Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at det var det han var ubevisst ute etter. 

For da får han jo bekrefta det kan kanskje frykter, nemlig at han ikke er god nok for deg eller noen andre. 

Anonymkode: 44517...838

Kanskje ubevisst ja!

Jeg heller mer til å tro at han bevisst ville knuse min selvfølelse og selvtillit, slik at jeg ble så usikker på meg selv at jeg ikke kan klare tanken på å kle av meg for noen andre enn ham. Ham som, tross at jeg er blitt gammel, fremdeles orker å ha sex med meg, fordi han tross alt er glad i meg. (Og det burde jeg være takknemlig for!) 

Men din teori er ikke dum! Det er ikke utenkelig at du har rett, men likevel heller jeg til min teori. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle som har engasjert seg i tråden! 

Nå har jeg lest alle innleggene, og her var det mye både klokt og provoserende. Jeg rekker ikke over å svare på alt dessverre, men jeg har lyst til å generelt kommentere noe. 

Jeg synes at @RoH skriver en del til ettertanke, men jeg kjenner meg ikke helt igjen i det du skriver om min relasjon og holdninger til mannen min. Jeg kan fint akseptere at han har helt andre styrker og svakheter enn meg, det er en av årsakene til at jeg falt for ham, og jeg har ingen ønsker om å gjøre ham til meg. Jeg vil bare ikke lenger finne meg i å bli utskjelt og tråkket på på denne måten. Du lurer på hva jeg gjør for å provosere frem dette, men jeg gjør faktisk utrolig lite for det. Av og til tror jeg rett og slett at generell frustrasjon bygger seg opp for ham, og det trenger ikke å ha noe å gjøre med meg engang. Han har nærmest lyst til å blåse ut, fordi ulikt har bygget seg opp i ham. Ofte har jeg etter en slik utblåsning forsøkt å nøste opp i hva som utløste det, og det var som regel en bagatell jeg må spole godt tilbake for å huske, for det står overhodet ikke i samsvar med reaksjonen. Nest siste sinneutbrudd ble utløst av at jeg spurte om han hadde husket på at han skulle bestille noen billetter. Siste av at han hadde fått en kollega til å kjøpe noe på taxfree for meg, men oppga en pris som ikke var texfree pris, så jeg stusset litt på det, og ville sjekke prisen på nett. BOOOOOM!

En del lurer også på dette med hvordan dette påvirker barna. Jeg synes jeg har skrevet litt om tanker rundt det, men vil gjerne legge til at jeg har to barn som generelt er veldig trygge. De lusker ikke i dørene og er usikre, men er barn som viser og snakker om følelser på godt og vondt. Som er veldig trygge på at de er elsket, og som har mange gode omsorgspersoner rundt seg. I tillegg til meg og faren har de også svært nær og god relasjon til mine foreldre og mine søsken med familie. Vi er en tett og god familie, og hadde mine barn følt hjemmesituasjonen svært belastende hadde de hatt mange å betro seg til. Hadde de følt den veldig belastende er jeg temmelig sikker på at de hadde betrodd seg til noen i familien, slik de har gjort angående forskjellige tanker og følelser de har hatt om mye. Enten til meg eller noen i familien, som de vet bryr seg utrolig mye om dem. Hadde de de betrodd seg til noen i familien ville jeg få høre det. De deler generelt veldig mye av sine tanker og følelser, både med oss og familien, og de er ikke redde for å vise verken sorg eller sinne. Jeg er egentlig ikke redd for at de er skadet av dette, men jeg bærer en frykt i meg for at de kan bli skadet på sikt. Både fordi jeg ikke vet hva han vil slenge ut i neste sinneutbrudd, og fordi det ikke er en sunn relasjon vi viser dem, når far sier slike meningsløst stygge ting, og mor aksepterer det ved å tilgi. 

