Når man ikke klarer si "elsker deg" eller "savner deg" tilbake

[AnonymBruker]

5 timer siden, CamillaCollett skrev:

Jeg har også et annet spørsmål til deg: Hva skal til, tror du, for at du ville tenke at det var rett å gå fra mannen din?

Er det slik at du vet allerede at det er rett, men ikke forstår hvordan du skal klare å gjennomføre?

Er det slik at du ikke klarer å ta beslutningen fordi du er redd for hvordan det går med ham?

Er det slik at du ikke klarer å ta beslutningen fordi du tenker at det finnes en sjanse for at han blir bra igjen, og du dermed risikerer å ha brutt ut for tidlig?

Hva skal til....at det eskalerer tror jeg. Jo, det er antakelig mer enn nok allerede, men for meg er det unormale begynt å bli normalt, det er min hverdag, men jeg tror at om jeg gir det sommeren feks og det er lite bedring, så går det ikke lenger. Eller så må det enda en hendelse til, av graverende karakter, - som var det som i utgangspunktet fikk meg til å kjenne at "dette var dråpen, nå er det nok". 

Jeg vet nok innerst inne at det er rett, ja, men jeg er livredd for å gjennomføre det og jeg vet ikke hvordan. 

Og ja, jeg er skikkelig redd for hvordan det skal gå med ham. Det vil knuse ham totalt. Barna også, eldste i dag sa at "jeg vil at familien skal være sammen. Livet mitt blir ødelagt om dere ikke skal bo sammen". Går jeg, så er jeg redd barna vil hate meg. De skjønner jo ikke hvorfor jeg evt gjør det, selv om jeg vil forklare det nøye, men jeg er ordentlig redd for at det vil knuse dem også....  Og det klarer jeg ikke tanken på en gang. 

Og ja, det også. Jeg er selvsagt håpefull til at han kan bli bra igjen. Klarer jeg stå i det mens han er i behandling? det vet jeg ikke. Det er jo noe nesten daglig. Og jeg er sliten, på grensen til å bli syk av dette selv...men ja, du har rett. 

Jeg er kanskje for svak, når alt kommer til alt

Anonymkode: 9ec19...044

[AnonymBruker]

4 timer siden, Hartroa skrev:

Forstår at du har det svært vanskelig nå og jeg har virkelig medfølelse med deg. 

Det er godt at mannen din har fått en diagnose, uten at det hjelper deg stort. Det gjør det kanskje enda verre for deg. Å ta et valg om veien videre når du vet at mannen din er syk, gjør det kanskje enda vanskeligere. Jeg vil tro at du tenker mye på; Hva nå? Det er på en måte en uskreven regel at man blir hos sin syke partner.

Likevel har jeg lyst til å si, som jeg har sagt før: Det er bedre at et menneske går til grunne, enn en hel familie. Håper virkelig du får god veiledning om hva du bør gjøre oppe i dette. I alle tilfeller så må du ta hensyn til deg og barna. Hvis denne situasjonen gjør deg syk, så må du ta grep. Du trenger å få livet ditt til å fungere igjen og du trenger å puste ut. 

Derfor bør du snakke med psykologen og få råd og veiledning om hva du bør gjøre. Som flere av oss har sagt tidligere, så vil det nok være lurt at du og barna flytter ut en periode, uten at dere må skilles. Når du får krefter igjen kan dere kanskje være sammen noen timer om dagen. Dette er selvsagt bare forslag fra min side. Du må selvsagt ta avgjørelsen selv og i samråd med helsepersonell. Så vil jeg også anbefale deg at du bruker familie og venner i denne tiden.... Ønsker deg alt godt!

 

Du har helt rett. Jeg tenker mye på veien videre, og det er også et stort slag at han fikk denne diagnosen. Og når psykologen sier det er vanskelig å behandle, det er noe som vil ta LANG tid, da blir jeg bare så motløs og trist. Også er det som du sier, man blir jo hos en syk partner, ikke sant? det er ikke da man svikter! Og jeg bare vet at jeg vil bli svært klandret fra alle kanter og jeg går nå. 

Jo, det er bedre at ett menneske går til grunne enn alle. Jeg følger deg. Men hva gjør jeg, når barna, som i dag, Og barna som sier de vil at vi skal holde familien samlet, ikke gå fra hverandre. De tar det vel opp fordi de skjønner hvor vondt alt er, men den smerten de viser meg, er uutholdelig. Jeg føler det som om jeg ikke KAN gå, av hensyn til dem. De kommer til å hate meg, og samtidig har de det vondt hjemme, og det sa jeg til dem i dag også. Da svarte eldste, "jammen, da er jo i alle fall du her for å trøste oss, mamma!". Skjønner? det er så vanskelig at jeg har ikke ord  

Anonymkode: 9ec19...044

[Virrevirrevapp]

Ts, så fint at mannen din har fått diagnose. 

Egentlig tenker jeg at spørsmålet brudd el ei er helt uinteressant. Fokus nå må være på skjerming. Du er nedbrutt. Barna er redde. Mannen din begynner å få hjelp, men ingen endringer skjer over natta. Han spinner rundt seg selv, og bryter dere ned. Kanskje ikke for alltid, men akkurat nå gjør han det. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Ts, så fint at mannen din har fått diagnose. 

Egentlig tenker jeg at spørsmålet brudd el ei er helt uinteressant. Fokus nå må være på skjerming. Du er nedbrutt. Barna er redde. Mannen din begynner å få hjelp, men ingen endringer skjer over natta. Han spinner rundt seg selv, og bryter dere ned. Kanskje ikke for alltid, men akkurat nå gjør han det. 

Ja det er kanskje fint, litt "lettere" å forklare hans atferd i det minste. Men det er også svært vondt. Jeg søker nå overalt, hva er alvorlig depresjon...jo det er jo den verste diganosen. Mild og moderat er jo "ingenting" i forhold, og det skremmer meg. Skremmer meg at ting vil ta tid. 

Ja, du har nok rett i at nå er ikke tiden til å tenke brudd, i alle fall ikke et endelig brudd. Men kanskje et pusterom er fornuftig. En tid. Jeg bare klarer ikke tanken på å svikte. Men samtidig er jeg blitt sviktet så lenge, så lenge har jeg stått i dette at jeg begynner bli syk av det selv ( i følge psykologen). Hvordan har jeg fokus på skjerming ved fortsatt å bo hjemme? Jeg har dager nå hvor jeg merker jeg blir kortpustet av å være i samme rom som ham, noen ganger engstelig for hvordan den neste halve eller hele timen blir. Det verste er måltidene. Jeg har vondt i magen hver gang vi setter oss nå, for det er så mye utbrudd. Jeg har også dager der jeg kan kjenne at jeg er glad i ham enda, når han vise sitt gode, gamle jeg, den mannen jeg elsket da jeg giftet meg. Nå vet jeg ikke om jeg elsker ham lenger og jeg vet ikke, pr nå, om det er mulig å komme tilbake dit. Jeg er så usikker som jeg aldri noen gang har vært...

Anonymkode: 9ec19...044

[Hartroa]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett. Jeg tenker mye på veien videre, og det er også et stort slag at han fikk denne diagnosen. Og når psykologen sier det er vanskelig å behandle, det er noe som vil ta LANG tid, da blir jeg bare så motløs og trist. Også er det som du sier, man blir jo hos en syk partner, ikke sant? det er ikke da man svikter! Og jeg bare vet at jeg vil bli svært klandret fra alle kanter og jeg går nå. 

