Gå til innhold

Når man ikke klarer si "elsker deg" eller "savner deg" tilbake


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du delte dette, det gjorde sterkt inntrykk på meg. Du skriver om mye jeg kjenner meg igjen i. Det skal sies at psykologen sa til meg at "det er fare for at dette kan gå over i psykose", og jeg må innrømme det prellet litt av, tenkte at "det kommer jo iallefall ikke til å skje!"...men når du nå skriver dette, så får jeg helt vondt inni meg. Kan du si litt mer om dette med hukommelsestap? Hadde din mann også dette? Og hvor lenge tok det fra depresjonen ankom, til han ble psykotisk? Og kom han i behandling relativt raskt eller hadde det gått lang tid, som her? Jeg forstår det kan ta tid...og det skremmer meg litt, det må jeg innrømme...

Jeg må grunne litt over alt du skriver, men takk skal du ha for at du delte. Jeg håper det går bra med deg i dag. Vondt å lese om det ene barnet, og om hvordan de alle hadde det da det sto på som verst, men glad for å høre at han er frisk i dag. Jeg lurer, som CamillaCollett, - er dere sammen i dag?

ts

Anonymkode: 9ec19...044

Du stiller litt vanskelige spørsmål når det gjelder tid, for akkurat som du skrev at du har dårlig samvittighet for at du ikke forsto at han var syk, før det hadde gått veldig langt, har jeg slitt med samme. Sliter ennå litt med det. Forstår ikke at jeg ikke forsto langt tidligere, men det kom så snikende. 

Først ved at han bare virkert litt sliten og lettirritabel, og det var ikke rart en gang, for vi hadde hatt en del å sti med. Jeg var sliten jeg også, så at han var det, naturlig! Innimellom var han også som før. Lo, spøkte, var veldig kjærlig og fin. Så ble det liksom mer og mer av at han hadde dårlig tålmodighet, var irritabel og ville være i fred. Jeg følte at han distansert seg fra meg, og jeg trodde han kanskje ikke var så glad i meg lenger. At han rett og slett hadde mistet følelser, eller at han synes at familielivet ikke helt var noe for ham. At det var mye stress og lite kos, og noe han angret på. At han på en måte ønsket å være fri og singel igjen. Jeg håpet på at det kun var fordi han var sliten. Jeg hadde som nevnt forståelse for at han var sliten. Det hadde vært så mye styr så lenge. Flytting, oppussing, få to barn på kort tid og et eldre søsken som innimellom var svært sjalu. Det var ikke rart at han var sliten.

Men det ble ikke bedre av at jeg forsøkte å la ham få mer hvile, bare gradvis verre, og jeg som sto med mer og mer alene var så preokupert med alt annet at jeg ikke reflekterte så mye som jeg burde ha gjort. Var på en måte i min egne travle boble, der jeg tok meg av barn, hus, og nærmest alt, for å gi ham ro, og kjente på stadig økende irritasjon i forhold til at han ikke bidro stort, og så ofte var mutt. Sa at han enten fikk skjerpe seg, eller flytte ut. Var han ikke glad i meg lengre, så var det ikke slik at jeg skulle tviholde på ham. 

Jeg var såret og sliten av at han var slik, og forsto overhodet ikke at han ble mer og mer deprimert. For det var så travelt, og jeg var så sliten selv. Stupte i seng på kvelden. Tenkte ikke. Ikke annet enn at jeg kjente på at jeg var skuffet og lei meg. Orket ikke tenke på det heller ofte. 

Jeg forsto ikke at noe annet var galt før han begynte å rote med hukommelsen. Kunne si at jeg hadde sagt noe han hadde sagt, eller gjort noe han hadde gjort. Eller han benektet at han hadde sagt eller gjort noe, selv om jeg visste at han hadde det.

Først trodde jeg faktisk at han gjorde det for å rote med hodet mitt. Få meg til å tro at det begynte å rable for meg. Eller at det var svært dårlig spøk. 

Sett i etterkant hadde han da blitt gradvis verre rundt ett år, men det gikk så i rykk og napp, med gode dager innimellom, og jeg hadde så gradvis vendt meg til at han var "sliten" og ikke til å regne med. 

