Ting sagt i sinne

[Gjest supernova_87]

Jeg synes det var fint å lese hva mannen din sa om hvor ordene kommer fra. Det er jo som du sier absolutt ikke en akseptert grunn, han mente å såre fordi han er redd for å miste deg og vil jekke deg ned, men okke som, han sa det, og det er å gjøre seg sårbar. Og å gjøre seg sårbar er å skape mulighet for bro og kontakt. Og endring og fremdrift! 

Jeg forstår hva han sier. Nå har jeg ikke samme problemer som mannen din men jeg har problemer som går utover menneskene rundt meg. Jeg kan også tenke at jeg ikke fortjener at noen skal bli med meg når jeg sårer dem. Men det jeg og mannen din gjør lurt i er å plassere det ansvaret der det hører hjemme: hos den andre. Om du velger å bli med mannen tross hans problemer er DITT ansvar. Samme som hvorvidt han jeg er med ønsker å bli med meg tross mine problemer er HANS ansvar. Det er vanskelig å gi slipp på dette. Men det jeg ser er at å holde fast i å prøve å pirke borti andres ansvar med delvis passiv aggressive utspill "du skal slippe å tåle meg, jeg er for ødelagt" (eller som din mann med å nekte å unnskylde for du skal slippe å tåle mer) det er samtidig å plassere energi andre steder enn der det trengs, nettopp på det som vi selv faktisk HAR ansvar for. Problemet MITT, og for mannen din problemet HANS. Det er noen ganger enklere for meg tror jeg å si at jeg er for ødelagt og at vi må avslutte forholdet enn å stadig jobbe med problemene mine. Men jeg vil ikke umyndiggjøre andre, ta valg for dem og fra dem, jeg velger å gå i behandling og gjøre mitt for at mine problemer og vansker ikke skal ødelegge for mine forhold til andre og heller ikke for andre (og ikke minst for meg selv!). Jeg håper mannen din klarer å slutte å blande seg i ditt ansvar og hva du skal tåle og akseptere og heller tar sitt eget ansvar på alvor med å gjøre alt han kan for å jobbe med egne problem slik at de ikke lenger skader deg og relasjonen deres og potensielt barna og familien. 

Jeg har for øvrig hatt noen tråder her inne selv der deltakerne i tråden har vært utålmodig etter et valg eller en grensesetting hos meg. Det har jeg ikke klart etter deres tidsskjema og jeg har blitt anklaget for å bare sutre og ikke være villig til å gjøre noe for å endre tingenes tilstand, men det har jeg i aller høyeste grad. Det er bare at ting tar tid. Jeg ble fortalt at "du kommer ALDRI til å xxx", og joda det gjorde jeg bare 3 uker etter at jeg "burde". Jeg har troen på at mennesker kan endre seg, at mennesker kan ta sterke valg men at prosessen dit kan ta tid. Ting som utenfra ser veldig tydelige ut kan se uklare og rotete ut innenfra. Jeg trengte å bygge meg opp til å ta det valget som var godt for meg. Med å manne meg opp. Skrive ned akkurat hvor dritt ting var (sutring?) for å tydeliggjøre for meg selv hva dette fikk meg til å føle. Jeg tror jeg har en tendens til intellektualisering der jeg heller tenker om følelsene mine heller enn føler dem, dette gjør valg og grensesetting vanskelig for jeg kjenner ikke på magefølelsen at "dette er bare feil". Og det gjorde det desto viktigere å ta meg tid til å kjenne etter. Ikke ta et valg fordi fornuften rådet meg til det, ikke fordi jeg visste hva det logiske var, men fordi jeg kjente at "dette vil JEG". Å skulle følge hva flertallet sier, eller hva KG vil at du skal gjøre gjør deg ikke sterkere, det gjør bare at du velger noen andre som rettesnor for livet ditt. Og kun du kan være den rettesnoren, for kun du vet hvordan det er å være deg. Jeg håper at når du velger så velger du ikke fordi du føler deg presset til et valg herfra eller derfra, men fordi du har kjent etter og funnet ut hva som er godt for deg (og barna dine). 

En annen tanke jeg har tross at jeg ser det som noe godt at selv vi med skadelige problemer kan bli elsket er at det er viktig å ta på seg egen oksygenmaske først. Jeg fortjener kjærlighet. Men ikke om jeg skader en annen i prosessen, da må vedkommende ta på sin egen oksygenmaske før han prøver å støtte og hjelpe meg. 

