Leviora's engler og demoner

[Mumsy]

 

[Leviora]

De siste dagene har gått med på å strikke. Mye! Jeg har blitt ferdig med bolen på en genser, kommet i gang med et erme og et par selbuvotter. Jeg håper det dukker opp mer garn i posten i dag, da setter jeg i gang med enda en genser  Endelig har jeg kommet dit hvor jeg virkelig føler at jeg mestrer strikk  Hadde aldri strikket etter diagram og med flere farger før. Kastet meg ut i det, og det var da ikke så vanskelig  

Jeg ser frem til neste uke. Trening hos fysio, legetime og oppstart på DPS. Det føles godt å ikke være redd for ny behandler osv. Tegn på at jeg er godt forberedt, kanskje? Jeg har en helt annen innstilling nå, for jeg har virkelig tenkt å slippe ned guarden totalt. Null forsvar. Nakent og ærlig. Det er skummelt, men nødvendig. Må huske å ikke sminke meg de dagene, for gråten må bare få komme. Affektfobi is a bitch. Nå skal alt ut og frem i lyset!

Det er ikke så lenge siden jeg fant ut at jeg er redd for å vise og kjenne på følelser. Jeg har alltid sett på meg selv som en uvanlig åpen person. Jeg har snakket om og delt mye vanskelig med mange, men har samtidig gjort det jeg kan for å distansere meg for de ekte og vonde følelsene. Det har liksom gått i «vel, ja, jeg ble ble mobbet, ingen likte meg, mamma drev med psykisk terror og jeg har aldri følt meg trygg og støttet i oppveksten, så sånn ble nå jeg, hehe». Og når det mørkeste, vondeste kommer til overflaten blir jeg så redd at jeg gjør alt for å ikke kjenne på det. Stritter i mot. Klyper meg hardt i armen for få fokus på noe annet. Høres veldig normalt og sunt ut  Jeg har lest en del om temaet og funnet ut at for meg gjelder det store deler av følelsesspekteret, ikke bare sorg og smerte. Jeg tillater meg selv å føle litt - bare litt. I går trente jeg på å føle mestring  Skrøt uhemmet av meg selv der jeg satt alene og strikket i sofaen. «Se på det her da! Fy fader, jeg er god! »

En annen ting som jeg har blitt mye bedre på er å ikke ha forventninger til støtte og anerkjennelse fra en viss retning lenger. Sendte henne en melding om diagnosen jeg utredes for og hvordan jeg har hatt det i det siste, i tillegg til et bilde som illustrerte godt hvor smertefullt det er. Svaret jeg fikk: 👍🏻
 

Det har gått fra å føles vondt og trist til tragikomisk. Det er bra. Tror jeg.

Endret 24. februar 2020 av Leviora

[Leviora]

I dag hadde jeg første time med ny behandler, og førsteinntrykket er veldig bra!  Jeg kom godt forberedt og da ble alt mye lettere for oss begge. Hun sa mye fint og klokt, og jeg hørte at dette er ei dame som virkelig har skjønt hvem jeg er og hvordan vi skal legge opp behandlingen. Dette blir bra

Dagen kunne dog vært bedre, for jeg fikk et forjævlig migreneanfall på tur hjem. Den verste smerten har gitt seg nå, men når anfallet er så kraftig blir jeg så dårlig etterpå 😩 Med bivirkninger av medisiner på toppen skulle jeg ønske jeg bare kunne sove frem til i morgen. 

Mannen kom tidlig hjem, og mens jeg sov har han ryddet og støvsugd. Det sier litt om hvor mye det trengtes når jeg nesten ikke kjente igjen stua da jeg sto opp 🙃😅 Fining, han mannen min  

Og i dag har vi forresten offisiell 10-årsdag 🥳 Vi har det så fint!

