Når man ikke klarer si "elsker deg" eller "savner deg" tilbake

[exictence]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det kan man ikke bare si at hun må selv vurdere, da hadde hun ikke spurt her.

Jeg står hardt på at hun bør basere sine valg på råd fra de som lever lykkelig. 

Så har man har også FVK (og barnevernstjenesten) som kan hjelpe å vurdere hva man bør gjøre og ikke. 

Anonymkode: cce44...ddc

Du er for bastant.

Selvfølgelig er det Ts som må gjøre sin vurdering selv. Ikke basert på råd herfra, men rådene er forskjellige, og det er bra, og det kan hjelpe Ts til å reflektere over flere sider, og så først og fremst lytte til seg selv.

[exictence]

2 timer siden, CamillaCollett skrev:

 

Har FVK sagt noe om tidsaspekt her? Jeg synes, om jeg skal være ærlig, at det er et underlig råd du har fått.

Det vet vi alle for lite om for å kunne uttale oss om. Du kan synes det er et underlig råd, men det er slett ikke sikkert det er det. Og det må du være åpen for.

Sitat

Det er psykisk vold inne i bildet, sier du, og de burde vite meget godt at situasjoner som du står i nå er svært belastende.

Samtidig som det ikke er tilfelle nå, og pluss at de har hatt mange gode år sammen før dette.

Hva veier mest, Ts; de dårlige dagene eller de gode? Eller kan man si de gode årene, eller de dårlige årene? Hva er det mest av?

Sitat

Dilemmaet her er å finne punktet hvor du har forsøkt nok til å være sikker i din sak,

Hun er sikker på at hun vil gi en sjanse til. Hvordan og hvor lenge, spør hun seg?

Du skriver godt, @CamillaCollett, og nettopp derfor høres dette fra deg denne gangen litt farlig ut. Eller er det jeg som tolker deg for skråsikker i din uttalelse?

Sitat

Jeg tviler ikke på at dere har hatt det virkelig godt sammen en gang. Og derfor tenker du jo at det er det du skal tilbake til. Men husk én ting: Den gangen dere var fulle av kjærlighet, forståelse, raushet og tilgivelse overfor hverandre, da hadde dere ikke en periode som dette bak dere. Nå er du full av sår. Du har ikke den samme tryggheten som før. Hvis dere får en veldig god periode nå, vil første krangel gjøre deg usikker igjen, ....

Ja, en periode har gitt henne sår. Før hadde hun trygghet og masse godhet i sin mann som også var god pappa. Får de en god periode nå, vil første krangel kanskje gjøre henne usikker igjen. Men kanskje hun faktisk vil komme sterkere ut av det, da hun vet at de har klart å oppnå det gode, og det er det de har nå. Begge har lært, og vet hvordan komme seg videre, ta vare på det sterke båndet.

Sitat

Du har ett ord her som jeg synes du skal tenke skikkelig over. Det er "ydmyket". Vet du, folk som elsker hverandre kan ble forbanna og sure og triste og alt mulig rart, men ydmyket synes jeg virkelig ikke man skal finne seg i å bli.

Det er sant. Viktig å si fra hvis man blir ydmyket. Si at det hører ikke hjemme, man finner seg ikke i det. 

Til syvende og sist er det den som ydmyker som er den ydmykende part. Han/hun er svak og føler seg beklemt, og tror på en måte at de vil føle seg bedre ved å trakke ned andre. Sannheten er at de trakker ned seg selv. De latterliggjør seg selv. Det er ingen som liker en person som ydmyker andre. Uff, det er for dumt.

Jeg tror jeg kan si at jeg ikke lar meg bli ydmyket, og derfor er det ingen som kan klare å ydmyke meg heller.

Sitat

Og en siste ting: Det er ikke som om du har begynt å kjempe nå. Du har jaggu meg kjempet hele veien. Det er han som har begynt nå, som har valgt å begynne å kjempe så sent.

Du må heller ikke være så bastant. Hun har ikke måttet  kjempe hele veien. Det virker som de gode årene er det mest av. Men det er nok hun som har måttet kjempe mest. Og nå først har han begynt å kjempe. Håper han kjemper på den måten at han viser tålmodighet og er der for Ts når hun trenger det, og gir henne pusterom når hun trenger det.

Jeg tror på dere. Håper han fortsetter med å kjempe på den måten du, Ts, trenger det. Fokuser på det fine dere har. Gjør en utflukt med barna. Gled dere over små ting. Inviter venner på middag. 

Ts, hvordan er det f.eks å samarbeide om å lage mat på kjøkkenet? Klarer dere å samarbeide? Altså, mange som ikke klarer det, og har et godt ekteskap for det. Vi klarer det ikke. Men er det noe dere er god på sammen? Noe annet?

Endret 16. mai 2019 av exictence

[Trolltunge]

15 minutter siden, exictence skrev:

Vel, det er flere her som har opplevd tøffe tak, som har jobbet med forholdet ved enten separasjon eller bli værende, som lykkelig  kom ut av det.