Jo, det er bedre at ett menneske går til grunne enn alle. Jeg følger deg. Men hva gjør jeg, når barna, som i dag, Og barna som sier de vil at vi skal holde familien samlet, ikke gå fra hverandre. De tar det vel opp fordi de skjønner hvor vondt alt er, men den smerten de viser meg, er uutholdelig. Jeg føler det som om jeg ikke KAN gå, av hensyn til dem. De kommer til å hate meg, og samtidig har de det vondt hjemme, og det sa jeg til dem i dag også. Da svarte eldste, "jammen, da er jo i alle fall du her for å trøste oss, mamma!". Skjønner? det er så vanskelig at jeg har ikke ord  

Anonymkode: 9ec19...044

Jeg forstår deg veldig godt. Det er ikke noe rart at du er usikker på hva du skal gjøre. Du må selvsagt ta den tiden du trenger og ikke minst rådføre deg med fagfolk på hva som er det rette. Men som du vet så blir han ikke frisk med det første og kanskje blir han aldri den samme igjen, men man får håpe at han med medisiner og behandling kan bli bedre og kanskje helt frisk. Min eks har levd med depresjon i hele vårt samliv. Heldigvis ble det bedre med behandlingen og hun fungerte for det meste greit i hverdagen.

Så til barnas kommentarer. Selvsagt vil de at dere fortsatt skal holde sammen, men barn vet ikke alltid sitt eget beste. De vil alltid være lojal mot dere begge. De er jo glad i sin far og vil jo helst ikke såre ham. De vil aldri skuffe sine foreldre og derfor holder de ut det meste. Vi som er foreldre vi må hele tiden ta avgjørelser for barna våre. Noen er enkle å ta, mens andre er vanskelige. Barn ser som regel ikke konsekvensen av de valgene de tar, derfor må vi foreldre ta de rette valgene for dem. Noen valg er selvsagt ikke enkle for oss voksne heller, men vi må også ta de vanskelige valgene, nettopp fordi vi vet at det er til det beste for barna. I etterkant (når de blir større) så vil også barna forstå at det var rett.

Hartroa

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Hartroa skrev:

 

Så til barnas kommentarer. Selvsagt vil de at dere fortsatt skal holde sammen, men barn vet ikke alltid sitt eget beste. De vil alltid være lojal mot dere begge. De er jo glad i sin far og vil jo helst ikke såre ham. De vil aldri skuffe sine foreldre og derfor holder de ut det meste. Vi som er foreldre vi må hele tiden ta avgjørelser for barna våre. Noen er enkle å ta, mens andre er vanskelige. Barn ser som regel ikke konsekvensen av de valgene de tar, derfor må vi foreldre ta de rette valgene for dem. Noen valg er selvsagt ikke enkle for oss voksne heller, men vi må også ta de vanskelige valgene, nettopp fordi vi vet at det er til det beste for barna. I etterkant (når de blir større) så vil også barna forstå at det var rett.

Hartroa

Tusen takk for denne påminnelsen og for dine kloke ord. Det er lett å glemme, i barnas sorg og uttalelser,at det er vi som likevel ser lenger og tenker på dem i alt vi gjør...selvom det er smertefullt nå så kan det være det blir bedre på sikt. Takk igjen! Trengte dette. 

Anonymkode: 9ec19...044

[CamillaCollett]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, CamillaCollett. Dette var litt tøff kost for meg. Jeg må få lov å fordøye dette litt. Nettopp hatt en lang prat med barna, en etter en, og er litt preget av det. En sa "jeg er litt redd for pappa noen dager, mamma. Jeg blir så lei meg for han er så sur". Eldste sa "Når skal pappa bli snillere? Jeg tror ikke på at han kan bli som før igjen. "  H*n var sint når dette ble sagt. Ordentlig lei seg og fortvilet. 

Vi hadde en lang prat på sengekanten, og selv om de ser de gode sidene og de gode dagene, så ser jeg på dem hvor lei seg de er for tiden. Pratet med mannen etterpå og for første gang på lenge opplevde jeg at han faktisk lyttet og forstår at han trenger hjelp. Han sa han elsket meg, og jeg klarte ikke si det tilbake. Da ser han på meg med et bebreidende, trist blikk, det var så utrolig vondt. Han skjønner på den ene siden, men skjønner samtidig ikke at jeg trenger tid. Mye tid, og kanskje må jeg eller han ut av huset en stund. Jeg må tenke på dette, men takk for dine innspill. Jeg syns det er godt å høre hva andre ville gjort. Det å gjennomføre det er derimot en stor utfordring. 

Anonymkode: 9ec19...044

Kjære deg, jeg forstår at det var tøff kost. Det var bevisst, fordi jeg ville at du skulle se hva som egentlig står på spill her.

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal til....at det eskalerer tror jeg. Jo, det er antakelig mer enn nok allerede, men for meg er det unormale begynt å bli normalt, det er min hverdag, men jeg tror at om jeg gir det sommeren feks og det er lite bedring, så går det ikke lenger. Eller så må det enda en hendelse til, av graverende karakter, - som var det som i utgangspunktet fikk meg til å kjenne at "dette var dråpen, nå er det nok". 

Jeg vet nok innerst inne at det er rett, ja, men jeg er livredd for å gjennomføre det og jeg vet ikke hvordan. 

Og ja, jeg er skikkelig redd for hvordan det skal gå med ham. Det vil knuse ham totalt. Barna også, eldste i dag sa at "jeg vil at familien skal være sammen. Livet mitt blir ødelagt om dere ikke skal bo sammen". Går jeg, så er jeg redd barna vil hate meg. De skjønner jo ikke hvorfor jeg evt gjør det, selv om jeg vil forklare det nøye, men jeg er ordentlig redd for at det vil knuse dem også....  Og det klarer jeg ikke tanken på en gang. 

Og ja, det også. Jeg er selvsagt håpefull til at han kan bli bra igjen. Klarer jeg stå i det mens han er i behandling? det vet jeg ikke. Det er jo noe nesten daglig. Og jeg er sliten, på grensen til å bli syk av dette selv...men ja, du har rett. 

Jeg er kanskje for svak, når alt kommer til alt

Anonymkode: 9ec19...044

Dette var det jeg var redd for. Du vil vente for å se om det eskalerer. Det er så vanlig at mennesker i din situasjon tenker slik. Og hvorfor det? Jo, fordi, som du selv sier, det unormale har blitt hverdag for deg. Livet du lever nå oppfatter du på to måter: 1) Du har en kropp og et følelsesliv som forteller deg at dette er feil. Det er derfor du har det vanskelig, sover dårlig. 2) Du har en rasjonell hjerne som er vant til situasjonen. Den sier: "Han kan bli bedre!", "Dette er ikke så ille, han har jo gode øyeblikk også" og "Han er syk, jeg kan ikke svikte". Så dette er jo ikke bare en konflikt mellom deg og din mann. Den største konflikten er mellom deg og deg. Og her tappes du noe helt enormt for energi.

Jeg vil tro at de aller fleste mennesker i dysfunksjonelle relasjoner tenker som du gjør. Selv kvinner som blir rundjult av mennene sine, tenker at de vil gå hvis det eskalerer. Og også i deres menn finnes det noe godt som får dem til å bli, eller ytre omstendigheter de føler de må ta hensyn til. Derfor venter de, mens de setter seg selv sist.

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett. Jeg tenker mye på veien videre, og det er også et stort slag at han fikk denne diagnosen. Og når psykologen sier det er vanskelig å behandle, det er noe som vil ta LANG tid, da blir jeg bare så motløs og trist. Også er det som du sier, man blir jo hos en syk partner, ikke sant? det er ikke da man svikter! Og jeg bare vet at jeg vil bli svært klandret fra alle kanter og jeg går nå. 

Jo, det er bedre at ett menneske går til grunne enn alle. Jeg følger deg. Men hva gjør jeg, når barna, som i dag, Og barna som sier de vil at vi skal holde familien samlet, ikke gå fra hverandre. De tar det vel opp fordi de skjønner hvor vondt alt er, men den smerten de viser meg, er uutholdelig. Jeg føler det som om jeg ikke KAN gå, av hensyn til dem. De kommer til å hate meg, og samtidig har de det vondt hjemme, og det sa jeg til dem i dag også. Da svarte eldste, "jammen, da er jo i alle fall du her for å trøste oss, mamma!". Skjønner? det er så vanskelig at jeg har ikke ord  

Anonymkode: 9ec19...044

Barna dine er barn, og de elsker sin far. Det er klart de sier at de vil familien skal være sammen. Det er det de kjenner. Men barnet ditt sier også "Jeg tror ikke han kan bli som før igjen". Det er en ganske skarp observasjon av et barn.