[Leviora]

Man kan ikke dø av å være psykisk sliten. Ikke ufrivillig, i hvert fall. Sett fra et slikt perspektiv er det lettere å tenke at det kommer en dag i morgen også, livet går videre uansett hvor dypt man står i dritten. Det er en motivasjon.

Men til slutt handler det ikke om annet enn nettopp det; å holde ut. Vente på neste dag. Stå der med drit opp til ørene uten at det endrer seg hverken til det bedre eller verre. Alt utenom blir likegyldig, det eneste som gjelder er å vente og håpe at det går over. 

Dager blir til uker. Måneder.

Jeg sto opp sent igjen i dag, og jeg er redd for alt. Jeg tør ikke drømme, min fantasi og underbevissthet er for mørk. Alle timene som jeg har sløst bort, en gjeld jeg aldri vil betale.

Jeg snakker til veggene, men veggene faller sammen. De forsterker bare tankene mine - jeg ønsker så gjerne å ha en samtale. Alle timene som er sløst bort. En evig gjeld.

Bekymring, bekymring. Det er rart hvordan alt forandrer seg, når ting ikke endrer seg i det hele tatt.

Er jeg apatisk? Skal jeg føle det slik? Jeg er en taper, og blir slått av mitt eget spill. Hvis jeg bukker under, er det i det minste min feil.

Fordi jeg velger å føle meg slik. Jeg er en taper, og jeg beskylder meg selv. Så når jeg faller - vel, i det minste er det min feil.

- »My mistake» av Gabrielle Aplin, oversatt.

Ja, det er rart hvordan ting forandres når ingenting endrer seg i det hele tatt. For jo lengre man står der, med hodet så vidt over vann, blir man vant til det. Det blir en del av hverdagen. Av deg som person. Du blir vant til at alt har mistet farge, at livet er i svart/hvitt. Det føles ikke trist lenger. Det føles bare flatt og tomt.

Å komme dit hvor alt bare blir skrudd av er skummelt. Jeg vet at dette er alvorlig. Men av erfaring vet jeg at dette ikke varer lenge, jeg vet hva som må gjøres. 

Depresjon er noe dritt.
 

[Leviora]

Nå har jeg ikke deltatt på tiltak i det hele tatt de siste to ukene. Har alltid vært veldig motivert hver torsdag og fredag, men kroppen makter ikke  Jeg blir utrolig trist når jeg våkner opp og kjenner det verker overalt og all energi er totalt skrapa. Er det fordi jeg har utnyttet det lille jeg har til å trene?  I teorien skal det jo gi mer energi. Hm. Lillebror har lagt seg inntil meg de siste nettene, det er sikkert litt av grunnen. Forstyrret søvn og anstrengt sovestilling er uten tvil triggere. Samtidig er det så koselig at han kryper inntil meg at jeg ikke har lyst til å sove et annet sted heller  En dag er plutselig den siste!

Jeg har tre små mål for dagen. Støvsuge stua, bake boller  og strikke videre på et erme. Kjenner jeg har lyst å rekke det opp fordi det ikke blir veldig pent, men jeg får heller prøve å gjøre det bedre videre oppover. Jeg har ikke klart å stramme masken godt nok inntil i overgangen til ny pinne ☹️Jeg syntes også at økningene vistes alt for godt, men når ser det plutselig fint ut. Får håpe det holder seg sånn 😅

 

[Leviora]

Jeg blir aldri klok på denne kroppen, altså. I går, etter en sen og god middag, ble jeg akutt kjempekvalm. Måtte anstrenge meg for å ikke kaste opp, selv etter kvalmestillende. Utrolig nok klarte jeg å sovne, og våknet heldigvis ikke kvalm i morges. Men energinivået har vært helt på bunn i dag. Som om jeg har hatt influensa i to uker og på bedringens vei  Var det på grunn av noe så lite som at jeg hadde en fin dag, og var ute i flere timer med barna? Eller reaksjoner på medisiner? Får vel aldri vite  

Jeg har fått strikket ferdig et erme til genseren, og nå kommer sikkert neste erme til å gå som en lek  Startet på det tidligere i dag, men klarte å gjøre noe feil og måtte rekke opp. Jeg hadde heldigvis bare kommet like over vrangborden. Får starte på nytt i morgen, og jeg satser på at jeg kan begynne med bærestykke på tirsdag  Gleder meg til den er ferdig, den kommer til å bli såå fin!

