Sophie Elise

[AlexandriaK]

duskelapp skrev (55 minutter siden):

Er litt rart... 

Far til mitt barn fisket fra januar til påske hvert år, men ingen dømte han for å være fraværende... samt det ble noen turer mellom påske og jul fort ble lenger enn ønsket .. dette pågikk de første 4,5 årene 

Mulig folk dømte han, men jeg har aldri hørt noe eller merket noe 

Optimal løsning nei, gått fint... ja 

 

Hadde det vært meg som hadde jobben så tror jeg pipa hadde hatt en annen

 Gikk det kanskje fint fordi barnet allerede var for distansert til far siden han uansett var fraværende ofte og lenge?

Her ble pappaen til barnet vårt plutselig ufrivillig borte i fire uker og i ettertid har barnet vist en voldsom endring når det kommer til separasjonsangst rundt både meg og far. Hverken jeg eller noen andre syntes dette var helt greit , nettopp fordi pappaen er en person hun er vant til å ha nært og er en av hennes nærmeste omsorgspersoner og hun reagerte sterkt på dette. 
 

Dersom det er greit for noen av dere at pappa og/eller mamma ikke er en av barnets nærmeste omsorgspersoner får det være deres valg og deretter stå i det, det er ikke noe jeg klarer å forstå overhodet, uansett om det er pappa eller mamma.

Jeg er drittlei av denne unnskyldningen om «dersom jeg var en mann og prioriterte alt annet enn barnet mitt er hadde alle syntes det var helt greit!!!» NEI. Historisk sett er samfunnet mer VANT til at pappaen er distansert, det betyr ikke at det er greit overhodet. 

[Sh999]

duskelapp skrev (1 time siden):

Er litt rart... 

Far til mitt barn fisket fra januar til påske hvert år, men ingen dømte han for å være fraværende... samt det ble noen turer mellom påske og jul fort ble lenger enn ønsket .. dette pågikk de første 4,5 årene 

Mulig folk dømte han, men jeg har aldri hørt noe eller merket noe 

Optimal løsning nei, gått fint... ja 

 

Hadde det vært meg som hadde jobben så tror jeg pipa hadde hatt en annen lyd

Dette går jo ikke an å sammenligne? Regner med at far var tilstedeværende når han først var hjemme? 
Jeg skjønner at hun lever av å jobbe til ulike tider osv, men da tilbringer man tid med barnet største delen av tiden man ikke er på jobb . Sånn er det å være en ansvarlig forelder. Men legger livet litt til side når barn kommer til . Man må forsake noe Me time er ikke et tema de første årene av småbarns livet, i alle fall store deler av det. . Ellers må man faktisk velge å ikke få barn. 
Barn føler på å bli bortprioritert.

[Kosemose]

duskelapp skrev (3 timer siden):

Er litt rart... 

Far til mitt barn fisket fra januar til påske hvert år, men ingen dømte han for å være fraværende... samt det ble noen turer mellom påske og jul fort ble lenger enn ønsket .. dette pågikk de første 4,5 årene 

Mulig folk dømte han, men jeg har aldri hørt noe eller merket noe 

Optimal løsning nei, gått fint... ja 

 

Hadde det vært meg som hadde jobben så tror jeg pipa hadde hatt en annen lyd

Men da bodde kanskje ditt barn i et stabilt hjem med en stabil omsorgsperson mens far var på havet? Det er mange barn som vokser opp med en fraværende forelder, hos mange av de er det sårt og setter det spor, men det er fullt mulig å gi barn trygghet, forutsigbarhet og stabilitet selv om. 
 

SE elsker å dra kjønnskortet. Problemet er mangelen på stabilitet og tilknytning. Uansett om det er mor eller far. 

[duskelapp]

AlexandriaK skrev (2 timer siden):

 Gikk det kanskje fint fordi barnet allerede var for distansert til far siden han uansett var fraværende ofte og lenge?

