Når man ikke klarer si "elsker deg" eller "savner deg" tilbake

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hartroa skrev:

Så nei, det finnes ikke alltid enkle svar.

Jo.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg: Det finnes enkle svar. Det betyr ikke at de er enkle å gjennomføre.

Det virker som du tror det er gjennomføringen som skal være enkel. Det har jeg aldri sagt.

Derfor synes jeg det er leit at så mange skriver om hvor vanskelig det er og alt TS må tenke på og ta stilling til og ditt og datt. Fordi det er det som er lettest for henne å ta innover seg, det passer fint til den samvittigheten hun allerede har. Men det vil likevel kun være en utsettelse av å gjøre det som er riktig og best for henne nå. Det som er riktig og best for henne nå, er å komme seg vekk fra denne mannen som skremmer hennes barn og som krenker og sliter henne ut - fortest mulig.

Det er ingen barn som takker foreldrene fordi de ble værende sammen med en partner som skremmer barna. Barnet til TS har allerede sagt tydelig fra hvor ille det står til, ved å si at h*n skal banke pappa. At voksne mennesker skal tenke at da er det greit å være i tvil litt til, det er utenfor min fatteevne!

Anonymkode: cce44...ddc

[Hartroa]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at at du alltid er så oppmuntrende og god. Du skriver på en så veldig respektfull måte og det er lett å lese gjennom det du skriver, at du har mye livserfaring. Og nå deler du også noe av den her. Takk for at du delte, det var godt for meg å lese (selv om det selvsagt har vært fryktelig vondt for deg!). 

Det kan godt tenkes at mannen min har en psykisk lidelse, som enda ikke er "oppdaget" eller kartlagt. Jeg vet ikke men jeg mistenker det, dessverre. Men jeg skal innrømme at jeg også er innom tanken på tidlig demens, hjernesvulst ...noe fysisk. Jeg syns det er viktig å utelukke. Men alt i meg sier at det er noe han virkelig sliter med. Jeg kjenner igjen det du skriver om din partner, som tok ut alt på deg. Jeg har det også slik, jeg får hele sulamitten hver gang han ikke har det ok..og det tror jeg er relativt ofte. Men hva, hvorfor, når det skjedde noe...osv, det er spørsmål jeg opplever ubesvarte og det er utrolig vanskelig å leve med. Visste du at din partner var psykisk syk da dere ble sammen/giftet dere? eller har det kommet underveis? Og , hvis jeg har oppfattet deg rett så er du skilt (?). Kan jeg få spørre deg om bruddet kom som en følge av hennes psykiske helse?Du trenger selvsagt ikke svare om det blir for inngående.

Det er forresten på gli med en psykolog til mannen min, Jeg er nemlig enig med deg i at han trenger mer enn en familieterapeut nå. Han sier seg enig, mer eller mindre. Og ja, det er helt ekstremt slitsomt. Om jeg flytter ut en periode, så får jeg det garantert bedre, men våger jeg det? det er barn i bildet her...hva vil det gjøre med dem? Vi som en gang lovet dem at vi aldri, aldri skulle gå fra hverandre og de skulle aldri bli skilsmissebarn. De kommer til å bli livredde  Jeg kan ikke påføre dem det også nå. 

Det var leit å høre at det ble en vanskelig dag for deg og ikke minst barna. Det er vondt å se at barna blir lei seg, når de egentlig skulle vært glade og glede seg.

Siden barna blir så stor del av vanskelighetene, så bør du vurdere å flytte ut en periode. Husk at det er bedre at et menneske går til grunne, enn at en hel familie blir skadelidende. Jeg forstår selvsagt at det er veldig vanskelig for deg å flytte ut med barna, men det bør jo ikke være permanent. Du kan jo fortelle til barna at nå trenger dere å være litt fra hverandre, men at målet er å flytte sammen igjen. Som jeg sa tidligere så må dere jo ikke ta ut separasjon for å bo hver for dere en stund. Jeg tror det vil være det beste for deg og barna. Kanskje det også kan gjøre at mannen din tar mer tak i sine problemer. For det er den som eier problemet, som må ta opp kampen mot dem og det starter med en erkjennelse av at man virkelig trenger hjelp.

Du stiller meg noen spørsmål og jeg tror ikke jeg skal si så mye om det her. Det jeg jeg kan si er at det var ikke årsaken til skilsmissen. Grunnen har jeg skrevet om her før og det var at partneren fant seg en ny type. Hvis du sender meg en PM så kan jeg gjerne fortelle litt mer om min historie og mine erfaringer, men jeg tror ikke jeg skal ta det her i offentligheten. 

Fortsatt lykke til!

 

 

[Hartroa]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg: Det finnes enkle svar. Det betyr ikke at de er enkle å gjennomføre.

Det virker som du tror det er gjennomføringen som skal være enkel. Det har jeg aldri sagt.

Derfor synes jeg det er leit at så mange skriver om hvor vanskelig det er og alt TS må tenke på og ta stilling til og ditt og datt. Fordi det er det som er lettest for henne å ta innover seg, det passer fint til den samvittigheten hun allerede har. Men det vil likevel kun være en utsettelse av å gjøre det som er riktig og best for henne nå. Det som er riktig og best for henne nå, er å komme seg vekk fra denne mannen som skremmer hennes barn og som krenker og sliter henne ut - fortest mulig.

Det er ingen barn som takker foreldrene fordi de ble værende sammen med en partner som skremmer barna. Barnet til TS har allerede sagt tydelig fra hvor ille det står til, ved å si at h*n skal banke pappa. At voksne mennesker skal tenke at da er det greit å være i tvil litt til, det er utenfor min fatteevne!

Anonymkode: cce44...ddc

Fortsatt ikke enig med deg.

Min erfaring er at det er vanskelig å endelig bestemme seg og ta det rette valget. Når valget er tatt er det ofte en lettelse, noe som mange bekrefter her på KG. Så når gjennomføringen av valget er gjort, kan konsekvensene av valget være vanskelig.

Jeg aksepterer at vi er uenige og jeg tror vi lar denne samtalen stoppe nå.

Men jeg er enig med deg i ditt siste avsnitt. Jeg tror også at det er lurt av henne å flytte ut - i alle fall for en periode.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hartroa skrev:

Fortsatt ikke enig med deg.

Du får bare tro det, selv om du kom frem til samme svar som jeg. 

Anonymkode: cce44...ddc

[Trolltunge]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du får bare tro det, selv om du kom frem til samme svar som jeg. 

Anonymkode: cce44...ddc

Jeg synes at du er for brå og ufølsom. Det virker mer som du vil vinne i denne tråden enn gi TS råd og støtte. Det var ikke mulig fra HI å konkludere så definitivt som du gjorde, men informasjonen videre gjør at jeg gir deg rett i at TS og mannen bør flytte fra hverandre, for barnas skyld. Slik kan ikke barna ha det! 

Til TS, jeg får inntrykk av at du føler at du bør flytte ut en stund, men jeg blir da bekymret for at du skal la barna være med ham. DU er deres trygghet nå, han er det motsatte. Det er han som burde flytte ut. 

Jeg forstår at det er vanskelig å få ham til å gjøre det, dersom han ikke er villig, og ikke innser det selv, men du kan ikke etterlate barna der med ham! 

Nå må du ha hjelp, tenker jeg. Enten snakke ut med dine foreldre, og få dem til å ta et møte med mannen din sammen med deg, der dere forklarer ham at han må flytte ut til han får kontroll på seg selv. 

Eller gjøre det samme bare at du tar de vennene dine som vet med på en slik samtale. 

Eller du får familievernkontoret med på en slik samtale, eller legen. (Dette vil imidlertid ta tid å arrangere, og det virker nødvendig å handle raskere enn det.) 

Eller du kontakter krisesenter. 

Eller du kontakter politiet. 

De første alternativer er selvsagt mildeste måte, men dersom du og barna må ut av huset er det det nest siste som er alternativet, og det siste kan gi deg hjelp med å få ham ut med tvang. 

