Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

13 minutter siden, a l'orange skrev:

Du spurte hvor grensene går. De er naturligvis individuelle. 

Noen mener at trådstarter skal tåle mye, andre at hun skal tåle lite. Men sannheten er at det er bare hun selv som vet hva hun er villig til å ofre for det hun mener at hun får tilbake.

Vi gir råd om emosjonelle investeringer. Og vi gir de på bakgrunn av våre egne erfaringer og vår egen kunnskap. Noen av oss har gode erfaringer, andre mindre gode.

Emosjonelle investeringer er nok enda mer risikofylte enn økonomiske investeringer. Ikke desto mindre kan de oppleves som mer verdt å gjøre.

Husker selv at jeg var rasende da jeg en gang leste @exictence sine innlegg fordi jeg - på den tiden - opplevde henne slik mange nok opplever meg per i dag; At jeg mener kvinner skal finne seg i altfor mye.

Det tok litt tid, men jeg fant ut at ved å finne seg i mer, så kan man ofte få ENDA MER tilbake. 

Spørsmålet bør dermed heller være, mener jeg; Hvordan gjør man DET?!

 

 

Man får ingenting tilbake ved å finne seg i å bli kalt hore. Det viser bare hva en som liksom skal elske deg mener om deg. Og om kvinner generelt. Men det er en annen sak. 

Til ts: jeg håper at du finner styrken i deg og gjør klart at du Ikke ønsker å bli behandlet slik lenger. Hvis han sier at han skal være utro dersom du ikke har sex med ham i løpet av noen få dager - da får han gå til andre da. Det er ikke fair å true seg til sex. Og det hjelper ikke på problemet. Ingen har rett til å ha sex med sin mann eller kone hver dag, uke eller måned. Hvis du trenger å snakke om det og finne ut av det før du klarer å ha sex, skal han gi deg den tiden. Det er ikke snakk om måneder og år du ber om. 

Og når det gjelder brukere som sprer hat mot kvinner, kan de blokkeres. Slik slipper du å se svarene deres. Vi på vår side vil bidra med å slutte å svare på slike hatske innlegg, der brukerne slår den som allerede ligger nede. Da dør det ut etter hvert. 

Anonymkode: c0305...419

[RoH]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror som CamillaCollett at noe av styrken min er at jeg er analytisk og relativt flink til å kommunisere. Dvs jeg trenger nok mer tid på å sette ord på å det jeg prøver å formidle enn hun gjør, og jeg tar mange forbehold om jeg har misforstått, om jeg kan misforstås.'

Dere skriver bra begge to :). CC har jeg lest mye fra et par år med stor interesse og lært mye av (tror jeg). 

 

Men jeg opplever ikke at hun eller ts fremhever egen overlegenhet, bare at de fastslår at de er gode på disse områdene. 

Tja det kan du sikkert, men jeg leser det annerledes, frustrasjonen TS opplever tyder på at mannen hennes er like kørka som meg

 Dersom jeg hadde gjort noe på vidda som skadet deg, slik at du ikke klarte å kjøre(?) spannet videre, så ville jeg ikke bare latt deg seile din egen sjø og kjørt fra deg. Det er omtrent det jeg opplever at mannen til ts gjør. Han har skadet henne, og selv om det kanskje er på det området hun er sterkere enn ham - så er hun nå så skadet at hun trenger hjelp for å komme videre.

Det vet vi ikke før vi virkelig har prøvd. TS sin mann opplever nok at han er i ferd med og bli satt igjen, for noe han ikke klarer og fikse? 

Jeg kan ikke bli så frustrert fordi en mann jeg er sammen med er flinkere til å kjøre og forstå bil enn meg - at jeg ikke prøver å holde bilen i orden og ikke ødelegger den? Jeg kan ikke en gang i året i frustrasjon rygge inn i en lyktestolpe og forvente at han skal takle det og forstå at jeg må få få lov til å uttrykke min frustrasjon? 

Vi menn elsker å være helter vet du  

Jeg ser vi leser åpningsinnlegget til Ts veldig forskjellig. Jeg leser ingen forakt, jeg leser maktesløshet. Jeg leser at hun takler mye og jobber seg gjennom det. At hun ser utfordringer han har - ikke at hun forherliger seg selv. Men at nå skjedde det EN ting hun ikke vet hvordan hun skal håndtere. 

Det er nok fordi vi ser ting fundamentalt forskjellig. Jeg tror dette er kjønnsrelatert. Kvinner vil snakke om sine problemer, bli forstått, støttet, bli jaktet på, begjært og ettertraktet, menn vil løse problemet og få anerkjennelse for sin genialitet og unike evne, eller noe slikt  

Jeg forstår ikke hvordan du leser at hun gjør det til en slags konkurranse.

Neivel, men det er slik jeg oppfatter det, "jeg tjener mer, jeg er bedre verbal" osv. er reine ballespark, det forklarer meg at dette er jeg bedre på enn deg, jeg har derfor ikke så veldig bruk for deg, dette trigger konkurranseinstinktet så når jeg ikke når opp rusler jeg inn i hulen min for å finne svar, det som er ille er at når jeg kommer ut med mitt fantastisk brilleanti svar, så svarer jeg på noe helt annet enn det du egentlig ønsket at jeg skulle ha tenkt og svart osv.  

Jeg er enig med deg i det livslange ansvaret, men jeg tror ikke nødvendigvis at det betyr at man skal være sammen hele livet. Det er et gjensidig ansvar, som innebærer at man må jobbe sammen enten man er en enhet eller to. Det betyr ikke at den ene kan dikterer hvordan noe skal løses, men at begge må kunne be om hjelp når man ikke vet hvordan man skal løse noe eller klarere det alene. Ødelegger man noe, så må man være med og fikse det. Enten det er å få tak i en rørlegger, male veggen fordi det trengs, si unnskyld fordi man gjorde noe man ikke burde gjort eller sagt. Dersom partneren gjør noe som skader så dypt at man ikke klarer å bli trygg igjen, enten det er fysisk vold, økonomisk vold, emosjonell vold - så har man et ansvar for å beskytte seg selv også. Samtidig som det gir den som (kanskje gjentagende) skader mulighet til å ta ansvar.

Plan B altså, eller C. Blir jo litt slitsomt for barna etter som storfamilien blir stor og det kansje ikke egentlig er plass for dem i den nye storfamilien? 

Unnskyld er bra. Det funker om det ikke er en unnskyldning for ikke og ta ansvar for egen handling? 

