Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg synes det er paradoksalt at du kritiserer dine meddebattanter på denne måten (selv synes jeg det er en av de mest saklige diskusjonene jeg har sett her inne, tross nettopp uenighet) samtidig som du er den som dermed reagerer mest personfokusert på andres uenighet. Fordi vi diskuterer, saklig, så blir vi klandret for å "alltid skulle ha rett" og ergo er vi skadelig for barn (som er ganske drøyt å anklage meddebattanter for basert på denne diskusjonen). 

Jeg tror på at kaos, skriking og hyling, å hevde seg selv koste hva det koste vil kan få et barn til å klapre med tennene av utrygghet og uro, åpenlys misnøye og sinneutbrudd uten at barnet får mulighet til å forstå er skummelt. En annen ting som kanskje ikke er skummelt for barnet, men som sårer like dypt er å vokse opp å tro at det er ens oppgave i livet å være føyelig og blid, at ens verdi avhenger av å holde alle andre fornøyd til en hver tid. Med en mor som utsletter seg selv og sine ønsker i livet i redsel for å antenne fars raseri. Nå virker det ikke som TS og mannen er helt der, men at barn lærer at det alltid er en part som skal være den som forstår og imøtekommer er ikke sunt. 

Du skrev tidligere at man skal være seg bevisst sin makt, ikke trykke andre ned og hovere med denne makten. Det finnes andre ting enn verbal og kommunikativ styrke. Det finnes andre ting som jeg personlig mener er mye mer mektig. Og jeg vet ikke om det du skrev tidligere i tråden var selvkritikk eller hva når du skrev man ikke skulle hovere med egen makt, for det er jo det du har gjort her inne. Lav selvfølelse er avmakt, og du har brukt det mot mennesker, til og med sagt at mennesker med lav selvfølelse ikke burde være i forhold, at lav selvfølelse er det verste man kan gjøre mot en partner. Jeg synes det da blir uforståelig at du skal komme å kritisere oss andre for å skrike og hyle, og i tillegg snakke som om du aldri har hovert. Og nå i tillegg argumenterer du for at mor i dette tilfellet heller skal forstå seg i hel på mannen når hun tvert i mot ønsker å sette en grense og stå opp for seg selv. Hvordan kan du så til de grader kritisere lav selvfølelse, og samtidig kritisere TS for at hun ikke lenger ønsker å la seg tråkke på?

Jeg forstår ikke. 

Enig med deg. Jeg forstår eksakt hva hun gjør. Det er gjennomsiktig. Hun skyter og prøver å treffe (der det svir) hos en av deltagerne i tråden. Klassisk. 

Anonymkode: e13df...541

[Gjest supernova_87]

2 minutter siden, a l'orange skrev:

Ok  

Fantastisk poengtering av argumentene du nettopp argumenterer mot i denne tråden, og en illustrasjon av det motsatte av det du råder TS til å gjøre. 

Du setter en grense for deg selv. Nekter å engasjere deg i min destruktive oppførsel. Bravo. Jeg blir virkelig inspirert. Og jeg håper TS blir det samme. I min avmakt, og krenkelse over igjen å bli anklaget for å være skadelig for mine omgivelser (ja, ikke jeg personlig men stort sett alle unntatt deg og exictence da) fordi vi "skriker og hyler" i det vi prøver å sette grenser for oss selv (viser uenighet), så utagerer jeg med mitt forrige innlegg. Du nekter å forholde deg til det, og i storstilt maktutøvelse verdiger du meg ikke en gang en respons, du er for trygg. Som mannen til TS føler jeg meg som en komplett taper, jeg er så dum så dum så dum, igjen! 

Jeg kan ikke skade deg særlig mye, likevel velger du å sette en grense. Du leer ikke en finger for å imøtekomme meg, for å prøve å nærme deg, selv om du er fullstendig overlegen her. Du tråkket på meg da jeg lå nede med å fortelle meg hvor uverdig jeg er et forhold, og hvor skadelig min lave selvfølelse er for de rundt meg, og nektet å utvise forståelse for min psykiske ubalanse som på det tidspunktet var fullstendig åpenbart, og nå igjen, jeg er ikke en gang verdt en respons. Jeg dør inni meg, som det barnet jeg er, men jeg nekter å påstå at fordi du får "det lille barnet" i meg til å føle meg fullstendig verdiløs så er du en dårlig forelder. Mens mannen til TS kan skade henne ganske mye, han har såret skikkelig denne gangen, og du argumenterer mot det du selv gjør, at hun ikke skal sette grensen her (og hun har til og med prøvd og prøvd og prøvd og prøvd å møte mannen sin, du ofret meg ikke noe). Men jeg håper TS heller lærer av det du gjør, heller enn det du sier. Klart mannen i et romantisk forhold fortjener mer av kona si enn det en fremmed på nett fortjener av deg, men du viser et godt poeng. 

