Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns dette blir litt misvisende. Det blir litt som at du tar utgangpunkt i alle andre har så mye mer hensiktmessige reaksjonsmønstre enn ts sin mann og er snille, greie og fredfulle. Det er jo ikke det som er realiteten. Det er normalt at folk har konflikter og blir tidvis totalt urimelige i nære relasjoner, hvilken enn måte det nå manifesterer seg på. Der man absolutt kan diskutere hva som er hensiktsmessige og lite hensiktsmessige måter å utrykke sinne på, men å påstå at kruttønner liksom er noe mer psykisk voldelige enn det andre evt. er, syns jeg er frekt. Jeg er som ts sin mann, men de som har fått føle temperamentet mitt på kroppen er ikke akkurat uskyldige forsvarsløse offer som har behandlet meg veldig bra og rettferdig selv på noen som helst måte. Det er folk som har presset meg over tid, der deres reaksjonsmønster typisk har vært surmuling, hakking og nedpsyking over tid, som nok ligger mye nærmere psykisk vold, enn de få minuttene de har fått kjenne temperamentet mitt på kroppen til fulle. 

Anonymkode: 233f8...46e

Har du opplevd psykisk vold/mishandling selv? Alle kruttønner driver ikke med psykisk vold, og jeg lurer derfor litt på hvorfor du mener at du er som mannen til ts? Hvordan leser du ut fra ts sine innlegg (og ikke andre sine tolkninger) at hun har presset mannen over tid?

Jeg opplever at ts har endret på seg for ikke å "tenne på kruttønna". Det er ofte et resultat av å være utsatt for psykisk vold. Man gjør så godt man kan for at ikke noe kan misforstås.

Anonymkode: 022aa...076

[AnonymBruker]

6 timer siden, CamillaCollett skrev:

Ok, @RoH.

La oss finne på et illustrerende eksempel.

Nina og Per er i et forhold hvor sex alltid har vært viktig. De har barn, travle jobber - og dårlig tid. Men Nina og Per har alltid prioriitert sex. Per har tatt initiativ ofte, det samme har Nina gjort. Nina er over gjennomsnittet seksuelt leken og nysgjerrig. Hun kan forføre Per, kle seg ut, invitere til en kjappis når ungene er et øyeblikk ute av huset. Nina er ikke helt ung lenger, og har født barn. Hun ser ikke lenger ut som da hun var tjue, tenker kanskje litt over det en gang i blant selv. Men er i det store og det hele fornøyd, og Per har alltid vist henne at han tenner på henne, så Nina er selvsikker og glad. De kan være uenige, de kan være travle, men sex er alltid et fristed.

Så en dag er Per sint. Han sier: "Og forresten Nina, du er faen meg latterlig når du kommer med hengepuppene dine og skal "forføre" meg. Du er ikke akkurat attraktiv lenger, hvis det er dét du går rundt og tror."

Hva mener du Nina og Per bør gjøre i denne situasjonen?

Denne historien beskriver omtrent akkurat vår seksuelle relasjon, og hva som ble sagt, selv om han brukte noen andre ord enn Per i denne historien. Jeg ønsker ikke å skrive ordrett hva han sa, for jeg er veldig visuell av meg, og husker best i bilder, så å skrive ordrett ned hva han sa, og dermed måtte se ordene, vil kanskje gjøre dem enda tydeligere og styggere for meg, men vårt sexliv har vært det fine og naturlige som beskrives i denne historien, uten skam og med 100% trygghet, og så sa han noe lignende som Per i historien, bare at det gikk mer i gaten at han nærmest gjorde meg en tjeneste som fremdeles har sex med meg, fordi jeg er blitt gammel. Pluss en stygg benevnelse av min kropp. 

Jeg har selvtillit til at det ikke knekket min seksualitet, for jeg vet at jeg har en helt ok kropp for å være min alder, og ha født barn, så jeg tenker at det finnes mange nok modne og flotte menn til å sette pris på meg, min kropp og min varmblodige og lekne holdning til sex, selv om jeg ikke lenger er 20 år og feilfri, MEN jeg har ikke spesielt lyst til å være varmblodig og leken med min mann lenger! Jeg har slett ikke noen som helst gode følelser i forhold til at han skal gjøre meg "tjenesten" å fremdeles ha sex med meg, til tross for at han anser meg som gammel og gått ut på "best før" - dato. 

Ordene hans har knust det vi hadde seksuelt sett! Noe jeg anså som unikt, trygt og veldig bra er fullstendig ødelagt. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns dette blir litt misvisende. Det blir litt som at du tar utgangpunkt i alle andre har så mye mer hensiktmessige reaksjonsmønstre enn ts sin mann og er snille, greie og fredfulle. Det er jo ikke det som er realiteten. Det er normalt at folk har konflikter og blir tidvis totalt urimelige i nære relasjoner, hvilken enn måte det nå manifesterer seg på. Der man absolutt kan diskutere hva som er hensiktsmessige og lite hensiktsmessige måter å utrykke sinne på, men å påstå at kruttønner liksom er noe mer psykisk voldelige enn det andre evt. er, syns jeg er frekt. Jeg er som ts sin mann, men de som har fått føle temperamentet mitt på kroppen er ikke akkurat uskyldige forsvarsløse offer som har behandlet meg veldig bra og rettferdig selv på noen som helst måte. Det er folk som har presset meg over tid, der deres reaksjonsmønster typisk har vært surmuling, hakking og nedpsyking over tid, som nok ligger mye nærmere psykisk vold, enn de få minuttene de har fått kjenne temperamentet mitt på kroppen til fulle. 

Anonymkode: 233f8...46e

Surmuling, hakking og nedpsyking over tid er absolutt ikke greit, man driver ikke og hakker på sin partner i en slik mengde at partneren blir totalt nedpsyket, det er vold uten tvil !  Men jeg vil også kalle meg selv en kruttønne, jeg kan bli svært sint hvis jeg blir tråkket på eller ikke blir respektert, men jeg har ALDRI i raseri kalt noen hore eller enda verre ord, det kunne faktisk ikke falle meg inn å bruke sterkt nedsettende ord til de jeg er sint på. Det er slik 4-åringer oppfører seg og ikke en voksen person.Så hvis man blir nedpsyket over tid av sin partner, så går man, man faller ikke ned på samme nivå som den nedpsykende partneren. Det er altså ingen unnskyldning for å kalle sin partner hore, bitch osv, osv, da har man et problem med sinne og da søker man hjelp slik at man kan endre seg.

