Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

3 minutter siden, a l'orange skrev:

Vi er uenig og jeg gidder ikke å krangle.

Da får vi være enige om å være uenige.

Anonymkode: c0305...419

[CamillaCollett]

 

1 time siden, a l'orange skrev:

Jepp, og noen ganger er det tilsynelatende helt umulig.

Det jeg skrev om er bygd på min egen erfaring. Ikke med en partner, men med andre. Jeg har meninger som andre ikke er enig i. Men i stedet for å takle at jeg mener det jeg mener, blir jeg stadig anklaget fot å være «psykisk syk» eller «hate kvinner» og «mangle erfaring» og den slags type ting. Det er en effektiv måte å stoppe det andre har å si. 

Det er naturligvis helt feil anklager. Og jeg har helt til å mene de tingene jeg mener. 

Men det kommer til et punkt hvor man bare er nødt til å innrømme overfor seg selv at det blir ikke bedre av å fortsette. Det å øke maktforskjellen er feil vei. Det stopper opp. Og det å kalle andre menneskers måte å gjøre ting på for å «bygge berg- og dalbane på gulvet» hjelper ikke.

Jo, jeg er enig i at man ikke kan pøse på og pøse på for å bygge opp en annen person sin selvfølelse. Men man kan stoppe opp med å hovere på grunn av egen makt. 

At det er vanskelig, skal jeg være den første til å innrømme. Om det er mulig, gjenstår å se  

Jeg kjenner meg igjen i TS. Jeg er verbal av meg. Blir jeg engasjert, kommer det fort en flom av ord ut. Jeg har også relativt god innsikt i mitt eget følelsesliv og er analytisk av natur, noe som til sammen gjør at jeg blir rene ordmitraljøsen. Jeg har opplevd at menn føler seg truet av det. 

For meg er jeg redd løsningen er like enkel som den er drastisk: Jeg kan ikke være sammen med en mann som blir usikker av det. Dessverre. Dette er mitt språk, og det er min måte å løse problemer på. Hvis min måte å løse problemer på får andre til å føle seg underlegne, synes jeg det er leit, men da passer vi antakelig ikke sammen. Vi vil begge på sikt føle at vi kommer til kort. Han vil føle seg underlegen, jeg vil bli frustrert over at min måte bare ikke virker. Det er ikke bra for noen.

Jeg synes vel dessverre det høres ut som om det er det punktet TS og mannen har kommet til. 

 

[a l'orange]

4 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Jeg kjenner meg igjen i TS. Jeg er verbal av meg. Blir jeg engasjert, kommer det fort en flom av ord ut. Jeg har også relativt god innsikt i mitt eget følelsesliv og er analytisk av natur, noe som til sammen gjør at jeg blir rene ordmitraljøsen. Jeg har opplevd at menn føler seg truet av det. 

For meg er jeg redd løsningen er like enkel som den er drastisk: Jeg kan ikke være sammen med en mann som blir usikker av det. Dessverre. Dette er mitt språk, og det er min måte å løse problemer på. Hvis min måte å løse problemer på får andre til å føle seg underlegne, synes jeg det er leit, men da passer vi antakelig ikke sammen. Vi vil begge på sikt føle at vi kommer til kort. Han vil føle seg underlegen, jeg vil bli frustrert over at min måte bare ikke virker. Det er ikke bra for noen.

Jeg synes vel dessverre det høres ut som om det er det punktet TS og mannen har kommet til. 

Må innrømme at jeg lo da jeg leste din beskrivelse av deg selv, den er vel så nært opptil mitt inntrykk av deg som det går an å komme  

Jeg er jo også på mange måter lik dette, men jeg har et helt annet behov for motstand til denne «metoden», om man kan kalle det det. Jeg har venner som er slik, familiemedlemmer som er slik, kollegaer som er slik. Det blir rett og slett for mye av det gode - ord, analyse, utvikling - hvis jeg skal ha en partner eller enda flere venner, som også er slik.

Så jeg ønsker meg noe annet. Da må jeg også innstille meg på at andre kan oppleve seg truet av min metode slik jeg opplever meg truet av deres.

For ja, jeg mener at det at jeg føler meg fornærmet når noen kaller meg «hore» eller «syk» eller «kvinnehater», egentlig er meg som føler meg truet. Jeg føler meg truet av at vi bruker ulikt språk, ulik grad av dannelse, ulik måte å oppnå og utøve makt.

Jeg synes det er en helt fair ting at man finner ut hva man ønsker seg og hva man tåler innen man går inn i et forhold. Men det er også derfor jeg føler for å påpeke at det er makt. For det å vurdere at man ønsker å forlate et forhold hvis ikke partneren oppfører seg eller tåler ting slik man ønsker seg, er - når alt kommer til alt - også bruk av makt. 

Dermed bør den maktforskjellen i størst mulig grad tess hensyn til innen man inngår forhold, og i minst mulig grad brukes til å «vinne kamper» etter at man har inngått forhold. Mener jeg. Det er altfor lett for den som har makt å si «Oppfør deg, ellers går jeg!» Og dersom det har gått lang tid og man har bygd opp mye sammen, eller partneren er mer avhengig av oss enn omvendt, så kan man ved å si slike ting, presse et menneske til å gjøre noe de ikke ønsker bare for å kunne beholde forholdet. Det er ikke greit, synes jeg.

[AnonymBruker]

1 time siden, a l'orange skrev:

«Er det noen her som lever sammen med et menneske som er veltalende og flink til å sette ord på sine følelser? Og som hele tiden holder hodet kaldt når det stormer rundt?»

«Jaaa! Kona mi er sånn! Det er helt forferdelig! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg holder på å klikke hver gang hun holder på sånn!»

«Jeg også, det å være så kjølig i møte med andre menneskers følelser er en hersketeknikk!»

«Helt klart! Det å sette ord på hver minste lille følelse, og respondere på følelser med kjølighet og fine ord, er en hersketeknikk! Det tyder på mindreverdighetskomplekser!»

«Jaaa! Send disse stakkars menneskene på selvhjelpskurs for å lære seg å reagere mer følelsesmessig og varmt! Lære seg å vise det som er på innsiden, lære seg å bli sint! De bør lære seg at de kan ikke unndra seg enhver situasjon med et skjold av fornuft og ord!»

«Enig med siste taler!»

 

Jeg har lest tråden, men stort sett bare dine innlegg, trådstarter. Og jeg kjenner meg meg igjen i din side av saken. 

Så dette er bare noen refleksjoner på det du skriver.

Du skriver så bra at det er bemerkelsesverdig.

Det å snakke for seg, sette ord på ting, det er helt klart den mest siviliserte måten å kjempe for seg selv og for sine egne interesser på. Men vi må ikke glemme at det fremdeles er en form for makt. 

Det å være flink med ord, er ikke avmakt, det er ikke kapitulasjon, det er ikke overgivelse av kontroll, tvert i mot, det er en stadig og kumulerende ansamling av makt. 

Dette er tydelig i alt du skriver. For å overdrive litt, det som leses mellom linjene; Du er den sterkeste av dere to, du er den som har makt og muligheter, du er sammen med han nærmest bare fordi du forbarmer deg over han. 

Og nå har du kommet til et punkt hvor du lurer på hvorfor han ikke bare kan gi etter og gi deg det du vil ha;

«det smartere valget»

Smak på de ordene! 