For nå skal jeg være brutalt ærlig med deg; Dette er ikke en mann som har kommet under behandling, og er på bedringens vei. Han har ikke forstått alvoret overhodet, og han skader barna. Episoden i dag viser det, og siden den er en i rekken av slike episoder haster det nå. Du må redde barna ut av dette, uansett hvor ubehagelig det er, og uansett hvor vanskelig det er. Nå! 

Alt dette skriveriet om at valget må være opp til deg og hvor mye du klarer antar jeg at de fleste, inkludert meg, har skrevet fordi vi trodde at ting hadde bedret seg. At han ikke hadde slike utbrudd nå. 

17 mai, barnas dag, og han klarer ikke å holde seg i skinnet. Du, familievernkontoret, psykolog og lege har ikke fått ham til å klare å tøye seg. Han klarer det ikke! Og barna måtte i dag takle enda en slik episode. På en dag som skulle være kos og glede. 

Du må redde dem ut av dette, koste hva det koste vil! Du kan ikke ofre barna for mannen din! 

Det er mulig at han har vært en god far, og det er mulig at han kan bli det igjen, men akkurat nå er han gift for barna, og du er den som må ta tak og redde dem ut av dette. 

Det du forteller om fra dagen er ingen bagatell. Ingenting du kan feie under teppet og late som om er akseptabelt. 

Hadde det vært en gang så... men det er jo ikke det! Dette er det dine barn lever med og i, og du kan ikke la det fortsette slik. 

Han må ut, og det trenger du hjelp til. Eller du OG BARNA må ut, og det trenger du også hjelp til. 

Du må legge kortene på bordet for noen som kan hjelpe deg. Nå! For dette ødelegger barna dine, og det kan du ikke tillate lenger. 

Eventuelt, har du en familiehytte eller et annet sted du og barna kan dra til midlertidig, til du får samlet familie/venner/dem du søker hjelp hos, og får satt dem inn i situasjonen, inntil dere sammen får forklart mannen at han må flytte ut? De skal sikkert på skolen mandag, men at de mister et par skoledager er ikke verdens undergang, og du får sikkert en sykemelding fra legen, siden han allerede kjenner til situasjonen. 

Du bare må nå. De er de viktigste! Og de kan ikke leve slik. 

Dere to kan jobbe med ting over tid, men de må ut av dette nå. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til dere som har svart her sist nå, jeg vil svare dere mer siden...akkurat nå ville jeg bare fortelle hvordan denne dagen utartet seg...for mannen har vært sur og sint så og si hele dagen. 

Og da vi skulle spise litt hjemme i dag, mellom slagene, så var barna slitne og med lavt blodsukker og mannen setter seg ned ved bordet og roper "jeg HATER at dere er så urolige, jeg bare HATER det!". Jeg skriver "hater" med store bokstaver fordi han la trykk på ordet. 

Jeg ble utrolig lei meg for dette. Er det ok å si slikt? Jeg syns ikke det. Det gjorde at vi alle ble nokså tause. Etter måltidet orket han heller ikke bli med på det neste vi skulle og jeg gikk alene med barna. Det har vært en vond 17 mai. 

Ts

Anonymkode: 9ec19...044

Slik han er nå, takler han ikke et normalt familieliv. Det tærer på ungene, som kan bli utrygge i eget hjem. De lærer allerede av ham, dvs responderer på frustrasjon med sinne og vil slå sin far....

Du har lovd barna ingen skilsmisse osv, men her er det snakk om skjermingstiltak overfor en far som hundser dem og som ikke en gang klarer å la være på Barnas Dag.

Barn forstår mye, også ambivalens. ""Vi må bo en stund i en annen leilighet mens legene skal finne ut hvorfor pappa er mye sint og hvordan de kan hjelpe ham", gir mening for et barn. 

Anonymkode: dc7a8...aeb

[AnonymBruker]

6 timer siden, Trolltunge skrev:

Det virker mer som du vil vinne i denne tråden enn gi TS råd og støtte.

Så UFATTELIG frekt!

Det jeg har ønsket hele veien er at disse to bryter opp!

Jeg har sagt det om igjen og om igjen og omigjen. 

Jeg har sagt der helt fra start, men det har kommet opplysninger som har vist at det er MER OG MER PREKÆRT. 

Og det har vært helt grusomt å se folk trenere. Le og latterligggjøre og legge ut om helt irrelevante ting. Enda TS forteller om vonde ting. Kvalmt! Uempatisk! 

Så skal man attpåtil mistenkeliggjøre mine motiver!

Anonymkode: cce44...ddc

[Trolltunge]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slik han er nå, takler han ikke et normalt familieliv. Det tærer på ungene, som kan bli utrygge i eget hjem. De lærer allerede av ham, dvs responderer på frustrasjon med sinne og vil slå sin far....

Du har lovd barna ingen skilsmisse osv, men her er det snakk om skjermingstiltak overfor en far som hundser dem og som ikke en gang klarer å la være på Barnas Dag.

Barn forstår mye, også ambivalens. ""Vi må bo en stund i en annen leilighet mens legene skal finne ut hvorfor pappa er mye sint og hvordan de kan hjelpe ham", gir mening for et barn. 

Anonymkode: dc7a8...aeb

Akkurat! 

Her handler det om å prioritere i riktig rekkefølge. Først verne barna, og så ta godt grep om fars problemer.

Far er antagelig syk. Om det er psykisk eller fysisk gjenstår å se, men også for hans del haster det nå. Forhåpentligvis sliter far med noe han på sikt kan bli frisk av, men hver slik episode øker faren for at forholdet mellom ham og barna vil lide permanent og uopprettelig skade. Barna må bort fra ham, også for hans skyld. Det vil være utrolig trist dersom far blir frisk med tiden, men forholdet til barna er uopprettelig skadet. 

Jeg har opplevd psykisk sykdom i nær relasjon, og det er dessverre ikke slik at når vedkommende blir frisk kan man bare sette en strek over ting som skjedde da vedkomende var syk. Logisk sett kan man vite at det var fordi vedkomende var syk, men følelsesmessige skader leges ikke automatisk av den grunn. Iallefall ikke hos barn. 

At et barn sier at han/hun skal banke far når han/hun blir stor nok er illevarslende på to måter. Barnet ser vold som en løsning, fordi det har lært (fra far) at det er bølle- oppførsel som vinner. Det forteller dessuten tydelig om fortvilelsen til dette barnet. Hvor mye må ikke til for at et barn går fra å elske sin far, til å ville banke ham? Og så fortvilelsen i at "Bare jeg blir stor og sterk!", for barnet vet at det står maktesløs nå. Det er ikke stort og sterkt nok. Nå. 

Mor må derfor vise seg stor og sterk nok til å ta denne utviklingen og fortvilelsen på alvor. Hun er stor nok til å ta grep! Hun har muligheten til det. Til å verne barna, og faktisk også til å redde far fra seg selv. For han er ikke i stand til å gjøre det selv akkurat nå. 

Dette handler ikke om at han egentlig er en bra person, men at han ikke klarer å være det nå. Rett og slett klarer det ikke. Og da må mor prioritere riktig. Først barna (få dem bort fra ham) , så ham (hjelpe ham til å få hjelp) , og - om mulig på sikt- så forholdet dem imellom. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, Hartroa skrev:

Det var leit å høre at det ble en vanskelig dag for deg og ikke minst barna. Det er vondt å se at barna blir lei seg, når de egentlig skulle vært glade og glede seg.

Siden barna blir så stor del av vanskelighetene, så bør du vurdere å flytte ut en periode. Husk at det er bedre at et menneske går til grunne, enn at en hel familie blir skadelidende. Jeg forstår selvsagt at det er veldig vanskelig for deg å flytte ut med barna, men det bør jo ikke være permanent. Du kan jo fortelle til barna at nå trenger dere å være litt fra hverandre, men at målet er å flytte sammen igjen. Som jeg sa tidligere så må dere jo ikke ta ut separasjon for å bo hver for dere en stund. Jeg tror det vil være det beste for deg og barna. Kanskje det også kan gjøre at mannen din tar mer tak i sine problemer. For det er den som eier problemet, som må ta opp kampen mot dem og det starter med en erkjennelse av at man virkelig trenger hjelp.