Ville bare kommentere det du skriver om at du stiller deg tvilende til at man må forlate for at den andre skal forstå. For oss var det nødvendig! 

Jeg forsøkte din løsning først. Å på en måte bare leve mitt liv parallelt, men adskilt mentalt, med ham i boligen, men jeg har barn som skulle leve oppi dette. 

Barn kan ikke leve oppi slikt! Kald taushet mellom mor og far er svært skremmende for dem. Et slikt falskt samliv, et mentalt brudd, selv om man fremdeles bor sammen, opplevde de så ubehagelig at jeg måtte velge mine barn, og få ham til å flytte ut kjapt da vi kom til dette. Det var ikke tid og rom til å ha det slik, og avvente. Gi det tid. 

TS har også barn, og jeg vil sterkt fraråde henne å forsøke din løsning da. Barn tåler ikke å leve oppi det! Mine reagerte sterkere på det enn krangel, og en slik situasjon var fullstendig uutholdelig for dem. Det var ekkelt og skummelt for dem. De gruet seg til å komme hjem. 

Din løsning er en løsning for par uten barn. Når man har barn er det ikke mulig å leve slik. 

Det sagt ba jeg ham ikke om å flytte i håp om at han skulle forstå. Jeg hadde gitt opp at han kunne og ville forstå, og jeg hadde ikke mer å gi. 

[exictence]

2 timer siden, Trolltunge skrev:

Ville bare kommentere det du skriver om at du stiller deg tvilende til at man må forlate for at den andre skal forstå. For oss var det nødvendig! 

Jeg forsøkte din løsning først. Å på en måte bare leve mitt liv parallelt, men adskilt mentalt, med ham i boligen, men jeg har barn som skulle leve oppi dette. 

Barn kan ikke leve oppi slikt! Kald taushet mellom mor og far er svært skremmende for dem. Et slikt falskt samliv, et mentalt brudd, selv om man fremdeles bor sammen, opplevde de så ubehagelig at jeg måtte velge mine barn, og få ham til å flytte ut kjapt da vi kom til dette. Det var ikke tid og rom til å ha det slik, og avvente. Gi det tid. 

TS har også barn, og jeg vil sterkt fraråde henne å forsøke din løsning da. Barn tåler ikke å leve oppi det! Mine reagerte sterkere på det enn krangel, og en slik situasjon var fullstendig uutholdelig for dem. Det var ekkelt og skummelt for dem. De gruet seg til å komme hjem. 

Din løsning er en løsning for par uten barn. Når man har barn er det ikke mulig å leve slik. 

Det sagt ba jeg ham ikke om å flytte i håp om at han skulle forstå. Jeg hadde gitt opp at han kunne og ville forstå, og jeg hadde ikke mer å gi. 

Fint at du skriver det. Her får du tydeliggjort at det er ikke en fasit som gjelder for den/de enkelte. 

Alle situasjoner er ulike, også med de som har barn, og de som ikke har barn.

I vår situasjon var vi ikke kalde mot hverandre den perioden vi var bare var venner. Jeg tror ikke barn hadde lidd under det, mer enn om vi levde hver for oss den perioden. Nei, det tror jeg slett ikke. Ikke i vårt tilfelle der vi klarte å være varmhjertete venner som delte mye tid sammen, og hadde våre rutiner sammen for det. For oss var det vel nettopp det at det fungerte så godt som venner, at det plutselig av seg selv etter hvert ble mer enn det. 

Men langt i fra er det ikke sikkert den løsningen er det beste for andre. Vi vet ikke om hvilke løsning som er best for Ts og familien. Det må DE finne ut av. Og ingen skal si hva de bør gjøre. Vi kan bare fortelle om erfaringer selv, hva vi tenker. Så må Ts sortere ut, og gjøre sin vurdering som gagner hennes situasjon best.

Endret 16. mai 2019 av exictence

[exictence]

3 timer siden, exictence skrev:

Jeg synes mange her skriver godt. Jeg har absolutt tro på at man kan endre seg, lære, utvikle seg til å bli e Men jeg stiller meg skeptisk til at man må forlate partneren sin for at det skal gå opp for den man forlater. Jeg tror på at denne partneren som er blitt forlatt over en tid, har forandret seg og klart å ta grep og tatt seg sammen. Men jeg spør meg om det virkelig må til så drastisk handling for å få et annet menneske til å forstå?  Altså jeg vet ikke. 

Vi er alle forskjellige. Vi handler og tenker forskjellig, selv om vi jo egentlig er ganske make med noen av de samme behovene. Fascinerende. Dere må finne ut hva som er best for dere. 

 

En annen ting, @Trolltunge, jeg føler ikke nødvendigvis at jeg er tvilende til at det er riktig for Ts å gå, men at jeg er skeptisk til om det er det "eneste rette", om det er det riktige. Jeg prøver å uttrykke at ingen kan komme med en ferdig løsning og det rette svar til Ts. Det må hun selv finne ut av. Og jeg synes nesten det er litt farlig å komme med entydige løsninger som skal gjelde generelt. For klart folk er påvirkelige, og spesielt i en sårbar situasjon.