Selvfølgelig skal en ikke utslette seg selv i et forsøk på og endre partneren, denne har selv et ansvar for å tak i sine problemer. Som et lite forsvar til Norske menn generelt er det mye mindre vold utbredt i Norge i dag enn det har vært noen gang før i historien, menn sin lyst til å utøve vold avtar vel omtrent i takt med Norske menn sin sædkvalitet ;).  Når det gjelder emulsjon vold tror jeg faktisk kvinner er råere enn menn, de er i alle fall mer langsinte?? På økonomi er vi nok jamt over likeverdig, men det synes som et problem både for kvinner og menn at hun tjener mest, er vel et sånn bli ivaretatt greie?   

Akkurat som du ikke kunne tatt ansvar for å komme trygt ned fra vidda i 30 minus om jeg hadde brukket benet ditt fordi jeg gjorde noe feil - og vi måtte samarbeidet for å klare oss, så trenger nå ts samarbeid fra mannen for å reparere forholdet og nærheten.

Anonymkode: 022aa...076

Å jeg håper alltid (nesten) at folk lærer seg og være snille mot hverandre, det er ingenting som rører sterkere enn omsorg, enten det utøves av en sykepleier eller et HA medlem. Kardemommeloven trumfer alt, bortsett fra kanskje "en hustavle".  

Endret 14. august 2018 av RoH

[AnonymBruker]

44 minutter siden, a l'orange skrev:

Ok, hvis du virkelig ønsker at dette forholdet skal fortsette, men på en god måte, så tror jeg det finnes en løsning!

Jeg selv har en viss grad av erfaring med dette, og synes, som nevnt over, at det er bedre for meg.

Men som jeg ser det så innebærer det at man er klar over - og ikke blåser i! - hva slags makt og avmakt begge har. 

Det er jo nokså åpenbart at han IKKE responderer på det du sier, på en måte som gjør deg godt. Tvert i mot ser det ut til at den måten du sier fra, heller er med på å ESKALERE hans reaksjon og din smerte.

Dermed - mener jeg - at skal du skape nye reaksjoner, andre, mer hensiktsmessige reaksjoner, fra han, så må du legge om måten du selv kommuniserer på. 

Hvis du klarer å kommunisere din smerte og avmakt, men uten å gjøre dette på en måte som trigger hans avmakt; «jeg er dum jeg er dum jeg er dum!», så må du først finne ut hva det er som trigger hans avmakt. 

Det å i det hele tatt føle på at det er mulig å såre deg uten å vite hvorfor, eller tro at du har det vondt på grunn av noe man har gjort, enda det kanskje er på grunn av noe helt annet, er slike ting som kan få de fleste mennesker til å føle seg dumme. Dermed hjelper det ikke å fortsette i samme spor. For å komme med tre kjappe tips;

- Les «Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus». Vet i alle fall at for min egen del var det kjekt å vite at menn kan klare å føle seg utilstrekkelig fordi jeg har det vondt i en situasjon som på ingen måte har med mannen å gjøre. For meg er dermed smerten hans ulogisk. Men den er jo like reell for han. Denne klassikeren av en bok, er liksom blitt avleggs med årene, jeg ønsker å trekke den frem, fordi jeg mener den er nærmest tidløst aktuell.

- Dropp å tenke på han med merkelapper som «lav selvfølelse» inntil dere er i øyehøyde og har ryddet opp i kommunikasjonen. Det du opplever som av selvfølelse, trenger ikke være det, det kan være noe som er lost in translation. 

- Det samme med deg. Du opplever sikkert ikke at du «hever deg over mannen», du tenker på deg selv som sårbar, ikke som sterk. Likevel er det flere som sier de opplever deg som nokså «ovenfra og ned» her i tråden. Det betyr at vi alle er i stand til å kommunisere noe vi kanskje ikke en gang er klar over. Dette bør man også ha for øyet at man selv gjør.

Jeg skrev at jeg skulle komme med tre tips, men jeg kom på dette med non-violent communication og giraffspråk, mens jeg skrev, så det er også et hett tips. Finnes endel lesestoff både i bøker og på nett, her kan man surfe litt og se.

Det viktigste er at dette er noe dere er SAMMEN om og at ikke det blir sånn at «JEG har rett, så DU må forandre deg!» og «Nei, JEG har rett, det er DU som må forandre deg!» i en evig loop  

Om jeg virkelig ønsker... 

Følgeproblemet av hans siste utblåsning er jo at jeg har ett eneste stort ønske : At dette med å bli utskjelt og såret på denne måten skal ta slutt. Med ham, uten ham... Akkurat nå er det av mindre betydning for meg enn at det MÅ ta slutt. Fordi jeg ikke orker det mer, og han virkelig såret meg denne gangen. Dypt! Ødela noe. Kanskje uopprettelig.

Her står jeg! Og her føler jeg at jeg ikke får lov til å stå. At jeg står her er i seg selv en trigger for ham. Jeg kan lese all verdens bøker om kommunikasjon, og jeg kan gå til terapi for å bli flinkere til å kommunisere uten å trykke på hans triggere (forsøkt forresten), men bare det at jeg føler at dette er leit, og at jeg her og nå nøler angående fremtiden til forholdet vårt ER trigger for ham.

Jeg får ikke lov til å nøle! Får ikke lov til å føle at dette er vondt. 

Han blir for usikker av det. Takler det ikke! 

Jeg skal være klippefast i min tro på ham og oss! 

Hvordan jobber man med det, uten å få jobbe med det? 

Jeg snakker allerede giraffspråk med ham. Jeg har vurdert og revurdert, vektet og endret mine reaksjoner, dyttet inn oppmuntring og positivitet i alle de kringler og kroker jeg kommer til, blitt stadig flinkere til å utrykke hva jeg trenger, hva jeg ønsker og hva jeg setter pris på ved ham, fordi han ikke er tankeleser og jeg vet at han ikke på instinkt kan forstå uten at jeg setter ord på det. Jeg forklarer meg og sier unnskyld når jeg merker at jeg ordlegger meg tankeløst befalende eller negativt. Legger inn smil, flørt og positivitet i stemmen. Tar mye på ham. Viser kjærlighet. Viser beundring. 

Alt hjelper... ingenting har fått bukt med problemet. 

Sinnet og usikkerheten i ham, den kommer egentlig ikke av meg, eller har blitt dyrket frem av meg. Den er I ham! 

Jeg kan feile, det er klart, men jeg er av erfaring kjapp til å se selv at jeg trykket uforvarende på en trigger, og bekrefte ham. At jeg ser ham, og mine feil. At selv om jeg et øyeblikk hørtes negativ ut, så var det ikke slik ment. At jeg er klippefast. At han KAN stole på meg, og at jeg er der. 