Aner ikke om noe av dette ga mening. 

[Raven.Writingdesk]

4 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg synes det var fint å lese hva mannen din sa om hvor ordene kommer fra. Det er jo som du sier absolutt ikke en akseptert grunn, han mente å såre fordi han er redd for å miste deg og vil jekke deg ned, men okke som, han sa det, og det er å gjøre seg sårbar. Og å gjøre seg sårbar er å skape mulighet for bro og kontakt. Og endring og fremdrift! 

Jeg forstår hva han sier. Nå har jeg ikke samme problemer som mannen din men jeg har problemer som går utover menneskene rundt meg. Jeg kan også tenke at jeg ikke fortjener at noen skal bli med meg når jeg sårer dem. Men det jeg og mannen din gjør lurt i er å plassere det ansvaret der det hører hjemme: hos den andre. Om du velger å bli med mannen tross hans problemer er DITT ansvar. Samme som hvorvidt han jeg er med ønsker å bli med meg tross mine problemer er HANS ansvar. Det er vanskelig å gi slipp på dette. Men det jeg ser er at å holde fast i å prøve å pirke borti andres ansvar med delvis passiv aggressive utspill "du skal slippe å tåle meg, jeg er for ødelagt" (eller som din mann med å nekte å unnskylde for du skal slippe å tåle mer) det er samtidig å plassere energi andre steder enn der det trengs, nettopp på det som vi selv faktisk HAR ansvar for. Problemet MITT, og for mannen din problemet HANS. Det er noen ganger enklere for meg tror jeg å si at jeg er for ødelagt og at vi må avslutte forholdet enn å stadig jobbe med problemene mine. Men jeg vil ikke umyndiggjøre andre, ta valg for dem og fra dem, jeg velger å gå i behandling og gjøre mitt for at mine problemer og vansker ikke skal ødelegge for mine forhold til andre og heller ikke for andre (og ikke minst for meg selv!). Jeg håper mannen din klarer å slutte å blande seg i ditt ansvar og hva du skal tåle og akseptere og heller tar sitt eget ansvar på alvor med å gjøre alt han kan for å jobbe med egne problem slik at de ikke lenger skader deg og relasjonen deres og potensielt barna og familien. 

Jeg har for øvrig hatt noen tråder her inne selv der deltakerne i tråden har vært utålmodig etter et valg eller en grensesetting hos meg. Det har jeg ikke klart etter deres tidsskjema og jeg har blitt anklaget for å bare sutre og ikke være villig til å gjøre noe for å endre tingenes tilstand, men det har jeg i aller høyeste grad. Det er bare at ting tar tid. Jeg ble fortalt at "du kommer ALDRI til å xxx", og joda det gjorde jeg bare 3 uker etter at jeg "burde". Jeg har troen på at mennesker kan endre seg, at mennesker kan ta sterke valg men at prosessen dit kan ta tid. Ting som utenfra ser veldig tydelige ut kan se uklare og rotete ut innenfra. Jeg trengte å bygge meg opp til å ta det valget som var godt for meg. Med å manne meg opp. Skrive ned akkurat hvor dritt ting var (sutring?) for å tydeliggjøre for meg selv hva dette fikk meg til å føle. Jeg tror jeg har en tendens til intellektualisering der jeg heller tenker om følelsene mine heller enn føler dem, dette gjør valg og grensesetting vanskelig for jeg kjenner ikke på magefølelsen at "dette er bare feil". Og det gjorde det desto viktigere å ta meg tid til å kjenne etter. Ikke ta et valg fordi fornuften rådet meg til det, ikke fordi jeg visste hva det logiske var, men fordi jeg kjente at "dette vil JEG". Å skulle følge hva flertallet sier, eller hva KG vil at du skal gjøre gjør deg ikke sterkere, det gjør bare at du velger noen andre som rettesnor for livet ditt. Og kun du kan være den rettesnoren, for kun du vet hvordan det er å være deg. Jeg håper at når du velger så velger du ikke fordi du føler deg presset til et valg herfra eller derfra, men fordi du har kjent etter og funnet ut hva som er godt for deg (og barna dine). 