Men jeg er over hodet ikke tvilende til at det dere gjorde var det som fungerte best for dere. Det er jeg glad for. Men det er ikke nødvendigvis det som er den rette løsningen for andre. Kommer an på mye. 

Veldig fint at du deler din erfaring. Interessant.

 

[Trolltunge]

17 minutter siden, exictence skrev:

Fint at du skriver det. Her får du tydeliggjort at det er ikke en fasit som gjelder for den/de enkelte. 

Alle situasjoner er like, også med de som har barn, og de som ikke har barn.

I vår situasjon var vi ikke kalde mot hverandre den perioden vi var bare var venner. Jeg tror ikke barn hadde lidd under det, mer enn om vi levde hver for oss den perioden. Nei, det tror jeg slett ikke. Ikke i vårt tilfelle der vi klarte å være varmhjertete venner som delte mye tid sammen, og hadde våre rutiner sammen for det. For oss var det vel nettopp det at det fungerte så godt som venner, at det plutselig av seg selv etter hvert ble mer enn det. 

Men langt i fra er det ikke sikkert den løsningen er det beste for andre. Vi vet ikke om hvilke løsning som er best for Ts og familien. Det må DE finne ut av. Og ingen skal si hva de bør gjøre. Vi kan bare fortelle om erfaringer selv, hva vi tenker. Så må Ts sortere ut, og gjøre sin vurdering som gagner hennes situasjon best.

Ja det er jo en vesentlig forskjell, som gikk meg hus forbi. 

Vi var absolutt ikke venner, og siden kjernen i TS sitt problem er at mannen har sinneproblem, og kommer med utbrudd både til henne og barna, ser jeg ikke helt grunnlag for at de kan fungere bedre som samboende venner. 

Men ja, det er TS som må føle på hva hun orker og klarer, og hvilken vei hun må ta. Jeg delte dette med at vi fant sammen igjen etter å ha flyttet fra hverandre for at hun skulle se at å flytte ut ikke nødvendigvis betyr at alt håp er ute. Ikke for å si at hun skal gjøre som meg, men for å gjøre det valget litt mindre skremmende, om det er det valget hun må ta. 

[AnonymBruker]

TS, det finnes absolutt en konkret ting som er viktig i denne situasjonen - som du ikke behøver å vurdere opp eller ned eller være i tvil om - og det er DEG, DIN HELSE, DITT LIV!

Det er det viktigste av alt her!

 

Jeg kan bare anbefale deg å ta kontakt med fastlegen så raskt som mulig, slik at du har ett menneske som ser DEG i alt dette surret. 

Så tar dere det derfra 💛 

Anonymkode: cce44...ddc

[CamillaCollett]

1 time siden, exictence skrev:

 

Du skriver godt, @CamillaCollett, og nettopp derfor høres dette fra deg denne gangen litt farlig ut. Eller er det jeg som tolker deg for skråsikker i din uttalelse?

Det jeg skrev var at det er viktig å finne punktet hvor man har prøvd nok, og ikke prøve i evigheter etter det. Er det noe kontroversielt i den påstanden, mener du? Jeg sier ikke at dette punktet er nådd nå. Jeg sier at hun selv må vurdere det.

[exictence]

1 time siden, Trolltunge skrev:

Ja det er jo en vesentlig forskjell, som gikk meg hus forbi. 

Vi var absolutt ikke venner, og siden kjernen i TS sitt problem er at mannen har sinneproblem, og kommer med utbrudd både til henne og barna, ser jeg ikke helt grunnlag for at de kan fungere bedre som samboende venner. 

Men ja, det er TS som må føle på hva hun orker og klarer, og hvilken vei hun må ta. Jeg delte dette med at vi fant sammen igjen etter å ha flyttet fra hverandre for at hun skulle se at å flytte ut ikke nødvendigvis betyr at alt håp er ute. Ikke for å si at hun skal gjøre som meg, men for å gjøre det valget litt mindre skremmende, om det er det valget hun må ta. 

Først rettelse i mitt forrige innlegg: Jeg mente selvsagt at alle situasjoner er ulike, ikke like som jeg skrev.

Jamen jeg forstod at nå prøvde mannen alt han kunne, og ikke at han hadde sinneproblem lenger. Derfor tenkte jeg at muligheten var åpen for at de kunne leve sammen som venner, prøve å fokusere mer på de positive tingene de tross alt het sikkert har, eller kan finne i hverdagens rutiner og opplevelser.

 

 

[exictence]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

Det jeg skrev var at det er viktig å finne punktet hvor man har prøvd nok, og ikke prøve i evigheter etter det. Er det noe kontroversielt i den påstanden, mener du? Jeg sier ikke at dette punktet er nådd nå. Jeg sier at hun selv må vurdere det.

