Når man ikke klarer si "elsker deg" eller "savner deg" tilbake

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt uenig. 

Anonymkode: cce44...ddc

Siktet da ikke til utropstegnene. Siktet til det du skrev om å aldri være i mål. 

Greit nok at man må jobbe med forholdet jevnt over. Men hvis man aldri med hånden på hjertet kan si at ‘nå er forholdet bra og det er det størstedelen av tiden’, så er ikke forholdet bra. Man kan ikke bare si at man aldri er i mål, og derfor er det greit å ikke ha det bra.

Anonymkode: cce44...ddc

[Trolltunge]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt uenig. 

Anonymkode: cce44...ddc

I at et forhold konstant må jobbes med? 

Vel jeg kjenner ingen som ikke må det, og tenker man at forholdet er ren plankekjøring er man vel egentlig ganske likegyldig. Selv de mest solide parene jeg kjenner opplever dumper i veien, hvor de må jobbe med å forstå og å møtes. Det kan være små og egentlig ufarlige konflikter, eller større, men det krever uansett noe av partene for at de skal enes. 

Et par blir aldri en person, med helt lik tankegang. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Trolltunge skrev:

I at et forhold konstant må jobbes med? 

Vel jeg kjenner ingen som ikke må det, og tenker man at forholdet er ren plankekjøring er man vel egentlig ganske likegyldig. Selv de mest solide parene jeg kjenner opplever dumper i veien, hvor de må jobbe med å forstå og å møtes. Det kan være små og egentlig ufarlige konflikter, eller større, men det krever uansett noe av partene for at de skal enes. 

Et par blir aldri en person, med helt lik tankegang. 

Nei, i at man kan bruke det å aldri være i mål, som en unnskyldning for å leve med å ikke ha det (jevnt over) bra. Som jeg skrev her:

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siktet da ikke til utropstegnene. Siktet til det du skrev om å aldri være i mål. 

Greit nok at man må jobbe med forholdet jevnt over. Men hvis man aldri med hånden på hjertet kan si at ‘nå er forholdet bra og det er det størstedelen av tiden’, så er ikke forholdet bra. Man kan ikke bare si at man aldri er i mål, og derfor er det greit å ikke ha det bra.

Anonymkode: cce44...ddc

Et år har 365 dager. Da bør ikke f.eks. 50-100 dager gå med på drama og krangel eller at den ene er lei seg pga noe som har med forholdet å gjøre. Et forhold skal være en ressurs, en havn, der man kommer hjem for å tanke slik at man orker å gjøre andre ting i livet. Hvis man i stedet kommer til en forlatt havn som man må pusse opp på nytt og på nytt, så kan man aldri slappe av og fylle tanken der.

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

Tror også at noen mener at å jobbe er helt naturlig vedlikehold, mens andre tenker på det som totalrenovering.

Det jeg mener med å jobbe er å holde det naturlig rent og ryddig. Ikke å stadig skulle skifte ut råtne planker etter vannskader fordi den ene går fra kranen åpen eller bygge opp fra grunnen fordi den andre glemte å slukke bålet på stuegulvet. 

Det er måte på hvor hardt det skal være å jobbe med et forhold, og hvor mye man skal finne seg i. 

Anonymkode: cce44...ddc

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men mener du at det du beskriver her er et godt forhold?

Ja. Over en periode var det ikke det. Men, ja, sammenlagt har vi et godt forhold.

 

[Hartroa]

3 timer siden, Trolltunge skrev:

Igjen er jeg så enig med deg.

Å sette "plaster" over noe vondt med ord hjelper lite når det har vært et tillitsbrudd. Da er det handlinger over tid som må reparere det. Handlinger som viser at man har tatt til seg at man såret, ønsker å reparere, og jobber for å fortjene tillit igjen. 

Det eneste jeg er litt uenig i er at man starter med blanke ark når man velger å tilgi. Man ønsker gjerne det, men selv om man ikke ønsker det er det noen flekker på arket. Ved å tilgi sier man seg villig til å se bort fra dem, og med tiden erstatte dem med noe annet og bedre, men de forsvinner ikke helt av seg selv, og det er handling over tid som kan erstatte dem med noe bedre, ikke ord som føles tomme, og kanskje til og med ubehagelige før man har fått bearbeidet litt. 

Å kaste ut ord er en billig og enkel løsning, mens handlinger er mer krevende både i tid og innsats, men er også det som det er behov for. 

