Leviora's engler og demoner

[Leviora]

Gårdagens julelunsj ble en kjempesuksess. Alt gikk som smurt (no pun intended), folk forsynte seg mange ganger og ungene ble helt ville da det viste seg at søskenbarnet også kom. De hadde det helt topp sammen ned på lekestua, nevøen ville ikke dra og Lillebror gråt da de dro 😅😍

Nei, nå er det jul, dere. I år skal jeg senke forventningene mange hakk og sette pris på hvert eneste sekund med hygge og kos!  

[Leviora]

Jeg er evig glad og takknemlig for at vi er friske i jula, og vi hadde en fantastisk julekveld i går hvor barna var helt i ekstase! Nissen kom med gaver (selvfølgelig mens mormor var «på do», typisk mormor, ass), og jeg ble rørt til tårer av å se hvor tøff Storesøster har blitt. Fra å være ekstremt engstelig for alt som er nytt og fremmed, til å blomstre og stråle av fryd og glede av å treffe selveste julenissen! Lillebror derimot, var redd. Satt i fanget til mamsen og ville helst rømme langt vekk. Men mammafanget er trygt og godt, og det gikk bra til tross for at nissen var skummel. 

Ungene fikk alt de ønsket seg og mer til, og leggetiden ble utsatt i hele 3 timer fordi det var klin umulig å løsrive dem fra lek og moro med alt som var nytt 😅

 

Jeg hadde dessverre et fælt utbrudd tidlig på ettermiddagen i går. Mye følelser har ligget og ulmet over lang tid, med en del undertrykt sinne og frustrasjon, og da mannen skulle ut en «snartur» for å hente/levere gaver til noen i slekta bestemte han seg heller for å bli med inn på kaffe og sløse dyrebar tid. Jeg var hjemme med to barn som trengte min oppmerksomhet, samtidig som jeg sto alene med 1000 gjøremål før gjestene kom. Det eneste ønsket jeg hadde for dagen var å ikke få migrene, og da klokka gikk og mannen fremdeles ikke var hjemme ble jeg mildt sagt stressa. Og så kjente jeg det klassiske trykket i hodet. Migrenehelvete. 

Da han endelig kom hjem etter 2 timer (det hadde tatt maks 40 minutter) knakk jeg sammen, skjellet ham ut mens tårene rant og takket ham så jævlig fint for at julekvelden var ødelagt. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har vært så sint. Jeg mistet rett og slett kontrollen. Er så glad for at barna var nede akkurat da 😭 Jeg kastet bestikk i veggen, stormet på badet, gråt og freset ukontrollert og slo igjen døra. Og så skammet jeg meg. Noe jævlig òg. 

Det varte heldigvis i bare noen sekunder, og migrenen lot seg medisinere. Men natt til i dag lå jeg lenge og tenkte på hvorfor jeg reagerte så sterkt, jeg var jo ikke så sint på mannen. Bare ekstremt sint og frustrert over ett eller annet.

Så kom jeg på den gangen jeg knakk sammen til psykologen, da hvor jeg spente alle muskler i kroppen for å kjempe i mot, knuget meg fast i stolen og slo hardt i armlenet flere ganger. Jeg trodde det var på grunn av smerten jeg følte - at følelsene var så vonde at jeg ikke turte/ville å kjenne på dem. Men så sa psykologen noe som gjorde at jeg skvatt til. «Det jeg så nå, var ikke smerte. Det jeg så var sinne. Et voldsomt raseri. Hvorfor reagerer du slik?»

Jeg begynner å tro at jeg rett og slett ikke tillater meg selv å føle. Å blottlegge alt og være på mitt mest sårbare er ikke akseptabelt, ikke en gang når jeg er alene. Dét kan bli et problem. Hvordan akseptere at livet er som det er, når jeg ikke en gang kan akseptere og kjenne på følelsene jeg har rundt det som er vondt?

Dette ble mye mer komplisert enn jeg hadde trodd. Veien til aksept ble plutselig mye lenger. Orker ikke tanken på å jobbe mer mentalt heller. Er sliten og vil helst bare late som ingenting.

I kveld er jeg heldigvis trøtt nok til å sovne før jeg rekker å drukne i destruktive tanker.

 

[Leviora]

Et kraftig migreneanfall gjorde ikke denne situasjonen noe bedre. Håper og tror det er årsaken til at jeg er på bunn nå.

Å gå inn i et nytt år med disse tankene og følelsene er tøft. For meg er januar som en frisk start, jeg setter nye mål og starter året med ny giv. Denne gangen føles det bare tomt og trist.

