Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, TS, nå har jeg ikke lenger så mye sympati med deg. Hvis du trenger å snakke, så får du ta initiativet til det. Hvorfor skal han plutselig føle for å grave i det som ledet til hele krisen? Og du dobbeltkommuniserer! For eksempel når du spør: Synes du det er rart å ha sex? Og din stakkars mann svarer nei, men du er egentlig ikke interessert, for det du ønsker  å si :JEG synes det er rart. Så si det da!

Du burde sette deg ned med ham og si noe slikt som: Jeg vil at vi skal snakke om forholdet vårt og hvordan vi behandler hverandre. Jeg har sett på min egen rolle og innsett at jeg har halve ansvaret for at vi har havnet i denne situasjonen, fordi jeg faktisk - til nå - har akseptert å bli skjelt ut og kalt for hore tidligere. Dermed har det kanskje ikke vært så lett for deg å skjønne hvorfor akkurat det du sa sist var så enormt sårende. Jeg har trodd at jeg ikke har brydd meg om utskjellingene, men det har gått opp for meg at det gradvis har undergravet min respekt for deg og min interesse for å kjempe for ekteskapet. Kanskje dette kan være en oppvåkning for oss begge to. For her er mitt ultimatum til deg: Ingen flere utskjellinger. Neste gang går jeg. Jeg kan tilgi deg, men det er på betingelse av at vi fra nå av, når  det er noe, diskuterer som voksne.

Anonymkode: 8df22...614

Done! Og jeg sa også at jeg synes det er rart å ha sex med ham. Rett ut. 

Det jeg venter på er ikke anledning til å si dette, for det er gjort, men jeg venter på hans svar. Jeg har sagt at jeg er villig til å jobbe med dette, jobbe med ting han synes er vanskelig med meg, men da må jeg vite at han også er villig til å jobbe med sitt ansvar, og jeg må vite hva han synes er vanskelig. 

Han skulle tenke på det, og gi meg svar. 

Ja når? Jeg venter på det svaret! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Raven.Writingdesk]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i avhengig og lite selvstendig. Jeg er ikke redd for å være alene. Jeg er ikke engang redd for å miste ham. Hadde han sagt "Det er ikke vits i å forsøke, for jeg har ikke de rette følelser for deg lenger", så hadde det vært en lettelse like mye som sorg. 

Det jeg føler meg låst i er familieforpliktelsen. Hadde vi ikke hatt barn ville jeg ha gått nå, uten å nøle. Siden vi har barn føler jeg meg forpliktet til å forsøke. I det minste til å forsøke å få til et ok brudd, om det blir løsningen. 

Jeg er ikke redd for det fremmede, for hva fremmed skulle det være? Nye menn trenger jeg uansett ikke å begi meg i kast med. Hverdagen min ville ikke forandre seg stort utover at jeg ville være alene. Det ville fremdeles være jobb, hjem, trening, husarbeid og barn, og tidvis samvær med venner. Ingenting fremmed, bare fravær av ham. 

Jeg ville ikke ha hoppet inn i et nytt forhold, uansett! At jeg tenker at det antagelig finnes enklere menn er kun tankespinn. En slags bekreftelse for meg selv at livet ikke ender dersom forholdet ender, men at det sikkert har mer å by på. En gang i tiden! 

Dersom forholdet ender vil det være behov for å bearbeide og sørge. Alle fremtidsdrømmer og planer må omstilles. Jeg må finne mitt eget standpunkt. Jeg har barn som vil trenge meg ekstra. Om jeg blir alene vil det ikke være tid eller kapasitet til å treffe noen ny, på lenge lenge. Ikke ønske om det heller! Det er ikke et to ukers forhold som da ryker, men et lengre ekteskap! 

Det er kun to ting jeg frykter: 1. Et stygt brudd. 2. At jeg gir opp for tidlig. 

Det er kjærlighet her! Det er vonde følelser og! Jeg forakter ham for manglende selvkontroll, og mulig forakter han meg for ting også. Det er avsky for hverandre til tider, men jeg er rimelig sikker på at han ikke føler avsky fordi jeg er for lite selvstendig og avhengig. Han synes at jeg er vrang og komplisert. Hard. 

Det var en som spurte om jeg viser min sårbarhet med annet enn ord, og nei, det gjør jeg ikke. Jeg føler ikke for å gråte eller skrike. Jeg vil bare ha en avklaring. Jeg kommer ikke til å gråte eller skrike dersom han forlater meg heller. Det er ikke noe å gråte eller skrike over. Livet går videre! 

Jeg vil bare ikke ha det slik som dette, så enten må han vise meg at han er villig til å gjøre noe med problemet, eller så ønsker jeg avslutning. Helst enighet om det! 