Det er ikke barna dine som skal bestemme om du skal bo med far. Det er et ansvar de er for unge til å ha. De har ikke oversikten og kunnskapen som trengs. Barna dine trenger en voksen som kan ta gode beslutninger på deres vegne og som ivaretar deres helse. Om de er enige i første omgang er ikke viktig. De kommer ikke til å hate deg, men du kan ikke forvente at de skal forstå deg med en gang.

---

Men hvorfor, TS, får jeg følelsen av du er så alene i dette her? Du nevner ikke venner, ikke familie. Har ikke mannen din foreldre som skjer hva som skjer? Eller du? Har du venner som kjenner dere begge?

Vet behandlerne hvordan dere har det? Eller er alt fokus i samtalene hvordan han har det? Vet de at du er redd for hva han kan finne på? At barna er redde for ham når han er sint? At barna er lei seg? Dette er informasjon de må ha.

Et forslag: Hva med å snakke med lege/psykolog og foreslå at han legges inn? Han er alvorlig deprimert, legene vet ikke hva slags behandling som vil virke og om det vil virke. Dette er en familiemann. Jeg synes det kvalifiserer for at intensivt behandlingsopplegg. Du bør i hvert fall be om det, så er det prøvd. 

Endret 23. mai 2019 av CamillaCollett

[AnonymBruker]

33 minutter siden, CamillaCollett skrev:

 

---

Men hvorfor, TS, får jeg følelsen av du er så alene i dette her? Du nevner ikke venner, ikke familie. Har ikke mannen din foreldre som skjer hva som skjer? Eller du? Har du venner som kjenner dere begge?

Vet behandlerne hvordan dere har det? Eller er alt fokus i samtalene hvordan han har det? Vet de at du er redd for hva han kan finne på? At barna er redde for ham når han er sint? At barna er lei seg? Dette er informasjon de må ha.

Et forslag: Hva med å snakke med lege/psykolog og foreslå at han legges inn? Han er alvorlig deprimert, legene vet ikke hva slags behandling som vil virke og om det vil virke. Dette er en familiemann. Jeg synes det kvalifiserer for at intensivt behandlingsopplegg. Du bør i hvert fall be om det, så er det prøvd. 

Nok en gang tøff kost for meg, og jeg orker ikke kommentere alt nå. Men jeg skal svare på det du spør om her. 

Mannen min har ingen foreldre lenger. Han mistet dem tidlig, kan ikke ta detaljene mtp gjenkjenning. Jeg nevner ikke venner, jeg har mange men er i en posisjon som gjør det vanskelig for meg å åpne opp om så dyptgripende, private ting. Nok en gang kan jeg ikke forklare hvorfor, her. Vi har mange felles venner og, som kjenner oss begge, ja, men åpner ikke opp for dem. De tror antakelig vi har det helt strålende. Mannen min er en utrolig "likandes" kar og han er blid og utadvendt og sosial. Jeg er også av den blide typen, utad. Hjemme gråter jeg hele tiden. Jeg snakker med en eneste venninne og en god, mannlig venn. Det er alt. Har såvidt løftet litt på sløret overfor egne foreldre, men ikke mye. 

Ja, behandler vet hvordan vi har det. Vet om min frykt og hvor alene jeg føler meg i dette. Vet også om at barna har dager de er redde, lei seg og svært fortvilet. Har lagt alle kort på bordet. Å få ham innlagt vil være helt umulig. Da rakner alt for ham, det vil han aldri godta, og det er ikke "nok" til tvang. Det kommer aldri til å skje at han blir innlagt. Har derimot "snust litt" på et opphold på Modum Bad. Det tror jeg han kunne godtatt, mer enn en psykiatrisk avdeling.

Jeg er så nede at jeg har ikke ord. Er gla jeg kan skrive av meg ting her, men jeg klarer ikke stort mer. Jeg er bunnløst ulykkelig og fortvilet. Jeg kommer antakelig bare til å forbli i dette, snakke med psykologen hans innimellom, snakke med en eller annen terapeut..og bare forbli. Og en dag faller jeg bare til bakken og kommer ikke opp igjen, antakelig. Jeg er vant til å gi og gi og gi. Jeg kan bare ikke svikte i dette, klarer det ikke. Tror jeg. 

klem fra en knust og fortvilet ts

Anonymkode: 9ec19...044

[CamillaCollett]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nok en gang tøff kost for meg, og jeg orker ikke kommentere alt nå. Men jeg skal svare på det du spør om her. 

Mannen min har ingen foreldre lenger. Han mistet dem tidlig, kan ikke ta detaljene mtp gjenkjenning. Jeg nevner ikke venner, jeg har mange men er i en posisjon som gjør det vanskelig for meg å åpne opp om så dyptgripende, private ting. Nok en gang kan jeg ikke forklare hvorfor, her. Vi har mange felles venner og, som kjenner oss begge, ja, men åpner ikke opp for dem. De tror antakelig vi har det helt strålende. Mannen min er en utrolig "likandes" kar og han er blid og utadvendt og sosial. Jeg er også av den blide typen, utad. Hjemme gråter jeg hele tiden. Jeg snakker med en eneste venninne og en god, mannlig venn. Det er alt. Har såvidt løftet litt på sløret overfor egne foreldre, men ikke mye. 

Ja, behandler vet hvordan vi har det. Vet om min frykt og hvor alene jeg føler meg i dette. Vet også om at barna har dager de er redde, lei seg og svært fortvilet. Har lagt alle kort på bordet. Å få ham innlagt vil være helt umulig. Da rakner alt for ham, det vil han aldri godta, og det er ikke "nok" til tvang. Det kommer aldri til å skje at han blir innlagt. Har derimot "snust litt" på et opphold på Modum Bad. Det tror jeg han kunne godtatt, mer enn en psykiatrisk avdeling.

Jeg er så nede at jeg har ikke ord. Er gla jeg kan skrive av meg ting her, men jeg klarer ikke stort mer. Jeg er bunnløst ulykkelig og fortvilet. Jeg kommer antakelig bare til å forbli i dette, snakke med psykologen hans innimellom, snakke med en eller annen terapeut..og bare forbli. Og en dag faller jeg bare til bakken og kommer ikke opp igjen, antakelig. Jeg er vant til å gi og gi og gi. Jeg kan bare ikke svikte i dette, klarer det ikke. Tror jeg. 

klem fra en knust og fortvilet ts

Anonymkode: 9ec19...044

Har du et godt forhold til foreldrene dine? Stiller de to vennene dine opp for deg? Ber du dem om hjelp og innspill?

Var du mitt barn, ville jeg hentet dere alle hjem. Jeg ville stått på døra di om du var min venninne. Og jeg ville i begge tilfeller vært glad for at du fortalte meg hvordan du og familien hadde det, så jeg kunne stilt opp.

Jeg er glad for at du har lagt alle kort på bordet til behandler. Jeg håper vedkommende er sitt ansvar bevisst og klarer å se dere i denne situasjonen. Da kommer ikke dette til å vare for alltid.

Klem til deg.

[Hartroa]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nok en gang tøff kost for meg, og jeg orker ikke kommentere alt nå. Men jeg skal svare på det du spør om her. 

Mannen min har ingen foreldre lenger. Han mistet dem tidlig, kan ikke ta detaljene mtp gjenkjenning. Jeg nevner ikke venner, jeg har mange men er i en posisjon som gjør det vanskelig for meg å åpne opp om så dyptgripende, private ting. Nok en gang kan jeg ikke forklare hvorfor, her. Vi har mange felles venner og, som kjenner oss begge, ja, men åpner ikke opp for dem. De tror antakelig vi har det helt strålende. Mannen min er en utrolig "likandes" kar og han er blid og utadvendt og sosial. Jeg er også av den blide typen, utad. Hjemme gråter jeg hele tiden. Jeg snakker med en eneste venninne og en god, mannlig venn. Det er alt. Har såvidt løftet litt på sløret overfor egne foreldre, men ikke mye. 