Tror jeg aldri har følt meg så fastlåst og hjelpesløs. Gruer meg til ny time hos legen, enda jeg vet at hun er den beste jeg har hatt. Jeg er redd for å ikke bli trodd, og ikke tatt seriøst. Men jeg skal ikke gi meg denne gangen. Nå er det på tide med svar, for i det store bildet er migrene mitt minste problem.

Men det er skummelt. Skummelt fordi jeg er redd for hva det kan være. Vi satt ved middagsbordet, og pappa satt tvers over meg. Jeg fortalte hvordan kroppen har oppført seg og plutselig ble han hvit i ansiktet, slapp bestikket på tallerkenen og sukket tungt. «Nei, nei, nei. Nei!» Han var like gammel da han fikk de første symptomene. Jeg vet ikke hvem av oss som frykter det mest, men jeg ber i alle fall hver dag. Å se hvordan pappa har slitt opp gjennom årene er nok.

Vær så snill, la det være alt annet enn leddgikt. Kroppen er sliten. Bare sliten! 

[Leviora]

Passer jo ypperlig å ha et sånt anfall som tvinger meg til å holde sengen, og ikke lar seg behandle. Trodde jeg var på bedringens vei et øyeblikk, men nei. Nå kommer det krypende igjen. Blir så lei meg 😢 Er det like ille i morgen spørs det om det blir en tur på legevakta. Lite alternativer igjen her hjemme som kan stoppe det her.

Dette blir en spennende natt 😖

[Leviora]

Takk 🙌🏻🙏🏻 for at det ble en pause fra migrenen. Jeg har fått strikket masse og endelig fått kvalitetstid med barna etter å ha ligget i senga i 24 timer. Det trengte jeg  

Tankene er dog på helt feil sted og jeg begynner å bli smått forbanna på meg selv. Det verste er at jeg, som sjelden blir stum, ikke klarer å sortere alt og sette ord på det. Det plager livet av meg! Kanskje fordi jeg har lært meg å være kortfattet, konkret og forklare mest mulig med nøye utvalgte korte ord og setninger. Da er det fint å ha dagbok. Bare skrive og se hva som skjer.

Here goes nothing.

Jeg vil bli ufør, men vil så gjerne jobbe. Jeg vil gi opp, men vil ikke miste håpet. Jeg er utslitt, men vil kjempe for å nå dit jeg vil. Jeg vil gi slipp, men er redd for konsekvensene. Jeg vil bli frisk, men blir skremt av å ikke vite hvem jeg er uten sykdom.

Alt blir feil. Jeg blir trukket i to vidt forskjellige retninger av egen ambivalens og andres ros, støtte og anerkjennelse. Akkurat den følelsen river meg i filler nå. Hadde jeg bare kunnet fortelle noen, eller best av alt; hadde bare noen kunnet fortelle meg hva som er riktig. Det hadde vært fint og flott.

Jeg sa det ville bli vanskelig å starte med nytt tiltak, for det som skjer er at jeg blir bevisst alle mine kvaliteter. Kvaliteter som jeg kan nå langt med. Jeg stråler av selvtillit, som om jeg har sett lyset og endelig ser en vei ut av lidelse, ensomhet og mørke. Men så kastes det en stor skygge over det hele, kroppen skriker etter pause, kun av å «jobbe» en dag og løse kryssord og leke hangman i to dager. Tre dager med aktiviteter en frisk person ville ansett som ferie. Og så sitter jeg her, i sofaen, og tenker på hva faen som har skjedd. 25 år med hele livet foran meg, og allerede så skakkjørt at jeg får skryt for å møte opp kl 10 for å regne ut et mattestykke og leke hangman før vi takker for oss og drar hjem. Det er så tragisk at jeg blir kvalm.

«Du har møtt opp hver dag denne uka! Grattis!»

Jo, takk. Hvor er champagnen og fortjenestemedaljen? 

Så sprader jeg rundt og gjør så godt jeg kan med å late som at jeg ikke skjelver av angst, fortrenger smerte, strever med å gå opp trappen i barnehagen og går forbi samme hylle i butikken 7 ganger fordi jeg glemmer det jeg skal ha. Fordi ingen skal vite at jeg er syk. Jeg skal ikke være syk. 

Jeg aksepterer ikke at jeg er syk. Jeg vil ikke være syk. Det var aldri planen å være syk. Jeg kan ikke være syk. Jeg er for frisk til å være syk. Jeg har ikke råd til å være syk. 