Anonymkode: 7b5ea...090

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du opplevd psykisk vold/mishandling selv? Alle kruttønner driver ikke med psykisk vold, og jeg lurer derfor litt på hvorfor du mener at du er som mannen til ts? Hvordan leser du ut fra ts sine innlegg (og ikke andre sine tolkninger) at hun har presset mannen over tid?

Jeg opplever at ts har endret på seg for ikke å "tenne på kruttønna". Det er ofte et resultat av å være utsatt for psykisk vold. Man gjør så godt man kan for at ikke noe kan misforstås.

Anonymkode: 022aa...076

Jeg har ikke sagt et ord om at ts har presset mannen sin over tid. Det er ingen andre enn de to som vet forhistorien for når han klikker, og det er bare de som kjenner hverandre godt nok til å kjenne den andres triggersider. Han trykker jo på hennes med å si hun ligner på mora. Så om hun skulle trykke på hans er jo det i så fall fortjent. 

Men jeg sier det er drøyt å komme med beskyldninger om at ts sin mann driver med psykisk vold mot henne da det ikke er noe som tyder på det i det hele tatt og det er dessuten kriminelt. Hun beskriver han som en fin fyr med en negativ side som hun ikke vet om hun orker mer av. Trenger ikke gjøre ting mer dramatisk enn de er. 

Anonymkode: 233f8...46e

[exictence]

5 timer siden, a l'orange skrev:

Har lest gjennom det som ble skrevet siden jeg begynte på mitt lengre innlegg, og får bare lyst lyst lyst til å utheve enkelte av utsagnene dine. 

«Heldig er den som innser  at man selv kan utvikle seg fremfor å sette fokuset på at det er bare partneren som skal utvikle seg.»

Det må være «den lille bibel» i dette spørsmålet, mener jeg. 

Man skal ikke behøve å forstå noen ting. Det holder langt med å passe på seg selv.

Dette er vanvittig gode påminnelser i nært sagt enhver floke...og ellers også  

Takk for at du siterte meg og poengterte betydningen. 

 

[exictence]

5 timer siden, veggteppe skrev:

 

@exictence Jeg kan forenkle det og si det på en annen måte: Om jeg er offeret for urett, er det stor risiko for at om jeg ikke plasserer skyld, så vil jeg heller ikke ta ansvar for meg selv.

Vet ikke om det var forståelig?  

Mener du med å plassere skyld, at du må uttrykke overfor offeret at det er hans skyld i at .......

Hvorfor må du plassere skyld? Kan du ikke bare ta avstand, og om du må svare si din mening en gang uten å be om noe?

Oppnår du noe ved å plassere skyld? Hva da? En tilfredstillelse i å uttrykke at du har rett, at du er uskyldig?

Handler det om å være lykkelig, eller handler det om å påstå sin rett?

Kan nesten tro at deltagere her i tråden også har et behov for å oppnå å ha rett i om det er best for Ts å bli eller om hun velger å dra? Det viktige er at Ts finner ut hva hun har det best ved.

 

Endret 15. august 2018 av exictence

[Raven.Writingdesk]

12 minutter siden, exictence skrev:

Mener du med å plassere skyld, at du må uttrykke overfor offeret at det er hans skyld i at .......

Hvorfor må du plassere skyld? Kan du ikke bare ta avstand, og om du må svare si din mening en gang uten å be om noe?

Oppnår du noe ved å plassere skyld? Hva da? En tilfredstillelse i å uttrykke at du har rett, at du er uskyldig?

Handler det om å være lykkelig, eller handler det om å påstå sin rett?

Kan nesten tro at deltagere her i tråden også har et behov for å oppnå å ha rett i om det er best for Ts å bli eller om hun velger å dra? Det viktige er at Ts finner ut hva hun har det best ved.

 

Nå spekulerer du. Det er synd, jeg hadde en god forklaring og et godt svar, men du begynner å gå inn i spekulering og nærmest brukerdebatt, så bidrar du selv til å dra ned tråden..

Men jeg skal gi deg et grundig svar likevel, og håper at du legger spekuleringen til side. 

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke sagt et ord om at ts har presset mannen sin over tid. Det er ingen andre enn de to som vet forhistorien for når han klikker, og det er bare de som kjenner hverandre godt nok til å kjenne den andres triggersider. Han trykker jo på hennes med å si hun ligner på mora. Så om hun skulle trykke på hans er jo det i så fall fortjent. 

Men jeg sier det er drøyt å komme med beskyldninger om at ts sin mann driver med psykisk vold mot henne da det ikke er noe som tyder på det i det hele tatt og det er dessuten kriminelt. Hun beskriver han som en fin fyr med en negativ side som hun ikke vet om hun orker mer av. Trenger ikke gjøre ting mer dramatisk enn de er. 

Anonymkode: 233f8...46e

Så hvis jeg i sinne pleide å bli totalt usaklig og lirte av meg ord som "Du er en jævla imbesil !, Du er så stygg at det er så vidt jeg orker å ha sex med deg , Din penis er så jævla liten, det er den minste penisen jeg noen gang har vært borti! Du er feit og ekkel! " ,og lignende ord, så hadde det vært en overdrivelse å kalle det psykisk vold? Det er nemlig mitt inntrykk at TS sin ektemann lirer av seg lignende ord når han er veldig sint. Hvis dette er feil så håper jeg TS korrigerer meg.

Anonymkode: 7b5ea...090

[a l'orange]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må innrømme at det er skrevet så mye i tråden mens jeg har vært opptatt med annet at jeg ikke har fått med meg alt, men velger å svare på dette innlegget, selv om tråden aldri var ment å handle om barna. 

Jeg føler at mitt største dilemma nå er barna. Hva er best for dem? 

