Ting sagt i sinne

[Gjest gjestvest]

Det paradoksale med tråden er at samtlige i et forsøk på å hjelpe TS har uttrykt seg i sinne, og nærmest skjelt ut henne. Dette i en tråd som har headingen: " Ting sagt i sinne ". 
Det er mange måter å forsøke å bistå. Å gi enda en dose av det TS allerede er utsatt for er ikke løsningen. Å selv ende opp med å bli den vi forsøker å advare mot vil kunne gi TS skyldfølelse. 

Vi kan ikke forvente av andre å gjøre akkurat slik som vi ville ha gjort. Akkurat som vi ikke kan kreve av andre å forstå valgt vi foretar oss. Vi behøver ikke å forstå, men vi kan vise forståelse.
Det er godt mulig TS behøver å gå gjennom parterapi for å finne sin vei, evt en felles vei før ting blir mer tydelig. Det er ikke for oss å avgjøre, bedømme, eller dømme. 

Tråden var et rop om hjelp og fortvilelse. Det er ikke på sin plass å si ting i sinne.

[Dr. Ops]

28 minutter siden, gjestvest skrev:

Det paradoksale med tråden er at samtlige i et forsøk på å hjelpe TS har uttrykt seg i sinne, og nærmest skjelt ut henne. Dette i en tråd som har headingen: " Ting sagt i sinne ". 
Det er mange måter å forsøke å bistå. Å gi enda en dose av det TS allerede er utsatt for er ikke løsningen. Å selv ende opp med å bli den vi forsøker å advare mot vil kunne gi TS skyldfølelse. 

Vi kan ikke forvente av andre å gjøre akkurat slik som vi ville ha gjort. Akkurat som vi ikke kan kreve av andre å forstå valgt vi foretar oss. Vi behøver ikke å forstå, men vi kan vise forståelse.
Det er godt mulig TS behøver å gå gjennom parterapi for å finne sin vei, evt en felles vei før ting blir mer tydelig. Det er ikke for oss å avgjøre, bedømme, eller dømme. 

Tråden var et rop om hjelp og fortvilelse. Det er ikke på sin plass å si ting i sinne.

Ja, meget godt sagt. Vil også legge til at det er ikke nødvendig å bli sint hvis noen ikke følger et råd man har gitt. Ikke nødvendigvis at det rådet vil passe for mottaker av rådet.

[Raven.Writingdesk]

2 timer siden, gjestvest skrev:

Det paradoksale med tråden er at samtlige i et forsøk på å hjelpe TS har uttrykt seg i sinne, og nærmest skjelt ut henne. Dette i en tråd som har headingen: " Ting sagt i sinne ". 
Det er mange måter å forsøke å bistå. Å gi enda en dose av det TS allerede er utsatt for er ikke løsningen. Å selv ende opp med å bli den vi forsøker å advare mot vil kunne gi TS skyldfølelse. 

Vi kan ikke forvente av andre å gjøre akkurat slik som vi ville ha gjort. Akkurat som vi ikke kan kreve av andre å forstå valgt vi foretar oss. Vi behøver ikke å forstå, men vi kan vise forståelse.
Det er godt mulig TS behøver å gå gjennom parterapi for å finne sin vei, evt en felles vei før ting blir mer tydelig. Det er ikke for oss å avgjøre, bedømme, eller dømme. 

Tråden var et rop om hjelp og fortvilelse. Det er ikke på sin plass å si ting i sinne.

Om det er meg du forsøker å peke på så kan jeg si at det blir for dumt at man ikke skal kunne være kritisk til TS fordi hun er gift med en mann med sinne problematikk.

Hun er ikke en porselensdukke.

Det er fult mulig å være både sint eller frustrert, til og med krass og direkte, uten å mobbe eller hetse.

Det er forskjellen. 

Endret 2. september 2018 av veggteppe

[Gjest gjestvest]

Jeg finner det interessant at flere sliter lenge med sitt, men kritiserer TS for å ikke være sterk nok til å handle rask nok. 

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og svar til dette

Perelandra, mod. 

[Perelandra]

Tråden er ryddet for avsporinger

Perelandra, mod.

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt

Perelandra, mod. 