Ja, behandler vet hvordan vi har det. Vet om min frykt og hvor alene jeg føler meg i dette. Vet også om at barna har dager de er redde, lei seg og svært fortvilet. Har lagt alle kort på bordet. Å få ham innlagt vil være helt umulig. Da rakner alt for ham, det vil han aldri godta, og det er ikke "nok" til tvang. Det kommer aldri til å skje at han blir innlagt. Har derimot "snust litt" på et opphold på Modum Bad. Det tror jeg han kunne godtatt, mer enn en psykiatrisk avdeling.

Jeg er så nede at jeg har ikke ord. Er gla jeg kan skrive av meg ting her, men jeg klarer ikke stort mer. Jeg er bunnløst ulykkelig og fortvilet. Jeg kommer antakelig bare til å forbli i dette, snakke med psykologen hans innimellom, snakke med en eller annen terapeut..og bare forbli. Og en dag faller jeg bare til bakken og kommer ikke opp igjen, antakelig. Jeg er vant til å gi og gi og gi. Jeg kan bare ikke svikte i dette, klarer det ikke. Tror jeg. 

klem fra en knust og fortvilet ts

Anonymkode: 9ec19...044

Kjære TS. Jeg kjenner til Familieavdelingen på Modum Bad og kan virkelig anbefale et opphold der. Der får ikke bare mannen din hjelp, men hele familien. Ikke minst du som pårørende. Der har de også egne barne-psykologer som er der for barna. Snakk med fastlegen din om dette. Jeg tror virkelig at dere ville hatt veldig god nytte av et slikt opphold. Minner deg om at du gjerne kan sende meg en PM.

[AnonymBruker]

En av de tingene jeg angrer mest på i livet er da jeg ikke fikk barna kjapt nok bort da faren deres ble alvorlig deprimert. Du lurer på hva som kan følge, og hva du kan forvente, og det mest skumle med slikt er at det vet man ikke. Man vet aldri det, og slik usikkerhet er fullstendig ødeleggende. Det er ikke rart at du viser tegn på PTSD. Det vil ikke være rart om dine barn vil få psykiske reaksjoner. Jo lenger de er i situasjonen, dess større er faren for det. Du må huske på at den usikkerhet og utrygghet du føler på, den føler de på også. Barn er ikke SÅ robuste! 

Din mann har gliper i hukommelsen skriver du. Det er første steg mot psykoser. Psykoser vil du ikke oppleve, og du vil iallefall ikke at dine barn skal oppleve det, tro meg. Da kan det (egentlig) snilleste menneske i verden bli direkte farlig. 

Jeg opplevde det før jeg ga opp, og forsto at jeg måtte redde meg og barna bort. Da var jeg direkte redd for at han skulle skade meg eller barna. "Ikke tilstede, helt vanvittig" er slik jeg vil beskrive psykose. Det var mer som han trodde han var i et mareritt. At ting ikke var ekte. Uansett var det utrolig skremmende å oppleve. Ubeskrivelig egentlig. Ustabilten ved depresjonen (som var forferdelig å leve med), ganger 100. Ren redsel! 

Jeg håper at du og barna dine slipper å oppleve det! 

Det eneste du egentlig kan forvente er at det tar lang tid før han blir frisk. Far til mine ble det (tok ca 2 år å bli ganske stabil), men både min og barnas relasjon til ham ble alvorlig skadet. Nå har han vært frisk i mange år, forguder sine barn, og vet ikke hva godt han kan gjøre for dem. Det ene barnet vårt har likevel aldri stolt skikkelig på ham igjen. 

Mine var til og med mindre, forsto mindre og fikk med seg mindre. De fikk likevel med seg usikkerheten på hvilken pappa som var i huset. Den snille, den avvisende tause eller den sinte. Jeg så at de kikket usikkert og vurderende på ham hver gang de kom hjem fra barnehagen. Jeg forsøkte å skjerme dem fra den avvisende tause pappaen, og fra den sinna pappaen, men de kjente på det. 

I vårt tilfelle klarte han på sett og vis å begrense utbrudd til barna sov. Det var jeg som fikk dem, på kvelden, og jeg gjorde mitt beste for å holde ham så dempet at de ikke våknet. Ordene var mest vonde, ikke så høyrøstet, men han var svart i blikket. Som han hatet meg. Ett eneste raseriutbrudd opplevde de, og likevel fikk de altså med seg hvor ustabil og usikker hjemmesituasjonen var. De følte det på ham, og på meg, selv om jeg nærmest manisk puslet positivt rundt dem. Barn fanger opp! 

Jeg ble for lenge! Jeg slet meg ut, barna mine bærer arr fra dette, og forholdet mellom ham og barna er ennå ikke hva det kunne og burde være, nå 10 år etter at han ble frisk. 

Det tok altså to år fra han kom i skikkelig behandling til han igjen overhodet kunne være pappa. Jeg er glad for at jeg gikk i det jeg hadde fått ordentlig hjelp til ham. Jeg var allerede fullstendig utslitt. Helt på felgene. To år til hadde jeg ikke klart, og jeg tror heller ikke at han hadde tatt behandlingen så seriøst dersom jeg hadde blitt. Hans motivasjon for å bli frisk var å få oss tilbake. Hadde vi vært der hadde han ikke hatt den motivasjonen. 

Han har vært flink til å holde seg frisk siden, mye fordi han vet selv at om han blir syk igjen mister han barna på ny. At han ikke får lov til å være pappa, og ikke kan være det. Å holde seg frisk innebærer fremdeles behandling, passe på å få nok søvn, holde seg i fysisk form og unngå for mye stress. Det krever dedikasjon og innsats. Det krever enorm selvdisiplin. Når man allerede har vært alvorlig deprimert er det ikke uvanlig å få tilbakefall. Bli syk igjen. Eller selvmedisinere seg med for eksempel alkohol. Man har tilbøyelighet til det, og anger på alt man gjorde da man var syk gjør det ikke enklere å holde seg frisk. Det er få som klarer å holde seg så stabil så lenge som han har gjort, etter å ha vært så syk. 

Leger tvilte, jeg tvilte og det ene barnet vårt tviler ennå. Tror nærmere at det bor noe slemt i pappa, som ligger under, og som en gang vil komme frem igjen. Usikkerheten barnet følte på sitter i. Det hjelper ikke at han år etter år motbeviser det. Forholdet mellom dem blir ikke helt bra. Det er greit, som forholdet mellom meg og en litt fjern slektning, men det er ikke nært, kjærlig og fortrolig, som forhold mellom far og barn skal være. Far sørger veldig over det, men barnet er urokkelig. Vi har forsøkt terapi, men barnet er helt klart på at det har det bra, og har en tett og god relasjon til meg, men trenger ikke å ha det til pappa. Det er helt greit å ha pappa i livet, men barnet føler ikke at det trenger bedre relasjon til pappa. Jeg føler at vi må respektere det, men far synes naturligvis at det er veldig sårt. 

Jeg flyttet altså fra ham da jeg hadde sørger for at han fikk hjelp. Tok ut separasjon også, men det lå i kortene da at dersom han ble frisk fikk vi vurderer om det var grunnlag for å jobbe med vårt forhold. Det var først da han ble stabil vi tok opp igjen den tråden, og da var han også såpass klarsynt at han forsto at for mye var ødelagt. Gjennom behandling var jeg hjelp og støtte, og veldig klar på at jeg brydde meg veldig om ham, og ønsket at han skulle bli frisk, men jeg var blitt en slags mor for ham, ikke kone eller kjæreste. Han bodde derfor for seg selv, og fikk gradvis ha mer samvær med barna. Først ca 2 år etter at han ble frisk klarte jeg å se på ham som mann igjen, ikke en jeg måtte passe på. 

Vi var separert i 5 år. 

Legen hans kaller vår historie en usedvanlig god historie. At det er uvanlig at slikt får et så godt utfall. At han har holdt seg så stabil, og vi har klart å reparere så mye. Det er ikke vanlig. 