Å tilgi og tåle, for at de skal få vokse opp med mor og far? De er unektelig glade i oss begge, og et brudd vil innebære en uviss fremtid, der både mor og far på sikt antagelig får nye partnere, og det er mange ukjente faktorer som jeg ikke vet hvordan de vil oppleve. 

Skal jeg gå, for å forsikre meg om at de ikke trenger å oppleve flere slike sinneutbrudd? 

Det siste har jeg ingen garanti for. Selve bruddet kan føre til sinneutbrudd, samarbeid mellom oss etter brudd kan muligens føre til det, men når bruddet er gjennomført kan jeg iallefall være sikker på at det ikke skjer i barnas hjem. At de for fremtiden vil slippe å høre og oppleve slikt der de burde føle seg som tryggest. 

Jeg vet egentlig ikke hva som er best for barna, på sikt, og for å få vite mer om hvordan de har opplevd og opplever hjemmeklimaet har jeg forsøkt å snakke med dem om det. Lokket samtaler inn på hvordan de opplever det at pappa av og til blir så sinna. Mitt yngste barn responderer omtrent slik: "Hva mener du? Alle blir sinna av og til!" Mitt andre barn, litt mer moden, responderer slik: "Jeg synes det er veldig dumt, og ekkelt. Jeg kan ikke forstå at pappa sier slike ting til deg, og jeg blir lei meg. Jeg liker ikke pappa når han er slik. Jeg hater pappa når han er slik! Jeg synes det er dumt at du lar ham si slike ting til deg, og da blir jeg sinna på deg også. Jeg vil at pappa skal slutte med å være slik! Pappa er grei, men han er ikke alltid grei. Jeg er mye sinna på pappa. Av og til tenker jeg at jeg ikke vil ha noen venner på besøk, for det hadde vært så flaut dersom pappa skriker slik når de er der."

Jeg tenker at min yngste er for umoden til å reflektere over dette, så det er eldste som har gitt meg det jeg må tenke over, og ta opp med min mann. Såvidt jeg vet er det tre slike utbrudd barna har fått med seg. Ikke mange, og likevel har altså min eldste tanker om dette som påvirker hennes relasjon til oss begge, og adferd, i forhold til at hun ikke vil ha venninner hos seg, bare i tilfelle... 

Dette stikker meg dypt, men jeg vet heller ikke nok. Jeg husker at mine foreldre også kranglet da jeg var liten, og jeg syntes det var dypt ubehagelig. Mine foreldre kranglet oftere, men da var begge høylytte, og såvidt jeg husker var "Idiot!" det verste ordet som ble brukt. De kranglet mer om konkrete hendelser enn urasjonell skittkasting og stygge ord. Men det var ubehagelig... og likevel skadet det meg ikke. 

Min eldste har også opplevd at foreldrene til bestevenninnen kranglet, og det opplevde hun også som ubehagelig. 

Det er ubehagelig når noen krangler! Likevel er uenighet og krangel også en del av livet. Mitt dilemma er om det uvettig raseriet min mann av og til viser er SKADELIG. 

Jeg tror jeg må snakke med noen fagpersoner, og at barna også gjør det, som type familieterapi. 

Så må jeg jo også klare å rede ut om jeg kan tilgi og glemme. Det vet jeg ennå ikke. Jeg frykter at vårt seksualliv er permanent skadet, og jeg vet ikke om det er noe jeg kan eller vil leve med heller. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg forstår godt at du er skikkelig i tvil! Og jeg vil absolutt anbefale deg å heller ta opp disse tankene med noen profesjonell, gjerne noen som kan snakke med barna hver for seg og i tillegg en terapi for hele familien. Vet om familier som har vært langt nede, men som har vært i terapi med godt resultat  

Jeg vegrer meg for å mene for mye om din familie.

Det sagt, så kan jeg nevne at jeg selv er vokst opp i en familie hvor man la lokk på de egentlige følelsene, med det resultat at sinnet kom frem på en måte som gjorde at jeg ikke en gang ville VÅGET å si til mine foreldre de tingene som du her forteller at dine barn sier til deg. 

Så i min verden er det å kalle folk «hore» og «idiot» en bagatell i forhold til det å systematisk vri og vrenge og stanse et annet menneske fra å tenke, føle og kommunisere fritt.

Ja, det er ubehagelig! Men det å ha en utblåsning og få ting ut, renser lufta.

Det å aldri klare å få ting ut, men i stedet trenere og beskylde og trykke ned andre, er i min verden minst like ille. Det å ALDRI føle seg fri til å tenke, føle, si noe, uten å hele tiden bli angrepet for hvordan man sa ting eller hva det kunne forståes som eller hva som kan bli feil eller hva andre kan tenke, er ekstremt stressende og psykisk utmattende. 

Det er nettopp derfor jeg synes det er interessant å høre om hvordan mennesker takler utblåsninger. For når man snakker om sinnemestring, så bør det være MESTRING som er i fokus. Ikke å få alt perfekt. Da ville det nok hett sinne-eliminasjon, ikke sinne-mestring  

Det at du våger å reflektere, våger å ta ting opp, våger å snakke med barna om det...det er en bra ting, synes jeg. Enda bedre; ta det opp med noen profesjonell!

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste en rapport om forskjellige typer vold, og den sa at psykisk vold generelt var mer skadelig enn fysisk vold, var mer skadelig i lengden for offeret. Det hadde ikke blitt en debatt om hvorvidt TS skulle bli i et forhold med stadige fysiske ørefiker, og det trengs heller ingen debatt om verbale knyttnever er ok eller ikke. Psykisk vold fører til intens psykisk smerte og det er ikke under noen omstendighet greit. Man kaller ikke mennesker man er glad i for hore og det som verre er! 

Anonymkode: 7b5ea...090

Langt påvei enig med deg.

Men det som er med psykisk vold er at det ikke bare er «det å kalle noen for hore» som kan være psykisk vold.

Også det å «beskylde hverandre for bruk av feil ord», «beskylde hverandre for å tåle for mye», «beskylde hverandre for å mene noe feil», «latterliggjøre», «vri», «vrenge», «mobbe» osv, kan være psykisk vold.

Vold må ses ut fra en kontekst. 

Det å beskylde andre for vold, eller for å utsette andre for vold, kan i seg selv være vold.