Du stiller meg noen spørsmål og jeg tror ikke jeg skal si så mye om det her. Det jeg jeg kan si er at det var ikke årsaken til skilsmissen. Grunnen har jeg skrevet om her før og det var at partneren fant seg en ny type. Hvis du sender meg en PM så kan jeg gjerne fortelle litt mer om min historie og mine erfaringer, men jeg tror ikke jeg skal ta det her i offentligheten. 

Fortsatt lykke til!

 

 

Takk, ja jeg vurderer det hver dag nå. Men det er en tung avgjørelse å ta. Nok en dårlig dag i dag, og jeg er bare lei meg. Går og kjenner konstant på gråten i halsen og presser meg til å ikke vise det til barna. 

Takk for alt du har delt og kommet med i denne tråden. Det har vært så bra for meg. Og jeg forstår så godt at du ikke ønsker gå offentlig med noe som er såpass privat. Noen deler "alt mulig" så jeg dristet meg til å spørre. Mulig det kommer en pm etterhvert, som jeg sa til Camilla Collett også, så orker jeg knapt skrive noe som helst..men kanskje etterhvert. Takk igjen. 

19 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg får inntrykk av at du føler at du bør flytte ut en stund, men jeg blir da bekymret for at du skal la barna være med ham. DU er deres trygghet nå, han er det motsatte. Det er han som burde flytte ut. 

Jeg forstår at det er vanskelig å få ham til å gjøre det, dersom han ikke er villig, og ikke innser det selv, men du kan ikke etterlate barna der med ham! 

Nå må du ha hjelp, tenker jeg. Enten snakke ut med dine foreldre, og få dem til å ta et møte med mannen din sammen med deg, der dere forklarer ham at han må flytte ut til han får kontroll på seg selv. 

Eller gjøre det samme bare at du tar de vennene dine som vet med på en slik samtale. 

Eller du får familievernkontoret med på en slik samtale, eller legen. (Dette vil imidlertid ta tid å arrangere, og det virker nødvendig å handle raskere enn det.) 

Eller du kontakter krisesenter. 

Eller du kontakter politiet. 

De første alternativer er selvsagt mildeste måte, men dersom du og barna må ut av huset er det det nest siste som er alternativet, og det siste kan gi deg hjelp med å få ham ut med tvang. 

For nå skal jeg være brutalt ærlig med deg; Dette er ikke en mann som har kommet under behandling, og er på bedringens vei. Han har ikke forstått alvoret overhodet, og han skader barna. Episoden i dag viser det, og siden den er en i rekken av slike episoder haster det nå. Du må redde barna ut av dette, uansett hvor ubehagelig det er, og uansett hvor vanskelig det er. Nå! 

Alt dette skriveriet om at valget må være opp til deg og hvor mye du klarer antar jeg at de fleste, inkludert meg, har skrevet fordi vi trodde at ting hadde bedret seg. At han ikke hadde slike utbrudd nå. 

17 mai, barnas dag, og han klarer ikke å holde seg i skinnet. Du, familievernkontoret, psykolog og lege har ikke fått ham til å klare å tøye seg. Han klarer det ikke! Og barna måtte i dag takle enda en slik episode. På en dag som skulle være kos og glede. 

Du må redde dem ut av dette, koste hva det koste vil! Du kan ikke ofre barna for mannen din! 

Det er mulig at han har vært en god far, og det er mulig at han kan bli det igjen, men akkurat nå er han gift for barna, og du er den som må ta tak og redde dem ut av dette. 

Det du forteller om fra dagen er ingen bagatell. Ingenting du kan feie under teppet og late som om er akseptabelt. 

Hadde det vært en gang så... men det er jo ikke det! Dette er det dine barn lever med og i, og du kan ikke la det fortsette slik. 

Han må ut, og det trenger du hjelp til. Eller du OG BARNA må ut, og det trenger du også hjelp til. 

Du må legge kortene på bordet for noen som kan hjelpe deg. Nå! For dette ødelegger barna dine, og det kan du ikke tillate lenger. 

Eventuelt, har du en familiehytte eller et annet sted du og barna kan dra til midlertidig, til du får samlet familie/venner/dem du søker hjelp hos, og får satt dem inn i situasjonen, inntil dere sammen får forklart mannen at han må flytte ut? De skal sikkert på skolen mandag, men at de mister et par skoledager er ikke verdens undergang, og du får sikkert en sykemelding fra legen, siden han allerede kjenner til situasjonen. 

Du bare må nå. De er de viktigste! Og de kan ikke leve slik. 

Dere to kan jobbe med ting over tid, men de må ut av dette nå. 

Takk for ditt engasjement og for dine råd. Jeg har dessverre ikke noe sted å dra. Skal jeg ut, må jeg leie meg en leilighet. Han får jeg ikke ut, det kan jeg bare glemme. Han nekter å rikke seg, det trenger jeg ikke lure på en gang. 

Jeg kontaktet faktisk krisesenteret i dag, men ikke for å be om å komme dit, kun for å diskutere saken anonymt. Ble møtt på en veldig god måte. En vennlig dame sa til meg at mannen min mest sannsynlig er syk, enten fysisk, psykisk eller en kombinasjon. Mest sannsynlig er det også noe som har trigget dette, siden dette har kommet i senere tid. Jeg har ikke sett disse tendensene da vi først ble sammen og heller ikke på mange, mange år. Hun ba meg, som deg, å vurdere å flytte ut en periode, men hun var svært nøktern og rolig og lagde ikke noe drama ut av hendelsene her hjemme. Hun sa bare rolig at "nå er det sånn, og dette er ikke bra for hverken deg eller barna, så du bør vurdere å komme deg vekk en periode. " Også snakket vi om viktigheten av noe mer enn bare FVK, få ham til psykolog. Og det er som sagt på gli.

Jeg er svært usikker på veien videre. Kjenner jeg får en helt ekstremt dårlig samvittighet ved å i det hele tatt vurdere å flytte ut. Jeg er redd det knuser barna, løftene vi ga dem...Og samtidig er de redde av og til, mens andre ganger fryder de seg over en god og flott pappa som virkelig er der og gjør ting med dem, tar dem på fanget og er god med dem. Jeg blir så i tvil pga de gode periodene, de gode dagene. 

Og det ene barnet som sa det skulle banke pappa når alder og styrke er der...jeg tror det er et signal om at h'n ikke har det så bra alltid med pappan sin, men ikke at det nødvendigvis er noe som vil skje...? Men det ble sagt og det sier jo litt, dessverre. Pappaen er forøvrig ikke fysisk med dem, aldri vært fysisk voldelig. Men ord kan jo slå hardt de også.

Jeg tok også opp med mannen i dag, dette utbruddet hans på 17 mai. Han sa "joda, det er ikke så bra å si at jeg hater uroen, men jeg skjønner ikke at du reagerer så på det, for jeg sa det jo kun den ene gangen ved måltidet, jeg gikk jo ikke rundt og sa det hele dagen?!". Jeg svarte "så siden du ikke sa det flere ganger i løpet av den dagen, så er det ikke så alvorlig?". "Nettopp!" svarte han, og jeg tenker at han har ikke skjønt noen ting....

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slik han er nå, takler han ikke et normalt familieliv. Det tærer på ungene, som kan bli utrygge i eget hjem. De lærer allerede av ham, dvs responderer på frustrasjon med sinne og vil slå sin far....

Du har lovd barna ingen skilsmisse osv, men her er det snakk om skjermingstiltak overfor en far som hundser dem og som ikke en gang klarer å la være på Barnas Dag.

Barn forstår mye, også ambivalens. ""Vi må bo en stund i en annen leilighet mens legene skal finne ut hvorfor pappa er mye sint og hvordan de kan hjelpe ham", gir mening for et barn. 