Å lære seg å viktigheten ved å si unnskyld når man har gjort noe galt er bra. Å lære seg viktigheten ved å tilgi er bra. Det finnes imidlertid grenser for hva man kan si der det er greit å bare si unnskyld, og så skal det være greit, og det finnes grenser for hva man skal tilgi. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

Beklager at jeg ikke nevnte andre ved nick! Mye bra og klokt skrevet, og jeg har trykket liker i vildensky. Det er mange kloke og gode mennesker her på forumet! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

Herregud som jeg kjenner meg igjen i din situasjon.. Min mann har jevnlige sinne utbrudd hvor han sier utrolig stygge og sårende ting. Om væremåten min, at jeg ligner i væremåte på min pappa og søster (som han misliker sterkt), hva jeg sier, gjør, ikke gjør, har på meg/ikke har på meg og dette kan være veldig veldig små filleting han mister det for, eller større ting. Vet aldri når det kommer. Han skriker og «mansplainer» ting jeg har sagt jeg forstår. Jeg må alltid være den som holder roen hvis ikke går det helt over stokk og stein.. Vi kan så si ikke ha en kveld ute uten at dette skjer, da han er ganske sjalu og liker ikke hvis jeg får oppmerksomhet fra andre, og skylder alltid på meg for at jeg får det. Jeg har lenge latt meg kue og prøvd å være den han ønsker, men jeg har blitt ulykkelig og begynte å miste meg selv. Blitt så ille at jeg nesten ikke tør å se meg rundt når vi er ute sammen. Veldig ofte er det «men kjære deg, det skjønner du vel?» som om jeg er dum. Og så hvis ting blir glemt eller ikke er helt optimalt så er det «jeg hadde jo håpet på at du....» og legger all skyld på meg for ting som går galt. Iblandt ser han seg selv ganske fort og gir en ordentlig unnskyldning og andre ganger tar det dager før vi rydder opp. Men jeg vet så godt at utrolig mye sitter i hans egen misfornøydhet med selv selv og følelsen av å være «liten». Han er lavere enn meg og gjennomsnittsmannen i Norge, men utover det forstår jeg ikke hvorfor han ikke føler seg bedre med seg selv. Jeg har prøvd å bygge han opp og vise masse kjærlighet og nærhet, men det er ikke så lett når disse utbruddene kommer og jeg mister helt «gnisten». Jeg tror nok ikke jeg orker så mye mere for å være ærlig. Hjertet mitt knuser for hver dag jeg innser at vi må dele på vår sønn og livet ikke blir slik jeg har sett for meg. Jeg blandet meg veldig her nå uten å egentlig hjelpe deg noe særlig, så litt ego av meg å si noe her i det hele tatt.. Jeg synes faktisk det bare var utrolig godt å lese hvordan du takler dette og at jeg ikke er alene, selvom jeg ikke unner noen å stå i dette! Du er sterk, lykke til videre!❤️

Anonymkode: 86fce...cfe

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud som jeg kjenner meg igjen i din situasjon.. Min mann har jevnlige sinne utbrudd hvor han sier utrolig stygge og sårende ting. Om væremåten min, at jeg ligner i væremåte på min pappa og søster (som han misliker sterkt), hva jeg sier, gjør, ikke gjør, har på meg/ikke har på meg og dette kan være veldig veldig små filleting han mister det for, eller større ting. Vet aldri når det kommer. Han skriker og «mansplainer» ting jeg har sagt jeg forstår. Jeg må alltid være den som holder roen hvis ikke går det helt over stokk og stein.. Vi kan så si ikke ha en kveld ute uten at dette skjer, da han er ganske sjalu og liker ikke hvis jeg får oppmerksomhet fra andre, og skylder alltid på meg for at jeg får det. Jeg har lenge latt meg kue og prøvd å være den han ønsker, men jeg har blitt ulykkelig og begynte å miste meg selv. Blitt så ille at jeg nesten ikke tør å se meg rundt når vi er ute sammen. Veldig ofte er det «men kjære deg, det skjønner du vel?» som om jeg er dum. Og så hvis ting blir glemt eller ikke er helt optimalt så er det «jeg hadde jo håpet på at du....» og legger all skyld på meg for ting som går galt. Iblandt ser han seg selv ganske fort og gir en ordentlig unnskyldning og andre ganger tar det dager før vi rydder opp. Men jeg vet så godt at utrolig mye sitter i hans egen misfornøydhet med selv selv og følelsen av å være «liten». Han er lavere enn meg og gjennomsnittsmannen i Norge, men utover det forstår jeg ikke hvorfor han ikke føler seg bedre med seg selv. Jeg har prøvd å bygge han opp og vise masse kjærlighet og nærhet, men det er ikke så lett når disse utbruddene kommer og jeg mister helt «gnisten». Jeg tror nok ikke jeg orker så mye mere for å være ærlig. Hjertet mitt knuser for hver dag jeg innser at vi må dele på vår sønn og livet ikke blir slik jeg har sett for meg. Jeg blandet meg veldig her nå uten å egentlig hjelpe deg noe særlig, så litt ego av meg å si noe her i det hele tatt.. Jeg synes faktisk det bare var utrolig godt å lese hvordan du takler dette og at jeg ikke er alene, selvom jeg ikke unner noen å stå i dette! Du er sterk, lykke til videre!❤️

