Jump to content
Sign in to follow this  
Leviora

Leviora's engler og demoner

Recommended Posts

Leviora

So maybe this is what it takes to realize
I am grateful just that I have been alive
And I’ll be happy if I look back on my life
Been a sister, been a mother, been a wife

- Kina Grannis

 

Ny dagbok, nytt innhold. Å skrive har alltid vært det jeg har tydd til når tankene flyr, og følelsene tynger. Jeg er ferdig med Leviora i mammatåka, og i denne dagboken vil jeg prioritere skrivingen fremfor den typiske rapporten fra livet og hverdagen (den faller nok ikke helt bort). Takk til alle som har fulgt med, og kommet med mange klemmer og fine ord underveis :hjerte: Vil minne om at anonymiteten skjerpes, så vær snill og kall barna Storesøster eller Lillebror :) 

Leviora med mann, Storesøster (2015) og Lillebror (2017). Jeg er for tiden ufrivillig hjemmeværende under behandling, kronisk syk siden ungdomsskolen. Kronisk migrene, depresjon, angst og UPF. Bor i drømmehuset, som for øvrig trenger en del oppussing. Mannen min er 1 av en milliard - et fantastisk menneske jeg aldri kunne vært foruten. 

Elsker: familien min, musikk, dyr, GoT, Modern Family, interiør og kunst - både å lage, og se på. 
Elsker ikke: migrene og veps.
Guilty pleasures: Trønder-rock, KUWTK og Dr. Pimple Popper.

Velkommen inn!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Leviora

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leopanter

:vinke:

Share this post


Link to post
Share on other sites
miore
Posted (edited)

Jeg er med videre  :)

Måtte forresten le litt av trønderrock som guilty pleasure, fordi storesøster her i hus (samme alder som din storesøster) er blodfan av DDE. Ønsker seg å møte Bjarne til bursdagen sin :ler: 

Edited by miore

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora
11 timer siden, Leopanter skrev:

:vinke:

Hei! Så trivelig at du er med! :hjerte: 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora
3 timer siden, miore skrev:

Jeg er med videre  :)

Måtte forresten le litt av trønderrock som guilty pleasure, fordi storesøster her i hus (samme alder som din storesøster) er blodfan av DDE. Ønsker seg å møte Bjarne til bursdagen sin :ler: 

Wohoo! :nigo: 

Hahaha :ler: Det er ikke et dumt ønske! Fin fyr :biggrin: Ungene elsker «Zetor’n» av Too far gone. Må høre den på repeat hver gang vi er ute og kjører. Det verste er at jeg ikke går lei selv :hoho: 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Weebs

I am with you :jepp:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora
5 timer siden, Weebs skrev:

I am with you :jepp:

:nori:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora

Halve livet mitt har vært en kamp mot å bli frisk. En kamp mot mine indre demoner. Mot angst, mørke, og smerte. Det har kommet hit hvor det ikke lenger er en kamp. Det er selve livet. Det er meg. Hvem er jeg uten angst og et evig tankespinn rundt hvordan å mestre hverdagen? Hvem er jeg med nok energi og krefter til å gjøre det jeg vil?

Drømmen er å kunne være som deg - du som står i kassen på butikken med arbeidsklær etter jobb, du som har fast plass på Park and ride, du som våkner til fast tid på morgenen og går på jobb som om det var den største selvfølgelighet i livet. Dere er overalt. Jobb er normalen. Jobb er viktig. Jobb gir noe til fellesskapet. Jobb gir trygghet.

Jeg har vært der, og jeg har både elsket og hatet det. Noen arbeidsplasser har vært som gift og gjort vondt verre - men jeg elsket å være som deg. Normal. Viktig. En ressurs.

Jeg ville gjort alt for å være som deg, men hvem er jeg da? Hvordan tilpasser man seg et helt nytt liv? Tanken om å være helt frisk skremmer meg. Samtidig er det ikke noe jeg ønsker mer, enn akkurat det. A4-livet.