En annen tanke jeg har tross at jeg ser det som noe godt at selv vi med skadelige problemer kan bli elsket er at det er viktig å ta på seg egen oksygenmaske først. Jeg fortjener kjærlighet. Men ikke om jeg skader en annen i prosessen, da må vedkommende ta på sin egen oksygenmaske før han prøver å støtte og hjelpe meg. 

Aner ikke om noe av dette ga mening. 

Jeg må "få lov" å skrive: ❤️   Du sier det så bra Rainstorm! 

[Gjest BearMama]

Om dere ikke har barn. Hva tenker du om at han snakker slik til deg og barna vitner det? Eller om han en dag skjeller ut barna på den måten?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å ha sinneproblemer, der man fullstendig mister hodet, er definert som et psykisk problem. Det er like vanskelig å kutte ut en slik fryktreaksjon som det er å bare "Kutt ut den der angsten!". 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Man kan ikke i og for seg kutte ut en reaksjon. Det har liten hensikt å skjelle ut noen for at de mista hodet, som å skjelle ut noen fordi de ble redd. Men på samme måte som man ikke kan bruke angst som evig unnskyldning (det finnes behandling for angst, og man kan også ta ansvar for de reaksjonene som oppstår i kjølvannet av et angstanfall), er det ikke greit å si "jeg må jo skrike til deg, for jeg har sinneproblemer, jeg. Lykke til neste gang jeg rakker løs på ting som betyr noe for deg". Man skriker ikke i et vakuum, men overfor et anna menneske som også har psykisk ønsker, behov - og fryktproblematikk, og med skremte barn som tidvise vitner. Det kan ikke være så mye fokus på ham, at du og barna forsvinner her. Han skal ha det bra, men også dere har et behov for tryggnet og forutsigbarhet.Det er ingen klar grense på når det blir sånn at psykiske problemer er uforenelig med familieliv, men slik du beskriver ham, danser han tettere og tettere på den grensa. Har han vurdert å gjøre noe litt mer radikalt enn bare noen timer hos psykolog? Be om et rehabiliteringsopphold så han virkelig kan få jobba med problemene sine? 

Anonymkode: 44517...838

[JaVel]

Nå snakker jeg mer generelt, men jeg har aldri forstått meg på voksne mennesker som lirer av seg det mest usaklige og slemme når de blir sint. Skjønner rett og slett ikke hva det går i? Jeg er selv en hissig person men det har aldri skjedd at jeg har brukt betroelser som våpen eller tråkket på andre menneskers såre punkter når jeg blir sint. Så hva er det som gjør at såkalte normale personer blir så til de grader slemme mot andre når ting ikke går deres vei? Noen som forstår psykologien bak? Jeg kan på en måte forstå tenåringer som oppfører seg slik, deres hjerne er ikke ferdig utviklet, i tillegg kan man plusse på hormoner, men godt voksne folk, nei det forstår jeg ikke.

[exictence]

11 timer siden, JaVel skrev:

Nå snakker jeg mer generelt, men jeg har aldri forstått meg på voksne mennesker som lirer av seg det mest usaklige og slemme når de blir sint. Skjønner rett og slett ikke hva det går i? Jeg er selv en hissig person men det har aldri skjedd at jeg har brukt betroelser som våpen eller tråkket på andre menneskers såre punkter når jeg blir sint. Så hva er det som gjør at såkalte normale personer blir så til de grader slemme mot andre når ting ikke går deres vei? Noen som forstår psykologien bak? Jeg kan på en måte forstå tenåringer som oppfører seg slik, deres hjerne er ikke ferdig utviklet, i tillegg kan man plusse på hormoner, men godt voksne folk, nei det forstår jeg ikke.

Skulle vi ha laget en ny tråd? Det er interessant spørsmål.

Arv og miljø har mye, om ikke alt, å si. Vi formes i det miljøet vi er i. Er vi vant med å høre stygge og brutale ord hjemme, er det veldig ofte at vi selv begynner å bruke like danne ord. På en måte rart, for man skulle tro at man da visste hvordan sånne ord kunne svi/såre, og at man i hvert fall ikke ville selv ta i bruk den atferden mot andre. Men på en annen side er det ikke så rart at vi bruker den lærte atferden. Når man er vant å høre den atferden, vet vi at den sårer ja, men at det er en vanlig adferd som man er vant med og på en måte "trygg" med å bruke. Noen ganger føler vi oss så svake i forhold til andre, at for å ikke føle oss så svak, trakker vi ned på andre. Vi ønsker da å heve oss selv over den andre når vi beviser den andre er svak. Sannheten er derimot at den destruktive adferden peker tilbake til oss selv. Den gjør oss selv enda svakere. 