Her ble pappaen til barnet vårt plutselig ufrivillig borte i fire uker og i ettertid har barnet vist en voldsom endring når det kommer til separasjonsangst rundt både meg og far. Hverken jeg eller noen andre syntes dette var helt greit , nettopp fordi pappaen er en person hun er vant til å ha nært og er en av hennes nærmeste omsorgspersoner og hun reagerte sterkt på dette. 
 

Dersom det er greit for noen av dere at pappa og/eller mamma ikke er en av barnets nærmeste omsorgspersoner får det være deres valg og deretter stå i det, det er ikke noe jeg klarer å forstå overhodet, uansett om det er pappa eller mamma.

Jeg er drittlei av denne unnskyldningen om «dersom jeg var en mann og prioriterte alt annet enn barnet mitt er hadde alle syntes det var helt greit!!!» NEI. Historisk sett er samfunnet mer VANT til at pappaen er distansert, det betyr ikke at det er greit overhodet. 

Nå er vi ikke sammen lenger, men fra barnet var 0-4,5 visste ikke barnet om noe annet, ei heller hva som er normalt. Så hadde nok vært verre om han begynte i den jobben om barnet var vandt til noe annet. Barnet er nå forsåvidt etablert og har veldig nært og fint forhold med faren. Da vi gikk fra hverandre valgte far å flytte bort slik at det ble samvær annenhver helg + ferier, men flyttet tilbake i fjor. 

Barnet har sikkert kjent på savn, men tror oppriktig at det viktigste vi har gjort er å holde på freden og samarbeidet godt og inkludert hverandre. Selv om mye ikke har vært optimalt.

Om SE ikke er verdens beste omsorgsperson hele tiden så har forhåpentligvis barnet "en landsby" som står han i ryggen

[duskelapp]

Palmemor skrev (3 timer siden):

Men hva gjorde han da han kom hjem? Løp rett på fest?

Ja, det har han også gjort.. noen ganger ante jeg ikke hvor han var en gang, og kom hjem etter 3 dager ... men dette var når har slet litt ekstra i en periode, men han er en fantastisk pappa og barnet vet ikke noe om fortiden. Han fikk bra stell på ting når barnet var begynt på skolen, så vil tippe han begynte på medisiner da 

 

Men jeg har troen på dette:

" Det er ikke skadelig i seg selv at mor er lite tilstede, så lenge babyen har få, stabile og kjærlige primæromsorgspersoner som dekker behovene for trygghet, nærhet og omsorg. Barnet blir ikke skadet av mors fravær så lenge basen rundt barnet er bunnsolid, forutsigbar og kjærlig"

 

Basen.. jeg er selv ett basebarn, mitt barn er basebarn og jeg har flere venner som er basebarn... og jeg vil påstå vi er trygge barn, som har fått masse omsorg og har nærere bånd til flere, samt at vi har familiemedlemmer vi har tatt inn selv... til felles har vi hatt foreldre som har vært fraværende på den ene eller andre måten, men ikke følt på manglende kjærlighet ved fravær.

 

Det blir spennede å se hvordan hun skal løse ting når barnet begynner på skole, da er det vanskeligere å løse kabalen. Håper hun tar riktige valg for barnet da og at hun i dag klarer å møte barnet emosjonelt når hun er med han

Endret 25. september av duskelapp

[duskelapp]

Kosemose skrev (30 minutter siden):

Men da bodde kanskje ditt barn i et stabilt hjem med en stabil omsorgsperson mens far var på havet? Det er mange barn som vokser opp med en fraværende forelder, hos mange av de er det sårt og setter det spor, men det er fullt mulig å gi barn trygghet, forutsigbarhet og stabilitet selv om. 
 

SE elsker å dra kjønnskortet. Problemet er mangelen på stabilitet og tilknytning. Uansett om det er mor eller far. 