Nå står jeg ikke klippefast, og det takler han ikke. Han har revet bort grunnen under bena mine, og likevel vil han at jeg skal bære ham. Det er det han trenger. At jeg skal holde rundt ham og si at dette ordner seg. 

Hva med meg da? Hva med mine behov? Får jeg ikke lov til å ha noen? 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg virkelig ønsker... 

Følgeproblemet av hans siste utblåsning er jo at jeg har ett eneste stort ønske : At dette med å bli utskjelt og såret på denne måten skal ta slutt. Med ham, uten ham... Akkurat nå er det av mindre betydning for meg enn at det MÅ ta slutt. Fordi jeg ikke orker det mer, og han virkelig såret meg denne gangen. Dypt! Ødela noe. Kanskje uopprettelig.

Her står jeg! Og her føler jeg at jeg ikke får lov til å stå. At jeg står her er i seg selv en trigger for ham. Jeg kan lese all verdens bøker om kommunikasjon, og jeg kan gå til terapi for å bli flinkere til å kommunisere uten å trykke på hans triggere (forsøkt forresten), men bare det at jeg føler at dette er leit, og at jeg her og nå nøler angående fremtiden til forholdet vårt ER trigger for ham.

Jeg får ikke lov til å nøle! Får ikke lov til å føle at dette er vondt. 

Han blir for usikker av det. Takler det ikke! 

Jeg skal være klippefast i min tro på ham og oss! 

Hvordan jobber man med det, uten å få jobbe med det? 

Jeg snakker allerede giraffspråk med ham. Jeg har vurdert og revurdert, vektet og endret mine reaksjoner, dyttet inn oppmuntring og positivitet i alle de kringler og kroker jeg kommer til, blitt stadig flinkere til å utrykke hva jeg trenger, hva jeg ønsker og hva jeg setter pris på ved ham, fordi han ikke er tankeleser og jeg vet at han ikke på instinkt kan forstå uten at jeg setter ord på det. Jeg forklarer meg og sier unnskyld når jeg merker at jeg ordlegger meg tankeløst befalende eller negativt. Legger inn smil, flørt og positivitet i stemmen. Tar mye på ham. Viser kjærlighet. Viser beundring. 

Alt hjelper... ingenting har fått bukt med problemet. 

Sinnet og usikkerheten i ham, den kommer egentlig ikke av meg, eller har blitt dyrket frem av meg. Den er I ham! 

Jeg kan feile, det er klart, men jeg er av erfaring kjapp til å se selv at jeg trykket uforvarende på en trigger, og bekrefte ham. At jeg ser ham, og mine feil. At selv om jeg et øyeblikk hørtes negativ ut, så var det ikke slik ment. At jeg er klippefast. At han KAN stole på meg, og at jeg er der. 

Nå står jeg ikke klippefast, og det takler han ikke. Han har revet bort grunnen under bena mine, og likevel vil han at jeg skal bære ham. Det er det han trenger. At jeg skal holde rundt ham og si at dette ordner seg. 

Hva med meg da? Hva med mine behov? Får jeg ikke lov til å ha noen? 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Selvfølgelig trenger du ikke å være sterk for ham hele tiden. Du er ikke moren hans. Hvis han ikke takler at du også har følelser og kan bli såret, er han ikke verdt å være sammen med deg. 

Anonymkode: c0305...419

[CamillaCollett]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg virkelig ønsker... 

Følgeproblemet av hans siste utblåsning er jo at jeg har ett eneste stort ønske : At dette med å bli utskjelt og såret på denne måten skal ta slutt. Med ham, uten ham... Akkurat nå er det av mindre betydning for meg enn at det MÅ ta slutt. Fordi jeg ikke orker det mer, og han virkelig såret meg denne gangen. Dypt! Ødela noe. Kanskje uopprettelig.

Her står jeg! Og her føler jeg at jeg ikke får lov til å stå. At jeg står her er i seg selv en trigger for ham. Jeg kan lese all verdens bøker om kommunikasjon, og jeg kan gå til terapi for å bli flinkere til å kommunisere uten å trykke på hans triggere (forsøkt forresten), men bare det at jeg føler at dette er leit, og at jeg her og nå nøler angående fremtiden til forholdet vårt ER trigger for ham.

Jeg får ikke lov til å nøle! Får ikke lov til å føle at dette er vondt. 

Han blir for usikker av det. Takler det ikke! 

Jeg skal være klippefast i min tro på ham og oss! 

Hvordan jobber man med det, uten å få jobbe med det? 

Jeg snakker allerede giraffspråk med ham. Jeg har vurdert og revurdert, vektet og endret mine reaksjoner, dyttet inn oppmuntring og positivitet i alle de kringler og kroker jeg kommer til, blitt stadig flinkere til å utrykke hva jeg trenger, hva jeg ønsker og hva jeg setter pris på ved ham, fordi han ikke er tankeleser og jeg vet at han ikke på instinkt kan forstå uten at jeg setter ord på det. Jeg forklarer meg og sier unnskyld når jeg merker at jeg ordlegger meg tankeløst befalende eller negativt. Legger inn smil, flørt og positivitet i stemmen. Tar mye på ham. Viser kjærlighet. Viser beundring. 

Alt hjelper... ingenting har fått bukt med problemet. 

Sinnet og usikkerheten i ham, den kommer egentlig ikke av meg, eller har blitt dyrket frem av meg. Den er I ham! 

Jeg kan feile, det er klart, men jeg er av erfaring kjapp til å se selv at jeg trykket uforvarende på en trigger, og bekrefte ham. At jeg ser ham, og mine feil. At selv om jeg et øyeblikk hørtes negativ ut, så var det ikke slik ment. At jeg er klippefast. At han KAN stole på meg, og at jeg er der. 

Nå står jeg ikke klippefast, og det takler han ikke. Han har revet bort grunnen under bena mine, og likevel vil han at jeg skal bære ham. Det er det han trenger. At jeg skal holde rundt ham og si at dette ordner seg. 

Hva med meg da? Hva med mine behov? Får jeg ikke lov til å ha noen? 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Forstår han hva som såret ekstra med den sisten kommentaren? Jeg vet ikke hva han sa (og du behøver selvsagt ikke fortelle det heller), men innser han at det er ord som har rammet enda hardere enn dem han har kommet med før, og hvorfor? Eller tror han det "bare" er fenomenet si-ting-i-sinne som du har fått nok av?

