Når man ikke klarer si "elsker deg" eller "savner deg" tilbake

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hartroa skrev:

Da er vi tilbake til start og her er vi uenige.

TS må jo selv vurdere om krenkelsene er så store at det ikke er verdt å kjempe for. Det er hun/de som vet hva som er av utfordringer og om det er mulig å jobbe seg gjennom det. I følge henne, så er hun villig til å prøve, men hun trenger tid.

Nei, det kan man ikke bare si at hun må selv vurdere, da hadde hun ikke spurt her.

Jeg står hardt på at hun bør basere sine valg på råd fra de som lever lykkelig. 

Så har man har også FVK (og barnevernstjenesten) som kan hjelpe å vurdere hva man bør gjøre og ikke. 

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

Du står til de grader «på sending» at du ikke engang later til å høre hva andre her sier. Derfor blir det mye «god dag mann økseskaft». Og hvis det er en her som IKKE er konkret, men som lar impresjonistiske, uklare talemåter gå på bekostning av innhold og detaljer/nyanser, er det jo du. Det du kaller for konkretisering handler primært om å gi overforenklede svart-hvitt oppskrifter på løsning av komplekse problemer. 

Anonymkode: 257e7...0a1

[AnonymBruker]

9 timer siden, exictence skrev:

Si ærlig at du er usikker på følelsene dine. Men at du vil så gjerne finne tilbake til det gode dere hadde. 

"Det ikke er enkelt å bare viske ut alt, men la tiden gå, og vis meg trygghet over tid. På den måten viser du at du elsker meg oppriktig, og jeg tror at følelsene mellom oss vil blomstre igjen, slik som før"

Si at du føler at han bebreider deg for at du ikke sier det tilbake. Og det hjelper ikke på din trygghet og godhet du så gjerne vil føle igjen. Kanskje si det hos parterapeuten?

Ja, takk for dette rådet. Jeg sa det i dag. Jeg ber han om tid og sier at jeg ønsker å få til dette, men at det akkurat nå er vanskelig å si disse ordene tilbake. Han ble dessverre litt fornærmet og lei seg. Som om han ikke helt forstår at dette vil ta tid...Det gjorde dessverre vondt verre å ikke bli møtt med forståelse på dette  

9 timer siden, CamillaCollett skrev:

Problemet her er at den som prøver hardest, er den som har såret. Det ligger implisitt her at TS er den som har prøvd hardest i tiden før, eller tålt mest, fram til denne mannen fikk seg en oppvåkning. Da kan ikke han forvente at det blir konfekt, regnbuer og enhjørninger etter to minutter fordi han ringer henne på jobben og sier at han savner henne.

De må bygge opp forholdet sitt, stein for stein. Og det tar tid å komme i gang med det, når du tidligere har opplevd at du har bygd og bygd og fått byggverket ditt rasert.

Jeg har jobbet hardt for forholdet vårt de siste årene. Vi har jo mange år bak oss, men det er de siste som har vært tøffest. Det er helt riktig at jeg er den som har prøvd hardest, jeg er også svært såret. Han forventer for mye av meg, for raskt. Spørsmålet mitt er, hvor lang tid gir man "det å prøve" ? Alle både med (og uten?) egen erfaring her skriver at det tar tid. Ja, det vil ta tid, men hvor mye tid skal jeg gi det? Jeg trenger å se endring, jeg trenger å klare å tro på at han også virkelig vil og ergo gjør noe med det som har ødelagt så mye...

7 timer siden, CamillaCollett skrev:

Dette er jeg enig i.

Jeg tror den dynamikken TS og mannen opplever er vanlig. Det er én part som alltid har jobbet hardere enn den andre, og forventningen om at denne parten skal jobbe tar aldri slutt. Det er et mønster som hele tiden opprettholdes fordi partneren forventer at TS skal jobbe, og fordi TS sannsynligvis forventer det av seg selv.

Ser man dette utenfra, er jo opplegget nokså frekt. Mannen har i lengre tid krenket TS. I den grad at hun er sliten og lei seg av forholdet og ikke aner hva hun føler eller om det er noe kjærlighet igjen. Men hun har blitt, garantert av god vilje. Og et menneske som blir i en slik situasjon, er også et menneske som blir når den krenkende parten endelig skjønner at det må jobbes. Det er liksom så urettferdig å ikke gi folk en sjangs. Så han får en ny sjangs. Og han kommer med kjærlighetserklæringer og blir lei seg og bebreidende når det ikke gjengjeldes. Hvorfor det? Jo, han tåler ikke å jobbe uten å få noe igjen for det, mens TS har tålt nettopp dét altfor lenge. Dermed blir det på nytt slik at TS må strekke seg enda litt lenger. Hun får jo ikke slappet av.

(Du får bare korrigere, TS, dette er min tolkning, og den kan jo være feil.)

Takk. Dette trenger jeg ikke korrigere, du har forstått det. Jeg får ikke slappet av  i det hele tatt. Han forstår det ikke. Dette du skriver her var så fullt av forståelse at jeg knakk sammen her....Tørker tårene. 