Jeg har nok mer tro på SE fordi jeg har aldri følt på mangel på kjærlighet ved fravær, men selvfølgelig kan det jo gå dårlig også. Jeg tenker bare at bilde nok er større enn des som vises i sosiale medier, og at barnet har far og besteforeldre som den er godt knyttet til fordi mor har ett travelt liv  nødvendigvis ikke må være dårlig for barnet. 

[Margit777]

Palmemor skrev (På 6.9.2026 den 14.02):

Men er ikke transplantert fett fra egen kropp ekte fett? Jeg har ikke peil altså. Her er alt fett helt naturlig 🤣

Fått noen andres fett? 😄

Endret 25. september av Margit777

[velociraptor]

duskelapp skrev (20 timer siden):

Er litt rart... 

Far til mitt barn fisket fra januar til påske hvert år, men ingen dømte han for å være fraværende... samt det ble noen turer mellom påske og jul fort ble lenger enn ønsket .. dette pågikk de første 4,5 årene 

Mulig folk dømte han, men jeg har aldri hørt noe eller merket noe 

Optimal løsning nei, gått fint... ja 

 

Hadde det vært meg som hadde jobben så tror jeg pipa hadde hatt en annen lyd

Hovedproblemet er ikke at SE er en dårlig mor, men at ungen ikke har EN eneste stabil tilknytnings person. At mannen din var så mye borte er uproblematisk så lenge du var hjemme. Var han en dårlig far? Jepp. Men det spiller ingen rolle så lenge barnet hadde en ok mor. SE sitt barn har hverken en mor eller en far som er der konstant. Men siden SE er den som deler om livet sitt og livet til barnet, får hun naturlig nok mer kritikk enn faren til ungen, som ellers ikke fremstår som spesielt oppegående han heller. 

Det kan hende det også handler litt om kjønn, for meg er det helt ufattelig at en mor kan velge å være så mye borte fra barnet sitt - helt små barn har biologisk sett en større tilknytning til mor pga svangerskapet, men jeg kjenner flere fedre som velger å jobbe på en måte som gir dem mye tid borte fra barnet, og jeg anser ikke noen av dem heller for å være father of the year.

[icv]

duskelapp skrev (22 timer siden):

Jeg har nok mer tro på SE fordi jeg har aldri følt på mangel på kjærlighet ved fravær, men selvfølgelig kan det jo gå dårlig også. Jeg tenker bare at bilde nok er større enn des som vises i sosiale medier, og at barnet har far og besteforeldre som den er godt knyttet til fordi mor har ett travelt liv  nødvendigvis ikke må være dårlig for barnet. 

Nå er vel greia mer det at hun jevnt over velger bort sønnen i de fleste sammenhenger. Tror ingen hadde reagert på Love Island jobben eller andre seriøse jobber om hun ellers var en tilstedeværende mor. Men hun legger jo ut selv hva hun gjør iløpet av en dag, uke, måned. Og der får jo alle med seg at det er egenpleie, trening, middager, venner, reiser u name it. Og at det ikke bare er når sønnen er i bhg, men at nanny stort sett bidrar flere ganger iløpet av uken så hun kan prioritere seg selv. Og sånn har det vært siden barnet var noen uker gammel. Jeg mener derfor at man ikke kan sammenligne det med fraværende sjømenn eller generelt fraværende fedre. Hun er en av landets best betalte bloggere og har alle mulige ressurser tilgjengelig. Enten det er privat kokk eller vaskehjelp. Goder i hverdagen de fleste ikke har. Likevel har hun knapt tid til eget barn. 

Er det noen som absolutt ikke hadde trengt å ha et travelt liv i en småbarnsfase så må jo det være henne?  Fremfor en mor som må dra på en 8-16 jobb? Hun hadde tjent mer enn nok på en av jobbene sine eller snap til å holde det gående. Det er hele bildet som gjør at så mange reagerer. 