De som er vant med stygg ordbruk, preller ordene ofte av. Man er vant til å høre at man er idiot. Vi er såret, men bevisstheten har på en måte fortrengt sårheten. Det er en "overlevelsesteknikk" i oss å føle oss bedre enn idioter. Det er uutholdelig å gå rundt å tenke at vi er idioter hele tiden. Vi er idioter, tror vi kanskje (selv om vi ikke vil innrømme det), og da kan andre også være idioter, tenker vi. Ordbruken er jo ikke så farlig. Jeg er vant med å høre det. Da kan også du få høre det.

 

Hvilket språk og ordlyd som sårer deg mest, kan være veldig individuelt.

Eks: Du har gjort deg flid med å lage hjemmelaget kake som du serverer:

1 - "Kaken din var litt smakløs. Kunne du ikke heller overlatt til meg å lage noe godt" 🙄

2 -  "Kaken din var dødsdårlig. Den smakte gjørme. Så idiotisk av deg å lage denne, idiot"

Det er kanskje nr 2 som hadde vært verbal vold ? For meg hadde nr 1 vært det som hadde såret meg aller mest. Tenker at nr 1 og nr 2 kan ha den samme betydning, eller effekt på motparten. Bare at 1 er pakket inn i "godkjente" ord. Men kan egentlig være det som stikker mest. For nr 2 er så umodent og dumt sagt at man tar ikke det til seg en gang. Tenker bare at det var tåpelig sagt av vedkommende. 

Det siste avsnittet var visst mitt svar til mange som hevder sin mening om hva som er verbal vold. Tenker det er mengden av stikkende og stygge bemerkninger. Det å late som en er engel, men indirekte kommer med spisse kommentarer, kan være vel så sårende. Det er også verbal vold, uten tvil. Men igjen, det kommer an på flere ting, og ikke minst om personen er villig til å lytte til den andres behov, og villighet til å lære.

Enig med deg at det er vanskelig å forstå. Men jeg tenker at det er greit å ikke forstå alt. Godta hverandre til en viss grad. 

Og til det å akseptere: Det går an å akseptere det uakseptable. Man behøver ikke synes det er greit/akseptabelt for det om man ikke velger å gå.

Endret 6. september 2018 av exictence

[AnonymBruker]

En liten detalj jeg har tenkt på i denne saken. TS sier at mannen har klart å skjerpe seg og ikke eksplodere foran barna. Det vil jo da si at han faktisk KAN skjerpe seg, om han virkelig vil og er motivert nok for det. Hvis han kan gjøre det for barna, hvorfor kan han ikke gjøre det for henne?

Anonymkode: 91c94...e10

[Raven.Writingdesk]

Og la meg oppklare før det blir misforståelser:  

Noe mange på KG ser ut til å ha massive problemer med å skille mellom:

Handling og person.

En person er ikke utelukkende den ene handlingen. Personen er mer. Det betyr at en handling (eller manglende evne til å handle i en gitt situasjon) - er svakt. Men personen som individ, er ikke dermed en "svak person". Det er en forskjell. 

 

[a l'orange]

2 minutter siden, veggteppe skrev:

og jeg er faktisk enig i ditt tidligere forslag om å be TS lese om å være "medavhengig". jeg kan lite om dette temaet, men tror absolutt du har vært inne på noe der.

Ja, medavhengighet er en av mine store kjepphester! Det er en form for avhengighet som ødelegger barndom, mennesker og relasjoner. 

Kan særlig anbefale denne her;

http://rosenbehandling.com/er-du-medavhengig-vanligere-enn-man-tror/

(uten at jeg har noen mening om rosenbehandling)

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle som har engasjert seg i denne tråden! Den var til god hjelp og støtte i det å sortere mine tanker i starten av denne prosessen, da sårene føltes åpne, og jeg opplevde det som at jeg hang i løse luften, uten noe å sette bena på. 