Og tenk deg deretter at du er i et fremmed land, du er gift med en som snakker et annet språk enn deg, du strever med å gjøre deg forstått, i enhver diskusjon og krangel er det han som snakker fortest og mest, du føler du begynner å miste grepet, i ren fortvilelse slipper det ut noen fæle gloser - på norsk, riktignok, men du ser at han forstår hva du sier likevel - og han blir sint, og sier;

«Når skal du slutte å gjøre deg dum? Når skal du late som du ikke forstår? Du kan ikke lengre late som du ikke kjenner språket her, det er ikke for mye forlangt at du snakker flytende nå! Jeg lar dette være opp til deg, så får vi se da, om du fortsetter å gjøre deg dum, eller om du velger det smartere valget!»

Ser du hva jeg mener?

Jeg mener at du bør begynne å tenke nytt om din egen makt. At du ser at den finnes. At du ser at den produserer avmakt hos han. At du ser at det da er din oppgave å bidra til å utjevne denne maktforskjellen, heller enn å eskalere den.

Du er litt som en stor og diger og hissig og nærgående mann, som riktignok ikke slår, eller er fysisk mot noen, men som ikke ser hva slags virkning han likevel har på de rundt. Og som blir nesten fornærmet over at andre kan bli redd og skremt, eller tenker at de må da være noen pingler!

Skjønner du hva jeg mener?

Ja jeg skjønner faktisk hva du mener, og jeg vet at jeg kan slå ham i hel med de riktige ordene, og få ham til å føle seg enda mindre og mer utrygg. Det kommer kanskje ikke så godt frem her, men jeg er faktisk bevisst på dette, og derfor er jeg bevisst på å ikke være ovenfra og ned når jeg forsøker å komme ham imøte. Få til dialog. For det er ikke interessant for meg å høre hva jeg selv mener. I denne saken er det jeg som er maktesløs. Jeg trenger ham, hans meninger og hans tanker om hvordan dette kan løses, for jeg kan ikke fikse dette. Hans tanker er derfor viktigere enn mine, i denne situasjonen, også om løsningen er at vi bør gi opp. At vi to ikke er ment å vare. 

Med "det smartere valget" mener jeg ikke at han nødvendigvis skal velge meg, velge mine syn på ting eller bli som meg. Det smartere valget er å erkjenne at dette er vanskelig, og et reelt problem. Noe han og vi faktisk må forholde oss til. Det hjelper ikke å late som det ikke finnes, for det gjør det. Tar ikke han tak i dette kan han miste personer som er langt viktigere enn meg. Barna våre.

Han har en bror som betyr mye for ham. De snakker ikke på tre år etter han hadde et slikt utbrudd mot broren. Det var broren som måtte "bygge bro". 

Dette problemet finnes! Jeg kan ikke fikse det! Jeg kan prate, jeg kan skrive, men dette står jeg maktesløs ovenfor. Jeg kan ikke fikse det! Jeg kan ikke slå dette problemet ihjel med ord! Ord er min makt, å reflektere er min makt, kanskje er til og med min evne til å tenke bredere, ha evne og vilje til å forstå ham, en slags makt, men her er jeg hjelpeløs, og jeg er den som ber om hjelp. Fra ham. 

Jeg synes ikke at min mann er dum! Jeg synes ikke at jeg er smartere! Jeg vet at han synes det, men jeg tenker at vi har ulike typer smarthet. Jeg beundrer min mann for hva han har klart, for egen maskin. Løvetannbarn! Jeg ser hvorfor han har klart seg. Hvilken styrke og vilje som bor i ham. Hvilke egenskaper. 

Mer enn nok til å vite at han har ressurser i seg til at det er mulig å gjøre noe med dette problemet. Men kun dersom han vedkjenner seg at det er et problem, og har vilje til å gjøre noe med det. 

Nå bygger han gulvet i berg- og dalbane, fordi han er for stolt til å be om hjelp. Mannestolt! Løvetannbarnstolt!

Manneredd! Løvetannbarnredd! 

Jeg ser... jeg forstår... JEG kan likevel ikke gjøre det pøkk med det uten hans hjelp og medvirkning! 

Det smartere valget er for ham å bestemme seg for hva han ønsker, og så gjøre det nødvendige for det. Om han så må ut av komfortsonen og faktisk innrømme at dette er så vanskelig at han trenger hjelp. Å si "Jeg bare er slik!" går ikke lenger! Det ødelegger for mye! 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[RoH]

48 minutter siden, CamillaCollett skrev:

 

Jeg kjenner meg igjen i TS. Jeg er verbal av meg. Blir jeg engasjert, kommer det fort en flom av ord ut. Jeg har også relativt god innsikt i mitt eget følelsesliv og er analytisk av natur, noe som til sammen gjør at jeg blir rene ordmitraljøsen. Jeg har opplevd at menn føler seg truet av det. 

For meg er jeg redd løsningen er like enkel som den er drastisk: Jeg kan ikke være sammen med en mann som blir usikker av det. Dessverre. Dette er mitt språk, og det er min måte å løse problemer på. Hvis min måte å løse problemer på får andre til å føle seg underlegne, synes jeg det er leit, men da passer vi antakelig ikke sammen. Vi vil begge på sikt føle at vi kommer til kort. Han vil føle seg underlegen, jeg vil bli frustrert over at min måte bare ikke virker. Det er ikke bra for noen.

Jeg synes vel dessverre det høres ut som om det er det punktet TS og mannen har kommet til. 

 

Om jeg hadde vært gift med deg, og hatt barn med deg hadde jeg tolket dine tanker som en trussel mot forholdet og en bekreftelse av egen fortreffelighet. Det svir i lengden og virker nedbrytende for den som er utsatt for kritikken, dette trenger ikke være uttalt, men holdningen er tilstrekkelig.

Som mottiltak ville jeg nok reagert med sinne. Blir jo ikke bedre av det, snarere tvert om eskalerer konflikten. TS beskriver seg som mer eller mindre totalt overlegen sin mann. 

Jeg tror det er temmelig mange fagområder svært få kvinner følger meg. Også fysisk. Dette gir meg ingen grunn til å fremme egen overlegenhet på disse områdene. Snarere tvert om føler jeg glede i og kunne dele. Kjører vi spann på vidda i 20-30 minus forventer jeg ikke at den jeg har med har nødvendig kunnskap, men dette gjør ikke nødvendigvis opplevelsen dårligere for noen av oss osv. 

Om vi ser på idretten vil jo dette fort blitt at vi skulle betraktet hele kvinneidretten som handicapidrett. Likså en rekke fagområder som byggfaget, anleggsektoren, bil, primærnæringen og det meste av øvrig produksjon osv. Men gjør det egentlig noe? Etter min mening bør en etterstrebe seg på og behandle hverandre likeverdig, og med respekt, desto nærmere en kommer, desto større slark burde en gi hverandre på svakheter, rett og slett fordi en blir kjent med den andre sine svake sider. 

Slik jeg leser åpningsinnlegget til TS viser hun en forakt for mannen sin som er typisk for kvinner i utkoblingsfasen. Hun har brukt masse tid på å samle opp negative egenskaper ved sin mann, nå renner det over hos henne og det er mest sannsynlig ikke en dritt han får gjort, selv om han er verdens snilleste menneske herfra til evigheten. 

Etter min mening er de egenskapene du beskriver negative for et varig forhold i en familierelasjon, rett og slett fordi du gjør det til en slags konkurranse, Om da parteren gir totalt faen at han ikke enser din holdning som viktig og ta hensyn til. 

For meg er familien det sterkeste og viktigste båndet, de jeg velger og slippe inn i livene mitt har tar jeg et ansvar for. Med de jeg har vært så dum og få barn har jeg påtatt meg et livslangt ansvar, det er da litt sent å dra i bremsen etterpå, tenke at denne kan erstattes med en eller annen ny. Sterke familier er de som klarer og se dette over generasjoner, som klarer å finne gode måter og se hverandre på, som ikke har en plan B på gang. I min omgangskrets eller familie er det ingen som  er perfekte. Jeg har lest såpass mye av deg het inne at jeg vet du også besitter de egenskaper som skal til CC. 