Han er nok også forferdelig opprørt nå. Han høres steil ut, men det kan være en måte å beskytte seg selv på. Det må jo være grusomt å innse at partneren er så såret at hun vurderer skilsmisse. Han elsker deg jo og han er ikke dum. 

Er det utelukket å gi ham en klem, si at du ønsker at det skal ordne seg, men at dere har en jobb å gjøre for å få det til?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Forstår han hva som såret ekstra med den sisten kommentaren? Jeg vet ikke hva han sa (og du behøver selvsagt ikke fortelle det heller), men innser han at det er ord som har rammet enda hardere enn dem han har kommet med før, og hvorfor? Eller tror han det "bare" er fenomenet si-ting-i-sinne som du har fått nok av?

Han er nok også forferdelig opprørt nå. Han høres steil ut, men det kan være en måte å beskytte seg selv på. Det må jo være grusomt å innse at partneren er så såret at hun vurderer skilsmisse. Han elsker deg jo og han er ikke dum. 

Er det utelukket å gi ham en klem, si at du ønsker at det skal ordne seg, men at dere har en jobb å gjøre for å få det til?

Å gi klem til noen som akkurat har sagt at han skal knullet andre hvis hun ikke gir ham sex asap? Får du lyst til det? Det vil jo mest sannsynlig bare føre til at han tror hun har tilgitt og det kan gå og rulle videre som om ingenting var skjedd. Jeg har også prøvd å krype for en som såret meg. Han fikk bare enda mer forakt for meg, og ble enda mer respektløs. 

Anonymkode: c0305...419

[RoH]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å gi klem til noen som akkurat har sagt at han skal knullet andre hvis hun ikke gir ham sex asap? Får du lyst til det? Det vil jo mest sannsynlig bare føre til at han tror hun har tilgitt og det kan gå og rulle videre som om ingenting var skjedd. Jeg har også prøvd å krype for en som såret meg. Han fikk bare enda mer forakt for meg, og ble enda mer respektløs. 

Anonymkode: c0305...419

Hevn funker ikke 

[a l'orange]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg virkelig ønsker... 

Følgeproblemet av hans siste utblåsning er jo at jeg har ett eneste stort ønske : At dette med å bli utskjelt og såret på denne måten skal ta slutt. Med ham, uten ham... Akkurat nå er det av mindre betydning for meg enn at det MÅ ta slutt. Fordi jeg ikke orker det mer, og han virkelig såret meg denne gangen. Dypt! Ødela noe. Kanskje uopprettelig.

Her står jeg! Og her føler jeg at jeg ikke får lov til å stå. At jeg står her er i seg selv en trigger for ham. Jeg kan lese all verdens bøker om kommunikasjon, og jeg kan gå til terapi for å bli flinkere til å kommunisere uten å trykke på hans triggere (forsøkt forresten), men bare det at jeg føler at dette er leit, og at jeg her og nå nøler angående fremtiden til forholdet vårt ER trigger for ham.

Jeg får ikke lov til å nøle! Får ikke lov til å føle at dette er vondt. 

Han blir for usikker av det. Takler det ikke! 

Jeg skal være klippefast i min tro på ham og oss! 

Hvordan jobber man med det, uten å få jobbe med det? 

Jeg snakker allerede giraffspråk med ham. Jeg har vurdert og revurdert, vektet og endret mine reaksjoner, dyttet inn oppmuntring og positivitet i alle de kringler og kroker jeg kommer til, blitt stadig flinkere til å utrykke hva jeg trenger, hva jeg ønsker og hva jeg setter pris på ved ham, fordi han ikke er tankeleser og jeg vet at han ikke på instinkt kan forstå uten at jeg setter ord på det. Jeg forklarer meg og sier unnskyld når jeg merker at jeg ordlegger meg tankeløst befalende eller negativt. Legger inn smil, flørt og positivitet i stemmen. Tar mye på ham. Viser kjærlighet. Viser beundring. 

Alt hjelper... ingenting har fått bukt med problemet. 

Sinnet og usikkerheten i ham, den kommer egentlig ikke av meg, eller har blitt dyrket frem av meg. Den er I ham! 

Jeg kan feile, det er klart, men jeg er av erfaring kjapp til å se selv at jeg trykket uforvarende på en trigger, og bekrefte ham. At jeg ser ham, og mine feil. At selv om jeg et øyeblikk hørtes negativ ut, så var det ikke slik ment. At jeg er klippefast. At han KAN stole på meg, og at jeg er der. 

Nå står jeg ikke klippefast, og det takler han ikke. Han har revet bort grunnen under bena mine, og likevel vil han at jeg skal bære ham. Det er det han trenger. At jeg skal holde rundt ham og si at dette ordner seg. 

Hva med meg da? Hva med mine behov? Får jeg ikke lov til å ha noen? 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Min utheving; Jo! Absolutt! 

Men jeg må innrømme at jeg nå er i tvil om hva du ønsker med tråden. Jeg tenker at enten ønsker du støtte til å gå. Eller støtte og råd til å fikse problemer. Men det oppleves som vanskelig (for meg i alle fall) å klare å fange opp hva du søker.

Tenker som CamillaCollett;

3 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Forstår han hva som såret ekstra med den sisten kommentaren?

Det er dette jeg mente med kommunikasjon. At hvis han ikke forsto det, så er det verken lett å forstå hva du føler eller hvorfor han selv alltid er så «dum, så dum, så dum». 

Har du forsøkt å bruke samme metode mot han? Kalle han for alle de stygge tingene du klarer å komme på, vise at du også har svakheter og følelser som kan krenkes?

Jeg spør ikke for å være frekk nå, men fordi jeg selv kan være så «kjølig og arrogant» at jeg nok kan oppleves som kald og følelsesløs. Det er resultat av at jeg i årevis har beskyttet meg mot slike «råtasser av noen hotheads», men det betyr også at jeg har dannet et skall som - om jeg ikke er det - gir inntrykk av usårbarhet.

Og...mener det var noen som nevnte dette i tråden...jo mer usårbar man fremstår, jo mer «vill og gal og hothead» opptrer ofte folk mot en, med det resultat at man suger til seg de som ønsker å ta ut sinne på noen og fornærme folk (godt illustrert i tråden, forøvrig ).

Tipset da, må være å få frem at du også er et menneske med følelser, at du også opplever krenkelser, at du ikke er laget av «verken is eller metall».

