Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hver dag du blir viser du at du synes det er greit, uansett hva du sier til han eller skriver her. Dette med fysisk vold trekkes inn fordi mye av det du sier, er det samme som det ofre for dette rasjonaliserer med. Tenk at noen skrev her "han slår meg bare tre ganger i året, og det er bare med flat hånd så det gjør egentlig ikke så vondt. Men nå slo han meg med knyttneven, og det gjorde veldig vondt. Jeg har bedt han si unnskyld men han gjør det bare halvhjertet. Han gir blomster og gaver, det er hans måte å prøve å gjøre det godt igjen men jeg trenger egentlig at han snakker ordentlig om det som skjedde. Det vil han ikke." Det han sier mot deg er i min bok like ille, derfor er det så vanskelig å forstå det andre du skriver. Alle har gode og dårlige sider, jeg tviler ikke på at mannen din også har det, men noen ganger er ikke det gode verdt det dårlige. Det handler ikke om at alle skal være perfekte, men at noen som bevvist går inn for å såre på verst mulig måte er skadelige å leve med. Det er opp til deg å bestemme, men det virker som at du er litt i fornektelse på hvordan dette påvirker deg. I ett innlegg skriver du at du tør ihvertfall å si hva du mener og sette grenser og dette viser at sinnet hans ikke er så skadelig, han kunne like gjerne ropt "skilpadde". Men så i et annet sier du at du ikke engang kan takke nei til blomster og gaver og si tydelig at det ikke er det trenger nå - fordi du er redd for å såre han. Du har finjustert måten du kommuniserer med han, og det er ikke rom for at du sier en liten ting litt feil én gang fordi da brukes det mot deg to år senere. Du deler tanker og følelser her men kan ikke være like åpen til din egen mann, fordi du vil ikke trigge den dårlige selvfølelsen hans, fordi da tar han det ut på deg senere.

Du skriver også at så langt som det gikk sist, og slikt sinne foran barna er uakseptabelt, men handlingene dine motsier deg, fordi det har allerede skjedd, og du har valgt å bli. Det betyr at det er akseptabelt, i hvertfall én gang, eller to ganger, eller ti ganger. Hvor mye skal til før det er uakseptabelt, hvor går egentlig grensen? Du er ikke ærlig mot deg selv her.

Du krever terapi og sinnemestringskurs, men det har ikke hjulpet før, da er det lite sannsynlig at det hjelper nå. Han synes ikke det han gjorde er galt heller! Tror du han vil klare å åpne seg og gjøre seg sårbar i sinnemestringsprossessen, klarer han å ta innover seg at det han sier faktisk er ille, at det ikke hjelper at han har jo sagt at du ikke må høre på han når han er sint?

Anonymkode: 5cf5a...f18

Synes jeg har kommentert det meste her allerede, så jeg velger å kommentere kun det jeg har uthevet.

Det er forskjell på å ikke våge å si det man tenker og ønsker å si, fordi man er redd for at det vil bli mottatt med fordømmelse og sinne, at man BLIR såret/krenket/latterliggjort, og på å ikke ønske å si noe for å ikke såre den andre, for å ikke VÆRE den som sårer/krenker/latterliggjør. 

Jeg forsøker å være svært ærlig med meg selv. Problemet er at jeg selv har motstridende ønsker å behov her, og jeg er i en prosess der jeg vurderer hvilken av dem jeg kan, bør og må vektlegge. Jeg forsøker til og med å være ærlig mot dere som leser tråden, selv om det gjøres gode forsøk på å vri og vende det jeg forteller mot meg. Og ja, jeg skal være den første til å innrømme at noen tanker og handlinger er inkonsekvente og uten naturlig sammenheng, og det er akkurat fordi ønskene og behovene jeg har i denne situasjonen er til dels svært motstridende.

Jeg har en følelse av at jeg dribler noen svært viktige baller her, der jeg ikke kan miste en eneste en av dem ned, men at det er vanskelig. 

Den ene ballen er medfølelse og omsorg for ham, og kjærligheten jeg føler for ham. Den andre ballen er barna, hvordan de har det og takler dette og alt annet i livet. Den tredje er hvordan jeg har det og tar dette, og hensynet til egne tanker og følelser. (Som altså til og med er motstridende.) Den fjerde er alle andre plikter og forpliktelser. Og samtlige av dem føles like viktige. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

13 minutter siden, exictence skrev:

Nei, det betyr ikke det. Man kan godt tydelig gi uttrykk for noe som ikke er akseptabelt, men velge å bli. 