Endret 14. august 2018 av RoH

[a l'orange]

Kan jo også legge til at jeg mener at det å «sikre seg makten» innen man går inn i et forhold, enten det nå gjelder fysisk styrke, verbale spissfindigheter, eller at partneren har sterkere følelser enn vi har - slik at man ikke risikerer å tape - er et større tegn på lav selvfølelse i min verden, enn det er å hoppe inn i et forhold og ta sjansen på at man klarer det uansett.

Så jeg er ikke enig i at det nødvendigvis er mannen til trådstarter som har lav selvfølelse.

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg skjønner faktisk hva du mener, og jeg vet at jeg kan slå ham i hel med de riktige ordene, og få ham til å føle seg enda mindre og mer utrygg. Det kommer kanskje ikke så godt frem her, men jeg er faktisk bevisst på dette, og derfor er jeg bevisst på å ikke være ovenfra og ned når jeg forsøker å komme ham imøte. Få til dialog. For det er ikke interessant for meg å høre hva jeg selv mener. I denne saken er det jeg som er maktesløs. Jeg trenger ham, hans meninger og hans tanker om hvordan dette kan løses, for jeg kan ikke fikse dette. Hans tanker er derfor viktigere enn mine, i denne situasjonen, også om løsningen er at vi bør gi opp. At vi to ikke er ment å vare. 

Med "det smartere valget" mener jeg ikke at han nødvendigvis skal velge meg, velge mine syn på ting eller bli som meg. Det smartere valget er å erkjenne at dette er vanskelig, og et reelt problem. Noe han og vi faktisk må forholde oss til. Det hjelper ikke å late som det ikke finnes, for det gjør det. Tar ikke han tak i dette kan han miste personer som er langt viktigere enn meg. Barna våre.

Han har en bror som betyr mye for ham. De snakker ikke på tre år etter han hadde et slikt utbrudd mot broren. Det var broren som måtte "bygge bro". 

Dette problemet finnes! Jeg kan ikke fikse det! Jeg kan prate, jeg kan skrive, men dette står jeg maktesløs ovenfor. Jeg kan ikke fikse det! Jeg kan ikke slå dette problemet ihjel med ord! Ord er min makt, å reflektere er min makt, kanskje er til og med min evne til å tenke bredere, ha evne og vilje til å forstå ham, en slags makt, men her er jeg hjelpeløs, og jeg er den som ber om hjelp. Fra ham. 

Jeg synes ikke at min mann er dum! Jeg synes ikke at jeg er smartere! Jeg vet at han synes det, men jeg tenker at vi har ulike typer smarthet. Jeg beundrer min mann for hva han har klart, for egen maskin. Løvetannbarn! Jeg ser hvorfor han har klart seg. Hvilken styrke og vilje som bor i ham. Hvilke egenskaper. 

Mer enn nok til å vite at han har ressurser i seg til at det er mulig å gjøre noe med dette problemet. Men kun dersom han vedkjenner seg at det er et problem, og har vilje til å gjøre noe med det. 

Nå bygger han gulvet i berg- og dalbane, fordi han er for stolt til å be om hjelp. Mannestolt! Løvetannbarnstolt!

Manneredd! Løvetannbarnredd! 

Jeg ser... jeg forstår... JEG kan likevel ikke gjøre det pøkk med det uten hans hjelp og medvirkning! 

Det smartere valget er for ham å bestemme seg for hva han ønsker, og så gjøre det nødvendige for det. Om han så må ut av komfortsonen og faktisk innrømme at dette er så vanskelig at han trenger hjelp. Å si "Jeg bare er slik!" går ikke lenger! Det ødelegger for mye! 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

 om ikke annet er din måte å skrive på en sann glede å lese! 

Jo, det er DU som er den svake her. Og du vil at han skal forstå det og hjelpe deg. Men du vil at dere skal løse det på din måte, ved at HAN skal oppsøke hjelp.

Det går i ring; Du trenger hjelp - han kan hjelpe - men han må hjelpe på din måte - ergo vet han ikke hvordan han kan hjelpe deg - ergo kam han ikke hjelpe deg - bare du selv kan hjelpe deg.

Bare les det innlegget jeg siterer, så ser du hvordan du flytter ditt behov for hjelp over til å være hans behov for hjelp. 

[a l'orange]

2 minutter siden, RoH skrev:

Om jeg hadde vært gift med deg, og hatt barn med deg hadde jeg tolket dine tanker som en trussel mot forholdet og en bekreftelse av egen fortreffelighet. Det svir i lengden og virker nedbrytende for den som er utsatt for kritikken, dette trenger ikke være uttalt, men holdningen er tilstrekkelig.

Det er dette jeg også tenker.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, a l'orange skrev:

Kan jo også legge til at jeg mener at det å «sikre seg makten» innen man går inn i et forhold, enten det nå gjelder fysisk styrke, verbale spissfindigheter, eller at partneren har sterkere følelser enn vi har - slik at man ikke risikerer å tape - er et større tegn på lav selvfølelse i min verden, enn det er å hoppe inn i et forhold og ta sjansen på at man klarer det uansett.

Så jeg er ikke enig i at det nødvendigvis er mannen til trådstarter som har lav selvfølelse.

 

 om ikke annet er din måte å skrive på en sann glede å lese! 

Jo, det er DU som er den svake her. Og du vil at han skal forstå det og hjelpe deg. Men du vil at dere skal løse det på din måte, ved at HAN skal oppsøke hjelp.

Det går i ring; Du trenger hjelp - han kan hjelpe - men han må hjelpe på din måte - ergo vet han ikke hvordan han kan hjelpe deg - ergo kam han ikke hjelpe deg - bare du selv kan hjelpe deg.

Bare les det innlegget jeg siterer, så ser du hvordan du flytter ditt behov for hjelp over til å være hans behov for hjelp. 

Finnes det noen annen bærbar løsning? Jeg klarer ikke dette mer! Den enkle løsningen for meg er å gi ham opp. Gi oss opp. Jeg er veldig fristet til det! 

Hans måte, at jeg bare skal akseptere at han er slik, går ikke lenger. Altså er det han som sitter på både makten og løsningen i forhold til dette problemet. Dersom han ønsker at vi skal være en familie. 

For meg er det greit å si takk for alt og farvel nå. Det er min makt. Jeg kan gå. Gå videre. 

Makt er så relativt, og som tynne og tykkere blodårer, som snirkler seg gjennom relasjoner. I vår relasjon er noen sterke mine, noen sterke er hans, noen svake er mine, noen svake er hans. Det er vår styrke, totalt sett, og vår felles svakhet, totalt sett, for sammen utgjør nettet av disse blodårene akkurat oss, vårt forhold, og det er en symbiose, ikke en kamp om makt.

Når det fungerer er det heller ingen kamp om makt, men den symbiosen det kan og bør være. 

Nå fungerer det faktisk ikke, og det er mulig at man kan spinne rundt på at det er jeg som ber om hjelp, og den må være på min måte, at han får hjelp... men det er uvesentlig her og nå, for det finnes ingen andre løsninger som kan bære forholdet vårt. Alternativet er å avslutte forholdet. 