[Handful]

På 30.8.2018 den 22.53, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at han kommer til å sprekke igjen, så jeg har ikke satt et ultimatum at jeg går dersom han noen gang feiler, men jeg har satt et ultimatum om at det må jobbes aktivt med det, for å i det minste finne felles strategier for å takle det bedre. Men... og her er nok et stort men... jeg klarer ikke og takler ikke at barna skal høre noe slikt igjen, noensinne, og da er vi tilbake til at han MÅ klare å kontrollere seg tilstrekkelig til å verne dem fra slikt. 

Stort sett så har han jo klart det, så han har allerede en sperre i forhold til å slippe djevlene i seg fri når de er tilstede, og den sperren må bli absolutt. Om han så må legge på sprint ut av huset, og vræle som en gal mann når han har kommet 500 meter bort. Hva enn som må til! 

Og så er det faktisk grenser for hva han kan si! Han kan kalle meg alt fra idiot til jævla drittkjerring på fire språk, men går han på mitt utseende, min kropp, sex eller mine såre opplevelser i livet, som han kun vet om fordi han er den jeg burde kunne stole mest av alt på, så VIL det få konsekvenser for forholdet vårt! Det merker han jo selv nå. 

Der og i forhold til barna er mine absolutte grenser. Kjenner han at det renner over, så brøl for all del, men ikke når ungene er der, og ikke om nevnte ting, og DER går min absolutte grense for hva jeg kan tåle! Den sperren MÅ han klare! Det kan han ikke feile på! 

Vanskelig når han først mister hodet? Helt klart! Men litt selvopprettholdelse må han klare i galskapen! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Beklager sent svar, men ja nettopp,  veldig enig i det du sier selv her. Holdt på å si "print ut og heng på kjøleskapet" så vet både du og han hvor grensen går.

På 2.9.2018 den 15.00, gjestvest skrev:

Det paradoksale med tråden er at samtlige i et forsøk på å hjelpe TS har uttrykt seg i sinne, og nærmest skjelt ut henne. Dette i en tråd som har headingen: " Ting sagt i sinne ". 
Det er mange måter å forsøke å bistå. Å gi enda en dose av det TS allerede er utsatt for er ikke løsningen. Å selv ende opp med å bli den vi forsøker å advare mot vil kunne gi TS skyldfølelse. 

Vi kan ikke forvente av andre å gjøre akkurat slik som vi ville ha gjort. Akkurat som vi ikke kan kreve av andre å forstå valgt vi foretar oss. Vi behøver ikke å forstå, men vi kan vise forståelse.
Det er godt mulig TS behøver å gå gjennom parterapi for å finne sin vei, evt en felles vei før ting blir mer tydelig. Det er ikke for oss å avgjøre, bedømme, eller dømme. 

Tråden var et rop om hjelp og fortvilelse. Det er ikke på sin plass å si ting i sinne.

Enig her.

Det er nok ikke så lett som at mannen bare er en drittsekk, da hadde TS gått for lengst.

Endret 4. september 2018 av Handful

[JaVel]

47 minutter siden, Handful skrev:

Og så er det faktisk grenser for hva han kan si! Han kan kalle meg alt fra idiot til jævla drittkjerring på fire språk, men går han på mitt utseende, min kropp, sex eller mine såre opplevelser i livet, som han kun vet om fordi han er den jeg burde kunne stole mest av alt på, så VIL det få konsekvenser for forholdet vårt! Det merker han jo selv nå. 

Dette er jo fullstendig unormalt? Greit at han kaller deg alt fra idiot til jævla drittkjerring? Hvis min eks hadde kalt meg noe sånt, hadde jeg trodd at det hadde tippet over for ham,så i hvilken verden lever du som synes slike gloser er OK?

[AnonymBruker]

På 2.9.2018 den 15.00, gjestvest skrev:

Det paradoksale med tråden er at samtlige i et forsøk på å hjelpe TS har uttrykt seg i sinne, og nærmest skjelt ut henne. Dette i en tråd som har headingen: " Ting sagt i sinne ". 
Det er mange måter å forsøke å bistå. Å gi enda en dose av det TS allerede er utsatt for er ikke løsningen. Å selv ende opp med å bli den vi forsøker å advare mot vil kunne gi TS skyldfølelse. 

Vi kan ikke forvente av andre å gjøre akkurat slik som vi ville ha gjort. Akkurat som vi ikke kan kreve av andre å forstå valgt vi foretar oss. Vi behøver ikke å forstå, men vi kan vise forståelse.
Det er godt mulig TS behøver å gå gjennom parterapi for å finne sin vei, evt en felles vei før ting blir mer tydelig. Det er ikke for oss å avgjøre, bedømme, eller dømme. 