Faktisk må man i de fleste forhold akseptere noe som man selv ikke hadde sagt/gjort/villet, og likevel bli.

Det er ulik toleranse på hvor grensen er å gå. Ting kan være uakseptable, og man kan si det/uttrykke det, uten å gå. 

Det er ting jeg ikke aksepterer i mitt ekteskap, og helt sikkert omvendt. Jeg går ikke nødvendigvis for det, og det håper jeg ikke han gjør heller.

Da har du en annen definisjon på "uakseptabelt" enn det jeg har. Jeg mener det er enklere å si at det finnes noen ting som jeg ikke liker, og noen ting som er alvorlige problemer, men som kan jobbes med. Og så har man ting som er uakseptabelt, eller dealbreakere, og disse tingene er ufravikelige. Uakseptabelt betyr ikke "noe som andre gjør, men som jeg selv ikke ville gjort". Det betyr ting som ikke kan aksepteres, og det eneste verktøyet man har til å si "dette godtar jeg ikke" i et forhold, er å gå. Eventuelt kan man velge å akseptere det én gang, men at flere ganger er uakseptabelt.

Det er klart det finnes ulike toleranser, og det er greit. Man har ulike meninger for hva som er akseptabelt og ikke. Men når TS sier at noe er uakseptabelt og så likevel velge å fortsette, så betyr ikke ordet noe lenger. Hun liker det ikke, hun synes det er forferdelig, men hun velger å akseptere det inntil videre og prøve å finne en løsning med terapi og sinnemestring. Og det er greit, det er hennes forhold og hennes valg. Jeg skriver ikke fordi jeg vil bestemme at hun skal gå fra mannnen, men jeg vil påpeke at hun bruker ord og sier mange ting, og så går helt i andre retninger når det gjelder handling.

Anonymkode: 5cf5a...f18

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da har du en annen definisjon på "uakseptabelt" enn det jeg har. Jeg mener det er enklere å si at det finnes noen ting som jeg ikke liker, og noen ting som er alvorlige problemer, men som kan jobbes med. Og så har man ting som er uakseptabelt, eller dealbreakere, og disse tingene er ufravikelige. Uakseptabelt betyr ikke "noe som andre gjør, men som jeg selv ikke ville gjort". Det betyr ting som ikke kan aksepteres, og det eneste verktøyet man har til å si "dette godtar jeg ikke" i et forhold, er å gå. Eventuelt kan man velge å akseptere det én gang, men at flere ganger er uakseptabelt.

Det er klart det finnes ulike toleranser, og det er greit. Man har ulike meninger for hva som er akseptabelt og ikke. Men når TS sier at noe er uakseptabelt og så likevel velge å fortsette, så betyr ikke ordet noe lenger. Hun liker det ikke, hun synes det er forferdelig, men hun velger å akseptere det inntil videre og prøve å finne en løsning med terapi og sinnemestring. Og det er greit, det er hennes forhold og hennes valg. Jeg skriver ikke fordi jeg vil bestemme at hun skal gå fra mannnen, men jeg vil påpeke at hun bruker ord og sier mange ting, og så går helt i andre retninger når det gjelder handling.

Anonymkode: 5cf5a...f18

Da kverulerer du egentlig på bruk av ord, istedenfor å forstå hva JEG forsøker å formidle med ordene, og hva jeg legger i dem.

Dersom min mann var utro, og jeg valgte å tilgi, så ville det ikke si at jeg synes at utroskap var akseptabelt generelt. Det hadde vært en avveining, der ulike verdier ble stilt opp mot hverandre. Det er det også her i denne situasjonen. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[exictence]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 jeg vil påpeke at hun bruker ord og sier mange ting, og så går helt i andre retninger når det gjelder handling.

Anonymkode: 5cf5a...f18

Jeg er uenig, og jeg er uenig i at du skal påpeke det.

[Dr. Ops]

16 minutter siden, exictence skrev:

Jeg er uenig, og jeg er uenig i at du skal påpeke det.

Enig i dette. Jeg forstår hvorfor du blir ts og hvorfor du velger som du gjør. Ikke på begynnelsen av tråden, men lengre inn i tråden etter drøfting fra alle aspekter.

Blir helt matt av at du må forsvare deg gang på gang. Synes ikke du skal måtte behøve det. Du velger selv om du vil svare på det eller ikke, om det gir deg noe eller ikke. Eller du kan fortsette å lufte tanker for å sortere dem og finne din vei og løsning. 