Du trenger ikke å bruke tid eller krefter på dette forholdet! Det har vært fint å dele tanker, men det har aldri vært min intensjon at noen skal fikse dette for oss. Det må vi fint klare selv! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg opplever det som at du sier er motstridende. Du «vil ikke ha det som dette og han må vise at han er villig til å gjøre noe med problemet». 

Likevel går du videre i den daglige tralten som om ingenting har skjedd.

Han er jo ikke villig.

Du velger likevel å bli hos han. 

Ergo: ord og handling henger ikke sammen.

De fleste i tråden gir utrykk for at de aldri hadde akseptert dette. Å bli kalt for hore og tolerere at noen nedverdiger og latterliggjør seksualiteten og kroppen ens. Du velger (med handling) å akseptere det. Uansett om du snakker til du er blå i ansiktet om hvor mye du ikke tolererer det. Jeg tipper mannen din tenker «inn det ene øret ut det andre» når du setter igang med praten. At han avfeier det og ikke er interessert vitner om det. Når han først gikk inn i en samtale med deg den gangen, endte den opp med å handle om en to år gammel krangel/diskusjon. Da tenker jeg at det er så mye «grums» mellom dere, som han også sikkert føler på, og orker ikke forholde seg til «hva enn» som er feil denne gangen, fordi det er da bare å jatte med («inn det ene øret ut det andre») kjøpe noen blomster og sjenke litt vin; så ordner alt seg. 

Endret 30. august 2018 av veggteppe

[AnonymBruker]

8 minutter siden, veggteppe skrev:

Jeg opplever det som at du sier er motstridende. Du «vil ikke ha det som dette og han må vise at han er villig til å gjøre noe med problemet». 

Likevel går du videre i den daglige tralten som om ingenting har skjedd.

Han er jo ikke villig.

Du velger likevel å bli hos han. 

Ergo: ord og handling henger ikke sammen.

De fleste i tråden gir utrykk for at de aldri hadde akseptert dette. Å bli kalt for hore og tolerere at noen nedverdiger og latterliggjør seksualiteten og kroppen ens. Du velger (med handling) å akseptere det. Uansett om du snakker til du er blå i ansiktet om hvor mye du ikke tolererer det. Jeg tipper mannen din tenker «inn det ene øret ut det andre» når du setter igang med praten. At han avfeier det og ikke er interessert vitner om det. Når han først gikk inn i en samtale med deg den gangen, endte den opp med å handle om en to år gammel krangel/diskusjon. Da tenker jeg at det er så mye «grums» mellom dere, som han også sikkert føler på, og orker ikke forholde seg til «hva enn» som er feil denne gangen, fordi det er da bare å jatte med («inn det ene øret ut det andre») kjøpe noen blomster og sjenke litt vin; så ordner alt seg. 

Jeg frykter at du har rett, men samtidig viser hans handlinger at han er klar over at dette problemet ikke bare forsvinner. At han er klar over at det er der. Jeg skjuler heller ikke at det er der.

Den positive siden av meg tenker at han forsøker å kjøpe seg tid til å tenke seg om, og gi meg et overveid svar. 

Den negative siden ved meg frykter at han bare kjøper tid i håp om at dette skal forsvinne av seg selv. 

Uansett er vi meldt opp til familierådgivning, og han må jo bidra med noe der. Det er dessverre litt ventetid. 

Jeg føler nesten at noen av dere i tråden er mer utålmodige etter en avklaring enn det jeg er. Jeg er utålmodig, men jeg vil heller ha en klar og oppriktig avklaring enn en forhastet! For min del vet jeg at dette uansett blir en langvarig prosess. Det er ingenting han kan si som umiddelbart fører til en løsning. Vil han jobbe med det vil det være en langvarig prosess, og vil han gi opp vil det også være en langvarig prosess. Jeg vil gjerne vite hvilken av dem jeg skal begynne på, men ikke på bekostning av at beslutningen er veloverveid. Derfor tvinger jeg meg selv til å ha litt is i magen. Ikke presse på hele tiden. Han vet jo hva jeg venter svar på. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Done! Og jeg sa også at jeg synes det er rart å ha sex med ham. Rett ut. 

Det jeg venter på er ikke anledning til å si dette, for det er gjort, men jeg venter på hans svar. Jeg har sagt at jeg er villig til å jobbe med dette, jobbe med ting han synes er vanskelig med meg, men da må jeg vite at han også er villig til å jobbe med sitt ansvar, og jeg må vite hva han synes er vanskelig. 

Han skulle tenke på det, og gi meg svar. 

Ja når? Jeg venter på det svaret! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Men et slikt ultimatum trenger jo egentlig ikke noe svar. Du har satt dine betingelser for å fortsette, og det er take it or leave it. Selv om han sier ja, så spiller det jo ikke noen rolle hvis han om en måned skjeller deg ut igjen. Hadde det vært meg, så hadde det jeg sa vært siste ordet i denne saken. 