Etter at han begynte å rote slik gikk det imidlertid fort nedover, og det tok da ikke så lang tid før jeg forsto at han ikke tullet eller forsøkte å være ufin, men at han faktisk ikke husket ting. Da forsto jeg at han var syk. Så klart at jeg ikke skjønte hvordan jeg hadde oversett det så lenge. Jeg forsøkte da å få ham i behandlingen, men han var jo ikke syk! Ble motvillig med til lege, som forsto hvorfor jeg dro ham dit, men det var nytteløst når han ikke ville innse selv. 

Da jeg skjønte at han var syk følte jeg på at da måtte jeg være der for ham og støtte ham, og han fikk enda mer ro og fred, i håp om... 

Han ble bare verre! Gode stunder ble få. Han var stort sett mutt, urimelig, eller sov. Det var ikke mulig å ta ting opp med ham. Det ble helt idiotiske samtaler. Det var jeg som var syk, ikke ham! 

Første psykose kom kanskje 3-4 måneder etter. Det han sa ga ikke mening. Han var sint og redd, men ikke fysisk truende. Andre ikke lenge etter, og han ble fysisk. Holdt meg inntil veggen, og slo meg i ansiktet. Så gikk han og la seg. Da han våknet på morgenen gikk han mutt forbi meg, før han bråstoppet og så på meg. På blåveisen. "Har jeg gjort det?" spurte han. Da jeg bekreftet det falt han helt sammen og sa "Jeg skal gå til lege og psykolog. Hva du vil!" 

Det gjorde han en stund, tok medisin også, men så følte han seg litt bedre og sluttet. Medisinen gjorde ham døsig, og han "ville ikke forgifte kroppen sin". Dessuten var han frisk igjen! 

Det raste rett utenfor igjen. Skremmende fort. Jeg sa til ham og lovet meg selv at dersom han en gang til ble fysisk ville jeg ringe politiet og få dem til å hente ham. Det ville ikke skje sverget han. Han hadde kontroll. 

Ikke lenge etter kom fire politimenn og hentet ham. Han hadde ikke kontroll! 

Min vakt var over. Det var andre som da tok over ansvaret. 

Kampen etterpå ble som allerede fortalt lang. Helt ferdig blir den aldri. Han kan aldri igjen tenke at han er 100% frisk, og ikke bry seg om helsen. Han sover strukturert, spiser strukturert, trener strukturert, og må alltid passe på. Han vet hva som står på spill. Det er ingen av oss som klarer dette en gang til. 

Anonymkode: 3c2ee...4d2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

15 timer siden, CamillaCollett skrev:

Kjære deg, jeg forstår at det var tøff kost. Det var bevisst, fordi jeg ville at du skulle se hva som egentlig står på spill her.

Dette var det jeg var redd for. Du vil vente for å se om det eskalerer. Det er så vanlig at mennesker i din situasjon tenker slik. Og hvorfor det? Jo, fordi, som du selv sier, det unormale har blitt hverdag for deg. Livet du lever nå oppfatter du på to måter: 1) Du har en kropp og et følelsesliv som forteller deg at dette er feil. Det er derfor du har det vanskelig, sover dårlig. 2) Du har en rasjonell hjerne som er vant til situasjonen. Den sier: "Han kan bli bedre!", "Dette er ikke så ille, han har jo gode øyeblikk også" og "Han er syk, jeg kan ikke svikte". Så dette er jo ikke bare en konflikt mellom deg og din mann. Den største konflikten er mellom deg og deg. Og her tappes du noe helt enormt for energi.

---

Dette du har skrevet her, går jeg og grunner på hele tiden. Har nettopp hatt den beste dagen på lenge med ham. Stabil, på godt humør, barna fornøyde - og jeg tenker "dette går vel greit, jeg takler det jo!". Men skuldrene er høye og jeg slapper likevel ikke av. Og ja, den største konflikten er mellom "meg og meg". Helt riktig. Jeg tæres...

10 timer siden, Hartroa skrev:

Helt sikkert et veldig bra alternativ og da vil du få pustet ut som du sier. Jeg kjenner ikke den avdelingen så godt, men vet at det er et godt fagmiljø på hele Modum Bad. Føl deg ikke presset til å ta kontakt. Det var kun ment som et tilbud :)

For all del. Du kan IKKE ta på deg ansvaret for at du ikke så dette tidligere. Enhver person er ansvarlig for sin egen helse. Dessuten er det ikke så lett å se for en som lever i det 24/7. Man vet ofte ikke hva som er hva. 