Det er såklart vondt at det siste utsagnet såret og selvfølgelig er brølingen ubehagelig. For meg høres det ut som dere har en løsning. Ikke endelig løsning, det tar tid. Men en vei å gå videre, en vei hvor dere kan komme godt ut av det. En klar grense på hva du tolererer og forventer av han, noe han vet. Dere må følge deres grenser, ikke alle andres.

Det betyr at dere har kommet over det værste! Det at dere fremdeles velger å ville jobbe med problemet og at han blir med på terapi er godt nok, for nå. Det er å se fremover og det ER å gjøre noe med problemet. Dere jobber jo med det.

Ts, det kan bare gå to veier, det blir bedre eller forblir det samme. Hvis du etter dette (terapi og mer jobbing med problemet) ikke føler at du takler mer, er det nok lettere for deg å se hva som bør gjøres. Vel vitende om at dere har jobbet og kjempet.

[JaVel]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regnet med at den kommentaren kom. Nei, det hadde ikke vært greit dersom han slo!

Det er faktisk ikke greit dette heller, men det har vært i en hyppighet (ca 3 ganger i året) og en form som JEG har klart å tåle. Det er sikkert andre kvinner som ikke hadde tålt det, og jeg hadde selvfølgelig ikke tålt at han slo. 

Grunnen til at jeg har tålt det, etter at jeg forsto mekanismene bak og det egentlige "formålet" (Jeg taklet det ikke før jeg forsto dette! Da brølte jeg tilbake, og så stakk jeg.) er jo at jeg har følt at ordene ikke traff meg. De handlet ikke om meg. Det har vært brølingen som har vært ubehagelig, og det at han ikke er tilsnakkende i øyeblikket det skjer. Det hadde vært like ubehagelig dersom han skrek "SKILPADDE, RØDE BILER, GRØNNE JAKKER OG STRENDER MED RULLESTEIN!"

Det er mangelen på rasjonalitet i øyeblikket som er fryktelig ubehagelig! 

Til han skrek noen ord som faktisk traff meg vondt! Det takler jeg så dårlig at denne tråden ble laget. Med mer! 

Hadde han slått meg hadde han uunngåelig truffet meg, hver eneste gang. Såret og skadet meg hver eneste gang. 

Dette er ikke greit det heller, men "Hva om han slo?" er ikke et tema. Han slår ikke! Han dytter ikke! Han tar ikke i meg engang! Han står rett opp og ned og brøler. Det er veldig ubehagelig, men jeg er ikke engang redd for at han skal slå, så det er ikke det jeg har å forholde meg til. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg hadde en venninne som var lik din mann, slengte utav seg de verste gloser og brukte betroelser imot meg når hun ble sint. Hvis hun hadde slått når hun ble sint hadde det nesten vært bedre, da hadde blåmerkene vært et bevis på hvor tussete hun var, men blåmerkene jeg fikk på innsiden var veldig tydelig for meg, og derfor er hun en eks-venninne. Jeg tolererer rett og slett ikke slik oppførsel fra voksne mennesker, den er ussel og nedbrytende.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, JaVel skrev:

Jeg hadde en venninne som var lik din mann, slengte utav seg de verste gloser og brukte betroelser imot meg når hun ble sint. Hvis hun hadde slått når hun ble sint hadde det nesten vært bedre, da hadde blåmerkene vært et bevis på hvor tussete hun var, men blåmerkene jeg fikk på innsiden var veldig tydelig for meg, og derfor er hun en eks-venninne. Jeg tolererer rett og slett ikke slik oppførsel fra voksne mennesker, den er ussel og nedbrytende.

Forstår godt at hun er en eks- venninne! Jeg har kuttet ut venner for mindre. 

Godt også at du har satt opp dine grenser! Det er viktig, selv om det kan komme situasjoner der man må revurdere grensene. 

Synes du virkelig at å kutte ut en ubehagelig venninne er samme situasjon som jeg står i? Kan jeg selv få lov til å bedømme om dette forholdet er nedbrytende i helhet? 

Jeg hadde helt klart ikke foretrukket at han slo. Jeg vet at han er "tussete", og på hvilken måte. Jeg trenger absolutt ikke blåmerker for å bevise det for verken meg selv eller andre. Blåmerker jeg har på innsiden kan jeg selv vurdere. De er oppe til vurdering nå. Det er akkurat det jeg holder på med å vurdere. Nå er det imidlertid ikke diffuse blåmerker, men definert ned til klare ting jeg synes er vanskelig å håndtere. Jeg må rett og slett finne ut av hvor vanskelig det er å håndtere, og om det lar seg håndtere. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

2 timer siden, Terrasse skrev:

Enig i dette. Jeg forstår hvorfor du blir ts og hvorfor du velger som du gjør. Ikke på begynnelsen av tråden, men lengre inn i tråden etter drøfting fra alle aspekter.