Men jeg er ikke frisk. 

Og der ligger svaret, ser jeg.

Aksept. Nope. Skjer ikke med det første.

[miore]

Jeg har ikke vært på KG siden før juleferien - men jeg ser den har vært traurig for deg Ville bare si fra at jeg leser, og gi deg en virtuell klem!  

[Leviora]

19 timer siden, miore skrev:

Jeg har ikke vært på KG siden før juleferien - men jeg ser den har vært traurig for deg Ville bare si fra at jeg leser, og gi deg en virtuell klem!  

Takk 

[Leviora]

Hverdagen  Alltid like god å komme tilbake til etter en lengre ferie. Jula er kastet ut for lengst, pynteputene har fått nye trekk i lys pastell og jeg har kjøpt inn friske tulipaner og en frodig hortensia. Hvis jeg klarer å holde hortensiaen i live frem til påske skal jeg belønne meg selv ved å kjøpe en til! Makan til trivelig blomst.

Ellers er det migrene det går i, da. Old news. Nekter å slippe taket i mer enn en noen timer av gangen. I går var jeg så sliten at jeg skalv. Ikke nødvendigvis på grunn av migrenen, men av at jeg prøver å yte 110% de timene det er mulig  Det som derimot har skremt meg mer i det siste er smertene som brer seg ut i kroppen både oftere og mer intensivt. Jeg har legetime om to uker, og jeg håper jeg får noen svar da. Frustrasjonen og bekymringene rundt dette gjør ikke akkurat migrenen bedre heller. 

Og så har vi Storesøster, da. Hun er under utredning og vi skal snart ha samtaler med BUP. Jeg har nok bekymringer og tanker omkring henne også  Denne prosessen startet for snart et år siden, det var vel på våren, om jeg husker rett. Resultatene av alle testene som vi har tatt til nå "bekrefter" det jeg selv har mistenkt, men jeg vet ikke om jeg blir beroliget eller bare mer bekymret av det. Litt begge deler, kanskje. Det er uansett vanskelig, tøft og tungt. Hvis BUP setter diagnosen PPT (og jeg) mistenker tror jeg det vil føles som å møte veggen med det første. Ikke fordi det blir vanskeligere for meg som mamma, men av frykt for hvordan livet hennes vil bli. 

Jeg hadde en episode for en stund siden hvor jeg var rimelig fortvila, etter å ha tenkt masse og bekymret meg hele dagen. Jeg snakket ut om det med mannen og han sa vi ikke burde ta sorgene på forskudd, huske at vi legger alt til rette for henne, at alt kom til å gå fint osv, men jeg svarte bastant: "men det vet vi jo ikke helt sikkert!!", og da ble han alvorlig og satte foten ned skikkelig. "Nei, nå får du holde opp!" Det gjorde ikke akkurat situasjonen bedre. Han visste jo åpenbart ikke hvor disse følelsene kom fra, så jeg måtte forklare.

"Det er lett for deg å si at alt kommer til å gå bra. Det er lett for deg å si at hun kommer til å ha det fint fordi vi hjelper henne, støtter henne og legger alt til rette for at hun skal ha det bra. Men du har ikke opplevd å være utenfor. Den alle peker på, fniser av og håner. Den som blir sparket ned i fotballbingen, ydmyket foran hele skolen, som har gått lange omveier hjem for at andre ikke skulle se at du gråt. Du har ikke opplevd hvor vondt det er å føle seg så nedverdiget, hatet og utstøtt at du tenker at ingen vil savne deg om du dør.

Det eneste som er vondere enn det, er å vite at barnet ditt kanskje vil gå gjennom det samme."

Da ble han stille, og det alvorlige uttrykket slapp og sank ned til et medfølende sukk. "Nei. Det har jeg ikke."

Det er ikke til å stikke under stol at den minste lille ting som skiller en fra "normalen", gjør en til et enklere offer for mobbing. Bare tanken på at jenta mi (eller gutten min, for all del) opplever det samme, føles som et hardt spark i magen. Men det føles bedre så fort jeg innser at mine barn har en bedre forutsetning, et langt stødigere fundament enn hva jeg hadde, og jeg får håpe det rekker om det blåser opp til storm  

Endret 9. januar 2020 av Leviora

[Leviora]

Nå har jeg fått kjøpenekt på garn. Har bestilt en hel haug og har ørten forskjellige prosjekt jeg skal kose meg med utover våren  Endelig har jeg kommet dit hvor det er morsomt å strikke  På pinnene har jeg nå genseren Serina fra Garnius og Skappelgenseren. Serinagenseren går såå treeeigt at jeg må ha noe å bytte på når jeg blir demotivert av å se hvor mye som gjenstår selv etter 10 omganger 😅 Skappelgenseren går unna som bare det. Finnes det enklere genser?  