Anonymkode: dc7a8...aeb

Ja barn forstår mye. Jeg ser på dem at de ikke har det godt. Tårene står i øynene på dem nesten daglig, men de prøver skjule det og være sterke. Men flere ganger i uken spør de "skal dere skilles, mamma?", for de ser hvor ugreit ting er  Og de kommer hele tiden og skal trøste meg. Det burde være omvendt, og det er slik også, men de er altså så skjønne...og skal prøve trøste hele tiden. Det er vondt å oppleve

7 timer siden, Trolltunge skrev:

 

Far er antagelig syk. Om det er psykisk eller fysisk gjenstår å se, men også for hans del haster det nå. Forhåpentligvis sliter far med noe han på sikt kan bli frisk av, men hver slik episode øker faren for at forholdet mellom ham og barna vil lide permanent og uopprettelig skade. Barna må bort fra ham, også for hans skyld. Det vil være utrolig trist dersom far blir frisk med tiden, men forholdet til barna er uopprettelig skadet. 

Jeg har opplevd psykisk sykdom i nær relasjon, og det er dessverre ikke slik at når vedkommende blir frisk kan man bare sette en strek over ting som skjedde da vedkomende var syk. Logisk sett kan man vite at det var fordi vedkomende var syk, men følelsesmessige skader leges ikke automatisk av den grunn. Iallefall ikke hos barn. 

At et barn sier at han/hun skal banke far når han/hun blir stor nok er illevarslende på to måter. Barnet ser vold som en løsning, fordi det har lært (fra far) at det er bølle- oppførsel som vinner. Det forteller dessuten tydelig om fortvilelsen til dette barnet. Hvor mye må ikke til for at et barn går fra å elske sin far, til å ville banke ham? Og så fortvilelsen i at "Bare jeg blir stor og sterk!", for barnet vet at det står maktesløs nå. Det er ikke stort og sterkt nok. Nå. 

 

Ja, dette er jeg redd for . At han faktisk er syk. Fysisk eller psykisk, jeg vet ikke, men jeg er redd. Og du sier jeg må vise meg sterk nok nå. Jeg er det, men jeg har det så vondt at jeg knapt har krefter til å tenke klart. Derfor er det godt å lufte her og få litt veiledning underveis. Jeg jobber med dette hele tiden...

ts

Anonymkode: 9ec19...044

[Trolltunge]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, ja jeg vurderer det hver dag nå. Men det er en tung avgjørelse å ta. Nok en dårlig dag i dag, og jeg er bare lei meg. Går og kjenner konstant på gråten i halsen og presser meg til å ikke vise det til barna. 

Takk for alt du har delt og kommet med i denne tråden. Det har vært så bra for meg. Og jeg forstår så godt at du ikke ønsker gå offentlig med noe som er såpass privat. Noen deler "alt mulig" så jeg dristet meg til å spørre. Mulig det kommer en pm etterhvert, som jeg sa til Camilla Collett også, så orker jeg knapt skrive noe som helst..men kanskje etterhvert. Takk igjen. 

Takk for ditt engasjement og for dine råd. Jeg har dessverre ikke noe sted å dra. Skal jeg ut, må jeg leie meg en leilighet. Han får jeg ikke ut, det kan jeg bare glemme. Han nekter å rikke seg, det trenger jeg ikke lure på en gang. 

Jeg kontaktet faktisk krisesenteret i dag, men ikke for å be om å komme dit, kun for å diskutere saken anonymt. Ble møtt på en veldig god måte. En vennlig dame sa til meg at mannen min mest sannsynlig er syk, enten fysisk, psykisk eller en kombinasjon. Mest sannsynlig er det også noe som har trigget dette, siden dette har kommet i senere tid. Jeg har ikke sett disse tendensene da vi først ble sammen og heller ikke på mange, mange år. Hun ba meg, som deg, å vurdere å flytte ut en periode, men hun var svært nøktern og rolig og lagde ikke noe drama ut av hendelsene her hjemme. Hun sa bare rolig at "nå er det sånn, og dette er ikke bra for hverken deg eller barna, så du bør vurdere å komme deg vekk en periode. " Også snakket vi om viktigheten av noe mer enn bare FVK, få ham til psykolog. Og det er som sagt på gli.

Jeg er svært usikker på veien videre. Kjenner jeg får en helt ekstremt dårlig samvittighet ved å i det hele tatt vurdere å flytte ut. Jeg er redd det knuser barna, løftene vi ga dem...Og samtidig er de redde av og til, mens andre ganger fryder de seg over en god og flott pappa som virkelig er der og gjør ting med dem, tar dem på fanget og er god med dem. Jeg blir så i tvil pga de gode periodene, de gode dagene. 

Og det ene barnet som sa det skulle banke pappa når alder og styrke er der...jeg tror det er et signal om at h'n ikke har det så bra alltid med pappan sin, men ikke at det nødvendigvis er noe som vil skje...? Men det ble sagt og det sier jo litt, dessverre. Pappaen er forøvrig ikke fysisk med dem, aldri vært fysisk voldelig. Men ord kan jo slå hardt de også.

Jeg tok også opp med mannen i dag, dette utbruddet hans på 17 mai. Han sa "joda, det er ikke så bra å si at jeg hater uroen, men jeg skjønner ikke at du reagerer så på det, for jeg sa det jo kun den ene gangen ved måltidet, jeg gikk jo ikke rundt og sa det hele dagen?!". Jeg svarte "så siden du ikke sa det flere ganger i løpet av den dagen, så er det ikke så alvorlig?". "Nettopp!" svarte han, og jeg tenker at han har ikke skjønt noen ting....

Ja barn forstår mye. Jeg ser på dem at de ikke har det godt. Tårene står i øynene på dem nesten daglig, men de prøver skjule det og være sterke. Men flere ganger i uken spør de "skal dere skilles, mamma?", for de ser hvor ugreit ting er  Og de kommer hele tiden og skal trøste meg. Det burde være omvendt, og det er slik også, men de er altså så skjønne...og skal prøve trøste hele tiden. Det er vondt å oppleve

Ja, dette er jeg redd for . At han faktisk er syk. Fysisk eller psykisk, jeg vet ikke, men jeg er redd. Og du sier jeg må vise meg sterk nok nå. Jeg er det, men jeg har det så vondt at jeg knapt har krefter til å tenke klart. Derfor er det godt å lufte her og få litt veiledning underveis. Jeg jobber med dette hele tiden...

ts

Anonymkode: 9ec19...044

Jeg betviler ikke at du er sterk, og har vært sterk lenge. Jeg betviler heller ikke at du jobber med dette hver dag. Alle har imidlertid sitt bristepunkt, uansett hvor sterk man er, og jeg tror kanskje at du er så sliten nå at du har beveget deg over ditt, i og med at du ikke klarer å ta avgjørelsen som er nødvendig for dine barn. 

Du henger fast i at du har lovet dem å aldri bli skilsmissebarn for eksempel. Det er imidlertid ingen som snakker om skilsmisse her, men å få barna bort fra en situasjon som er vond for dem. Forhåpentligvis midlertidig, i det at far forhåpentligvis får hjelp, og forhåpentligvis kan bli frisk. 

Et slikt løfte er heller ingenting verdt, og ikke noe man skal eller bør holde, dersom det skader barna å holde det. 

Men skilsmisse er uansett ikke det det er snakk om nå. Nå er det snakk om å få barna ut av en vond situasjon, få far til å forstå at han trenger hjelp, og hjelpe ham med å få slik hjelp. 

Barna viser tydelige tegn på at situasjonen er uholdbar for dem, og de går og trøster deg. Hadde ikke du vært så mental sliten som du er ville du antagelig slått fast "Dette går ikke!", men du er så sliten at du går i spinn i deg selv, og med hva som er rett og galt, og derfor begynner du å miste gangsynet. Ikke fordi du er svak, men fordi du har måtte være for sterk for lenge. Unormalt begynner å bli normalt for deg, og du klamrer deg til noen påler som stikker opp. Som at du har lovet barna å aldri bli skilt. Du ser ikke den farlige strømmen rundt denne pålen, som også tar av dine krefter når du tviholder i den, for den er iallefall noe å holde fast i. 

