Leviora's engler og demoner

[miore]

Haha  Vi fullførte red dead (antar du snakker om toeren) i story mode, men gidder aldri online. Ikke noe gøy, for det er så mange som bare er ute etter å ødelegge for andre!

[Leviora]

4 timer siden, miore skrev:

Haha  Vi fullførte red dead (antar du snakker om toeren) i story mode, men gidder aldri online. Ikke noe gøy, for det er så mange som bare er ute etter å ødelegge for andre!

Ja, det går jo så vidt an å røre seg i og rundt de mest populære byene uten å bli drept av en random spiller!  Men jeg er fast bestemt på å bli god online, altså. Målet er å spille med brutter'n og lage kvalm sammen  

[miore]

6 timer siden, Leviora skrev:

Ja, det går jo så vidt an å røre seg i og rundt de mest populære byene uten å bli drept av en random spiller!  Men jeg er fast bestemt på å bli god online, altså. Målet er å spille med brutter'n og lage kvalm sammen  

Drepe randoms?  

[Leviora]

4 timer siden, miore skrev:

Drepe randoms?  

For eksempel  

[Leviora]

Endelig!  Jeg har fått en lege som faktisk tar meg på alvor. I dag fikk jeg snakket ut om alt jeg sliter med bortsett fra migrenen - uten å bli avbrutt!  Kort sagt en rar kropp med diffuse til intense smerter i hytt og pine, generell utmattelse og at jeg fungerer svært dårlig selv på «gode dager». Eller blir sengeliggende neste dag. Normalt? Nei  

Jeg uttrykte bekymring rundt psoriasisleddgikt siden pappa har det, og jeg har hatt psoriasis siden jeg var liten. Hun sa at det var forståelig at jeg var redd for det, og at det er vanlig at det går i arv. Men ut i fra symptomene hørtes det ikke slik ut, og vi skal nå få utelukket det med blodprøver. Hun sa rett ut at hun mistenkte fibromyalgi, og ting falt plutselig på plass; all hodepinen, mageproblemer, utmattelse og smerter overalt i kroppen. Fibromyalgi er ikke akkurat en diagnose man ønsker å få, av flere årsaker. Men for meg gjør det godt å få svar på noe jeg har stresset og fundert på i flere år. Nå er vi riktig nok ikke 100% sikre, men det føles bra at ballen har begynt å rulle.

Jeg ble så satt ut under timen at jeg glemte helt å nevne at jeg har migrene på fjerde dagen, som vil si status migrene. Tenker jeg ser det an noen dager til. Smertestillende tar heldigvis toppene, så jeg satser på at en god natts søvn tar knekken på det. I natt ble det lite søvn. Sleit meg ut da jeg bestemte meg for å male kontoret. Mellom migrenetoppene. Og glemte sovemedisin i farta. Lurt

Men hurra for legen! Godt å kunne legge seg i relativt godt humør til tross for at hodet sprenges og kroppen verker fra stortåa og opp. Lenge siden sist  

[Leviora]

I dag begynte jeg så vidt å skrive en ny låt. Herremin, det er lenge siden! Siste låten jeg skrev var vel i 2010. Den handlet om den fine mannen min, 10hi k9s :pp <3<3<3 =))) Siden da har det gått mest i å komponere kun instrumentalt, men i dag flommet det over av skrivelyst og jeg følte noe måtte ut i form av en sangtekst. To ord ble skrevet, og så kom teppet ned. Istedenfor å la ordene flyte fritt ble det bare støy i hodet. Dette får du ikke til. Herregud, hvem skriver låter? Kutt ut. Dette er du alt for dårlig til, ikke vits i å prøve en gang. Jeg mistet det totalt, klappet igjen macen og gikk fra pianoet. Håper jeg klarer å plukke opp den tråden senere, for jeg vet hvor terapeutisk og fint det er. Å klare å komponere noe helt eget gir i tillegg en fantastisk mestringsfølelse. Styggen på ryggen, ass. Ta deg en bolle.

Venninna mi kommer på besøk i helga. Kanskje hun kan gi meg en skikkelig energiboost. Det trengs, for i neste uke har jeg mange avtaler som kommer til å kreve en del mental styrke. Usj, som jeg gruer meg  Storesøster gleder seg, da. Hun klarer nesten ikke vente med å dra på sykehuset, da hun tror at hun skal få se hundre ambulanser og et svært ambulansehelikopter på taket. Jeg blir så lei meg når hun har så store forventninger og forestiller seg sånne ting, føler alltid det er jeg som skuffer henne, selv om jeg forklarer hundre ganger i forveien at det ikke er slik hun forestiller seg. Men det må bli premie etterpå. En stor is!  