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns dette blir litt misvisende. Det blir litt som at du tar utgangpunkt i alle andre har så mye mer hensiktmessige reaksjonsmønstre enn ts sin mann og er snille, greie og fredfulle. Det er jo ikke det som er realiteten. Det er normalt at folk har konflikter og blir tidvis totalt urimelige i nære relasjoner, hvilken enn måte det nå manifesterer seg på. Der man absolutt kan diskutere hva som er hensiktsmessige og lite hensiktsmessige måter å utrykke sinne på, men å påstå at kruttønner liksom er noe mer psykisk voldelige enn det andre evt. er, syns jeg er frekt. Jeg er som ts sin mann, men de som har fått føle temperamentet mitt på kroppen er ikke akkurat uskyldige forsvarsløse offer som har behandlet meg veldig bra og rettferdig selv på noen som helst måte. Det er folk som har presset meg over tid, der deres reaksjonsmønster typisk har vært surmuling, hakking og nedpsyking over tid, som nok ligger mye nærmere psykisk vold, enn de få minuttene de har fått kjenne temperamentet mitt på kroppen til fulle. 

Anonymkode: 233f8...46e

Er enig i dette. Det er så feil å late som alt er sort hvitt, og hvis man ikke er sort - det vil si; ikke slår eller kaller noen for hore - så er man hvit. 

[Raven.Writingdesk]

2 timer siden, exictence skrev:

Mener du med å plassere skyld, at du må uttrykke overfor offeret at det er hans skyld i at .......

Hvorfor må du plassere skyld? Kan du ikke bare ta avstand, og om du må svare si din mening en gang uten å be om noe?

Oppnår du noe ved å plassere skyld? Hva da? En tilfredstillelse i å uttrykke at du har rett, at du er uskyldig?

Handler det om å være lykkelig, eller handler det om å påstå sin rett?

Kan nesten tro at deltagere her i tråden også har et behov for å oppnå å ha rett i om det er best for Ts å bli eller om hun velger å dra? Det viktige er at Ts finner ut hva hun har det best ved.

 

Når jeg er i en konflikt/uenighet med noen, så er det viktig for meg å se på konflikten/uenigheten pragmatisk. Fra fugleperspektiv om du vil. Jeg stoler på følelsene mine, men vet at det ofte kan være sider av en sak som endrer nyansene og hvordan jeg oppfatter ting. Sånn er det jo for de aller fleste.

Så jeg analyserer konflikten:

1.) hva er min rolle? har jeg sagt noe som provoserte frem konflikten? Er den eventuelle kritikken eller det som såret meg, berettiget? Ligger det noe sannhet i det som ble sagt, som jeg bør ta til meg? Har jeg overreagert?

- 2.) Hvorfor sa vedkommende dette? For å korrigere min adferd? har vedkommende andre agendaer? Har vedkommende en tragisk barndom, som forklarer dette? manglende kommunikasjonsevner? fordi han er mann, og de aggerer sånn? han har bare en dårlig dag? Og vil angre og be om unnskyldning?

 3.) Hva er de ytre faktorene som jeg bør ta med i betraktning? Har vi kommunisert forbi hverandre? Misforstår vi hverandre? Er vi egentlig enige, men utrykker oss ulikt? 

Ut ifra dette vurderer jeg hva jeg bør gjøre og hvordan jeg skal forvalte mitt ansvar. 

Jeg tror at særdeles mange kloke kvinner, værtfall er det sånn for meg, ofte velger å svelge kameler.

Vi kloke kvinner har en tenends til å rasjonalisere veldig mye. Og vi bevarer husfred, finner forklaringsmodeller og tar ansvar ofte via å se en konflikt fra andre nyanser og ståsted enn våre egne

. jeg tror også det er mye skam for kvinner. å opptre i sinne eller affekt. Og det er via å rasjonalisere og finne forklaringer, at vi døyver over følelsene, og forhandler frem løsninger. Vi er diplomatiske.

"I morgen var jeg alltid en løve"; er en selvopplevd bok skrevet av Arnhild Lauveng, som forteller om de overgrep hun opplevde som kasteball i norsk helsesystem. Hun bruker som eksempel, at voldtektsoffer, ofte tar en viss andel ansvar, eller forklaringer, i hvorfor de ble voldtatt. Det kan være, at de som barn ikke burde ha blitt med onkelen i badeland og holdt han i hånda da de gikk inn i dusjen. Eller at de ikke skulle drukket så mye, og tatt snarveien hjem, gjennom smuget. Lauveng argumenterer, at via å finne årsaker de selv kan kontrollere, nærmest ta ansvar for, så kan voldtektsoffer selv innbille seg, at de ikke vil bli utsatt for samme igjen. De må bare unngå smuget. Ikke la barna sine bli med en onkel til badeland. Om de unngår den adferden de tror de bidro med, som gjør dem ansvarlig for den urett de opplevde, så kan de forebygge. 

Men sannheten er, - at det er ikke tilfellet.

De kan bli voldtatt igjen. Uansett om de ikke går gjennom smuget.

Det er ingen del av den uretten de ble utsatt for, som de kan ta ansvar for. Det var en urett. De er et offer. De må legge ansvaret der det hører hjemme.

Når jeg sier det, har jeg inntrykket av, at du har tolket det (eller spekulerer i) at det er for at jeg skal hoverere, at jeg skal angripe tilbake, den som angrep meg. Men det er ikke poenget. Poenget er, at for at jeg skal klare å gi slipp, så må jeg akseptere at det jeg ble utsatt for, var ikke min skyld. Det ligger, hos den som utsatte meg for det. Og det er ikke mitt ansvar, å bevare husfred, eller tolerere dette, noe mer. Det kan skje igjen, med noen andre. Men jeg kan ikke leve livet mitt, med å unngå å ta snarveier hjem. Eller anta at enhver snarvei, er en potensiell risiko for å bli voldtatt. 

Når jeg plasserer skyld, så kan jeg sette megselv fri. Fri fra sinne, fri fra forrakt. Fri fra ansvar til å bære byrden. Og tillate meg å distansere meg fra denne personen og erkjenne at vedkommende ikke er bra for meg. Noe jeg heller ikke har mulighet til å fikse eller reparere.