Anonymkode: 86fce...cfe

Huff, dette var vondt å lese, og jeg er glad for at du deler dette, for om dette skjer nesten daglig må det nødvendigvis bryte deg fullstendig ned. Jeg synes min situasjon er tung nok, og jeg har trossalt en mann som de fleste dager gir uttrykk for at han liker den jeg er, er stolt av at jeg er hans kone og at han har respekt for meg og mine meninger. LIKEVEL synes jeg det er tungt og vondt at han har disse utbruddene hvor han kutter meg opp som menneske, vrir og vender på bitene, og lager et forferdelig bilde av meg som partner og person. 

Nesten hver dag! Hvordan kan man da klare å plukke seg selv opp igjen? Kan man det? Jeg tror ikke det! Å hele tiden bli fordummet, tolket i verste mening, kalt ting, gitt hensikter man faktisk ikke har, gå på tå, hele tiden. Det må nødvendigvis bryte deg ned! 

Jeg vet at jeg er sterk, men selv de langt sjeldnere tilfeller av dette gjør noe med meg. Jeg setter stadig speilet på meg selv. Ok, i noen grader er dette bra. Jeg har måtte lære meg å tenke meg litt om, og å kommunisere tydeligere. Være bevisst på hvordan jeg sier ting, for at det ikke skal tolkes i negativ forstand, når jeg faktisk ikke mener det negativt. Jeg har lært meg litt om hvordan kroppsspråk og berøring kan tolkes positivt eller negativt. Jeg har lært meg at jeg må sette ord på ting tydelig, ikke tro at mine tanker, følelser og behov kan tolkes. Jeg er blitt bevisst på mye som har med generell kommunikasjon å gjøre, men jeg er ikke blitt redd. Jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg kommuniserer, men jeg har ikke endret interesser, klesstil, adferd ellers eller hvordan jeg forholder meg til andre mennesker. Min situasjon er ikke så graverende at det har vært nødvendig, siden min mann stort sett synes jeg er bra som jeg er, men jeg kan på grunn av hvor ubehagelig det er når det skjer sette meg litt inn i hvor forferdelig det må være å oppleve dette stadig. Når dette skjer trenger jeg noen dager på å plukke meg selv opp igjen, og riste av meg de vonde ordene. Hadde min mann da gjentatt det hele før jeg fikk reparert både meg selv og relasjonen til ham, og kommet med slike stikk konstant, så hadde jeg gått i stykker som menneske. 

Slik kan du ikke ha det! Jeg lurer på om jeg kan ha det slik jeg har det, og heller mot nei, men det din mann gjør er enda verre. 

Ja, det kommer sikkert av hans usikkerhet og selvfølelse, som i min situasjon, men det er faktisk ingen unnskyldning. Det er en forklaring bare, men det gjør det ikke mer ok eller mindre skadelig! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, dette var vondt å lese, og jeg er glad for at du deler dette, for om dette skjer nesten daglig må det nødvendigvis bryte deg fullstendig ned. Jeg synes min situasjon er tung nok, og jeg har trossalt en mann som de fleste dager gir uttrykk for at han liker den jeg er, er stolt av at jeg er hans kone og at han har respekt for meg og mine meninger. LIKEVEL synes jeg det er tungt og vondt at han har disse utbruddene hvor han kutter meg opp som menneske, vrir og vender på bitene, og lager et forferdelig bilde av meg som partner og person. 