Jeg synes ikke det er en god historie. Jeg skulle ha tatt tøffere grep mye tidligere! Det hadde spart barna, ham og meg for mye. Jeg gjorde en kjempestor feil i at jeg forsøkte å holde ut, tro at jeg kunne takle det, for lenge. Det har skadet svært mye. Mitt forhold til ham, og vårt oss mellom, det hadde vært til å leve med, uansett utfall. Det er ikke det å forbli gift eller ikke som er det største potensielle tapet. At han mistet muligheten til å ha et nært og fortrolig forhold til barnet sitt er et langt verre tap. Hadde jeg bare tatt grep tidligere... 

Du skriver at alle vil fordømme deg om du "svikter" nå. Det trodde jeg også at folk ville, men de forsto. Til og med svigerfamilie. Det var et sjokk for alle, siden jeg som deg hadde holdt mye skjult for mange, men da jeg forklarte forsto alle, og ga meg full støtte. Jeg kommer aldri til å glemme samtalen med svigermor. Hun måtte høre dette om sin sønn, kjenne på smerten ved at svigerdatter hun også elsker hadde tatt ut separasjon, og det hun sa da alt var på bordet var "Er du og barna trygge nå? Det er det viktigste!" 

Anonymkode: 3c2ee...4d2

[CamillaCollett]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En av de tingene jeg angrer mest på i livet er da jeg ikke fikk barna kjapt nok bort da faren deres ble alvorlig deprimert. Du lurer på hva som kan følge, og hva du kan forvente, og det mest skumle med slikt er at det vet man ikke. Man vet aldri det, og slik usikkerhet er fullstendig ødeleggende. Det er ikke rart at du viser tegn på PTSD. Det vil ikke være rart om dine barn vil få psykiske reaksjoner. Jo lenger de er i situasjonen, dess større er faren for det. Du må huske på at den usikkerhet og utrygghet du føler på, den føler de på også. Barn er ikke SÅ robuste! 

Din mann har gliper i hukommelsen skriver du. Det er første steg mot psykoser. Psykoser vil du ikke oppleve, og du vil iallefall ikke at dine barn skal oppleve det, tro meg. Da kan det (egentlig) snilleste menneske i verden bli direkte farlig. 

Jeg opplevde det før jeg ga opp, og forsto at jeg måtte redde meg og barna bort. Da var jeg direkte redd for at han skulle skade meg eller barna. "Ikke tilstede, helt vanvittig" er slik jeg vil beskrive psykose. Det var mer som han trodde han var i et mareritt. At ting ikke var ekte. Uansett var det utrolig skremmende å oppleve. Ubeskrivelig egentlig. Ustabilten ved depresjonen (som var forferdelig å leve med), ganger 100. Ren redsel! 

Jeg håper at du og barna dine slipper å oppleve det! 

Det eneste du egentlig kan forvente er at det tar lang tid før han blir frisk. Far til mine ble det (tok ca 2 år å bli ganske stabil), men både min og barnas relasjon til ham ble alvorlig skadet. Nå har han vært frisk i mange år, forguder sine barn, og vet ikke hva godt han kan gjøre for dem. Det ene barnet vårt har likevel aldri stolt skikkelig på ham igjen. 

Mine var til og med mindre, forsto mindre og fikk med seg mindre. De fikk likevel med seg usikkerheten på hvilken pappa som var i huset. Den snille, den avvisende tause eller den sinte. Jeg så at de kikket usikkert og vurderende på ham hver gang de kom hjem fra barnehagen. Jeg forsøkte å skjerme dem fra den avvisende tause pappaen, og fra den sinna pappaen, men de kjente på det. 

I vårt tilfelle klarte han på sett og vis å begrense utbrudd til barna sov. Det var jeg som fikk dem, på kvelden, og jeg gjorde mitt beste for å holde ham så dempet at de ikke våknet. Ordene var mest vonde, ikke så høyrøstet, men han var svart i blikket. Som han hatet meg. Ett eneste raseriutbrudd opplevde de, og likevel fikk de altså med seg hvor ustabil og usikker hjemmesituasjonen var. De følte det på ham, og på meg, selv om jeg nærmest manisk puslet positivt rundt dem. Barn fanger opp! 

Jeg ble for lenge! Jeg slet meg ut, barna mine bærer arr fra dette, og forholdet mellom ham og barna er ennå ikke hva det kunne og burde være, nå 10 år etter at han ble frisk. 

Det tok altså to år fra han kom i skikkelig behandling til han igjen overhodet kunne være pappa. Jeg er glad for at jeg gikk i det jeg hadde fått ordentlig hjelp til ham. Jeg var allerede fullstendig utslitt. Helt på felgene. To år til hadde jeg ikke klart, og jeg tror heller ikke at han hadde tatt behandlingen så seriøst dersom jeg hadde blitt. Hans motivasjon for å bli frisk var å få oss tilbake. Hadde vi vært der hadde han ikke hatt den motivasjonen. 

Han har vært flink til å holde seg frisk siden, mye fordi han vet selv at om han blir syk igjen mister han barna på ny. At han ikke får lov til å være pappa, og ikke kan være det. Å holde seg frisk innebærer fremdeles behandling, passe på å få nok søvn, holde seg i fysisk form og unngå for mye stress. Det krever dedikasjon og innsats. Det krever enorm selvdisiplin. Når man allerede har vært alvorlig deprimert er det ikke uvanlig å få tilbakefall. Bli syk igjen. Eller selvmedisinere seg med for eksempel alkohol. Man har tilbøyelighet til det, og anger på alt man gjorde da man var syk gjør det ikke enklere å holde seg frisk. Det er få som klarer å holde seg så stabil så lenge som han har gjort, etter å ha vært så syk. 

Leger tvilte, jeg tvilte og det ene barnet vårt tviler ennå. Tror nærmere at det bor noe slemt i pappa, som ligger under, og som en gang vil komme frem igjen. Usikkerheten barnet følte på sitter i. Det hjelper ikke at han år etter år motbeviser det. Forholdet mellom dem blir ikke helt bra. Det er greit, som forholdet mellom meg og en litt fjern slektning, men det er ikke nært, kjærlig og fortrolig, som forhold mellom far og barn skal være. Far sørger veldig over det, men barnet er urokkelig. Vi har forsøkt terapi, men barnet er helt klart på at det har det bra, og har en tett og god relasjon til meg, men trenger ikke å ha det til pappa. Det er helt greit å ha pappa i livet, men barnet føler ikke at det trenger bedre relasjon til pappa. Jeg føler at vi må respektere det, men far synes naturligvis at det er veldig sårt. 

Jeg flyttet altså fra ham da jeg hadde sørger for at han fikk hjelp. Tok ut separasjon også, men det lå i kortene da at dersom han ble frisk fikk vi vurderer om det var grunnlag for å jobbe med vårt forhold. Det var først da han ble stabil vi tok opp igjen den tråden, og da var han også såpass klarsynt at han forsto at for mye var ødelagt. Gjennom behandling var jeg hjelp og støtte, og veldig klar på at jeg brydde meg veldig om ham, og ønsket at han skulle bli frisk, men jeg var blitt en slags mor for ham, ikke kone eller kjæreste. Han bodde derfor for seg selv, og fikk gradvis ha mer samvær med barna. Først ca 2 år etter at han ble frisk klarte jeg å se på ham som mann igjen, ikke en jeg måtte passe på. 

Vi var separert i 5 år. 

Legen hans kaller vår historie en usedvanlig god historie. At det er uvanlig at slikt får et så godt utfall. At han har holdt seg så stabil, og vi har klart å reparere så mye. Det er ikke vanlig. 

Jeg synes ikke det er en god historie. Jeg skulle ha tatt tøffere grep mye tidligere! Det hadde spart barna, ham og meg for mye. Jeg gjorde en kjempestor feil i at jeg forsøkte å holde ut, tro at jeg kunne takle det, for lenge. Det har skadet svært mye. Mitt forhold til ham, og vårt oss mellom, det hadde vært til å leve med, uansett utfall. Det er ikke det å forbli gift eller ikke som er det største potensielle tapet. At han mistet muligheten til å ha et nært og fortrolig forhold til barnet sitt er et langt verre tap. Hadde jeg bare tatt grep tidligere... 