Jeg har lest en del tråder her inne, og jeg vil si at denne tråden var ganske unik, med stor deltakelse av kloke mennesker, med gode refleksjoner. 

Etterhvert gikk det litt hett for seg mellom noen av trådens deltakere. Noe som er greit, så lenge det er på et saklig nivå, men her tippet det nok litt over til tider, og jeg følte nok litt på at noen tok seg nær av at jeg tok side/ikke tok side i uenighet mellom andre. Følte seg kanskje satt til side. Av meg. 

Det føltes vondt, for jeg hadde da ingen ønsker om å såre noen med eller i denne tråden, men jeg har heller ikke hatt kapasitet til å megle mellom andre, svare alle på alt, eller være på tilbudssiden i forhold til alt som er foreslått. 

Etterhvert har jeg landet mer. Funnet ståsted igjen, og istedenfor å slikke mine nye sår har jeg kunne betrakte dem, og vurdere dem mer objektivt. Jeg gikk inn i en ny fase i dette, men i tråden her har jeg stort sett måtte forklare og forsvare, uten lik progresjon. 

Jeg tror kanskje at tråden ble for lang til å fortsette med å være konstruktiv. Både jeg og andre mistet oversikt over alt som var skrevet, og jeg følte at jeg måtte gjenta meg selv mye. At jeg ble stående og stampe i samme masse. 

Det har gått en måned. Mer enn lang nok tid til å konkludere, mener en del, men de to første ukene hang jeg som nevnt i løse luften, og det er først de to siste jeg har begynt på summe meg. Begynt! Jeg er ikke i mål, og jeg personlig føler ikke at det har gått så langt tid at nå er det på tide å konkludere. Dette er ikke en date, som jeg enkelt kan forkaste, det er et ekteskap med barn, og før jeg konkluderer VIL jeg ta den tiden jeg trenger før jeg bestemmer meg for noe. At andre mener at jeg burde ha bestemt meg kan jeg ikke ta hensyn til! Jeg har mange faktorer å ta med i betraktning, og mange samtaler å ta på hjemmebane før jeg kan "tilfredsstille" noen med en konklusjon. At andre allerede har konkludert, og mener så fast og bestemt at de har konkludert riktig kan jeg ikke ta hensyn til. Selv ikke om deres konklusjoner hamre inn over flere sider i tråden. 

Skulle jeg gi noen råd til dem som har engasjert seg veldig, så er det å ikke stå ovenfra og ned og virke befalende, igjen og igjen og igjen. Har man et viktig budskap til en i en vanskelig situasjon, så er lytteposisjonen den viktigste. Et menneske som står i en vanskelig situasjon trenger ikke befalinger, men at noen lytter, og mildt korrigerer ting de mener er feil, eller som blir oversett i fortvilelsen. Ikke ut fra eget ståsted, men ut fra den som har det vanskelig sitt ståsted. Det kan man ikke gjøre uten å lytte og forsøke å ha en liten forståelse for ståstedet til den som står i situasjonen. Hamrer man videre og videre på "jeg mener" og "jeg ville ha gjort", ut fra eget ståsted, så ender man fort opp med at den man ønsker skal lytte heller lukker ørene. 

Jeg har ikke hatt noe ønske om å kneble noen, for uenighet er fint. Til det blir ensidige belærende, uten noe forståelse for annet enn eget syn. 

Jeg har etterhvert følt meg kneblet i denne tråden. Satt fast i å bare kunne gjenta meg selv, og forsvare ting jeg tidligere har skrevet. Tråden får dermed ikke den progresjonen jeg selv opplever i prosessen. Jeg har uten å ønske det også tråkket noen på tærne underveis, og de er sinna og skuffet over det. Noe jeg bare kan beklage, men ikke ønsker å bruke min energi på nå, for den trengs HER hvor det egentlige problemet er. 

Så jeg velger å si takk for alle gode råd og tankevekkende innlegg. Denne tråden tjente sin hensikt, men den gjør det ikke lenger, når jeg bruker mer energi på å forsvare og forklare meg i forhold til tidligere innlegg enn på å komme videre. Tråden er blitt for lang og for omfattende til at den har mulighet til å følge progresjonen videre. Nye lesere vil bare spørre om ting som allerede er besvart opptil flere ganger, og de som har fulgt hele veien vil også ha vansker med å sortere alt, og er kanskje heller ikke ferdig med ting jeg føler allerede er sortert. 