Anonymkode: 8df22...614

[Handful]

Jeg føler ikke utfra innleggene at han gir blomster og vin fordi det er så lettvindt. Føler meg at han faktisk forstår at det er vanskelig og vondt? Hva mener du TS? Syntes det siste innlegget ditt var bra. På en måte heier jeg på en løsning så dere fortsetter sammen, for mannen har åpenbart hatt mye vondt i livet og du må jo være veldig glad i han som fortsatt vurderer å bli etter dette. 

Men ser også for meg at siden han har for vane å komme med sinneutbrudd så vil det være vanskelig for han å kutte tvert og for all fremtid med mindre han lærer noen mestringsstrategier. Jeg har lært at "følelseshjernen" ligger i den mest primitive delen av hjernen og av overlevelsesgrunner overstyrer den tenkehjernen fullstendig. Å unngå dette er en læringsprosess, barn klarer det i svært liten grad. Det tar 21 år før evnen er fullstendig utviklet. Og det er kanskje ikke rart at han sliter med det, når det er nettopp i de årene han har hatt det vanskelig. Denne videoen er beregnet for barn men er verdt å se! 

 

[JaVel]

Jeg kan virkelig gå lei mitt eget kjønn. Vi er så jækla flinke til å holde en evig talestrøm om alle våre vansker og problemer, men når det kommer til å gjøre noe med det vanskelige er vi langt ifra så flink, vi lider av beslutningsvegring. Er ikke få jeg kjenner som for eksempel har vært misfornøyd med mannen sin i åresvis, og de snakker og snakker, og hvis det ikke NÅ endrer seg så blir det skilsmisse! Men blir det skilsmisse selv om ekteskapet har gått dårlig i åresvis? Neida, først må det diskuteres opp og ned i mente i enda noen år  .

[Dr. Ops]

Ts, dine siste innlegg var oppklarende. Fikk inntrykk av at du passivt gikk og ventet på at noe skulle skje, men det var feil. Utrivelig å lese om det hadde vært at du var passiv, en boble som du ikke kom deg ut av hvor oksygen minket gradvis til du til slutt ikke fikk puste.

Tror for øvrig han må ha en påminnelse på at du ønsker prat, så han ikke lar det skure og gå. Vet ikke. Helt enig, tid er essensielt. Men for å ikke koke over i prosessen, kan det være en ide å kreve prat fra han innimellom hvis du trenger. Ellers er det bare å fortsette å lufte til oss, har nå et lytter perspektiv. Og som du sier, han må jo bidra med sitt på rådgivningen, han er nok fullt klar over det.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, JaVel skrev:

Jeg kan virkelig gå lei mitt eget kjønn. Vi er så jækla flinke til å holde en evig talestrøm om alle våre vansker og problemer, men når det kommer til å gjøre noe med det vanskelige er vi langt ifra så flink, vi lider av beslutningsvegring. Er ikke få jeg kjenner som for eksempel har vært misfornøyd med mannen sin i åresvis, og de snakker og snakker, og hvis det ikke NÅ endrer seg så blir det skilsmisse! Men blir det skilsmisse selv om ekteskapet har gått dårlig i åresvis? Neida, først må det diskuteres opp og ned i mente i enda noen år  .

Så kan man jo diskutere om det er beslutningsvegring eller ansvarsfølelse som får kvinner til å dra det ut slik. Det er mange som holder sammen med en mann de ikke har de rette følelser for på grunn av barna. Jeg har for lenge siden bestemt meg for å aldri bli en slik kvinne. Er det dødt så er det dødt, og barn har ikke godt av å vokse opp med foreldre som egentlig ikke liker hverandre engang. Her er det ikke en slik situasjon. Jeg elsker min mann, og er rimelig sikker på at han elsker meg også, men det er SIDER ved hverandre vi ikke trives med. 

Å bestemme seg for å ikke holde fast ved et forhold kun for barna betyr imidlertid ikke at man overhodet ikke tenker på barna. Hadde det ikke vært for felles barn ville jeg ha gått nå. Fordi det er felles barn, og ikke snakk om et forhold der det ikke finnes følelser, så vurderer jeg det slik at det er verdt å kjempe for. Dersom han er med på det. Alene kan jeg ikke kjempe! Dette kan jeg ikke fikse alene! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[JaVel]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så kan man jo diskutere om det er beslutningsvegring eller ansvarsfølelse som får kvinner til å dra det ut slik. Det er mange som holder sammen med en mann de ikke har de rette følelser for på grunn av barna. Jeg har for lenge siden bestemt meg for å aldri bli en slik kvinne. Er det dødt så er det dødt, og barn har ikke godt av å vokse opp med foreldre som egentlig ikke liker hverandre engang. Her er det ikke en slik situasjon. Jeg elsker min mann, og er rimelig sikker på at han elsker meg også, men det er SIDER ved hverandre vi ikke trives med. 