Har man for eksempel vært uro er det ikke tilstrekkelig å si "Jeg elsker deg, så du kan selvfølgelig stole på meg!" Det er ingen selvfølge, når man nettopp har sveket den tilliten! Man må VISE at man angrer på å ha såret sin kjære så dypt, og at man forstår at tilliten må bygges opp igjen. Det tar tid! Lappes ikke sammen kun av å SI fine ord. 

Det er kanskje ikke så rart at en som har sviktet og krenket ønsker en kjapp og uproblematisk løsning, men det er ganske ufint å ha sviktet og krenket, sette på et plaster av ord, og så bli bebreidende når den sårede part ikke responderer på det umiddelbart. 

Hun har vist seg villig til å akseptere at det er kommet flekker på arket, og gi ham en sjanse til å fylle andre ting over, men det blir også feil å late som om de flekkene er flotte blomster, som man umiddelbart kan prise. Det blir falskt, og føles falskt. 

 

Jeg tror egentlig ikke at vi er så veldig uenige, men jeg skal prøve å utdype det jeg tenker.

Jeg tenker at tilgivelse er det viktigste ordet/handlingen i et samliv. Dvs å kunne tilgi er muligheten til å gå videre sammen. I et samliv vil man alltid feile på forskjellig vis. Å tilgi små hendelser er som regel greit, men når svikene blir store og langvarige, så blir det vanskelig. Likevel så tror jeg tilgivelsen er grunnlaget for at man skal kunne gå videre sammen etter et svik. 

Men så er det slik at vi mennesker har hukommelse. Alle de negative følelse rundt et svik blir lagret i hukommelsen og blir med som en ballast i forholdet.

La oss si at alle svik blir lagret som sorte prikker på et ark. Hvis den som har sveket eller krenket strekker ut hånden og erkjenner sine feil og ber om tilgivelse, så må den krenkede ta stilling til om man skal tilgi eller ikke. Hvis man velger å tilgi, så mener jeg at man da pusser ut alle de sorte prikkene på arket. Derfor utrykket man at man "starter med blanke ark."

Men det betyr ikke at den som tilgir glemmer alt det vonde, men det blir liggende der som en del av historien. Jeg tror heller ikke at det er riktig å glemme dette. De som mener at å tilgi, er å glemme, tror jeg tar feil. Å tilgi tenker jeg er mer å erkjenne krenkelsen og ta imot angeren fra den som har gjort deg vondt. I noen tilfeller er sårene så store at det er umulig å gå videre sammen. Men har man tilgitt så kan man ikke ønske motparten vondt. Da må man ønske dem det beste, selv om man går hver sin vei. Men man kan også velge å prøve å fortsette sammen. Og det er det jeg føler TS gjør. Hun tilgir og vil gi han en ny sjanse. 

Når man da har tatt hverandre i hendene, så mener jeg at den som har gjort urett må bevise sin anger ved å handle motsatt av det man gjorde før. Den som krenket må også forstå at minnene om de vonde handlingene ikke blir bort med det første. Det tar tid å bygge opp tilliten igjen og her er jeg veldig enig med CamillaCollet at mannen må bevise at mannen mener alvor og vil endring. Han må gjøre den største jobben og her hjelper det ikke med ord. Mannen til TS må vise kjærlighet i praksis. Det hjelper ikke å si, Jeg elsker deg, hvis handlingene slår ihjel dine ord. Ord og handling må gå hånd i hånd.

Så i min tanke er tilgivelse blanke ark. Man begynner på nytt og gir en ny mulighet. Men historien og sårene er der som minner. Men uten at man tilgir svikene, så tror jeg man aldri vil kunne gå videre sammen.  

[CamillaCollett]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror også at noen mener at å jobbe er helt naturlig vedlikehold, mens andre tenker på det som totalrenovering.

Det jeg mener med å jobbe er å holde det naturlig rent og ryddig. Ikke å stadig skulle skifte ut råtne planker etter vannskader fordi den ene går fra kranen åpen eller bygge opp fra grunnen fordi den andre glemte å slukke bålet på stuegulvet. 

Det er måte på hvor hardt det skal være å jobbe med et forhold, og hvor mye man skal finne seg i. 

Anonymkode: cce44...ddc

Dette er jeg enig i.