Jeg er mannen i historien din TS. Jeg er deg med min verbale kompetanse og mitt intellekt. Men i en parrelasjon stiller jeg svakest på grunn av manglende emosjonell kapital. Jeg ville ikke reagert som mannen din med sinne, men ville hatt en helt annen måte å være urimelig på. I affekt blind for min evne til å skade, i avmakt nektet eller ikke evnet å reise meg i møte med ditt behov. Men i det mine mangler skadet partneren min mer enn det ga ham varme og trygghet, så ville jeg heller at han skulle gått. Det å sette grensen, å la meg komme til ham, er kanskje det som skulle til for at jeg for en gangs skyld kunne "rise to the occasion". Og forskjellen mellom meg og mannen din, og grunnen til at jeg leser dette som å handle om "innsats-messig" mer enn noe annet, er at jeg gjør alle de riktige tingene for å oppsøke hjelp slik at jeg i fremtiden i mindre og mindre grad vil påføre skade til min partner og mine fremtidige barn som følge av mine mangler. For å ikke selv ta ansvar for sine handlinger og konsekvensene av disse er en mangel. Og min mangel og din manns mangel skal tåles, vi kan elskes med feil og mangler, men en uevne eller uvilje til å prøve å bli bedre for å slutte å skade de man elsker: alle fortjener mer enn det. 

[Raven.Writingdesk]

6 minutter siden, Rainstorm skrev:

Fantastisk poengtering av argumentene du nettopp argumenterer mot i denne tråden, og en illustrasjon av det motsatte av det du råder TS til å gjøre. 

Du setter en grense for deg selv. Nekter å engasjere deg i min destruktive oppførsel. Bravo. Jeg blir virkelig inspirert. Og jeg håper TS blir det samme. I min avmakt, og krenkelse over igjen å bli anklaget for å være skadelig for mine omgivelser (ja, ikke jeg personlig men stort sett alle unntatt deg og exictence da) fordi vi "skriker og hyler" i det vi prøver å sette grenser for oss selv (viser uenighet), så utagerer jeg med mitt forrige innlegg. Du nekter å forholde deg til det, og i storstilt maktutøvelse verdiger du meg ikke en gang en respons, du er for trygg. Som mannen til TS føler jeg meg som en komplett taper, jeg er så dum så dum så dum, igjen! 

Jeg kan ikke skade deg særlig mye, likevel velger du å sette en grense. Du leer ikke en finger for å imøtekomme meg, for å prøve å nærme deg, selv om du er fullstendig overlegen her. Du tråkket på meg da jeg lå nede med å fortelle meg hvor uverdig jeg er et forhold, og hvor skadelig min lave selvfølelse er for de rundt meg, og nektet å utvise forståelse for min psykiske ubalanse som på det tidspunktet var fullstendig åpenbart, og nå igjen, jeg er ikke en gang verdt en respons. Jeg dør inni meg, som det barnet jeg er, men jeg nekter å påstå at fordi du får "det lille barnet" i meg til å føle meg fullstendig verdiløs så er du en dårlig forelder. Mens mannen til TS kan skade henne ganske mye, han har såret skikkelig denne gangen, og du argumenterer mot det du selv gjør, at hun ikke skal sette grensen her (og hun har til og med prøvd og prøvd og prøvd og prøvd å møte mannen sin, du ofret meg ikke noe). Men jeg håper TS heller lærer av det du gjør, heller enn det du sier. Klart mannen i et romantisk forhold fortjener mer av kona si enn det en fremmed på nett fortjener av deg, men du viser et godt poeng. 

Jeg er mannen i historien din TS. Jeg er deg med min verbale kompetanse og mitt intellekt. Men i en parrelasjon stiller jeg svakest på grunn av manglende emosjonell kapital. Jeg ville ikke reagert som mannen din med sinne, men ville hatt en helt annen måte å være urimelig på. I affekt blind for min evne til å skade, i avmakt nektet eller ikke evnet å reise meg i møte med ditt behov. Men i det mine mangler skadet partneren min mer enn det ga ham varme og trygghet, så ville jeg heller at han skulle gått. Det å sette grensen, å la meg komme til ham, er kanskje det som skulle til for at jeg for en gangs skyld kunne "rise to the occasion". Og forskjellen mellom meg og mannen din, og grunnen til at jeg leser dette som å handle om "innsats-messig" mer enn noe annet, er at jeg gjør alle de riktige tingene for å oppsøke hjelp slik at jeg i fremtiden i mindre og mindre grad vil påføre skade til min partner og mine fremtidige barn som følge av mine mangler. For å ikke selv ta ansvar for sine handlinger og konsekvensene av disse er en mangel. Og min mangel og din manns mangel skal tåles, vi kan elskes med feil og mangler, men en uevne eller uvilje til å prøve å bli bedre for å slutte å skade de man elsker: alle fortjener mer enn det. 