Nesten hver dag! Hvordan kan man da klare å plukke seg selv opp igjen? Kan man det? Jeg tror ikke det! Å hele tiden bli fordummet, tolket i verste mening, kalt ting, gitt hensikter man faktisk ikke har, gå på tå, hele tiden. Det må nødvendigvis bryte deg ned! 

Jeg vet at jeg er sterk, men selv de langt sjeldnere tilfeller av dette gjør noe med meg. Jeg setter stadig speilet på meg selv. Ok, i noen grader er dette bra. Jeg har måtte lære meg å tenke meg litt om, og å kommunisere tydeligere. Være bevisst på hvordan jeg sier ting, for at det ikke skal tolkes i negativ forstand, når jeg faktisk ikke mener det negativt. Jeg har lært meg litt om hvordan kroppsspråk og berøring kan tolkes positivt eller negativt. Jeg har lært meg at jeg må sette ord på ting tydelig, ikke tro at mine tanker, følelser og behov kan tolkes. Jeg er blitt bevisst på mye som har med generell kommunikasjon å gjøre, men jeg er ikke blitt redd. Jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg kommuniserer, men jeg har ikke endret interesser, klesstil, adferd ellers eller hvordan jeg forholder meg til andre mennesker. Min situasjon er ikke så graverende at det har vært nødvendig, siden min mann stort sett synes jeg er bra som jeg er, men jeg kan på grunn av hvor ubehagelig det er når det skjer sette meg litt inn i hvor forferdelig det må være å oppleve dette stadig. Når dette skjer trenger jeg noen dager på å plukke meg selv opp igjen, og riste av meg de vonde ordene. Hadde min mann da gjentatt det hele før jeg fikk reparert både meg selv og relasjonen til ham, og kommet med slike stikk konstant, så hadde jeg gått i stykker som menneske. 

Slik kan du ikke ha det! Jeg lurer på om jeg kan ha det slik jeg har det, og heller mot nei, men det din mann gjør er enda verre. 

Ja, det kommer sikkert av hans usikkerhet og selvfølelse, som i min situasjon, men det er faktisk ingen unnskyldning. Det er en forklaring bare, men det gjør det ikke mer ok eller mindre skadelig! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Ja det er fryktelig slitsomt.. Det er ikke daglig, noen ganger i måneden vil jeg si at det er. Kan gå noen uker mellom utbruddene også plutselig på de neste 2 så blir det mange.. Kommer veldig Ann på hva vi gjør rett og slett, men er vi ute og finner på noe er det som regel noe han har å sette fingeren på som jeg har gjort galt. Noen ganger blir han direkte sint og stygg, andre ganger går det helt Ok å ta det imot. Men han har blitt fly forbannet over at jeg for eksempel lar vasken renne lenge med varmt vann for å skylle tallerkner. Må jo tenke på miljøet...😒 men når noe som dette skjer vet jeg jo at det ligger noe annet bak det sinnet, men det er jo uansett ikke Ok. Ofte får jeg beskjed om at jeg ikke setter familien først, han først, sammenligner meg med andres damer og får meg generelt til å føle meg som verdens dårligste mamma og kjæreste. Han har utrolig mange gode sider altså, han kan få meg til å føle meg helt fantastisk, men veien er dessverre ofte veldig kort til å føle meg helt håpløs. Har sagt så mange ganger at ordene han bruker har betydning, måten man sier ting på, det har betydning. Også plumper han allikevell uti det så altfor ofte. Har prøvd å ikke ta han i verste mening og ha litt tykere hud og svare tilbake, og det hjelper på de små kommentarene, men når han mister det helt, da er det ikke noe som hjelper... 

Anonymkode: 86fce...cfe

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at det var det han var ubevisst ute etter. 

For da får han jo bekrefta det kan kanskje frykter, nemlig at han ikke er god nok for deg eller noen andre. 