Men å redde barna ut av dette innebærer ikke nødvendigvis skilsmisse. Det er ikke et valg du må ta nå. Det er et valg for fremtiden, når du selv har fått hodet over vannet og kan tenke klart. 

Jeg har forstått det slik at du har familie og venner du kan vende deg til. Gjør det! Du trenger dem nå! Dette er ikke tiden for å holde på fasaden, for du trenger nå hjelp. Vær ærlig, be om hjelp! Av folk som kan holde rundt deg, og som bryr seg om deg. Som kan hjelpe deg med å se vei og løsninger, nå som du går i spinn. 

[CamillaCollett]

Hva vil det si å være skilsmissebarn?

Vi hører jo at barn kan få det dårlig etter en skilsmisse. Men det som stort sett er årsaken er at foreldrene samarbeider dårlig. Hvis mor og far er i krig med hverandre lider barna etter skilsmissen. De blir sendebud og meglere, og må forholde seg til problemer de burde få slippe å forholde seg til. Dette er kjent problematikk.

Det som er underkommunisert, er at nøyaktig det samme er en risiko også i familier der mor og far fremdeles bor sammen. Dersom foreldrene har det dårlig og kommuniserer dårlig, da lider barna, selv om de ytre rammene er villa, hage og grei økonomi. Her finnes det færre tall, færre statistikker, færre skremmende nyhetsoppslag. Men fenomenet er det samme.

Så når du nå holder alternativene opp mot hverandre, så vit at det har lite for seg for deg, egentlig. Barna dine vil ikke få det verre som skilsmissebarn. De lever allerede med foreldre som har det vondt sammen. Og ikke bare det, de har det også vondt med far. Dersom du tar dem med og flytter reduserer du stresset i deres liv.

I blant har mannen din gode perioder. Og det høres ut som en bra ting. Men det er ikke nødvendigvis det, for det gjør ham helt uforutsigbar. Barna dine står opp om morgenen, og de vet ikke om dette vil bli en bra dag med pappa eller en dårlig dag med pappa. De kan ha det fint med ham, men så kan det smelle to minutter senere. Dine barn kan aldri slappe av. En jeg kjenner som levde i et lignende forhold fortalte at barna etterhvert ble veldig urolige når stemningen mellom de voksne var god. Det virker jo rart, kanskje. Men barna visste at det ventet en nedtur rett rundt hjørnet, og de ante ikke når den kom. De følte seg tryggere når stemningen var dårllg. Da var det ikke noe som kunne bli mer ødelagt.

Det kan hende mannen din er syk. Og vi har det innprentet i oss at syke mennesker skal tas vare på, ikke forlates. Bare dårlige mennesker forlater en syk partner, det er den gjengse holdningen. Men: Dette kan du se helt bort fra. Vet du at barna dine kan bli syke også? Det er vanlig å utvikle angst og andre psykiske problemer som følge av usunne oppvekstmiljøer. Jeg sier det ikke for å skremme deg. Det behøver ikke å skje, heller, men risikoen er der. Vet du at også du, med meget stor sannsynlighet, har flere symptomer på psykisk lidelse nå? Stress, nedstemthet, uro. Kanskje søvnmangel, manglende apetitt, trøtthet? Dette er et spørsmål om å ivareta deres helse.

Per nå prioriteter du familiens medlemmer i denne rekkefølgen:

1. Mannen din

2. Barna

3. Deg selv

Mannen din har seg selv på første plass. Siden dere begge har ham øverst, dikterer han familien totalt. Hans humør, helse, innfall er det som styrer alle dere andre.

Rekkefølgen burde vært:

1. Barna

2. Deg selv

3. Mannen din

Jeg tror også dette kan ha god effekt på mannen din. Han har jo ikke overskudd til å ta seg av barn uansett.

Nå sier jeg mye brutalt til deg, og når jeg skriver dette vet jeg at det mest sannsynlig gjør vondt for deg å lese. Jeg håper du skjønner at jeg likevel gjør det fordi jeg bryr meg om hvordan du og den lille familien din har det. Jeg vil dere godt. Akkurat nå ser du ikke klart, og det er en helt normal reaksjon hos mennesker som lever under et slikt press. Det er derfor sånn at folk utenfor faktisk kan se denne situasjonen klarere enn du gjør akkurat nå.

Nå er planen din å se det an. Kjære deg, du har ikke den tiden. Du vil ikke se noe klarere når du har blitt enda mer sliten. Ikke tenk mer, bare gjør. Lei en leilighet, hva som helst. Bare kom dere bort. Det behøver ikke være for alltid. Si en måned, i første omgang. Bruk måneden på deg selv og barna. Hvil dere, gjør ting dere har glede av. Prøv å få deg en sykemelding så du ikke har jobb å tenke på en liten stund. La dere alle ha et fristed. Kan du se det for deg? Et sted der ingen plutselig blir sint og roper. Du kan sette deg ned om kvelden og ingen vil kreve noe ekstraordinært av deg. Du kan puste med magen. Du trenger ikke tenke på om du elsker ham. Du trenger ikke å gripe inn i triste sammenstøt mellom mann og barn. Barna kan slappe av.

Og så, når det har gått en stund, da kan du ta noen store beslutninger. Da har du hode og helse til det.

Klem til deg, TS. Ikke tenk, gjør. Livet skal ikke være sånn. Vis barna at det er både lov og sunt å sette seg selv først. 

Endret 19. mai 2019 av CamillaCollett

[AnonymBruker]

Ts her.

Siden sist har det skjedd mye. Mannen har vært hos både lege og psykolog. Han er foreløpig kartlagt og diagnostisert med "alvorlig depresjon". Denne formen for depresjon gir hukommelsestap og han vil derfor ikke huske hendelser han har gjort og han går fort videre (mens vi andre sitter igjen med smerten og sårene).

Jeg ble kalt inn til psykologen som fortalte meg dette og han var svært bekymret for mannen min. Han ser faktisk ikke at han påfører oss smerte. Han er aggressiv og er knapt klar over det. 

Psykologen sier dette er vanskelig å behandle pga depresjonen er så gjennomtrengende. Men han vil gjøre alt han kan, mest i form av samtaler og mulig medisin. Men han mener medisin vil ha lite effekt. 

Om meg sier han at jeg viser symptomer på Ptsd.

Jeg orker snart ikke mer. Vet ikke hvordan forholde meg til dette.kan jeg leve med dette? Er det rart jeg har det vondt? 

Jeg har fått streng beskjed i dette om å ta vare på meg selv nå. Jeg kan få samtaler hos psykologen parallelt og jeg må finne et pusterom får jeg beskjed om. 

Vi snakket om mye om barna. Det blir antakelig samtale for dem også. 

Jeg er knust. Vil ikke være her mer. Føler jeg er slått til bakken og kommer ikke opp igjen. 

Anonymkode: 9ec19...044

[AnonymBruker]

PS. Psykologen sa det kan være tilleggsdiagnose men dette er hva kan kom frem til etter en foreløpig og intensiv kartlegging. 

Ts

Anonymkode: 9ec19...044

[Gjest RoNo]

Du har det ikke greit nå tenker jeg. Samtidig har du fått en årsak til hvorfor mannen din oppfører seg som han gjør. Det blir tatt tak i, og du blir tatt alvorlig. Det er bra. Jeg forestiller meg at du er for sliten og bekymret til å sette deg ned å lese for mye om temaet nå. Derfor vil jeg summere opp det jeg har lest/lært som kan være nyttig. Kommer ikke til å legge ved kilder fordi det blir for omstendig.

Mosjon i frisk luft: dette er noe som har vist seg har god effekt. Det har vært bra om dere kom dere ut og gikk en tur ute, evt arbeidet i hagen. Dette blir sagt er den beste medisin mot depresjon (av fagfolk) 

Sunn og næringsrik mat. Det er alltid positivt å gi kroppen det den trenger.