I dag har jeg faktisk ikke vært særlig deprimert. De tunge tankene har ligget i bakgrunnen, men jeg har kjent på en tilfredshet jeg ikke har kjent på lenge. Til tross for at jeg startet dagen med migrene. Det hjalp å få mer garn i posten 😂 Sånne dager er gull verd.

På tide å sove når øyelokkene ikke vil løfte seg og man ser dobbelt? Godt mulig.

[Leviora]

Super start på uka når en våkner og kjenner hodet holder på å eksplodere. Migrene er så digg! Jeg blir lei og utrolig sliten av å ha mindre intensiv migrene 24/7, men da hadde det vært fint å kunne droppet de anfallene som setter hele kroppen ut av spill. Migrenemedisinen tok bare toppen av anfallet og jeg frykter det kommer tilbake i full styrke i løpet av dagen. Good times.

Helga har vært rar. Jeg har på en måte invitert til positive tanker og vibber, prøvd å overbevise meg selv om det er ektefølt og bra å fokusere på alt det gode, men den depressive og trassige delen feier det vekk og setter ned foten. «Hallo, du er deprimert. Hva prøver du på?»  Det er en merkelig indre krangel som foregår. I går ble jeg oppriktig glad og kjente en ren lykke over noe så lite som solskinn, et hint om vår, og så dukket Styggen på ryggen opp fra ingenting og hvisket i øret at lykke kunne jeg bare glemme - den er falsk, teit og hører ikke hjemme i tilstanden jeg er i nå. Punktum.

Jeg har også «øvd» meg på å kjenne på vonde følelser. Se for meg scenarioer hos psykologen hvor jeg får et sammenbrudd. Hva føler jeg? Redsel og sinne. Hvorfor er jeg redd og sint? Fordi det er vondt å føle på, og jeg blir forbanna over at jeg ikke klarer å kontrollere følelsene mine.

Så begynner jeg å tenke at jeg lar meg selv føle, jeg tar inn smerten fullstendig og lar meg rive med. Alt skal frem og ut i lyset. Gråte til jeg mister pusten og blotter meg totalt fremfor et annet menneske. Skummelt? Ja. Terapeutisk? Med stor sannsynlighet, ja. Men målet er jo å helst gjøre det som er vondt, mindre vondt. Akkurat der trenger jeg nok hjelp fra en psykolog i kjøtt og blod, og ikke bare i fantasien min. Faen, som jeg angrer på at jeg sa ja til å avslutte behandlingen.

Neste runde på DPS tror jeg kan bli bra (om jeg får lov til å komme inn på nytt), for jeg føler jeg har gjort et stort gjennombrudd i forståelsen av hvorfor jeg føler og tenker som jeg gjør, og ikke minst at vi tidligere har fokusert litt for mye på feil problemstilling. Ja, jeg er «relasjonsskadd» og har dype sår som enda verker fra barndommen, og trenger absolutt å bearbeide en del omkring det. Men så har vi angsten, som vi så vidt har pirket i, og verst av alt, sorgen. Den har trigget de verste sammenbruddene. Og hvordan får vi bukt med den? Den har vi ikke en gang nevnt eller anerkjent gjennom 2-3 år med behandling! Ikke rart det har vært lite fremgang når vi har hatt et alt for snevert syn på hele problemstillingen.

Jeg skal se om jeg er i form til å dra en tur på butikken og kjøpe noe godt. Noe som trøster, og noe som kan holde migrenen i sjakk. Tragisk at mat er det som får meg til å føle meg bedre, men på en sånn dag tyr jeg til beste botemiddel. Så får vi ta konsekvensene senere...

[Leviora]

Enda en sånn rar dag. Smerter, angst og tunge tanker, men også mye positivt.

Jeg trente på onsdag! *applaus* Det gjorde godt. Satt i sofaen og strikket mens jeg så på serie, men var ekstremt rastløs. Hadde faktisk ikke vondt noe sted der og da, så da måtte jeg skynde meg å gjøre det beste ut av øyeblikket. Det ble ei god økt  Kroppen ble sjokkskada og i dag kjennes det ut som det brenner under huden, men shit au. Fikk gjort noe fornuftig, si.