Anonymkode: 44517...838

Jeg tror at dette kan være kjernen, og det gjør situasjonen nesten umulig for ts. Så lenge mannen ikke gjør noe for å håndtere (og kanskje minske) denne redselen - er det ikke umulig at utbruddene hans blir verre og vanskeligere å forholde seg til.

Problemet med angst kan jo være at den vokser og blir litt vanskeligere å håndtere om man ikke gjør noe med den. Jeg tror RoH har rett i at mannen føler at familien hans er truet, og jeg tror mannen har en "sannhet" han føler på innimellom. At ingen er til å stole på/ingen kommer til å holde ut med ham over tid. Denne sannheten blir testet når usikkerheten/angsten vokser seg for stor og vond.

Jeg skrev tidligere i tråden at jeg mener mannens løsning er en "quick fix". Hver gang han får et utbrudd og ts ikke forlater ham, så føler han seg bedre en stund. Men så lenge hans "sannhet" er at hun kommer til å dra sin vei - så vil angrepene bli styggere om angsten blir sterkere. De vil skade mer og totalslitasjen blir større.

Så lenge mannen trolig også opplever at ts er sterkere (ut fra oppførselen hans og ordene som "Joda, du har alltid rett. Jeg er alltid dum! Du er så flink til å prate! Så flink til absolutt alt... ingen kan si noe til deg eller bestemme over deg! Det er bare jeg som gjør feil! Jeg gjør alltid feil! " så vil han også føle det er urettferdig at hun ikke bare tar i mot, forstår og går videre. Er hun "flinkere" enn ham så må hun forstå og tilgi, eventuelt leter han etter årsaker til at hun ikke er bedre - for da kan hun jo heller ikke dra fra ham. Da er de like gode.

Jeg kommer igjen tilbake til at han har et problem han ikke vet hvordan han skal forholde seg til og håndtere. Han trenger å føle seg bedre. Den nærmeste er ts og når angsten vokser så tar han frustrasjonen ut på henne. Da kan han midlertidig føle at hun ikke er noe bedre enn ham (ved at han devaluerer henne), eller hun viser at hun blir, at hun ikke forlater ham og det stiller også angsten en stund.

Så lenge han ikke tør eller klarer å gå inn og se på hvorfor han reagerer som han gjør (og jeg har ikke noe problem med å se at han har det vondt og at det er forferdelig vanskelig) - så gjør han det også vanskeligere og vanskeligere for seg selv. Han skyver vekk den som kunne vært hans største støtte, og bare ts kan kjenne på hvor mye hun synes det er greit å leve med. For egen del og for barnas del.

Problemet med å sjekke hvor mye strikken tåler er jo at den blir slakkere og mindre elastisk av stadig belastning, og plutselig en dag ryker den. Kanskje til og med av en belastning som den tidligere har tålt.

 

Anonymkode: 022aa...076

[exictence]

8 timer siden, ItchyBitchySpider skrev:

Problemet er at hvis en kvinne lar sin mann kalle henne hore og bare smiler tilbake, vil det eskalere. Han vil miste respekten for henne og såre henne enda mer. Det blir det samme som å tro at mobbere vil respektere deg og slutte å mobbe bare man smiler tilbake. 

Så klart skal man ikke smile tilbake til noen som gjør deg vondt. Det er viktig å si ifra til den personen som sårer deg at dette er ikke greit i det hele tatt. Stå opp for deg selv og si ditt syn på en saklig måte, eller du f.eks begrunner at du synes dette er vondt, sårende. Ikke snakk til noen på den måten. Du kan velge å gå, fjerne deg fra situasjonen. Du kan gjøre mye for at du viser at du ikke synes det er greit. Men man behøver ikke å angripe igjen for å si ifra. 

Jeg føler jeg gjentar meg. Det er helt greit for meg, men jeg vil gjerne bli forstått og vet ikke helt hvordan jeg skal si det annerledes på en mer forståelig måte.

8 timer siden, ItchyBitchySpider skrev:

Hvis det var din datter som ble regelmessig kalt hore av mannen sin, ville du også ha tatt mannens parti og forklart din datter at det GJØR GODT for henne å bli kalt hore? 