Jeg håper du leser nøye de siste innleggene som er kommet fra de som har opplevd det samme som du står i nå. Legg merke til at flere ventet for lenge før de tok grep. Det blir også sagt at det var en hjelp for den syke til å ta grep, når de flyttet ut... som ikke behøver å være det samme som skilsmisse.

Takk. Ja jeg leser nøye det siste som er skrevet her, og ser at andre har vært i lignende situasjoner. Også tar jeg meg selv i  å tenke "men de har jo hatt det mye verre enn meg!" og jeg sier til meg selv at jeg antakelig overreagerer og på de gode dagene tenker jeg at dette klarer jeg. Men så gjør jeg kanskje ikke det. Men hva om det kommer en ny periode, på 7-9-12 dager, som er stort sett bra? Da vil jeg fylles litt opp...dvs, ha det helt ok de dagene, og bli i tvil igjen. Sånn er det, det er så vanskelig. Men å slutte å ta ansvar for ham, det ser jeg at jeg må gjøre noe med. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du stiller litt vanskelige spørsmål når det gjelder tid, for akkurat som du skrev at du har dårlig samvittighet for at du ikke forsto at han var syk, før det hadde gått veldig langt, har jeg slitt med samme. Sliter ennå litt med det. Forstår ikke at jeg ikke forsto langt tidligere, men det kom så snikende. 

Først ved at han bare virkert litt sliten og lettirritabel, og det var ikke rart en gang, for vi hadde hatt en del å sti med. Jeg var sliten jeg også, så at han var det, naturlig! Innimellom var han også som før. Lo, spøkte, var veldig kjærlig og fin. Så ble det liksom mer og mer av at han hadde dårlig tålmodighet, var irritabel og ville være i fred. Jeg følte at han distansert seg fra meg, og jeg trodde han kanskje ikke var så glad i meg lenger. At han rett og slett hadde mistet følelser, eller at han synes at familielivet ikke helt var noe for ham. At det var mye stress og lite kos, og noe han angret på. At han på en måte ønsket å være fri og singel igjen. Jeg håpet på at det kun var fordi han var sliten. Jeg hadde som nevnt forståelse for at han var sliten. Det hadde vært så mye styr så lenge. Flytting, oppussing, få to barn på kort tid og et eldre søsken som innimellom var svært sjalu. Det var ikke rart at han var sliten.

Men det ble ikke bedre av at jeg forsøkte å la ham få mer hvile, bare gradvis verre, og jeg som sto med mer og mer alene var så preokupert med alt annet at jeg ikke reflekterte så mye som jeg burde ha gjort. Var på en måte i min egne travle boble, der jeg tok meg av barn, hus, og nærmest alt, for å gi ham ro, og kjente på stadig økende irritasjon i forhold til at han ikke bidro stort, og så ofte var mutt. Sa at han enten fikk skjerpe seg, eller flytte ut. Var han ikke glad i meg lengre, så var det ikke slik at jeg skulle tviholde på ham. 

Jeg var såret og sliten av at han var slik, og forsto overhodet ikke at han ble mer og mer deprimert. For det var så travelt, og jeg var så sliten selv. Stupte i seng på kvelden. Tenkte ikke. Ikke annet enn at jeg kjente på at jeg var skuffet og lei meg. Orket ikke tenke på det heller ofte. 

Jeg forsto ikke at noe annet var galt før han begynte å rote med hukommelsen. Kunne si at jeg hadde sagt noe han hadde sagt, eller gjort noe han hadde gjort. Eller han benektet at han hadde sagt eller gjort noe, selv om jeg visste at han hadde det.

Først trodde jeg faktisk at han gjorde det for å rote med hodet mitt. Få meg til å tro at det begynte å rable for meg. Eller at det var svært dårlig spøk. 

Sett i etterkant hadde han da blitt gradvis verre rundt ett år, men det gikk så i rykk og napp, med gode dager innimellom, og jeg hadde så gradvis vendt meg til at han var "sliten" og ikke til å regne med. 

Etter at han begynte å rote slik gikk det imidlertid fort nedover, og det tok da ikke så lang tid før jeg forsto at han ikke tullet eller forsøkte å være ufin, men at han faktisk ikke husket ting. Da forsto jeg at han var syk. Så klart at jeg ikke skjønte hvordan jeg hadde oversett det så lenge. Jeg forsøkte da å få ham i behandlingen, men han var jo ikke syk! Ble motvillig med til lege, som forsto hvorfor jeg dro ham dit, men det var nytteløst når han ikke ville innse selv. 