[miore]

Så godt legen hører på deg! Og ikke minst godt å ha en håndfast teori med tanke på diagnose, selv om det kanskje ikke var den du "ønsket" deg (det høres rart ut - man ønsker seg sjelden diagnoser! - men du skjønner ).

[Leviora]

Akkurat nå, miore skrev:

Så godt legen hører på deg! Og ikke minst godt å ha en håndfast teori med tanke på diagnose, selv om det kanskje ikke var den du "ønsket" deg (det høres rart ut - man ønsker seg sjelden diagnoser! - men du skjønner ).

Det har løftet mye fra skuldrene mine å i det hele tatt bli hørt! Og at hun faktisk hadde en teori lettet enda mer. Uavhengig av hva det måtte være. Det er vel den mest upopulære diagnosen blant leger og en av de med mest stigma rundt, som med ME, så jeg ble overrasket over at hun nevnte det så fort. Det finnes jo fortsatt mange leger der ute som mener disse diagnosene bare er tull og ikke burde snakkes om. Jeg er veldig glad for at jeg har fått svar   Å ikke vite hva som egentlig plager en gjør det ekstra belastende.

[Leviora]

Bestemte allerede i går kveld at jeg skulle bli hjemme i dag. Kjenner meg selv så godt nå at jeg visste at det jeg trenger akkurat nå er hvile - ta det helt med ro, bruke dagen på å lade batteriene og være snill med meg selv. Psykologen jeg hadde sist ga meg litt refs for at jeg sjelden gjør det. Jeg skammer meg mest. Straffer meg selv med destruktive tanker og handlinger. I dag derimot, har jeg en helt annen innstilling til å holde meg hjemme. Istedenfor å tenke «jeg er så syk og svak, jeg skjemmes, det eneste jeg klarer i dag er å ligge og føle meg håpløs», tenker jeg heller «jeg er glad for å kunne være alene og fylle dagen min med fine, energigivende ting». Det føles veldig godt!

Plutselig forsvant lysten til å trøstespise drittmat også. Jeg har lyst til å lage en god og sunn frokost, drikke te og bare nyte tiden i eget selskap. Hva skjedde nå?  Jeg kjenner jeg balanserer på en hårfin linje, dog. Det kan fort snu til å bli destruktivt igjen. Denne dagen blir litt som et eksperiment; hva gjorde jeg i dag for at dagen ble fin? Hva tenkte jeg? Det startet med et bevisst valg om selvpleie. Det blir steg nr 1  

Endret 7. februar 2020 av Leviora

[Leviora]

For en dag! Vanskelig å tro at jeg faktisk har klart å holde humøret oppe på et greit nivå. Og så ringte BUP og sa at vi slipper å gå gjennom unødvendig utredning der, og blir sendt direkte til riktig instans! Det betyr mye mindre belastning for Storesøster og kortere ventetid  De drøftet vel saken litt i seneste laget, men hadde det ikke blitt gjort måtte vi ha brukt tid på utredning der før vi ble henvist videre uansett. Veldig fornøyd med at det plutselig har blitt fart på sakene, en hører jo overalt hvor treigt dette systemet er. At vi blir sendt direkte viser at diagnosen som mistenkes er høyst reell, og dét har jeg mange delte følelser rundt. Men nå får jeg heller fokusere på det positive  De negative følelsene har jeg brukt nok energi på i det siste (for å si det mildt).

Åh, som jeg gleder meg til å treffe småtrollene igjen nå. Jeg må forresten finne ut hvordan jeg skal forklare til Storesøster at det ikke blir noe tur til sykehuset likevel, uten å knuse drømmen om å få se ambulanser og helikopter  

[Leviora]

Morsdag, kake og god stemning. Ekstra stas med besøk av venninna mi  Ungene var helt i hundre over at hun kom. Storesøster har vært lei seg i flere måneder fordi vi ikke har kunnet feire bursdagen til «tante», så vi dro frem ballonger og partyhatter og ga henne en heidundranes velkomst  Ungene lagde bursdagskort og morsdagskort og det var ikke med måte på hvor god stemning det var. Så stengte de veien på Dovre og hun ble tvunget til å overnatte. Helt greit det  Det blir alltid så tomt når hun drar. Føler meg veldig heldig som har henne  

Til tross for super stemning i går våknet jeg med uro i kroppen igjen i dag. Det eskalerte kraftig utover dagen og i kveld brast jeg ut i gråt uten å egentlig vite hvorfor. Men alt av angst og uro slapp etter der, så det var forløsende på et vis. Er bare fryktelig vondt mens det står på. Spørs om underbevisstheten min går bananas pga. møtet på nav. Usj. Blir uvel av å tenke på det.