Nå forstår jeg deg bedre. Jeg er enig i dette.

Endret 16. mai 2019 av exictence

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

...mange tror de er i Bergen mens de i virkeligheten er i Sandvika.

Anonymkode: cce44...ddc

Sandviken ER i Bergen

Anonymkode: dc7a8...aeb

[AnonymBruker]

Ts her. Har lest gjennom alt dere skriver, men klarer ikke kommentere alt. 

Har vært hos fastlegen i dag og satt ord på hvordan jeg har det. Det var godt og vondt på samme tid. Ble tatt på alvor, har en utrolig god lege. Ble rådet til å skjerme meg, finne pusterom evt flytte ut en periode, men samtidig ivareta barna oppi dette. Det er ikke rent lite ansvar som ligger på mine skuldre. Jeg setter barna først og kan tåle mye for dem, men kjenner jeg snart går under. Legen sa han aldri hadde sett meg så sliten noen gang.

Så har jeg bestilt meg en ene-samtale med den familieterapeuten vi går til. Jeg trenger å lufte ut alene, få noen råd. 

Det skal sies at FVK er bekymret. De sier "gi det tid og ikke gjør noe forhastet", men de er bekymret, både for barna, for meg men også for mannens psykiske helse. Det er en nokså stor endring de siste årene.

En av dere skrev her at det ser ut som mannen nå tar tak. Nei jeg syns ikke det. Jo, han snakker på FVK, forstår at jeg/vi ikke har det bra, men forstår likevel ikke alvoret i det. Han sender meg mange sms i løpet av dagen, med "jeg elsker deg" og kyssetegn osv. Jeg blir nesten deppa av det, for jeg klarer ikke respondere. Han forventer så altfor mye, så altfor raskt. Og han er så mutt i humøret, så deppa og nedfor over at det er sånn avstand mellom oss nå, men hva annet kan jeg gjøre?jeg skulle jo ønske at dersom han virkelig nå prøver snu ting, så bør han vel prøve vise seg fra en bedre side (les: humøret) og ikke vise meg fortsatt denne surheten.... Sinnet har jeg ikke sett på noen dager, men jeg venter jo bare på at det kan smelle når som helst. Og jo,  jeg har dratt lasset de siste årene. Og ja, vi har definitivt mange flere gode år enn vonde, men de vonde er så intenst vonde (tross lange gode perioder) at det har revet ned så innmari mye. 

Jeg vet ikke hva jeg klarer snart. Jeg føler jeg bare eksisterer. Leser deres historier, om dere som har fått det til, hvordan dere har fått det til, og om dere som ikke har fått det til, men som likevel har det bra i dag? Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Er lei meg, syns alt er tungt. Drømmer på nettene at jeg tar livet mitt og skriver avskjedsbrev til alle jeg er glad i. Nei jeg er ikke der, men jeg tror underbevisstheten forteller meg at dette nesten ikke er til å bære.

Det er så mange sår, så mange skader på hjertet mitt, på sjelen min....og jeg vet ikke om det kan repareres og om jeg klarer gi det så lang tid som det kanskje vil ta. Jeg sliter.

Kanskje klarer jeg skrive mer, respondere mer konkret til dere som svarer her siden, men akkurat nå var dette alt jeg klarte. Takk for oppmuntringer og råd. ts

Anonymkode: 9ec19...044

[Hartroa]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen vits å be om hjelp fra noen som har vært gjennom noe lignende hvis de ikke ble lykkelig til slutt.

Det jeg mener med å spørre mennesker som er lykkelig, er at de tar riktige valg for seg selg og sine liv, mens mennesker som ikke er lykkelig tar feil valg for sine liv.

Så selv om de ikke nødvendigvis har vært gjennom det samme, så har de den riktige tankegangen. Den riktige metoden. 

Hvis man skal få noen til å kjøre en bil fra Oslo til Bergen, så velger man noen basert på om de kan kjøre bil, på norsk føre, og finne frem. Man velger ikke basert på om de noen gang har vært i Oslo eller Bergen. 

Anonymkode: cce44...ddc

Har du aldri kjørt feil?

Livet virker veldig enkelt for deg. Det er bare til å spørre de rette folkene og ta de rette valgene så blir alt bra.

En ting er å ta de rette valgene for seg selv, men likevel kan det komme utfordringer i livet som man selv ikke kan styre. Og det er ikke alltid enkelt å vite hva som er det rette å gjøre. Man kan f. eks. spørre to "lykkelige" som får til livet, men hva nå de "lykkelige" svarer forskjellig. For det kan også skje. Faktisk så tror jeg at det ikke alltid er bare en fasit/løsning på problemet heller.

Så til slutt. Jeg har kjørt mye feil i livet. Til og med med gps, men likevel er jeg lykkelig. Heldigvis har jeg hatt mennesker rundt meg som har gitt meg gode råd, men også de har kjørt litt feil her i livet.