 Hadde mannen kalt henne hore gjentatte ganger, synes jeg min datter skulle gå fra ham og ikke leve med ham mer.

Nå måtte jeg lese en gang  til hva du egentlig skriver. Har du forstått på meg at jeg mener at det skal gjøre godt (med store bokstaver, skriver du ??)  for noen å bli kalt hore, å bli såret. Da har jeg i hvert fall ikke klart å nå inn til deg. 

Så klart det ikke føles godt når man blir såret. 

Jeg kunne prøve å forklare mitt syn igjen, men jeg merker da at jeg bare gjentar det jeg tidligere har sagt. 

[RoH]

TS jeg har lest åpningsinnlegget ditt en gang til, for og friske opp i går en gang til for å se om jeg bomma i min oppfatning av innholdet, jeg må medgi at jeg nok dro stakkars mann litt langt i mine innlegg, det gjorde jeg og det beklager jeg, men sånn blir det når jeg føler meg provosert, som eneste manne i denne debatten føler jeg meg nok fort litt overkjørt, jeg er nok til en hvis grad lik mannen din på dette feltet. 

Du skal selvfølgelig ikke finne deg i at han fillerister deg verbalt. Han har sin personlighet, denne får du nok ikke endret fundamentalt, det er i så tilfelle noe han selv må ville ikke noe du kan tvinge gjennom.

Jeg ser du har dreid en del i din argumentasjon, dette er kjempebra og jeg blir faktisk glad av det. Fra og være sint og skulle gå ser du at familien har et problem. Dette er bra. 

Jeg tenker at det et par stikk til jeg kan komme med. 

Se Briget Jones dagbok episode 2 en gang til, jeg synes senen der hun sitter i fengsel sammen med en haug med prostituerte og skal forklare hvorfor hun er så sint at hun må gå fra mannen sin er helt genial.

Tenke over at vi fysisk er forskjellige, dvs hjernen våres er bygd opp forskjellig fra naturen sin side, vi menn (spesielt de med høyt testo) tenker ikke likt, din mann oppfatter jeg mer som en handygubb ikke en advokattype. Altså har du funnet deg en av beste sorten, sikkert ikke ulik faren din , vi menn altså er genetisk programmert (dette får du ikke forandret greie) til og gå i krig, drepe isbjørn, ikke lære av våre feil (ingen er vel så dumme at de prøver og drepe isbjørn gang nr. 2 når de husker hvordan det gikk forrige gang, da er det bedre og satse på og løpe fortest), her er kvinner genetisk programmert totalt annerledes. Dette er selvfølgelig sterke forenklet og generaliserende, men likevel 95% sant.  Også er det vår arv, altså vår oppdragelse, jeg tipper at din mann har noe bagasje her i sin manglende evne til og be om unnskyldning. For hunder tror vi det er 70-80% genetikk 20-30% miljø (altså oppdragelse). Den oppdragelsen vi får fra 0-12 år sitter etset i vårt handlingsmønster, det eneste som kan motvirke det er rasjonell tenking (og den rasjonaliteten overstyres glatt av følelser). Så hvordan er din mann påvirket av dette og hvordan er du påvirket av dette? Tenk over det, kan du akseptere dette. Så til alderen, jeg tror vi fra naturens side ikke er ment å leve det livet vi lever, vi blir eldre og eldre. Dette ser vi på det fysiske og vår forakt mot å eldes. Den delen som styrer hormonene er kanskje den delen som er minst tilpasset, om jeg ikke husker feil er dette en av de eldste delene av hjernen. Menns testoronnivå går ned, kvinners opp, kvinners østrogennivå går ned, menns opp. Kvinner som egentlig var bra familieevner ender opp som halvnazistiske undertrykkende bøller som hakker og kjefter over at alt er galt, menn svinser rundt med forkle og lurer på hva han kan gjøre for å tilfredsstille dette missfornøyde kvinnemenneske som egentlig har forandret seg totalt, fra den vakre sårbare skapningen til en sint tyrann. Kvinnens oppfatning har du nok bedre oversikt over så her får du tenke selv. Generelt vil jeg si menn blir mer og familiære og feminine etter som tiden går mens kvinnen går den andre veien. I 60 års alderen har kvinner like høyt eller høyere testonivå enn menn. Dette er vår seksualitet som får testet seg og kjørt seg i denne prosessen. Når kvinnen da etter en periode finner ut at denne dotten kan jeg ikke leve med begynner de og samle opp dritt, å her er vel du nå, men du viser i alle fall en klokskap i og delta i diskusjonen, og en dreining som gjør at jeg tror du er bedre enn de som bare forlater familien sin for å lage en ny.( Puh denne var lang og masse spekulasjon :)). 