Dere er forbilder, alle sammen. Jeg har lovt å ikke gi opp. Kanskje får jeg også en fast plass på Park and ride en gang?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Småkjekset

:vinke:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora
13 timer siden, Småkjekset skrev:

:vinke:

Heisann! Så koselig at du tar turen innom :nigo: 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora
Posted (edited)

Fryktelig trist å ha så mange hobbyer og interesser, og ikke bruke tid på dem. Er ikke det en del av en sånn livslykke-pyramide-greie? Skal jeg gjøre alt blir det travelt. Synge, spille piano, spille gitar, tegne, male, fotografere, skrive, ri :bond: Ridningen burde jeg absolutt begynne med igjen. Det er bare så vanskelig å ta kontakt. Du vet når du utsetter å ringe noen, og jo lengre tid det tar, jo mer skyldfølelse får du, og jo verre blir det å ta initiativ fordi du er redd vedkommende tenker «herregud hvorfor har du ikke ringt tidligere»? Ok, kanskje er det bare meg. Jeg utsetter ting. Redd for å være til bry. Redd for at jeg egentlig ikke er særlig godt likt. Redd for at det blir kleint.

Jeg vet så godt at hest og ridning er terapi for meg. Bare å være i stallen og møkke. Kan godt dra dit og møkke 12 bokser og dra hjem igjen, og føle meg 100 ganger lettere til sinns. Tenk å bli så lykkelig av å stå og hive bæsj i en stram eim av hest og ammoniakk. Miljøskadd :fnise: Men seriøst. Hest har vært redningen flere ganger. Nå MÅ jeg ta initiativ, gi fingern til angsten og bare hoppe ut i det. Skulle ønske det var like enkelt som det høres ut.

Ellers burde jeg vært flinkere til å være mer kreativ. Tegne mer. Kanskje prøve å lage et bilde/maleri jeg lenge har ønsket å ha på den store, nakne veggen over trappa. «Shit, et så stort bilde vil koste mye. Og skal det være kunst snakker vi tusenvis!» Venninna mi hadde gitt meg juling hvis jeg hadde sagt det der høyt, for hun er min største motivator og pådriver, og er av typen som ikke er redd for å gi tough love. «FY! Nå må du gi deg! Det klarer du enkelt selv! Hei - lag to, så kjøper jeg det ene!» Elsker henne. Jeg lagde en poster som jeg visste ville falle i smak hos henne før jul. Da hun så den begynte hun å gråte, fordi hun var stolt.  Stolt av meg, jeg som tilsynelatende ikke duger til noe. Og så lo vi masse av den, mens tårene trillet, fordi den er intern og morsom, og fordi den lille papirbiten med trykk på plutselig betydde veldig, veldig mye. Sa jeg at jeg elsker henne?

Burde, burde, burde. Skal ditt, skal datt. I mårra, kanskje. Prokrastinering. Dét duger jeg i alle fall til. Stiller til VM neste år. Eller året etter der.

Edited by Leviora

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora

Måtte ta graviditetstest i dag. Verste ventetiden noen gang! Heldigvis «Ikke gravid». Takk, Clearblue. Første mens etter pilleslutt er stress! Nå har jeg nemlig bestemt meg - det er slutt på hormonell prevensjon, for godt. Vi har snakket lenge om vasektomi og nå har vi kommet frem til at vi (mannen) vil gjøre det. Sårt å tenke på at jeg ikke kan gå gravid og føde igjen, men å få barn bare fordi det er koselig i noen uker er jo galskap når man tar hele livssituasjonen i betraktning.

I dag har jeg følt meg uvanlig tom og sliten. Holdt på å besvime på butikken :vetikke: Ikke har jeg gjort noe slitsomt heller. Kroppen min er rar. Ei i barnehagen spurte da jeg hentet barna: «Uff, migrene?» Nei, faktisk ikke! Men fint å få bekreftelse på at jeg ser like sliten ut som jeg føler meg 🙈

Forbereder meg til begravelse i morgen. Gruer meg fælt. Kanskje det er derfor jeg er så utladet? Å være høysensitiv er fint i blant, men i begravelser er det tungt. Å ta inn andres smerte og sorg i tillegg til sin egen blir litt mye på en gang. På en annen side blir det godt å ta farvel med mormor. Jeg vet presten er flink og at det vil bli en fin begravelse. Og kransen fra oss barnebarna :hjerte: Den er nydelig! Alle blomstene og fargene mormor var så glad i, hun hadde elsket den 🌸

Kjenner jeg bare vil ha morgendagen overstått 😞

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Leviora

Jeg slår, sparker og skriker mot henne. Jeg er rasende. Redd. Hevnlysten. Såret. Sint. Knyttneven min moser inn det venstre øyet hennes. Hun skriker. Jeg knytter neven så hardt at neglene borrer seg inn i håndflaten. Jeg slår en gang til og knuser nesen hennes. Jeg har makten. Hun skal få kjenne på min smerte. For alle år jeg bare tok i mot, uten å bite tilbake. Hun faller i bakken, og jeg sparker henne i ribbeina med én tanke i hodet: hun skal lide. Jeg vil se henne lide.