4 timer siden, Trolltunge skrev:

Om belønningen for det er å få tilbake det man VET man kan være som par, på det beste, så er det verdt å forsøke. 

Og selv om de tøffe stundene har vært tøffe; Om man teller opp dagene som har vært bra mot dagene som var vanskelige, så er de gode dagene i flertall. I stor overvekt. Teller man de gode stundene mot de dårlige blir overvekten enda større, for det er ofte mange gode øyeblikk i løpet av en dag. 

Fint sagt. Jeg håper det kan bli belønningen for å kjempe her også. Men om det ikke går, ja så har jeg i alle fall prøvd. Jeg også lever på det som har vært så godt, jeg vet vi kan være så gode og harmoniske sammen, men så har det skjedd noe underveis, som har endret dynamikken oss i mellom. Og han er blitt en mann som krenker, ydmyker og sårer meg. Han sier han ser det og at han forstår det. Det sier han med sine ord. Men om han virkelig forstår det, det gjenstår å se. Kjærlighet er mer enn ord, det må samsvare med handlinger. 

11 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Ts, hva slags krenkelser er det snakk om?

Han er verbalt voldelig. Mot sine barn og mot meg. Han snakker ufint til oss alle, er oppfarende, høylytt (les: skremmende) og nedlatende i ordbruken. Han er blitt mer kritisk og negativ og tåler motstand dårlig. 

Han er "kjent for" å være en glad, utadvendt, positiv og svært godt likt mann. Alle liker ham. De siste årene har noe skjedd med han. Han er gått fra å være denne personen jeg virkelig har elsket og vært så stolt av, til å bli slik jeg beskriver. Nå prøver FVK å kartlegge hva som har skjedd underveis. Er det ytre press? (vet ikke hva det skulle være) Jobbsituasjon?(tror ikke det, han er dyktig i jobben sin og har det bra der) Er det fysisk? Har han vært utro?(Han sier nei og jeg tror han) Er det noe som tynger ham(skyld/skam)? Rus/alkohol? (det er det ikke) Er det ubearbeidet sorg/traumer/sår som "plutselig" kommer til overflaten?(dette kan det være, men hvordan vite hva som har trigget det?)

Jeg vet ikke enda. Jeg vet bare at jeg ikke kan stå i dette mye lenger, før jeg faller til bakken og blir liggende. Jeg er gjennom-sliten og jeg vil ikke at dette skal rakne. Jeg kjemper for barna og for det vi en gang hadde. Og jeg lever på, og holdes oppe av de lange gode periodene. Men smeller det, så smeller det, og da raser alt igjen. Hvor lang tid skal jeg gi dette? Og midt i alt så bebreider han MEG for å ikke si at jeg savner ham eller elsker ham? Akkurat nå har jeg mer enn nok med å prøve finne noen få pustepauser eller klare å holde meg oppe....

@Hartroa: Jeg la merke til at du skrev at du heier på meg. Tusen takk, det betyr mye at noen heier nå, for jeg klarer snart ikke mer. Hva gjør man når man ikke vet om man elsker lenger? Når man ikke vet om den kjærligheten man en gang hadde til et menneske fortsatt finnes der? jeg tror, på sett og vis, jeg har den i meg, for denne mannen har betydd så mye for meg, han er en god mann, men han er ikke en god mann akkurat nå...og jeg vet ikke hvorfor. Og det er smertefullt å se denne endringen og smertefullt å se barn som er lei seg, tidvis engstelige for hvilket humør pappa er i...og jeg selv kjenner meg så ensom i dette, så lei meg. Men jeg handler om ikke annet. Jeg gjør det jeg kan. 

ts

Anonymkode: 9ec19...044

[Hartroa]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det kan man ikke bare si at hun må selv vurdere, da hadde hun ikke spurt her.

Jeg står hardt på at hun bør basere sine valg på råd fra de som lever lykkelig. 

Så har man har også FVK (og barnevernstjenesten) som kan hjelpe å vurdere hva man bør gjøre og ikke. 

Anonymkode: cce44...ddc

Etter det jeg kan se så har hun vel ikke bedt om råd om hun skal gå eller ei. Det hun spurte om var vel om det var ok og ikke respondere på mannens kjærlighetserklæringer.

TS må gjerne ta til seg råd fra de som du kaller lykkelig. Men når jeg har utfordringer så søker jeg helst råd hos de som har vært gjennom noe lignende. De kan sette seg inn i situasjonen og komme med erfaringer som kan være nyttige.

Enig med deg i at FVK er et bra sted å søke hjelp. (selv om ikke alle har følt at de har fått riktig hjelp der)

[AnonymBruker]

TS det du beskriver er bare verre og verre. Du skal ikke behøve å stå i dette alene. Om så, bruk ungene som unnskyldning. De behøver å ha en mor som fungerer og har det bra, men du er nå i fritt fall nedover i en bakke. 

Synes det høres helt feil ut at FVK bruker tid på å forstå han hvis du står ved siden av og holder på å sige sammen.

Du må si fra høyere enn det du har gjort til nå, om hvor vondt du har det!