Jeg tror den dynamikken TS og mannen opplever er vanlig. Det er én part som alltid har jobbet hardere enn den andre, og forventningen om at denne parten skal jobbe tar aldri slutt. Det er et mønster som hele tiden opprettholdes fordi partneren forventer at TS skal jobbe, og fordi TS sannsynligvis forventer det av seg selv.

Ser man dette utenfra, er jo opplegget nokså frekt. Mannen har i lengre tid krenket TS. I den grad at hun er sliten og lei seg av forholdet og ikke aner hva hun føler eller om det er noe kjærlighet igjen. Men hun har blitt, garantert av god vilje. Og et menneske som blir i en slik situasjon, er også et menneske som blir når den krenkende parten endelig skjønner at det må jobbes. Det er liksom så urettferdig å ikke gi folk en sjangs. Så han får en ny sjangs. Og han kommer med kjærlighetserklæringer og blir lei seg og bebreidende når det ikke gjengjeldes. Hvorfor det? Jo, han tåler ikke å jobbe uten å få noe igjen for det, mens TS har tålt nettopp dét altfor lenge. Dermed blir det på nytt slik at TS må strekke seg enda litt lenger. Hun får jo ikke slappet av.

(Du får bare korrigere, TS, dette er min tolkning, og den kan jo være feil.)

[exictence]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Når det gjelder det andre du skriver, så har jeg enda til gode å høre erfaringer fra mennesker som faktisk har klart dette. Og da mener jeg ikke de som tviholder på et destruktivt forhold, og selv mener at de har klart det, men de som faktisk har fått til et virkelig solid og godt forhold ved å bruke denne ‘først deg og så meg’-metoden. I min verden er dette et dramaprosjekt, ikke et sunt og godt forhold.

Anonymkode: cce44...ddc

Ikke meg du siterer, men jeg svarer.

Da har ikke du hørt fra mange nok. Det er flere mennesker som klarer å komme seg gjennom perioder av forholdet, der enten den ene eller den andre gir/kjemper. Det er faktisk ganske typisk for mange forhold. Forhold kan ofte være en kamp man ser på som håpløs. Disse forhold kan noen ganger faktisk komme best ut av det til slutt. Man lærer  mer og mer, og man lærer og knyte sterkere og solid bånd jo flere år som går.

Verre er det med de forhold der det konstant er den ene som bare prøver å redde og gi/kjempe. Men da er det jo mer snakk om tviholde på et destruktivt forhold, og det blir selvsagt helt galt.

Endret 15. mai 2019 av exictence

[Trolltunge]

10 minutter siden, Hartroa skrev:

Jeg tror egentlig ikke at vi er så veldig uenige, men jeg skal prøve å utdype det jeg tenker.

Jeg tenker at tilgivelse er det viktigste ordet/handlingen i et samliv. Dvs å kunne tilgi er muligheten til å gå videre sammen. I et samliv vil man alltid feile på forskjellig vis. Å tilgi små hendelser er som regel greit, men når svikene blir store og langvarige, så blir det vanskelig. Likevel så tror jeg tilgivelsen er grunnlaget for at man skal kunne gå videre sammen etter et svik. 

Men så er det slik at vi mennesker har hukommelse. Alle de negative følelse rundt et svik blir lagret i hukommelsen og blir med som en ballast i forholdet.

La oss si at alle svik blir lagret som sorte prikker på et ark. Hvis den som har sveket eller krenket strekker ut hånden og erkjenner sine feil og ber om tilgivelse, så må den krenkede ta stilling til om man skal tilgi eller ikke. Hvis man velger å tilgi, så mener jeg at man da pusser ut alle de sorte prikkene på arket. Derfor utrykket man at man "starter med blanke ark."

Men det betyr ikke at den som tilgir glemmer alt det vonde, men det blir liggende der som en del av historien. Jeg tror heller ikke at det er riktig å glemme dette. De som mener at å tilgi, er å glemme, tror jeg tar feil. Å tilgi tenker jeg er mer å erkjenne krenkelsen og ta imot angeren fra den som har gjort deg vondt. I noen tilfeller er sårene så store at det er umulig å gå videre sammen. Men har man tilgitt så kan man ikke ønske motparten vondt. Da må man ønske dem det beste, selv om man går hver sin vei. Men man kan også velge å prøve å fortsette sammen. Og det er det jeg føler TS gjør. Hun tilgir og vil gi han en ny sjanse. 