Jeg våkner svett av denne drømmen i blant. Med det første kjenner jeg meg tilfreds. Endelig fikk jeg ta hevn. Og så kommer skyldfølelsen. Avsky. Tenk, for en skrekkelig underbevissthet jeg må ha som ønsker noen så vondt. Jeg tenker at det er godt dette ikke er et minne. Det er følelser som løper løpsk, og lager fiktive scenarioer jeg ikke kan kontrollere. Jeg ønsker jo ingen vondt. Selv ikke henne. 

Noen ganger er det flere. De var jo mange. Forrige uke var det en gutt. Han som slo meg ned og nesten knakk kjeven min etter langfriminuttet. Flere så det, men visste at jeg fortjente det. Det var jo sykt teit og dårlig gjort av meg å slå opp med den voldelige kjæresten min på den måten.  Derfor fortjente jeg en lekse. Skamfull kvalte jeg gråten, satte meg ned i klasserommet og ba stille om at jeg ikke ble bedt om å prate den timen. Flaks at det var etter lunsj, for spise kunne jeg ikke gjøre før dagen etter. Mamma eller pappa ante ingenting. Jeg var for redd til å si noe. Ville de også si at det var fortjent? Gud forby om det kom ut på barneskolen at jeg var en sladrehank.

5 jenter står i en halvsirkel rundt meg. De veksler på hvem som får kniven. Ordene stikker dypt, de vet hvor de går dypest, og når de er ferdig forventer de en unnskyldning. En unnskyldning fordi jeg prøvde å gjøre noe fint, men som ble feiltolket med vilje. Hvordan forsvarer man seg til dommere som allerede har dømt? Verdens verste venninne. Sykt dårlig gjort. Ingen vil være med deg lenger. Hvis ikke du sier unnskyld, og ber på dine knær om tilgivelse. Du skal være sønderknust, gråte og vite hvor ensom du er uten oss. Da later vi som om alt er greit, frem til det dukker opp en ny mulighet hvor vi kan tråkke deg enda mer ned.

Mine elskede venninner.

Jeg vil ikke se dem lide. Jeg vil bli fri. Jeg er kneblet med deres makt, enda den dag i dag. Ord som har formet meg. Handlinger som har gjort at hjernen min tror den minste ting er farlig. Jeg var et barn. Vi var bare barn. Men de holder meg fortsatt fast.

Så jeg kjemper, slår og skriker for å komme løs. Stille, mens jeg sover.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Småkjekset

Utrolig sterk lesing :hjerte:

:klemmer:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora
3 timer siden, Småkjekset skrev:

Utrolig sterk lesing :hjerte:

:klemmer:

:hjerte:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora

Før begravelsen på fredag prøvde jeg å forklare Storesøster om døden, og at oldemor er borte. Hun har jo vanskeligheter med å forstå ting, men siden jeg satt og gråt ved frokostbordet trengte hun en forklaring, ikke bare «mamma er litt lei seg». Det gikk overraskende greit. Vi må snakke med enkelt språk så hun forstår, og passe på ordene vi bruker så hun ikke tar de ut av kontekst og skremmer henne. Dermed falt valget på den enkle himmel-forklaringen. Oldemor er borte, og ikke blant oss mer. Hun er ikke sammen med oldefar lenger, men i himmelen. «Langt der oppe?» Ja, veldig langt, så langt at man ikke kan se. Oldemor er min mormor. Oldemor er mormor sin mamma, og mormor er også veldig, veldig lei seg. Da er det godt å gråte og være lei seg sammen.