Nei Rainstorm du er ikke mannen i historien til TS. Du reagerte på noe som var berettiget, en annen bruker som forsøker å hetse, håne og latterliggjøre. Det er trist at du for det første tar deg nær av det som blir sagt fordi det har ingenting med deg å gjøre, og for det andre ønsker å gå inn i en dialog med noen som ikke er interessert i en dialog. Plasser ansvaret der det hører hjemme. Om andre er et rasshøl så er det deres problem og det sier ingenting om deg, men veldig mye om dem. Ok? ❤️   

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, veggteppe skrev:

Nei Rainstorm du er ikke mannen i historien til TS. Du reagerte på noe som var berettiget, en annen bruker som forsøker å hetse, håne og latterliggjøre. Det er trist at du for det første tar deg nær av det som blir sagt fordi det har ingenting med deg å gjøre, og for det andre ønsker å gå inn i en dialog med noen som ikke er interessert i en dialog. Plasser ansvaret der det hører hjemme. Om andre er et rasshøl så er det deres problem og det sier ingenting om deg, men veldig mye om dem. Ok? ❤️   

 

Enig i det. @Rainstorm uttrykker det dog eksemplarisk! Tråden VAR bra. 

Anonymkode: e13df...541

[CamillaCollett]

1 time siden, a l'orange skrev:

Trådstarter, det virket på et av dine utsagn, som om du har lest endel av mine tidligere innlegg. Da har du nokså garantert fått med meg mitt syn på barn og barndom. Jeg mener at det er langt mer viktig å ivareta barn og barndom, enn å ivareta forholdet mellom de voksne.

Men!

Jeg har tildels endret syn på hvordan det skjer. Da jeg kom inn hit, var jeg opptatt av at foreldre heller burde flytte fra hverandre enn å holde ungene som er skjold forran seg, og la ungene leve i kaos eller frykt. 

Dette mener jeg forsåvidt fremdeles. Men dersom foreldrene skal uansett fortsette sin ville kamp for seg selv, etter en skilsmisse, så er man jo ikke kommet så langt uansett.

Det største problemet jeg ser her inne er mennesker som har barn, men som likevel er så stålfokusert på seg selv og sine egne interesser at det ville ikke hjulpet barnet verken inni eller utenfor et forhold.

Jeg mener denne tråden har utviklet  seg veldig i den retningen nå, dessverre, hvor man hyler og skriker og kakker hverandre i hodet. Som - tidligere og fremdeles - barn med en noe ukurant oppvekst, må jeg si at hjertet klaprer hver gang voksne oppfører seg slik. Og det er dette jeg navigerer etter, når jeg vurderer om jeg synes en voksen person egner seg som omsorgsperson eller ei; Hva «mitt indre barn» FØLER i møte med dette mennesket.

Kan du utdype hvorfor du tar opp omsorgsevne i denne tråden?

[Raven.Writingdesk]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Enig i det. @Rainstorm uttrykker det dog eksemplarisk! Tråden VAR bra. 

Anonymkode: e13df...541

Ja, tråden var veldig bra, og mitt inntrykk er at det er summen av de ulike synspunktene som gjorde at man etterhvert klarte å koke det ned til noe som de fleste deltagerne så ut til å kunne enes om. At TS sin sorg kommer av følelsen av å ha blitt brutt ned (bevisst) av partneren sin. Kommentaren var rettet mot å ta knekken på selvtilitten hennes. Og når den faktisk gjorde det, virker det som om mannen til TS har en form for forventning om at hun skal komme skadet tilbake i hans favn for å få støtte.

Jeg har tenkt på @RoH sin påstand om at mannen til TS angriper TS fordi han føler seg truet. Men @RoH har enda ikke svart på hvilken måte denne mannen skulle føle seg truet av TS til den grad at han "langer etter henne".

 Jeg ser det tidligere i tråden blir spekulert i at mannen frykter at TS skal ødelegge familien. Dette er jo isåfall en irrasjonell frykt, om det er den, som skal trigge mannens "utbrudd". 

Det er også særdeles destruktivt om mannen til TS forsøker å bryte TS ned, sånn at han kan få rolle som omsorgsgiver. Og da grenser vi mot psykisk mishandling. 

[ItchyBitchySpider]

4 timer siden, CamillaCollett skrev:

"At mannen til TS opplever at fundamentet i hans familie truet av henne". Ja, det gjør han sikkert.

Men la oss si vi hadde et voldsoffer her, da. En mann slår en kvinne (eller omvendt), kvinnen finner seg ikke i det og vil gå. Hvem er det da som truer forholdet, kvinnen eller mannen?

Hvis denne mannen over år har følt seg nedlatende behandlet, burde han ikke da tatt det opp, i stedet for å slenge dritt om sexlivet deres og krenket henne?

Og ærlig talt, Roh, når du skriver "kvinners manglende evne til å kommunisere med menn på en konstruktiv måte", vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Selvfølgelig kan kvinner bli bedre til å kommunisere. Men hva med menn? Sitter de bare der og venter til kvinner kommuniserer på akkurat deres måte?

Jeg har ingenting til overs for partnere som samler opp dritt, som ser ned på partneren sin og som lar det komme ut i stadige små glimt. Ingenting. Det er ikke en fin måte å oppføre seg på, ingen tvil om det. (Nå vet vi ikke om det er dette TS gjør engang, jeg har ikke det inntrykket.)

Men hvilket ansvar har mannen her? Hva ville du gjort om du var ham?