Blås i makt! Han har nå et VALG. Velge meg og oss, eller velge å gå videre alene. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

25 minutter siden, a l'orange skrev:

Kan jo også legge til at jeg mener at det å «sikre seg makten» innen man går inn i et forhold, enten det nå gjelder fysisk styrke, verbale spissfindigheter, eller at partneren har sterkere følelser enn vi har - slik at man ikke risikerer å tape - er et større tegn på lav selvfølelse i min verden, enn det er å hoppe inn i et forhold og ta sjansen på at man klarer det uansett.

Så jeg er ikke enig i at det nødvendigvis er mannen til trådstarter som har lav selvfølelse.

 

 om ikke annet er din måte å skrive på en sann glede å lese! 

Jo, det er DU som er den svake her. Og du vil at han skal forstå det og hjelpe deg. Men du vil at dere skal løse det på din måte, ved at HAN skal oppsøke hjelp.

Det går i ring; Du trenger hjelp - han kan hjelpe - men han må hjelpe på din måte - ergo vet han ikke hvordan han kan hjelpe deg - ergo kam han ikke hjelpe deg - bare du selv kan hjelpe deg.

Bare les det innlegget jeg siterer, så ser du hvordan du flytter ditt behov for hjelp over til å være hans behov for hjelp. 

Problemet til ts at hun ikke lenger ønsker å bli kalt hore og få negative kommentarer om sexlivet. Hun er ferdig med ham følelsesmessig. Og hun blir ikke sterkere av at hun nå må krype for ham. Hun klarer ikke å ha sex med ham, hun ber om hjelp, og han svarer med å true med å være utro hvis hun ikke tvinger seg selv til å ha sex med ham i løpet av noen dager (!!). Han KAN ikke hjelpe. Han VIL ikke hjelpe. Han vil forbehold seg retten til å være stygg med ts og såre henne der det gjør mest vondt, uten at det får noen konsekvenser for ham. 

Anonymkode: c0305...419

[a l'orange]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet til ts at hun ikke lenger ønsker å bli kalt hore og få negative kommentarer om sexlivet. Hun er ferdig med ham følelsesmessig. Og hun blir ikke sterkere av at hun nå må krype for ham. Hun klarer ikke å ha sex med ham, hun ber om hjelp, og han svarer med å true med å være utro hvis hun ikke tvinger seg selv til å ha sex med ham i løpet av noen dager (!!). Han KAN ikke hjelpe. Han VIL ikke hjelpe. Han vil forbehold seg retten til å være stygg med ts og såre henne der det gjør mest vondt, uten at det får noen konsekvenser for ham. 

Anonymkode: c0305...419

Du behøver ikke å forklare meg hva saken er her. Jeg er fullt klar over at trådstarter er lei av å bli kalt hore av noen med mindre dannelse enn henne. Jeg selv er lei av å bli kalt kvinnehater og slike ting av mennesker med mindre dannelse enn meg. Forskjellen mellom henne og meg er at hun har personlig valgt denne personen å leve sammen med. Det har ikke jeg valgt, med de som kaller meg ting.

Hadde jeg valgt det, så hadde det naturligvis vært fristende å bruke min overmakt til å forlate forholdet og dermed tvinge andre til taushet. Men det ville likevel vært maktbruk som jeg anser som feil.

 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finnes det noen annen bærbar løsning? Jeg klarer ikke dette mer! Den enkle løsningen for meg er å gi ham opp. Gi oss opp. Jeg er veldig fristet til det! 

Hans måte, at jeg bare skal akseptere at han er slik, går ikke lenger. Altså er det han som sitter på både makten og løsningen i forhold til dette problemet. Dersom han ønsker at vi skal være en familie. 

For meg er det greit å si takk for alt og farvel nå. Det er min makt. Jeg kan gå. Gå videre. 

Makt er så relativt, og som tynne og tykkere blodårer, som snirkler seg gjennom relasjoner. I vår relasjon er noen sterke mine, noen sterke er hans, noen svake er mine, noen svake er hans. Det er vår styrke, totalt sett, og vår felles svakhet, totalt sett, for sammen utgjør nettet av disse blodårene akkurat oss, vårt forhold, og det er en symbiose, ikke en kamp om makt.

Når det fungerer er det heller ingen kamp om makt, men den symbiosen det kan og bør være. 

Nå fungerer det faktisk ikke, og det er mulig at man kan spinne rundt på at det er jeg som ber om hjelp, og den må være på min måte, at han får hjelp... men det er uvesentlig her og nå, for det finnes ingen andre løsninger som kan bære forholdet vårt. Alternativet er å avslutte forholdet. 

Blås i makt! Han har nå et VALG. Velge meg og oss, eller velge å gå videre alene. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Du spør om det finnes en bærbar løsning, og avslutter dramatisk vis med; Blås i makt!

Javel, da kan jeg nok fortelle deg at det nok ikke finnes en annen løsning.

For hvis du skal blåse i det viktigste elementet her - som @RoH beskriver på glimrende vis - makten du oppnår ved å distansere deg følelsesmessig og sammenholde grad av følelser med grad av ansvar, så er det jo bare å kaste han ut, jo fortere jo bedre.

Jeg skal heller holde meg unna og gi plassen til alle de som på sitt sedvanlige vis støtter opp om at «manglende følelser er grunn til å gå» og «det er selvfølgelig han som er problemet, aldri hun» og «er du kvinne og mener noe annet enn at følelser er alfa og omega for ethvert insentiv, eller at drama er superdupert, da er du ingen ordentlig kvinne!»

Værsågod, gulvet er deres! 

[CamillaCollett]

55 minutter siden, RoH skrev:

Om jeg hadde vært gift med deg, og hatt barn med deg hadde jeg tolket dine tanker som en trussel mot forholdet og en bekreftelse av egen fortreffelighet. Det svir i lengden og virker nedbrytende for den som er utsatt for kritikken, dette trenger ikke være uttalt, men holdningen er tilstrekkelig.

Som mottiltak ville jeg nok reagert med sinne. Blir jo ikke bedre av det, snarere tvert om eskalerer konflikten. TS beskriver seg som mer eller mindre totalt overlegen sin mann. 

Jeg tror det er temmelig mange fagområder svært få kvinner følger meg. Også fysisk. Dette gir meg ingen grunn til å fremme egen overlegenhet på disse områdene. Snarere tvert om føler jeg glede i og kunne dele. Kjører vi spann på vidda i 20-30 minus forventer jeg ikke at den jeg har med har nødvendig kunnskap, men dette gjør ikke nødvendigvis opplevelsen dårligere for noen av oss osv. 

Om vi ser på idretten vil jo dette fort blitt at vi skulle betraktet hele kvinneidretten som handicapidrett. Likså en rekke fagområder som byggfaget, anleggsektoren, bil, primærnæringen og det meste av øvrig produksjon osv. Men gjør det egentlig noe? Etter min mening bør en etterstrebe seg på og behandle hverandre likeverdig, og med respekt, desto nærmere en kommer, desto større slark burde en gi hverandre på svakheter, rett og slett fordi en blir kjent med den andre sine svake sider. 

Slik jeg leser åpningsinnlegget til TS viser hun en forakt for mannen sin som er typisk for kvinner i utkoblingsfasen. Hun har brukt masse tid på å samle opp negative egenskaper ved sin mann, nå renner det over hos henne og det er mest sannsynlig ikke en dritt han får gjort, selv om han er verdens snilleste menneske herfra til evigheten. 

Etter min mening er de egenskapene du beskriver negative for et varig forhold i en familierelasjon, rett og slett fordi du gjør det til en slags konkurranse, Om da parteren gir totalt faen at han ikke enser din holdning som viktig og ta hensyn til. 