Det kan ofte være lett for andre å glemme hvis man ser ut som is og metall. Det er i alle fall min erfaring. Det å miste hodet og trampe i gulvet fra tid til annen, kan minne både en selv og andre på at det er kjøtt og blod, følelser og smerte, der også  

[AnonymBruker]

På 7.8.2018 den 0.13, AnonymBruker skrev:

Helt fra starten av vårt forhold har det vært slik at når min mann blir sinna, så mister han fullstendig hodet. Det er som han mister vettet helt, og sier de verste ting han kan komme på. Det har ingenting å si om det er sant eller ikke, der og da vil han bare såre meg mest mulig. 

Det skjer heldigvis ikke ofte, men hver gang det skjer er jeg på vei ut av forholdet. Tenker at dette finner jeg meg ikke i, men så angrer, trygler og ber han, og jeg vet jo hvordan han er og at han ikke mener det han sier, så jeg har tilgitt gang på gang. 

Et problem i vårt forhold, for ham, er nok at vi har temmelig skjev "maktbalanse" i forholdet. Det er jeg som har utdanning, som tjener mest, som eier mest, som er generelt mest respektert, og jeg er nok en del smartere enn ham. Føler meg slem som sier det siste, men det er sannheten. Jeg falt ikke akkurat for hans intelligens, og jeg har stadig fått høre at vi er et svært umake par. Jeg som er høyt utdannet, leser mye, som elsker å diskutere på høyt nivå, som har stor respekt i ulike miljøer, og så han som har et svært snevert interessefelt, og ingen interesse for... det meste! 

Jeg pleier å le når folk sier slikt, for han tilfører meg andre ting enn det venner og kolleger gjør. Han er svært familiær, veldig kjærlig og oppmerksom, og han får meg til å le. Han er dessuten min trygghet.

Bortsett fra når han er sinna! 

Det er ikke få ting han har slengt i meg opp gjennom årene! I starten gjorde det meg opprørt, og jeg protesterte der og da. Protesterte på det som var feil, eller urettferdig, eller direkte løgner. 

Med årene har jeg lært at det ikke nytter. I den modusen han er i som sinna når ingenting gjennom. Det bare oppildner ham til å si enda mer, og enda verre ting. Jeg forlater derfor situasjonen, om mulig. Bare venter til han har roet seg ned, så det går å snakke fornuftig. Det er dette han ber meg gjøre også, når vi snakker om dette sinnet hans under roligere samtaler. 

"Du må ikke høre på meg når jeg er sinna" sier han "...for jeg mener ikke det jeg sier da. Jeg har ikke kontroll på hva jeg sier når jeg er sinna." 

Nei det har jeg forstått! Likevel, jeg kjenner at jeg er drittlei nå, og ved siste episode synes jeg at han gikk for langt. Han trygler og ber meg om å forstå at han ikke mente det han sa, men han sa noe som traff meg utrolig sårt, og det kverner i hodet mitt. Bare det finnes det minste sannheten i det han sa, så føler jeg at forholdet er dødsdømt, og han kom jo på å si det... Hvordan kom han på å si noe slikt dersom det ikke er det minste sannhet i det, tenker jeg. 

Altså, han har opp gjennom årene kalt meg hore, og det har prellet av, fordi jeg vet at det er jeg så absolutt ikke, og han har mange ganger sagt at jeg kun bryr meg om penger, hvilket heller ikke finnes sannhet i. Jeg er utrolig lite materialistisk, og svært raus. Penger betyr ekstremt lite for meg, så lenge regninger kan betales, og med det har vi ingen problemer. Så det har prellet av. Direkte løgner, sagt i sinne! 

Likevel, det siste han sa i sinne... jeg klarer ikke å la det prelle av meg. Fordi han kom på å si det. Fordi det traff meg sårt. Slik han der og da nok ønsket.

Nå henger forholdet i en svært tynn tråd. Han trygler og ber, men... 

Er det andre som har erfaring med slikt hodeløst sinne? Om du har det selv, er det da et streif av sannheten i det du slenger ut i sinne? Eller sier man bare det verste man kan komme på? Det man vet vil såre dypt? Og kan man tro på at det ikke finnes noe sannhet i det, eller vil det alltid være et streif av sannhet i det man slenger ut? 

For man kom jo på å si det... 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Nå har jeg lest store deler av tråden og har noe lignende erfaring.

Først av alt synes jeg veldig mye av tråden går med på å analysere deg, din adferd og din posisjon i forholdet. Lite jeg har lest (men kanskje har dere diskutert dette og jeg har ikke sett det? Har som sagt ikke lest hele tråden..) - berører hans motiver.

Jeg har en mann som kan ha noe lik adferd, han kan si ting, for å såre meg.

Det bunner nok i at han vil provosere frem en reaksjon.

Han VIL krangle, rett og slett. Han vil ha følelser fra meg.

»All oppmerksomhet er bedre enn ingen». 

Jeg er også den rasjonelle i vårt forhold når det kommer til slike diskusjoner, og skjønner kjapt når han krangler fordi han er «kranglevoren».

Han har ved en anledning kalt meg for «bitch». Vi har barn, og dette skjedde foran deres nærvær. Da hvisket jeg rolig til han at om han ikke umiddelbart satte seg ned på knær og tryglet om tilgivelse, kunne han kysse ekteskapet sitt adjø. 

Hadde jeg ikke hatt døtre selv ville jeg kanskje latt det fare, men de skal aldri oppleve at noen de er glade i snakker stygt til dem, og de aksepterer det som om det er normalt. Derfor kan ikke jeg akseptere det heller. Dette er forøvrig det groveste han har noensinne sagt. Han har aldri sagt noe slikt før eller etter, men såklart det har kommet noen andre forsøk på «stikk» opp gjennom åra etter den episoden (for eksempel at jeg er lik min mor. Han vet at jeg avskyr det) 

Det er ikke greit at han sier hva som helst til deg, under dekning av at «han blir så sint at han mister kontroll». Da trenger han hjelp isåfall og er nærmest farlig å bo sammen med, så han kan ikke skylle på at han nærmest er ute av stand til å ta ansvar for segselv bare fordi han er sint. Den får han gå lengre ut på landet med.

Du trenger ikke overanalysere dette, han oppfører seg som en idiot fordi han vil provosere frem følelser. 

At han skal tvinge seg frem til sex blir helt absurd, nå mener jeg at man godt kan «legge kropp til» om det er gått lenge uten intimitet, du kan heller ikke forvente at partneren din skal leve i sølibat. Men nå fremstår det som en maktkrig mellom dere, ut ifra hva jeg kan lese. 

Jeg ville gitt mannen sex, men uansett hva han har sagt som er så ille bør du tydeliggjøre at er fullstendig uakseptabelt. Og ja, han kan trygle om tilgivelse. 