Endelig trøtt og avslappet nok til å sove. Satser på en bedre dag i morgen

[Leviora]

Djises. Jeg gruer meg til i morgen  Aner ikke hva jeg har i vente angående det møtet. Jeg krysser alt jeg har for at det jeg går ut av møterommet glad og fornøyd. Det som er bra er at jeg vet at to av tre vet hva som er det beste, som støtter meg og min sak. Så gjenstår det å se om det er nok.

Kroppen oppfører seg merkelig. Den indre termostaten har gått bananas, jeg må tisse hvert tiende minutt og har mistet all matlyst. Spørs om alle bekymringene og stresset de siste dagene påvirker kroppen mer enn vanlig. Skulle egentlig bare mangle.

Satser på at jeg får sove godt i natt og at jeg vil takle nedturer i morgen, uthvilt og ikke proppfull av angst. Bare å holde seg fast!

[miore]

Lykke til!

[Leviora]

5 timer siden, miore skrev:

Lykke til!

Takk! 😬🙏

[Leviora]

Har blandede følelser etter møtet i dag. Positivt: jeg døde ikke 😂 Kort sagt sitter jeg igjen med en følelse av å bli forstått og jeg har innsett at systemet er rundere i kantene enn jeg har innbilt meg. Jeg har blitt rost for å ha tatt initiativ, vært så åpen og ærlig, og for at jeg ikke har lyst å gi opp helt. I dag fikk jeg brev om at jeg har kommet inn på DPS igjen og har time om to uker! Fikk brev om både bekreftelse om inntak og innkalling til time (om to uker!!) i posten på samme dag 😅 Til de som kjenner til systemet vet at dette er en sjeldenhet uten like! Med oppstart på DPS vil jeg forhåpentligvis komme meg mer ovenpå psykisk og gå løpet med NAV uten å føle at det spiser meg opp.

Samtidig er jeg lei. «Vi har gooood tid» sier de. Ja, nettopp. Jeg er lei! Dette er det sjuende året med prøving, og vi har enda god tid. Mønsteret har vært at prøving ender i skuffelse. Akkurat nå ser jeg en ny skuffelse som den siste og avgjørende, og jeg er veldig redd for hvordan jeg vil takle den om den kommer. Men jeg får håpe at behandlingen på DPS gjør meg bedre utrustet for alt som måtte komme. I beste fall ender ikke denne runden med skuffelse i det hele tatt.

Jeg fikk også svar på blodprøvene i dag, og har heldigvis ikke leddgikt! Dét var godt å vite. Vi avtaler ny time, og da får jeg forhåpentligvis noen råd til hvordan jeg kan slutte med snus. Har prøvd flere ganger, men å plages med daglig, intens angst og får kraftige abstinenser oppå det hele... Vel, da er det ikke så lett. Hvis jeg må ty til beroligende noen dager er det verd det om resultatet er vellykket snus-slutt! 🚫
 

En annen gladnyhet er at nav tydeligvis har gjort en tabbe og ikke behandlet en søknad om tilleggstønad. Er jeg heldig får jeg etterbetalt fra søknadsdato og de kronene kommer godt med nå når jeg ser at begge ungene skulle ha hatt en total utskiftning av garderoben. Igjen. Hvorfor skjer sånt alltid over natta?  

[Leviora]

Barna er på overnatting hos svigers. Det er helt greit å få senga for seg selv i ny og ne  Ingen knær i ryggen eller albuer i ansiktet  

Forberedelsene til DPS har startet. Sesong 4 har snart premiere og jeg tenkte det var lurt å gjøre en «previously on the DPS» for å spare en del tid i starten. «Dette har vi gjort, dette funker ikke, nå trenger jeg hjelp til ditt og datt». Jeg har til og med skrevet ut de skjemaene som en alltid fyller ut første gangen. Alt for at dette skal gå på skinner 😅 Kontrollbehovet kommer i hvert fall godt frem. 
 