Da jeg skjønte at han var syk følte jeg på at da måtte jeg være der for ham og støtte ham, og han fikk enda mer ro og fred, i håp om... 

Han ble bare verre! Gode stunder ble få. Han var stort sett mutt, urimelig, eller sov. Det var ikke mulig å ta ting opp med ham. Det ble helt idiotiske samtaler. Det var jeg som var syk, ikke ham! 

Første psykose kom kanskje 3-4 måneder etter. Det han sa ga ikke mening. Han var sint og redd, men ikke fysisk truende. Andre ikke lenge etter, og han ble fysisk. Holdt meg inntil veggen, og slo meg i ansiktet. Så gikk han og la seg. Da han våknet på morgenen gikk han mutt forbi meg, før han bråstoppet og så på meg. På blåveisen. "Har jeg gjort det?" spurte han. Da jeg bekreftet det falt han helt sammen og sa "Jeg skal gå til lege og psykolog. Hva du vil!" 

Det gjorde han en stund, tok medisin også, men så følte han seg litt bedre og sluttet. Medisinen gjorde ham døsig, og han "ville ikke forgifte kroppen sin". Dessuten var han frisk igjen! 

Det raste rett utenfor igjen. Skremmende fort. Jeg sa til ham og lovet meg selv at dersom han en gang til ble fysisk ville jeg ringe politiet og få dem til å hente ham. Det ville ikke skje sverget han. Han hadde kontroll. 

Ikke lenge etter kom fire politimenn og hentet ham. Han hadde ikke kontroll! 

Min vakt var over. Det var andre som da tok over ansvaret. 

Kampen etterpå ble som allerede fortalt lang. Helt ferdig blir den aldri. Han kan aldri igjen tenke at han er 100% frisk, og ikke bry seg om helsen. Han sover strukturert, spiser strukturert, trener strukturert, og må alltid passe på. Han vet hva som står på spill. Det er ingen av oss som klarer dette en gang til. 

Anonymkode: 3c2ee...4d2

Takk til deg som deler alt dette. det er vondt å lese hvor mye dette har kostet deg og dere, særlig deg, og jeg syns det står så respekt av alt du har stått i, fått til, gjort riktig i dette. Jeg beundrer det, for jeg sliter med å selv ta de rette valgene. Så er det noen ting her som er skremmende likt...som at det begynte her også med at jeg tenkte han var begynt å bli lat. Ligger mye på sofaen, orker ingenting, energiløs, klager mye...jeg også lar ham få hvile mye, nesten beordrer ham til å ta seg en hvil i håp om at kvelden da blir bedre enn ettermiddagen, og så er altså dette nå så synlig - med hukkommelsen. Jeg visste faktisk ikke at dette kunne henge sammen med depresjon en gang. 

jeg vil bare takke deg for alt du deler, det hjelper meg utrolig godt å lese om andre, liknende situasjoner, selv om jeg hele tiden tenker "du har hatt det verre enn det jeg har, og derfor klarer jeg litt til...og litt til..."...Og jeg er redd det er det jeg gjør. Helt til jeg ligger på bakken, helt ferdig. :( 

Anonymkode: 9ec19...044

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk til deg som deler alt dette. det er vondt å lese hvor mye dette har kostet deg og dere, særlig deg, og jeg syns det står så respekt av alt du har stått i, fått til, gjort riktig i dette. Jeg beundrer det, for jeg sliter med å selv ta de rette valgene. Så er det noen ting her som er skremmende likt...som at det begynte her også med at jeg tenkte han var begynt å bli lat. Ligger mye på sofaen, orker ingenting, energiløs, klager mye...jeg også lar ham få hvile mye, nesten beordrer ham til å ta seg en hvil i håp om at kvelden da blir bedre enn ettermiddagen, og så er altså dette nå så synlig - med hukkommelsen. Jeg visste faktisk ikke at dette kunne henge sammen med depresjon en gang. 

jeg vil bare takke deg for alt du deler, det hjelper meg utrolig godt å lese om andre, liknende situasjoner, selv om jeg hele tiden tenker "du har hatt det verre enn det jeg har, og derfor klarer jeg litt til...og litt til..."...Og jeg er redd det er det jeg gjør. Helt til jeg ligger på bakken, helt ferdig. :( 

Anonymkode: 9ec19...044

Jeg hadde det ikke tøffere enn deg. Om du tror at det var de episodene der han ble fysisk som satte spor hos meg tar du feil. Det var dagene, ukene og måneder med ustabilitet som satte spor. Jeg er glad for at han ble fysisk. Det ble min wake up call. Hans også. Hadde han ikke blitt det ville jeg antagelig unnskyldt og forsøkt enda lengre. Slitt meg enda mer ut, og ikke fått barna bort på enda en stund. 