Jeg likte sammenligning mellom det å slå og det å kalle partner stygge navn. For å kalle sin partner hore gjentatte ganger med den hensikt å såre eller vinne en diskusjon, er psykisk vold. Du slår med ord. 

For meg som kvinne hadde det vært lettere å komme over et slag enn å bli kalt hore. For et slag kommer fordi mannen er sint og oppfører seg som drittsekk. Når man blir kalt hore, går det på din egen selvverd, siden kvinnens verdi i 2018 er dessverre fortsatt knyttet til hennes seksuelle vandel. Jeg hadde ikke reagert så sterkt hvis jeg ble kalt "monster", "drittkjerring" eller lignende. Fordi disse ordene forteller ingenting om min verdi som kvinne. Men ordet "hore" slengt til meg fra mannen forteller hvordan han ser meg som kvinne. 

Det er for øvrig svært mange psykologer, foredragsholdere, universitetslektorer, politikere og advokater som er menn. Så å si at menn generelt ikke er flinke med ord, er usant. Menn klarer svært godt å snakke for seg når de må forsvare egne interesser, for eksempel i retten. Det finnes ikke bevis på at kvinnelige advokater klarer seg mye bedre enn de mannlige. Så det er rett og slett en bortforklaring for å unnskylde mannen til ts. 

Mannen til ts er voksen, og man forventer modne reaksjonsmønstre fra ham. Hvis han ikke er fornøyd med noe i forholdet eller ts sin oppførsel, må han si det tydelig. Hvis det ikke hjelper, må han ta ansvar for sin egen lykke og forlate forholdet. Men å utøve psykisk vold for å kue ts er ikke akseptabelt. 

[ItchyBitchySpider]

24 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Kan du utdype hvorfor du tar opp omsorgsevne i denne tråden?

Fordi når en tråd utvikler seg i uønsket retning har det tidligere vært tilfeller at vi ble beskyldt for å være dårlige foreldre. Utrolig dårlig taktikk - å gå på person og det som sårer aller mest for å vinne en diskusjon. Noe av det samme som ts sin mann gjør i denne saken. 

[ItchyBitchySpider]

2 timer siden, a l'orange skrev:

Trådstarter, det virket på et av dine utsagn, som om du har lest endel av mine tidligere innlegg. Da har du nokså garantert fått med meg mitt syn på barn og barndom. Jeg mener at det er langt mer viktig å ivareta barn og barndom, enn å ivareta forholdet mellom de voksne.

Men!

Jeg har tildels endret syn på hvordan det skjer. Da jeg kom inn hit, var jeg opptatt av at foreldre heller burde flytte fra hverandre enn å holde ungene som er skjold forran seg, og la ungene leve i kaos eller frykt. 

Dette mener jeg forsåvidt fremdeles. Men dersom foreldrene skal uansett fortsette sin ville kamp for seg selv, etter en skilsmisse, så er man jo ikke kommet så langt uansett.

Det største problemet jeg ser her inne er mennesker som har barn, men som likevel er så stålfokusert på seg selv og sine egne interesser at det ville ikke hjulpet barnet verken inni eller utenfor et forhold.

Jeg mener denne tråden har utviklet  seg veldig i den retningen nå, dessverre, hvor man hyler og skriker og kakker hverandre i hodet. Som - tidligere og fremdeles - barn med en noe ukurant oppvekst, må jeg si at hjertet klaprer hver gang voksne oppfører seg slik. Og det er dette jeg navigerer etter, når jeg vurderer om jeg synes en voksen person egner seg som omsorgsperson eller ei; Hva «mitt indre barn» FØLER i møte med dette mennesket.

Jeg ekskluderer personlig ethvert råd fra folk som ikke en gang klarer å oppføre seg på nett.

Så hva er da løsningen?

Det jeg ser på som den beste løsningen, er å utvikle seg selv. Frigjøre seg. Fokusere på hva man selv kan gjøre, heller enn å være så fokusert på å ha rett.

Det å alltid skulle ha rett, er bare en form for narsissisme. Det er skadelig for barn.

Klarer man å utvikle seg selv så vil man uansett klare å leve godt sammen med andre. Man tåler litt sinne. Man tåler litt uenighet. Det man ikke tåler, er mennesker som hele tiden er opphengt i egen rettferdighet.

Midt i kaoset med skriking og hyling, så har @exictence sine ord frem, kanskje nettopp fordi de ikke søker å ha rett. Er ikke fritt for at jeg har blitt forbanna av det hun skriver. Men hun har i det minste aldri løpt etter meg og kalt meg stygge ting og kranglet og herjet og forsøkt å få meg til å se dum ut. Hun har bare latt sine ord og latt de bære frukt når rett tid kommer.

For rett tid kommer!

Kanskje det er en bedre metode, når alt kommer til alt?

Synes det er fint at det kommer slike «argumenter» også, i en tråd som dette. Buddhismen er kanskje den metoden å tenke på, som jeg har hatt mest nytte av i et forsøk på å trygge «mitt indre barn». Ikke uten grunn jeg har det nicket jeg har.