Jeg kan godt gi bort litt sex selv om jeg ikke er så kåt, men da skal jeg også ha en som er villig til å krype for min tilgivelse, om han har gjort noe galt. (Og han gjør faen ikke samme feilen igjen) 

Vi har begge hver vår makt, på ulike måter. Som du selv sier: symbiose.

Anonymkode: ae2e4...736

[a l'orange]

Eller, for å snu litt på det og bruke begreper jeg er mer vant med; For å kunne få være det lille barnet av og til, det som har det vondt og søker trøst, så må man også klare å reagere med tillit til at andre har mulighet til å trøste. Og den tilliten klarer man ikke vise all den tid man reagerer som den store, den fornuftige, den voksne.

Det danner seg ofte et mønster mellom to, hvor den ene tillater seg stadig mer, den andre tillater seg stadig mindre, helt til den - og det er utelukkende den sistnevnte - knekker sammen fullstendig.

Dette mønsteret må man bryte så fort som mulig i et forhold, mener jeg. For når den ene først opplever slitasjeskader, da er det ofte for sent å redde. 

[a l'orange]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger ikke overanalysere dette, han oppfører seg som en idiot fordi han vil provosere frem følelser. 

Anonymkode: ae2e4...736

Men er ikke det nokså naturlig at han vil?

 

Endret 14. august 2018 av a l'orange

[AnonymBruker]

10 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Forstår han hva som såret ekstra med den sisten kommentaren? Jeg vet ikke hva han sa (og du behøver selvsagt ikke fortelle det heller), men innser han at det er ord som har rammet enda hardere enn dem han har kommet med før, og hvorfor? Eller tror han det "bare" er fenomenet si-ting-i-sinne som du har fått nok av?

Han er nok også forferdelig opprørt nå. Han høres steil ut, men det kan være en måte å beskytte seg selv på. Det må jo være grusomt å innse at partneren er så såret at hun vurderer skilsmisse. Han elsker deg jo og han er ikke dum. 

Er det utelukket å gi ham en klem, si at du ønsker at det skal ordne seg, men at dere har en jobb å gjøre for å få det til?

Jeg gjorde igrunnen akkurat det i går, verbalt. Jeg hadde riktig nok det jeg følte var en monolog rundt hva jeg synes er vanskelig, og hvorfor, men jeg ga ham også verbalt mange klemmer. Det klarer jeg nok også å gjøre fysisk nå. (Jeg hadde ikke klart det for en uke siden!) For jeg har oppriktig også vondt av ham. 

Ja han forstår at de ordene var verre. Hvorfor også. Var mye det vi (jeg) snakket om i går. Han mener imidlertid at jeg burde vite at de ordene ikke var sanne. At de ikke KAN være sanne, fordi hans lyst på meg er som den er. Fordi han, dersom de var sanne, ikke hadde hatt dette behovet for å ha sex med meg, ta på meg til stadighet, holde rundt meg når vi skal sove, og når vi våkner, og å "eie" meg. Hadde de vært sanne ville alt dette ikke eksistert, for da ville han tvert imot unngå å ta på meg, kysse meg, holde rundt meg og ha sex med meg. Han kan ikke forstå at jeg ikke forstår det, selv om han forstår at de ordene var ekstra fæle. 

Det er si ting i sinnet- fenomenet jeg er lei av. Tror han det så er det korrekt. Dette er ikke ok om han neste gang er klok nok til å "bare" kalle meg hore. Vi har barn! Jeg er moren til hans barn! De skal ikke trenge å høre slikt! Ikke jeg heller! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, a l'orange skrev:

Men er ikke det nokså naturlig at han vil?

 

Jo, men det legitimerer ikke at han behandler henne dårlig. Da er det han som må finne andre strategier for å fange hennes oppmerksomhet (følelser) - på. 

Og hun burde kanskje jobbe litt med å sørge for at han føler seg annerkjent, sett og elsket iløpet av hverdagen. 

Anonymkode: ae2e4...736

[a l'orange]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, men det legitimerer ikke at han behandler henne dårlig. Da er det han som må finne andre strategier for å fange hennes oppmerksomhet (følelser) - på. 

Og hun burde kanskje jobbe litt med å sørge for at han føler seg annerkjent, sett og elsket iløpet av hverdagen. 

Anonymkode: ae2e4...736

Enig i det første.

Og til det siste der; Det er dette jeg tror han lettere vil kunne føle hvis hun lar han få vite at hun trenger han også. At hun også viser svakhet. Sårbarhet.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, a l'orange skrev:

Enig i det første.

Og til det siste der; Det er dette jeg tror han lettere vil kunne føle hvis hun lar han få vite at hun trenger han også. At hun også viser svakhet. Sårbarhet.

Men hun sier vel at hun har gjort det, og da blir han sint? Hun sier jo at hun blir usikker på forholdet.. og har formidlet dette til han. Da viser hun jo tegn på sårbarhet, når hun forklarer at det kommer av at han har sagt stygge ting til henne. 

Anonymkode: ae2e4...736

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg lest store deler av tråden og har noe lignende erfaring.

Først av alt synes jeg veldig mye av tråden går med på å analysere deg, din adferd og din posisjon i forholdet. Lite jeg har lest (men kanskje har dere diskutert dette og jeg har ikke sett det? Har som sagt ikke lest hele tråden..) - berører hans motiver.

Jeg har en mann som kan ha noe lik adferd, han kan si ting, for å såre meg.

Det bunner nok i at han vil provosere frem en reaksjon.

Han VIL krangle, rett og slett. Han vil ha følelser fra meg.

»All oppmerksomhet er bedre enn ingen». 

Jeg er også den rasjonelle i vårt forhold når det kommer til slike diskusjoner, og skjønner kjapt når han krangler fordi han er «kranglevoren».

Han har ved en anledning kalt meg for «bitch». Vi har barn, og dette skjedde foran deres nærvær. Da hvisket jeg rolig til han at om han ikke umiddelbart satte seg ned på knær og tryglet om tilgivelse, kunne han kysse ekteskapet sitt adjø. 

Hadde jeg ikke hatt døtre selv ville jeg kanskje latt det fare, men de skal aldri oppleve at noen de er glade i snakker stygt til dem, og de aksepterer det som om det er normalt. Derfor kan ikke jeg akseptere det heller. Dette er forøvrig det groveste han har noensinne sagt. Han har aldri sagt noe slikt før eller etter, men såklart det har kommet noen andre forsøk på «stikk» opp gjennom åra etter den episoden (for eksempel at jeg er lik min mor. Han vet at jeg avskyr det) 

Det er ikke greit at han sier hva som helst til deg, under dekning av at «han blir så sint at han mister kontroll». Da trenger han hjelp isåfall og er nærmest farlig å bo sammen med, så han kan ikke skylle på at han nærmest er ute av stand til å ta ansvar for segselv bare fordi han er sint. Den får han gå lengre ut på landet med.