Søvn innenfor normale verdier. Med det mener jeg god søvn hygiene. Legge seg til omtrent samme tid hver dag, og stå opp omtrent samme tid. Unngå skjerm siste tiden før man legger seg etc.

Unngå rusmidler, inkl alkohol i tiden fremover.

Dette er jeg sikker på er bra for dere begge. Dere står i en storm nå og det meste faller på deg vil jeg tro. Så husk å sette av tid til deg selv også. Familien tjener ingenting på at du går til grunne. Vi er mange her,  du ikke har møtt,som ønsker deg og dine alt godt. Ta tiden til hjelp og bruk støtteapparat rundt deg. La barna overnatte borte av og til om det er mulig. 

Og mitt personlige tips: dusj og stell deg daglig. Det trenger ikke å vises på utsiden når ting er vanskelig. Det gir styrke og kampvilje når man føler man er klar for dagen. Når ting har vært på sitt verste har jeg frisket opp håret og øyenbryn. Brukt dagkrem med farge og litt penere klær enn jeg kanskje ville gjort. 

* Du er sterkere enn du tror.

 

[CamillaCollett]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Siden sist har det skjedd mye. Mannen har vært hos både lege og psykolog. Han er foreløpig kartlagt og diagnostisert med "alvorlig depresjon". Denne formen for depresjon gir hukommelsestap og han vil derfor ikke huske hendelser han har gjort og han går fort videre (mens vi andre sitter igjen med smerten og sårene).

Jeg ble kalt inn til psykologen som fortalte meg dette og han var svært bekymret for mannen min. Han ser faktisk ikke at han påfører oss smerte. Han er aggressiv og er knapt klar over det. 

Psykologen sier dette er vanskelig å behandle pga depresjonen er så gjennomtrengende. Men han vil gjøre alt han kan, mest i form av samtaler og mulig medisin. Men han mener medisin vil ha lite effekt. 

Om meg sier han at jeg viser symptomer på Ptsd.

Jeg orker snart ikke mer. Vet ikke hvordan forholde meg til dette.kan jeg leve med dette? Er det rart jeg har det vondt? 

Jeg har fått streng beskjed i dette om å ta vare på meg selv nå. Jeg kan få samtaler hos psykologen parallelt og jeg må finne et pusterom får jeg beskjed om. 

Vi snakket om mye om barna. Det blir antakelig samtale for dem også. 

Jeg er knust. Vil ikke være her mer. Føler jeg er slått til bakken og kommer ikke opp igjen. 

Anonymkode: 9ec19...044

Har psykologen sagt noe konkret om hva du bør gjøre/vurdere? Hva sier han om tidsperspektivet?

Og TS: Hva trenger du av oss nå? Vil du ha trøst og støtte og oppmuntring? Vil du høre hva vi ville gjort i samme situasjon? Bare si fra.

Jeg skjønner godt at du føler deg knust nå, og at det er vanskelig å se hvordan du skal komme opp igjen. Dette er nå. Det sier heldigvis ingenting om hvordan du har det om to måneder eller to år. Du er et ressurssterkt menneske, virker det som. En som har mye å gi og stor kapasitet, ellers hadde du ikke klart dette her så lenge. Jeg tror du er veldig vant til å ordne opp og tenke på andre. Jeg tror også at du er flink til å analysere situasjoner, og at du egentlig vet alt du trenger å vite for å gå videre på en god måte for barna dine. Du står bare fast nå, fordi du er i en sjelden situasjon hvor du må velge mellom de forskjellige familiemedlemmene dine. Ofte er jo valgene man tar for familien gode for alle medlemmene. Men slik er det ikke nå. Og da tror jeg at du nå holder på å lære noe svært, svært viktig, nemlig at det også er helt avgjørende hvordan DU har det. Du er en nøkkelperson i din familie. Det betyr at du har forferdelig mye ansvar som føles tyngende, men det betyr også at det er viktig at du gjør det du kan for at du skal ha det bra.  

[AnonymBruker]

6 timer siden, RoNo skrev:

Du har det ikke greit nå tenker jeg. Samtidig har du fått en årsak til hvorfor mannen din oppfører seg som han gjør. Det blir tatt tak i, og du blir tatt alvorlig. Det er bra. Jeg forestiller meg at du er for sliten og bekymret til å sette deg ned å lese for mye om temaet nå. Derfor vil jeg summere opp det jeg har lest/lært som kan være nyttig. Kommer ikke til å legge ved kilder fordi det blir for omstendig.

Mosjon i frisk luft: dette er noe som har vist seg har god effekt. Det har vært bra om dere kom dere ut og gikk en tur ute, evt arbeidet i hagen. Dette blir sagt er den beste medisin mot depresjon (av fagfolk) 

Sunn og næringsrik mat. Det er alltid positivt å gi kroppen det den trenger.

Søvn innenfor normale verdier. Med det mener jeg god søvn hygiene. Legge seg til omtrent samme tid hver dag, og stå opp omtrent samme tid. Unngå skjerm siste tiden før man legger seg etc.

Unngå rusmidler, inkl alkohol i tiden fremover.

Dette er jeg sikker på er bra for dere begge. Dere står i en storm nå og det meste faller på deg vil jeg tro. Så husk å sette av tid til deg selv også. Familien tjener ingenting på at du går til grunne. Vi er mange her,  du ikke har møtt,som ønsker deg og dine alt godt. Ta tiden til hjelp og bruk støtteapparat rundt deg. La barna overnatte borte av og til om det er mulig. 

Og mitt personlige tips: dusj og stell deg daglig. Det trenger ikke å vises på utsiden når ting er vanskelig. Det gir styrke og kampvilje når man føler man er klar for dagen. Når ting har vært på sitt verste har jeg frisket opp håret og øyenbryn. Brukt dagkrem med farge og litt penere klær enn jeg kanskje ville gjort. 

* Du er sterkere enn du tror.

 

Tusen takk for dine råd og omsorg. Ja, jeg er enig med deg i det med å stelle seg skikkelig hver dag. Det er jeg god på, ingen kan se på meg at det står dårlig til, med mindre man ser meg dypt i øynene. Solbriller er en fin ting. Og jeg kler meg litt penere enn vanlig også. Lurt det. 

Mosjon får jeg til, trener jevnlig. Søvn får jeg ikke til. Selv med innsovningstabletter fra legen, så sliter jeg. Våkner mange ganger i løpet av natten og drømmer destruktive drømmer. Men takk, jeg skal gjøre så godt jeg kan ...

4 timer siden, CamillaCollett skrev:

Har psykologen sagt noe konkret om hva du bør gjøre/vurdere? Hva sier han om tidsperspektivet?

Og TS: Hva trenger du av oss nå? Vil du ha trøst og støtte og oppmuntring? Vil du høre hva vi ville gjort i samme situasjon? Bare si fra.

Jeg skjønner godt at du føler deg knust nå, og at det er vanskelig å se hvordan du skal komme opp igjen. Dette er nå. Det sier heldigvis ingenting om hvordan du har det om to måneder eller to år. Du er et ressurssterkt menneske, virker det som. En som har mye å gi og stor kapasitet, ellers hadde du ikke klart dette her så lenge. Jeg tror du er veldig vant til å ordne opp og tenke på andre. Jeg tror også at du er flink til å analysere situasjoner, og at du egentlig vet alt du trenger å vite for å gå videre på en god måte for barna dine. Du står bare fast nå, fordi du er i en sjelden situasjon hvor du må velge mellom de forskjellige familiemedlemmene dine. Ofte er jo valgene man tar for familien gode for alle medlemmene. Men slik er det ikke nå. Og da tror jeg at du nå holder på å lære noe svært, svært viktig, nemlig at det også er helt avgjørende hvordan DU har det. Du er en nøkkelperson i din familie. Det betyr at du har forferdelig mye ansvar som føles tyngende, men det betyr også at det er viktig at du gjør det du kan for at du skal ha det bra.  