Ja, det er klokskap og det er god strategi.

Evnen til å beholde roen er den største evnen et menneske kan ha. Når man dater noen, så er såkalte «shit-tests» det man bruker for å luke ut uegnede kandidater, det vil si de som lar seg fyre opp og lager drama. I krig og strid er det viktig å luke ut selvopptatte og kjepphøye soldater. De vil, med sin egenstolthet, være de som svekker resten av gruppen. Evnen til å sette sine egne behov under barnas behov er den egenskapen som kjennetegner en god forelder. 

 

🧡

 

Nå sier absolutt all forskning akkurat det motsatte av det du sier. Det er alltid skadelig for barn å vokse opp i familier der foreldrene har svært høyt konfliktnivået. Det kan ikke sammenlignes med tilfeller der foreldre har gått fra hverandre, for da går de ikke på hverandre hele tiden. Det er også grunnen til at mange velger å ikke flytte sammen, selv om de er i et forhold - konfliktnivået i hverdagen er høyest når man bor sammen 24/7. 

I familier der mor alltid gir seg og lar seg bli stygt behandlet som far vil døtre med større sannsynlighet gjenta morens mønster, og sønner behandle sine fremtidige koner slik far behandler mor. 

[a l'orange]

25 minutter siden, Rainstorm skrev:

Men jeg håper TS heller lærer av det du gjør, heller enn det du sier.

Takk. Bra at du forsto meg nå.

Jeg personlig tror trådstarter er i stand til å forstå det jeg sier, helt uten at jeg behøver å «handle» for å demonstrere dette. 

Det er pga henne jeg deltar i tråden.

(Forstår at enkelte kan se på dette fokuset mitt på trådstarter og hennes familie, og min manglende vilje til å forklare/forsvare/krangle, som en form for arroganse, men det får bare være. Mulig de som opplever det slik, vil forstå hva jeg mener den dagen de selv oppretter en tråd og den dreies til å handle om «alt annet» enn de selv ønsker.)

Dermed må jeg bare beklage til trådstarter for min deltagelse i denne avsporingen, jeg tenker uansett jeg gir meg i tråden nå. Lykke til så lenge!

Så ses vi forhåpentligvis om ikke så lenge og om hyggeligere saker 😉

[ItchyBitchySpider]

https://www.klikk.no/foreldre/smabarn/barn-patar-seg-skylden-nar-foreldrene-krangler-2376525

[Raven.Writingdesk]

5 minutter siden, ItchyBitchySpider skrev:

Nå sier absolutt all forskning akkurat det motsatte av det du sier. Det er alltid skadelig for barn å vokse opp i familier der foreldrene har svært høyt konfliktnivået. Det kan ikke sammenlignes med tilfeller der foreldre har gått fra hverandre, for da går de ikke på hverandre hele tiden. Det er også grunnen til at mange velger å ikke flytte sammen, selv om de er i et forhold - konfliktnivået i hverdagen er høyest når man bor sammen 24/7. 

I familier der mor alltid gir seg og lar seg bli stygt behandlet som far vil døtre med større sannsynlighet gjenta morens mønster, og sønner behandle sine fremtidige koner slik far behandler mor. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i denne primitive fremstillingen av menn som jeg synes blir fremlagt som forklaringsmodell på TS sin mann sin oppførsel.

At de intuitivt reagerer aggressivt, om de føler seg truet. Som jeg har sagt tidligere i tråden har jeg aldri akseptert å blitt snakket så grovt til, av noen mann. Noensinne. Duppering er uaktuelt, og jeg har nulltoleranse. 

Jeg hadde en far som var ekstremt omsorgsfull. Alle klisjeer om hvor tålmodige, kjærlige og varme mødre er, slik var min far.

Jeg har aldri hørt han ytre et kvinnefiendtlig ord. Og om noen hadde sagt "hore" om en annen kvinne i hans nærvær, ville han mest sannsynlig røsket vedkommende etter nakkeskinnet og kastet dem på dør. Han krympet tær av kvinnefiendtlige/kvinnenedlatende vitser, og tok avstand fra "gutteklubben grei". Han var ekstremt maskulin, bestemt, viljesterk og egenrådig. Ingen pilket han på nesen. Han hadde den høyeste aktelse og posisjon, både i familie og karriereliv. Som hans datter, har jeg alltid tatt som premiss at det er slik menn behandler kvinner. Og som mor, kan jeg kvittere på at det er også slik mine døtre, ser sin far. Så ja, dette er arvesynda, på godt og vondt. Og bare for å ha det klart: han forventet respekt, omsorg og forståelse i retur. Han var ingen tøffel. Men han var da sagtens omsorgsfull og hadde dannelse. 

[a l'orange]

36 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Kan du utdype hvorfor du tar opp omsorgsevne i denne tråden?

Jeg kan forklare kort;

Det skyldes den dreiningen jeg mener tråden fikk i natt og frem til i formiddag da jeg opplevde at andre gikk til angrep på trådstarter for å finne seg i for mye, og argumenterte for sine påstander med å trekke inn barna.