Tråden var et rop om hjelp og fortvilelse. Det er ikke på sin plass å si ting i sinne.

Takk for gode og kloke ord! 

Jeg har noen ganger angret på at jeg opprettet tråden, for jeg har følt at jeg mer har måtte forsvare min person og min vilje til å møte min mann i dette, enn å føle at andre ønsker å forstå selve problemet, og dele erfaringer i forhold til det. 

Hadde min mann generelt vært en dritsekk, så hadde dette vært et enkelt valg. Hadde jeg vært problemet, så kunne jeg ha gjort noe med det selv. Jeg har imidlertid en god mann, som er bra for meg på så mange måter, men som har et problem. Et problem som er i ham. Et problem som han selv vet at er i ham, men som han ikke bestandig klarer å håndtere. Det er et slags psykisk problem, som han har jobbet mye med, men ennå ikke har helt klart å bli kvitt. Det er ikke noe han tar lett på, som noen sier, eller som jeg tar lett på, som andre sier. Dette er et reelt problem, som ødelegger mye mellom oss. 

Alle par har sine utfordringer. Dette er en av våre, og den er ikke enkel. Det hadde det heller ikke vært dersom en av oss slet med depresjon, angst eller sengevæting for den saks skyld. Jeg har klart å elske min mann, og tilgi ham, mye fordi jeg vet at dette er et problem som er i ham (ikke egentlig dreier seg om meg eller oss), og fordi han selv erkjenner at dette er et problem i ham. Derfor har han gått i terapi og på sinnemestringskurs. Han har forsøkt, og han forsøker, han avviser det ikke som noe som bare er, eller som er min skyld, og det betyr mye for meg. Han har likevel ikke klart å få helt bukt med dette, det er ingen knapp han kan trykke av, for denne måten å reagere på sitter dypt i hans primære fryktreaksjoner. Han kan jobbe med å håndtere det, men det er ikke bare enkelt å bli kvitt dette problemet. Det forstår jeg. 

Skulle jeg fordømt ham dersom han heller fikk angstanfall når ting føles for vanskelig for ham? Det hadde nok vært like krevende for forholdet vårt, men kanskje mer sosialt akseptert? 

Siste gangen såret han meg virkelig. Det føltes ekstra vanskelig. 

Det føles også vanskelig å måtte forsvare meg i forhold til alt som blir skrevet her. En del av det føles som urettferdige angrep av folk som setter opp en klar grense for ord, men ikke forstår psykologien i dette. At jeg stort sett har en mann som er god og grei, men som har et problem han, vi og jeg strever med. Som ingen av oss tar lett på, og som ødelegger mye for oss, men at det også er stor kjærlighet og mye godhet her. 

Jeg forstår at det er lett å fordømme, og mene at det er en absolutt grense ved visse ord, men stort sett har jeg klart å se klart at dette problemet er i ham, og i hovedsak hans, og ordene har derfor ikke truffet meg, etter at jeg forsto det. 

Med denne innsikten burde jeg kanskje ha forstått at også de siste ordene i bunn og grunn var ufarlige, bare ord uten mening, annet enn at han der og da ønsker å såre, men jeg er et menneske! Ord kan såre! 

Også ord om at jeg er svak (noe jeg vet jeg ikke er) og at mannen jeg faktisk elsker er forkastelig i helhet. Det er å ta biter av mennesket, fordømme det, og avvise hele mennesket som søppel. Det er hardt! 

Hvem har ingenting de ikke sliter litt med? Hvem gjør aldri feil? Kan man slå seg selv på brystet og si "JEG!" så kan man fordømme. Ellers bør man være menneskelig nok til å se at det finnes flere sider ved andre også. At ingenting er svart eller hvitt. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[exictence]

Ts, veldig bra skrevet av deg. 

Jeg har det ganske likt som deg, høres det ut som.

Min mann har lært mye selvkontroll og beherskelse i løpet av årene. Han er fantastisk god for meg på mange punkter. Men når han er i dårlig humør og det ikke går hans vei, så takler han det dårlig. Han sier ting som er slemme og sårende. 

Han er akkurat som to helt forskjellige personer. Utrolig merkelig og egentlig ikke til å tro. For man vil tro at en hyggelig omgjengelig mann med gode ord, ikke kan være en som noen ganger kan hisse seg opp og bruke respektløse stygge ord til kona eller familien. Også mer sjeldne ganger til noen han ikke liker og vil gi igjen til.