Anonymkode: cce44...ddc

[CamillaCollett]

TS: Det er lov å gi seg nå. Det du har opplevd er mer enn man skal tåle. Og når han også nå bebreider deg, midt i prosessen dere er i, tror jeg ikke dere klarer å komme tilbake til noe fint. Og du må, som AB sier, gjøre det du kan for å fungere for barna dine. Det er viktigere enn ekteskapet ditt. 

Ønsker deg all mulig lykke til videre ❤️

[Hartroa]

3 minutter siden, CamillaCollett skrev:

TS: Det er lov å gi seg nå. Det du har opplevd er mer enn man skal tåle. Og når han også nå bebreider deg, midt i prosessen dere er i, tror jeg ikke dere klarer å komme tilbake til noe fint. Og du må, som AB sier, gjøre det du kan for å fungere for barna dine. Det er viktigere enn ekteskapet ditt. 

Ønsker deg all mulig lykke til videre ❤️

TS, dette støtter jeg fult ut. Du har tålt mer enn nok.

I alle fall trenger du å få puste ut en stund. Om du fortsatt ønsker å prøve, så kan det kanskje være en mulighet at dere bor vær for dere en tid. 

Lykke til!!!!

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS det du beskriver er bare verre og verre. Du skal ikke behøve å stå i dette alene. Om så, bruk ungene som unnskyldning. De behøver å ha en mor som fungerer og har det bra, men du er nå i fritt fall nedover i en bakke. 

Synes det høres helt feil ut at FVK bruker tid på å forstå han hvis du står ved siden av og holder på å sige sammen.

Du må si fra høyere enn det du har gjort til nå, om hvor vondt du har det!

Anonymkode: cce44...ddc

Ja, men jeg tviholder på det gode vi har delt, den gode mannen har han vært i alle disse årene. Han har virkelig vært harmonisk og en super mann og pappa. Hva som skjer nå, det vet jeg ikke, og holder på å gå under av det. Jeg må si fra enda høyere, forklare han enda en gang, men jeg syns jeg har gjort det så mange ganger...uten at han ser ut til å forstå meg. Er kjempelei meg. 

7 minutter siden, CamillaCollett skrev:

TS: Det er lov å gi seg nå. Det du har opplevd er mer enn man skal tåle. Og når han også nå bebreider deg, midt i prosessen dere er i, tror jeg ikke dere klarer å komme tilbake til noe fint. Og du må, som AB sier, gjøre det du kan for å fungere for barna dine. Det er viktigere enn ekteskapet ditt. 

Ønsker deg all mulig lykke til videre ❤️

Jo....nå gråter jeg igjen. Det er lov å gi seg, men vil jeg det? Skylder jeg ikke han, som den gode mannen jeg vet han kan være (men som forsvant litt de siste årene), å kjempe litt til? Prøve finne ut hva som har skjedd og hvorfor ting er blitt som de er blitt? Skylder jeg ikke oss, som det gode paret vi har vært, fulle av kjærlighet, forståelse, raushet og tilgivelse overfor hverandre, å kjempe litt til? Jeg har barna og jeg ser dem. Jeg snakker mye med dem, beskytter dem, er i dialog flere ganger om dagen om hvordan de har det, hvordan de tar dette, hva som rører seg i dem. Jeg ivaretar dem så godt jeg bare kan. 

FVK sier jeg må gi ham tid. Jeg må ikke gjøre noe forhastet, jeg må velge kjærligheten så lenge det er noe kjærlighet igjen, og det er det, enda. Litt. Men jeg vet ikke hvor mye lenger. 

Nå har jeg sagt det som er å si. Krenket er jeg, ydmyket og trist. Kjærligheten har på mange måter blitt kvelt. Men å likevel kreve av meg at jeg skal si jeg elsker, midt i dette, det klarer jeg bare ikke forholde meg til....Kjempe derimot, en liten stund til...jo, jeg skal prøve. Litt til. ts

Anonymkode: 9ec19...044

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hartroa skrev:

TS, dette støtter jeg fult ut. Du har tålt mer enn nok.

I alle fall trenger du å få puste ut en stund. Om du fortsatt ønsker å prøve, så kan det kanskje være en mulighet at dere bor vær for dere en tid. 

Lykke til!!!!

Takk. Kanskje jeg bør flytte ut en stund. Det er en mulighet som jeg går og vurderer daglig nå. Er bare så redd for hvordan barna vil ta det. De har det ikke så greit nå, men er redd de vil bli skikkelig redde for skilsmisse. Jeg /vi lovet dem en gang at de aldri skulle bli skilsmissebarn... og den frykten det vil gi dem....Uff  

Anonymkode: 9ec19...044

[Hartroa]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Kanskje jeg bør flytte ut en stund. Det er en mulighet som jeg går og vurderer daglig nå. Er bare så redd for hvordan barna vil ta det. De har det ikke så greit nå, men er redd de vil bli skikkelig redde for skilsmisse. Jeg /vi lovet dem en gang at de aldri skulle bli skilsmissebarn... og den frykten det vil gi dem....Uff  

Anonymkode: 9ec19...044

Jeg får virkelig vondt av deg TS. Du er en oppofrende person som leter etter det beste i alle rundt deg. Det er en positiv verdi, men den kan også gjøre at du utsletter deg selv og din behov.