Det betyr ikke, at jeg har tenkt å straffe eller være den som dømmer den andre. Og det er her jeg tror du ilegger det å "plassere ansvar" noe annet enn det jeg mener. Jeg oppfatter det som at det du legger i å "legge ansvar" innebærer også å være dommer og tildele straff.

Men dette er en indre fordeling av ansvar. Ikke en ytre. Jeg forteller megselv, at jeg skal leve videre, uten å bære skyld eller ansvar, fordi det ligger ikke hos meg, men den andre. Det er ikke min jobb, så sørge for at vi to skal være venner, om det innebærer at du gjør meg urett, som jeg ikke kan forsvare meg mot eller forebygge. Det er ikke min energi, som skal gå til å rasjonalisere med deg, finne forklaringer, eller nye strategier lenger, fordi jeg aksepterer, at de påvirket ikke, valget ditt, i å gjøre meg urett. 

Og sånn, kan jeg gå videre i livet.

Fri. Fri fra ansvar, fri fra sinne, fri fra forrakt, fri fra aggresjon, men også fri fra engstelse, for å skulle forebygge nye lignende hendelser. 

Og jeg må tørre å ta snarveien hjem. Om jeg skal kunne leve fritt uten å hemme min egen livskvalitet eller setter begrenser for hvem og hva jeg skal tørre å engasjere meg i,fremtidig.

Jeg har faktisk ikke noe å lære her, eller å gjøre, annet enn å skjerme megselv fra akkurat denne personen. 

Jeg ser også du spekulerer i at det er et " behov for å oppnå rett" blant deltakerne her i tråden, vedr. om TS blir eller går. Jeg har forklart hva jeg mener og blitt utfordret med det, da er det naturlig at jeg møter den kritikken med å begrunne mine refleksjoner.

Uansett om TS blir eller går, så synes jeg det hun er utsatt for er noe mannen skal stå ansvarlig for. Ikke TS. Hun har ikke gjort urett (ut ifra det hun beskriver) men det har han. 

Endret 15. august 2018 av veggteppe

[a l'orange]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke sagt et ord om at ts har presset mannen sin over tid. Det er ingen andre enn de to som vet forhistorien for når han klikker, og det er bare de som kjenner hverandre godt nok til å kjenne den andres triggersider. Han trykker jo på hennes med å si hun ligner på mora. Så om hun skulle trykke på hans er jo det i så fall fortjent. 

Men jeg sier det er drøyt å komme med beskyldninger om at ts sin mann driver med psykisk vold mot henne da det ikke er noe som tyder på det i det hele tatt og det er dessuten kriminelt. Hun beskriver han som en fin fyr med en negativ side som hun ikke vet om hun orker mer av. Trenger ikke gjøre ting mer dramatisk enn de er. 

Anonymkode: 233f8...46e

Nettopp!!  

 

39 minutter siden, exictence skrev:

Takk for at du siterte meg og poengterte betydningen. 

😜 jeg plukket kirsebær, og fråtset i gullkornene, håper det var ok!!

Er også helt enig i dette her;

Sitat

Hvorfor må du plassere skyld? Kan du ikke bare ta avstand, og om du må svare si din mening en gang uten å be om noe?

Oppnår du noe ved å plassere skyld? Hva da? En tilfredstillelse i å uttrykke at du har rett, at du er uskyldig?

 Handler det om å være lykkelig, eller handler det om å påstå sin rett?

Kan nesten tro at deltagere her i tråden også har et behov for å oppnå å ha rett i om det er best for Ts å bli eller om hun velger å dra? Det viktige er at Ts finner ut hva hun har det best ved.

 

Endret 15. august 2018 av a l'orange

[AnonymBruker]

Jeg har selvtillit til at det ikke knekket min seksualitet, for jeg vet at jeg har en helt ok kropp for å være min alder, og ha født barn, så jeg tenker at det finnes mange nok modne og flotte menn til å sette pris på meg, min kropp og min varmblodige og lekne holdning til sex, selv om jeg ikke lenger er 20 år og feilfri, MEN jeg har ikke spesielt lyst til å være varmblodig og leken med min mann lenger! Jeg har slett ikke noen som helst gode følelser i forhold til at han skal gjøre meg "tjenesten" å fremdeles ha sex med meg, til tross for at han anser meg som gammel og gått ut på "best før" - dato. 

Ordene hans har knust det vi hadde seksuelt sett! Noe jeg anså som unikt, trygt og veldig bra er fullstendig ødelagt. 

 

Fikk lyst å kommentere dette TS. Og hvordan det kan føles på lengre sikt ,når den som skal være din nærmeste sier sånne ting.

 For 5 år siden så kom jeg over noe mannen min hadde skrevet til ei annen dame,om kroppen min. Han diskrediterte deler av kroppen min opp mot hennes. Ikke nok med at han så det til meg, han uttalte seg til noen andre om meg.

Det har på mange måter ødelagt sexlivet vårt. Jeg blei helt knust, av at han kunne utlevere meg på den måten. Som du også  skriver ,jeg har heller ikke generelt problemer med selvtillit eller selvfølelse, og tror jeg ser helt ok ut. Men det var så ufattelig vondt at den nærmeste,den som skal være der for deg kan si,skrive noe sånt.  

Hver gang jeg ser meg i speilet så tenker jeg på det. Å jeg har virkelig forsøkt å legge det bak meg. Men det sitter etsa fast. 

Leste også det du hadde skrevet som ditt eldste barn har uttalt ang fars sinne. Jeg tenker at dette er IKKE greit. Tenk på årene du og barna har foran dere. Ikke utsett dem for dette lenger . Er min mening. 

Lykke til!

Anonymkode: aef71...e52

[AnonymBruker]

Vær så snill å ikke bli for barnas skyld. Jeg husker at pappa var utrolig stygg med mamma, men hun ble på grunn av meg.. Jeg har psykiske skader i dag som følge av dette. Jeg fungerer greit som i jobb og som mamma, men har enorme problemer i relasjoner med menn. Har ikke hatt kjæreste på 6 år på grunn av dette, men har begynt hos psykolog nå for å bearbeide fortiden.

IKKE bli på grunn av barna.