Jeg er enig med @veggteppe der hun sier at en enten må man gjøre noe med det, eller så finne ut at tross alt er det sånn jeg lever, og sånn er jeg fornøyd. Jeg er fornøyd på godt og vondt. Jeg velger å nyte det beste av det, og akseptere at det ikke alltid er på det beste. Så kan man ikke hele tiden gå rundt og sutre og klage. MEN, noen ganger må man få tillate seg å blåse ut litt frustrasjon. Det kan være godt, men igjen, ikke hvis sutringen blir noe som skjer hverdags og omtrent en del av personligheten. Det hjelper verken seg selv eller gjør noe godt for noe.

Har ikke inntrykk av at du, Ts, er en som sutrer og klager. Jeg har og opprettet "mine" frustrasjoner her. Har og blitt møtt med at jeg er svak som aksepterer.

Jeg ser på ordet "aksepterer" som en litt annerledes betydning enn det mange uttrykker det som. Jeg føler at jeg ikke aksepterer selv om jeg blir i ekteskapet. Jeg sier fra at jeg ikke aksepterer respektløse og nedlatende ord og holdning fra ham. Jeg sier min mening, og jeg lar ham i fred. Jeg går kanskje ut av rommet. Han er heldigvis sånn som liker å sitte i fred. Så kan han faktisk bli like blid som før, akkurat som ingenting har skjedd.

Hvis det er ting som virkelig har såret, så tar jeg det opp i en annen anledning. Det kommer ingenting godt ut av å begynne å argumentere når man selv føler sinne, eller til en som er sint.

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hadde min mann generelt vært en dritsekk, så hadde dette vært et enkelt valg. Hadde jeg vært problemet, så kunne jeg ha gjort noe med det selv. Jeg har imidlertid en god mann, som er bra for meg på så mange måter, men som har et problem. Et problem som er i ham. Et problem som han selv vet at er i ham, men som han ikke bestandig klarer å håndtere. Det er et slags psykisk problem, som han har jobbet mye med, men ennå ikke har helt klart å bli kvitt. Det er ikke noe han tar lett på, som noen sier, eller som jeg tar lett på, som andre sier. Dette er et reelt problem, som ødelegger mye mellom oss. 

Det er ødeleggende med problemet. Derfor er det vanskelig for mange å forstå at man ikke velger noe annet. Men det viktigste er at du selv forstår det. For det er så mye godt også. 

Jeg tenker at det er greit å ikke akseptere, men likevel bare "gi slipp" på en måte. Være der for hverandre i godt og vondt. Det gode må veie mest. 

Jeg tenker noen ganger på at det gjør det virkelig.

 

Sitat

Siste gangen såret han meg virkelig. Det føltes ekstra vanskelig. 

Det kan jeg vise forståelse for. Det er godt å lufte ting. 

 

Sitat

Det føles også vanskelig å måtte forsvare meg i forhold til alt som blir skrevet her.

Det skal ikke være nødvendig. Jeg tenker at jeg ikke orker bruke krefter på det. Andre får tro og tenke det de vil.

Sitat

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

 

 

 

Endret 5. september 2018 av exictence

[exictence]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg forstår at det er lett å fordømme, og mene at det er en absolutt grense ved visse ord, men stort sett har jeg klart å se klart at dette problemet er i ham, og i hovedsak hans, og ordene har derfor ikke truffet meg, etter at jeg forsto det. 

Så bra at du forstår det. Og det er så inderlig sant. De nedlatende ordene gjelder ikke deg. De er en frustrasjon i ham selv. Likevel er det normalt å bli såret og føle seg trakket på. Men det er ulike grenser og ulike ord vi mennesker har om hva vi føler oss såret av. Derfor er det jo så vanskelig å forstå hverandre. For man føler forskjellig.

Det som er viktigst er hva DU føler på. Akkurat det tenker jeg mye på. Det er så mange rundt en som fordømmer og har sine meninger på hva som er rett og galt, også ikke minst for hva som er riktig for andre. Det skal man virkelig passe seg for å si hva som skal gjelde for andre. For klart blir vi påvirket, og hører på andre. Kanskje noe vi slett ikke hadde tenkt på en gang var et problem, så kommer en annen og påpeker at det er et problem, så begynner vi å tenke på det og tenke at det jo er et problem.