Blir helt matt av at du må forsvare deg gang på gang. Synes ikke du skal måtte behøve det. Du velger selv om du vil svare på det eller ikke, om det gir deg noe eller ikke. Eller du kan fortsette å lufte tanker for å sortere dem og finne din vei og løsning. 

Det er såklart vondt at det siste utsagnet såret og selvfølgelig er brølingen ubehagelig. For meg høres det ut som dere har en løsning. Ikke endelig løsning, det tar tid. Men en vei å gå videre, en vei hvor dere kan komme godt ut av det. En klar grense på hva du tolererer og forventer av han, noe han vet. Dere må følge deres grenser, ikke alle andres.

Det betyr at dere har kommet over det værste! Det at dere fremdeles velger å ville jobbe med problemet og at han blir med på terapi er godt nok, for nå. Det er å se fremover og det ER å gjøre noe med problemet. Dere jobber jo med det.

Ts, det kan bare gå to veier, det blir bedre eller forblir det samme. Hvis du etter dette (terapi og mer jobbing med problemet) ikke føler at du takler mer, er det nok lettere for deg å se hva som bør gjøres. Vel vitende om at dere har jobbet og kjempet.

Takk for det!

Ja jeg svarer sikkert på for mye. Føler også at jeg gjentar meg mye, istedenfor å komme videre. 

I går kveld gikk jeg egentlig inn på tråden fordi jeg vurderte å dele en god samtale/oppklaring rundt det han sa sist, som såret meg så veldig, men det ble glemt, i det at jeg ble sittende og forsvare og forklare istedenfor. Den gode følelsen ved at han endelig hadde klart å gi meg en slags forklaring på det han sa, og hvorfor det ikke burde gi meg en knekk, slik egentlig, druknet og ble glemt. 

Nå vet jeg egentlig ikke om jeg har lyst til å dele det heller, for han er ingen stor mester med ord, og det er vel stor fare for at det blir plukket fra hverandre og vraket som ikke godt nok. 

Det viktigste er imidlertid at han klarte å sette ord på det ovenfor meg, og at jeg fikk en forståelse for bakgrunnen for å si noe slikt, hvor ordene kom fra, og hvorfor jeg ikke trenger å la de ordene ligge som en skygge over det vi har delt og deler seksuelt. Jeg kan si så mye at det egentlig var motsatt. At han vet at om (han brukte ordet når) vi går fra hverandre, så vil han fremdeles være seg, og ikke mange vil takle det, og jeg vil fremdeles være meg, og han vil måtte leve med at det vi har delt og deler vil tilhøre en annen. Den tanken synes han er så vond at han tråkket på meg der. Nærmest ved et ønske om å knuse dette i meg, så når han ikke kan få det, så skal ingen ha det. 

Han vet at det er rimelig slemt gjort. Noe grusomt, som han skammer seg enormt over, og han synes han fortjener at det slo tilbake på ham. Han synes selv det er utilgivelig, så det har gjort det ekstra vanskelig å si at han vil jobbe med dette, for han synes ikke det er greit at jeg skal si meg villig til å jobbe med dette. Han burde gi slipp på meg nå, helt av seg selv, men det klarer han ikke. 

Jaja, nå fortalte jeg det meste av det vesentlige likevel, så nå får vel slakten begynne.  

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Raven.Writingdesk]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regnet med at den kommentaren kom. Nei, det hadde ikke vært greit dersom han slo!

Det er faktisk ikke greit dette heller, men det har vært i en hyppighet (ca 3 ganger i året) og en form som JEG har klart å tåle. Det er sikkert andre kvinner som ikke hadde tålt det, og jeg hadde selvfølgelig ikke tålt at han slo. 

Grunnen til at jeg har tålt det, etter at jeg forsto mekanismene bak og det egentlige "formålet" (Jeg taklet det ikke før jeg forsto dette! Da brølte jeg tilbake, og så stakk jeg.) er jo at jeg har følt at ordene ikke traff meg. De handlet ikke om meg. Det har vært brølingen som har vært ubehagelig, og det at han ikke er tilsnakkende i øyeblikket det skjer. Det hadde vært like ubehagelig dersom han skrek "SKILPADDE, RØDE BILER, GRØNNE JAKKER OG STRENDER MED RULLESTEIN!"