Jeg tror derfor at det er best at jeg avslutter her. Så vi ikke står i stampe alle sammen, og det ender opp med at jeg tråkker enda flere på tærne. Eller at jeg får på meg at jeg manipulerer andre for å få en lengst mulig tråd, som jeg nettopp leste. Tråden er blitt mye lengre og mer omfattende enn jeg noen gang kunne se for meg, men det var aldri et mål. 

Jeg er trygg på at jeg vil klare meg fint, enten på ene eller andre måten. Takk for at dere fulgte meg gjennom denne vanskelige tiden! Jeg føler nå at jeg ikke står i en krise lenger, men har et problem jeg må håndtere. Det skal jeg klare! 

Takk for at dere hjalp meg hit! 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[exictence]

46 minutter siden, a l'orange skrev:

 Så jeg støtter i all hovedsak de som forsøker å riste løs og stille folk til ansvar for hvordan de lever i forhold med barn. 

Ja, men det er forskjellige måter å "riste" folk og stille til ansvar. Alt kan sies på en grei måte faktisk. Man kan få folk til å reflektere, i stedet for å riste dem. 

Og faktisk virker det mer motiverende og villig til å ta på seg ansvar, når en ikke er bedreviter eller trakker ned, kommer med stikkende bemerkninger til vedkommende.

[exictence]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at man kan velge å holde ut en partner som er «belastende», men visse premisser må ligge til grunn: at den som er byrden seriøst VIL endre seg, gjør en INNSATS for å endre seg, og er BEVISST sin rolle som en byrde.

 

Anonymkode: ae2e4...736

Så leit at du står oppi en vanskelig situasjon. 

Det jeg har sitert av deg er viktig. Man må være villig til å lytte etter hva den andre har behov for. Ikke alltid det er enkelt heller å lytte etter andre. Man tror man lytter til den andre, men siden man tolker og tror og reagerer forskjellig, er det vanskelig å sette seg inn i den andres situasjon. For det er ikke alltid du vil og ønsker det samme som jeg vil og ønsker.

❤️

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, veggteppe skrev:

Det skal egentlig ikke være nødvendig å presisere: men alle mine bastante teorier er akkurat det: teori. Basert på TS sin historie. Jeg aner selvfølgelig ikke hva som er virkelig. TS kan være sambo med paven for alt jeg vet. Meninga med forumet er meningsytring. Ta det for det, det er.  

Jeg må bare få kommentere. Ja vel, det er teori. Men det er ikke teori å kalle noen svake, eller si de pjatter.

Anonymkode: a92de...a01

[Raven.Writingdesk]

3 minutter siden, exictence skrev:

Så leit at du står oppi en vanskelig situasjon. 

Det jeg har sitert av deg er viktig. Man må være villig til å lytte etter hva den andre har behov for. Ikke alltid det er enkelt heller å lytte etter andre. Man tror man lytter til den andre, men siden man tolker og tror og reagerer forskjellig, er det vanskelig å sette seg inn i den andres situasjon. For det er ikke alltid du vil og ønsker det samme som jeg vil og ønsker.

❤️

 

Du kan komme til et punkt hvor du har lyttet men er fortsatt uenig. Da er det ikke den som er uenig sin jobb å bare fortsette å lytte til man endrer mening. 

Da er det heller den som har hatt et lyttende publikum, som må takle at ikke alle er enig. 

[Raven.Writingdesk]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må bare få kommentere. Ja vel, det er teori. Men det er ikke teori å kalle noen svake, eller si de pjatter.

Anonymkode: a92de...a01

Jeg synes en handling er svak. Å ikke agere på urett, er svakt, som jeg sa tidligere: det betyr ikke at personen er svak. Men handlet svakt, Slik jeg ser det. 

[Dr. Ops]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk til alle som har engasjert seg i denne tråden! Den var til god hjelp og støtte i det å sortere mine tanker i starten av denne prosessen, da sårene føltes åpne, og jeg opplevde det som at jeg hang i løse luften, uten noe å sette bena på. 

Jeg har lest en del tråder her inne, og jeg vil si at denne tråden var ganske unik, med stor deltakelse av kloke mennesker, med gode refleksjoner. 