Såvidt meg bekjent har ikke trådstarter noe ønske om å trekke inn barna i denne tråden, kanskje nettopp fordi hun er klar over at alt man skriver kan bli vridd på, hva vet jeg, men det var i alle fall dette jeg opplevde at skjedde. 

«Tenk på barna!» er en velkjent hersketeknikk. Da skaper man en illusjon om at den andre ikke gjør det, og dermed er ond person.

Min mening var å  peke på at det å gjøre andre til «onde personer» er en avsporing. Det hindrer oss i å fokusere fullt og helt på å løse problemet; hvordan en familie skal leve godt. 

(Som selvfølgelig er det som til slutt ville ha gagnet barna aller mest.)

[Raven.Writingdesk]

2 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg kan forklare kort;

Det skyldes den dreiningen jeg mener tråden fikk i natt og frem til i formiddag da jeg opplevde at andre gikk til angrep på trådstarter for å finne seg i for mye, og argumenterte for sine påstander med å trekke inn barna.

Såvidt meg bekjent har ikke trådstarter noe ønske om å trekke inn barna i denne tråden, kanskje nettopp fordi hun er klar over at alt man skriver kan bli vridd på, hva vet jeg, men det var i alle fall dette jeg opplevde at skjedde. 

«Tenk på barna!» er en velkjent hersketeknikk. Da skaper man en illusjon om at den andre ikke gjør det, og dermed er ond person.

Min mening var å  peke på at det å gjøre andre til «onde personer» er en avsporing. Det hindrer oss i å fokusere fullt og helt på å løse problemet; hvordan en familie skal leve godt. 

(Som selvfølgelig er det som til slutt ville ha gagnet barna aller mest.)

Det var vel jeg som sa dette, og det var for å understreke at som mor følger det med et økt ansvar for hva slags dialog man kan tillate i et hjem. At to voksne står å brøler til hverandre er en ting, at det foregår foran barn er noe helt annet, og ikke noe som kan "lukes" ut av ligninga. 

[AnonymBruker]

Jeg leste en rapport om forskjellige typer vold, og den sa at psykisk vold generelt var mer skadelig enn fysisk vold, var mer skadelig i lengden for offeret. Det hadde ikke blitt en debatt om hvorvidt TS skulle bli i et forhold med stadige fysiske ørefiker, og det trengs heller ingen debatt om verbale knyttnever er ok eller ikke. Psykisk vold fører til intens psykisk smerte og det er ikke under noen omstendighet greit. Man kaller ikke mennesker man er glad i for hore og det som verre er! 

Anonymkode: 7b5ea...090

[ItchyBitchySpider]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste en rapport om forskjellige typer vold, og den sa at psykisk vold generelt var mer skadelig enn fysisk vold, var mer skadelig i lengden for offeret. Det hadde ikke blitt en debatt om hvorvidt TS skulle bli i et forhold med stadige fysiske ørefiker, og det trengs heller ingen debatt om verbale knyttnever er ok eller ikke. Psykisk vold fører til intens psykisk smerte og det er ikke under noen omstendighet greit. Man kaller ikke mennesker man er glad i for hore og det som verre er! 

Anonymkode: 7b5ea...090

Det signerer jeg på. Ts hadde fått råd av samtlige til å gå hvis stygge ord var erstattet med ørefik i hovedinnlegget. Det fremstår derfor som merkelig at flere mener hun må akseptere å bli kalt hore, og enda kanskje være like stygg tilbake! Ingen foreslår vel at man slår tilbake når mannen slår for å takle situasjonen? 

[Raven.Writingdesk]

2 minutter siden, ItchyBitchySpider skrev:

Det signerer jeg på. Ts hadde fått råd av samtlige til å gå hvis stygge ord var erstattet med ørefik i hovedinnlegget. Det fremstår derfor som merkelig at flere mener hun må akseptere å bli kalt hore, og enda kanskje være like stygg tilbake! Ingen foreslår vel at man slår tilbake når mannen slår for å takle situasjonen? 

Jeg skal faktisk være tilbøyelig til å si at i et nylig forhold mellom to unge mennesker, hvor den ene muligens bærer endel bagasje som gjør at vedkommende er kommunikativt og emosjonelt avstumpet, så kan jeg faktisk følge tankerekken av å tilgi noen som gjør noe som de fleste anser som sosialt utilgivelig. Jeg har lest artikler fra kvinner som har blitt slått en gang, og de var den ene gangen. Om menn som har manglet språk og kvinner som "lærer dem" å sette ord på følelsene sine. Så til en viss grad kan jeg følge at noen (vel og vitende) risikerer egen psykisk helse, for å imøtekomme et annet menneske som de elsker, sine behov for forståelse og sympati. 