Storesøster har snart femårsdag. Hvor ble tiden av?  Jeg er på leting etter bursdagsgave. Hun har hatt mange forskjellige ønsker siden jul og jeg vet ikke om jeg skal gi mange små gaver av ting hun har ønsket seg eller kjøpe en større ting, og tipse resten av familien om de andre tingene. Men så er det Lillebror, da... Han ønsker jo seg selvfølgelig mye av det samme, men det er aller mest snakk om Apa fra Vennebyen som de fant på Nille. Jeg får så vondt av å se at han blir lei seg når bare Storesøster får noe kult. Sjalusi er noe dritt 😓Han har heldigvis bursdag bare en måned etterpå. Jeg har spurt om han kanskje kan ønske seg Ted, en annen figur fra Vennebyen, så de kan ha rollelek med begge figurene, men det var visst ikke aktuelt. Apa! Vi får vel løst det på noe vis.

[Leviora]

Jeg har begynt å prosjektere oppussing av gang og vindfang. Holy smokes.  Greit å få skrevet ned akkurat hva som må gjøres, hvor mye vi trenger av alt og se hvor mye det faktisk blir å koste til slutt. Da går jeg nemlig ikke rundt og tenker "åh, vi skulle ha pusset opp NÅ!", for den prissummen på slutten der - den setter en real demper på drømmen om en fin gang  Men! Det har vist seg at vi har maur. Inne i huset! 😭En fyr fra et skadedyrfirma kommer på befaring i morgen, og jeg frykter selvfølgelig at det eneste tiltaket vi kan gjøre er å rive opp gulv eller vegger. Og hvorfor ikke da pusse opp hele gangen i samme slangen  Akkurat nå har vi nydelig brystpanel, tapet som flasser og laminat som har sklidd fra hverandre i skjøtene. Herlig. Hele gangen skriker jo "kom og bo i meg" til maur og annet svineri. Men jeg krysser alt jeg har for at vi ikke trenger å rive. Han sa at det skulle være nok å sette ut giftåte. Usj. Bør vel være glad for at det ikke er veggedyr eller noe sånt!

I dag har jeg vært og kjøpt bursdagsgave til Storesøster  Hun kommer til å bli så glad! Nå vet jeg nesten ikke hvem som gleder seg mest til bursdagen hennes  Bursdagen til Storesøster er et stort høydepunkt for meg, for da har det endelig blitt vår, og det er uten tvil min favorittårstid. Det er lyst, sola varmer, men ikke alt for varmt 🤣Jeg påvirkes ekstremt mye av været, og denne vinteren har mildt sagt vært mørk og trist på mange måter. Det blir godt med sol i sinnet  

[Leviora]

I går klarte jeg å gå tur på hele 4 km  Men det ble for mye. Utslitt etterpå og kroppen verker i dag. Jaja. Da vet jeg at jeg ikke skal gå fullt så langt neste gang  Trist å tenke på da jeg har jogget samme rute flere ganger uten problem, men nå er det viktig å innse at jeg ikke er like frisk som for 7 år siden. Litt er bedre enn ingenting - det er mantraet for tiden.

Humøret har vært temmelig langt nede i det siste. Det er plagsomt. Fysioterapeuten klarte derimot å løfte det mange hakk på mandag. Han er den beste samtalepartneren jeg har hatt selv etter 4 år på DPS 😅 På fredag skal han bli med meg på treningsstudioet og vise hva jeg kan gjøre der. Har ikke turt å begynne der enda fordi jeg ikke aner hvordan jeg bruker apparatene. Håper det gir mersmak, for jeg har absolutt godt av å ta turen dit.