Det er mangelen på rasjonalitet i øyeblikket som er fryktelig ubehagelig! 

Til han skrek noen ord som faktisk traff meg vondt! Det takler jeg så dårlig at denne tråden ble laget. Med mer! 

Hadde han slått meg hadde han uunngåelig truffet meg, hver eneste gang. Såret og skadet meg hver eneste gang. 

Dette er ikke greit det heller, men "Hva om han slo?" er ikke et tema. Han slår ikke! Han dytter ikke! Han tar ikke i meg engang! Han står rett opp og ned og brøler. Det er veldig ubehagelig, men jeg er ikke engang redd for at han skal slå, så det er ikke det jeg har å forholde meg til. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Nå er jeg kanskje over middels opptatt av språk, men nei, det handler ikke om hva du greier å "tåle". Å "tåle" noe får det ut til å høres ut som at du har en smerteterskel som er høyere enn andre sin. At du er "sterkere" slik du selv har beskrevet det i tråden tidligere. 

Jeg synes det riktige ordet er "akseptere". Du har "akseptert" å bli behandlet sånn. Andre kvinner hadde nok også "tålt" det, de hadde bare ikke akseptert det. 

Det er forskjellen. 

 

[JaVel]

4 timer siden, exictence skrev:

Blir et menneske fysisk slått, er dette veldig skadelig fysisk som psykisk. I sånne tilfeller må mennesket forlate den som slår. Holde seg helt borte.

Et menneske kan også bli hardt psykisk skadet av verbal mishandling. Dette kan være vel så skadelig om ikke mer. Men med psykisk vold kan skaden varieres mer alt etter hvordan det blir tatt imot. Man skal ikke godta psykisk vold heller. Alt må sees i en sammenheng. Det kan være vanskelig.

Det samme kan sies om fysisk vold. En ørefik er mindre vondt enn en knyttneve i ansiktet, så sånn sett bør man absolutt kunne tåle å få ca 3 ørefiker i året av sin partner.

[Raven.Writingdesk]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da har du en annen definisjon på "uakseptabelt" enn det jeg har. Jeg mener det er enklere å si at det finnes noen ting som jeg ikke liker, og noen ting som er alvorlige problemer, men som kan jobbes med. Og så har man ting som er uakseptabelt, eller dealbreakere, og disse tingene er ufravikelige. Uakseptabelt betyr ikke "noe som andre gjør, men som jeg selv ikke ville gjort". Det betyr ting som ikke kan aksepteres, og det eneste verktøyet man har til å si "dette godtar jeg ikke" i et forhold, er å gå. Eventuelt kan man velge å akseptere det én gang, men at flere ganger er uakseptabelt.

Det er klart det finnes ulike toleranser, og det er greit. Man har ulike meninger for hva som er akseptabelt og ikke. Men når TS sier at noe er uakseptabelt og så likevel velge å fortsette, så betyr ikke ordet noe lenger. Hun liker det ikke, hun synes det er forferdelig, men hun velger å akseptere det inntil videre og prøve å finne en løsning med terapi og sinnemestring. Og det er greit, det er hennes forhold og hennes valg. Jeg skriver ikke fordi jeg vil bestemme at hun skal gå fra mannnen, men jeg vil påpeke at hun bruker ord og sier mange ting, og så går helt i andre retninger når det gjelder handling.

Anonymkode: 5cf5a...f18

jeg leste dette nå, og er enig i at å si at man "tåler" er feil, man "aksepterer" det.

Er man i en situasjon hvor man opplever noe som ubehagelig, men velger å ikke gjøre noe for å endre, så aksepterer man. Forutsatt at man såklart er fri til å handle (altså ikke holdes fanget, lever i krig, med frykt for sitt liv osv)

Eksempelvis: Om en lærer observerer at et barn mobber et annet, og ikke setter igang tiltak, bare observerer, og kanskje rister litt på hodet, - så har denne læreren akseptert det som foregår. Læreren har mulighet til å handle, læreren har både myndighet og handlingsfrihet, men velger å unnlate å bruke den. Da er det ikke "bare" snakk om at læreren "tåler" mobbing i sitt klasserom: Læreren aksepterer det.

Samme gjelder såklart for TS.

Hun har både myndighet og handlingsrom i sin familie, til å foreta endring. Men hun velger aktivt, å ikke gjøre endring. Ergo; hun aksepterer.