Ønsker deg en god nasjonaldag!😊

[CamillaCollett]

Kjære deg, TS. Du har forferdelig mye ansvar og bekymringer. Men vit én ting: Dette er ikke livet som det vil forbli. Du kommer til å bli glad igjen. Være bekymringsløs og lukte på blomstene og ha mange gleder i livet.

Har du folk rundt deg? Familie, venner?

Du er velkommen til å sende meg en PM om du tror jeg kan være til nytte. Men ikke føl deg forpliktet til noe som helst.

[Hartroa]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Har lest gjennom alt dere skriver, men klarer ikke kommentere alt. 

Har vært hos fastlegen i dag og satt ord på hvordan jeg har det. Det var godt og vondt på samme tid. Ble tatt på alvor, har en utrolig god lege. Ble rådet til å skjerme meg, finne pusterom evt flytte ut en periode, men samtidig ivareta barna oppi dette. Det er ikke rent lite ansvar som ligger på mine skuldre. Jeg setter barna først og kan tåle mye for dem, men kjenner jeg snart går under. Legen sa han aldri hadde sett meg så sliten noen gang.

Så har jeg bestilt meg en ene-samtale med den familieterapeuten vi går til. Jeg trenger å lufte ut alene, få noen råd. 

Det skal sies at FVK er bekymret. De sier "gi det tid og ikke gjør noe forhastet", men de er bekymret, både for barna, for meg men også for mannens psykiske helse. Det er en nokså stor endring de siste årene.

En av dere skrev her at det ser ut som mannen nå tar tak. Nei jeg syns ikke det. Jo, han snakker på FVK, forstår at jeg/vi ikke har det bra, men forstår likevel ikke alvoret i det. Han sender meg mange sms i løpet av dagen, med "jeg elsker deg" og kyssetegn osv. Jeg blir nesten deppa av det, for jeg klarer ikke respondere. Han forventer så altfor mye, så altfor raskt. Og han er så mutt i humøret, så deppa og nedfor over at det er sånn avstand mellom oss nå, men hva annet kan jeg gjøre?jeg skulle jo ønske at dersom han virkelig nå prøver snu ting, så bør han vel prøve vise seg fra en bedre side (les: humøret) og ikke vise meg fortsatt denne surheten.... Sinnet har jeg ikke sett på noen dager, men jeg venter jo bare på at det kan smelle når som helst. Og jo,  jeg har dratt lasset de siste årene. Og ja, vi har definitivt mange flere gode år enn vonde, men de vonde er så intenst vonde (tross lange gode perioder) at det har revet ned så innmari mye. 

Jeg vet ikke hva jeg klarer snart. Jeg føler jeg bare eksisterer. Leser deres historier, om dere som har fått det til, hvordan dere har fått det til, og om dere som ikke har fått det til, men som likevel har det bra i dag? Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Er lei meg, syns alt er tungt. Drømmer på nettene at jeg tar livet mitt og skriver avskjedsbrev til alle jeg er glad i. Nei jeg er ikke der, men jeg tror underbevisstheten forteller meg at dette nesten ikke er til å bære.

Det er så mange sår, så mange skader på hjertet mitt, på sjelen min....og jeg vet ikke om det kan repareres og om jeg klarer gi det så lang tid som det kanskje vil ta. Jeg sliter.

Kanskje klarer jeg skrive mer, respondere mer konkret til dere som svarer her siden, men akkurat nå var dette alt jeg klarte. Takk for oppmuntringer og råd. ts

Anonymkode: 9ec19...044

Godt du kom deg til fastlegen og at han forstod og støttet deg.

Jeg har lyst til å kommentere mannen din sine meldinger. Jeg vil tro at han har forstått at dette kan gå den gale veien for dere. Jeg tror rett og slett at han har fått kalle føtter. Derfor sender han deg alle disse meldingene. Dessverre så forstår han ikke at disse kjærlighetserklæringene ikke hjelper. Han ønsker selvsagt at du skal respondere, for da tror han at du er på gli og at du vil kjempe videre. 

Jeg har også tidligere levd i et langt samliv med en partner som slet psykisk og jeg kan kjenne igjen litt av det du beskriver om mannen din, men på langt nær slik du beskriver. Når min partner hadde det som vanskeligst hadde hun mye frustrasjon inni seg og denne frustrasjonen  ble ofte vendt mot meg. Egentlig var hun fortvilet og sint på seg seg, men det var jeg som fikk det. Så etter det siste du har skrevet om at mannen din har endret personlighet, så vil jeg tror at han har noe som han sliter med. Jeg tror derfor det ikke hjelper for han med samtaler på FVK. Han trenger hjelp fra psykolog.

Så om det skulle være sykdom som gjør at mannen din har blitt som han har, så fratar ikke det han for ansvar for sin oppførsel. Vi er alle ansvarlig for å ta tak i våre liv og søke hjelp.

Jeg husker hvor slitsomt det var til tider og du har det sikkert enda verre enn det jeg hadde det. Jeg vil tro at du har godt av å bo for deg selv en periode, slik at du får pustet ut en stund.