I dag har jeg time til både psykolog og lege. Spent på hvordan det vil påvirke humøret. Vi har jo ikke kommet ordentlig i gang med selve terapien enda, og jeg har et håp om å få gjort det i dag. Oppstartssamtaler føles drøye. «Dette har vi vært gjennom hundre ganger før», typ. Men! Den nye behandleren har en helt annen vinkling som belyser ting helt annerledes, og da er det ikke like kjipt å fortelle samme historie for ørtende gang. Spent på hva hun har å si i dag  

I går startet jeg med ett av årets høydepunkt; lage en spilleliste med feelgood-musikk på Spotify. Musikk som reflekterer og forsterker vårens friskhet og varme. Jeg er en type som gjerne hører på samme sanger om og om igjen, år inn og år ut for å kjenne på det samme jeg gjorde den og den gangen, men når jeg har vært så mye deprimert opp gjennom årene er det lett å falle tilbake i gamle synder. Derfor er det nøye utvalgte låter, og aller mest nyoppdagede. Akkurat nå har jeg én sang på repeat: Nothing really matters av Gabrielle Aplin. Ikke lov å høre på My Mistake nå. Fin sang, men den gir bare næring til den deprimerte siden av meg 🙈

Opp og hopp, sette på musikk, kle på meg trynet og danse foran speilet. Jeg skal prøve å ha en fin dag  

Endret 11. mars 2020 av Leviora

[Leviora]

Holy smokes. Stenging av barnehage så tidlig så jeg ikke komme. Det blir noen rare uker  Som i alle ferier/fridager lurer jeg på hva jeg skal finne på med barna. Er redd for at det blir mye barne-tv. Vi får gjøre det beste utav det  

Siden i går har jeg vært ekstremt fyllesyk, uten å ha rørt alkohol. Forstå det den som kan. Men lista med triggere er lang, så det er kanskje ikke så rart at kroppen sier i fra om at nok er nok. Ekstra stas å være hjemme alene med barna, føler meg som en elendig omsorgsperson akkurat nå  De er heldigvis ikke avhengige av å få hjelp til alt og bli aktivisert hvert sekund. 

Nå vil de fargelegge. Det kan jeg bli med på  

 

[Småkjekset]

God klem til deg

Det blir noen interessante uker fremover. Både jeg og mannen jobber innenfor helse, så skal intelligens ha rett på barnehage/SFO om dagene. Men jeg aner ikke hva som skjer da sjefen min skulle vurdere og prioritere hvem han trenger på jobb. Skulle tro man trengte de man kunne få i omsorgsyrke  Så aner ikke im det blir jobb eller hjemme fremover. 

Jeg fikk storesøster bitt av basillen med perling inngår, så hun satt og perlet i seks timer kun avbrutt av to matpauser  Så mannen må få tak i nye perler i morgen slik at vi har en stund! Det ble mye pynt å vegger og dører her nå, og hun er så stolt over hva hun har fått til

Lillesøster fikk låne maleskinet til eldste, og hun tryller også frem kunstverk  Hadde vi hatt en fungererende printer slik at vi kunne skrevet ut Disney bilder hadde det vært perfekt 👌

[Leviora]

På 15.3.2020 den 8.57, Småkjekset skrev:

God klem til deg

Det blir noen interessante uker fremover. Både jeg og mannen jobber innenfor helse, så skal intelligens ha rett på barnehage/SFO om dagene. Men jeg aner ikke hva som skjer da sjefen min skulle vurdere og prioritere hvem han trenger på jobb. Skulle tro man trengte de man kunne få i omsorgsyrke  Så aner ikke im det blir jobb eller hjemme fremover. 