Slik situasjonen er nå så tror jeg du må ta vare på deg selv og barna. Det er ikke en fordel for barna om du går under. Husk at du ikke må ta ut separasjon for at du skal flytte ut for en periode. 

Jeg forstår også din fortvilelse. Tydeligvis så kjenner du ikke mannen din igjen, for han er ikke seg selv. Husk at din mann er ansvarlig for sin egen helse og livssituasjon. Dersom han har endret personlighet, så er det hans ansvar å finne ut av hva som er årsaken. Han kan heller ikke opptre som han vil, uten at det får konsekvenser. Kanskje han forstår alvoret i problemet hvis du flytter ut for en tid.

Heier fortsatt på deg!!

[Trolltunge]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

TS: Det er lov å gi seg nå. Det du har opplevd er mer enn man skal tåle. Og når han også nå bebreider deg, midt i prosessen dere er i, tror jeg ikke dere klarer å komme tilbake til noe fint. Og du må, som AB sier, gjøre det du kan for å fungere for barna dine. Det er viktigere enn ekteskapet ditt. 

Ønsker deg all mulig lykke til videre ❤️

Dette støtter jeg også fullt ut. 

Jeg vet ikke om du TS har fått med deg det, men her ble vi faktisk separert og var fra hverandre i 7 måneder. Helt fra hverandre. Jeg ønsket ikke kontakt med ham overhodet, for jeg var så sliten og lei. Orket ikke utsette meg for tomme løfter mer, og var redd for at han skulle klare å snakke meg rundt. Enten med tomme løfter, eller ved å spille på min samvittighet. Jeg klarte ikke mer av slikt! Barna våre er så store at de selv avtalte alt angående at de skulle på samvær og slikt, så eneste kommunikasjonen mellom oss var at han sendte meg gaver og middag (ja middag faktisk :)) via barna. Noe som fortalte meg at han ønsket å få meg på kroken igjen, og at det var lurt å holde fast ved ingen dialog. For jeg hadde INGEN tiltro til at han kunne komme med mer enn tomme løfter lenger, og tomme løfter hadde jeg fått helt nok av.

Den tiden fra hverandre tror jeg var absolutt nødvendig. For meg og ikke minst for ham. Det var gjennom det å være fra hverandre han virkelig forsto at tomme løfter og fine ord ikke ville gi ham familien sin tilbake, men at han faktisk måtte endre seg. Han forsto at jeg hadde avskrevet ham, var klar for å gå videre i livet uten ham, og han innså, virkelig innså, hvorfor. Tok selvkritikk. Tok innover seg hva som hadde ledet til det, og at det var fortjent at jeg forlot ham. Det var en nesten skremmende ydmyk mann som da kom og tryglet. Ikke godsnakket og "smisket" slik han før hadde gjort så mange ganger, men som i naken fortvilelse regelrett tryglet. Stolte mannen var ikke mye stolt da! 

Han fikk en ny sjanse, og den har han ivaretatt. Det er ikke slik at vi aldri er uenige eller krangler lenger, men men han har forandret seg radikalt. Plukket av seg selv alle de tingene som fikk meg til å miste troen på ham og gå. 

Det er to år siden nå, og på mange måter har det vært våre beste år, siden vi var nyforelsket. Vi har vært et team. Jeg har vært skeptisk til at det skulle vare, det må jeg innrømme, men tiltroen til det vokser. 

Det jeg vil frem til er at å flytte fra hverandre ikke nødvendigvis er slutten. Av og til er det nødvendig for å ha mulighet til å få en ny start. Når man går så på stumpene, som jeg gjorde og du gjør, så kan det være nødvendig med avstand for å få pusten igjen, og noen partnere forstår ikke alvoret i problemer før de kjenner konsekvensene på kroppen. Det at brudd er en reell mulighet. 

Som deg ba, tryglet og fortvilte jeg leeenge før jeg gikk til det skrittet å forlate ham, men jeg tror faktisk ikke at det gikk opp for ham at det var et reelt mulig utfall før det skjedde. Han tok det ikke alvorlig nok, for han trodde ikke at jeg kom til å forlate ham. Derfor lyttet han bare vagt til "maset mitt" og tillot seg selv å ikke ta det veldig alvorlig.

Han måtte kjenne på hvor alvorlig det var før det gikk opp for ham at han faktisk måtte endre seg. Først da tok han det innover seg, kikket på seg selv, og tok selvkritikk. Forsto at dette hadde han mer eller mindre bedt om selv, lenge. 

Jeg må imidlertid si at dersom man flytter fra hverandre bør det at det blir permanent være et klart kort på bordet. At man ikke pakker det pent inn at det er kun for en stund. "Vi bare trenger litt tid fra hverandre, så skal vi være en familie igjen." 

Min mann hadde ikke innsett det han innså dersom vi hadde et tidsbegrenset samlivsbrudd. Da kunne han jo bare vente på at tiden var over, og så var alt som før. Det var det at jeg faktisk var på vei mot et liv uten ham som var oppvekkeren. 