Du skriver at alle vil fordømme deg om du "svikter" nå. Det trodde jeg også at folk ville, men de forsto. Til og med svigerfamilie. Det var et sjokk for alle, siden jeg som deg hadde holdt mye skjult for mange, men da jeg forklarte forsto alle, og ga meg full støtte. Jeg kommer aldri til å glemme samtalen med svigermor. Hun måtte høre dette om sin sønn, kjenne på smerten ved at svigerdatter hun også elsker hadde tatt ut separasjon, og det hun sa da alt var på bordet var "Er du og barna trygge nå? Det er det viktigste!" 

Anonymkode: 3c2ee...4d2

For en vond historie. Jeg håper det går bra med deg i dag! Er du og mannen din fremdeles sammen i dag? Jeg ble ikke helt klok på det.

[AnonymBruker]

Jeg har lest i denne tråden uten å kommentere før, men nå vil jeg bare dele litt. Jeg har en mann og tre små barn der mannen har blitt diagnostisert med alvorlig depresjon. Først fikk han kun moderat depresjon, men etter en innleggelse året etter ble det til alvorlig depresjon. Han er ikke sint eller aggressiv, men veldig fraværende. Spesielt ovenfor barna. Jeg har dratt lasset lenge og tenkt at dette skal vi klare, men tilslutt ble jeg utbrent. Kræsjet rett inn i veggen med et smell. Dette er noen måneder siden og først nå har jeg skjønt at dette er pga mannens sykdom. Snakket med en psykolog og han sa med klare ord at situasjonen var veldig skadelig for barna. Da ble det i samråd med psykologen til mannen avtalt at han skulle flytte ut for en periode. Nå føler jeg endelig at jeg klarer å puste. Og merker på barna at de har det mye bedre.

Hva som skjer med oss fremover vet jeg ikke. Men ville bare dele det slik at du også kanskje ser at det er barna du først og fremst må tenke på. Du må være den stabile og oppegående voksne. Jeg gikk med tårer i øynene daglig, og selvsagt preger dette de små. Det at dere flytter fra hverandre betyr nødvendigvis ikke skilsmisse. Men far kan treffe barna sine på gode dager og de kan skjermes for de vonde øyeblikkene. 

Anonymkode: 85598...731

[AnonymBruker]

3 timer siden, CamillaCollett skrev:

Har du et godt forhold til foreldrene dine? Stiller de to vennene dine opp for deg? Ber du dem om hjelp og innspill?

Var du mitt barn, ville jeg hentet dere alle hjem. Jeg ville stått på døra di om du var min venninne. Og jeg ville i begge tilfeller vært glad for at du fortalte meg hvordan du og familien hadde det, så jeg kunne stilt opp.

Jeg er glad for at du har lagt alle kort på bordet til behandler. Jeg håper vedkommende er sitt ansvar bevisst og klarer å se dere i denne situasjonen. Da kommer ikke dette til å vare for alltid.

Klem til deg.

Ja, jeg har et godt forhold til mine foreldre og har såvidt begynt å åpne opp for dem nå, men det sitter langt inne. De blir så bekymret, men en av foreldrene mine er fagperson innen dette, og jeg vet jeg vil få god hjelp og støtte om jeg bare våger si noe...Kan også forklare meg det jeg lurer på ifht depresjon osv. 

Min beste venninne har  vært her to timer i dag. Hun bare kom, slik du ville gjort. Det rørte meg og var veldig godt. Den andre snakker jeg mest på telefonen med, men ja, han er en god samtalepartner og han spør mye og kommer med gode innspill. Mye omsorg. 

Jeg håper også at behandleren ser sitt ansvar og tar tak i alt dette. Jeg er redd men vet det må til. Tusen takk igjen for din omsorg i dette. 

40 minutter siden, Hartroa skrev:

Kjære TS. Jeg kjenner til Familieavdelingen på Modum Bad og kan virkelig anbefale et opphold der. Der får ikke bare mannen din hjelp, men hele familien. Ikke minst du som pårørende. Der har de også egne barne-psykologer som er der for barna. Snakk med fastlegen din om dette. Jeg tror virkelig at dere ville hatt veldig god nytte av et slikt opphold. Minner deg om at du gjerne kan sende meg en PM.

Takk skal du ha - også for påminnelsen din  Setter stor pris på det. Jeg tenkte, for å være ærlig, ikke nødvendigvis på Familieavdelingen på Modum, men avdeling for depressive lidelser. Ser de har en gruppe der som heter "emosjonsgruppen"som fokuserer på "fortrengning og unnvikelse av følelser som årsak til psykisk lidelse "(står det på nettsiden). Jeg ser at oppholdet er 13 uker og jeg tenker at det kunne vært bra for både meg og barna også, at pappa var ute av hus såpass lenge (så lenge vi kan besøke ham innimellom). Jeg hadde fått pustet, barna hadde fått pustet og mannen kunne vel tatt dette som en sykemelding (og slippe utbrodere på jobb...)? Jeg vet ikke hvordan gå frem ifht dette, men tenker mye på det nå. Mulig jeg kontakter deg, men sitter litt inne....jeg takker for tilbudet og for alt du deler. Tusen takk. 

Anonymkode: 9ec19...044

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En av de tingene jeg angrer mest på i livet er da jeg ikke fikk barna kjapt nok bort da faren deres ble alvorlig deprimert. Du lurer på hva som kan følge, og hva du kan forvente, og det mest skumle med slikt er at det vet man ikke. Man vet aldri det, og slik usikkerhet er fullstendig ødeleggende. Det er ikke rart at du viser tegn på PTSD. Det vil ikke være rart om dine barn vil få psykiske reaksjoner. Jo lenger de er i situasjonen, dess større er faren for det. Du må huske på at den usikkerhet og utrygghet du føler på, den føler de på også. Barn er ikke SÅ robuste! 

Din mann har gliper i hukommelsen skriver du. Det er første steg mot psykoser. Psykoser vil du ikke oppleve, og du vil iallefall ikke at dine barn skal oppleve det, tro meg. Da kan det (egentlig) snilleste menneske i verden bli direkte farlig. 

Jeg opplevde det før jeg ga opp, og forsto at jeg måtte redde meg og barna bort. Da var jeg direkte redd for at han skulle skade meg eller barna. "Ikke tilstede, helt vanvittig" er slik jeg vil beskrive psykose. Det var mer som han trodde han var i et mareritt. At ting ikke var ekte. Uansett var det utrolig skremmende å oppleve. Ubeskrivelig egentlig. Ustabilten ved depresjonen (som var forferdelig å leve med), ganger 100. Ren redsel! 

Jeg håper at du og barna dine slipper å oppleve det! 

Det eneste du egentlig kan forvente er at det tar lang tid før han blir frisk. Far til mine ble det (tok ca 2 år å bli ganske stabil), men både min og barnas relasjon til ham ble alvorlig skadet. Nå har han vært frisk i mange år, forguder sine barn, og vet ikke hva godt han kan gjøre for dem. Det ene barnet vårt har likevel aldri stolt skikkelig på ham igjen. 

Mine var til og med mindre, forsto mindre og fikk med seg mindre. De fikk likevel med seg usikkerheten på hvilken pappa som var i huset. Den snille, den avvisende tause eller den sinte. Jeg så at de kikket usikkert og vurderende på ham hver gang de kom hjem fra barnehagen. Jeg forsøkte å skjerme dem fra den avvisende tause pappaen, og fra den sinna pappaen, men de kjente på det. 

I vårt tilfelle klarte han på sett og vis å begrense utbrudd til barna sov. Det var jeg som fikk dem, på kvelden, og jeg gjorde mitt beste for å holde ham så dempet at de ikke våknet. Ordene var mest vonde, ikke så høyrøstet, men han var svart i blikket. Som han hatet meg. Ett eneste raseriutbrudd opplevde de, og likevel fikk de altså med seg hvor ustabil og usikker hjemmesituasjonen var. De følte det på ham, og på meg, selv om jeg nærmest manisk puslet positivt rundt dem. Barn fanger opp! 