[Shias]

icv skrev (37 minutter siden):

Nå er vel greia mer det at hun jevnt over velger bort sønnen i de fleste sammenhenger. Tror ingen hadde reagert på Love Island jobben eller andre seriøse jobber om hun ellers var en tilstedeværende mor. Men hun legger jo ut selv hva hun gjør iløpet av en dag, uke, måned. Og der får jo alle med seg at det er egenpleie, trening, middager, venner, reiser u name it. Og at det ikke bare er når sønnen er i bhg, men at nanny stort sett bidrar flere ganger iløpet av uken så hun kan prioritere seg selv. Og sånn har det vært siden barnet var noen uker gammel. Jeg mener derfor at man ikke kan sammenligne det med fraværende sjømenn eller generelt fraværende fedre. Hun er en av landets best betalte bloggere og har alle mulige ressurser tilgjengelig. Enten det er privat kokk eller vaskehjelp. Goder i hverdagen de fleste ikke har. Likevel har hun knapt tid til eget barn. 

Er det noen som absolutt ikke hadde trengt å ha et travelt liv i en småbarnsfase så må jo det være henne?  Fremfor en mor som må dra på en 8-16 jobb? Hun hadde tjent mer enn nok på en av jobbene sine eller snap til å holde det gående. Det er hele bildet som gjør at så mange reagerer. 

Akkuratt dette. Her er selv pappaen til barna mine borte halve året i forbindelse med jobb, men han prioriterer barna sine når han er hjemme. Han takker stort sett nei til alt når han er hjemme for å prioritere barna. 
 

For meg er det helt tullerusk at hun er så mye borte fra sønnen sin. Hun leverer og henter i barnehagen, knapt det? Som du sier hadde ingen reagert hadde hun vært tilstede i sønnen sitt liv utenom jobb, men da prioriterer hun alt annet. Å så er det vel en svada unnskyldning om at hun må ta vare på seg selv for å være en bra mamma. 

I mitt hode bør pappaen ta over hovdedomsorgen, slik at han får en stabil omsorgsperson å forholde seg til. Jeg tror nok ikke at sønnen tar skade av ting slik det er nå, for han vet ikke om noe annet, men tror nok at når han blir eldre vil det prege han i stor grad. 
 

Har en tidligere venninne som har en ungdom som nå er 16 år, når datteren var baby/barn så var hun lite tilstede i livet hennes, datteren var hos besteforeldre, venner, forskjellige barnevakter mm. I ungdomsårene begynte hun å slite, dem havnet på BUP. I følge BUP har datteren fått varige tilknyttningsforstyrrelser pga oppveksten. 

 

[duskelapp]

icv skrev (1 time siden):

Nå er vel greia mer det at hun jevnt over velger bort sønnen i de fleste sammenhenger. Tror ingen hadde reagert på Love Island jobben eller andre seriøse jobber om hun ellers var en tilstedeværende mor. Men hun legger jo ut selv hva hun gjør iløpet av en dag, uke, måned. Og der får jo alle med seg at det er egenpleie, trening, middager, venner, reiser u name it. Og at det ikke bare er når sønnen er i bhg, men at nanny stort sett bidrar flere ganger iløpet av uken så hun kan prioritere seg selv. Og sånn har det vært siden barnet var noen uker gammel. Jeg mener derfor at man ikke kan sammenligne det med fraværende sjømenn eller generelt fraværende fedre. Hun er en av landets best betalte bloggere og har alle mulige ressurser tilgjengelig. Enten det er privat kokk eller vaskehjelp. Goder i hverdagen de fleste ikke har. Likevel har hun knapt tid til eget barn. 

Er det noen som absolutt ikke hadde trengt å ha et travelt liv i en småbarnsfase så må jo det være henne?  Fremfor en mor som må dra på en 8-16 jobb? Hun hadde tjent mer enn nok på en av jobbene sine eller snap til å holde det gående. Det er hele bildet som gjør at så mange reagerer. 