Det er ikke alt man behøver å forstå en gang. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med denne innsikten burde jeg kanskje ha forstått at også de siste ordene i bunn og grunn var ufarlige, bare ord uten mening, annet enn at han der og da ønsker å såre, men jeg er et menneske! Ord kan såre! 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Ja, ordene var ufarlige, men det er naturlig å føle seg såret. Det viser også ham at han sårer. Det er også viktig. Det å si ifra. Ellers kan noen ikke forstå at det de har sagt faktisk er slemt og virker sårende.

Håper han stadig lærer og klarer å holde nedlatende ord borte. Det er umodent og ikke greit.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke dette i det hele tatt. Med den logikken kan man jo forsvare menn som slår også da eller? "Han mente det ikke, han er lei seg"  Nei, det kan IKKE sammenliknes med et angstanfall, fordi disse ordene er jo rettet mot DEG. Han viser en aggresjon mot deg som kvinne og  livspartner som er fullstendig uakseptabel etter min mening. Det du kanskje ikke ser er at din overbærenhet er med på å opprettholde problemet, fordi du ikke tar det han sier på alvor, som om han bare var tre år og ikke forstår selv hva han sier. Du er en "enabler" som det heter på engelsk.  Skriker han sånn til folk på jobben også? Ikke? Neivel, kanskje han har mer respekt for sine kolleger enn sin egen kone?  Og du, det at du har tålt (eller trodd at du har tålt) denne oppførselen fram til nå, betyr ikke at du må fortsette å gjøre det. Noen ganger er begeret fullt. Tenk på barna.

Anonymkode: 8df22...614

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke dette i det hele tatt. Med den logikken kan man jo forsvare menn som slår også da eller? "Han mente det ikke, han er lei seg"  Nei, det kan IKKE sammenliknes med et angstanfall, fordi disse ordene er jo rettet mot DEG. Han viser en aggresjon mot deg som kvinne og  livspartner som er fullstendig uakseptabel etter min mening. Det du kanskje ikke ser er at din overbærenhet er med på å opprettholde problemet, fordi du ikke tar det han sier på alvor, som om han bare var tre år og ikke forstår selv hva han sier. Du er en "enabler" som det heter på engelsk.  Skriker han sånn til folk på jobben også? Ikke? Neivel, kanskje han har mer respekt for sine kolleger enn sin egen kone?  Og du, det at du har tålt (eller trodd at du har tålt) denne oppførselen fram til nå, betyr ikke at du må fortsette å gjøre det. Noen ganger er begeret fullt. Tenk på barna.

Anonymkode: 8df22...614

Jeg regnet med at den kommentaren kom. Nei, det hadde ikke vært greit dersom han slo!

Det er faktisk ikke greit dette heller, men det har vært i en hyppighet (ca 3 ganger i året) og en form som JEG har klart å tåle. Det er sikkert andre kvinner som ikke hadde tålt det, og jeg hadde selvfølgelig ikke tålt at han slo. 

Grunnen til at jeg har tålt det, etter at jeg forsto mekanismene bak og det egentlige "formålet" (Jeg taklet det ikke før jeg forsto dette! Da brølte jeg tilbake, og så stakk jeg.) er jo at jeg har følt at ordene ikke traff meg. De handlet ikke om meg. Det har vært brølingen som har vært ubehagelig, og det at han ikke er tilsnakkende i øyeblikket det skjer. Det hadde vært like ubehagelig dersom han skrek "SKILPADDE, RØDE BILER, GRØNNE JAKKER OG STRENDER MED RULLESTEIN!"

Det er mangelen på rasjonalitet i øyeblikket som er fryktelig ubehagelig! 

Til han skrek noen ord som faktisk traff meg vondt! Det takler jeg så dårlig at denne tråden ble laget. Med mer! 

Hadde han slått meg hadde han uunngåelig truffet meg, hver eneste gang. Såret og skadet meg hver eneste gang. 

Dette er ikke greit det heller, men "Hva om han slo?" er ikke et tema. Han slår ikke! Han dytter ikke! Han tar ikke i meg engang! Han står rett opp og ned og brøler. Det er veldig ubehagelig, men jeg er ikke engang redd for at han skal slå, så det er ikke det jeg har å forholde meg til. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regnet med at den kommentaren kom. Nei, det hadde ikke vært greit dersom han slo!

Det er faktisk ikke greit dette heller, men det har vært i en hyppighet (ca 3 ganger i året) og en form som JEG har klart å tåle. Det er sikkert andre kvinner som ikke hadde tålt det, og jeg hadde selvfølgelig ikke tålt at han slo. 