Håper du/dere kan få en fin nasjonaldag 😊🇳🇴

[AnonymBruker]

Til dere som har svart her sist nå, jeg vil svare dere mer siden...akkurat nå ville jeg bare fortelle hvordan denne dagen utartet seg...for mannen har vært sur og sint så og si hele dagen. 

Og da vi skulle spise litt hjemme i dag, mellom slagene, så var barna slitne og med lavt blodsukker og mannen setter seg ned ved bordet og roper "jeg HATER at dere er så urolige, jeg bare HATER det!". Jeg skriver "hater" med store bokstaver fordi han la trykk på ordet. 

Jeg ble utrolig lei meg for dette. Er det ok å si slikt? Jeg syns ikke det. Det gjorde at vi alle ble nokså tause. Etter måltidet orket han heller ikke bli med på det neste vi skulle og jeg gikk alene med barna. Det har vært en vond 17 mai. 

Ts

Anonymkode: 9ec19...044

[CamillaCollett]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til dere som har svart her sist nå, jeg vil svare dere mer siden...akkurat nå ville jeg bare fortelle hvordan denne dagen utartet seg...for mannen har vært sur og sint så og si hele dagen. 

Og da vi skulle spise litt hjemme i dag, mellom slagene, så var barna slitne og med lavt blodsukker og mannen setter seg ned ved bordet og roper "jeg HATER at dere er så urolige, jeg bare HATER det!". Jeg skriver "hater" med store bokstaver fordi han la trykk på ordet. 

Jeg ble utrolig lei meg for dette. Er det ok å si slikt? Jeg syns ikke det. Det gjorde at vi alle ble nokså tause. Etter måltidet orket han heller ikke bli med på det neste vi skulle og jeg gikk alene med barna. Det har vært en vond 17 mai. 

Ts

Anonymkode: 9ec19...044

 Nei, det er ikke ok å si. Det er heller ikke greit å trekke seg fra resten av aktivitetene fordi barna oppfatter det som straff og fordi det kan få dem til å tenke at det er de som har ødelagt festdagen.

Han har det nok ikke godt, mannen din. De færreste mennesker gjør slikt for å være slemme. Han er nok i ubalanse og har kort lunte.

Men for barna dine er det ikke så viktig hva årsaken er. Det går uansett ut over dem. Og det er det du må tenke aller mest på. Mer enn på forholdet mellom deg og mannen din.

[AnonymBruker]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

Nei, det er ikke ok å si. Det er heller ikke greit å trekke seg fra resten av aktivitetene fordi barna oppfatter det som straff og fordi det kan få dem til å tenke at det er de som har ødelagt festdagen.

Han har det nok ikke godt, mannen din. De færreste mennesker gjør slikt for å være slemme. Han er nok i ubalanse og har kort lunte.

Men for barna dine er det ikke så viktig hva årsaken er. Det går uansett ut over dem. Og det er det du må tenke aller mest på. Mer enn på forholdet mellom deg og mannen din.

Signerer på dette.

Synes du skal benytte deg av tilbudet til CamillaCollett, TS. Ønsker deg alt godt i denne prosessen! 

 

23 timer siden, Hartroa skrev:

En ting er å ta de rette valgene for seg selv, men likevel kan det komme utfordringer i livet som man selv ikke kan styre. Og det er ikke alltid enkelt å vite hva som er det rette å gjøre. Man kan f. eks. spørre to "lykkelige" som får til livet, men hva nå de "lykkelige" svarer forskjellig. For det kan også skje. Faktisk så tror jeg at det ikke alltid er bare enfasit/løsning på problemet heller.

Jeg var den første som svarte i denne tråden. Allerede i mitt andre innlegg, som var svar nummer tre, skrev jeg at hvis TS ikke klarte å elske mannen tilbake, var det bare å gi opp. Ikke lenge etter så svarte 911 noe av det samme. Da var vi på svar nummer ni. Man kunne altså egentlig hatt svaret allerede der.  

Etter seks sider med mye prat, så er de fleste også enig om dette. Da synes jeg det er smakløst og smålig å skulle nesten håne folk for å klare å se dette veldig tidlig. 

Jo, det finnes enkle svar.

At det er enkelt å gjennomføre, har jeg aldri sagt.

Men at de er riktig, det står jeg fast på. 

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

23 timer siden, CamillaCollett skrev:

Kjære deg, TS. Du har forferdelig mye ansvar og bekymringer. Men vit én ting: Dette er ikke livet som det vil forbli. Du kommer til å bli glad igjen. Være bekymringsløs og lukte på blomstene og ha mange gleder i livet.

Har du folk rundt deg? Familie, venner?

Du er velkommen til å sende meg en PM om du tror jeg kan være til nytte. Men ikke føl deg forpliktet til noe som helst.

Tusen tusen takk for denne oppmuntringen. Det gjorde godt. Akkurat i dag er det meste svart og jeg har det veldig vondt. Vondt fordi barna ble "sviktet" og fordi det var enda en "utblåsning" fra mannen min sin side i dag. 