Det er dramatisk å ta den beslutningen, men når ingenting nytter, og man ikke har krefter til mer, er det å flytte fra hverandre det riktige valget. Da har man gjort det man kunne! 

Jeg kan ikke love deg at dere finner sammen igjen. At han som min mann tar selvkritikk og faktisk endrer seg, men om det å faktisk miste familien din ikke gjør at man innser noe som helst, da vil ingenting hjelpe, noensinne. Da kan du gi det så mye tid og krefter du bare vil, men da har han det ikke i seg. 

Du har lov til å gå nå! Du har lov til å gi opp! For deg selv og barnas skyld. 

[exictence]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, takk for dette rådet. Jeg sa det i dag. Jeg ber han om tid og sier at jeg ønsker å få til dette, men at det akkurat nå er vanskelig å si disse ordene tilbake. Han ble dessverre litt fornærmet og lei seg. Som om han ikke helt forstår at dette vil ta tid...Det gjorde dessverre vondt verre å ikke bli møtt med forståelse på dette  

Naturlig nok ble han lei seg. Han vil at alt skal være fryd og gammen og vant til å ha sin kone ydmyk etter hans pipe. Men gnisten har vært på vei til å slukne over lang tid, og kanskje må det gå like lang tid før gnisten kan tennes igjen slik som før.

Det er fint at du sier ifra. Det er fint at du sier at du vil få det til, at han må gi deg tid. 

Hvordan ble han fornærmet? Du skriver litt fornærmet. Ble han sint, oppfarende, høylydt? Eller ble han bare veldig lei seg?

Forstår deg godt at det gjorde vondt å ikke bli møtt med forståelse for at du trenger tid. 

Begge dere er leie nå. Blir det krangel mellom dere for å få frem deres syn? Det er forståelig om så, men trolig blir det verre for begge parter. 

I mitt tilfelle lærte jeg meg selv at det beste var å ikke gjenta meg selv på det jeg har prøvd å få frem før. Det beste var for meg å bare si kort og rolig at jeg har sagt min mening, og så går jeg og gjør andre ting. Han forstod jo på en måte det jeg hadde sagt før, men det virket sånn på meg som han ikke forstod. For hadde han forstått, hadde han ikke oppført seg sånn mot meg, tenkte jeg. Men det ble ikke bedre av at jeg gjentok meg. Det ble bare mer utmattende og negativt for oss begge. Og han forstod ikke mer av den grunn.

Det som gjorde at han forstod, var at jeg ikke orket å kjempe mer. Det ser sånn ut at det gjelder din mann og? Nå orker du ikke gi bekreftelse på hans romantiske ord. Han blir på en måte desperat. Han prøver å legge skyld på deg for at du gjør ham ulykkelig med at du ikke gir ham det han vil ha, for han er jo så snill nå.

I stedet for å forlate ham fysisk, så kastet jeg vel egentlig bare ballen over til ham. Han måtte bare gå, sa jeg. Jeg orket ikke mer. Jeg følte meg alene i forholdet, jeg hadde mistet de romantiske følelsene overfor min mann. Men jeg orket heller ikke å gå. Kanskje jeg var litt deprimert på den tiden. Likegyldig, på en måte. I hvert fall når det gjaldt forholdet.

Han ville ikke gå. Vi levde med hverandre som venner, og aksepterte det. Jeg fant ut at det var i grunnen veldig greit. Selv om det jo var trist å se at han var lei seg, og ønsket mer bekreftelse på hans ego (som han var vant med).

Jeg fikk mye synspunkter fra folk på at jeg var egoistisk mot ham, siden jeg ikke gikk. Stakkars mann som hadde en kone som ikke elsket ham, men lot være å gå. Han burde jo få en sjanse til å bli lykkelig igjen ved å være fri. Men jeg gav ham jo friheten til å gå, men han ville ikke. "Var det min oppgave å gi ham friheten også"?

 

Sitat

Jeg har jobbet hardt for forholdet vårt de siste årene. Vi har jo mange år bak oss, men det er de siste som har vært tøffest. Det er helt riktig at jeg er den som har prøvd hardest, jeg er også svært såret. Han forventer for mye av meg, for raskt. Spørsmålet mitt er, hvor lang tid gir man "det å prøve" ? Alle både med (og uten?) egen erfaring her skriver at det tar tid. Ja, det vil ta tid, men hvor mye tid skal jeg gi det? Jeg trenger å se endring, jeg trenger å klare å tro på at han også virkelig vil og ergo gjør noe med det som har ødelagt så mye...

Ja, hvor mye skal du gi det tid? 

Hvordan fungerer dere sammen uten å være på en måte mann og kone, bare venner? Jeg spør fordi det fungerte for oss å leve som venner. Og med tiden ble det mer og mer følelser involvert som mann og kone som vi var, og det oppsto sterke bånd mellom oss som var veldig godt å føle på. Ting skjer i livet, og det er godt å føle en trygghet.