Å bestemme seg for å ikke holde fast ved et forhold kun for barna betyr imidlertid ikke at man overhodet ikke tenker på barna. Hadde det ikke vært for felles barn ville jeg ha gått nå. Fordi det er felles barn, og ikke snakk om et forhold der det ikke finnes følelser, så vurderer jeg det slik at det er verdt å kjempe for. Dersom han er med på det. Alene kan jeg ikke kjempe! Dette kan jeg ikke fikse alene! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Man hva lærer våre barn av vår " ansvarsfølelse"? Jo at mor lar seg behandle dårlig, men allikevel ofrer seg selv for ektemann og barn. Så blir døtrene voksne, de ender i et forhold hvor de ikke har det bra, men da har de lært fra sine mødre at det bare er å bite tennene sammen,for en mors lykke her i livet kommer i andre rekke.

[AnonymBruker]

1 time siden, Handful skrev:

Jeg føler ikke utfra innleggene at han gir blomster og vin fordi det er så lettvindt. Føler meg at han faktisk forstår at det er vanskelig og vondt? Hva mener du TS? Syntes det siste innlegget ditt var bra. På en måte heier jeg på en løsning så dere fortsetter sammen, for mannen har åpenbart hatt mye vondt i livet og du må jo være veldig glad i han som fortsatt vurderer å bli etter dette. 

Men ser også for meg at siden han har for vane å komme med sinneutbrudd så vil det være vanskelig for han å kutte tvert og for all fremtid med mindre han lærer noen mestringsstrategier. Jeg har lært at "følelseshjernen" ligger i den mest primitive delen av hjernen og av overlevelsesgrunner overstyrer den tenkehjernen fullstendig. Å unngå dette er en læringsprosess, barn klarer det i svært liten grad. Det tar 21 år før evnen er fullstendig utviklet. Og det er kanskje ikke rart at han sliter med det, når det er nettopp i de årene han har hatt det vanskelig. Denne videoen er beregnet for barn men er verdt å se! 

 

Takk for fin video! 

Jeg har inntrykk av at han forstår at det er vondt og vanskelig, men at det han synes er det mest vanskelige, for ham, er å forplikte seg til å jobbe med å få slutt på sinneutbruddene. Han føler nok at han har jobbet mye med det, og vet nok ikke hvordan han skal ta tak i det for å helt slutte med slikt. Jeg får inntrykk av at han ikke tror det er mulig, og at ved å forplikte seg til det setter kniven på sin egen strupe. På en måte gir meg tillatelse til å gå fra ham dersom det renner over for ham igjen. Jeg tror det er dette hans beslutningsvegring henger på. At han på en måte føler at begge valg (jobbe med det, eller gi oss her) fører til samme utfallet ; At vi går fra hverandre. 

Fordi han ikke tror på eget løfte om at det aldri skal skje igjen. 

Han føler nok på en måte at jeg har gitt ham valget om å miste meg nå, eller at jeg tramper ut av livet hans neste gang det sprekker for ham. Altså at han har ingen gode valg. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, JaVel skrev:

Man hva lærer våre barn av vår " ansvarsfølelse"? Jo at mor lar seg behandle dårlig, men allikevel ofrer seg selv for ektemann og barn. Så blir døtrene voksne, de ender i et forhold hvor de ikke har det bra, men da har de lært fra sine mødre at det bare er å bite tennene sammen,for en mors lykke her i livet kommer i andre rekke.

Nå har ikke jeg vært konsekvent ulykkelig i dette forholdet, og barna har mest sett to foreldre som er glad i hverandre, og som oppfører seg bra mot hverandre, så jeg er ikke fryktelig redd for at det er det du nevner som er konklusjonen mine barn setter. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Terrasse skrev:

Ts, dine siste innlegg var oppklarende. Fikk inntrykk av at du passivt gikk og ventet på at noe skulle skje, men det var feil. Utrivelig å lese om det hadde vært at du var passiv, en boble som du ikke kom deg ut av hvor oksygen minket gradvis til du til slutt ikke fikk puste.

Tror for øvrig han må ha en påminnelse på at du ønsker prat, så han ikke lar det skure og gå. Vet ikke. Helt enig, tid er essensielt. Men for å ikke koke over i prosessen, kan det være en ide å kreve prat fra han innimellom hvis du trenger. Ellers er det bare å fortsette å lufte til oss, har nå et lytter perspektiv. Og som du sier, han må jo bidra med sitt på rådgivningen, han er nok fullt klar over det.

Han får jevnlig påminnelse. Jeg må bite meg litt i tungen for å ikke komme med påminnelse hele tiden, slik at det oppfattes som stadig gnål og hakk i platen. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Gjest gjestvest]

Som jeg har sagt tidligere: Å snakke om hendelsen er en påminnelse om personen han i korte øyeblikk blir og ikke ønsker å være. Det er skamfullt. Derfor forsøker han å unngå samtalene. Han vil heller gå tilbake normalen: Det er her han trives. Det er denne siden av seg selv han liker, og som han ønsker du skal se.