Men det er klart at denne velviljen endrer seg, når det ikke er kun ens egen psykiske helse, man legger som innsats i potten. Det er også barnas psykiske helse. Om du vil gamble med din egen, okei, så er det på egen risiko. Men du kan ikke ta den avgjørelsen på barna sine vegne, vel vitende om at det har faktisk alvorlige konsekvenser. Det blir som å røyke og drikke eller å ruse seg, under svangerskapet. Det handler ikke lenger om deg, men noen forsvarsløse.

jeg skjønner at dette har blitt oppfatta som hersketeknikk av appelsinen. Men det var det altså ikke. Det var for å "lodde dypet" for å vite hvilket råd jeg ville gi TS. Og var hun barnløs kunne jeg innledningsvis ha sagt at kanskje hun kunne jobbe seg tilbake til den emosjonelle plassen hun en gang var. 

Men lenger ut i samtalen kommer flere nyanser frem. At dette skjer nærmest systematisk, årlig. At mannen har gått på sinnemestringskurs. At barn er tilstedet og ifølge TS blir faktisk redd.

Etter @CamillaCollett sitt eksempel med Per som kritiserer brystene ble det veldig tydelig hvor destruktiv mannen til TS sin oppf;rsel, faktisk er. Og da tenker jeg at likegyldig av om man har barn eller ei, er denne situasjonen overhodet ikke bra for TS. 

[CamillaCollett]

...med forbehold om at eksempelet mitt ligner på situasjonen til TS. Det var slik jeg forstod det, men TS kan evt korrigere om hun vil.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste en rapport om forskjellige typer vold, og den sa at psykisk vold generelt var mer skadelig enn fysisk vold, var mer skadelig i lengden for offeret. Det hadde ikke blitt en debatt om hvorvidt TS skulle bli i et forhold med stadige fysiske ørefiker, og det trengs heller ingen debatt om verbale knyttnever er ok eller ikke. Psykisk vold fører til intens psykisk smerte og det er ikke under noen omstendighet greit. Man kaller ikke mennesker man er glad i for hore og det som verre er! 

Anonymkode: 7b5ea...090

Jeg syns dette blir litt misvisende. Det blir litt som at du tar utgangpunkt i alle andre har så mye mer hensiktmessige reaksjonsmønstre enn ts sin mann og er snille, greie og fredfulle. Det er jo ikke det som er realiteten. Det er normalt at folk har konflikter og blir tidvis totalt urimelige i nære relasjoner, hvilken enn måte det nå manifesterer seg på. Der man absolutt kan diskutere hva som er hensiktsmessige og lite hensiktsmessige måter å utrykke sinne på, men å påstå at kruttønner liksom er noe mer psykisk voldelige enn det andre evt. er, syns jeg er frekt. Jeg er som ts sin mann, men de som har fått føle temperamentet mitt på kroppen er ikke akkurat uskyldige forsvarsløse offer som har behandlet meg veldig bra og rettferdig selv på noen som helst måte. Det er folk som har presset meg over tid, der deres reaksjonsmønster typisk har vært surmuling, hakking og nedpsyking over tid, som nok ligger mye nærmere psykisk vold, enn de få minuttene de har fått kjenne temperamentet mitt på kroppen til fulle. 

Anonymkode: 233f8...46e

[AnonymBruker]

4 timer siden, a l'orange skrev:

Trådstarter, det virket på et av dine utsagn, som om du har lest endel av mine tidligere innlegg. Da har du nokså garantert fått med meg mitt syn på barn og barndom. Jeg mener at det er langt mer viktig å ivareta barn og barndom, enn å ivareta forholdet mellom de voksne.

Men!

Jeg har tildels endret syn på hvordan det skjer. Da jeg kom inn hit, var jeg opptatt av at foreldre heller burde flytte fra hverandre enn å holde ungene som er skjold forran seg, og la ungene leve i kaos eller frykt. 

Dette mener jeg forsåvidt fremdeles. Men dersom foreldrene skal uansett fortsette sin ville kamp for seg selv, etter en skilsmisse, så er man jo ikke kommet så langt uansett.

Det største problemet jeg ser her inne er mennesker som har barn, men som likevel er så stålfokusert på seg selv og sine egne interesser at det ville ikke hjulpet barnet verken inni eller utenfor et forhold.

Jeg mener denne tråden har utviklet  seg veldig i den retningen nå, dessverre, hvor man hyler og skriker og kakker hverandre i hodet. Som - tidligere og fremdeles - barn med en noe ukurant oppvekst, må jeg si at hjertet klaprer hver gang voksne oppfører seg slik. Og det er dette jeg navigerer etter, når jeg vurderer om jeg synes en voksen person egner seg som omsorgsperson eller ei; Hva «mitt indre barn» FØLER i møte med dette mennesket.

Jeg ekskluderer personlig ethvert råd fra folk som ikke en gang klarer å oppføre seg på nett.

Så hva er da løsningen?

Det jeg ser på som den beste løsningen, er å utvikle seg selv. Frigjøre seg. Fokusere på hva man selv kan gjøre, heller enn å være så fokusert på å ha rett.

Det å alltid skulle ha rett, er bare en form for narsissisme. Det er skadelig for barn.

Klarer man å utvikle seg selv så vil man uansett klare å leve godt sammen med andre. Man tåler litt sinne. Man tåler litt uenighet. Det man ikke tåler, er mennesker som hele tiden er opphengt i egen rettferdighet.