Jeg fikk storesøster bitt av basillen med perling inngår, så hun satt og perlet i seks timer kun avbrutt av to matpauser  Så mannen må få tak i nye perler i morgen slik at vi har en stund! Det ble mye pynt å vegger og dører her nå, og hun er så stolt over hva hun har fått til

Lillesøster fikk låne maleskinet til eldste, og hun tryller også frem kunstverk  Hadde vi hatt en fungererende printer slik at vi kunne skrevet ut Disney bilder hadde det vært perfekt 👌

 

Brakkesjuka traff hardt etter første dagen! Merkelig hvor stor forskjell det er fra vanlig ferie  Alt av rutiner har sklidd ut og jeg vet nesten ikke opp/ned på meg selv. Ungene ser heldigvis ut til å takle det bedre enn meg. I dag har de imponert oss, de har lekt seg så godt sammen og kranglet overraskende lite! I tider som dette tenker jeg ofte på hvordan det hadde vært med bare ett barn. Da tror jeg vi hadde vært enda mer slitne fordi vi har måttet vært lekekamerat på fulltid i tillegg. De er gull verd for hverandre, og for oss foreldre 😅

Endret 16. mars 2020 av Leviora

[Leviora]

Digg følelse når det begynner å føles sårt i halsen og tørrhosten melder ankomst i disse dager. Visste det kom da barna viste tegn til sykdom på fredag. Men ingen er heldigvis veldig syke! Null feber, ingen dårlig allmenntilstand, bare host og nys. Og en overflod av snørr fra Lillebror. Jeg aner altså ikke hvordan en sånn liten kropp kan produsere så mye gørr  

Mannen som enda er frisk og rask får ta ukeshandelen i morgen. Kommer til å sprite han opp og ned før og etter. Usj. Jeg har noia! Mamma ringte i går og var rimelig fortvila. Hun har det de kaller samfunnskritisk jobb og var livredd for å ta med smitte hjem til pappa som er i risikogruppen. Han rakk ikke å ta vaksinen for alvorlig lungebetennelse. Håper for guds skyld at han holder seg frisk, sist han hadde influensa var han styggdårlig leenge  

Egentlig passet det helt utmerket med en pause fra alt «mas» nå. Jeg har hatt så mye angst rundt alt med Nav osv i det siste. Bare tanken på å sitte i nytt møte har fått pulsen til å gå i taket. Det har heldigvis blitt utsatt! Timene til DPS derimot, de går sin gang via Skype  Spent på hvordan det vil gå. Sikkert dritkleint de første minuttene, men la gå. Jeg har behov for å få snakket med noen, om så via en skjerm. Forrige møte skjedde det MYE. Vi gikk gjennom rapporten hun skal gi legen før neste nav-møte og hun har fanget opp så mye nytt og på spikeren-bra at jeg bare ble sittende å måpe. Alt etter 3 timer! Hun har riktig nok lest 3 epikriser og notater fra tidligere behandlere, men hun her har jaggu gjort jobben sin. Jeg har fått et helt annet syn på ting og føler jeg endelig har fått svar på tusen «hvorfor». Det blir utrolig spennende å jobbe videre ut i fra hennes hypoteser. For første gang på lenge kjenner jeg et ekte håp om bedring! Fikk dog et lite slag i trynet da hun midt i en sidesetning la til «... og så er jeg bare leid inn ut juni».