Etterhvert gikk det litt hett for seg mellom noen av trådens deltakere. Noe som er greit, så lenge det er på et saklig nivå, men her tippet det nok litt over til tider, og jeg følte nok litt på at noen tok seg nær av at jeg tok side/ikke tok side i uenighet mellom andre. Følte seg kanskje satt til side. Av meg. 

Det føltes vondt, for jeg hadde da ingen ønsker om å såre noen med eller i denne tråden, men jeg har heller ikke hatt kapasitet til å megle mellom andre, svare alle på alt, eller være på tilbudssiden i forhold til alt som er foreslått. 

Etterhvert har jeg landet mer. Funnet ståsted igjen, og istedenfor å slikke mine nye sår har jeg kunne betrakte dem, og vurdere dem mer objektivt. Jeg gikk inn i en ny fase i dette, men i tråden her har jeg stort sett måtte forklare og forsvare, uten lik progresjon. 

Jeg tror kanskje at tråden ble for lang til å fortsette med å være konstruktiv. Både jeg og andre mistet oversikt over alt som var skrevet, og jeg følte at jeg måtte gjenta meg selv mye. At jeg ble stående og stampe i samme masse. 

Det har gått en måned. Mer enn lang nok tid til å konkludere, mener en del, men de to første ukene hang jeg som nevnt i løse luften, og det er først de to siste jeg har begynt på summe meg. Begynt! Jeg er ikke i mål, og jeg personlig føler ikke at det har gått så langt tid at nå er det på tide å konkludere. Dette er ikke en date, som jeg enkelt kan forkaste, det er et ekteskap med barn, og før jeg konkluderer VIL jeg ta den tiden jeg trenger før jeg bestemmer meg for noe. At andre mener at jeg burde ha bestemt meg kan jeg ikke ta hensyn til! Jeg har mange faktorer å ta med i betraktning, og mange samtaler å ta på hjemmebane før jeg kan "tilfredsstille" noen med en konklusjon. At andre allerede har konkludert, og mener så fast og bestemt at de har konkludert riktig kan jeg ikke ta hensyn til. Selv ikke om deres konklusjoner hamre inn over flere sider i tråden. 

Skulle jeg gi noen råd til dem som har engasjert seg veldig, så er det å ikke stå ovenfra og ned og virke befalende, igjen og igjen og igjen. Har man et viktig budskap til en i en vanskelig situasjon, så er lytteposisjonen den viktigste. Et menneske som står i en vanskelig situasjon trenger ikke befalinger, men at noen lytter, og mildt korrigerer ting de mener er feil, eller som blir oversett i fortvilelsen. Ikke ut fra eget ståsted, men ut fra den som har det vanskelig sitt ståsted. Det kan man ikke gjøre uten å lytte og forsøke å ha en liten forståelse for ståstedet til den som står i situasjonen. Hamrer man videre og videre på "jeg mener" og "jeg ville ha gjort", ut fra eget ståsted, så ender man fort opp med at den man ønsker skal lytte heller lukker ørene. 

Jeg har ikke hatt noe ønske om å kneble noen, for uenighet er fint. Til det blir ensidige belærende, uten noe forståelse for annet enn eget syn. 

Jeg har etterhvert følt meg kneblet i denne tråden. Satt fast i å bare kunne gjenta meg selv, og forsvare ting jeg tidligere har skrevet. Tråden får dermed ikke den progresjonen jeg selv opplever i prosessen. Jeg har uten å ønske det også tråkket noen på tærne underveis, og de er sinna og skuffet over det. Noe jeg bare kan beklage, men ikke ønsker å bruke min energi på nå, for den trengs HER hvor det egentlige problemet er. 

Så jeg velger å si takk for alle gode råd og tankevekkende innlegg. Denne tråden tjente sin hensikt, men den gjør det ikke lenger, når jeg bruker mer energi på å forsvare og forklare meg i forhold til tidligere innlegg enn på å komme videre. Tråden er blitt for lang og for omfattende til at den har mulighet til å følge progresjonen videre. Nye lesere vil bare spørre om ting som allerede er besvart opptil flere ganger, og de som har fulgt hele veien vil også ha vansker med å sortere alt, og er kanskje heller ikke ferdig med ting jeg føler allerede er sortert. 

