Jenta i 3.etasje med vinduet på gløtt

[Gjest Sabia]

Enig med Titta, det er absolutt lov å være stolt av seg selv!!! Og jeg er også stolt av deg forresten!!

[iss]

Stolt av deg jeg og!! Tøffe jenta!!!

[Gjest Sabia]

Heisann Jenta!! Er det fortsatt mørkt rundt deg?

Innom med en liten blomst og håper det lyser opp litt!!

[Within my guitar]

Heisann Jenta!! Er det fortsatt mørkt rundt deg?  Innom med en liten blomst og håper det lyser opp litt!!

Det lyser alltid opp. Ja, mørkt i rom og sinn. Og jeg skal være alene hele helgen, så jeg bruker all energi på å takle det på et vis. Men jeg er snill mot meg selv så godt jeg bare kan. Så håper jeg bare jeg klarer å opprettholde det i to dager til.

Takk for stolthet, jenter. *Putte det i hjertet*

B.

[Gjest Sabia]

[Within my guitar]

Gitaren min er støvet ned. Det er også boken med sanger jeg har ført inn med den fineste pennen jeg har. Og det er foreldet. Alt må læres på nytt.

Ergo er JEG støvet ned. For lyden av strengene og ordene i boken, er det jeg henger livet mitt fast i. Det er den biten av hjertet mitt som holder styr på de andre bitene, så lenge jeg holder den varm. Men den er kald nå. Og ikke merkbar.

Og det er pakket ned under så uendelig mye håpløshet.

Og håpløsheten forsvinner ikke.Ikke den som ligger i tykke lag over musikken min.

Så jeg tar oppvasken. Jeg kan ikke gjøre så mye mer i kveld. Og den er ren nå. Og det er støv på gitaren min. Jeg har ikke rørt den på kanskje to måneder. Jeg som alltid mistet meg selv litt hvis jeg gikk to timer uten å spille. Men nå.. er det liksom helt borte.

Men jeg er flink til å kjempe mot håpløsheten. Hvertfall den som ikke ligger over musikken min. Den som ligger over alt det andre. Og jeg starter med å vaske alle klær jeg kan finne. Gjør ting så rent som mulig. Legger duken akkurat midt på bordet. Setter den støvete gitaren der den ser finest ut.

Og kanskje, bare kanskje.. Tenner jeg lys etterpå. Bare for meg selv. Det er en start.

B.

[iss]

Tenn et lys!!

[Within my guitar]

Hihi. Ett? Vet du, når jeg først tenner lys, så gjør jeg det skikkelig. Da tenner jeg hvertfall ti.

Ja, jeg skal tenne lys. Jeg må det.

[iss]

Jeg og har lys.. faktisk 10 stk!!!

[Gjest vimse]

Ikke bare meg som kjemper med det å være aleine denne helgen nei... Men, vi klarer det vi

Goooooooooooooood helg!!!!

[Within my guitar]

Ikke bare meg som kjemper med det å være aleine denne helgen nei... Men, vi klarer det vi

Vi får tro det. Vi må være litt ekstra gode mot oss selv.

Jeg har tent åtte lys i rommet hvertfall.(Må spare litt telys, så det ble ikke ti denne gangen. ) Det er så fint. Og det gjør meg rolig.

Måtte alenehelgen din bli lys og fin og varm,vimselims

[Within my guitar]

Nå må jeg prate litt om en film. (Ligger under Filmskattene mine også, men ville ha den med her i tillegg.)

Denne er ikke så veldig rost opp i skyene. Snarere tvert imot. Og det er forståelig ,for den er spesiell.Og den appellerer kanskje ikke til så stort publikum(selv om den absolutt burde det). Men den var en film jeg trengte å se. Og kanskje det har noe med hvor jeg er i livet. Kanskje filmen er for dramatisk eller brutal hvis man ikke er "der" i livet at man kan sette seg inn i historiene. Men det er jeg altså. Men, jeg hadde likt filmen uansett. Det er noe med det sære og smale, som ikke griper et stort publikum, som griper meg.

Men, jeg tror.. At denne filmen, er en så veldig personlig opplevelse. Nettopp derfor er det bare såvidt jeg skriver om den her. Fordi jeg vil ikke la meg påvirke av noen andres mening om den. For ingen film har skapt en så stor reaksjon hos meg, som denne. Og jeg vil ha den opplevelsen for meg selv.

Jeg fant denne artikkelen om filmen. Og det var akkurat som jeg skulle sagt det selv. Akkurat sånn føles det for meg også.

http://www.thefilmexperience.net/Reviews/d...rinthedark.html

Anyway:

Filmen er altså:

Dancer In The Dark av Lars Von Trier.