Det du trenger knuser hans hjerte. Å snakke er å gjenoppleve. Derfor forsøker han med alt han kan. Alt annet han kan å gi deg det du trenger. 

[Handful]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fin video! 

Jeg har inntrykk av at han forstår at det er vondt og vanskelig, men at det han synes er det mest vanskelige, for ham, er å forplikte seg til å jobbe med å få slutt på sinneutbruddene. Han føler nok at han har jobbet mye med det, og vet nok ikke hvordan han skal ta tak i det for å helt slutte med slikt. Jeg får inntrykk av at han ikke tror det er mulig, og at ved å forplikte seg til det setter kniven på sin egen strupe. På en måte gir meg tillatelse til å gå fra ham dersom det renner over for ham igjen. Jeg tror det er dette hans beslutningsvegring henger på. At han på en måte føler at begge valg (jobbe med det, eller gi oss her) fører til samme utfallet ; At vi går fra hverandre. 

Fordi han ikke tror på eget løfte om at det aldri skal skje igjen. 

Han føler nok på en måte at jeg har gitt ham valget om å miste meg nå, eller at jeg tramper ut av livet hans neste gang det sprekker for ham. Altså at han har ingen gode valg. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Ja det er jeg enig i. Det var litt derfor jeg ville poste videoen siden det kanskje kan forklare litt hvorfor det er så vanskelig. Han kommer jo til å sprekke igjen. Noe annet er urealistisk. Selv om det sett utenfra absolutt burde kunne forventes at en voksen mann skal beherske seg såpass at han ikke oppfører seg slik foran barna, og snakker slik til deg. Men sånn er ikke realiteten.  Derfor usikker på om du bør sette et sånt ultimatum hvis du vil at det fortsatt skal være dere. Det er vel kanskje mer hva han sier/ hva han velger å gjøre når det sprekker? Kan han ikke heller bare gå sin vei? 

Har ikke det han har prøvd å jobbe med hittil hjulpet? Ettersom han har for lite tro på seg selv og hjelpen det er mulig å få. Han i videoen sier at for hver gang han klarer å kontrollere seg, vil evnen til det bli sterkere og sterkere. Så det koker vel ned til at du trenger at han er villig til å fortsette å prøve. Kanskje det er lettere for han hvis han vet at du vet og godtar, at det er en prosess med noen tilbakefall. Men at det handler mye om viljen til å prøve? 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Handful skrev:

Ja det er jeg enig i. Det var litt derfor jeg ville poste videoen siden det kanskje kan forklare litt hvorfor det er så vanskelig. Han kommer jo til å sprekke igjen. Noe annet er urealistisk. Selv om det sett utenfra absolutt burde kunne forventes at en voksen mann skal beherske seg såpass at han ikke oppfører seg slik foran barna, og snakker slik til deg. Men sånn er ikke realiteten.  Derfor usikker på om du bør sette et sånt ultimatum hvis du vil at det fortsatt skal være dere. Det er vel kanskje mer hva han sier/ hva han velger å gjøre når det sprekker? Kan han ikke heller bare gå sin vei? 

Har ikke det han har prøvd å jobbe med hittil hjulpet? Ettersom han har for lite tro på seg selv og hjelpen det er mulig å få. Han i videoen sier at for hver gang han klarer å kontrollere seg, vil evnen til det bli sterkere og sterkere. Så det koker vel ned til at du trenger at han er villig til å fortsette å prøve. Kanskje det er lettere for han hvis han vet at du vet og godtar, at det er en prosess med noen tilbakefall. Men at det handler mye om viljen til å prøve? 

Jeg vet at han kommer til å sprekke igjen, så jeg har ikke satt et ultimatum at jeg går dersom han noen gang feiler, men jeg har satt et ultimatum om at det må jobbes aktivt med det, for å i det minste finne felles strategier for å takle det bedre. Men... og her er nok et stort men... jeg klarer ikke og takler ikke at barna skal høre noe slikt igjen, noensinne, og da er vi tilbake til at han MÅ klare å kontrollere seg tilstrekkelig til å verne dem fra slikt. 

Stort sett så har han jo klart det, så han har allerede en sperre i forhold til å slippe djevlene i seg fri når de er tilstede, og den sperren må bli absolutt. Om han så må legge på sprint ut av huset, og vræle som en gal mann når han har kommet 500 meter bort. Hva enn som må til! 

Og så er det faktisk grenser for hva han kan si! Han kan kalle meg alt fra idiot til jævla drittkjerring på fire språk, men går han på mitt utseende, min kropp, sex eller mine såre opplevelser i livet, som han kun vet om fordi han er den jeg burde kunne stole mest av alt på, så VIL det få konsekvenser for forholdet vårt! Det merker han jo selv nå. 