Anonymkode: 58754...eb1

[CamillaCollett]

Denne tråden her har fått meg til å tenke. 

Det slår meg at det er et ideal å kunne heve seg over fornærmelser, være "the bigger person". Den som gjennomskuer andres tilkortkommenhet og er storsinnet nok til å ikke la seg affisere. Det er ikke småtteri man ønsker folk kan være i stand til.

Selv tror jeg faktisk ikke jeg ønsker meg å være i stand til dette. Jeg vil være generøs og snill, absolutt, men jeg har ikke noe ønske om å være en sånn som lar alt prelle av meg. Ord betyr noe. Andre mennesker betyr noe. Noen sier ting som berører meg dypt, andre sier ting som sårer meg veldig. Jeg synes det er greit. Jeg synes også det er noe fint med det, at vi er sårbare mennesker som ikke vandrer uberørte gjennom tilværelsen. 

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selvtillit til at det ikke knekket min seksualitet, for jeg vet at jeg har en helt ok kropp for å være min alder, og ha født barn, så jeg tenker at det finnes mange nok modne og flotte menn til å sette pris på meg, min kropp og min varmblodige og lekne holdning til sex, selv om jeg ikke lenger er 20 år og feilfri, MEN jeg har ikke spesielt lyst til å være varmblodig og leken med min mann lenger! Jeg har slett ikke noen som helst gode følelser i forhold til at han skal gjøre meg "tjenesten" å fremdeles ha sex med meg, til tross for at han anser meg som gammel og gått ut på "best før" - dato. 

Ordene hans har knust det vi hadde seksuelt sett! Noe jeg anså som unikt, trygt og veldig bra er fullstendig ødelagt. 

 

Fikk lyst å kommentere dette TS. Og hvordan det kan føles på lengre sikt ,når den som skal være din nærmeste sier sånne ting.

 For 5 år siden så kom jeg over noe mannen min hadde skrevet til ei annen dame,om kroppen min. Han diskrediterte deler av kroppen min opp mot hennes. Ikke nok med at han så det til meg, han uttalte seg til noen andre om meg.

Det har på mange måter ødelagt sexlivet vårt. Jeg blei helt knust, av at han kunne utlevere meg på den måten. Som du også  skriver ,jeg har heller ikke generelt problemer med selvtillit eller selvfølelse, og tror jeg ser helt ok ut. Men det var så ufattelig vondt at den nærmeste,den som skal være der for deg kan si,skrive noe sånt.  

Hver gang jeg ser meg i speilet så tenker jeg på det. Å jeg har virkelig forsøkt å legge det bak meg. Men det sitter etsa fast. 

Leste også det du hadde skrevet som ditt eldste barn har uttalt ang fars sinne. Jeg tenker at dette er IKKE greit. Tenk på årene du og barna har foran dere. Ikke utsett dem for dette lenger . Er min mening. 

Lykke til!

Anonymkode: aef71...e52

Takk for at du deler en så sår opplevelse! Som er veldig relevant for min situasjon også. 

Jeg tenker mye at det er dette som til syvende og sist vil - allerede har- tatt livet av vårt forhold. Jeg vil ikke glemme ordene! Jeg kan skyve dem så langt bak som jeg klarer, og fortsette et samliv, men ordene vil ikke forsvinne, og den relasjonen vi har hatt, vil være ødelagt. 

Jeg kan tenke og gruble på dette med hvordan barna påvirkes, hente inn råd om det, kanskje få ham og dem med meg i terapi, kanskje komme frem til at dette ikke skader dem, OG LIKEVEL vårt samliv, vårt seksualliv ER skadet. Jeg tror uopprettelig. 

Jeg tror jeg har et over gjennomsnittet godt og naturlig forhold til min kropp og nakenhet. Jeg har et godt forhold til min kropp. Trives i den. Den er ikke perfekt, men den er min, den virker akkurat som den skal, den gir meg nytelse, den har båret barna mine, og den ser helt ok ut. For bare noen uker siden var jeg i bare trusen med noen venninner (delte bad på tur), og min ene venninne utbrøt spontant "Herregud så flotte pupper du har fremdeles!". Det var kjekt å høre! Jeg ser ikke på dem som flotte, for jeg sammenligner dem med hvordan de var før barn og amming, men jeg har heller aldri hatt komplekser for dem. Jeg liker kroppen min! Er helt komfortabel med den. Har vært helt komfortabel med å ha sex med min mann, og la ham betrakte meg fra alle stillinger. Aldri hatt noen hemninger ovenfor ham. De barna som har satt noen merker på kroppen min er hans barn. De årene som har satt noen merker på kroppen min har jeg delt med ham. Han har sett meg gravid, rett etter fødsel, da jeg var noen kilo tyngre, og noen kilo lettere. Det har vært helt ok. Fint! Han elsket meg, han var min mann, min kropp var hans! 

Jeg har også sett at hans kropp har endret seg. At ting siger litt, grå hår dukker frem, viker krøp oppover, ansiktet blir eldre, han har fått litt mage. Jeg har observert det, men det har ikke gjort meg noe. Jeg har elsket ham, og det er livets gang. En fin ting faktisk, å bli eldre sammen. Hans kropp har vært min kropp... og ikke en eneste gang har det falt meg inn å verken tenke eller si noe nedsettende om at han endres med årene. Det er jo slik livet er, og jeg elsker ham. Hadde tenkt å gjøre det til han ble aldri så gammel og endret i kropp og utseende. 

Jeg har også bekjente (familie) som traff den store kjærligheten i godt voksen alder. Blant annet en som var noe eldre enn jeg er nå, litt kraftig og med en kropp som har fått litt mer merker etter graviditeter enn min, fordi hun ble veldig stor som gravid. Hun har likevel truffet en flott mann, som elsker henne. At hun skulle være utgått på "best før" dato, nei han synes hun er strålende flott! Hun var merket av barn som ikke er hans engang, og han synes hun er deilig. 

Jeg er på mange måter i min seksuelle gullalder. Barna begynner å bli så store at de ikke tar all min tid og alle mine krefter. Nå har vi faktisk hatt et aktivt seksualliv hele tiden, men nå har vi etterhvert virkelig tid til å dyrke hverandre mer. 