Hun lever som en Hollywood frue

Jeg er nesten oppvokst hos mine besteforeldre, mulig foreldrene mine bare plasserte meg hos dem av egoisme i andres øyne , og valgte alt annet fremfor meg.. min tante som er nesten 10 år eldre enn meg har alltid stått mer nærer enn søsteren min som kom 2,5 år senere. Det er som jeg og hun har levd helt forskjellige liv (veldig godt forhold i dag)

 

Jeg har hatt det annerledes enn a4 familien, men aldri manglet kjærlighet eller følt meg dårlig behandlet. Så jeg tenker helheten rundt barnet er veldig avgjørende

 

Kan også legge til at jeg har fått plenti behandling i helsevesenet da jeg har vært utsatt for noe som ingen skal måtte bli utsatt for (i voksen alder, ingen nær relasjon til personen) som har gitt meg varige men og dermed brukt mye tid på å gå gjennom hele livet i forskjellige behandlingsformer og eneste som kommer frem der er justeringer foreldrene mine kunne gjort på områder og ting, men det vil uansett gjelde alle som oppdrar barn fordi man klarer aldri å treffe 100% som omsorgsperson, uansett relasjon. 

Tenker at det ville kommet godt frem om barndommen min pregerer meg unormalt og om jeg hadde tatt skade av å ha flere trygge og gode omsorgspersoner rundt meg

 

Så fordi jeg har opplevd ting anderledes i min barndom gjør meg optimistisk enn så lenge når det kommer til barnets oppvekst,  og det er nok derfor ting har gått såpass bra med relasjonen til meg og barnets far fordi fokuset mitt har ikke var på fraværet, men hvordan få ting til å blomstre eller fylle inn hull + ingen negativ holdning har smittet overt til barnet da den verken har sett noe eller blitt fortalt noe av negativ karakter ei negativ tone/kroppspråk

Og vi begge som forelder har hatt lyst til å kvele hverandre, så vi har begge jobbet med samme mål i hvertfall 10+ år. Å holde barnet utenfor når vi ikke er enige

Min plan har vært at barnet skal heller måtte finne om pappaen er dust og ta avgjørelser ut i fra hva den opplever,  når eller hvis dagen kommer 

Foreldrekonflikt og dårlig foreldresamarbeid er MYE skadeligere enn å være barnet til SE pr. dd

I dag skjer psykisk og emosjonell omsorgsvikt over en lav sko når det kommer til barn som vokser opp i 2 hjem og min erfaring er fra barnevern, skole og tingretten.. og det er skremmende å tenke på alle saker som ikke ender på bordet hos bv eller en rettsinstans, hvor mye mørketall det er.. men selvsagt kan mange foreldre skryte over hvor tilstedeværende de er, men hva de faktisk har påført barna sine er mer skremmende enn det SE poster på snap

 

 

Endret 26. september av duskelapp

[duskelapp]

Shias skrev (17 minutter siden):

Akkuratt dette. Her er selv pappaen til barna mine borte halve året i forbindelse med jobb, men han prioriterer barna sine når han er hjemme. Han takker stort sett nei til alt når han er hjemme for å prioritere barna. 
 

For meg er det helt tullerusk at hun er så mye borte fra sønnen sin. Hun leverer og henter i barnehagen, knapt det? Som du sier hadde ingen reagert hadde hun vært tilstede i sønnen sitt liv utenom jobb, men da prioriterer hun alt annet. Å så er det vel en svada unnskyldning om at hun må ta vare på seg selv for å være en bra mamma. 

I mitt hode bør pappaen ta over hovdedomsorgen, slik at han får en stabil omsorgsperson å forholde seg til. Jeg tror nok ikke at sønnen tar skade av ting slik det er nå, for han vet ikke om noe annet, men tror nok at når han blir eldre vil det prege han i stor grad. 
 

Har en tidligere venninne som har en ungdom som nå er 16 år, når datteren var baby/barn så var hun lite tilstede i livet hennes, datteren var hos besteforeldre, venner, forskjellige barnevakter mm. I ungdomsårene begynte hun å slite, dem havnet på BUP. I følge BUP har datteren fått varige tilknyttningsforstyrrelser pga oppveksten. 