Der og i forhold til barna er mine absolutte grenser. Kjenner han at det renner over, så brøl for all del, men ikke når ungene er der, og ikke om nevnte ting, og DER går min absolutte grense for hva jeg kan tåle! Den sperren MÅ han klare! Det kan han ikke feile på! 

Vanskelig når han først mister hodet? Helt klart! Men litt selvopprettholdelse må han klare i galskapen! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Handful skrev:

Ja det er jeg enig i. Det var litt derfor jeg ville poste videoen siden det kanskje kan forklare litt hvorfor det er så vanskelig. Han kommer jo til å sprekke igjen. Noe annet er urealistisk. Selv om det sett utenfra absolutt burde kunne forventes at en voksen mann skal beherske seg såpass at han ikke oppfører seg slik foran barna, og snakker slik til deg. Men sånn er ikke realiteten.  Derfor usikker på om du bør sette et sånt ultimatum hvis du vil at det fortsatt skal være dere. Det er vel kanskje mer hva han sier/ hva han velger å gjøre når det sprekker? Kan han ikke heller bare gå sin vei? 

Har ikke det han har prøvd å jobbe med hittil hjulpet? Ettersom han har for lite tro på seg selv og hjelpen det er mulig å få. Han i videoen sier at for hver gang han klarer å kontrollere seg, vil evnen til det bli sterkere og sterkere. Så det koker vel ned til at du trenger at han er villig til å fortsette å prøve. Kanskje det er lettere for han hvis han vet at du vet og godtar, at det er en prosess med noen tilbakefall. Men at det handler mye om viljen til å prøve? 

Det interessante er nok ikke om han sprekker igjen, for det skjer sannsynligvis, men hvordan dette rammes inn. At han tar et slags ansvar for det også det ikke går bra og som han ønsker, istedet for å riste tafatt på hodet "what to do" liksom. Trass i raserianfall, stygge ord etc så er det jo stor forskjell på om man sier at det ikke var bra, at det er alvorlig osv. 

Han i videoen sier at for hver gang man klarer å kontrollere seg, vil evnen bli sterkere og sterkere. Det er jo litt enkelt forklart, for barn, og i virkeligheta vil dette kunne gå mer i loop og bølger, altså at det å trene på det vil være såpass ubehagelig at han i en periode vil sprekke mer og mer osv (men dette kan være mer behagelig for TS dersom det rammes inn på rett måte). 

Anonymkode: 44517...838

[Raven.Writingdesk]

På 30.8.2018 den 19.16, AnonymBruker skrev:

Jeg frykter at du har rett, men samtidig viser hans handlinger at han er klar over at dette problemet ikke bare forsvinner. At han er klar over at det er der. Jeg skjuler heller ikke at det er der.

Den positive siden av meg tenker at han forsøker å kjøpe seg tid til å tenke seg om, og gi meg et overveid svar. 

Den negative siden ved meg frykter at han bare kjøper tid i håp om at dette skal forsvinne av seg selv. 

Uansett er vi meldt opp til familierådgivning, og han må jo bidra med noe der. Det er dessverre litt ventetid. 

Jeg føler nesten at noen av dere i tråden er mer utålmodige etter en avklaring enn det jeg er. Jeg er utålmodig, men jeg vil heller ha en klar og oppriktig avklaring enn en forhastet! For min del vet jeg at dette uansett blir en langvarig prosess. Det er ingenting han kan si som umiddelbart fører til en løsning. Vil han jobbe med det vil det være en langvarig prosess, og vil han gi opp vil det også være en langvarig prosess. Jeg vil gjerne vite hvilken av dem jeg skal begynne på, men ikke på bekostning av at beslutningen er veloverveid. Derfor tvinger jeg meg selv til å ha litt is i magen. Ikke presse på hele tiden. Han vet jo hva jeg venter svar på. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Nei, men jeg mener at du er uærlig. Kall en spade for en spade: DU har valgt å bli.

Du HAR tatt et valg: Du har valgt å bli hver eneste dag siden du satte deg ned fullstendig sønderknust for snart 1 mnd siden og skrev denne tråden. Du valgte å bli da, igår, idag, i morgen. Du velger hver eneste bidige dag; å bli.

Kanskje velger du en gang i fremtiden (hvem vet?) Å dra. Det kan jo gjelde oss alle. At vi en dag i fremtiden, går ut av et forhold. Heldigvis er det ingen av oss som skal stå til ansvar for valg vi kanskje gjør en gang i en hypotetisk fremtid. Men; vi må alle stå til ansvar for de valg vi gjør her og nå. Og ditt valg er dermed at du blir.