Men klart, hvis han ikke kan beherske sinnelaget eller det å være nedlatende og ufin, så brytes den andre parten ned til slutt, og da er det ikke verdt å være sammen. Men er det så gale fatt? Dere har jo hatt det godt sammen en gang.

Jeg synes mange her skriver godt. Jeg har absolutt tro på at man kan endre seg, lære, utvikle seg til å bli et bedre menneske. Men jeg stiller meg skeptisk til at man må forlate partneren sin for at det skal gå opp for den man forlater. Jeg tror på at denne partneren som er blitt forlatt over en tid, har forandret seg og klart å ta grep og tatt seg sammen. Men jeg spør meg om det virkelig må til så drastisk handling for å få et annet menneske til å forstå?  Altså jeg vet ikke. 

Vi er alle forskjellige. Vi handler og tenker forskjellig, selv om vi jo egentlig er ganske make med noen av de samme behovene. Fascinerende. Dere må finne ut hva som er best for dere. 

For meg var det godt å ta en pause fra livet. Men ikke gjøre noe spesielt (kanskje det var nettopp det som var pause for meg). Det gjør jeg innimellom nå også. Bare være, legger meg flat ut på bakken, ser opp i himmelen, lukker øynene og puster. 

Sitat

Og han er blitt en mann som krenker, ydmyker og sårer meg. Han sier han ser det og at han forstår det. Det sier han med sine ord. Men om han virkelig forstår det, det gjenstår å se. Kjærlighet er mer enn ord, det må samsvare med handlinger. 

Fint sagt. Og det er det han må vise. Han må og ta en pause og puste. Ta tiden til hjelp.  Senk tempoet, og fokuser på positive ting, eller ingenting. Jeg har og foreslått til min mann at har vi ikke noe oppløftende eller fint å si til den andre, så lar vi være. Vi prøver da

 

Sitat

Han er verbalt voldelig. Mot sine barn og mot meg. Han snakker ufint til oss alle, er oppfarende, høylytt (les: skremmende) og nedlatende i ordbruken. Han er blitt mer kritisk og negativ og tåler motstand dårlig. 

Høres utrolig umodent ut og dårlig oppførsel. 

Nesten en slags skam å si det, men det var også slik det var med min mann. Han har blitt bedre, mye bedre. Det har vært tiden som har vist det. Du har rett. Han må vise det over tid. 

Sitat

Han er "kjent for" å være en glad, utadvendt, positiv og svært godt likt mann. Alle liker ham. De siste årene har noe skjedd med han. 

Da er det godt håp 

Sitat

Jeg vet ikke enda. Jeg vet bare at jeg ikke kan stå i dette mye lenger, før jeg faller til bakken og blir liggende. Jeg er gjennom-sliten og jeg vil ikke at dette skal rakne. Jeg kjemper for barna og for det vi en gang hadde. Og jeg lever på, og holdes oppe av de lange gode periodene. Men smeller det, så smeller det, og da raser alt igjen. Hvor lang tid skal jeg gi dette? Og midt i alt så bebreider han MEG for å ikke si at jeg savner ham eller elsker ham? Akkurat nå har jeg mer enn nok med å prøve finne noen få pustepauser eller klare å holde meg oppe....

Ikke svar på hans bebreidelser. Det har du gjort. Du skylder verken deg selv eller ham gjentagelse på det du står for.

Tiden går hele tiden. Må du bruke så mye tid på ham som det er nå? Kan du ta deg koselige venninnekvelder hjemme hos hverandre, melde deg på et kurs. For meg var rolig yoga en helt fantastisk aktivitet, en terapi for meg.

Jeg fokuserte ikke på hvor mye tid. Jeg lot tiden bare gå. Ville klare meg selv, være ansvarlig for meg selv. Sakte men sikkert ble vi tettere igjen. Jeg tror vi har lært med tiden å sette mer pris på de små ting. At mye her i livet er bare bagateller som vi faktisk ikke behøver å bry oss om. 

Sitat

 Hva gjør man når man ikke vet om man elsker lenger? Når man ikke vet om den kjærligheten man en gang hadde til et menneske fortsatt finnes der?

Ingenting. Du behøver ikke å gjøre noen ting annet enn å puste og være der for barna. Du kan være der også for din mann når han er positiv, ikke når han er negativ. Men du behøver ikke å føle deg presset til å vise at du elsker ham på romantisk vis. Bare vær der. Men gå igjen, uten å bli oppjaget, hvis han er utålmodig og tverr.

Ikke la hans problem bli ditt problem. Se om du kan holde deg vekke fra å bli påvirket av det. Men hvis du ikke klarer det, er det greit. Da er det stor sannsynlighet for at det er HAN som er for vanskelig.

Siden du føler det er gnist som kan vekkes igjen, og det kan bli som før, så la tiden gå. Plutselig en dag finner dere på, eller dere skal på noe som blir en positiv opplevelse. 