Du trenger ikke overanalysere dette, han oppfører seg som en idiot fordi han vil provosere frem følelser. 

At han skal tvinge seg frem til sex blir helt absurd, nå mener jeg at man godt kan «legge kropp til» om det er gått lenge uten intimitet, du kan heller ikke forvente at partneren din skal leve i sølibat. Men nå fremstår det som en maktkrig mellom dere, ut ifra hva jeg kan lese. 

Jeg ville gitt mannen sex, men uansett hva han har sagt som er så ille bør du tydeliggjøre at er fullstendig uakseptabelt. Og ja, han kan trygle om tilgivelse. 

Jeg kan godt gi bort litt sex selv om jeg ikke er så kåt, men da skal jeg også ha en som er villig til å krype for min tilgivelse, om han har gjort noe galt. (Og han gjør faen ikke samme feilen igjen) 

Vi har begge hver vår makt, på ulike måter. Som du selv sier: symbiose.

Anonymkode: ae2e4...736

Nå liker jeg sex da, så jeg har aldri tenkt på å "gi" ham sex. Vi har hatt sex! Ofte! Jeg pleier ikke å avvise ham seksuelt, fordi jeg vet at om jeg er trøtt, stresset eller ikke har så stor lyst i utgangspunktet, så får jeg lyst, og det er ofte akkurat det jeg trenger om jeg er trøtt, stresset eller lei meg for den saks skyld. Han er en fantastisk elsker, og sex kan ofte være ulikt. Det har vært ok mellom oss at vi ikke bestandig har heftig sex. Trøtt kosesex har også hatt sin verdi. Heftig sex skjer når vi begge er opplagt til det. 

Dette er første gangen jeg har kjent utlyst angående sex. Med ham. Ikke angående sex generelt. Jeg tror jeg vil like sex til jeg skrumper inn. Om man gjør det.

Nei, jeg "gir ham" ikke sex, verken for å være snill eller noe annet. Har jeg ikke lyst på sex med ham, så kan han antyde hva han vil, uten at jeg har sex med ham, eller noen, for å være snill. Jeg forventer ikke at han skal leve i sølibat, men jeg ba om litt tid for å få lyst på ham igjen. Om det er mulig. Er ikke det mulig, så sier det seg selv at vi ikke kan leve slik noen av oss. Han ville aldri være fornøyd med pliktsex. Ikke jeg heller. 

Klart han slenger ut slikt for å fremprovosere følelser! Det sier seg selv! Jeg skal antagelig føle mye, men jeg tror nok ikke hans intensjon har vært at jeg skal føle det jeg nå føler. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå liker jeg sex da, så jeg har aldri tenkt på å "gi" ham sex. Vi har hatt sex! Ofte! Jeg pleier ikke å avvise ham seksuelt, fordi jeg vet at om jeg er trøtt, stresset eller ikke har så stor lyst i utgangspunktet, så får jeg lyst, og det er ofte akkurat det jeg trenger om jeg er trøtt, stresset eller lei meg for den saks skyld. Han er en fantastisk elsker, og sex kan ofte være ulikt. Det har vært ok mellom oss at vi ikke bestandig har heftig sex. Trøtt kosesex har også hatt sin verdi. Heftig sex skjer når vi begge er opplagt til det. 

Dette er første gangen jeg har kjent utlyst angående sex. Med ham. Ikke angående sex generelt. Jeg tror jeg vil like sex til jeg skrumper inn. Om man gjør det.

Nei, jeg "gir ham" ikke sex, verken for å være snill eller noe annet. Har jeg ikke lyst på sex med ham, så kan han antyde hva han vil, uten at jeg har sex med ham, eller noen, for å være snill. Jeg forventer ikke at han skal leve i sølibat, men jeg ba om litt tid for å få lyst på ham igjen. Om det er mulig. Er ikke det mulig, så sier det seg selv at vi ikke kan leve slik noen av oss. Han ville aldri være fornøyd med pliktsex. Ikke jeg heller. 

Klart han slenger ut slikt for å fremprovosere følelser! Det sier seg selv! Jeg skal antagelig føle mye, men jeg tror nok ikke hans intensjon har vært at jeg skal føle det jeg nå føler. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Ok. Men om dere har et så fantastisk sexliv, skjønner jeg ikke helt hvor dette med at han går fra deg om dere ikke har sex, kommer inn i bildet..? Kanskje jeg har misforstått noe. 

P.s: føler nesten jeg må forsvare begrepsbruken min, men vi har to barn, full jobb og endel andre fritidssysler. Etter ca 20 år sammen har vi erfart at sexlivet går i bølger. Han kan ha lyst på sex mandag og jeg kan ha lyst på fredag. Tirsdag, onsdag, torsdag, lørdag og søndag er dagene full booket. Så da kan vi begge godt «gi» hverandre sex, uten å ha så veldig lyst selv. 

—-

Jeg merker meg også at du skriver faktisk selv at du har sex når du kanskke er trøtt og sliten, men du anser det ikke som å «gi» sex. Det var tydelig veldig viktig for deg å understreke at min begrepsforvirring er noe du nærmest tar avstand fra. Kanskje til og med - litt nedlatende..?  er dette også typisk retorikk du fører med mannen din? 

Anonymkode: ae2e4...736

[a l'orange]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men hun sier vel at hun har gjort det, og da blir han sint? Hun sier jo at hun blir usikker på forholdet.. og har formidlet dette til han. Da viser hun jo tegn på sårbarhet, når hun forklarer at det kommer av at han har sagt stygge ting til henne. 

Anonymkode: ae2e4...736

Formidlet og formidlet, det er det jeg mener at hun ikke nødvendigvis har gjort.

Et menneske som fungerer som henne, samt som meg og sikkert et stort antall andre, vil tro at andre forstår at man er avhengig av de og behøver de, fordi vi sier at vi er det.

Mens andre mennesker igjen, vil ikke klare å virkelig forstå dette før vi viser følelsene, ikke bare forklarer følelsene med ord. 

Jeg vil dessuten også anbefale det å ta ut følelsene på en mer utagerende, synlig, hørbar og ikke nødvendigvis voksen måte, som en slags kroppslig og mental øvelse for seg selv. 