Jeg er ganske A4 når det kommer til slike ting. Kanskje er jeg den, som er "for praktisk". For min holdning er at om du er misfornøyd med noe så får du 1.) Endre det. 2.) Suck it up. 

Det VÆRSTE jeg vet er de som gjør alternativ 3.) Ingenting med selve problemet, det lever de med, og klager, sutrer og er misfornøyd med sin egen tilværelse, som de gjør ingenting med.

De har jeg faktisk liten/ingen sympati med. Jeg synes de er tafatte.

Jeg har sjøl sagt opp en jobb nærmest på dagen fordi jeg har gjort alle logiske ting for å bedre en arbeidssituasjon, og skjønt at det blir ikke endring. Jeg har gått ifra kjærester jeg har skjønt ikke har vært bra for meg. Også mannen jeg er godt gift med idag flyttet jeg fra. Jeg har dog IKKE lang historikk med mange jobber, mange ulike kjærester osv. Jeg er trofast, men jeg er ikke dum. Om barna har mistrivdes på en aktivitet eller en institusjon, så har jeg flytta dem, når jeg har skjønt at lite vil bli gjort for å endre situasjonen deres. 

Om man velger å ikke gjøre noe, bare tråkke i det gamle, så synes jeg man bør holde kjeft og slutte å sutre. Det er ikke synd på deg mer, når du selv velger dette. Ingen kan dynke deg ned i medfølelse, for egne aktive valg som du gjør.

Du har tidligere beskrevet deg selv som så veldig sterk. Du "tåler" en mann som kaller deg hore og kjærring, men når han mobbet og hånet kroppen og seksualiteten din ble du såret. 

Du er ikke "sterk" som er gift med en mann som mobber og hetser deg. Det er ingentingen "sterkt" med å "tåle" å bli kalt for hore. det er heller svakt å ikke evne å ta et skikkelig oppgjør med det. Det er svakt å ikke sette grenser for seg selv!

'

Dere "venter på familieterapi, og dessverre tar det lang tid". - Åja. ok. Så det er familieterapi som skal liksom være den "avgjørende faktoren" for hvilket valg du tar. Så utrolig passivt. 

Først av alt: det finnes private terapeuter. Din mann som visstnok har god økonomi kan begynne å BETALE for en terapeut, I DAG. Spar pengene fra blomster og vin og invester i noe dere trenger!

Nummer to: jeg vet det tidligere er sagt at man ikke skal dra inn barna i denne tråden. Men ærlig talt: Dine barn har skjønt at pappa har raseriutbrudd og mobber mamma. Mamma flykter hjemmefra (med barna) også går alt "litt sånn" halvveis tlibake til normalt samtidig som alle lever litt på tå og venter på at enten familieterapi eller pappas raseriutbrudd skal skape nye bølger i sjøen. 

Det VÆRESTE som finnes er det som er usikkert. At noe er uavklart. Du lar barna dine også leve i dette "limbo familieforholdet" hvor "ingen helt vet" om de har lyst til å være en del av denne familien. 

Det er tafatt.

Du synes du er sterk.Ut ifra alt du har skrevet så langt synes jeg du er svak. Du tar ikke oppgjør med hverken degselv eller din mann., Du er passiv, tafatt og syter. Og ja:; Du skylder det for barna dine sine del å drasse med deg den mobbende mannen din til en terapeut som han betaler for. Å begynne å ta tak i problemene NÅ, ikke "vente" fordi "det er så lang ventetid". 

Ta ansvar! 

 

 

Endret 2. september 2018 av veggteppe

[Dr. Ops]

Veggteppe: mye godt du skriver, blant annet at hvis du er misfornøyd må du gjøre noe med det og ikke fortsette å leve som før med klaging og sutring. Men alt løser seg ikke over natten.

Også enig i at ts har tatt valget om å bli. Men ikke enig i at hun ikke gjør noe med det. Hun både snakker med mannen, anerkjenner hans forsøk, men likevel forteller han hva hun trenger. Hun har satt klare grenser og krav og han bare har å innfri disse. Senere skal de til samtale med en tredjepart når de har fått time.

Hva skal de gjøre i mellomtiden, det blir uutholdelig om de skal leve i kalde og stramme omstendigheter. Da blir det ts som psykisk terroriserer mannen eller omvendt hvis han bare møter kalde skuldre i sine forsøk på kommunikasjon. Det er destruktivt. De må løse dette selv uavhengig av en tredjepart og hva er bedre enn tid for å jobbe med det.

[AnonymBruker]

Er det andre som har erfaring med slikt hodeløst sinne? Om du har det selv, er det da et streif av sannheten i det du slenger ut i sinne? Eller sier man bare det verste man kan komme på? Det man vet vil såre dypt? Og kan man tro på at det ikke finnes noe sannhet i det, eller vil det alltid være et streif av sannhet i det man slenger ut? 