Å bruke retorikken "jeg tåler", er vel litt sånn "ta lystløgnen fra et gjennomsnittsmenneske".. Trøsta blir vel at man er mer "sterk" og "tålmodig" enn hva andre kvinner ville vært. Men, mange kvinner hadde helt sikkert "tålt" en mann som oppførte seg slik TS sin mann gjør. De bare aksepterer det ikke. Derfor agerer de. 

 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, veggteppe skrev:

Nå er jeg kanskje over middels opptatt av språk, men nei, det handler ikke om hva du greier å "tåle". Å "tåle" noe får det ut til å høres ut som at du har en smerteterskel som er høyere enn andre sin. At du er "sterkere" slik du selv har beskrevet det i tråden tidligere. 

Jeg synes det riktige ordet er "akseptere". Du har "akseptert" å bli behandlet sånn. Andre kvinner hadde nok også "tålt" det, de hadde bare ikke akseptert det. 

Det er forskjellen. 

 

Jeg er kanskje over middels opptatt av hva som er relevant og ikke, og dette syntes jeg ikke var relevant overhodet. 

Det er ikke bestandig snakk om høyere smerteterskel når noen tåler mer, men om hvilken smerteterskel man har for ulike ting. Jeg har mine lave smerteterskler også. Ting jeg er svært, kanskje urimelig, hårsår på. Og jeg har noen høye, der jeg tåler svært mye, og kanskje ikke engang noterer meg at jeg burde få vondt. Jeg har flere ganger vært i situasjoner der andre rundt meg har blitt forurettet og krenket av noe, og sier til meg "Var ikke det utrolig frekt sagt?" , mens jeg knapt har registrert det, og allerede har avfeid det som noe som bare var utrolig teit sagt. 

Det er ikke engang noe jeg har lært meg i dette forholdet, for slik har jeg bestandig vært. Husker at noen gutter forsøkte å erte meg på skolen, og det fnyste jeg regelrett av, og gikk videre. De forsøkte ikke igjen, for det var det jo ikke vits i. 

Mennesker tåler ulikt av ulike ting! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Raven.Writingdesk]

På 5.9.2018 den 7.54, exictence skrev:

Ts, veldig bra skrevet av deg. 

Jeg har det ganske likt som deg, høres det ut som.

Min mann har lært mye selvkontroll og beherskelse i løpet av årene. Han er fantastisk god for meg på mange punkter. Men når han er i dårlig humør og det ikke går hans vei, så takler han det dårlig. Han sier ting som er slemme og sårende. 

Han er akkurat som to helt forskjellige personer. Utrolig merkelig og egentlig ikke til å tro. For man vil tro at en hyggelig omgjengelig mann med gode ord, ikke kan være en som noen ganger kan hisse seg opp og bruke respektløse stygge ord til kona eller familien. Også mer sjeldne ganger til noen han ikke liker og vil gi igjen til.

Jeg er enig med @veggteppe der hun sier at en enten må man gjøre noe med det, eller så finne ut at tross alt er det sånn jeg lever, og sånn er jeg fornøyd. Jeg er fornøyd på godt og vondt. Jeg velger å nyte det beste av det, og akseptere at det ikke alltid er på det beste. Så kan man ikke hele tiden gå rundt og sutre og klage. MEN, noen ganger må man få tillate seg å blåse ut litt frustrasjon. Det kan være godt, men igjen, ikke hvis sutringen blir noe som skjer hverdags og omtrent en del av personligheten. Det hjelper verken seg selv eller gjør noe godt for noe.

Har ikke inntrykk av at du, Ts, er en som sutrer og klager. Jeg har og opprettet "mine" frustrasjoner her. Har og blitt møtt med at jeg er svak som aksepterer.

Jeg ser på ordet "aksepterer" som en litt annerledes betydning enn det mange uttrykker det som. Jeg føler at jeg ikke aksepterer selv om jeg blir i ekteskapet. Jeg sier fra at jeg ikke aksepterer respektløse og nedlatende ord og holdning fra ham. Jeg sier min mening, og jeg lar ham i fred. Jeg går kanskje ut av rommet. Han er heldigvis sånn som liker å sitte i fred. Så kan han faktisk bli like blid som før, akkurat som ingenting har skjedd.

Hvis det er ting som virkelig har såret, så tar jeg det opp i en annen anledning. Det kommer ingenting godt ut av å begynne å argumentere når man selv føler sinne, eller til en som er sint.

 

Det er ødeleggende med problemet. Derfor er det vanskelig for mange å forstå at man ikke velger noe annet. Men det viktigste er at du selv forstår det. For det er så mye godt også. 

Jeg tenker at det er greit å ikke akseptere, men likevel bare "gi slipp" på en måte. Være der for hverandre i godt og vondt. Det gode må veie mest. 