Jeg ble for lenge! Jeg slet meg ut, barna mine bærer arr fra dette, og forholdet mellom ham og barna er ennå ikke hva det kunne og burde være, nå 10 år etter at han ble frisk. 

Det tok altså to år fra han kom i skikkelig behandling til han igjen overhodet kunne være pappa. Jeg er glad for at jeg gikk i det jeg hadde fått ordentlig hjelp til ham. Jeg var allerede fullstendig utslitt. Helt på felgene. To år til hadde jeg ikke klart, og jeg tror heller ikke at han hadde tatt behandlingen så seriøst dersom jeg hadde blitt. Hans motivasjon for å bli frisk var å få oss tilbake. Hadde vi vært der hadde han ikke hatt den motivasjonen. 

Han har vært flink til å holde seg frisk siden, mye fordi han vet selv at om han blir syk igjen mister han barna på ny. At han ikke får lov til å være pappa, og ikke kan være det. Å holde seg frisk innebærer fremdeles behandling, passe på å få nok søvn, holde seg i fysisk form og unngå for mye stress. Det krever dedikasjon og innsats. Det krever enorm selvdisiplin. Når man allerede har vært alvorlig deprimert er det ikke uvanlig å få tilbakefall. Bli syk igjen. Eller selvmedisinere seg med for eksempel alkohol. Man har tilbøyelighet til det, og anger på alt man gjorde da man var syk gjør det ikke enklere å holde seg frisk. Det er få som klarer å holde seg så stabil så lenge som han har gjort, etter å ha vært så syk. 

Leger tvilte, jeg tvilte og det ene barnet vårt tviler ennå. Tror nærmere at det bor noe slemt i pappa, som ligger under, og som en gang vil komme frem igjen. Usikkerheten barnet følte på sitter i. Det hjelper ikke at han år etter år motbeviser det. Forholdet mellom dem blir ikke helt bra. Det er greit, som forholdet mellom meg og en litt fjern slektning, men det er ikke nært, kjærlig og fortrolig, som forhold mellom far og barn skal være. Far sørger veldig over det, men barnet er urokkelig. Vi har forsøkt terapi, men barnet er helt klart på at det har det bra, og har en tett og god relasjon til meg, men trenger ikke å ha det til pappa. Det er helt greit å ha pappa i livet, men barnet føler ikke at det trenger bedre relasjon til pappa. Jeg føler at vi må respektere det, men far synes naturligvis at det er veldig sårt. 

Jeg flyttet altså fra ham da jeg hadde sørger for at han fikk hjelp. Tok ut separasjon også, men det lå i kortene da at dersom han ble frisk fikk vi vurderer om det var grunnlag for å jobbe med vårt forhold. Det var først da han ble stabil vi tok opp igjen den tråden, og da var han også såpass klarsynt at han forsto at for mye var ødelagt. Gjennom behandling var jeg hjelp og støtte, og veldig klar på at jeg brydde meg veldig om ham, og ønsket at han skulle bli frisk, men jeg var blitt en slags mor for ham, ikke kone eller kjæreste. Han bodde derfor for seg selv, og fikk gradvis ha mer samvær med barna. Først ca 2 år etter at han ble frisk klarte jeg å se på ham som mann igjen, ikke en jeg måtte passe på. 

Vi var separert i 5 år. 

Legen hans kaller vår historie en usedvanlig god historie. At det er uvanlig at slikt får et så godt utfall. At han har holdt seg så stabil, og vi har klart å reparere så mye. Det er ikke vanlig. 

Jeg synes ikke det er en god historie. Jeg skulle ha tatt tøffere grep mye tidligere! Det hadde spart barna, ham og meg for mye. Jeg gjorde en kjempestor feil i at jeg forsøkte å holde ut, tro at jeg kunne takle det, for lenge. Det har skadet svært mye. Mitt forhold til ham, og vårt oss mellom, det hadde vært til å leve med, uansett utfall. Det er ikke det å forbli gift eller ikke som er det største potensielle tapet. At han mistet muligheten til å ha et nært og fortrolig forhold til barnet sitt er et langt verre tap. Hadde jeg bare tatt grep tidligere... 

Du skriver at alle vil fordømme deg om du "svikter" nå. Det trodde jeg også at folk ville, men de forsto. Til og med svigerfamilie. Det var et sjokk for alle, siden jeg som deg hadde holdt mye skjult for mange, men da jeg forklarte forsto alle, og ga meg full støtte. Jeg kommer aldri til å glemme samtalen med svigermor. Hun måtte høre dette om sin sønn, kjenne på smerten ved at svigerdatter hun også elsker hadde tatt ut separasjon, og det hun sa da alt var på bordet var "Er du og barna trygge nå? Det er det viktigste!" 

Anonymkode: 3c2ee...4d2

Tusen takk for at du delte dette, det gjorde sterkt inntrykk på meg. Du skriver om mye jeg kjenner meg igjen i. Det skal sies at psykologen sa til meg at "det er fare for at dette kan gå over i psykose", og jeg må innrømme det prellet litt av, tenkte at "det kommer jo iallefall ikke til å skje!"...men når du nå skriver dette, så får jeg helt vondt inni meg. Kan du si litt mer om dette med hukommelsestap? Hadde din mann også dette? Og hvor lenge tok det fra depresjonen ankom, til han ble psykotisk? Og kom han i behandling relativt raskt eller hadde det gått lang tid, som her? Jeg forstår det kan ta tid...og det skremmer meg litt, det må jeg innrømme...

Jeg må grunne litt over alt du skriver, men takk skal du ha for at du delte. Jeg håper det går bra med deg i dag. Vondt å lese om det ene barnet, og om hvordan de alle hadde det da det sto på som verst, men glad for å høre at han er frisk i dag. Jeg lurer, som CamillaCollett, - er dere sammen i dag?

ts

Anonymkode: 9ec19...044

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest i denne tråden uten å kommentere før, men nå vil jeg bare dele litt. Jeg har en mann og tre små barn der mannen har blitt diagnostisert med alvorlig depresjon. Først fikk han kun moderat depresjon, men etter en innleggelse året etter ble det til alvorlig depresjon. Han er ikke sint eller aggressiv, men veldig fraværende. Spesielt ovenfor barna. Jeg har dratt lasset lenge og tenkt at dette skal vi klare, men tilslutt ble jeg utbrent. Kræsjet rett inn i veggen med et smell. Dette er noen måneder siden og først nå har jeg skjønt at dette er pga mannens sykdom. Snakket med en psykolog og han sa med klare ord at situasjonen var veldig skadelig for barna. Da ble det i samråd med psykologen til mannen avtalt at han skulle flytte ut for en periode. Nå føler jeg endelig at jeg klarer å puste. Og merker på barna at de har det mye bedre.

Hva som skjer med oss fremover vet jeg ikke. Men ville bare dele det slik at du også kanskje ser at det er barna du først og fremst må tenke på. Du må være den stabile og oppegående voksne. Jeg gikk med tårer i øynene daglig, og selvsagt preger dette de små. Det at dere flytter fra hverandre betyr nødvendigvis ikke skilsmisse. Men far kan treffe barna sine på gode dager og de kan skjermes for de vonde øyeblikkene. 