Grunnen til at jeg har tålt det, etter at jeg forsto mekanismene bak og det egentlige "formålet" (Jeg taklet det ikke før jeg forsto dette! Da brølte jeg tilbake, og så stakk jeg.) er jo at jeg har følt at ordene ikke traff meg. De handlet ikke om meg. Det har vært brølingen som har vært ubehagelig, og det at han ikke er tilsnakkende i øyeblikket det skjer. Det hadde vært like ubehagelig dersom han skrek "SKILPADDE, RØDE BILER, GRØNNE JAKKER OG STRENDER MED RULLESTEIN!"

Det er mangelen på rasjonalitet i øyeblikket som er fryktelig ubehagelig! 

Til han skrek noen ord som faktisk traff meg vondt! Det takler jeg så dårlig at denne tråden ble laget. Med mer! 

Hadde han slått meg hadde han uunngåelig truffet meg, hver eneste gang. Såret og skadet meg hver eneste gang. 

Dette er ikke greit det heller, men "Hva om han slo?" er ikke et tema. Han slår ikke! Han dytter ikke! Han tar ikke i meg engang! Han står rett opp og ned og brøler. Det er veldig ubehagelig, men jeg er ikke engang redd for at han skal slå, så det er ikke det jeg har å forholde meg til. 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Men han skriker og brøler  - det er da utrolig aggressivt det også? Jeg har aldri opplevd det fra en voksen mann. Jeg tror jeg ville synes det var veldig skremmende. Men du mener altså at han ikke kan noe for det? Og at det er greit fordi det er så sjelden? Jeg vet at forhold er ulike, men jeg mener at voksne mennesker ikke skal trenge å skrike til hverandre, og spesielt ikke når han kaller deg ting i tillegg. Jeg tror at dette er en måte du unnskylder ham (og deg selv) på, dette at det er greit fordi "det ikke treffer deg". Det er klart det treffer når den som skal elske deg mest av alle i hele verden spyr ut dritt og hat på den måten, helt uavhengig av om du kjenner deg igjen eller ikke. Du må da lure på hvor alt dette hatet og de vonde ordene kommer fra? La oss ta en parallell: Rasisme: Hvis man plutselig i en krangel angriper en venn for hudfargen - du da, din jævla..... - altså , kan man bare si etterpå at jeg mente det ikke? Det kommer jo fra et sted, jeg ville aldri tenkt på å bruke sånne ord engang, ikke fordi jeg er noe spesielt politisk korrekt, men fordi jeg fra dypet av hjertet ikke synes det er verken relevant eller at en hudfarge er bedre enn en annen. Så mitt poeng er todelt: Ja, skrikingen er kanskje det verste, men det må jo ligge et kvinnehat /hat mot deg et eller annet sted i ham for at han skal kunne bruke slike ord?  Men alt dette er jo ditt valg å tåle eller ikke, hver eneste dag.

Anonymkode: 8df22...614

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men han skriker og brøler  - det er da utrolig aggressivt det også? Jeg har aldri opplevd det fra en voksen mann. Jeg tror jeg ville synes det var veldig skremmende. Men du mener altså at han ikke kan noe for det? Og at det er greit fordi det er så sjelden? Jeg vet at forhold er ulike, men jeg mener at voksne mennesker ikke skal trenge å skrike til hverandre, og spesielt ikke når han kaller deg ting i tillegg. Jeg tror at dette er en måte du unnskylder ham (og deg selv) på, dette at det er greit fordi "det ikke treffer deg". Det er klart det treffer når den som skal elske deg mest av alle i hele verden spyr ut dritt og hat på den måten, helt uavhengig av om du kjenner deg igjen eller ikke. Du må da lure på hvor alt dette hatet og de vonde ordene kommer fra? La oss ta en parallell: Rasisme: Hvis man plutselig i en krangel angriper en venn for hudfargen - du da, din jævla..... - altså , kan man bare si etterpå at jeg mente det ikke? Det kommer jo fra et sted, jeg ville aldri tenkt på å bruke sånne ord engang, ikke fordi jeg er noe spesielt politisk korrekt, men fordi jeg fra dypet av hjertet ikke synes det er verken relevant eller at en hudfarge er bedre enn en annen. Så mitt poeng er todelt: Ja, skrikingen er kanskje det verste, men det må jo ligge et kvinnehat /hat mot deg et eller annet sted i ham for at han skal kunne bruke slike ord?  Men alt dette er jo ditt valg å tåle eller ikke, hver eneste dag.