Ja jeg har folk rundt meg, men jeg åpner opp kun til noen få. Kun en god venninne og en god kamerat. Foreldrene mine vet litt nå, men det er alt. Jeg syns dette er vanskelig å snakke om. Folk har sett på oss som et radarpar, stabile, lykkelige....kall det gjerne fasade, nå...men tidligere har det ikke vært det. Da var det sant. Nå er det ikke det lenger.

Tusen takk for at jeg kan kontakte deg, det satt jeg utrolig stor pris på, og det kan godt være jeg gjør det. Om en stund. Akkurat nå har jeg ikke krefter til så mye, for å være ærlig...men takk, kanskje det kommer noen ord  

23 timer siden, Hartroa skrev:

Godt du kom deg til fastlegen og at han forstod og støttet deg.

Jeg har lyst til å kommentere mannen din sine meldinger. Jeg vil tro at han har forstått at dette kan gå den gale veien for dere. Jeg tror rett og slett at han har fått kalle føtter. Derfor sender han deg alle disse meldingene. Dessverre så forstår han ikke at disse kjærlighetserklæringene ikke hjelper. Han ønsker selvsagt at du skal respondere, for da tror han at du er på gli og at du vil kjempe videre. 

Jeg har også tidligere levd i et langt samliv med en partner som slet psykisk og jeg kan kjenne igjen litt av det du beskriver om mannen din, men på langt nær slik du beskriver. Når min partner hadde det som vanskeligst hadde hun mye frustrasjon inni seg og denne frustrasjonen  ble ofte vendt mot meg. Egentlig var hun fortvilet og sint på seg seg, men det var jeg som fikk det. Så etter det siste du har skrevet om at mannen din har endret personlighet, så vil jeg tror at han har noe som han sliter med. Jeg tror derfor det ikke hjelper for han med samtaler på FVK. Han trenger hjelp fra psykolog.

Så om det skulle være sykdom som gjør at mannen din har blitt som han har, så fratar ikke det han for ansvar for sin oppførsel. Vi er alle ansvarlig for å ta tak i våre liv og søke hjelp.

Jeg husker hvor slitsomt det var til tider og du har det sikkert enda verre enn det jeg hadde det. Jeg vil tro at du har godt av å bo for deg selv en periode, slik at du får pustet ut en stund.

Håper du/dere kan få en fin nasjonaldag 😊🇳🇴

Tusen takk for at at du alltid er så oppmuntrende og god. Du skriver på en så veldig respektfull måte og det er lett å lese gjennom det du skriver, at du har mye livserfaring. Og nå deler du også noe av den her. Takk for at du delte, det var godt for meg å lese (selv om det selvsagt har vært fryktelig vondt for deg!). 

Det kan godt tenkes at mannen min har en psykisk lidelse, som enda ikke er "oppdaget" eller kartlagt. Jeg vet ikke men jeg mistenker det, dessverre. Men jeg skal innrømme at jeg også er innom tanken på tidlig demens, hjernesvulst ...noe fysisk. Jeg syns det er viktig å utelukke. Men alt i meg sier at det er noe han virkelig sliter med. Jeg kjenner igjen det du skriver om din partner, som tok ut alt på deg. Jeg har det også slik, jeg får hele sulamitten hver gang han ikke har det ok..og det tror jeg er relativt ofte. Men hva, hvorfor, når det skjedde noe...osv, det er spørsmål jeg opplever ubesvarte og det er utrolig vanskelig å leve med. Visste du at din partner var psykisk syk da dere ble sammen/giftet dere? eller har det kommet underveis? Og , hvis jeg har oppfattet deg rett så er du skilt (?). Kan jeg få spørre deg om bruddet kom som en følge av hennes psykiske helse?Du trenger selvsagt ikke svare om det blir for inngående.

Det er forresten på gli med en psykolog til mannen min, Jeg er nemlig enig med deg i at han trenger mer enn en familieterapeut nå. Han sier seg enig, mer eller mindre. Og ja, det er helt ekstremt slitsomt. Om jeg flytter ut en periode, så får jeg det garantert bedre, men våger jeg det? det er barn i bildet her...hva vil det gjøre med dem? Vi som en gang lovet dem at vi aldri, aldri skulle gå fra hverandre og de skulle aldri bli skilsmissebarn. De kommer til å bli livredde  Jeg kan ikke påføre dem det også nå. 

2 timer siden, CamillaCollett skrev:

 Nei, det er ikke ok å si. Det er heller ikke greit å trekke seg fra resten av aktivitetene fordi barna oppfatter det som straff og fordi det kan få dem til å tenke at det er de som har ødelagt festdagen.

Han har det nok ikke godt, mannen din. De færreste mennesker gjør slikt for å være slemme. Han er nok i ubalanse og har kort lunte.

Men for barna dine er det ikke så viktig hva årsaken er. Det går uansett ut over dem. Og det er det du må tenke aller mest på. Mer enn på forholdet mellom deg og mannen din.