Når man da har tatt hverandre i hendene, så mener jeg at den som har gjort urett må bevise sin anger ved å handle motsatt av det man gjorde før. Den som krenket må også forstå at minnene om de vonde handlingene ikke blir bort med det første. Det tar tid å bygge opp tilliten igjen og her er jeg veldig enig med CamillaCollet at mannen må bevise at mannen mener alvor og vil endring. Han må gjøre den største jobben og her hjelper det ikke med ord. Mannen til TS må vise kjærlighet i praksis. Det hjelper ikke å si, Jeg elsker deg, hvis handlingene slår ihjel dine ord. Ord og handling må gå hånd i hånd.

Så i min tanke er tilgivelse blanke ark. Man begynner på nytt og gir en ny mulighet. Men historien og sårene er der som minner. Men uten at man tilgir svikene, så tror jeg man aldri vil kunne gå videre sammen.  

Ja vi er enige. Vårt metaforiske bilde av arkene er bare litt ulikt.  

[AnonymBruker]

5 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Dette er jeg enig i.

Jeg tror den dynamikken TS og mannen opplever er vanlig. Det er én part som alltid har jobbet hardere enn den andre, og forventningen om at denne parten skal jobbe tar aldri slutt. Det er et mønster som hele tiden opprettholdes fordi partneren forventer at TS skal jobbe, og fordi TS sannsynligvis forventer det av seg selv.

Ser man dette utenfra, er jo opplegget nokså frekt. Mannen har i lengre tid krenket TS. I den grad at hun er sliten og lei seg av forholdet og ikke aner hva hun føler eller om det er noe kjærlighet igjen. Men hun har blitt, garantert av god vilje. Og et menneske som blir i en slik situasjon, er også et menneske som blir når den krenkende parten endelig skjønner at det må jobbes. Det er liksom så urettferdig å ikke gi folk en sjangs. Så han får en ny sjangs. Og han kommer med kjærlighetserklæringer og blir lei seg og bebreidende når det ikke gjengjeldes. Hvorfor det? Jo, han tåler ikke å jobbe uten å få noe igjen for det, mens TS har tålt nettopp dét altfor lenge. Dermed blir det på nytt slik at TS må strekke seg enda litt lenger. Hun får jo ikke slappet av.

(Du får bare korrigere, TS, dette er min tolkning, og den kan jo være feil.)

Her er jeg enig, det er veldig vanlig.

Og jeg vil legge til: Dessverre!

Mange lider i årevis av å være den som alltid jenker seg og tilpasser seg og tilgir og utsletter seg selv og sine egne lyster og behov. Og deres barn tar etter denne tralten, og viderefører tanken om at den ene skal være lat og lykkelig og den andre skal være flittig og ulykkelig. 

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

9 minutter siden, exictence skrev:

Ikke meg du siterer, men jeg svarer.

Da har ikke du hørt fra mange nok. Det er flere mennesker som klarer å komme seg gjennom perioder av forholdet, der enten den ene eller den andre gir/kjemper. Det er faktisk ganske typisk for mange forhold. Forhold kan ofte være en kamp man ser på som håpløs. Disse forhold kan noen ganger faktisk komme best ut av det til slutt. Man lærer  mer og mer, og man lærer og knyte sterkere og solid bånd jo flere år som går.

Verre er det med de forhold der det konstant er den ene som bare prøver å redde og gi/kjempe. Men da er det jo mer snakk om tviholde på et destruktivt forhold, og det blir selvsagt helt galt.

Nei, når ingen kan bekrefte det så er det ikke fordi man ikke har hørt fra mange nok. Det er fordi det er en myte. 

Men mange liker å tro på myter. Det gjør det lettere å holde ut når ting ikke er så lett. At de hardeste kampene er de med størst seier. At det er sunt for sinnet å bli alvorlig syk eller mobbet, for da utvikler man seg til en bra person. At når en dør lukkes, så åpnes en ny. At karma kommer og biter en i rompa hvis man er slem. Ingen av disse tingene stemmer. Men folk holder likevel fast på troen om de. For å gi seg selv et håp.

Og det er forsåvidt greit når man møter noe man ikke kan kjempe i mot, som mobbing og kreft. Men det er ikke greit å stagnere i et dårlig forhold som man faktisk kunne gått ut av. 

Anonymkode: cce44...ddc

[Hartroa]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Antar dere har erfaring med at deres tankesett fungerer da. Fortell gjerne!