For meg er familien det sterkeste og viktigste båndet, de jeg velger og slippe inn i livene mitt har tar jeg et ansvar for. Med de jeg har vært så dum og få barn har jeg påtatt meg et livslangt ansvar, det er da litt sent å dra i bremsen etterpå, tenke at denne kan erstattes med en eller annen ny. Sterke familier er de som klarer og se dette over generasjoner, som klarer å finne gode måter og se hverandre på, som ikke har en plan B på gang. I min omgangskrets eller familie er det ingen som  er perfekte. Jeg har lest såpass mye av deg het inne at jeg vet du også besitter de egenskaper som skal til CC. 

Det jeg lurer på er hvorfor det er så sårt, dette med at andre er mer verbale og analytiske. Jeg mener helt oppriktig at jeg er god på dette, det skal jeg innrømme. Jeg er utdannet og jobber med det. Det er en stor del av mitt liv.

Tilfeldigvis er det også slik at samfunnet legger uforholdsmessig stor vekt på slike evner. Jeg har blitt premiert hele veien, fra barneskolen til universitetet, for disse evnene. Det er urettferdig og ikke noe jeg kan noe for. Jeg har hatt flaks fordi jeg er født med evner som tilfeldigvis premieres av samfunnet i akkurat den perioden jeg lever på kloden. Hadde jeg vært født til en annen tid, kan jeg lett se for meg at jeg ville vært helt mislykket.

I den grad jeg er fortreffelig, så er det jo kun på dette feltet. Det finnes en milliard andre felt her i livet der jeg slett ikke er fortreffelig. Jeg har derfor blitt overrasket over underlegenheten enkelte utviser. Hvorfor det? Jeg er god på ord og jeg kan argumentere. Men jeg kan knapt fyre opp et bål, realfagskunnskapene står det midt på treet til med, jeg er ikke spesielt praktisk anlagt - lista over hva jeg ikke kan er jo innmari mye lenger enn lista over ting jeg kan. 

Så i hvilken grad skyldes underlegenheten meg? Er det jeg som hoverer, eller kan det også være at noen har fordommer mot meg? Er jeg opptatt av å demonstrere overlegenhet, eller snakker jeg bare slik det faller meg naturlig? 

Det jeg vil fram til er: Jeg kan godt være sammen med en mann som er mindre verbal enn meg. Han har vel andre styrker, og jeg trenger ikke noen som kan nøyaktig det samme. I et team er det direkte fordelaktig med forskjellige egenskaper. Den perfekte løsningen ville jo være at jeg var stolt av min praktiske og handlekraftige partner (noe jeg også har vært), mens han var stolt av meg for det jeg kan. Men jeg kan virkelig ikke være sammen med en mann som føler seg underlegen bare fordi jeg er flinkere til å snakke (og som attpåtil har bestemt seg for at jeg er nedlatende av den grunn). Jeg gjør mitt beste for å være hyggelig her i verden, altså, men jeg kan jo ikke forandre personlighet. 

Jeg tror også at TS sin mann er snill som dagen er lang. Jeg tror også på henne når hun sier at han har mange egenskaper hun setter veldig stor pris på. De har vært sammen i svært mange år, så årene beviser jo nesten at hun snakker sant. Men maktubalansen deres har ikke bare ett uheldig utfall, at han føler seg underlegen, det har også et annet: at han tror hun tåler mer enn hun gjør. Han ser på henne som sterk, og innser ikke hvor hardt ordene hans rammer.  

Endret 14. august 2018 av CamillaCollett

[AnonymBruker]

20 minutter siden, a l'orange skrev:

Du behøver ikke å forklare meg hva saken er her. Jeg er fullt klar over at trådstarter er lei av å bli kalt hore av noen med mindre dannelse enn henne. Jeg selv er lei av å bli kalt kvinnehater og slike ting av mennesker med mindre dannelse enn meg. Forskjellen mellom henne og meg er at hun har personlig valgt denne personen å leve sammen med. Det har ikke jeg valgt, med de som kaller meg ting.

Hadde jeg valgt det, så hadde det naturligvis vært fristende å bruke min overmakt til å forlate forholdet og dermed tvinge andre til taushet. Men det ville likevel vært maktbruk som jeg anser som feil.

 

Du spør om det finnes en bærbar løsning, og avslutter dramatisk vis med; Blås i makt!

Javel, da kan jeg nok fortelle deg at det nok ikke finnes en annen løsning.

For hvis du skal blåse i det viktigste elementet her - som @RoH beskriver på glimrende vis - makten du oppnår ved å distansere deg følelsesmessig og sammenholde grad av følelser med grad av ansvar, så er det jo bare å kaste han ut, jo fortere jo bedre.

Jeg skal heller holde meg unna og gi plassen til alle de som på sitt sedvanlige vis støtter opp om at «manglende følelser er grunn til å gå» og «det er selvfølgelig han som er problemet, aldri hun» og «er du kvinne og mener noe annet enn at følelser er alfa og omega for ethvert insentiv, eller at drama er superdupert, da er du ingen ordentlig kvinne!»

Værsågod, gulvet er deres! 

Du velger også selv å skrive på forumet igjen og igjen etter at du har opplevd å bli kalt kvinnehater. Det er i så måte ingen forskjell på ts og deg. 

Og igjen er det menn som har den riktige oppfatningen av det som er, og kvinner har alltid skylda. Dette er ikke konstruktivt for ts. Jeg gremmes over folk som mener at kvinner må finne seg i å bli kalt hore og andre nedsettende ting. Vi er i 2018. Ingen må bli i et forhold der man blir fornedret. Hvis mannen til ts har det så dritt i forholdet, kan han gå. Han kan ikke velge å bli for så å skyve ansvaret for hans egen lykke på ts. 

Anonymkode: c0305...419

[AnonymBruker]

2 minutter siden, a l'orange skrev:

Du behøver ikke å forklare meg hva saken er her. Jeg er fullt klar over at trådstarter er lei av å bli kalt hore av noen med mindre dannelse enn henne. Jeg selv er lei av å bli kalt kvinnehater og slike ting av mennesker med mindre dannelse enn meg. Forskjellen mellom henne og meg er at hun har personlig valgt denne personen å leve sammen med. Det har ikke jeg valgt, med de som kaller meg ting.

Hadde jeg valgt det, så hadde det naturligvis vært fristende å bruke min overmakt til å forlate forholdet og dermed tvinge andre til taushet. Men det ville likevel vært maktbruk som jeg anser som feil.

 

Du spør om det finnes en bærbar løsning, og avslutter dramatisk vis med; Blås i makt!

Javel, da kan jeg nok fortelle deg at det nok ikke finnes en annen løsning.

For hvis du skal blåse i det viktigste elementet her - som @RoH beskriver på glimrende vis - makten du oppnår ved å distansere deg følelsesmessig og sammenholde grad av følelser med grad av ansvar, så er det jo bare å kaste han ut, jo fortere jo bedre.

Jeg skal heller holde meg unna og gi plassen til alle de som på sitt sedvanlige vis støtter opp om at «manglende følelser er grunn til å gå» og «det er selvfølgelig han som er problemet, aldri hun» og «er du kvinne og mener noe annet enn at følelser er alfa og omega for ethvert insentiv, eller at drama er superdupert, da er du ingen ordentlig kvinne!»

Værsågod, gulvet er deres! 

Jeg har stor respekt for deg og dine kloke innlegg, men her bommer du nok litt. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i din kvinne - tirade over. Jeg er langt mer rasjonell enn som så. Har aldri forventet et forhold som svever på rosa skyer, og hvor følelser skal kvitre og blomstre til enhver tid. Jeg hater dessuten drama. 