Det er ikke de episodene som var vanskelig å legge bak seg, eller å tilgi. Det var det du lever i nå som satte dype spor. I både meg og barn. Hjemme skal være et trygt sted man henter krefter. At akkurat den arenaen er utrygg, og en man er glad i er den som skaper slik usikkerhet, er utrolig skadelig. Det du og barna nå lever i er terror som kan knekke de aller sterkeste. 

Hadde jeg fått det bisarre valget om å igjen måtte oppleve en av de episodene der han var fysisk, eller tre dager med at han var slik som din mann nå er, og min var, så hadde jeg uten tvil valgt å oppleve en av de fysiske episodene igjen. Det hadde jeg taklet. Tre dager til med usikkerhet og ustabilitet derimot... 

Du vet rett og slett ikke hvor ødeleggende det er før du kommer ut av det. Der og da bare takler man, overlever, slik folk i krig gjør det. Mennesker har en enorm evne til å tilpasse seg for å overleve. De psykiske skadene av det ser man etterpå. Jeg trodde ikke at jeg tok skade av det, bare at det var svært ubehagelig, slitsomt og vanskelig. Jeg trodde at jeg skjermet barna. Jeg tok veldig feil på begge punkter. Veldig veldig feil. 

Jeg hadde, helt ærlig, heller blitt slått flere ganger og mye hardere enn å oppleve tre slike dager til. Der og da var jeg i krigsmodus/krigsmodus/overlevelsesmodus, og hjernen stenger da ute hvor ille det faktisk er, for at man skal klare seg. Jeg vet derfor at jeg ikke når inn til deg med at du nå gjør den feilen jeg angrer bittert på, fordi du tror at du takler det. Iallefall en stund til. At du føler på at det er veldig ubehagelig, slitsomt og vanskelig, men ikke så ille som jeg hadde det for eksempel. Du takler det ennå, selv om du har det svært vondt og er ufattelig sliten. Du klarer å skjerme barna. Iallefall gi dem såpass trygghet oppi dette, at dette ikke skader dem. 

Du tror det, fordi hjernen din blokkerer hvor skadelig dette faktisk er, for at du skal overleve dag for dag, og ikke gå til grunne. Det er slik folk overlever å bo i krig, selv om bomber faller jevnlig. Derfor de kan gjøre daglige gjøremål, prate og bevege seg rundt nesten som normalt, selv om frykten alltid er tilstede. Ler og koser seg litt gjør de også. Finner små lyspunkt i tilværelsen. For alternativet deres, og ditt, er at dersom man virkelig tar inn hvor nedbrytende en slik situasjon er, når man lever i den over tid, så ville man bli gal eller slutte å fungere. Så hjernen blokkerer hvor farlig det er. 

Det ser man etterpå. 

Anonymkode: 3c2ee...4d2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 22.5.2019 den 21.28, AnonymBruker skrev:

Hvordan har jeg fokus på skjerming ved fortsatt å bo hjemme? Jeg har dager nå hvor jeg merker jeg blir kortpustet av å være i samme rom som ham, noen ganger engstelig for hvordan den neste halve eller hele timen blir. Det verste er måltidene. Jeg har vondt i magen hver gang vi setter oss nå, for det er så mye utbrudd. 

Anonymkode: 9ec19...044

Hvis du får vondt i magen ved hvert måltid, og frykter utbrudd hver neste time, hvordan tror du det er for ungene deres? Du kan trøste deg ved at du eventuelt gjør endringer seinere. De er prisgitt denne tilværelsen og de endringer den fungerende voksne gjør. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det ikke tøffere enn deg. Om du tror at det var de episodene der han ble fysisk som satte spor hos meg tar du feil. Det var dagene, ukene og måneder med ustabilitet som satte spor. Jeg er glad for at han ble fysisk. Det ble min wake up call. Hans også. Hadde han ikke blitt det ville jeg antagelig unnskyldt og forsøkt enda lengre. Slitt meg enda mer ut, og ikke fått barna bort på enda en stund. 