Anonymkode: cce44...ddc

Jeg forstår ikke helt hva som er dine råd til TS? Mener du det eneste rette i TS sin situasjon er å gå fra hverandre? For du kan vel ikke mene at man bare skal sette en strek over krenkelsene og gå videre som ingen ting har skjedd? I så fall tror jeg det bare er å lure seg selv. Negative ord og handlinger er jo med og preger oss som mennesker. 

Noen ganger er kanskje den enste muligheten å gå fra hverandre, men ofte så må man velge mellom to onder. Enten ta opp kampen med å få forholdet bedre/bra, eller så kan man velge å bryte opp en familie. Å kjempe for forholdet er hard jobbing av begge parter og det kan være tidkrevende. Det enkleste er ofte å bryte og gå hver sin vei. Men det har også negative sider og det kvier man seg ofte for å gjøre for da blir ofte barna den tapende part. Samtidig har man en felles historie og gode minner. Man kan ha hatt gode tider, som minner man på at når alt er bra, så er det også veldig fint. Å ja, jeg er enig med dem som sier at man må alltid jobbe for å ha et godt forholdt og i de fleste tilfeller kommer det ikke av seg selv.

[exictence]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, når ingen kan bekrefte det så er det ikke fordi man ikke har hørt fra mange nok. Det er fordi det er en myte. 

Kanskje det er en myte som ikke er sann, ja. Jeg kan bekrefte det, og jeg vet om andre som kan bekrefte det. 

Sitat

Men mange liker å tro på myter. Det gjør det lettere å holde ut når ting ikke er så lett.

Du sa jo før at det var en myte at ingen kunne bekrefte at forhold holdt etter "først deg, og så meg" metoden. Da holder jo ikke folk ut pga myten. For myten sier at det ikke går. ???

Sitat

 

At de hardeste kampene er de med størst seier. At det er sunt for sinnet å bli alvorlig syk eller mobbet, for da utvikler man seg til en bra person. At når en dør lukkes, så åpnes en ny. At karma kommer og biter en i rompa hvis man er slem. Ingen av disse tingene stemmer. Men folk holder likevel fast på troen om de. For å gi seg selv et håp.

Hi, hi, men håp og tro er viktig, men det å leve i nået er enda viktigere. 

Dette er andre myter du nevner.  

Sitat

 Men det er ikke greit å stagnere i et dårlig forhold som man faktisk kunne gått ut av. 

Anonymkode: cce44...ddc

Nei, nei, det er vi enige i. Det sa jeg over også. Men det var ikke de forholdene du snakket om.

Jeg kjenner ikke til T sitt forhold, men hun sa at det en gang var godt. De har barn. Jeg tenker det kanskje har vært godt ganske lenge, men så skjedde det noe? Når det en gang har vært godt, så har jeg tro på at man kan finne tilbake til det å ha det godt.

Da jeg var veldig lei og frustrert i mitt forhold, prøvde jeg å tenke på det gode vi hadde hatt, og det dårlige. Hva veide mest? Kunne vi klare å få til like mye godhet igjen? Ikke tro at alt blir bare roserødt, for det er det aldri. Men for meg var definitivt det gode i forholdet verdt å ta vare på, uansett om forholdet også noen ganger ville fortsette å ha utfordringer.

Ts, tenk på hva veier mest hos deg; positive ting i familien eller det negative? 

Endret 15. mai 2019 av exictence

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Hartroa skrev:

Jeg forstår ikke helt hva som er dine råd til TS? Mener du det eneste rette i TS sin situasjon er å gå fra hverandre?

Ja, jeg mener at enten så klarer begge to å starte på blankt, eller så må man gå fra hverandre. Det mener jeg sterkt og uten rom for diskusjon. 

7 minutter siden, Hartroa skrev:

For du kan vel ikke mene at man bare skal sette en strek over krenkelsene og gå videre som ingen ting har skjedd? I så fall tror jeg det bare er å lure seg selv. Negative ord og handlinger er jo med og preger oss som mennesker. 

Riktig, det er det jeg mener at man ikke kan. Og at det er det man gjør når man forsøker å leve videre sammen når man har krenket hverandre slik at man ikke en gang kan si at man elsker hverandre. Da har man drept noe vesentlig i partneren, og man kan ikke piske liv i forholdet igjen. 

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, exictence skrev:

Ikke tro at alt blir bare roserødt, for det er det aldri.

Jo, det er det absolutt!

Det finnes mennesker som lever godt sammen i 40 år, det har vi bevis på i denne tråden. Selv har jeg ikke levd lenge nok til et 40 år langt forhold, men satser på det med tid og stunder.