Jeg tenker noen ganger på at det gjør det virkelig.

 

Det kan jeg vise forståelse for. Det er godt å lufte ting. 

 

Det skal ikke være nødvendig. Jeg tenker at jeg ikke orker bruke krefter på det. Andre får tro og tenke det de vil.

 

 

 

jeg synes du sier så mange bra til, Exictence, men her synes jeg du blinkser noe voldsomt. Ikke bare blinkser du, du bruker en retorikk jeg synes er skremmende.

Fordi:

Noe har jo skjedd!!!

Det er den samme type argumenter man bruker når det foregår seksuelle overgrep, vold, incest, misbruk osv osv:

Man går videre "som om ingenting har skjedd". - Men noe HAR skjedd!

Tror du virkelig at å bli systematisk utsatt for nedverdigende, destruktiv adferd, ikke har NOE effekt på et menneske sin psyke? Man kan bare "tenke bort det fæle"..? "late som ingenting har skjedd"?  Nei nei nei!

Dette ER aksept!

Det er den VESENTLIGE forskjellen på hvordan man tenker!

Jeg kan tålerere og akseptere at noen gjør feil, Forutsatt at de beklager feilen og ikke gjentar den. Det er en vesentlig forskjell. Jeg kan akseptere, om det er velvilje til å jobbe med utfordringen. Men, noen som ER drittsekk (ser det står i tråden at TS sin mann "ikke er drittsekk, vel; å kalle kona si for hore gir deg værtfall et gigantisk kvalitetsstempel på drittsekk-adferd i mi bok) - og IKKE er villig til å jobbe med drittsekk oppførsel, ikke villig til å seriøst beklage: det er NO GO i min bok altså!

Og TS; Jeg ser du skriver om det å akseptere sengevæting, angst eller depresjon. Du ser ut til å blande sammen fysiske og psykiske LIDELSER med valg. Det er faktisk et VALG mannen din tar, når han kaller deg HORE, eller sier at han har sex med deg nærmest av medlidenhet. Det er ikke et valg å tisse i senga. Du kan vise til at valget skyldes dårlig barndom og manglende sosiale antenner, det er likefullt et VALG. Så med mindre mannen din har tourettes, så er det på tide å akseptere at du er gift med en som velger å kalle deg hore, slenge skit om både kroppen og seksualiteten din. Du spør innledningsvis i denne tråden, om mannen din virkelig mener det han sier. Mange trøster med at neida, det er bare for å være slem. Men; du roper ikke "beinrangel" til noen som veier over 100 kilo. Fordi du vet at det sårer ikke, det har ingen spor av sannhet.

Ryddet for spekulasjoner. Edie, adm.

Endret 7. september 2018 av Edie

[Gjest Overrasket]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Om vi skal kverulere på ord og definisjoner ; Retorikken som ble brukt tidligere i tråden var å binde seg selv fast (i "treet"), her brukes anker, og i annen betydning.

Å binde seg fast, i betydning å bestemme seg for en aktiv handling, for å begrense sin egen handlefrihet ved impuls til å stikke av fra det som oppleves vanskelig der og da. 

Anker mer i betydelig av å i egen kraft holde fast i den man grunnleggende er. 

Jeg er våken! Selv om jeg ikke gjør det du ville ha gjort er jeg både våken og rasjonell i forhold til hvordan jeg velger å (foreløpig?) binde meg selv fast i treet, mens jeg samtidig passer på at mitt eget anker sitter godt. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Det ser ut som om du fikk noe ut av denne tråden til slutt, tross flere iherdige forsøk på mindre konstruktiv deltagelse i tråden. Jeg ønsker deg lykke til og masse godt! 

[JaVel]

Ang verbal vold. Hvis man ser på kvinner som er utsatt for både fysisk og psykisk vold fra partner, så sier de fleste av dem at det var den psykiske volden som var mest ødeleggende. Samtidig ble dette med fysisk vold tatt opp i denne tråden, og da ble det med engang avgjort at DET skulle man virkelig ikke tåle, men da spør jeg meg,hvorfor ikke? Psykisk vold kan jo tydeligvis diskuteres som noe man kan velge å tåle, selv om forskning viser at psykisk vold fører til flere psykiske skader enn fysisk vold.Så hvorfor er det da så ille å for eksempel si " Min mann slår meg 3 ganger i året,men han er snill ellers, så derfor tar jeg valget om å bli på tross av denne volden", mens man kan oppfattes som tenksom og tolerant om man sier det samme om psykisk vold?