Det er ikke de episodene som var vanskelig å legge bak seg, eller å tilgi. Det var det du lever i nå som satte dype spor. I både meg og barn. Hjemme skal være et trygt sted man henter krefter. At akkurat den arenaen er utrygg, og en man er glad i er den som skaper slik usikkerhet, er utrolig skadelig. Det du og barna nå lever i er terror som kan knekke de aller sterkeste. 

Hadde jeg fått det bisarre valget om å igjen måtte oppleve en av de episodene der han var fysisk, eller tre dager med at han var slik som din mann nå er, og min var, så hadde jeg uten tvil valgt å oppleve en av de fysiske episodene igjen. Det hadde jeg taklet. Tre dager til med usikkerhet og ustabilitet derimot... 

Du vet rett og slett ikke hvor ødeleggende det er før du kommer ut av det. Der og da bare takler man, overlever, slik folk i krig gjør det. Mennesker har en enorm evne til å tilpasse seg for å overleve. De psykiske skadene av det ser man etterpå. Jeg trodde ikke at jeg tok skade av det, bare at det var svært ubehagelig, slitsomt og vanskelig. Jeg trodde at jeg skjermet barna. Jeg tok veldig feil på begge punkter. Veldig veldig feil. 

Jeg hadde, helt ærlig, heller blitt slått flere ganger og mye hardere enn å oppleve tre slike dager til. Der og da var jeg i krigsmodus/krigsmodus/overlevelsesmodus, og hjernen stenger da ute hvor ille det faktisk er, for at man skal klare seg. Jeg vet derfor at jeg ikke når inn til deg med at du nå gjør den feilen jeg angrer bittert på, fordi du tror at du takler det. Iallefall en stund til. At du føler på at det er veldig ubehagelig, slitsomt og vanskelig, men ikke så ille som jeg hadde det for eksempel. Du takler det ennå, selv om du har det svært vondt og er ufattelig sliten. Du klarer å skjerme barna. Iallefall gi dem såpass trygghet oppi dette, at dette ikke skader dem. 

Du tror det, fordi hjernen din blokkerer hvor skadelig dette faktisk er, for at du skal overleve dag for dag, og ikke gå til grunne. Det er slik folk overlever å bo i krig, selv om bomber faller jevnlig. Derfor de kan gjøre daglige gjøremål, prate og bevege seg rundt nesten som normalt, selv om frykten alltid er tilstede. Ler og koser seg litt gjør de også. Finner små lyspunkt i tilværelsen. For alternativet deres, og ditt, er at dersom man virkelig tar inn hvor nedbrytende en slik situasjon er, når man lever i den over tid, så ville man bli gal eller slutte å fungere. Så hjernen blokkerer hvor farlig det er. 

Det ser man etterpå. 

Anonymkode: 3c2ee...4d2

Dette er er innlegg fullt av vond livserfaring. Du skriver alt det er å si om dette. Jeg håper dette blir lest flere ganger av alle som lever på denne måten.

Og jeg gjentar noe jeg sa før: Det skal ikke være sånn. Et hjem skal ikke være sånn. Kjærlighet skal ikke være sånn. Det er ikke for mye å kreve å ville ha et harmonisk hjem å komme hjem til, et rolig base for barna sine. Ingen som dør og ser tilbake på livet sitt er glade for at livet deres i lange perioder handlet om å ta seg sammen og å holde ut.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for alt som deles her inne. Jeg leser og gråter. 

Nå har det vært tre gode dager med mannen, på rad. Han er blid, kjærlig mot barna, mot meg (selv om han ikke klarer snakke om følelser) og han ordner og steller hjemme. Som før. Og han sier han har hatt en aha-opplevelse, ift at han kan risikere å miste meg, at han må lære seg å "temme tungen sin". Foreløpig har det vart tre dager. Men er det realistisk å tro det varer? Kan han bare bestemme seg for å "temme tungen" også er alt bra? Jeg blir usikker på slike dager.