Anonymkode: 8df22...614

Jeg har aldri sagt eller ment at dette er greit! Dette er ikke greit! Hadde det vært greit hadde ikke denne tråden eksistert. Hadde det vært greit hadde jeg ikke krevd terapi og sinnemestringskurs, og han hadde ikke gått på det. Det har aldri vært greit, og det er ikke greit, og derfor har vi et problem. 

Hva om han slår og hva om rasisme er likevel urelevant! Vi har det problemet vi har, og det er et problem akkurat fordi det ikke er greit, men det handler om akkurat det det er, og ikke andre ting. 

Hva tror du egentlig at denne tråden handler om? At jeg synes at dette ER greit? 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

Hver dag du blir viser du at du synes det er greit, uansett hva du sier til han eller skriver her. Dette med fysisk vold trekkes inn fordi mye av det du sier, er det samme som det ofre for dette rasjonaliserer med. Tenk at noen skrev her "han slår meg bare tre ganger i året, og det er bare med flat hånd så det gjør egentlig ikke så vondt. Men nå slo han meg med knyttneven, og det gjorde veldig vondt. Jeg har bedt han si unnskyld men han gjør det bare halvhjertet. Han gir blomster og gaver, det er hans måte å prøve å gjøre det godt igjen men jeg trenger egentlig at han snakker ordentlig om det som skjedde. Det vil han ikke." Det han sier mot deg er i min bok like ille, derfor er det så vanskelig å forstå det andre du skriver. Alle har gode og dårlige sider, jeg tviler ikke på at mannen din også har det, men noen ganger er ikke det gode verdt det dårlige. Det handler ikke om at alle skal være perfekte, men at noen som bevvist går inn for å såre på verst mulig måte er skadelige å leve med. Det er opp til deg å bestemme, men det virker som at du er litt i fornektelse på hvordan dette påvirker deg. I ett innlegg skriver du at du tør ihvertfall å si hva du mener og sette grenser og dette viser at sinnet hans ikke er så skadelig, han kunne like gjerne ropt "skilpadde". Men så i et annet sier du at du ikke engang kan takke nei til blomster og gaver og si tydelig at det ikke er det trenger nå - fordi du er redd for å såre han. Du har finjustert måten du kommuniserer med han, og det er ikke rom for at du sier en liten ting litt feil én gang fordi da brukes det mot deg to år senere. Du deler tanker og følelser her men kan ikke være like åpen til din egen mann, fordi du vil ikke trigge den dårlige selvfølelsen hans, fordi da tar han det ut på deg senere.

Du skriver også at så langt som det gikk sist, og slikt sinne foran barna er uakseptabelt, men handlingene dine motsier deg, fordi det har allerede skjedd, og du har valgt å bli. Det betyr at det er akseptabelt, i hvertfall én gang, eller to ganger, eller ti ganger. Hvor mye skal til før det er uakseptabelt, hvor går egentlig grensen? Du er ikke ærlig mot deg selv her.

Du krever terapi og sinnemestringskurs, men det har ikke hjulpet før, da er det lite sannsynlig at det hjelper nå. Han synes ikke det han gjorde er galt heller! Tror du han vil klare å åpne seg og gjøre seg sårbar i sinnemestringsprossessen, klarer han å ta innover seg at det han sier faktisk er ille, at det ikke hjelper at han har jo sagt at du ikke må høre på han når han er sint?

Anonymkode: 5cf5a...f18

[exictence]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke dette i det hele tatt. Med den logikken kan man jo forsvare menn som slår også da eller? "Han mente det ikke, han er lei seg" 

Ikke forsvare, men det kan gi en forklaring på hvorfor.

Toleranse for hvor grensen skal gå er individuelt. Og det må man vise forståelse for. 

Blir et menneske fysisk slått, er dette veldig skadelig fysisk som psykisk. I sånne tilfeller må mennesket forlate den som slår. Holde seg helt borte.

Et menneske kan også bli hardt psykisk skadet av verbal mishandling. Dette kan være vel så skadelig om ikke mer. Men med psykisk vold kan skaden varieres mer alt etter hvordan det blir tatt imot. Man skal ikke godta psykisk vold heller. Alt må sees i en sammenheng. Det kan være vanskelig.