Jeg har ennå ikke svart @RoH, for jeg føler også at han traff glimrende, bortsett fra at det ble snudd på hodet. Jeg kjenner meg rett og slett igjen i RoHs tanker om akseptere den andre, og omfavne og respektere ulikhetene. Jeg kjenner meg ikke igjen i forakten jeg blir tillagt ovenfor min mann, fordi jeg er i utkoblingsfasen, og dermed henter opp all dritt, og at han kan være snill herfra til evigheten uten at det vil ha betydning. Jeg elsker faktisk min mann. Fremdeles! Dypt og begjærlig!

Det jeg føler at RoH et øyeblikk glemmer er at jeg akkurat nå er sinna og lei meg. Berettiget, mener jeg også. Jeg synes min mann har sagt og gjort noen svært dumme ting. Han har SAGT og GJORT noen dumme ting, han ER ikke dum. Det er en vesentlig forskjell! 

Men jeg må her også beskrive problemet vårt, for å få relevante råd, og da er hans mindreverdighetsfølede i forhold til en del ting en vesentlig faktor i problemet. Jeg vet ikke hvordan jeg kunne ha forklart problemet uten å ta disse faktorene med, fordi de er vesentlige. Noe han føler på, og som ofte er trigger i forhold til sinneproblemet. Svært tydelig ved vår heller lite fruktbare samtale for noen dager siden, der han gjentok til det frustrerende at han er dum. Hans ord, ikke mine! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[a l'orange]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du velger også selv å skrive på forumet igjen og igjen etter at du har opplevd å bli kalt kvinnehater. Det er i så måte ingen forskjell på ts og deg. 

Og igjen er det menn som har den riktige oppfatningen av det som er, og kvinner har alltid skylda. Dette er ikke konstruktivt for ts. Jeg gremmes over folk som mener at kvinner må finne seg i å bli kalt hore og andre nedsettende ting. Vi er i 2018. Ingen må bli i et forhold der man blir fornedret. Hvis mannen til ts har det så dritt i forholdet, kan han gå. Han kan ikke velge å bli for så å skyve ansvaret for hans egen lykke på ts. 

Anonymkode: c0305...419

Og jeg gremmes over at kvinner må oppleve å kalles for «kvinnehater» og «mann» og forsøkes presset ut av et forum bare de har meninger som avviker fra andres. Vår diskusjon er over.

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stor respekt for deg og dine kloke innlegg, men her bommer du nok litt. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i din kvinne - tirade over. Jeg er langt mer rasjonell enn som så. Har aldri forventet et forhold som svever på rosa skyer, og hvor følelser skal kvitre og blomstre til enhver tid. Jeg hater dessuten drama. 

Jeg har ennå ikke svart @RoH, for jeg føler også at han traff glimrende, bortsett fra at det ble snudd på hodet. Jeg kjenner meg rett og slett igjen i RoHs tanker om akseptere den andre, og omfavne og respektere ulikhetene. Jeg kjenner meg ikke igjen i forakten jeg blir tillagt ovenfor min mann, fordi jeg er i utkoblingsfasen, og dermed henter opp all dritt, og at han kan være snill herfra til evigheten uten at det vil ha betydning. Jeg elsker faktisk min mann. Fremdeles! Dypt og begjærlig!

Det jeg føler at RoH et øyeblikk glemmer er at jeg akkurat nå er sinna og lei meg. Berettiget, mener jeg også. Jeg synes min mann har sagt og gjort noen svært dumme ting. Han har SAGT og GJORT noen dumme ting, han ER ikke dum. Det er en vesentlig forskjell! 

Men jeg må her også beskrive problemet vårt, for å få relevante råd, og da er hans mindreverdighetsfølede i forhold til en del ting en vesentlig faktor i problemet. Jeg vet ikke hvordan jeg kunne ha forklart problemet uten å ta disse faktorene med, fordi de er vesentlige. Noe han føler på, og som ofte er trigger i forhold til sinneproblemet. Svært tydelig ved vår heller lite fruktbare samtale for noen dager siden, der han gjentok til det frustrerende at han er dum. Hans ord, ikke mine! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Ok, hvis du virkelig ønsker at dette forholdet skal fortsette, men på en god måte, så tror jeg det finnes en løsning!

Jeg selv har en viss grad av erfaring med dette, og synes, som nevnt over, at det er bedre for meg.

Men som jeg ser det så innebærer det at man er klar over - og ikke blåser i! - hva slags makt og avmakt begge har. 

Det er jo nokså åpenbart at han IKKE responderer på det du sier, på en måte som gjør deg godt. Tvert i mot ser det ut til at den måten du sier fra, heller er med på å ESKALERE hans reaksjon og din smerte.

Dermed - mener jeg - at skal du skape nye reaksjoner, andre, mer hensiktsmessige reaksjoner, fra han, så må du legge om måten du selv kommuniserer på. 

Hvis du klarer å kommunisere din smerte og avmakt, men uten å gjøre dette på en måte som trigger hans avmakt; «jeg er dum jeg er dum jeg er dum!», så må du først finne ut hva det er som trigger hans avmakt. 

Det å i det hele tatt føle på at det er mulig å såre deg uten å vite hvorfor, eller tro at du har det vondt på grunn av noe man har gjort, enda det kanskje er på grunn av noe helt annet, er slike ting som kan få de fleste mennesker til å føle seg dumme. Dermed hjelper det ikke å fortsette i samme spor. For å komme med tre kjappe tips;

- Les «Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus». Vet i alle fall at for min egen del var det kjekt å vite at menn kan klare å føle seg utilstrekkelig fordi jeg har det vondt i en situasjon som på ingen måte har med mannen å gjøre. For meg er dermed smerten hans ulogisk. Men den er jo like reell for han. Denne klassikeren av en bok, er liksom blitt avleggs med årene, jeg ønsker å trekke den frem, fordi jeg mener den er nærmest tidløst aktuell.

- Dropp å tenke på han med merkelapper som «lav selvfølelse» inntil dere er i øyehøyde og har ryddet opp i kommunikasjonen. Det du opplever som av selvfølelse, trenger ikke være det, det kan være noe som er lost in translation. 

- Det samme med deg. Du opplever sikkert ikke at du «hever deg over mannen», du tenker på deg selv som sårbar, ikke som sterk. Likevel er det flere som sier de opplever deg som nokså «ovenfra og ned» her i tråden. Det betyr at vi alle er i stand til å kommunisere noe vi kanskje ikke en gang er klar over. Dette bør man også ha for øyet at man selv gjør.

Jeg skrev at jeg skulle komme med tre tips, men jeg kom på dette med non-violent communication og giraffspråk, mens jeg skrev, så det er også et hett tips. Finnes endel lesestoff både i bøker og på nett, her kan man surfe litt og se.

Det viktigste er at dette er noe dere er SAMMEN om og at ikke det blir sånn at «JEG har rett, så DU må forandre deg!» og «Nei, JEG har rett, det er DU som må forandre deg!» i en evig loop  

[AnonymBruker]

Jeg er generelt sett helt enig i at det er viktig å forstå den andres side og hvor vedkommendes følelser og reaksjoner kommer fra. Men det går en grense. Når en person over tid ødelegger og sårer den andre og nekter å ta ansvar for det, så synes jeg det blir feil at man skal forstå seg i hjel til man blir en dørmatte. Hvor mange måter skal TS gjøre dette på? Hvor mye ansvar skal hun ta for at mannen ikke takler å se egen atferd i hvitøyet? 

Først så skal han få kjefte og smelle og miste kontrollen, og det skal hun takle. Så må hun forstå at det er jo vanskelig for ham stakkar, når det at hun ber om hjelp sånn EGENTLIG er hun som ikke forstår ham. 