Så sa han dette! 

Jeg vil ikke ha det slik! Jeg vil ikke ha et sexliv der jeg er hemmet av de stygge ordene han sa! Jeg vil ha en flott og moden mann, som det mitt familiemedlem fikk, som elsker og begjærer meg som trygg og moden kvinne!!!!!! 

Jeg kan vurdere alt det med barna. Kan vurdere om jeg kan leve med noen slike sinneutbrudd i året, men jeg er stygt redd for at vårt samliv er permanent skadet og ødelagt. Jeg er for ung til å akseptere at mitt seksualliv skal gå og halte videre. Være redusert til noe uten trygghet og glede! 

Det er ikke for sent for deg å velge det bort heller! 

 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Raven.Writingdesk]

17 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Denne tråden her har fått meg til å tenke. 

Det slår meg at det er et ideal å kunne heve seg over fornærmelser, være "the bigger person". Den som gjennomskuer andres tilkortkommenhet og er storsinnet nok til å ikke la seg affisere. Det er ikke småtteri man ønsker folk kan være i stand til.

Selv tror jeg faktisk ikke jeg ønsker meg å være i stand til dette. Jeg vil være generøs og snill, absolutt, men jeg har ikke noe ønske om å være en sånn som lar alt prelle av meg. Ord betyr noe. Andre mennesker betyr noe. Noen sier ting som berører meg dypt, andre sier ting som sårer meg veldig. Jeg synes det er greit. Jeg synes også det er noe fint med det, at vi er sårbare mennesker som ikke vandrer uberørte gjennom tilværelsen. 

Ja.

Og jeg tenker; om vi først blir såra, hvordan aggerer den som såra oss? Er det genuine forsøk på å reparere skaden, eller en forventning om at "såpass må man tåle"? 

[Raven.Writingdesk]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler en så sår opplevelse! Som er veldig relevant for min situasjon også. 

Jeg tenker mye at det er dette som til syvende og sist vil - allerede har- tatt livet av vårt forhold. Jeg vil ikke glemme ordene! Jeg kan skyve dem så langt bak som jeg klarer, og fortsette et samliv, men ordene vil ikke forsvinne, og den relasjonen vi har hatt, vil være ødelagt. 

Jeg kan tenke og gruble på dette med hvordan barna påvirkes, hente inn råd om det, kanskje få ham og dem med meg i terapi, kanskje komme frem til at dette ikke skader dem, OG LIKEVEL vårt samliv, vårt seksualliv ER skadet. Jeg tror uopprettelig. 

Jeg tror jeg har et over gjennomsnittet godt og naturlig forhold til min kropp og nakenhet. Jeg har et godt forhold til min kropp. Trives i den. Den er ikke perfekt, men den er min, den virker akkurat som den skal, den gir meg nytelse, den har båret barna mine, og den ser helt ok ut. For bare noen uker siden var jeg i bare trusen med noen venninner (delte bad på tur), og min ene venninne utbrøt spontant "Herregud så flotte pupper du har fremdeles!". Det var kjekt å høre! Jeg ser ikke på dem som flotte, for jeg sammenligner dem med hvordan de var før barn og amming, men jeg har heller aldri hatt komplekser for dem. Jeg liker kroppen min! Er helt komfortabel med den. Har vært helt komfortabel med å ha sex med min mann, og la ham betrakte meg fra alle stillinger. Aldri hatt noen hemninger ovenfor ham. De barna som har satt noen merker på kroppen min er hans barn. De årene som har satt noen merker på kroppen min har jeg delt med ham. Han har sett meg gravid, rett etter fødsel, da jeg var noen kilo tyngre, og noen kilo lettere. Det har vært helt ok. Fint! Han elsket meg, han var min mann, min kropp var hans! 

Jeg har også sett at hans kropp har endret seg. At ting siger litt, grå hår dukker frem, viker krøp oppover, ansiktet blir eldre, han har fått litt mage. Jeg har observert det, men det har ikke gjort meg noe. Jeg har elsket ham, og det er livets gang. En fin ting faktisk, å bli eldre sammen. Hans kropp har vært min kropp... og ikke en eneste gang har det falt meg inn å verken tenke eller si noe nedsettende om at han endres med årene. Det er jo slik livet er, og jeg elsker ham. Hadde tenkt å gjøre det til han ble aldri så gammel og endret i kropp og utseende. 

Jeg har også bekjente (familie) som traff den store kjærligheten i godt voksen alder. Blant annet en som var noe eldre enn jeg er nå, litt kraftig og med en kropp som har fått litt mer merker etter graviditeter enn min, fordi hun ble veldig stor som gravid. Hun har likevel truffet en flott mann, som elsker henne. At hun skulle være utgått på "best før" dato, nei han synes hun er strålende flott! Hun var merket av barn som ikke er hans engang, og han synes hun er deilig. 

Jeg er på mange måter i min seksuelle gullalder. Barna begynner å bli så store at de ikke tar all min tid og alle mine krefter. Nå har vi faktisk hatt et aktivt seksualliv hele tiden, men nå har vi etterhvert virkelig tid til å dyrke hverandre mer. 

Så sa han dette! 

Jeg vil ikke ha det slik! Jeg vil ikke ha et sexliv der jeg er hemmet av de stygge ordene han sa! Jeg vil ha en flott og moden mann, som det mitt familiemedlem fikk, som elsker og begjærer meg som trygg og moden kvinne!!!!!! 

Jeg kan vurdere alt det med barna. Kan vurdere om jeg kan leve med noen slike sinneutbrudd i året, men jeg er stygt redd for at vårt samliv er permanent skadet og ødelagt. Jeg er for ung til å akseptere at mitt seksualliv skal gå og halte videre. Være redusert til noe uten trygghet og glede! 

Det er ikke for sent for deg å velge det bort heller! 

 

 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Hei TS, så fint at du deltar i tråden

Jeg vet ikke om du har fått lest alle innleggene våre, men vi er mange som har engasjert oss idag. Jeg har nok personlig fått mange tanker rundt tråden, fordi den rokket ved noe i meg også, som både mor og kvinne.