- Atte hva, sa du?! Guuuud. Snakk om gjennomtrekk i systemet. Denne gangen skal jeg sørge for at ny behandler blir satt inn fortløpende. Det må da gå an å sørge for å gi pasienten ny behandler fra og med dato nåværende slutter? Sist var det visst uhyre vanskelig. Plutselig gikk jo hu dama med voksende mage ut i permisjon - oops, vi må lete etter ny behandler! *setter Leviora på ventetid i 3 mnd*  

Jeg har fått hjemmelekse i å skrive et brev. Brev til mamma. Et brev jeg vil hun skal lese, men ikke vil gi henne. Så får jeg ta det med på dps og lese høyt innimellom hulking og tørk av tårer og shitloads med snørr (shit, er sånt arvelig? ref. Lillebror). Jeg skal også lære meg å gråte. Sånn skikkelig. Det er vondt. Men mannen min er fin å lene seg på  Jeg har kommet et stykke på brevet og leste det høyt for ham i går. Grein som en unge. Fordi det er nettopp det jeg er - der og da, her og nå. Liten, forlatt og redd, som leter etter mamma og en hånd å holde i.

Jeg er god på dissosiering. Akkurat nå skriver jeg dette og kan tulle med det. Sårt er det, men bare hvis jeg lar meg selv føle. Akkurat nå passer det ikke, så jeg klistrer på et smil og tenker «hoi hvor det går», skal vi spille yatzi? Mannen vil spille yatzi. Tvungen!

Endret 16. mars 2020 av Leviora

[Leviora]

I dag skjedde det et mirakel. Til tross for at hele familien har blitt rammet av sykdom og psyken har vært sådär fikk jeg og mannen ånden over oss og vasket huset! Gir oss selv en applaus  Har bare halve huset igjen før vi er i mål. Det skal jeg få til i løpet av dagen  

Selv om karantenelivet ikke er veldig annerledes for min del merker jeg at jeg savner friheten til å gå på butikk osv. Ekstra stress ble det da mannen ble syk i dag. Aner ikke når vi kan ut blant folk igjen 😷 Jeg er heldigvis i bedre form i dag, så det virker ikke som dette er langvarig. 

Nok pause nå. Opp og svinge vaskestaven!

[Leviora]

Det er rart hva det går an å diskutere med en snart treåring. I kveld ble han plutselig lei seg, og siden jeg anser meg selv som en løsningsorientert mamma tok jeg oppgaven i å finne trøst på strak hov.

Det skulle vise seg å bli vanskelig  

Siden han snart er 3 år og skal gjøre akkurat sånn som Storesøster gjør har han de siste ukene fått lov å ta to fluortabletter etter de har pusset tennene, istedenfor én. Etter han hadde tygget ferdig, derimot, satt han i å hyle.

«Jeg vil bare ha EEN!» 

Og da skulle han selvfølgelig ta én. Men han hadde allerede spist to. Da måtte jeg prøve å lære en snart treåring at 2 + 1= 3. Og han forstod det bare ikke. «Nå har du to flux i magen. Tar du en til, har du tre i magen! Da har du tatt TRE FLUX - ikke én!»

Han forstod absolutt ingenting og syntes jeg var verdens teiteste. «ÉN FLUX SA JEG!!» Han var så fortvilt, stakkar. Heldigvis kom Storesøster til unnsetning og fikk ham på andre tanker. Unger, ass  

[Leviora]

Det har vært travelt i hodet den siste uka. Etter psykologen fant den rette tråden å trekke i har det trigget masse følelser som jeg tidligere ikke har klart å identifisere. Hva de har kommet av, hvorfor de er her i dag, og i det hele tatt få vite at de eksisterer. Det er som om jeg har gått rundt og bært på noe jeg ikke vet hva er, og plutselig klart å få øyekontakt med selveste Styggen på ryggen. Det er både skremmende og befriende. Endelig har vi noe helt konkret å gå etter! Det er som en slags eksorsisme, dette her. Nå har vi navngitt den onde demonen, og er klare for å drive den ut. For første gang er jeg glad for å høre at noe kommer til å ta lang tid, for jeg er drittlei av alle som står på sidelinjen og maser om at jeg må se til å bli frisk snart. Jeg får ta det i mitt tempo. Jeg har fått beskjed om at jeg må ta det i mitt tempo. Vi skynder oss sakte  

Ungene har imponert oss stort denne uka  De er så fine sammen! Litt sutring og krangling er det, som med de aller fleste søsken, men i forhold til hvordan det var den første uka i sommerferien i fjor er dette en forelders drøm. De spør hverandre om å få låne leker, de aksepterer et "nei" og takker pent når de får lov, lever seg inn i hverandres fantasier og er bare verdens fineste søskenpar  Jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har måttet bryte inn og megle denne uka. Det er ikke verst!

