitar]

klem

Takk! Klem tilbake.

:trøste: Trøster deg litt, jeg...

Tusen takk for det. Snill du er.

QUOTE(Within my guitar @ 27.05.2006 (17:37) )

Jeg sier hei. Mer kan jeg ikke si. Han smiler det fineste smilet. Så er jeg ute. Kaster søppelposen, og vet at jeg må gå samme vei tilbake igjen. Forbi han. Som sperrer trappa. Jeg ser ned, jeg ser ned, jeg ser ned. Men jeg vil ikke være den som ser ned. Så jeg ser på han. Smiler. Jeg kan gjerne smile. Til hvem som helst. Bare jeg slipper å si noe. Men så sier jeg noe. Hvorfor må jeg si noe? Det er den ensomme jævelen i meg som må si noe.

B

nå leste jeg denne.. jeg måtte le litt, og nå smiler jeg. Du er nok litt fandenivolsk, men du skjuler det godt 

Hm. Kanskje kanskje. Jeg er nok ikke helt blottet for fandenivolskhet.Hehe.

[Gjest Sabia]

[Within my guitar]

Jeg har vært og løpt i skogen. I sol. I ny treningsbukse. Ah. Å, jeg skulle aldri ha dratt hjem.

[Within my guitar]

Takk søte du.

B.

[iss]

[Within my guitar]

Heia iss!

[Within my guitar]

Sommerens tradisjonelle Unni Wilhelmsenkonsert er bestilt!

Og, som om ikke det er nok:

Så bestilte vi Antony and The Johnsons-billetter til i september også!!!!!

Huffameg. Livredd. Men åååå, som jeg har lyst til dette!

[Gjest Thalassa]

Så gøy! :rosasmil:

[Within my guitar]

Jeg har handlet mye. Men jeg klarte det. Etter å ha løpt i skogen igjen. Egentlig burde jeg legge meg etterpå. Legge meg og være fornøyd. Men jeg er aldri fornøyd. Ikke med det jeg utfører. Jeg skulle alltid gjort litt mer.. Vært ute litt lenger. Løpt en time til. Selv om en og en halv time burde vært godkjent. Og jeg vil ikke bli så tynn som jeg holder på å bli. Men det er ikke lett å stoppe dette. Ingenting er som å løpe fra seg all pust, få farge på armene, for så å legge seg ned på gulvet sitt, og trekke inn ny pust man ikke visste man hadde. Drikke vann og kjenne hvordan det renser kroppen.

Men man må spise også. Og man må ha tannkrem. Jeg var noen dager uten mat i skapene forrige uke, og det vil jeg ikke igjen. Det er nedverdigende. Så jeg dusjet vekk skogen og tok på meg klær jeg ser finest mulig ut i. Det må jeg, for i det hele tatt å våge å gå ut på en LØRDAG. Det er alt for mange tanker i hodet mitt nå. Og jeg tar med meg alt det på butikken. Jeg må gjøre alt på en gang, for å bli kvitt alt rotet i hodet. Jeg må på posten for å hente noen billetter (helt utrolig, men jeg har bestilt BÅDE Unni Wilhelmsen og ANTONY AND THE JOHNSONS-konsertbilletter!! ), jeg må bestille en togreise jeg egentlig ikke vil ta, og så er det den maten da. Og treninga. Og så er hjemmet et katastrofeområde. Og så må jeg kontakte noen mennesker og be om deres hjelp. Pluss at helt nederst på den listen, med liten skrift, så liten at du knapt kan se den, står det at jeg skal unne meg selv noe godt i kveld.

(Jeg burde ha løpt en time til.)

Det tar alt for mye tid å prøve alle klærne. Tar på meg det jeg prøvde først, og forlater tryggheten. Jeg er naken nå, for de ser meg på mitt fineste. De ser meg som den jeg er. I de fargene jeg liker. Med nyvasket hår. Jeg er altfor blek. Og posten er stengt. Det er ikke mitt ansvar, så da kan jeg droppe å dra på Posten i dag. For den er strengt tatt stengt. Og da går det jo ikke…

Og jeg handler alt som står på lappen. Uten å se på lappen. Jeg ser aldri på lappen, jeg husker alt sammen. For jeg er så konsentrert om det. Jeg ser for meg hvor i butikken det ligger når jeg skriver det ned. Og jeg handler noe godt. Men jeg har ikke gjort meg fortjent til det ennå. Jeg har ikke kommet meg gjennom senteret, og jeg har ikke pakket varene. Jeg har ikke pakket varene. Når jeg pakker varene, er det en avslutning. Jeg pakker mine varer. Som JEG har kjøpt. Med MINE penger. Og det er den siste utfordringen. Det siste møtet med menneskene som er altfor nærme. Men jeg gjør det alltid. Og jeg vil gjøre det. For jeg har ikke utført oppgaven før varene er pakket. Og hva ser jeg?? Mannen fra Meny står og pakker varene for meg!! Som en fin gest liksom. De skal plutselig være snille på Meny i dag. (Det er de aldri ellers, så jeg skjønner ikke vitsen. ) Og han gjør det så tregt! Jeg pakker ti ganger så fort som han. Jeg må det, for det er livet som står på spill (Har jeg fått for meg.) Så jeg må bare stå og VENTE. Jeg kan ikke begynne å hjelpe han å pakke. For han prøver jo bare å være snill. Hjelpe meg. Ah, ferdig. Takk skal du ha, smiler jeg. (Aldri gjør det der igjen!!)

Trangt, trangt, trangt, får ikke puste!! Og jeg så en jeg gikk på skole sammen med i stad. Jeg kan ikke treffe på henne. Hun skjønner ikke en døyt. Jeg bestemmer meg for at hvis jeg ser henne skal jeg være skikkelig uhøflig. Det er det letteste. Jeg ser henne heldigvis ikke igjen.

De ser på meg. Jeg er naken. Jeg er varm. Posene er altfor tunge. This is it. Nå faller jeg. Mens alle ser alt det tåpelige jeg har kjøpt.

Men jeg faller altså ikke. Ikke nå heller.

Og jeg er i tryggheten igjen. Og det ligger noen gode ting og venter på kjøkkenet. Og jeg skal sette på kaffe. Men først skal jeg bare sitte her, helt til jeg har innrømmet for meg selv, at jeg fortjener de skolebrødene.

(Jeg burde løpt en time til.)

[Gjest Thalassa]

Så flink du er som var på butikken i dag Det krever mer enn en manns styrke det. Du fortjener absolutt skolebrød og kaffe!

[Within my guitar]

Tusen takk,Thalassa!! Det smakte himmelsk!

Og nå har jeg vasket to maskiner med klær også. Nesten så jeg fortjener litt is etterpå også. Kjøpte en type jeg aldri har smakt før med både vanilje og jordbær. Spennende. (Jeg er et barn når det gjelder is.)

B.

[Gjest gjest1]

Sommerens tradisjonelle Unni Wilhelmsenkonsert er bestilt!

Og, som om ikke det er nok:

Så bestilte vi Antony and The Johnsons-billetter til i september også!!!!!

Huffameg. Livredd. Men åååå, som jeg har lyst til dette!

←

Jeg skal også på Unni konsert i sommer. Gleder meg!

Kommer Anony and the Johnsons til Norge? Åh. Det må jeg få med meg!

God pinse til deg!