Hva med å forstå henne? Skal ikke han også gjøre det? Hva med å forstå at HANS fremgangsmåte ikke fungerer for HENNE, gjelder ikke det for ham også?

Det får da være grenser for hvor mye ansvar man skal legge på èn person mens den andre skal få ture frem uten konsekvenser.

Anonymkode: 91c94...e10

[AnonymBruker]

42 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Det jeg lurer på er hvorfor det er så sårt, dette med at andre er mer verbale og analytiske. Jeg mener helt oppriktig at jeg er god på dette, det skal jeg innrømme. Jeg er utdannet og jobber med det. Det er en stor del av mitt liv.

Tilfeldigvis er det også slik at samfunnet legger uforholdsmessig stor vekt på slike evner. Jeg har blitt premiert hele veien, fra barneskolen til universitetet, for disse evnene. Det er urettferdig og ikke noe jeg kan noe for. Jeg har hatt flaks fordi jeg er født med evner som tilfeldigvis premieres av samfunnet i akkurat den perioden jeg lever på kloden. Hadde jeg vært født til en annen tid, kan jeg lett se for meg at jeg ville vært helt mislykket.

I den grad jeg er fortreffelig, så er det jo kun på dette feltet. Det finnes en milliard andre felt her i livet der jeg slett ikke er fortreffelig. Jeg har derfor blitt overrasket over underlegenheten enkelte utviser. Hvorfor det? Jeg er god på ord og jeg kan argumentere. Men jeg kan knapt fyre opp et bål, realfagskunnskapene står det midt på treet til med, jeg er ikke spesielt praktisk anlagt - lista over hva jeg ikke kan er jo innmari mye lenger enn lista over ting jeg kan. 

Så i hvilken grad skyldes underlegenheten meg? Er det jeg som hoverer, eller kan det også være at noen har fordommer mot meg? Er jeg opptatt av å demonstrere overlegenhet, eller snakker jeg bare slik det faller meg naturlig? 

Det jeg vil fram til er: Jeg kan godt være sammen med en mann som er mindre verbal enn meg. Han har vel andre styrker, og jeg trenger ikke noen som kan nøyaktig det samme. I et team er det direkte fordelaktig med forskjellige egenskaper. Den perfekte løsningen ville jo være at jeg var stolt av min praktiske og handlekraftige partner (noe jeg også har vært), mens han var stolt av meg for det jeg kan. Men jeg kan virkelig ikke være sammen med en mann som føler seg underlegen bare fordi jeg er flinkere til å snakke (og som attpåtil har bestemt seg for at jeg er nedlatende av den grunn). Jeg gjør mitt beste for å være hyggelig her i verden, altså, men jeg kan jo ikke forandre personlighet. 

Jeg tror også at TS sin mann er snill som dagen er lang. Jeg tror også på henne når hun sier at han har mange egenskaper hun setter veldig stor pris på. De har vært sammen i svært mange år, så årene beviser jo nesten at hun snakker sant. Men maktubalansen deres har ikke bare ett uheldig utfall, at han føler seg underlegen, det har også et annet: at han tror hun tåler mer enn hun gjør. Han ser på henne som sterk, og innser ikke hvor hardt ordene hans rammer.  

Jeg får bare lyst til å å gi deg en ny klem, fordi du beskriver og forstår så godt. 

Jeg synes at min manns og min ulikheter egentlig er noe bra. Vi utfyller hverandre! Jeg trenger ikke en på hjemmebane som fyller akkurat de samme behovene som jeg får tilfredsstilt gjennom jobb og venner. Han fyller andre behov. Det er andre sider ved livet der jeg synes det er godt å lene meg på ham, og finne styrke i ham. Der han plukker meg ned fra mine tanker på videvanke, eller gir meg trygghet. 

Men det er sårt at jeg, ved å være meg, gjør ham usikker og "underlegen" (i sitt hode), og det er sårt at han sårer meg! 

Kanskje har du rett i at han ikke innser hvor hardt han sårer meg, fordi han tror at siden jeg er sterk på mange måter, så er jeg sterkere enn jeg faktisk er, i forhold til dette. Jeg er imidlertid ikke laget av verken is eller metall! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[a l'orange]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er generelt sett helt enig i at det er viktig å forstå den andres side og hvor vedkommendes følelser og reaksjoner kommer fra. Men det går en grense. Når en person over tid ødelegger og sårer den andre og nekter å ta ansvar for det, så synes jeg det blir feil at man skal forstå seg i hjel til man blir en dørmatte. Hvor mange måter skal TS gjøre dette på? Hvor mye ansvar skal hun ta for at mannen ikke takler å se egen atferd i hvitøyet? 

Først så skal han få kjefte og smelle og miste kontrollen, og det skal hun takle. Så må hun forstå at det er jo vanskelig for ham stakkar, når det at hun ber om hjelp sånn EGENTLIG er hun som ikke forstår ham. 

Hva med å forstå henne? Skal ikke han også gjøre det? Hva med å forstå at HANS fremgangsmåte ikke fungerer for HENNE, gjelder ikke det for ham også?

Det får da være grenser for hvor mye ansvar man skal legge på èn person mens den andre skal få ture frem uten konsekvenser.

Anonymkode: 91c94...e10

Slik jeg ser det, så er dette det evige spørsmålet i tråder som dette. Men hver gang noen forsøker å svare ordentlig på dette (som da er at det er forskjell på menn og kvinner og at det er de samme tingene som tiltrekker som også skaper konflikt) så får man bare høre at dette stemmer ikke. 

Men det gjør det.

Svaret er, noe forenklet, at man må velge mellom spenning + konflikt og manglende spenning + manglende konflikt. 

På den måten kan man vakle fra det ene «forholdet med spenning, som deretter blir til konflikt og da gjør man det slutt» til det neste. Eller man kan innse sammenhengen og velge å enten innstille seg på et forhold uten konflikt, men også uten spenning, eller på et forhold med spenning, men hvor man er nødt til å deale med konflikt.

Også de gangene denne konflikten føles vond for en selv!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, a l'orange said:

Slik jeg ser det, så er dette det evige spørsmålet i tråder som dette. Men hver gang noen forsøker å svare ordentlig på dette (som da er at det er forskjell på menn og kvinner og at det er de samme tingene som tiltrekker som også skaper konflikt) så får man bare høre at dette stemmer ikke. 

Men det gjør det.

Svaret er, noe forenklet, at man må velge mellom spenning + konflikt og manglende spenning + manglende konflikt. 

På den måten kan man vakle fra det ene «forholdet med spenning, som deretter blir til konflikt og da gjør man det slutt» til det neste. Eller man kan innse sammenhengen og velge å enten innstille seg på et forhold uten konflikt, men også uten spenning, eller på et forhold med spenning, men hvor man er nødt til å deale med konflikt.

Også de gangene denne konflikten føles vond for en selv!

Jeg klarer ikke se hvordan du svarte på noe av det jeg spurte om?

Anonymkode: 91c94...e10

[AnonymBruker]

1 time siden, RoH skrev:

Om jeg hadde vært gift med deg, og hatt barn med deg hadde jeg tolket dine tanker som en trussel mot forholdet og en bekreftelse av egen fortreffelighet. Det svir i lengden og virker nedbrytende for den som er utsatt for kritikken, dette trenger ikke være uttalt, men holdningen er tilstrekkelig.

Som mottiltak ville jeg nok reagert med sinne. Blir jo ikke bedre av det, snarere tvert om eskalerer konflikten. TS beskriver seg som mer eller mindre totalt overlegen sin mann. 