Ja det går utover dem, veldig mye. En av dem har siste ukene begynt å ta skikkelig igjen. Sier at når h*n blir stor skal h*n "banke opp pappa". Ugreit  

Jeg tror heller ikke mannen min ønsker å være slem, men han er det. Og det må en endring til, hvis vi skal fortsette å være sammen. Men jeg tror enda ikke han skjønner alvoret. Hatt en lang prat med ham nå i kveld og jeg fikk sagt til ham at det er stor fare for at han mister meg. Han blir betenkt, lei seg, prøver forstå men ser ut som det ikke når helt inn. 

Nå er jeg utslitt, men tusen takk igjen, både for engasjement og for så mye visdom.

@Trolltunge: jeg husker nesten ikke hva jeg har skrevet her nå, er for utmattet, men jeg ville bare si at selv om jeg ikke klarer kommentere så inngående, så er jeg umåtelig takknemlig for alt du har delt i denne tråden. Jeg har lest din historie mange ganger her og alt du skriver. Tusen tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg og komme med dine syn på ting.

Tusen takk til alle andre også som engasjerer seg. Det betyr så mye. Får meg til å føle meg LITT mindre alene i dette  

ts

Anonymkode: 9ec19...044

[Hartroa]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var den første som svarte i denne tråden. Allerede i mitt andre innlegg, som var svar nummer tre, skrev jeg at hvis TS ikke klarte å elske mannen tilbake, var det bare å gi opp. Ikke lenge etter så svarte 911 noe av det samme. Da var vi på svar nummer ni. Man kunne altså egentlig hatt svaret allerede der.  

Etter seks sider med mye prat, så er de fleste også enig om dette. Da synes jeg det er smakløst og smålig å skulle nesten håne folk for å klare å se dette veldig tidlig. 

Jo, det finnes enkle svar.

At det er enkelt å gjennomføre, har jeg aldri sagt.

Men at de er riktig, det står jeg fast på.

Beklager hvis det jeg skrev opplevdes som hån. Det var ikke meningen fra min side. Du har like stor rett til å ytre dine meninger, som meg. Jeg har faktisk tenkt litt på at du tidlig konkluderte med brudd, siden jeg også så det som en løsning når vi fikk mer info fra TS.

Men jeg mener fortsatt at måten du skriver på får livet til å virke veldig enkelt og det er lite rom for nyanser. Det er ikke sikkert du mener det, men det er min oppfatning når jeg leser det du skriver. Derfor svarte jeg som jeg gjorde, ikke for å være hånlig, men for å besvare ditt innlegg. For meg har ikke livet vært like enkelt bestandig, men de valgene jag har tatt står jeg inne for og lever godt med dem.

Du skriver at man kunne hatt svaret allerede på side 1. For deg så er svaret at TS bør gå fra mannen sin og det har vært det hele tiden. Og det er her jeg føler at det blir så enkelt det du skriver. Det er ikke alltid enkelt å gå fra partneren sin etter et langt samliv. TS sier i HI at hun ikke klarte å respondere på hans kjærlighetserklæringer og hun var usikker på om hun elsket mannen sin. Men hun sier også at hun er glad i han fortsatt og ikke minst familien. Det er ikke noe rart at man begynner å tvile på sin følelser når samlivet har vært vanskelig så lenge. Så TS var usikker på hva hun ville og hva som var best for henne og familien. Slik jeg forstår TS, så er hennes største ønske å bevare familien sammen. Det vil si at hun vil snu vær sten før et eventuelt brudd. Med andre ord. Det er ikke bare å flytte ut.

Jeg mener at en slik tråd som dette ikke bare handler om å finne en fasit på et problem. Det handler like mye å få råd og forskjellige vinklinger på saken og ikke minst høre andre sine erfaringer. Jo lenger tråden blir, jo mer blir saken belyst. Og det som blir skrevet i HI, er ofte bare en del av fakta i saken. Vi ser det gang på gang at vi får mer og mer info fra trådstarter lenger ut i tråden. Jeg vil tro at det skjer fordi trådstarter får flere og flere tanker og opplever at diskusjonen gir mening.

Så skriver du igjen at det finnes enkle svar og det har du sagt i flere innlegg. Jeg er helt uenig med deg der. (som du vet) Jeg tror heller ikke TS opplever at det finnes enkle svar i det hun står oppe i. Da ville hun jo bare sagt takk og farvel, men så enkelt er det ikke. Og mange som opplever samlivsbrudd sier jo det samme. Det er så vanskelig å ta det rette valget. Så hjelper det jo ikke at vi andre ser løsningen. Den som står midt oppe i det vanskelige må jo se svaret selv. Det er jo personen som skal ta avgjørelsen og det er personen som skal leve videre med den avgjørelsen. Og avgjørelsen som man tar, tar man ikke bare for seg selv, men for barna, storfamilien, venner osv. Så nei, det finnes ikke alltid enkle svar.