 

De mener ikke det de sier, og det er de selv som har et problem som de ikke har gjort opp med. Men det unnskylder han ikke. Jeg har 14 års erfaring med dette. Reis og se deg ikke tilbake. Han kommer alltid til å være sann. Det vil bare spise deg opp innvendig om du fortsetter. Gode sider har vi alle, så ikke unnskyld deg med det. Jeg ble til slutt syk av å bo sammen med han selv om de fleste dager var gode. Å gå på tå hev eller aldri vite når det skjer, er helt forferdelig. 

Anonymkode: 31838...233

[Raven.Writingdesk]

4 timer siden, Terrasse skrev:

Veggteppe: mye godt du skriver, blant annet at hvis du er misfornøyd må du gjøre noe med det og ikke fortsette å leve som før med klaging og sutring. Men alt løser seg ikke over natten.

Også enig i at ts har tatt valget om å bli. Men ikke enig i at hun ikke gjør noe med det. Hun både snakker med mannen, anerkjenner hans forsøk, men likevel forteller han hva hun trenger. Hun har satt klare grenser og krav og han bare har å innfri disse. Senere skal de til samtale med en tredjepart når de har fått time.

Hva skal de gjøre i mellomtiden, det blir uutholdelig om de skal leve i kalde og stramme omstendigheter. Da blir det ts som psykisk terroriserer mannen eller omvendt hvis han bare møter kalde skuldre i sine forsøk på kommunikasjon. Det er destruktivt. De må løse dette selv uavhengig av en tredjepart og hva er bedre enn tid for å jobbe med det.

Det du nevner som forsøk på å gjøre noe er jo "tiltak" som er kjappe å utøve og man ser hurtig om de gir ønsket effekt eller ikke. Ja, hun har snakket med mannen, anerkjent hans forsøk og sagt hva hun trenger. Dette tar ikke 1 måned. Eller 3 måneder. Det lar seg gjøre på en dag. Egentlig i det sekundet han forteller henne at han gjør henne en tjeneste med å ligge med henne, fordi hun ser jo ut sånn og sånn naken osv. (håner kroppen hennes og rett og slett mobber henne) Disse "tiltakene" gjøres ganske umiddelbart. Hans reaksjon er jo ikke det hun ønsker. Han vet hva hun ønsker (at han legger seg flat) han bare gidder ikke/orker ikke/vil ikke/ønsker ikke/synes ikke det er nødvendig/riktig - å legge seg flat. Hun vet ikke engang HVORFOR han ikke gir henne en skikkelig unnskyldning. Bare at han behandler henne som dritt og vil leve livets glade dager etterpå. Fyren er rett og slett en reinspikka drittsekk. Hun klager og sutrer, og krysser fingre for at noe magisk skal skje. "kanskje terapi"? "Synd det er tre måneders ventetid".. - BETAL for timer da. Er det så J*** vanskelig? Det er så¨forbanna tafatt!

Og jo; det er barn som LÆRER at det er normalt å leve i dusfynksjonelle forhold. Det er barn som lærer at det er normalt å mobbe og hetse partneren sin, og å leve i en usikkerhet om man egentlig trives i et hjem eller ikke. Disse barna til TS kan enten ende opp som kvinner som TS selv; utsatt for psykisk og kanskje til og med fysisk vold (fordi det er jo enkelte menn som ikke "kan noe for" hva som skjer når de "blir så sint at de mister kontroll" - stakkars) og da er det jo "sterke kvinner" som takler å bli kalt for hore, og helst slått litt også (da må man jo være kjempesterk i følge TS sin logikk) - som blir hos disse svina. 

TS sine barn risikerer å ikke lære seg sinnemestring eller ha noen grunn til å beherske sinnet sitt. De, som sin far: har vokst opp i et hjem med full turbulens som blir glattet over etter noen dager. Som en råtten bæsj smører man godt med glasur på, så er alt bare fint og flott. De ser foreldre som flytter fra hverandre og har raseriutbrudd, som etterpå tørker tårene og presentere falske glis og omsorg mot hverandre, til resten av omgivelsene.

Når de blir voksen en dag, og møter en kjærest som de føler mye for, vil de lett kunne ha null årsak til å beherske sine egne raseriutbrudd, fordi det er jo en normal del av det å elske noen, at man tidvis hater dem så mye at man har raseriutbrudd og sårer dem. 

Jeg blir seriøst så provosert over det å forklare eller akseptere sånn oppførsel. Mannen til TS burde få en svær feit fot plassert midt i rævva, i det han blir sparket ut av huset. Istedenfor får han masse forståelse, en kone som påtar segselv ansvar, sex og omsorg og tolmodighet. Så kan TS fortsette å klage og sutre når følelsene faktisk kommer boblende gjennom den feite glinsende glasuren hun har klasket på fasaden sin, som forsøker å holde hele kaoset i sjakk. 

Endret 2. september 2018 av veggteppe