 

Jeg er enig i at å vokse opp hos far kan være ett bedre alternativ, der oppe bor vel besteforeldre også? 

Poenget mitt var ikke hva som var best, men at det ikke nødvendigvis er skadelig å bo hos SE så lenge han har gode stabile mennesker rundt seg samt fin relasjon til far og annen familie

[icv]

duskelapp skrev (10 timer siden):

Hun lever som en Hollywood frue

Jeg er nesten oppvokst hos mine besteforeldre, mulig foreldrene mine bare plasserte meg hos dem av egoisme i andres øyne , og valgte alt annet fremfor meg.. min tante som er nesten 10 år eldre enn meg har alltid stått mer nærer enn søsteren min som kom 2,5 år senere. Det er som jeg og hun har levd helt forskjellige liv (veldig godt forhold i dag)

 

Jeg har hatt det annerledes enn a4 familien, men aldri manglet kjærlighet eller følt meg dårlig behandlet. Så jeg tenker helheten rundt barnet er veldig avgjørende

 

Kan også legge til at jeg har fått plenti behandling i helsevesenet da jeg har vært utsatt for noe som ingen skal måtte bli utsatt for (i voksen alder, ingen nær relasjon til personen) som har gitt meg varige men og dermed brukt mye tid på å gå gjennom hele livet i forskjellige behandlingsformer og eneste som kommer frem der er justeringer foreldrene mine kunne gjort på områder og ting, men det vil uansett gjelde alle som oppdrar barn fordi man klarer aldri å treffe 100% som omsorgsperson, uansett relasjon. 

Tenker at det ville kommet godt frem om barndommen min pregerer meg unormalt og om jeg hadde tatt skade av å ha flere trygge og gode omsorgspersoner rundt meg

 

Så fordi jeg har opplevd ting anderledes i min barndom gjør meg optimistisk enn så lenge når det kommer til barnets oppvekst,  og det er nok derfor ting har gått såpass bra med relasjonen til meg og barnets far fordi fokuset mitt har ikke var på fraværet, men hvordan få ting til å blomstre eller fylle inn hull + ingen negativ holdning har smittet overt til barnet da den verken har sett noe eller blitt fortalt noe av negativ karakter ei negativ tone/kroppspråk

Og vi begge som forelder har hatt lyst til å kvele hverandre, så vi har begge jobbet med samme mål i hvertfall 10+ år. Å holde barnet utenfor når vi ikke er enige

Min plan har vært at barnet skal heller måtte finne om pappaen er dust og ta avgjørelser ut i fra hva den opplever,  når eller hvis dagen kommer 

Foreldrekonflikt og dårlig foreldresamarbeid er MYE skadeligere enn å være barnet til SE pr. dd

I dag skjer psykisk og emosjonell omsorgsvikt over en lav sko når det kommer til barn som vokser opp i 2 hjem og min erfaring er fra barnevern, skole og tingretten.. og det er skremmende å tenke på alle saker som ikke ender på bordet hos bv eller en rettsinstans, hvor mye mørketall det er.. men selvsagt kan mange foreldre skryte over hvor tilstedeværende de er, men hva de faktisk har påført barna sine er mer skremmende enn det SE poster på snap

 

 

Absolutt. Helheten er viktig. Og jeg forstår godt hva du mener og skriver. God omsorg og kjærlighet fra mennesker rundt vil hjelpe godt på vei videre i livet. Foreldrekonflikt og andre konflikter kan også være langt mer skadelig som du også nevner. Hvordan dette vil gå vil som nevnt over her komme frem når han blir eldre. Det er da man vil se hvordan evt usikker tilknytning til mor eller «ustabile» første 3 år (da tenker jeg på mye fravær av mor og reising hit og dit mellom mor/far/besteforeldre/nanny) har påvirket han. Det som gjør det vanskelig for barn og ungdom ofte senere i livet når det kommer til tilknytningsvansker, er at de ofte ikke har et språk for det som har skjedd, nettopp fordi det ikke er noe spesifikt man kan sette ord på eller at noe direkte vondt har skjedd. Det er bare mangelen av noe. 