[AnonymBruker]

12 minutter siden, JaVel said:

Ang verbal vold. Hvis man ser på kvinner som er utsatt for både fysisk og psykisk vold fra partner, så sier de fleste av dem at det var den psykiske volden som var mest ødeleggende. Samtidig ble dette med fysisk vold tatt opp i denne tråden, og da ble det med engang avgjort at DET skulle man virkelig ikke tåle, men da spør jeg meg,hvorfor ikke? Psykisk vold kan jo tydeligvis diskuteres som noe man kan velge å tåle, selv om forskning viser at psykisk vold fører til flere psykiske skader enn fysisk vold.Så hvorfor er det da så ille å for eksempel si " Min mann slår meg 3 ganger i året,men han er snill ellers, så derfor tar jeg valget om å bli på tross av denne volden", mens man kan oppfattes som tenksom og tolerant om man sier det samme om psykisk vold?

Dette med at psykisk vold er interessant og hvor lett kvinner som driver med psykisk vold slipper unna.

Anonymkode: 7ebbc...e70

[Gjest gjestvest]

TS har blitt anklaget for å ikke være sterk. Enhver kjenner sin egen styrke.

Psykisk vold er mye tatt opp: Å avvise andres følelser er psykisk vold. Å gi skyldfølelse er psykisk vold. Og når dette er gjentatt om og om igjen - som gjort i tråden - kan volden gi en følelse av å være liten, mindre verd, og trist. 
Samtlige i tråden har kontinuerlig avvist TS sine følelser, hennes styrke, hvordan hun bl.a også ønsker å løse problemet. Hun har bl.a avtalt time hos parterapeut. Dette er ikke god nok for noen av trådens debattanter: Det er ikke slik de ville ha løst problemet. De krever at hun skal gå. 

Det er paradoksalt å vise til psykisk vold og samtidig utøve den selv. 
Det ligger styrke i å stå sterk imot den massive psykiske volden som er utøvd her. 

Ryddet for slettet sitat og svar til dette. Edie, adm.

Endret 7. september 2018 av gjestvest
skrivefeil

[AnonymBruker]

Med all respekt for TS , og de andre som har engasjert seg i denne tråden som mange andre har fulgt med fra dag én. 

Er det ikke på tide å logge ut og la TS bruke kreftene på å ordne ut i heimen på sin egen måte ??

Før eller siden så kommer det en løsning som hun kan leve med. Men da er sikkert tiden moden nok til det også.

Uansett hvor mye en presser på for å få TS til å følge rådene til de som har vært mest på hugget her inne, så er faren stor for at en oppnår det motsatte .

Nettopp fordi at det kan virke som noen blir så engasjert at de gjør det til en fanesak for sine egne meninger, og de drar det opp i nesen når de ser at rådene ikke blir fulgt etter gjentatte forsøk !

Lykke til TS!  

Du gjør det rette til slutt !

 

Anonymkode: 1a16a...bfa

[Mallard]

Jeg har fått med meg det meste som har stått i tråden her (over lang tid), og synes mange her er ganske krasse i sine tilbakemeldinger til TS. 

Noe vi alle burde bli flinkere til å huske på er at det er en stor forskjell på å være TS/den som står midt i en krise, og det å være en hvilken som helst annen person, som sitter hjemme og skriver kommentarer. Det er lett å gi råd som «gå fra ham» og «du og barna må flytte», men det er ikke lett å være den som faktisk skal ta disse enormt viktige beslutningene. 

Gi TS litt slack, hun prøver så godt hun kan å nøste opp i situasjonen og fremtiden. Det er ikke bare hennes fremtid det er snakk om. 

TS; jeg ønsker deg lykke til fremover. Jeg har stor tro på at du klarer å finne frem til den beste løsningen på dette du står oppi, for du virker som ei grepa dame. 

Endret 5. september 2018 av Mallard

[Handful]

Jeg håper du blir i tråden TS. Selv om jeg ikke har mange innlegg har jeg vært på Kvinneguiden i noen år nå (første lange tråden jeg leste var om "reka" - om noen husker ) og denne tråden har vært spesiell på en måte, med mange fine refleksjoner. Jeg kommer til å tenke på deg og lure på hvordan det går. Syntes også det var fint å høre at mannen din klarte å forklare seg, og han sier jo at han syntes det er så galt gjort at han ikke engang fortjener at du skal fortsette å prøve. Det er jo en kjempebeklagelse og på en måte det du har ventet på. Han har begynt å ta ansvar.