I dag ville jeg ta en sjekk og se om denne samtalen og informasjonen ble sittende, for det kan være utfordrende å innta og forstå beskjeder. «Hvor er oldemor?» spurte jeg. «Oldemor er i himmelem.» For det første hadde jeg egentlig ikke forventet det svaret, og for det andre hadde jeg ikke forventet at å høre dét fra henne, lille Storesøster, skulle vekke så store følelser i både meg og mannen. Så der satt vi igjen, da. Tårer gled ned kinnene, men som denne gang endte sin vei i to store smil. Sorg og glede, både i kontrast og harmoni. Kjærlighet til mormor, og til Storesøster som farger hverdagen vår så vakker. Oldemor er i himmelem. :hjerte: 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora
Posted (edited)

Har spilt denne sangen om og om igjen i ettermiddag. Jeg har vært flinkere til å spille gitar ofte og jevnlig nå, så fingertuppene har begynt å træle og herde seg. Da gjør det ikke like vondt. Spesielt når favorittartisten liker best å spille med lite variasjon i grep, med minst én finger konstant på samme streng 😩😅 

Does anybody know
Why I get this feeling
I wake up to it eating at the core of me

And so, if dreams are just for show Just stories without meaning
Why can I not shake them from my bones

 

Ble oppringt i dag med beskjed om at behandleren min er sykmeldt og det er uvisst når hun kommer tilbake. Dårlig timing, men sånt kan man jo ikke kontrollere. Håper hun kommer raskt tilbake igjen. Tankekverna går på høygir og i det siste har jeg hatt en følelse i kroppen som bekymrer meg. Like tung, tom og sanseløs som jeg var de gangene ting virkelig sto dårlig til. Frustrerende når det kommer helt ut av det blå. Jeg blir dratt i to forskjellige retninger, jeg vil så mye, men noe annet holder fast. Blæhr.

Litt mer gitarspill og inn i en annen verden i kveld, så får jeg kanskje mørket litt på avstand 🎶

Edited by Leviora

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora

Har blitt hekta på serien Outlander. Nå tenker jeg på skotsk, og mannen har begynt å irritere seg smått over at jeg stadig legger om til gebrokkent skotsk :fnise: Allreit. Skal prøve å slutte. Bra serie!

Jeg snakket med venninnen min på tlf en times tid før helgen, og det gjorde underverker for motivasjonen til å tegne mer. Nå har jeg startet på et nytt prosjekt og hun oppmuntret meg til å begynne å legge ut ting på SoMe for å få litt respons og forhåpentligvis bedre trua på meg selv. Typisk meg å dømme meg selv alt for hardt. Skal jo helst være proff med én gang, og synes veien fra amatør til viderekommen er noe dritt. Så måtte hun minne meg på hvor mange timer jeg har sittet ved pianoet, og jeg ble ikke akkurat født som et musikalsk geni. Innser nå at joda, øvelse gjør mester. Ikke furting 🙈 Siden det ble snakk om piano fikk jeg lyst til å komme videre der òg. Da blir det anskaffelse av noter, og jeg har et mål om å én dag spille favoritten Nocturne Op. 9 No. 2 av Chopin i sin helhet :hjerte: Sonaten av Mozart jeg fikk i lekse på barneskolen mangler jeg bare 10 minutter av, og å spille hele hadde vært rått. Hakket mer komplisert stykke. Helsvart noteark. Motivasjon: -7,5% :fnise:

 

I går var vi på middag hos mamma og pappa, og ungene ble nærmest tvangsfôret med godteri og is. I et øyeblikk er jeg uoppmerksom, og i det neste står ungene der med is nr 2. Er det vits i å påpeke at de ble kvalme, ikke orket kveldsmat og legging ble fullstendig kaos? 🙄 Jeg blir mer og mer usikker på om jeg vil la de være barnevakt alene, spesielt mtp. hvor lite de respekterer mine meninger generelt. De forstår jo ikke at det faktisk er barna som tar skade av det, og tror jeg bare har satt teite regler de ikke gidder å respektere. Må prøve å forklare det nok en gang. 

Siden det tok tid før ungene sovnet i går håpet vi at de kanskje sov lenger i dag, men som vanlig har det motsatt virkning og klokka viste halv seks 🙃 I can’t even. Insomnia og slike morgenfugler er dårlig kombo. Flaks at mannen er kul og gir meg en ekstra time på senga etter frokost 😘😌😴

Share this post


Link to post
Share on other sites
Leviora

Betennelse i magen igjen. Akkurat nå gleder jeg meg fælt til timen på sykehuset for å endelig finne ut hva som forårsaker det her! Makan til unødvendig greie. Men, men. Blir ikke overraska om kroppen min er en sånn som finner ut at det er kult å gå til angrep på seg selv 🤷🏻‍♀️ Håper bare det går over snart. Kramper, kvalme og feber er ikke det jeg elsker mest her i verden.

 

Insomnia er et fint ord.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...