Det som gjør det så vondt er at han sier det vil ta veldig lang tid. Han sier at han er så dypt og alvorlig deprimert at han ikke vet om han en gang vil ha effekt av medisiner. Mannen min har en søster som er bipolar og jeg må innrømme jeg er fryktelig redd for at psykologen finner "mer". Men jeg har aldri opplevd ham manisk, bare nedstemt, sint, tiltaksløs og jeg har mange ganger tenkt depresjon selv, uten å helt klare ta tak i det. 

Takk for alle dine gode ord om meg, og jeg håper det stemmer. Jeg er full av omsorg for andre, og jeg er en som gir og gir og gir, men jeg gir meg som regel tom og jeg står ofte igjen uten å få så mye tilbake. Når jeg tenker etter er det sjelden jeg opplever at "Å, så deilig, nå kjenner jeg skikkelig påfyll av samtalen med mannen, nå ga han meg all sin kjærlighet, sine ører, sin empati"..jeg kjenner ofte på det motsatte. "Hvorfor kan han ikke lytte mer til meg, stille flere spørsmål, se meg, vise at han elsker meg" Han var jo slik en gang, men har nok aldri vært den som er best på å "se meg" og det har jeg tatt opp så mange ganger med han.

Hva trenger jeg nå spør du...takk for at du spør...vel...hjelp til å ikke gå til grunne. Jeg har destruktive tanker, er redd for min egen psykiske helse fordi jeg begynner kjenne snev av angst og jeg sliter så med søvn og hvile. Det knyter seg i meg når jeg ser ham nå fordi jeg forbinder det med ustabilitet og redsel for hva som kommer. Og han er mye sint, og så husker han det ikke.

Jeg vil gjerne, om noen kan her, bli fortalt hva en alvorlig depresjon innebærer. Hva kan jeg forvente i behandlingsforløpet, hva må jeg tåle, skal jeg nå stå ved hans side og tåle enda mer og enda mer? Og jeg ser barn som har det vondt, hva skal jeg gjøre? Jeg sliter med å skulle bo for meg selv en stund, for hva om han skader seg? hva vil det gjøre med barna? Psykologen sier jeg har tatt ansvar for ham altfor lenge, jeg må visst slutte med det. Jeg har for lav selvrespekt og bare gir og gir men får ikke noe tilbake. Jeg er skikkelig redd for meg selv, jeg blir jo syk av dette. Var et slag å høre at jeg har symptomer på ptsd  Men ser det jo, når jeg googler symptomene....bare så vondt dette.

Vil veldig gjerne høre hva dere andre ville gjort i denne situasjonen. Det hadde jeg satt stor pris på. 

ts

Anonymkode: 9ec19...044

[CamillaCollett]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som gjør det så vondt er at han sier det vil ta veldig lang tid. Han sier at han er så dypt og alvorlig deprimert at han ikke vet om han en gang vil ha effekt av medisiner. Mannen min har en søster som er bipolar og jeg må innrømme jeg er fryktelig redd for at psykologen finner "mer". Men jeg har aldri opplevd ham manisk, bare nedstemt, sint, tiltaksløs og jeg har mange ganger tenkt depresjon selv, uten å helt klare ta tak i det. 

Takk for alle dine gode ord om meg, og jeg håper det stemmer. Jeg er full av omsorg for andre, og jeg er en som gir og gir og gir, men jeg gir meg som regel tom og jeg står ofte igjen uten å få så mye tilbake. Når jeg tenker etter er det sjelden jeg opplever at "Å, så deilig, nå kjenner jeg skikkelig påfyll av samtalen med mannen, nå ga han meg all sin kjærlighet, sine ører, sin empati"..jeg kjenner ofte på det motsatte. "Hvorfor kan han ikke lytte mer til meg, stille flere spørsmål, se meg, vise at han elsker meg" Han var jo slik en gang, men har nok aldri vært den som er best på å "se meg" og det har jeg tatt opp så mange ganger med han.

Hva trenger jeg nå spør du...takk for at du spør...vel...hjelp til å ikke gå til grunne. Jeg har destruktive tanker, er redd for min egen psykiske helse fordi jeg begynner kjenne snev av angst og jeg sliter så med søvn og hvile. Det knyter seg i meg når jeg ser ham nå fordi jeg forbinder det med ustabilitet og redsel for hva som kommer. Og han er mye sint, og så husker han det ikke.

Jeg vil gjerne, om noen kan her, bli fortalt hva en alvorlig depresjon innebærer. Hva kan jeg forvente i behandlingsforløpet, hva må jeg tåle, skal jeg nå stå ved hans side og tåle enda mer og enda mer? Og jeg ser barn som har det vondt, hva skal jeg gjøre? Jeg sliter med å skulle bo for meg selv en stund, for hva om han skader seg? hva vil det gjøre med barna? Psykologen sier jeg har tatt ansvar for ham altfor lenge, jeg må visst slutte med det. Jeg har for lav selvrespekt og bare gir og gir men får ikke noe tilbake. Jeg er skikkelig redd for meg selv, jeg blir jo syk av dette. Var et slag å høre at jeg har symptomer på ptsd  Men ser det jo, når jeg googler symptomene....bare så vondt dette.

Vil veldig gjerne høre hva dere andre ville gjort i denne situasjonen. Det hadde jeg satt stor pris på. 

ts

Anonymkode: 9ec19...044

Kanskje det hjelper å liste opp fordeler og ulemper med de forskjellige scenarioene?

Scenario 1: Du blir.

Fordelene med dette er at familien er sammen. Barna får med seg hans gode øyeblikk og perioder. Dere slipper omveltningen en flytting er. Det er bedre økonomisk. For mannen din er det gunstig at ikke de ytre rammene endres når han har det vanskelig ellers.

Ulempene er at barna også er tett på mannen din når han er sint og urimelig. Belastningen på deg blir den samme som nå, og etter hvert som du får dårligere tåleevne er det stor risiko for at du takler det dårligere. På sikt kan det bli slik at samtlige familiemedlemmer har psykisk sykdom i varierende grad. Barna lærer at man blir, selv når omgivelsene er destruktive. De vil få den samme lave selvrespekten.

Scenario 2: Du går.

Fordelene med dette er at du og barna får fred og pusterom. Dere vil kunne leve et normalt liv igjen. Du vil få sove. Barna vil kunne slappe av uten å frykte utspillene fra sin far.

Ulempene: Økonomi? Dere må flytte (eller blir det han?). De gode periodene hans vil barna kanskje ikke se, fordi de er hos deg. (Men det går jo an å møte ham selv om dere ikke bor sammen!) Og så har du usikkerheten: Hva skjer med mannen din? Vil han bli verre, og kanskje skade seg?

Hva ville jeg valgt?

Scenario 2. Man kan ikke gamble med barnas helse. Det er bedre å bo hver for seg og at 1 av 4 i familien er syk, enn at man bor sammen og 4 av 4 er syke. Du er redd for hva som skjer med din mann, og det er ikke vanskelig å forstå. Men om han velger å skade seg, så er det faktisk hans valg. Du har ikke ansvar for det. Du har ansvar for barna dine. Og faktum er at barna dine sannsynligvis ikke kommer til å takke deg for at du holdt denne familien sammen.

En alvorlig dyp depresjon innebærer nettopp det du opplever nå. At han er nedstemt, tidvis aggresjon er vanlig, det er også vanlig å være suicidal. Ingen deprimerte mennesker kan reddes av andre. De må få profesjonell behandling. Du kan ikke redde ham, han må redde seg selv ved hjelp av fagfolk. Om nå det aller verste skulle skje, at han tar livet sitt, så er ikke det din skyld. Du kan ikke bli i et destruktivt forhold fordi du er redd for det. Du kan ikke ofre barnas barndom fordi du er redd for det.