Jeg lurer på, om du har lyst til å svare: Tror du han sa dette, nettopp fordi han visste at det ville såre deg, og svekke selvtilliten din? 

- Og har dere snakket ut om, hvor mye dette faktisk tok fra deg selvtillit? Jeg antar jo at dere har det, siden du sier at du ikke ønsker å ha sex med han. Når han svarer at han vil da ha sex med noen andre, fordi du kan ikke forvente at han skal leve uten sex (om jeg husker riktig?) - så er det vel lett å tolke dette som at han avfeier at det han sa, faktisk såret deg så dypt som det gjorde..? Kan det stemme? At han enten ikke forstår at dette var noe å "ta på veg for", eller at han forventer at "såpass må du bare tåle"? 

[AnonymBruker]

Men hva sa han?

Anonymkode: 3db7b...dfb

[a l'orange]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også bekjente (familie) som traff den store kjærligheten i godt voksen alder. Blant annet en som var noe eldre enn jeg er nå, litt kraftig og med en kropp som har fått litt mer merker etter graviditeter enn min, fordi hun ble veldig stor som gravid. Hun har likevel truffet en flott mann, som elsker henne. At hun skulle være utgått på "best før" dato, nei han synes hun er strålende flott! Hun var merket av barn som ikke er hans engang, og han synes hun er deilig. 

Jeg er på mange måter i min seksuelle gullalder. Barna begynner å bli så store at de ikke tar all min tid og alle mine krefter. Nå har vi faktisk hatt et aktivt seksualliv hele tiden, men nå har vi etterhvert virkelig tid til å dyrke hverandre mer. 

Så sa han dette! 

Jeg vil ikke ha det slik! Jeg vil ikke ha et sexliv der jeg er hemmet av de stygge ordene han sa! Jeg vil ha en flott og moden mann, som det mitt familiemedlem fikk, som elsker og begjærer meg som trygg og moden kvinne!!!!!! 

Jeg kan vurdere alt det med barna. Kan vurdere om jeg kan leve med noen slike sinneutbrudd i året, men jeg er stygt redd for at vårt samliv er permanent skadet og ødelagt. Jeg er for ung til å akseptere at mitt seksualliv skal gå og halte videre. Være redusert til noe uten trygghet og glede! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Har gått og pønsket litt på dette med kommentaren/sexlivet, trådstarter.

Jeg er nok ikke ferdig-prosessert på det området enda, men du...?

Du spurte om han dypest sett mente det han sa? 

Jeg vil tippe nei. Jeg tror mest sannsynlig han sa det som rammet DEG hardest, fremfor det som HAN mente.

Renspikket idioti, jeg vet. Han pisser i sin egen seng. 

Og familiemedlemmet, har de vært sammen lenge? Hadde dere det slik da dere hadde vært sammen like lenge som de?

Jeg spør, fordi det er lett å se til noen og sammenligne seg med, men det kan være lett å glemme at det man opplever - nesten aldri, vil jeg tro - sier noe om hvem man er, men hvem den som sier noe, er. Om situasjon, heller om noen overordnet realitet. 

Selv den vakreste kvinne på jord har fått høre at hun er stygg, selv den styggeste kvinne på jord har fått høre hun er vakker.

Jeg kjenner en kvinne som er antageligvis den nydeligste personen jeg er - smashing utseende, fantastisk personlighet, kø av menn hele livet - likevel med noen tydelige spor av usikkerhet. En dag fikk jeg høre en historie som forklarte meg hvorfor; Noen hadde sørget for å jekke henne ned.

Ettertrykkelig. 

Jeg må si jeg har lurt på om «noen» ville ha gjort det, hvis hun ikke var så fantastisk.

Det eneste tipset jeg egentlig har er å bruke tid, finne en måte å få følelsene ordentlig ut - selv om de er aldri så vonde - og aaah, skulle ønske vi kunne lage en tråd om hva kvinner faktisk har opplevd. Eller om det finnes noen som vet om slike historier fortalt av ellers vellykkede kvinner. For at det finnes - MYE! - smerte der, mange som har mistet troen på seg selv, lysten på sex, følelsen av å mestre det de før mestret, det er jeg ikke i tvil om!

Eller les noe av Thich Nhat Hanh. Hva som helst, nesten.

Eller hva med det litt mer pragmatiske; For hver ting han sier om kroppen din som sårer deg, så går du rett ut og spør fem tilfeldige menn om hva de synes?  

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke sagt et ord om at ts har presset mannen sin over tid. Det er ingen andre enn de to som vet forhistorien for når han klikker, og det er bare de som kjenner hverandre godt nok til å kjenne den andres triggersider. Han trykker jo på hennes med å si hun ligner på mora. Så om hun skulle trykke på hans er jo det i så fall fortjent. 

Men jeg sier det er drøyt å komme med beskyldninger om at ts sin mann driver med psykisk vold mot henne da det ikke er noe som tyder på det i det hele tatt og det er dessuten kriminelt. Hun beskriver han som en fin fyr med en negativ side som hun ikke vet om hun orker mer av. Trenger ikke gjøre ting mer dramatisk enn de er. 

Anonymkode: 233f8...46e

Jeg mener at det mannen har gjort/sagt går inn under begrepet vold. Det betyr ikke nødvendigvis at det er straffbart, det skal slik jeg har forstått det bære preg av mishandling før det blir straffbart. Jeg har sett gjentagende vold bli definert som mishandling når det begrenser livskvaliteten til den utsatte.

En vanlig definisjon for vold i Norge, hentet fra dinutvei.no:

Sitat

"Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil."

Sitat

Psykisk vold: Bruk av ord og stemme som truer, skader, krenker eller kontrollerer andre. Å nedvurdere, være likegyldig til og ydmyke andre er også former for psykisk vold. Eksempler er: «Jeg skal drepe deg», «du er ikke verdt noe», «du er så stygg og feit at ingen kan være glad i deg».

Vold trenger ikke være uoverkommelig i et forhold mellom to voksne mennesker, og vold kan godt komme som en reaksjon/motvold på vold man er utsatt for (eller har vært utsatt for tidligere i livet). Noen ganger skader det så mye at man ikke leger og blir trygg igjen.

Anonymkode: 022aa...076