Innenfor de fleste religioner bruker man symbolske handlinger for å oppnå følelser og en mer romslig forståelse av verden, av seg selv og andre. I en sekulær kultur er det noe litt fremmed og primitivt over denne kroppsliggjøringen av læring, opplysning og forståelse, men det er mange som har god nytte av det likevel. Anbefales!  

[AnonymBruker]

5 minutter siden, a l'orange skrev:

Formidlet og formidlet, det er det jeg mener at hun ikke nødvendigvis har gjort.

Et menneske som fungerer som henne, samt som meg og sikkert et stort antall andre, vil tro at andre forstår at man er avhengig av de og behøver de, fordi vi sier at vi er det.

Mens andre mennesker igjen, vil ikke klare å virkelig forstå dette før vi viser følelsene, ikke bare forklarer følelsene med ord. 

Jeg vil dessuten også anbefale det å ta ut følelsene på en mer utagerende, synlig, hørbar og ikke nødvendigvis voksen måte, som en slags kroppslig og mental øvelse for seg selv. 

Innenfor de fleste religioner bruker man symbolske handlinger for å oppnå følelser og en mer romslig forståelse av verden, av seg selv og andre. I en sekulær kultur er det noe litt fremmed og primitivt over denne kroppsliggjøringen av læring, opplysning og forståelse, men det er mange som har god nytte av det likevel. Anbefales!  

Jeg tror jeh skjønner hva du mener. Det er forskjell på å si klinisk i en rolig stemme: « jeg aksepterer ikke at du snakker slik, og vurderer å forlate forholdet» og det å vise at man er lei seg (til og med gråte 😱😜) forklare at ens egne følelser er såre, at man ønsker å bli i forholdet men føler seg emosjonelt knust.

»jeg føler» og «jeg tenker» er to ulike måter å utrykke seg på. Det ene vesentlig mer sårbart enn det andre. 

Anonymkode: ae2e4...736

[AnonymBruker]

34 minutter siden, a l'orange skrev:

Min utheving; Jo! Absolutt! 

Men jeg må innrømme at jeg nå er i tvil om hva du ønsker med tråden. Jeg tenker at enten ønsker du støtte til å gå. Eller støtte og råd til å fikse problemer. Men det oppleves som vanskelig (for meg i alle fall) å klare å fange opp hva du søker.

Tenker som CamillaCollett;

Det er dette jeg mente med kommunikasjon. At hvis han ikke forsto det, så er det verken lett å forstå hva du føler eller hvorfor han selv alltid er så «dum, så dum, så dum». 

Har du forsøkt å bruke samme metode mot han? Kalle han for alle de stygge tingene du klarer å komme på, vise at du også har svakheter og følelser som kan krenkes?

Jeg spør ikke for å være frekk nå, men fordi jeg selv kan være så «kjølig og arrogant» at jeg nok kan oppleves som kald og følelsesløs. Det er resultat av at jeg i årevis har beskyttet meg mot slike «råtasser av noen hotheads», men det betyr også at jeg har dannet et skall som - om jeg ikke er det - gir inntrykk av usårbarhet.

Og...mener det var noen som nevnte dette i tråden...jo mer usårbar man fremstår, jo mer «vill og gal og hothead» opptrer ofte folk mot en, med det resultat at man suger til seg de som ønsker å ta ut sinne på noen og fornærme folk (godt illustrert i tråden, forøvrig ).

Tipset da, må være å få frem at du også er et menneske med følelser, at du også opplever krenkelser, at du ikke er laget av «verken is eller metall».

Det kan ofte være lett for andre å glemme hvis man ser ut som is og metall. Det er i alle fall min erfaring. Det å miste hodet og trampe i gulvet fra tid til annen, kan minne både en selv og andre på at det er kjøtt og blod, følelser og smerte, der også  

Det jeg ville med denne tråden var å lufte tanker, og kanskje få en bedre forståelse for ham, og for meg selv. Jeg har ikke trodd eller forventet at noen skal sitte på en løsning. Jeg har heller ikke behov for støtte til å gå. Tråden er mest for å bli litt klokere og mer vidsynt kanskje (Jeg var veldig låst i smerten jeg følte da jeg opprettet den. Klarte ikke se noe klart, fordi smerten overdøvet alt. Jeg følte meg lost... og kunne ikke ta det opp med noen kjente.) Jeg håpet på svar fra andre som kjenner til slikt sinne, for å forstå bedre. Det har jeg fått. 

Ja jeg har rast tilbake! I starten av forholdet hver eneste gang han ble slik. Da hadde vi ikke barn. Jeg trodde dessuten at han faktisk mente det han sa, og ble fly forbanna.

Så ble det liksom en slags vane, og jeg ble tukkhudet. Tenkte mer "Ok, da var vi på gang igjen! Dette har jeg hørt før! Dette vet jeg blåser over!" Tok det ikke så innover meg. 

Så fikk vi barn, og dette vil jeg ikke at de skal se og oppleve, så det har mye vært mitt fokus. Dette er noe ubehagelig, noe jeg ikke ønsker, men så lenge barna ikke hørte..."Dette er noe dritt, men det blåser over! "

Så har barna hørt, og jeg har reagert. Sterkt! Ikke med å skjelle tilbake, men ved å kreve opphør av slikt. Det har han bommet på noen ganger, og det skaper full krise i forholdet. Ikke for det han har sagt, men fordi jeg ikke aksepterer at barna hører slikt. Så han har sverget, og gått på kurs... men... 

Det er denne gangen (bortsett fra da jeg var så ny og naiv i forholdet at jeg trodde han mente alt han sa) at han har SÅRET meg. Det vil si, sinnet i seg selv er sårende, og har alltid vært det, men mer som en stein i skoen. Noe ubehagelig jeg ønsket bort, men kunne klare. 

Denne gangen ble for drøy! Ordene skadet! Jeg har sagt at nok er nok tidligere, og følt det, men det har gått rimelig fort over, når han har roet seg ned. Denne gangen gikk ikke det! 

Og ja, jeg viser sårbarhet ovenfor ham. Når andre ting er vanskelig i livet nøler jeg ikke med å krype inn i armene hans og la ham trøste og beskytte meg. En av tingene jeg elsker ham for er at han er en løve om andre sårer meg. Han er der umiddelbart for meg, og nåde den som tråkker meg på tærne! Han finnes ikke upartisk dersom noen har såret meg, stiller aldri spørsmål ved om det er de eller jeg som har rett, for ingen har rett til å såre meg! (Bare han! ) 

 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5