[Zenhouse]

duskelapp skrev (10 timer siden):

Jeg er enig i at å vokse opp hos far kan være ett bedre alternativ, der oppe bor vel besteforeldre også? 

Poenget mitt var ikke hva som var best, men at det ikke nødvendigvis er skadelig å bo hos SE så lenge han har gode stabile mennesker rundt seg samt fin relasjon til far og annen familie

Jeg er enig i at her er det nok andre gode omsorgspersoner rundt ham. Og det KAN gå helt fint. Men det spilles høyt her. Unødvendig høyt. 
 

 

[velociraptor]

Shias skrev (14 timer siden):

Har en tidligere venninne som har en ungdom som nå er 16 år, når datteren var baby/barn så var hun lite tilstede i livet hennes, datteren var hos besteforeldre, venner, forskjellige barnevakter mm. I ungdomsårene begynte hun å slite, dem havnet på BUP. I følge BUP har datteren fått varige tilknyttningsforstyrrelser pga oppveksten. 

 

Er det denne tidligere venninnen din som har fortalt deg at hun i følge BUP har påført datteren sin varige tilknytningsskader, eller hvor får man slik informasjon i fra? BUP har jo taushetsplikt, og jeg skjønner ikke hva som får folk til å gå rundt og opplyse random mennesker om at de har ødelagt sitt eget barn? Det høres helt usannsynlig ut - ikke at det har skjedd, men at hun skulle fortalt deg det…

duskelapp skrev (14 timer siden):

 

Så fordi jeg har opplevd ting anderledes i min barndom gjør meg optimistisk enn så lenge når det kommer til barnets oppvekst, 

Men at løvetannbarn eksisterer er ikke en unnskyldning for å vitende utsette et barn for omsorgssvikt.

[duskelapp]

velociraptor skrev (1 time siden):

Er det denne tidligere venninnen din som har fortalt deg at hun i følge BUP har påført datteren sin varige tilknytningsskader, eller hvor får man slik informasjon i fra? BUP har jo taushetsplikt, og jeg skjønner ikke hva som får folk til å gå rundt og opplyse random mennesker om at de har ødelagt sitt eget barn? Det høres helt usannsynlig ut - ikke at det har skjedd, men at hun skulle fortalt deg det…

Men at løvetannbarn eksisterer er ikke en unnskyldning for å vitende utsette et barn for omsorgssvikt.

Er det dokumentert at SE utsetter barnet for omsorgssvikt? Snap er ikke nok dokumentasjon 

[massi]

duskelapp skrev (19 timer siden):

Er det dokumentert at SE utsetter barnet for omsorgssvikt? Snap er ikke nok dokumentasjon 

Nei, dét vil jeg ikke si. Men det er dokumentert at hun, fra barnet var bare to uker(!) gammelt, har tilbragt mye tid ofte borte fra han. Om det er omsorgssvikt eller ei tror jeg man vil være uenig om, men at det kan gå ut over både deres mor/sønn-relasjon og barnets psyke er det jo ingen tvil om. Det kan helt sikkert også gå fint. Men slik jeg ser det, er vi en gjeng kritikere som ikke selv ville turt å satse på at det mot flere odds skulle gå fint, samt at vi synes babyer fortjener bedre. Med dét sagt, så tenker jeg at sofie helt sikkert er en like god mor som mange andre når det kommer til mye. Men at hun prioriterer sønnen, og betingelsesløst setter hans behov foran sine egne, det gjør hun bare ikke. Hun elsker han selvfølgelig, men det er slitsomt å ha barn, og man får mindre tid til både trening, hudpleie og festing - dette godtar ikke sofie, og hun leier inn barnevakt for å kunne fortsette med det hun har lyst til å bruke tiden på. På papiret, greit nok dét kanskje, men for sønnen så er det jo i praksis veldig mye tid han ikke får tilbringe med personen som liksom skal være der mest, og som liksom skal være den tryggeste i livet. Han ser nannyen sin like mye som moren, og det er jo litt godt jobba mtp at han også er 7-8 timer i barnehage hver dag.