I går hadde jeg et møte med veilederen jeg har der hvor jeg er utplassert. Dønn ærlig og rett på sak: dette går dårlig. Det bør visst skje noe drastisk og helst i morgen for at det skulle være vits i å være der, visstnok. No pressure, liksom. Jeg er klar over det, men det ble litt voldsomt og etter møtet har jeg vært totalt avstengt, det ble gravd i noen sår jeg ikke orker å ta hånd om akkurat nå, så da skrur jeg heller av. Ikke føle. Nope. Ikke i dag. Det får vente til legetimen på onsdag.

I dag møtte jeg derimot et menneske som ga meg en boost; min splitter nye fysioterapeut! Aldri prøvd før. Han var gulle god og jeg gleder meg masse til å få hjelp til å få kroppen på rett kjøl. Og så er jeg svak for nordlendinger. Blir i godt humør bare av å høre dem prate  Vi satt faktisk i 1,5 time og snakket sammen. For det meste om sammenhengen mellom kropp og sinn, hvilken strategi vi skal gå for, mål og generelt om psykisk helse. Vi skal jobbe masse med å bryte negative mønstre, både fysisk og psykisk. Jeg er så gira at jeg gikk på en smell og bestilte litt for mye treningstøy i kveld. Satser på at de blir brukt jevnt og trutt i tiden som kommer. Dette blir utrolig spennende!  

Jeg meldte forresten inn en lege til fylkesmannen i høst og nå er tilsynssaken et faktum. Fikk legens uttalelse denne uka, over en mnd etter fristen, og jeg måtte selvfølgelig kommentere den. Der sto det mye svada! Bra jeg gikk gjennom bunken på 25 dobbelsidige ark, for der fant jeg masse som var stikk i strid med hva legen skrev i uttalelsen, så der skjøt h*n seg selv i foten. Brukte kvelden i går på å skrive brevet og jeg var skikkelig sliten psykisk etterpå, formalitet er ikke min sterkeste side, og det føles jo ikke godt å bidra til at noen kanskje mister jobben. Men! Jeg håper legen får mer enn bare en smekk på fingrene, for gudene vet hvor mange pasienter som er berørt av vedkommendes særdeles uprofesjonelle oppførsel  

Åh. Kom på at jeg har en pose browniemiks i skapet. Gjett om det blir brownies i morgen.

Endret 18. januar 2020 av Leviora

[Leviora]

Denne lørdagen har vært tung. Lenge siden jeg har vært så preget av depresjon. Trist, fjern og fullstendig tappet for energi. Det er så fælt å føle at man ikke er tilstede for hverken mann eller barn. De har heldigvis vært i full lek i hele dag og har krøpet opp i fanget for å lade opp i noen sekunder før de var i fullt kjør igjen.

I morgen er det avtalt at de skal til mormor. Da får jeg litt tid alene og jeg må prøve å komme meg ut av det her. Kommer sikkert til å spille mye gitar, selv om det er like før jeg blør. Sånn er det når jeg blir hekta på en låt og SKAL spille den feilfritt 🙈 «Øhm, du har lagt lista høyt» sa mannen da jeg satt og bannet med gitaren i fanget her i kveld. Selvsagt har jeg det! Det er jo hele poenget. Jo høyere liste, desto mer mestringsfølelse. Må prøve å komme meg forbi «drar frem gitaren på nachspiel og inviterer til allsang med Idyll»-stadiet. Ligget der flaut lenge.

Jeg må finne noe annet å gjøre også, noe jeg vet får meg i bedre humør. Planlegging - lister! Lage liste over ting å gjøre til våren. Ha noe å se frem til. Mmh, vår  Hagearbeid, fikse nytt blomsterbed osv. Det tror jeg er lurt. Tror jeg derimot dropper å regne ut hvor mye blomsterjord vi må ha, den prislappen gjør nok mer vondt enn godt.

I neste uke får jeg mest sannsynlig nye treningsklær i posten også, og det gleder jeg meg til! Må prøve å fokusere på det positive nå. Men det er enklere sagt enn gjort. Depresjon is a bitch. 2 minutter med positive tanker er heldigvis bedre enn ingen.

[Leviora]

Var så dum at jeg gikk en tur i dag. Var rastløs igjen og tenkte det gjorde godt å røre på kroppen. «Etterpå vil jeg føle meg SÅ bra!» tenkte jeg. Men nei. Hodepine, kraftløshet og generell utmattelse. Altså  En spasertur på knappe 2 km i rolig tempo! Har prøvd å gjøre alt riktig i dag. Stå opp tidlig, spise næringsrikt, drikke vann og har meditert til og med. Idiotkropp.