Midt i kaoset med skriking og hyling, så har @exictence sine ord frem, kanskje nettopp fordi de ikke søker å ha rett. Er ikke fritt for at jeg har blitt forbanna av det hun skriver. Men hun har i det minste aldri løpt etter meg og kalt meg stygge ting og kranglet og herjet og forsøkt å få meg til å se dum ut. Hun har bare latt sine ord og latt de bære frukt når rett tid kommer.

For rett tid kommer!

Kanskje det er en bedre metode, når alt kommer til alt?

Synes det er fint at det kommer slike «argumenter» også, i en tråd som dette. Buddhismen er kanskje den metoden å tenke på, som jeg har hatt mest nytte av i et forsøk på å trygge «mitt indre barn». Ikke uten grunn jeg har det nicket jeg har.

Ja, det er klokskap og det er god strategi.

Evnen til å beholde roen er den største evnen et menneske kan ha. Når man dater noen, så er såkalte «shit-tests» det man bruker for å luke ut uegnede kandidater, det vil si de som lar seg fyre opp og lager drama. I krig og strid er det viktig å luke ut selvopptatte og kjepphøye soldater. De vil, med sin egenstolthet, være de som svekker resten av gruppen. Evnen til å sette sine egne behov under barnas behov er den egenskapen som kjennetegner en god forelder. 

 

🧡

 

Jeg må innrømme at det er skrevet så mye i tråden mens jeg har vært opptatt med annet at jeg ikke har fått med meg alt, men velger å svare på dette innlegget, selv om tråden aldri var ment å handle om barna. 

Jeg føler at mitt største dilemma nå er barna. Hva er best for dem? 

Å tilgi og tåle, for at de skal få vokse opp med mor og far? De er unektelig glade i oss begge, og et brudd vil innebære en uviss fremtid, der både mor og far på sikt antagelig får nye partnere, og det er mange ukjente faktorer som jeg ikke vet hvordan de vil oppleve. 

Skal jeg gå, for å forsikre meg om at de ikke trenger å oppleve flere slike sinneutbrudd? 

Det siste har jeg ingen garanti for. Selve bruddet kan føre til sinneutbrudd, samarbeid mellom oss etter brudd kan muligens føre til det, men når bruddet er gjennomført kan jeg iallefall være sikker på at det ikke skjer i barnas hjem. At de for fremtiden vil slippe å høre og oppleve slikt der de burde føle seg som tryggest. 

Jeg vet egentlig ikke hva som er best for barna, på sikt, og for å få vite mer om hvordan de har opplevd og opplever hjemmeklimaet har jeg forsøkt å snakke med dem om det. Lokket samtaler inn på hvordan de opplever det at pappa av og til blir så sinna. Mitt yngste barn responderer omtrent slik: "Hva mener du? Alle blir sinna av og til!" Mitt andre barn, litt mer moden, responderer slik: "Jeg synes det er veldig dumt, og ekkelt. Jeg kan ikke forstå at pappa sier slike ting til deg, og jeg blir lei meg. Jeg liker ikke pappa når han er slik. Jeg hater pappa når han er slik! Jeg synes det er dumt at du lar ham si slike ting til deg, og da blir jeg sinna på deg også. Jeg vil at pappa skal slutte med å være slik! Pappa er grei, men han er ikke alltid grei. Jeg er mye sinna på pappa. Av og til tenker jeg at jeg ikke vil ha noen venner på besøk, for det hadde vært så flaut dersom pappa skriker slik når de er der."

Jeg tenker at min yngste er for umoden til å reflektere over dette, så det er eldste som har gitt meg det jeg må tenke over, og ta opp med min mann. Såvidt jeg vet er det tre slike utbrudd barna har fått med seg. Ikke mange, og likevel har altså min eldste tanker om dette som påvirker hennes relasjon til oss begge, og adferd, i forhold til at hun ikke vil ha venninner hos seg, bare i tilfelle... 

Dette stikker meg dypt, men jeg vet heller ikke nok. Jeg husker at mine foreldre også kranglet da jeg var liten, og jeg syntes det var dypt ubehagelig. Mine foreldre kranglet oftere, men da var begge høylytte, og såvidt jeg husker var "Idiot!" det verste ordet som ble brukt. De kranglet mer om konkrete hendelser enn urasjonell skittkasting og stygge ord. Men det var ubehagelig... og likevel skadet det meg ikke. 

Min eldste har også opplevd at foreldrene til bestevenninnen kranglet, og det opplevde hun også som ubehagelig. 

Det er ubehagelig når noen krangler! Likevel er uenighet og krangel også en del av livet. Mitt dilemma er om det uvettig raseriet min mann av og til viser er SKADELIG. 

Jeg tror jeg må snakke med noen fagpersoner, og at barna også gjør det, som type familieterapi. 

Så må jeg jo også klare å rede ut om jeg kan tilgi og glemme. Det vet jeg ennå ikke. Jeg frykter at vårt seksualliv er permanent skadet, og jeg vet ikke om det er noe jeg kan eller vil leve med heller. 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5