Endret 28. september av massi

[Zenhouse]

massi skrev (1 time siden):

Nei, dét vil jeg ikke si. Men det er dokumentert at hun, fra barnet var bare to uker(!) gammelt, har tilbragt mye tid ofte borte fra han. Om det er omsorgssvikt eller ei tror jeg man vil være uenig om, men at det kan gå ut over både deres mor/sønn-relasjon og barnets psyke er det jo ingen tvil om. Det kan helt sikkert også gå fint. Men slik jeg ser det, er vi en gjeng kritikere som ikke selv ville turt å satse på at det mot flere odds skulle gå fint, samt at vi synes babyer fortjener bedre. Med dét sagt, så tenker jeg at sofie helt sikkert er en like god mor som mange andre når det kommer til mye. Men at hun prioriterer sønnen, og betingelsesløst setter hans behov foran sine egne, det gjør hun bare ikke. Hun elsker han selvfølgelig, men det er slitsomt å ha barn, og man får mindre tid til både trening, hudpleie og festing - dette godtar ikke sofie, og hun leier inn barnevakt for å kunne fortsette med det hun har lyst til å bruke tiden på. På papiret, greit nok dét kanskje, men for sønnen så er det jo i praksis veldig mye tid han ikke får tilbringe med personen som liksom skal være der mest, og som liksom skal være den tryggeste i livet. Han ser nannyen sin like mye som moren, og det er jo litt godt jobba mtp at han også er 7-8 timer i barnehage hver dag.

Til og med ballett-timene sine om søndagene tviholder hun på. Selv etter å ha kommet hjem fra 5 uker på jobb… og det er barnehage neste dag. 
Det er spesielt. 

[Shias]

velociraptor skrev (22 timer siden):

Er det denne tidligere venninnen din som har fortalt deg at hun i følge BUP har påført datteren sin varige tilknytningsskader, eller hvor får man slik informasjon i fra? BUP har jo taushetsplikt, og jeg skjønner ikke hva som får folk til å gå rundt og opplyse random mennesker om at de har ødelagt sitt eget barn? Det høres helt usannsynlig ut - ikke at det har skjedd, men at hun skulle fortalt deg det…

Men at løvetannbarn eksisterer er ikke en unnskyldning for å vitende utsette et barn for omsorgssvikt.

Dette er min tidligere venninne som fortalte oss i vennegjengen. Hun var fortvilt for at datteren utagerte og testet grenser langt utover det som var normalt, ble henvist til BUP. Å endte opp med tilknytningsforstyrrelser. Om en kan skylde kun på oppveksten er en annen sak, men jeg er ikke i tvil om at barn som blir sendt hit og dit kan få alvorlige senskader av det. Det er noe med å føle tilhørighet. 

[massi]

Shias skrev (14 minutter siden):

Dette er min tidligere venninne som fortalte oss i vennegjengen. Hun var fortvilt for at datteren utagerte og testet grenser langt utover det som var normalt, ble henvist til BUP. Å endte opp med tilknytningsforstyrrelser. Om en kan skylde kun på oppveksten er en annen sak, men jeg er ikke i tvil om at barn som blir sendt hit og dit kan få alvorlige senskader av det. Det er noe med å føle tilhørighet. 

og det er noe med å føle seg trygg. En liten baby som ikke kan forstå eller uttrykke seg, og som ikke forstår noe annet i verden enn at mor er mor, og som blir sendt hit og dit på pass ofte og avogtil lenge, kommer selvfølgelig til å kjenne på utrygghet. Altså, det er ikke noe å diskutere