Merker den «peptalken» jeg hadde med veilederen på torsdag har hatt motsatt effekt. Målet var sikkert å pushe og motivere meg, få meg til å innse ting og tang og møte opp i morgen fit for fight. Realiteten er at det bare har ført til økt press og enda mer angst. Så nå gruer jeg meg mer enn noen gang. Flott! Våkner jeg og er dårlig i morgen vil det føles 10 ganger verre. Enda dårligere samvittighet, enda mer skam. Det er akkurat dette jeg har fått beskjed om å ikke tenke, men hva gjør jeg da? Tenker enda mer på det, selvfølgelig! Åh, jeg blir litt sur, kjenner jeg. Mest på meg selv, men også på folk som mener det bare er å knipse med fingrene og fortelle en med angst hvordan man burde tenke, så går det over! Hadde det bare vært så enkelt. 

[Leviora]

Jeg er så sliten og nedbrutt at jeg ikke vet hva jeg skal skrive. Det blir sikkert bare rot.

Svaret fra veilederen min da jeg meldte fravær i går var dråpen. Fasaden sprakk og det var slutt på «uffda, god bedring». Jeg har grått i hele føkkings gårkveld, natt og morgen og jeg er så sår og hoven at det kjennes ut som trynet brenner og øynene popper ut av ørene. Nå er jeg på et sted jeg ikke vil være. Et veldig mørkt sted som tar meg langt tilbake i tid.

Den gangen ville jeg dø. Jeg klarte ikke mer. Følelsen av å aldri være bra nok. Kjeft. Utskjelling. Spydigheter. Baksnakking. Sukk og banning over at jeg var så håpløs. Angsten som gjorde at livet føltes som et vakuum. 

Jeg var aldri bra nok for noen.

Ikke var jeg god nok som datter, og ikke var jeg god nok som venn heller. Jeg kunne aldri innfri andres ønsker og krav. Jeg kunne like gjerne forsvinne.

Gjennom mitt 25 år gamle liv har jeg prøvd å innfri alles krav om å være god nok. I de siste 10 årene har jeg ligget og ristet i senga i frykt og fortvilelse over at jeg blir nødt til å skuffe andre, deriblant meg selv. Jeg har prøvd, jeg har pushet grensene mine og gitt alt, men det har endt opp i skuffelse og sorg. Og ingen, foruten om mannen min, har sagt at det er greit, det er lov å si at det er for mye, at det gjør for vondt. For jeg har visst ikke lov til å gi opp. Jeg skal aldri slutte å prøve å være flink. Spørsmålet er bare, hvem kjemper jeg for? Hvem er best fortjent med at jeg ødelegger meg selv?

Veilederen min spør hvorfor jeg kvier meg for å møte opp, og jeg svarer at jeg har problemer med å takle press og krav, livredd for kritikk og ikke være bra nok. Hun glemmer den alvorlige diagnosen som ligger i grunn, fnyser av svaret mitt og lurer på hva som er så farlig med det, de forventer jo så og si ingenting? Alt jeg har gjort er visst innafor. Ja, jo, jeg ser selv at jeg har klart å klistre teip på plastlister helt fint. Men det kreves at jeg er som alle andre, som møter opp og gjør mitt beste. Og så skjer det; angsten tar overhånd og jeg klarer ikke dét en gang. «Så og si ingenting». Da er jeg plutselig en taper og unnasluntrer; fordi jeg kan, men gjør det ikke likevel. Angst er ingen hindring fordi angst er bare noe tull som sitter i hodet mitt.

Jeg har brukt så mange år og krefter på å bevise noe. Gang på gang får jeg høre at «nei, det er dessverre ikke bra nok, prøv litt hardere».

Tårene renner enda ukontrollert og jeg lurer på hvor langt dette skal gå. De snakker om å tøye grenser mens jeg desperat prøver å forklare at den ikke finnes lenger. Det er ingen grense som tøyes. Alarmen gikk for lenge siden, og mens de enda tror det bare er en øvelse sitter jeg igjen og brenner opp, og nå er det ingenting igjen. Nå har jeg ikke mer å gi.

Nå er det nok.