Björk spiller hovedrollen Selma. Det er jo i seg selv veldig spesielt, i og med at dama er veldig spesiell. Men jeg tror ikke man må like musikken hennes for å like filmen. For selv om hun synger her, så er det ikke HUN som er i fokus. Hun er ingen stjerne her. Hun ER Selma. Og hun ikke bare spiller Selma, hun FØLER henne. Det fanget meg med en gang: hvor utrolig nær hun var i rollen. Hun var den. Veldig veldig sjelden får jeg den følelsen når jeg ser film. Det blir veldig tydelig at man inntar en rolle, at man kler på seg en maske, og sier ord man ikke vanligvis ville sagt. Det er det som er skuespill. Men Björk føler. Hun føler alle følelsene Selma går igjennom. Hun går igjennom dem selv, fra start til slutt. Jeg leste et sted at Björk ble syk, etter å ha spilt inn denne filmen.

Nettopp fordi hun VAR i rolle så sterkt.

Selma er tsjekkisk immigrant, som lever i en grå og kald verden.Hennes kjærlighet for musicaler, hjelper henne å flykte fra denne fargeløse verden. Og kontrasten er stor. Hun finner rytmer overalt, og bruker dem til å forsvinne inn i musikken bare hun kan høre. Og der er farger. Farger Selma må huske.For snart kan hun ikke se dem mer. Øynene blir svakere og svakere. Det er hemmeligheten hun går og bærer på. Og da er det bare den indre fargerike verden som kan holde henne oppe.

Ting utvikler seg på en veldig overraskende og vond måte.Og det er ingen behagelig film å se på. Det skal sies. Selv om man føler befrielsen når Selma flykter inn i verden sin.Og man blir med i sangen og rytmene.

Det gjorde vondt å se den. Men det gjorde godt. Jeg trengte det. Akkurat denne filmen, som aldri har blitt lagd før. Ikke noe lignende. Jeg trengte å se at noen fortalte hennes historie. At hun fortjente å bli hørt.

Det er vondt. Men det er så sterk livsglede. Og sprudlende kjærlighet for musikk. Det er evnen til å se det vakre. Når det egentlig ikke er noe vakkert å se.

Det er å danse i mørket.

Om det er lov å banne: Fy faen.

Nå skal jeg blåse ut lys og legge meg i mørket. Kanskje jeg danser litt først. Hvem vet.

b.

[nostalgia]

Jeg håper du danser som bare det

Ha en riktig fin helg... kos deg masse!

Stoooor

fra meg!

[Gjest Sabia]

Kom ut i lyset, vennen, det er fint her!!!

[Gjest Sabia]

Har du fått børsta støv av gitaren?

Her får du en stor, god lørdagsklem!!

[iss]

Og her en

[Gjest Sabia]

Og en til fra meg!!!

[Within my guitar]

Hey jenter.

Takk for ord og blomster.

Jeg danser lite. Og gitaren er like støvete og urørt. Og det er vondt. Jeg klarer ikke slippe ut noe av det inni meg. Musikken er eneste måten å gjøre det på. Og jeg klarer ikke skrive tekster, og jeg klarer ikke lage melodier. Så det blir altfor kaotisk inni meg.

Men jeg klarer meg. Drikker mye kaffe, og tvinger meg til å kose meg med det. Utnytter små ting, og tar de med meg videre. Noen ganger går det, andre ganger går det ikke.

Jeg dusja idag. For å gå i butikken. Og det var bra at jeg kom meg ut. Og det var bra at jeg følte meg helt ok mens jeg gjorde det. Selv om skjelvingen og lysten til å synke i jorda aldri blir borte. Men jeg klarte det helt ok. Helt ok.

Men det varte en halv time. Jeg dusja, og kledde på meg de klærne jeg er mest glad i, for å være ute i en halvtime. Og ingen la merke til det engang.

Og det gjør vondt.. At når jeg følte meg litt ok, og følte at jeg så litt fin ut.. Så er jeg bare ute en halv time. Og kommer hjem igjen. Uten at noen har fått med seg at jeg har vært ute. For "dem" er det ingen big deal at jeg klarte å dusje idag.Folk dusjer hver dag. Folk kler på seg, og går ut. Og når de kommer hjem.. Så går de ut igjen like etter. Til andre steder.

Når jeg kommer hjem, blir jeg hjemme. Og jeg har ingen andre steder å gå.

Det gjør så vondt.

Venninna mi sier jeg er så fin idag. Og at jeg var så fin da vi var på butikken.

Men jeg var fin i en halv time. All resten av tiden, er jeg det ikke.

b.

[Gjest Sabia]

[iss]

Jeg synes du alltid er fin jeg!!