Det aller lureste du gjør nå, er å bestemme deg for å gå. Bare å slippe å kverne på denne beslutningen vil sannsynligvis gjøre livet ditt litt enklere. Møt opp hos psykologen. Hent støtte hos familie og venner og informer dem om valget ditt (hvis det er slik det blir), og be om hjelp til å komme deg gjennom. Og siden du ikke er god til å fremme krav på egne vegne: Tenk på barna i stedet. Har ikke de fortjent en annen oppvekst?

 

[CamillaCollett]

Jeg har også et annet spørsmål til deg: Hva skal til, tror du, for at du ville tenke at det var rett å gå fra mannen din?

Er det slik at du vet allerede at det er rett, men ikke forstår hvordan du skal klare å gjennomføre?

Er det slik at du ikke klarer å ta beslutningen fordi du er redd for hvordan det går med ham?

Er det slik at du ikke klarer å ta beslutningen fordi du tenker at det finnes en sjanse for at han blir bra igjen, og du dermed risikerer å ha brutt ut for tidlig?

[Hartroa]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Siden sist har det skjedd mye. Mannen har vært hos både lege og psykolog. Han er foreløpig kartlagt og diagnostisert med "alvorlig depresjon". Denne formen for depresjon gir hukommelsestap og han vil derfor ikke huske hendelser han har gjort og han går fort videre (mens vi andre sitter igjen med smerten og sårene).

Jeg ble kalt inn til psykologen som fortalte meg dette og han var svært bekymret for mannen min. Han ser faktisk ikke at han påfører oss smerte. Han er aggressiv og er knapt klar over det. 

Psykologen sier dette er vanskelig å behandle pga depresjonen er så gjennomtrengende. Men han vil gjøre alt han kan, mest i form av samtaler og mulig medisin. Men han mener medisin vil ha lite effekt. 

Om meg sier han at jeg viser symptomer på Ptsd.

Jeg orker snart ikke mer. Vet ikke hvordan forholde meg til dette.kan jeg leve med dette? Er det rart jeg har det vondt? 

Jeg har fått streng beskjed i dette om å ta vare på meg selv nå. Jeg kan få samtaler hos psykologen parallelt og jeg må finne et pusterom får jeg beskjed om. 

Vi snakket om mye om barna. Det blir antakelig samtale for dem også. 

Jeg er knust. Vil ikke være her mer. Føler jeg er slått til bakken og kommer ikke opp igjen. 

Anonymkode: 9ec19...044

Forstår at du har det svært vanskelig nå og jeg har virkelig medfølelse med deg. 

Det er godt at mannen din har fått en diagnose, uten at det hjelper deg stort. Det gjør det kanskje enda verre for deg. Å ta et valg om veien videre når du vet at mannen din er syk, gjør det kanskje enda vanskeligere. Jeg vil tro at du tenker mye på; Hva nå? Det er på en måte en uskreven regel at man blir hos sin syke partner.

Likevel har jeg lyst til å si, som jeg har sagt før: Det er bedre at et menneske går til grunne, enn en hel familie. Håper virkelig du får god veiledning om hva du bør gjøre oppe i dette. I alle tilfeller så må du ta hensyn til deg og barna. Hvis denne situasjonen gjør deg syk, så må du ta grep. Du trenger å få livet ditt til å fungere igjen og du trenger å puste ut. 

Derfor bør du snakke med psykologen og få råd og veiledning om hva du bør gjøre. Som flere av oss har sagt tidligere, så vil det nok være lurt at du og barna flytter ut en periode, uten at dere må skilles. Når du får krefter igjen kan dere kanskje være sammen noen timer om dagen. Dette er selvsagt bare forslag fra min side. Du må selvsagt ta avgjørelsen selv og i samråd med helsepersonell. Så vil jeg også anbefale deg at du bruker familie og venner i denne tiden.... Ønsker deg alt godt!

 

[AnonymBruker]

5 timer siden, CamillaCollett skrev:

Kanskje det hjelper å liste opp fordeler og ulemper med de forskjellige scenarioene?

Scenario 1: Du blir.

Fordelene med dette er at familien er sammen. Barna får med seg hans gode øyeblikk og perioder. Dere slipper omveltningen en flytting er. Det er bedre økonomisk. For mannen din er det gunstig at ikke de ytre rammene endres når han har det vanskelig ellers.

Ulempene er at barna også er tett på mannen din når han er sint og urimelig. Belastningen på deg blir den samme som nå, og etter hvert som du får dårligere tåleevne er det stor risiko for at du takler det dårligere. På sikt kan det bli slik at samtlige familiemedlemmer har psykisk sykdom i varierende grad. Barna lærer at man blir, selv når omgivelsene er destruktive. De vil få den samme lave selvrespekten.

Scenario 2: Du går.

Fordelene med dette er at du og barna får fred og pusterom. Dere vil kunne leve et normalt liv igjen. Du vil få sove. Barna vil kunne slappe av uten å frykte utspillene fra sin far.

Ulempene: Økonomi? Dere må flytte (eller blir det han?). De gode periodene hans vil barna kanskje ikke se, fordi de er hos deg. (Men det går jo an å møte ham selv om dere ikke bor sammen!) Og så har du usikkerheten: Hva skjer med mannen din? Vil han bli verre, og kanskje skade seg?

Hva ville jeg valgt?

Scenario 2. Man kan ikke gamble med barnas helse. Det er bedre å bo hver for seg og at 1 av 4 i familien er syk, enn at man bor sammen og 4 av 4 er syke. Du er redd for hva som skjer med din mann, og det er ikke vanskelig å forstå. Men om han velger å skade seg, så er det faktisk hans valg. Du har ikke ansvar for det. Du har ansvar for barna dine. Og faktum er at barna dine sannsynligvis ikke kommer til å takke deg for at du holdt denne familien sammen.

En alvorlig dyp depresjon innebærer nettopp det du opplever nå. At han er nedstemt, tidvis aggresjon er vanlig, det er også vanlig å være suicidal. Ingen deprimerte mennesker kan reddes av andre. De må få profesjonell behandling. Du kan ikke redde ham, han må redde seg selv ved hjelp av fagfolk. Om nå det aller verste skulle skje, at han tar livet sitt, så er ikke det din skyld. Du kan ikke bli i et destruktivt forhold fordi du er redd for det. Du kan ikke ofre barnas barndom fordi du er redd for det.

Det aller lureste du gjør nå, er å bestemme deg for å gå. Bare å slippe å kverne på denne beslutningen vil sannsynligvis gjøre livet ditt litt enklere. Møt opp hos psykologen. Hent støtte hos familie og venner og informer dem om valget ditt (hvis det er slik det blir), og be om hjelp til å komme deg gjennom. Og siden du ikke er god til å fremme krav på egne vegne: Tenk på barna i stedet. Har ikke de fortjent en annen oppvekst?

 

Takk, CamillaCollett. Dette var litt tøff kost for meg. Jeg må få lov å fordøye dette litt. Nettopp hatt en lang prat med barna, en etter en, og er litt preget av det. En sa "jeg er litt redd for pappa noen dager, mamma. Jeg blir så lei meg for han er så sur". Eldste sa "Når skal pappa bli snillere? Jeg tror ikke på at han kan bli som før igjen. "  H*n var sint når dette ble sagt. Ordentlig lei seg og fortvilet. 

Vi hadde en lang prat på sengekanten, og selv om de ser de gode sidene og de gode dagene, så ser jeg på dem hvor lei seg de er for tiden. Pratet med mannen etterpå og for første gang på lenge opplevde jeg at han faktisk lyttet og forstår at han trenger hjelp. Han sa han elsket meg, og jeg klarte ikke si det tilbake. Da ser han på meg med et bebreidende, trist blikk, det var så utrolig vondt. Han skjønner på den ene siden, men skjønner samtidig ikke at jeg trenger tid. Mye tid, og kanskje må jeg eller han ut av huset en stund. Jeg må tenke på dette, men takk for dine innspill. Jeg syns det er godt å høre hva andre ville gjort. Det å gjennomføre det er derimot en stor utfordring. 

Anonymkode: 9ec19...044