Jeg tror det er temmelig mange fagområder svært få kvinner følger meg. Også fysisk. Dette gir meg ingen grunn til å fremme egen overlegenhet på disse områdene. Snarere tvert om føler jeg glede i og kunne dele. Kjører vi spann på vidda i 20-30 minus forventer jeg ikke at den jeg har med har nødvendig kunnskap, men dette gjør ikke nødvendigvis opplevelsen dårligere for noen av oss osv. 

...

Jeg tror som CamillaCollett at noe av styrken min er at jeg er analytisk og relativt flink til å kommunisere. Dvs jeg trenger nok mer tid på å sette ord på å det jeg prøver å formidle enn hun gjør, og jeg tar mange forbehold om jeg har misforstått, om jeg kan misforstås.

Men jeg opplever ikke at hun eller ts fremhever egen overlegenhet, bare at de fastslår at de er gode på disse områdene. Jeg opplever heller ikke din konstatering av at du er god på mange fagområder eller at du har kunnskap om å være på vidda i minus 30 med hundespann som en trussel om jeg skulle vært sammen med deg.

Dersom jeg hadde gjort noe på vidda som skadet deg, slik at du ikke klarte å kjøre(?) spannet videre, så ville jeg ikke bare latt deg seile din egen sjø og kjørt fra deg. Det er omtrent det jeg opplever at mannen til ts gjør. Han har skadet henne, og selv om det kanskje er på det området hun er sterkere enn ham - så er hun nå så skadet at hun trenger hjelp for å komme videre.

 

 

Sitat

Om vi ser på idretten vil jo dette fort blitt at vi skulle betraktet hele kvinneidretten som handicapidrett. Likså en rekke fagområder som byggfaget, anleggsektoren, bil, primærnæringen og det meste av øvrig produksjon osv. Men gjør det egentlig noe? Etter min mening bør en etterstrebe seg på og behandle hverandre likeverdig, og med respekt, desto nærmere en kommer, desto større slark burde en gi hverandre på svakheter, rett og slett fordi en blir kjent med den andre sine svake sider.

Jeg kan ikke bli så frustrert fordi en mann jeg er sammen med er flinkere til å kjøre og forstå bil enn meg - at jeg ikke prøver å holde bilen i orden og ikke ødelegger den? Jeg kan ikke en gang i året i frustrasjon rygge inn i en lyktestolpe og forvente at han skal takle det og forstå at jeg må få få lov til å uttrykke min frustrasjon? 

 

Sitat

Slik jeg leser åpningsinnlegget til TS viser hun en forakt for mannen sin som er typisk for kvinner i utkoblingsfasen. Hun har brukt masse tid på å samle opp negative egenskaper ved sin mann, nå renner det over hos henne og det er mest sannsynlig ikke en dritt han får gjort, selv om han er verdens snilleste menneske herfra til evigheten. 

Jeg ser vi leser åpningsinnlegget til Ts veldig forskjellig. Jeg leser ingen forakt, jeg leser maktesløshet. Jeg leser at hun takler mye og jobber seg gjennom det. At hun ser utfordringer han har - ikke at hun forherliger seg selv. Men at nå skjedde det EN ting hun ikke vet hvordan hun skal håndtere. Tilbake til min forrige sammenligning, om min mann er flink med bil og glad i bil. Det at jeg ikke er så flink, og kanskje har uhell og skraper opp den veteranbilen han har jobbet i timer og år med, den som er noe av det han har lagt mye av sjela i - det er kanskje til å leve med. At jeg blir forbanna en dag fordi jeg synes hans bil er finere enn min, at han bruker mer penger og tid på den enn jeg synes er rett - og derfor velger å helle syre på den fordi jeg er sur. Kanskje jeg synes han ikke burde sagt noe til meg om at jeg kjøpte meg ny veske (for å holde på klisjeer). Dersom han hadde forventet at jeg skulle være med og finne en løsning for å reparere bilen - enten ved å spare penger eller bare være med og betale for skaden jeg hadde gjort - og jeg forventet at han bare fikset bilen selv og ga meg nøklene neste gang jeg hadde lyst å bruke den. Da hadde vi vært på et tilsvarende sted som ts beskriver. Jeg tror ikke noen ville synes at det var rett?

Sitat

Etter min mening er de egenskapene du beskriver negative for et varig forhold i en familierelasjon, rett og slett fordi du gjør det til en slags konkurranse, Om da parteren gir totalt faen at han ikke enser din holdning som viktig og ta hensyn til. 

Jeg forstår ikke hvordan du leser at hun gjør det til en slags konkurranse.

Sitat

For meg er familien det sterkeste og viktigste båndet, de jeg velger og slippe inn i livene mitt har tar jeg et ansvar for. Med de jeg har vært så dum og få barn har jeg påtatt meg et livslangt ansvar, det er da litt sent å dra i bremsen etterpå, tenke at denne kan erstattes med en eller annen ny. Sterke familier er de som klarer og se dette over generasjoner, som klarer å finne gode måter og se hverandre på, som ikke har en plan B på gang. I min omgangskrets eller familie er det ingen som  er perfekte. Jeg har lest såpass mye av deg het inne at jeg vet du også besitter de egenskaper som skal til CC. 

Jeg er enig med deg i det livslange ansvaret, men jeg tror ikke nødvendigvis at det betyr at man skal være sammen hele livet. Det er et gjensidig ansvar, som innebærer at man må jobbe sammen enten man er en enhet eller to. Det betyr ikke at den ene kan dikterer hvordan noe skal løses, men at begge må kunne be om hjelp når man ikke vet hvordan man skal løse noe eller klarere det alene. Ødelegger man noe, så må man være med og fikse det. Enten det er å få tak i en rørlegger, male veggen fordi det trengs, si unnskyld fordi man gjorde noe man ikke burde gjort eller sagt. Dersom partneren gjør noe som skader så dypt at man ikke klarer å bli trygg igjen, enten det er fysisk vold, økonomisk vold, emosjonell vold - så har man et ansvar for å beskytte seg selv også. Samtidig som det gir den som (kanskje gjentagende) skader mulighet til å ta ansvar.

Akkurat som du ikke kunne tatt ansvar for å komme trygt ned fra vidda i 30 minus om jeg hadde brukket benet ditt fordi jeg gjorde noe feil - og vi måtte samarbeidet for å klare oss, så trenger nå ts samarbeid fra mannen for å reparere forholdet og nærheten.

Anonymkode: 022aa...076

[a l'orange]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer ikke se hvordan du svarte på noe av det jeg spurte om?

Anonymkode: 91c94...e10

Du spurte hvor grensene går. De er naturligvis individuelle. 

Noen mener at trådstarter skal tåle mye, andre at hun skal tåle lite. Men sannheten er at det er bare hun selv som vet hva hun er villig til å ofre for det hun mener at hun får tilbake.

Vi gir råd om emosjonelle investeringer. Og vi gir de på bakgrunn av våre egne erfaringer og vår egen kunnskap. Noen av oss har gode erfaringer, andre mindre gode.

Emosjonelle investeringer er nok enda mer risikofylte enn økonomiske investeringer. Ikke desto mindre kan de oppleves som mer verdt å gjøre.

Husker selv at jeg var rasende da jeg en gang leste @exictence sine innlegg fordi jeg - på den tiden - opplevde henne slik mange nok opplever meg per i dag; At jeg mener kvinner skal finne seg i altfor mye.

Det tok litt tid, men jeg fant ut at ved å finne seg i mer, så kan man ofte få ENDA MER tilbake. 

Spørsmålet bør dermed heller være, mener jeg; Hvordan gjør man DET?!

 

 

Endret 14. august 2018 av a l'orange
OCD