Personene som er involverte må ha hjelp utenfra. Noen ganger er det beste å skille lag. I noen tilfeller kan partnerne utvikle seg til å forstå løsninger og finne løsninger som hjelper for dem. Det er ofte de selv som vet best. 

Noen ganger vet ikke personen sitt eget beste, men som oftest kommer det til syne ved at denne personen ikke klarer å skjule sin tristhet.    

Sitat

 

 Og du, det at du har tålt (eller trodd at du har tålt) denne oppførselen fram til nå, betyr ikke at du må fortsette å gjøre det. 

Anonymkode: 8df22...614

Og du mener med dette at Ts skal oppgi sin familie som er veldig god meste parten av tiden? Kanskje bedre enn mange andre situasjoner.

Hva sier dette sitatet fra deg: Er det oppløftende? Er det nødvendig å si, når ts uansett har valgt å bli? Hva er formålet med dette?

Endret 5. september 2018 av exictence

[exictence]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

... du har valgt å bli. Det betyr at det er akseptabelt

Anonymkode: 5cf5a...f18

Nei, det betyr ikke det. Man kan godt tydelig gi uttrykk for noe som ikke er akseptabelt, men velge å bli. 

Faktisk må man i de fleste forhold akseptere noe som man selv ikke hadde sagt/gjort/villet, og likevel bli.

Det er ulik toleranse på hvor grensen er å gå. Ting kan være uakseptable, og man kan si det/uttrykke det, uten å gå. 

Det er ting jeg ikke aksepterer i mitt ekteskap, og helt sikkert omvendt. Jeg går ikke nødvendigvis for det, og det håper jeg ikke han gjør heller.

Endret 5. september 2018 av exictence

[regine]

det er klart at TS ønsker å forsvare sine valg og rasjonalisere dette, ut fra at mannen stort sett er snill, at de stort sett har det bra sammen etc. Det har jeg forståelse for, og også for at det er vanskelig å "bare" gå. Selv om man som utenforstående som kun ser det som presenteres her, vil mene at det nok er det mest fornuftige.

men - det jeg reagerer på er når du TS sier "dette berører meg ikke". Men det gjør det jo! Det at du reagerer så sterkt som du gjør denne gangen handler ikke bare om det stygge han sa, men også om at gang nr xxx er 1 gang fo rmye. Som viser at det berører deg mer enn du har rasjonalisert bort. For han HAR jo gått på sinnemestringskurs/terapi og det har  jo blitt litt bedre...... Så da tåler du å bli brølt til og kaldt de styggeste ting, for du "vet jo at det ikke handler om deg". Men altså, jo, det berører deg - det berører deg at han kan brøle de styggeste skjelsord til deg - det berører deg at han kan trekke fram noe som han må vite er sårende - det berører deg at han aldri slutter med det. Dette er faktisk han som skal være din livspartner og sterkeste støtte - klart det berører deg at det er han og bare han, som kaller deg alt det styggeste.

Selv om du ikke er redd han, eller går på eggeskall (stort sett) så har du justert din måte å kommunisere på (forenklet, passer på når han er i godlune, sier ikke fra om at blomster/vin ikke er bra nok etc)- Du rasjonaliserer hele veien HANS væremåte og reaksjoner, og forstår og forstår og forstår hvorfor det er slik eller sånn. Samtidig går du i noen grad på eggeskall, du sier jo selv at du kan avverge de værste anfallene hvis du "vokter" godt nok på ham, slik at du ser når det kommer. Men det funker ikke når du har en dårligere dag, da ender det - igjen - med utskjelling. For meg er det også merkelig når du er så opptatt av at HAN ikek skal bli såret av at du sier "vet du hva, jeg vil ikke ha flere blomster, det gjør ikke at ting blir bedre". Du skal være så uendelig grei og ikke "trigge" ham verken slik eller sånn, men spørsmålet mitt blir jo da også: hvor blir du og dine behov av da? Skal du fortsette å koste for ham, mens du selv forsvinner i en sump av at du forstår hvorfor han gjør som han gjør?

Jeg skal overhode ikke fortelle deg hva du skal gjøre, jeg syns også at @exictence har gode refleksjoner rundt hva som er "bra nok" i et forhold og hva en selv kan leve med. Man kan leve i det som for andre ser dysfunksjonelt ut, det avgjør man jo selv. Samtidig syns jeg og @veggteppe har veldig gode innlegg, det er ikke sikkert at man skal og må finne seg i alt bare fordi.