I går sa jeg til ham at jeg ikke vet om jeg elsker ham lenger. Sa at mye av følelsene mine for ham er knust, borte i alle vonde ord, sår, all ustabiliteten jeg har stått i, alt jeg har sett av smerte hos barna. Reaksjonen hans var " Åja....javel...skjønner...ok...tenkte jeg skulle støvsuge litt nå" og så gikk han og støvsugde huset, mens jeg satt der som et spørsmålstegn. Tjue minutter kom han tilbake og var kjempeblid, alt var helt ok både da og resten av kvelden. Enda et tilfelle der han kobler fra følelser? Jeg hadde jo håpet eller tenkt i hvertfall at han kom til å bli lei seg, men det bare når ikke inn.

Jeg var ærlig og hadde grudd meg til å si det....men nei...lite reaksjon. Hva jeg gjør videre, det vet jeg ikke. Vi skal sammen til psykologen til onsdag. Spent på det, men kjenner jeg nok trenger en ene-samtale med psykologen igjen, selv om mannen min ikke liker det. Kan jeg ikke bestille en time uten at jeg forteller ham det kanskje? Uff jeg er vel et håpløst tilfelle.

ts

Anonymkode: 9ec19...044

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takker for alt som deles her inne. Jeg leser og gråter. 

Nå har det vært tre gode dager med mannen, på rad. Han er blid, kjærlig mot barna, mot meg (selv om han ikke klarer snakke om følelser) og han ordner og steller hjemme. Som før. Og han sier han har hatt en aha-opplevelse, ift at han kan risikere å miste meg, at han må lære seg å "temme tungen sin". Foreløpig har det vart tre dager. Men er det realistisk å tro det varer? Kan han bare bestemme seg for å "temme tungen" også er alt bra? Jeg blir usikker på slike dager.

I går sa jeg til ham at jeg ikke vet om jeg elsker ham lenger. Sa at mye av følelsene mine for ham er knust, borte i alle vonde ord, sår, all ustabiliteten jeg har stått i, alt jeg har sett av smerte hos barna. Reaksjonen hans var " Åja....javel...skjønner...ok...tenkte jeg skulle støvsuge litt nå" og så gikk han og støvsugde huset, mens jeg satt der som et spørsmålstegn. Tjue minutter kom han tilbake og var kjempeblid, alt var helt ok både da og resten av kvelden. Enda et tilfelle der han kobler fra følelser? Jeg hadde jo håpet eller tenkt i hvertfall at han kom til å bli lei seg, men det bare når ikke inn.

Jeg var ærlig og hadde grudd meg til å si det....men nei...lite reaksjon. Hva jeg gjør videre, det vet jeg ikke. Vi skal sammen til psykologen til onsdag. Spent på det, men kjenner jeg nok trenger en ene-samtale med psykologen igjen, selv om mannen min ikke liker det. Kan jeg ikke bestille en time uten at jeg forteller ham det kanskje? Uff jeg er vel et håpløst tilfelle.

ts

Anonymkode: 9ec19...044

Jeg er usikker på om du kan forvente så mye av mannen din nå. Det er flott at dere har hatt noen gode dager og fint at han har reflekter over at det må en endring til. Men han er fortsatt syk og det er sykdommen som styrer mye av tankene hans. Antageligvis vil han ikke makte å gå inn i de samtalene som handler om følelser. De deprimerte vil jo helst stenge verden ute. De vil helst slippe å føle, nettopp fordi det er så enormt mye følelser og tanker som de ikke klarer å håndtere. Da er det mye lettere å støvsuge. Da slipper han å ta stilling til hva han skal mene og tenke. Jeg tror derfor ikke du vil se at han er lei seg, når du forteller hvordan du har det. Han er jo egentlig lei seg hele tiden. Jeg tror ikke han klarer å engasjere seg i deg og deres forhold nå. Selvsagt vet han at han kan miste deg, men han er ikke i stand til de store endringene nå. Prøve heller å senk skuldrene de dagene som er gode.

Og husk. Du er ikke et håpløst tilfelle. Du er bare midt i livet og akkurat nå er det mange utfordringer og mange vanskelige valg som skal tas.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

.. kjenner jeg nok trenger en ene-samtale med psykologen igjen, selv om mannen min ikke liker det. Kan jeg ikke bestille en time uten at jeg forteller ham det kanskje? 

ts

Anonymkode: 9ec19...044

Du kan bestille time uten å fortelle ham det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...