Så det å stadig hevde at man aldri er i mål og at det er normalt å jobbe og normalt å kjempe, og at ingenting er rosenrødt, det ser jeg oftest på som en stor unnskyldning for å bare bli værende. 

Anonymkode: cce44...ddc

[exictence]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det er det absolutt!

Det finnes mennesker som lever godt sammen i 40 år, det har vi bevis på i denne tråden. Selv har jeg ikke levd lenge nok til et 40 år langt forhold, men satser på det med tid og stunder.

Så det å stadig hevde at man aldri er i mål og at det er normalt å jobbe og normalt å kjempe, og at ingenting er rosenrødt, det ser jeg oftest på som en stor unnskyldning for å bare bli værende. 

Anonymkode: cce44...ddc

Du tror vel ikke at de som har levd godt sammen i 40 år har det bare roserødt i deres forhold?

Jeg kjenner flere som har levd godt sammen så lenge, og jeg har vært gift i snart 20 gode år. Ingen av de jeg kjenner har bare hatt det rosenrødt gjennom hele forholdet. Men sammenlagt kan man gjerne si at det er rosenrødt forhold. 

Det er ikke sånn at "ingenting er rosenrødt". Det er sånn at "ingenting er bare rosenrødt".

 

Endret 15. mai 2019 av exictence

[AnonymBruker]

15 minutter siden, exictence skrev:

Du tror vel ikke at de som har levd godt sammen i 40 år har det bare roserødt i deres forhold?

Jeg kjenner flere som har levd godt sammen så lenge, og jeg har vært gift i snart 20 gode år. Ingen av de jeg kjenner har bare hatt det rosenrødt gjennom hele forholdet. Men sammenlagt kan man gjerne si at det er rosenrødt forhold. 

Det er ikke sånn at "ingenting er rosenrødt". Det er sånn at "ingenting er bare rosenrødt".

Men nå er vi inne på den diskusjonen jeg refererte til her:

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg mener at enten så klarer begge to å starte på blankt, eller så må man gå fra hverandre. Det mener jeg sterkt og uten rom for diskusjon. 

Diskusjon og vridning på ord og begreper, er i min verden en varselstrekant. Den tyder på at man forsøker å strekke på grensene. For eksempel at man vil enten selv strekke seg for langt eller at man lar partner strekke seg for langt. Eller at man forsøker å få andre til å strekke seg i sitt forhold.

Så det ser jeg ingen hensikt i, jeg mener vi skal ta varsel på alvor, og unngå å strekke begrepene for å få de til å romme mer enn de egentlig rommer. Man kan f.eks. ikke kalle det kjærlighet, når det ikke er kjærlighet. 

Anonymkode: cce44...ddc

[exictence]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men nå er vi inne på den diskusjonen jeg refererte til her:

Diskusjon og vridning på ord og begreper, er i min verden en varselstrekant. Den tyder på at man forsøker å strekke på grensene. For eksempel at man vil enten selv strekke seg for langt eller at man lar partner strekke seg for langt. Eller at man forsøker å få andre til å strekke seg i sitt forhold.

Det kan være et varsel som sier at det er best å gi opp/gå. Det kan være et varsel om at her må noe endres, arbeides med for å få bedre forståelse. 

Noen ganger er man ikke like villig til å strekke grenser som andre ganger. Det må man ha forståelse for. 

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så det ser jeg ingen hensikt i, jeg mener vi skal ta varsel på alvor, og unngå å strekke begrepene for å få de til å romme mer enn de egentlig rommer. Man kan f.eks. ikke kalle det kjærlighet, når det ikke er kjærlighet. 

Anonymkode: cce44...ddc

Ts er glad i sin mann. 

Å være glad i  er kjærlighet.

Å elske sine barn er kjærlight. Å elske sin mann er kjærlighet. Å elske kan bety mye innenfor kjærlighet, også det å være glad i.

Noen elsker sjokolade.

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Diskusjon og vridning på ord og begreper, er i min verden en varselstrekant. 

I min verden heter dette «nyansering»

Anonymkode: 257e7...0a1

[exictence]

Selv når jeg følte omtrent en sterk oppgitthet, frustrasjon over min mann, kunne jeg si at jeg elsket ham. For meg betyr å elske det samme som å være glad i. Men jeg klarte ikke å si at jeg savnet ham, for det gjorde jeg ikke.