Gleder meg til å krype inn under dyna i kveld, etter dagens aktiviteter er jeg sliten. På en god måte.  Men først må jeg dusje og bli kvitt bållukt. Det er baksiden av å kose seg rundt bålpanna - den stikkende, sure lukta som setter seg i ALT 😅

[Leviora]

Trist når hele dagen går med på å ligge dårlig i senga  Klokka er snart fem og jeg begynner å føle meg litt bedre. Herlig når migrene og IBS slår til på én og samme dag 🙃

Jeg hører ungene leker og har det morsomt, og det er synd jeg ikke kan være med. Men det er en trøst å høre at de har det fint.

Håper virkelig dette går over utover kvelden, for jeg er ikke keen på å ligge langflat i morgen også  Får stå opp og prøve å få i meg noe mat. Enklere sagt enn gjort 🥴

[Leviora]

Denne dagen er en av de sjeldne. Post-sengeliggende, men i storform! Det er ubeskrivelig godt å ha en dag hvor jeg føler jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Synes det er synd at dagen er over 😅

Vi må visst være hjemme til etter påske. Ser litt mørkt på det, skal jeg være ærlig. Mannen må på jobb, og å være alene med barna hver dag kommer til å bli en utfordring. At han har vært hjemme til nå har vært høyst nødvendig. Jeg ber til høyere makter om at jeg klarer å holde formen stabil! 

 

[Leviora]

Skulle ønske jeg slapp å føle på alt jeg gjør nå. Den siste uken har handlet om én ting: holde meg oppegående for barnas skyld. Og det har vært tyngre enn noen gang.

Jeg var forberedt på at det kom til å bli tøft å starte med terapi denne gangen, fordi dette er første gang en behandler har truffet spikeren på hodet. Etter samtalen forrige onsdag fikk jeg en voldsom reaksjon. Traumer ble gjenopplevd og jeg endte opp med å hyperventilere mens jeg satt og gråt som et lite barn. Herregud. Jeg er så glad for at jeg var alene. Samtidig var det dét som var verst av alt.

Et tomrom blir som et svart hull. I desperate forsøk på å prøve å fylle det vokser det seg større - til slutt er jeg fylt med en uendelig tomhet.

Det er en del av prosessen. Jeg må la det komme til overflaten for å kunne bearbeide og finne en vei mot forsoning. Men det er skikkelig tøft, og jeg skulle ønske det ikke hadde vært opp til meg. Hadde det bare fantes en kur jeg kunne ta. Nå er jeg nødt til å møte alt det vonde face on og jobbe hardt med å klare å snu en tankegang jeg har hatt i 25 år. Akkurat nå føles det som en umulig oppgave. Jeg får ta en dag om gangen, eller en time om gangen, når det står på som verst.

Vi har startet med et nytt oppussingsprosjekt som heldigvis kommer til å få meg på andre tanker fremover. Og det har lettet sinnet en god del! Gleder meg til å sette i gang, og ikke minst til å se det ferdige resultatet  

[Mumsy]

Gøy med oppussing da! Og som du sier, ekstra gøy å se resultatet 

 

[Leviora]

På 3.4.2020 den 23.41, Mumsy skrev:

Gøy med oppussing da! Og som du sier, ekstra gøy å se resultatet 

 

Elsker oppussing! Mannen har rukket å gjøre masse i dag, om ikke lenge er det bare for meg å begynne å sparkle. Har et elsk/hat forhold til det, så vi får se hvor trått det går