Anonymkode: 85598...731

Uff...dette er som å høre om hvordan jeg har det. Hvor lenge siden er det at han flyttet ut? Og har han håndtert det ok å bo alene? Hvor ofte ser han barna sine, da? Jeg er gla for å høre du klarer puste igjen. Og forhåpentlig ikke har tårer i øynene hver dag. Det er slik jeg har det nå. Takk for at du skrev dette. Hører gjerne fra deg igjen. 

ts

Anonymkode: 9ec19...044

[AnonymBruker]

Jeg sitter her nå med ekstremt dårlig samvittighet. Jeg burde sett at dette var en alvorlig depresjon for lenge siden. Hvorfor har jeg ikke sett det? Og jeg kunne hjulpet ham for lenge, lenge siden dersom jeg bare hadde forstått. Jeg føler meg så utrolig dum. Jeg har bedt ham gå i terapi i årevis, fordi han har så mange traumer i livet sitt...men at jeg ikke har forstått. Slår meg selv i hodet med noe hardt, dette er vel en del av ansvaret jeg ikke har klart  

ts

Anonymkode: 9ec19...044

[Hartroa]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk skal du ha - også for påminnelsen din  Setter stor pris på det. Jeg tenkte, for å være ærlig, ikke nødvendigvis på Familieavdelingen på Modum, men avdeling for depressive lidelser. Ser de har en gruppe der som heter "emosjonsgruppen"som fokuserer på "fortrengning og unnvikelse av følelser som årsak til psykisk lidelse "(står det på nettsiden). Jeg ser at oppholdet er 13 uker og jeg tenker at det kunne vært bra for både meg og barna også, at pappa var ute av hus såpass lenge (så lenge vi kan besøke ham innimellom). Jeg hadde fått pustet, barna hadde fått pustet og mannen kunne vel tatt dette som en sykemelding (og slippe utbrodere på jobb...)? Jeg vet ikke hvordan gå frem ifht dette, men tenker mye på det nå. Mulig jeg kontakter deg, men sitter litt inne....jeg takker for tilbudet og for alt du deler. Tusen takk. 

Helt sikkert et veldig bra alternativ og da vil du få pustet ut som du sier. Jeg kjenner ikke den avdelingen så godt, men vet at det er et godt fagmiljø på hele Modum Bad. Føl deg ikke presset til å ta kontakt. Det var kun ment som et tilbud 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sitter her nå med ekstremt dårlig samvittighet. Jeg burde sett at dette var en alvorlig depresjon for lenge siden. Hvorfor har jeg ikke sett det? Og jeg kunne hjulpet ham for lenge, lenge siden dersom jeg bare hadde forstått. Jeg føler meg så utrolig dum. Jeg har bedt ham gå i terapi i årevis, fordi han har så mange traumer i livet sitt...men at jeg ikke har forstått. Slår meg selv i hodet med noe hardt, dette er vel en del av ansvaret jeg ikke har klart  

ts

Anonymkode: 9ec19...044

For all del. Du kan IKKE ta på deg ansvaret for at du ikke så dette tidligere. Enhver person er ansvarlig for sin egen helse. Dessuten er det ikke så lett å se for en som lever i det 24/7. Man vet ofte ikke hva som er hva. 

Jeg håper du leser nøye de siste innleggene som er kommet fra de som har opplevd det samme som du står i nå. Legg merke til at flere ventet for lenge før de tok grep. Det blir også sagt at det var en hjelp for den syke til å ta grep, når de flyttet ut... som ikke behøver å være det samme som skilsmisse.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uff...dette er som å høre om hvordan jeg har det. Hvor lenge siden er det at han flyttet ut? Og har han håndtert det ok å bo alene? Hvor ofte ser han barna sine, da? Jeg er gla for å høre du klarer puste igjen. Og forhåpentlig ikke har tårer i øynene hver dag. Det er slik jeg har det nå. Takk for at du skrev dette. Hører gjerne fra deg igjen. 

ts

Anonymkode: 9ec19...044

Han har bodd borte i snart en måned. For å være ærlig har han hatt veldig lite kontakt med barna. Han skal selv velge når han ønsker å være med dem slik at han vet han har en god dag, men det skjer veldig sjelden. Helsevesenet følger han opp så jeg og jeg har fått beskjed om at jeg ikke skal bekymre meg over han. Det er ikke mitt ansvar lengre. 

Jeg har ikke tårer i øynene lengre heldigvis, merker energien og overskuddet kommer tilbake. Selvfølgelig er det tunge dager der jeg savner det vi en gang hadde. Jeg har en sorg over det familielivet som kanskje er tapt og hva barna ikke får oppleve. Men da minner jeg meg på at dette alternativet er det beste for dem. 

Jeg så du skrev at du har dårlig samvittighet fordi du ikke så det. Ikke ha det. Det var ikke din oppgave å se det. Jeg trodde min mann hadde blitt lat, og skjønte ikke hva som lå bak. Han fikk diagnosen et par år etter at de første tegnene kom. Men jeg skjønte ikke hva de tegnene var før i etterkant. Nå gir enkelthendelser mer mening, men der og da kunne jeg ikke ha gjettet meg til at det var depresjon det var snakk om. 

Anonymkode: 85598...731

[AnonymBruker]

19 minutter siden, CamillaCollett skrev:

For en vond historie. Jeg håper det går bra med deg i dag! Er du og mannen din fremdeles sammen i dag? Jeg ble ikke helt klok på det.

Ja vi er fremdeles sammen i dag, og det går bra med både meg og med oss i dag. På mange måter har det vi har vært gjennom vevd oss sterkt sammen (det er få andre som virkelig klarer å forstå hva vi har vært gjennom), men det er også ting som er vanskeligere fordi vi har gått gjennom dette. Og vondere. Jeg tåler fremdeles dårlig at han har en dårlig dag. Kjenner at det fremdeles vekker vonde minner, om vi aldri så mye har snakket om at han selvfølgelig må kunne ha dårlige dager også. Relasjonen mellom ham og det ene barnet er som sagt skadet, og det er vondt. Barnet har en relasjon til far som hadde vært mer forståelig ovenfor en stefar. Reservert. Det er en evig kjærlighetssorg for far. 

Det virker imidlertid som at barna er trygge og sterke, men så tok jeg også til hjelp alle instanser. Jeg tok for eksempel selv kontakt med barnevernet, og ba om råd og veiledning, både i forkant av at vi flyttet fra far og da han begynte å ha samvær igjen. Fikk mye god hjelp der, og har benyttet nesten alle tilbud, både for oss voksne og for barna. De visste om alle mulige måter å få hjelp og støtte på, og ga gode råd når jeg var usikker. Vi har alle gått i terapi. Familieterapi og hver for oss. Jeg hadde en veldig støtte i min fastlege også. Jeg har også hatt en åpen og god dialog med skole og helsesøster. Familien har vært god støtte. Barna har ikke trengt å holde inne med noe, eller være usikker på om at jeg og andre virkelig bryr oss om hvordan de har det, og tar deres følelser på alvor. 

Jeg fikk selv en skikkelig knekk da ting roet seg. Ikke helt uvanlig har jeg forstått. Jeg hadde måtte være så altfor sterk så altfor lenge. Jeg var fullstendig utbrent. I situasjonen klarte jeg, måtte klare, å håndtere ting for ting. Det var da det roet seg alt raste innover meg. En veldig sorg, og mye selvbereidelse i forhold til at jeg ikke hadde forstått alvoret tidlig nok. At jeg hadde latt barna opplevde. At jeg ikke fikk hjelp til ham tidligere. At jeg hadde "løyet" ved å skjule situasjonen. At jeg hadde taklet ting feil, generelt. 

Jeg søkte og fikk imidlertid hjelp ganske umiddelbart, så barna fikk heldigvis ikke med seg at jeg slet med depresjon. Jeg ble ikke verre enn at jeg klarte å ta meg sammen når jeg var med dem. Det var på kvelden og natten de tunge tanker red meg.

Jeg går faktisk ennå i terapi, for å bearbeide det, for selvbereidelsen sliter jeg med å bli kvitt, og også for å lære meg normalen igjen. Når man lever lenge i en unormal situasjon, spesielt under stort psykisk press, blir det unormale normalt. Det å reagere normalt på ting, å forstå hvor normale grenser går, og å ha et normalt reaksjonsmønster, det må derfor læres på nytt. Jeg har ikke gått i terapi hele tiden, men hatt det i tre omganger opp gjennom årene. 

Jeg tror egentlig aldri at jeg blir helt ferdig med dette. Hadde jeg visst hvor mye dette skulle koste tror jeg at jeg hadde tatt barna under armene og løpt med en gang jeg forsto at han var syk. Jeg vil ikke si at det har vært verdt kampen, selv om vi nå har det bra. Det kostet for mye! 

Anonymkode: 3c2ee...4d2