Ahh, det skal bli godt å sove lenge i morgen  

[Leviora]

At det skal være så vanskelig å gjøre seg forstått  Eller gjør jeg det bare vanskelig for meg selv? Jeg trodde jeg endelig hadde fått frem hvordan ting virkelig sto til. Hvor mye angst og depresjon faktisk preger hverdagen. Men så er jeg også en god skuespiller, for det må for all del ikke vises utenpå. Fysioterapeuten called bullshit i går da jeg smilte og sa «joda det går greit 🙂» da han spurte hvordan jeg hadde det. Han var brutalt ærlig. «Det der e din forsvarsmekanisme. Du e god på det, men æ ser at det e innøvd. Korsn har du det egentlig?» Nordlendinger, ass. Hvorfor ser ikke de andre det?

Er jeg nødt til å bryte sammen? Må jeg dele det aller mørkeste? Hvorfor er det ikke nok å gi dem et skriv hvor det står svart på hvitt at jeg har det fryktelig vondt? Jeg trodde de ville forstå og gi meg et pusterom, men så legger de inn et ekstra gir og pusher enda mer. Følelsen jeg hadde etter det møtet kunne ikke vært lengre fra sannheten. Plutselig sitter jeg i en samtale dagen etter og får beskjed om å starte iherdig med jobbsøking. Altså - hæ? Hvorfor når jeg ikke frem?

Hvordan skal jeg mestre jobb når jeg ikke kan mestre livet generelt?

Spoiler

 

Jeg lurer på om jeg må være enda mer åpen og ærlig, men det skremmer meg. Det gjør så vondt å snakke om det. Jeg har delt nok til at de forstår at det omhandler mobbing og omsorgssvikt. Men åpenbart ikke nok. De vet ikke i hvilken grad det har påvirket meg. De ser et voksent menneske med angst, når realiteten er at det er ei lita jente som blir bedt om å fylle alt for store sko, som vil gjemme seg i et hjørne og lengter etter mamma og pappa. Mamma og pappa som aldri kommer. Som aldri har vært der.

«Kjære mamma. Jeg har det så vondt. Jeg har hatt det vondt lenge. For en stund siden, julaften i fjor, var jeg nær på å ta mitt eget liv. Jeg skulle ønske du ikke var så slem. Jeg vet ikke om jeg klarer dette mer.»

Jeg la brevet strategisk på pulten hennes. Jeg visste hun ville se det, men hun kom ikke opp. Ingen gråtkvalt mor kom inn på rommet for å omfavne meg og vise omsorg. Jeg ble kaldt avvist. Som vanlig. Jeg bestemte meg for å gå ned og be om respons. 

«Har du lest det jeg skrev?»

Hun svarer, med nesa i sky, uten å ta blikket vekk i fra pc-skjermen.

»Hehe, ja... Det der var bare latterlig. Ta deg en tur ut, du.» 

Noen måneder senere ble jeg kastet ut. Jeg var for slitsom å ha i hus. Et barn med alvorlig depresjon og selvmordstanker kunne man jo ikke ta rede for. Ut med seg!

Oppveksten kort oppsummert. Mobbing utenfor hjemmet. Mobbing og trakassering i hjemmet. Et klask over munnen for å holde kjeft om hvordan jeg hadde det. Om jeg var så modig at jeg viste stolthet og begeistring over noe, ble jeg straks satt på plass. Her skal en ikke tro at man er god eller flink!

 

Mine veiledere rister på hodet og skjønner ikke hva som er galt, hvorfor jeg ikke takler å bli satt i en situasjon hvor en person med makt, en arbeidsgiver, kan vurdere og kritisere meg for alt jeg gjør. Det er jo så trygt, atte!

Jeg har i 25 år lært at det er alt annet enn trygt. Alt i kroppen skriker «kom deg vekk i fra denne situasjonen».

Men det sitter jo bare i hodet mitt, så...

Endret 18. februar 2020 av Leviora

[miore]

 

(føler det er alt jeg sier. Men jeg har ingen visdom å komme med!)

[Weebs]

Samme som miore! Når en ikke har et trygt hjem å komme til ... 

[Leviora]

5 timer siden, miore skrev:

 

(føler det er alt jeg sier. Men jeg har ingen visdom å komme med!)

 

2 timer siden, Weebs skrev:

Samme som miore! Når en ikke har et trygt hjem å komme til ... 

Dere er så fine! Takk