Sitat

 

jeg tror, på sett og vis, jeg har den i meg, for denne mannen har betydd så mye for meg, han er en god mann, men han er ikke en god mann akkurat nå...og jeg vet ikke hvorfor. Og det er smertefullt å se denne endringen og smertefullt å se barn som er lei seg, tidvis engstelige for hvilket humør pappa er i...og jeg selv kjenner meg så ensom i dette, så lei meg. Men jeg handler om ikke annet. Jeg gjør det jeg kan. 

ts

Anonymkode: 9ec19...044

Det høres  forferdelig ut at deres barn er engstelig for pappa sitt humør. Det må han da se at blir helt galt? Dette er helt uakseptabelt. Barna skal føle at foreldrene er deres trygge klippe i livet. Dette må han jo bare vise. For at barna skal føle trygghet og kjærlighet, og for at han skal føle gjensidig kjærlighet fra dem.

Endret 16. mai 2019 av exictence

[CamillaCollett]

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men jeg tviholder på det gode vi har delt, den gode mannen har han vært i alle disse årene. Han har virkelig vært harmonisk og en super mann og pappa. Hva som skjer nå, det vet jeg ikke, og holder på å gå under av det. Jeg må si fra enda høyere, forklare han enda en gang, men jeg syns jeg har gjort det så mange ganger...uten at han ser ut til å forstå meg. Er kjempelei meg. 

Jo....nå gråter jeg igjen. Det er lov å gi seg, men vil jeg det? Skylder jeg ikke han, som den gode mannen jeg vet han kan være (men som forsvant litt de siste årene), å kjempe litt til? Prøve finne ut hva som har skjedd og hvorfor ting er blitt som de er blitt? Skylder jeg ikke oss, som det gode paret vi har vært, fulle av kjærlighet, forståelse, raushet og tilgivelse overfor hverandre, å kjempe litt til? Jeg har barna og jeg ser dem. Jeg snakker mye med dem, beskytter dem, er i dialog flere ganger om dagen om hvordan de har det, hvordan de tar dette, hva som rører seg i dem. Jeg ivaretar dem så godt jeg bare kan. 

FVK sier jeg må gi ham tid. Jeg må ikke gjøre noe forhastet, jeg må velge kjærligheten så lenge det er noe kjærlighet igjen, og det er det, enda. Litt. Men jeg vet ikke hvor mye lenger. 

Nå har jeg sagt det som er å si. Krenket er jeg, ydmyket og trist. Kjærligheten har på mange måter blitt kvelt. Men å likevel kreve av meg at jeg skal si jeg elsker, midt i dette, det klarer jeg bare ikke forholde meg til....Kjempe derimot, en liten stund til...jo, jeg skal prøve. Litt til. ts

Anonymkode: 9ec19...044

Har FVK sagt noe om tidsaspekt her? Jeg synes, om jeg skal være ærlig, at det er et underlig råd du har fått. Det er psykisk vold inne i bildet, sier du, og de burde vite meget godt at situasjoner som du står i nå er svært belastende. Dilemmaet her er å finne punktet hvor du har forsøkt nok til å være sikker i din sak, samtidig som at du ikke har prøvd så lenge at du blir helt utbrent. Det er faktisk også mulig å gå fra hverandre for sent. Det taper hele familien din på.

Jeg tviler ikke på at dere har hatt det virkelig godt sammen en gang. Og derfor tenker du jo at det er det du skal tilbake til. Men husk én ting: Den gangen dere var fulle av kjærlighet, forståelse, raushet og tilgivelse overfor hverandre, da hadde dere ikke en periode som dette bak dere. Nå er du full av sår. Du har ikke den samme tryggheten som før. Hvis dere får en veldig god periode nå, vil første krangel gjøre deg usikker igjen, det vil rippe opp i det gamle og sette deg et hakk tilbake. Forhåpentligvis vil det da være en sunn krangel uten krenkelser, men likevel. Det vil kreve mange slike krangler uten krenkelser før kroppen din skjønner at du er trygg hos ham igjen. Har du den tiden? Vet du hvor mye det vil kreve? Orker du det? Orker barna det?

Hvorfor er du i dialog med barna dine flere ganger om dagen? Trenger de det? Og hvis de trenger det, er det da fornuftig å se dette an?

Du har ett ord her som jeg synes du skal tenke skikkelig over. Det er "ydmyket". Vet du, folk som elsker hverandre kan ble forbanna og sure og triste og alt mulig rart, men ydmyket synes jeg virkelig ikke man skal finne seg i å bli.

Og en siste ting: Det er ikke som om du har begynt å kjempe nå. Du har jaggu meg kjempet hele veien. Det er han som har begynt nå, som har valgt å begynne å kjempe så sent.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men jeg tviholder på det gode vi har delt, den gode mannen har han vært i alle disse årene. Han har virkelig vært harmonisk og en super mann og pappa. Hva som skjer nå, det vet jeg ikke, og holder på å gå under av det. Jeg må si fra enda høyere, forklare han enda en gang, men jeg syns jeg har gjort det så mange ganger...uten at han ser ut til å forstå meg. Er kjempelei meg. 

Det skjønner jeg godt at du er. 

Jeg tenkte ikke på å si fra til han, jeg tenkte å si til noen som kan støtte deg. Om det du skrev i innleggene her om at du holder på å knekke sammen. 