[miore]

  

[Leviora]

På 22.1.2020 den 12.51, miore skrev:

  

❤️❤️❤️

 

 

Det positive med å treffe bunnen er at da vet du det bare kan gå oppover igjen. Har smått begynt å titte litt oppover og finne ut hvordan jeg skal komme meg opp herfra. Det hjelper masse å ha to unger som alltid får meg i godt humør ❤️
 

I kveld hadde vi så mange fine samtaler på sengekanten, jeg tror jeg har funnet en bra metode for å engasjere Storesøster mer i samtalen  Vi har definitivt gjort en stor bjørnetjeneste ved å forenkle alt pga. utfordringene hun har. Jeg fikk en god påminner og et klask i trynet da jeg leste noe i bhg i dag. «Hver gang du hjelper meg, hindrer du min utvikling!»

Vi skal absolutt bli flinkere til å ikke undervurdere barna, og utfordre dem mer på grov- og finmotorikk, språk og annen læring. Still spørsmål som ikke krever riktige svar, men som får dem til å lure, reflektere og tenke seg frem til noe selv. Fryktelig vanskelig, egentlig, vi som voksne kan jo «alt» og tenker ikke på å spørre barna om hvorfor de tror himmelen er blå  Foreldrelekse: stille grublespørsmål, la de prøve selv, og inkluder barna mer i «voksenting».

Jeg var hos legen i går. Fikk nok en påminner om at jeg er sterkere enn jeg tror. Nå blir det også nytt felkesmøte med NAV og jeg prøver å ikke tenke så mye på det.

Frem til da skal jeg ta hver dag om gangen, gi meg selv et klapp på skuldra uansett dagsform og prøve å gjøre noe som gleder meg. I dag har jeg strikket, spilt RDR2 og tegnet. Helt okei. Ingen gråt, og det er jo en seier i seg selv 🙈 I morgen skal jeg til fysio og det gleder jeg meg til  

[Leviora]

Bedre sent enn aldri?  Ungene gikk på ski for første gang i dag!  Det gikk faktisk over all forventning. Naturtalent! Det har de garantert fra faren. Han var visst «jævlig god på ski» før. Gleder meg til å ta med barna på avslappa, fine skiturer i marka, mens mannen har vel heller tenkt å terpe teknikk. Han har gitt opp å prøve å hjelpe meg. Gi meg en sele og en hund som drar, så kan jeg kanskje holde følge på treningsturene hans  Men seriøst - jeg var skikkelig imponert av begge to, de har aldri hatt ski på beina og det så ut som de hadde gått på ski i hele fjorvinter. Og så morsomt som de hadde det! Mannen har i tillegg fått klar beskjed om at all skigåing fremover med barna blir på deres premisser. Skitur skal være morsomt, ikke et jag om å være best og komme fortest fram  

Trikset for å holde humøret oppe i helga er å holde meg opptatt med noe. I morgen er det full rulle igjen. Tar smellen når den kommer i morgen kveld  

[Leviora]

Jeg og veileder ble enig om å ta en skikkelig prat i går. Fikk lekse i å skrive en full oversikt og smerter, plager og tanker og erfaringer omkring jobb. Ble helt utslitt av det, typ fysisk dårlig  Eller, jeg håper det er derfor. Kroppen er i ulage enda og Lillebror våknet med feber og har hatt en ekkel bleie 😬 Typisk at omgangssyke skal komme i hus på sånne tidspunkt. Totalt ute av stand til å takle sykdom på en bra måte akkurat nå  

[Leviora]

Én dag med feber og dårlig form. Lillebror kunne hatt hva som helst  

Denne uka har jeg lært utrolig mye om meg selv. Føles veldig rart å plutselig ha så mye innsikt over ens egen personlighet og væremåte  Jeg har hatt mange tanker om meg selv som ikke har stemt i det hele tatt, og tilegnet meg både positive og negative trekk jeg ikke har. Å ta den testen har tvunget meg til å være ærlig og få et klart svar: Dette er Leviora, svart på hvitt 😅

Jeg har visstnok en INFP-personlighet. En av 4% i hele verden. Det er ganske kult. Men så har slike idealister ofte alt for store krav til seg selv, og de kravene jeg har er umulige å oppnå, og da er det jo ikke så rart at jeg føler meg utmattet og trist. Samtidig er det positivt, for jeg jobber hardt for egen sak hvor ingen skal stå i veien for mine mål  

Listen over yrker jeg kunne passet i er så og si alt jeg driver med på fritiden  Forfatter, designer, interiørkonsulent, arkitekt, dyrepleier, gartner, musiker, journalist, lærer, fotograf og skuespiller. Altså  Det var artig å se.