Jeg tror derfor at det er best at jeg avslutter her. Så vi ikke står i stampe alle sammen, og det ender opp med at jeg tråkker enda flere på tærne. Eller at jeg får på meg at jeg manipulerer andre for å få en lengst mulig tråd, som jeg nettopp leste. Tråden er blitt mye lengre og mer omfattende enn jeg noen gang kunne se for meg, men det var aldri et mål. 

Jeg er trygg på at jeg vil klare meg fint, enten på ene eller andre måten. Takk for at dere fulgte meg gjennom denne vanskelige tiden! Jeg føler nå at jeg ikke står i en krise lenger, men har et problem jeg må håndtere. Det skal jeg klare! 

Takk for at dere hjalp meg hit! 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Lykke til ts! Også sikker på at du klarer det. At du og mannen din klarer det, sammen. Du fikk endelig en samtale med hans tanker som du hadde lengtet etter - fremgang. Takk for din deltakelse i en tråd med gode refleksjoner.

[exictence]

15 minutter siden, veggteppe skrev:

Du kan komme til et punkt hvor du har lyttet men er fortsatt uenig. Da er det ikke den som er uenig sin jobb å bare fortsette å lytte til man endrer mening. 

Da er det heller den som har hatt et lyttende publikum, som må takle at ikke alle er enig. 

Det behøver ikke være noe galt i å være uenig. Tvert imot. Det er da ikke om å gjøre få den andre til å skifte mening. Men lytte til den andres behov. Hva er rett for ham/henne. 

Jeg tror alle har det best ved å takle at ikke alle er enig med en.

[Gjest supernova_87]

Jeg synes ikke det er svakt å ha brukt en måned til å tenke frem og tilbake og diskutere opp og ned, og jeg synes det er dumt at TS skal bli kritisert for å pjatte, eller være svak som tar seg betenkningstid. Jeg synes det virker som hun tar dette på alvor. Men det å ta noe på alvor betyr ikke at man klarer å komme frem til en løsning umiddelbart, og heller ikke alltid en gang etter en måned. Min erfaring er at jo mer jeg blir presset til en løsning, en endring, en beslutning jo mer stritter jeg i mot, jo tommere blir jeg inni meg, jo mer stresset og i alarmberedskap og jeg vet plutselig ikke opp fra ned. Mens når jeg lener meg tilbake, puster ut og slapper av litt, så plutselig faller løsningen ned i hodet på meg. Det er sånn vi mennesker funker. Når amygdala blir aktivert fokuserer vi bare på livsviktighetene og får tunnelsyn, vi klarer ikke ta inn alle faktorer eller ta veloverveide valg. Mens når vi roer ned, når vi får tid til å kjenne etter så plutselig står løsningen der. Og deretter kan det ta tid å få mot til å gjennomføre løsningen. Jeg har sett det i en del tråder her inne, tough love, det kan virke som man vil innprente trådstartere med hvor tafatte de er hvis de ikke klarer å ta en beslutning på "riktig tidskjema" for å presse dem ut av den komfortable posisjonen man antar at de har tatt i godstolen, men jeg vet jo bare fra egen erfaring at jeg aldri satt i noen komfortabel godstol og ville leke offer, det var en kjempehard kamp å komme til en beslutning, den tok tid, og sinte innlegg som kalte meg tafatt og kalte de endeløse ordene mine for pjatt og "bare prat", ja, de økte alarmberedskapen og gjorde det bare vanskeligere å lytte til meg selv og komme frem til beslutningen. Min uttalte oppbygging av meg selv til å komme frem til å gjennomføre løsningen var til nytte for meg, og jeg opplevde det som ødeleggende å bli fortalt at "du har ikke avsluttet kontakten enda, så du kommer aldri til å gjøre det". Noen mennesker tar jo først oppgjør med barndommens demoner som 60-åringer. Man kan endre seg! Man kan frigjøre seg. Selv om man bruker tid på det. 

Lykke til TS! Ditt liv og ditt ve og vel er viktig. 

Ryddet for svar til slettet innhold. Edie, adm.

Endret 7. september 2018 av Edie

[Edie]

Ryddet for spekulasjoner, avsporinger, brukerdebatt og personangrep samt svar til dette.

Tråden stenges på grunn av gjentatte ryddinger. Oppfordrer alle til å lese retningslinjene.

Edie, adm.