Opprinnelig tenkte jeg FVK, men det du forteller om de er ikke bra. Det er noe feil der. Hva med å fortelle til legen eller en venninne eller noen i familien? Jeg synes også godt du kan ringe til krisesenteret, de kan hjelpe deg å sortere tanker, for dette er en krise. 

Det viktigste du må fokusere på nå er DEG, og ikke han.

At du får søvn og hvile og mat og drikke. Begynn gjerne i dag å notere opp hvor mye du får av alt det, på en liste. Hvis du får nok (8 timer søvn, frokost, formiddagsmat, middagsmat, kveldsmat, to liter vann) så er det fint. Hvis du får i deg lite, så kan legen se ut fra dette hvordan det står til med DEG. 

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er lov å gi seg, men vil jeg det? Skylder jeg ikke han, som den gode mannen jeg vet han kan være (men som forsvant litt de siste årene), å kjempe litt til?

Det du kan huske på i forhold til han er dette: Det er ikke alltid det å kjempe for noen, er å være sammen med noen.

Dere kan f.eks. være mann og kone selv om dere bor på ulike plasser. Hvis han nå feiler noe og får hjelp og blir frisk, og så skal dere få det til igjen, så er det vel best for han at du både lever og har det bra? Ikke at du er syk selv?

Så det du kan fokusere på når du kjemper for dere to, er hvordan DU har det.

Tenk deg en bil med fire hjul hvor hjulene på den ene siden er kjempestore og hjulene på den andre siden er kjempesmå. Vil den bilen klare å kjøre? 

Sånn er det også med et par. Inkludert i det å kjempe for DERE, ligger det at du må kjempe for DEG. 

 

Kom på en ting til relatert til det forrige jeg skrev: Det er noe som heter familieterapi. Hele familien kan bli innlagt, når en av dere er syk. Ta gjerne opp dette med fastlegen din. 

https://www.modum-bad.no/behandling/familie-og-samliv/behandlingstilbud/

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

12 timer siden, Hartroa skrev:

TS må gjerne ta til seg råd fra de som du kaller lykkelig. Men når jeg har utfordringer så søker jeg helst råd hos de som har vært gjennom noe lignende. De kan sette seg inn i situasjonen og komme med erfaringer som kan være nyttige.

Ingen vits å be om hjelp fra noen som har vært gjennom noe lignende hvis de ikke ble lykkelig til slutt.

Det jeg mener med å spørre mennesker som er lykkelig, er at de tar riktige valg for seg selg og sine liv, mens mennesker som ikke er lykkelig tar feil valg for sine liv.

Så selv om de ikke nødvendigvis har vært gjennom det samme, så har de den riktige tankegangen. Den riktige metoden. 

Hvis man skal få noen til å kjøre en bil fra Oslo til Bergen, så velger man noen basert på om de kan kjøre bil, på norsk føre, og finne frem. Man velger ikke basert på om de noen gang har vært i Oslo eller Bergen. 

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen vits å be om hjelp fra noen som har vært gjennom noe lignende hvis de ikke ble lykkelig til slutt.

Det jeg mener med å spørre mennesker som er lykkelig, er at de tar riktige valg for seg selg og sine liv, mens mennesker som ikke er lykkelig tar feil valg for sine liv.

Så selv om de ikke nødvendigvis har vært gjennom det samme, så har de den riktige tankegangen. Den riktige metoden. 

Hvis man skal få noen til å kjøre en bil fra Oslo til Bergen, så velger man noen basert på om de kan kjøre bil, på norsk føre, og finne frem. Man velger ikke basert på om de noen gang har vært i Oslo eller Bergen. 

Anonymkode: cce44...ddc

Jeg har ikke sett svar fra ulykkelige mennesker, bare folk som deler erfaring med bilturen Oslo-Bergen og som forteller hvilken standard bilen var i da de kom fram. 

Anonymkode: dc7a8...aeb

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke sett svar fra ulykkelige mennesker, bare folk som deler erfaring med bilturen Oslo-Bergen og som forteller hvilken standard bilen var i da de kom fram. 

Anonymkode: dc7a8...aeb

Har du fulgt litt med så vet du at mange tror de er i Bergen mens de i virkeligheten er i Sandvika. Da hjelper det ikke at bilen er i utmerket stand eller at de forteller aldri så mye om turen. 

Men nok om det, jeg skulle bare forklare Hartroa hva jeg mente. 

Anonymkode: cce44...ddc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke sett svar fra ulykkelige mennesker, bare folk som deler erfaring med bilturen Oslo-Bergen og som forteller hvilken standard bilen var i da de kom fram. 

Anonymkode: dc7a8...aeb

Har du fulgt litt med så vet du at mange tror de er i Bergen mens de i virkeligheten er i Sandvika. Da hjelper det ikke at bilen er i utmerket stand eller at de forteller aldri så mye om turen. 

Men nok om det, jeg skulle bare forklare Hartroa hva jeg mente. 

Anonymkode: cce44...ddc

[exictence]

Vel, det er flere her som har opplevd tøffe tak, som har jobbet med forholdet ved enten separasjon eller bli værende, som lykkelig  kom ut av det.