I neste uke skal jeg legge frem det jeg har skrevet om min helse til fastlegen. Der står det en del som jeg så vidt har fått snakket om før, så det er mulig det dukker opp nye ideer om behandling og forhåpentligvis svar på hvordan det hele henger sammen. Jeg er nervøs, men mest spent. Krysser fingrene for at jeg blir tatt på alvor, i det minste.

I natt har mannen vært på raill, så jeg får mest sannsynlig eneansvar for ungene i dag   De ser Løvenes konge, i tradisjon tro lørdag morgen. Jeg har også tusen tonn husarbeid å ta fatt på. Holder på å slå personlig rekord i prokrastinering. Heia, heia! 

Endret 1. februar 2020 av Leviora

[Leviora]

Nok en søndag isolert i fosterstilling på mørkt rom. Det er så jævlig å være fraværende for barna  Storesøster kommer inn og spør "går det bra med deg, mamma? Har du vondt i hodet enda? Kanskje du vil ha en kald klut på hodet ditt?" Det er så rørende fint, men samtidig utrolig trist at det nærmest har blitt en vane. Jeg husker mammaen min som en deltaker i lek og spill da jeg var på den alderen. Mine barn vil huske at mamma lå mye alene i senga. Det er vondt å tenke på.

I dag fikk jeg dratt til fysioterapeuten igjen, og det ble nok en gang en time (og et kvarter) med bare prat. Nyttig og fornuftig prat, dog  Glad jeg har funnet en fysioterapeut som virkelig fokuserer på både kropp og sinn, og hvordan alt henger sammen. Han er også veldig flink til å motivere meg til å tenke annerledes, og i dag snakket vi en del om å akseptere at kroppen reagerer som den gjør. Den gjør ikke sånn og sånn fordi den er teit, nemlig  Fin samtalepartner å ha frem til jeg kommer inn på DPS igjen. Lurer på hvilken behandler jeg får der denne gangen. Nok en ting å gruble over  

Jeg går rundt og er kvalm og uvel konstant for tiden. Prøver å finne måter å koble av på, men tankekjøret går konstant og jeg er pissnervøs for fellesmøtet på NAV. Er redd jeg kommer til å bryte sammen der. Bare tanken på at jeg nok en gang blir avvist og de pusher meg mer, det... Ja. Det er nære på at jeg kaster opp. Føler jeg er på et punkt nå hvor det rett og slett er uforsvarlig å pushe meg over kanten. Det er ekkelt og skremmende å kjenne hvor nær jeg er på å bare gi opp.

Etter migreneanfallet i går var jeg så kvalm og sliten at jeg ikke fikk i meg mat. Bare en viss type mat kunne gå ned, og kroppen skrek etter næring. Vi hadde selvfølgelig ingenting jeg klarte å spise hjemme. Kjent stil på en søndag. Mannen var medfølende og trøstende i hele går, spurte ofte om det var noe han kunne gjøre, men jeg svarte som sant var, "nei". Men så ble jeg sulten, og da ble det for mye å be om han kunne stikke og kjøpe den ene tingen jeg klarte å spise. Og så spør han senere om det er noe han kan gjøre for meg, hva som helst? Da ble jeg snurt  Han kunne jo heller spurt "er det noe jeg orker å gjøre for deg" isteden, følte jeg da. Men skjønner jo nå at det er jeg som er teit og ikke han. Skulle ønske jeg ikke ble så jævlig selvsentrert og kravstor når det står på som verst, men jeg blir jo desperat når jeg føler meg så elendig. Bajs.

Tror jeg skal spille Red Dead online i kveld. Jeg er 97% ferdig med storymode og har nettopp begynt å titte litt inne i online-verdenen. Startet med skyhøy selvtillit, for jaggu har jeg blitt god til å spille! Men som min kjære bror sa, du tror du er god, men innser fort at du er helt ræva så fort du beveger deg online  Alt er jo mye vanskeligere! Det er kanskje ikke så lurt å spille online når jeg allerede er i dårlig humør. Vil helst slippe å sparkle hull i veggen og kjøpe nye konsoller osv. Neida.  
Nå babler jeg om noe dere sikkert ikke har peiling på. Jaja. 

Kom på at jeg kjøpte maling før helga. Jeg burde starte å male kontoret igjen i morgen!  Da blir jeg helt sikkert i godt humør. Den nye fargen går det umulig an å være deprimert i. Den er så fin. "Savanna sunset"  Trengte litt mer energi på kontoret, kjente jeg. "Linblå" ble for beroligende og kald. Vanskelig å la kreativitet og skaperglede blomstre i en sånn farge. Det blir bra med en farge som gir mer liv og energi