Så til det siste, om du ønsker å forandre mannen din, at hans raseriutbrudd virkelig sårer så mye som du beskriver, og du ikke kan leve med denne feilen, at du som den verbalt intelligente, den følelsemessig sterkeste ikke kan jobbe rundt den så må han få en brutal beskjed, noe som påvirker hans hormoner, noe som skader han på hans mest sårbare punkt. Det mest brutale vi kan gjøre, det verste vi gjør mot andre er og gå. Dette gjelder i diskusjoner, det gjelder i silent treatment, kvinner bruker dette hele tiden. Ref @a l'orange i et innlegg over. Vi sier da du er ikke vært min tid. Du har ikke noen verdi for meg. Forklar han dette når han ikke er sint. At hans raseriutbrudd vil medføre at du kommer til og løse opp familien med alt dette innebærer. Å at du faktisk legger ansvaret på han for dette.

Lykke til videre, synd du skriver under AB for det hadde vært fint å følge deg i andre debatter,  jeg hadde egentlig parkert tråden, men tenkte at jeg skyldte deg et svar nå gjør jeg det og stikker hode ut et annet sted .   

      

 

 

Endret 16. august 2018 av RoH

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje ubevisst ja!

Jeg heller mer til å tro at han bevisst ville knuse min selvfølelse og selvtillit, slik at jeg ble så usikker på meg selv at jeg ikke kan klare tanken på å kle av meg for noen andre enn ham. Ham som, tross at jeg er blitt gammel, fremdeles orker å ha sex med meg, fordi han tross alt er glad i meg. (Og det burde jeg være takknemlig for!) 

Men din teori er ikke dum! Det er ikke utenkelig at du har rett, men likevel heller jeg til min teori. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Din teori og min er ingen motsetning, dessverre.

For når han har fått bekrefta at han er dum er det like viktig at du også er dum, at han i sitt hode trekker deg ned på sitt nivå,sia han ikke klarer å heve seg til ditt. Litt Maria Mena: "I pull you down just to keep you around, because when you realize how amazing you are, you are gonna leave me" 

Hva man oppnår med sånt? På sikt ingenting. I øyeblikkets impuls, at ting "stemmer". 

Med litt strøsukker av 40-årskrisa på topp. 

Anonymkode: 44517...838

[exictence]

7 timer siden, a l'orange skrev:

Jeg tenker at dette med å være «the bigger person» er noe som kan føles godt for et menneske, i seg selv.

Ja, det var det jeg tenkte da jeg skrev "klok". Men det skal ikke være en konkurranse om hvem som er "the biggest", men det sier jo da egentlig seg selv at da er man ikke "the biggest" lenger. Du har helt rett. 

7 timer siden, a l'orange skrev:

Som omsorgsperson for barn, er det et absolutt MUST!

Det ligger i ordet; Å være større enn. Det er klart at skal man kunne yte omsorg er man nødt til å være større enn. Da må man også ha genuin interesse for dette, det å ikke alltid kunne sette seg selv først.

 

7 timer siden, a l'orange skrev:

Det gjelder også som foreldre-par; Man kan ikke la problemene i parforholdet ta opp så mye mental og psykologisk plass i hodet, at man ikke klarer å være større enn sine barn, om man kan si det på den måten (begynner å bli litt trøtt her). 

Og dette blir jo fort et problem siden man risikerer så mye; Svik, utroskap, det å såre hverandre, seksuelle problemer, det å bli forlatt, og så videre. Og så har man ulike personligheter og ulike måter å takle og bearbeide ting på, alene og som par.

Det jeg OPPLEVER at trådstarter egentlig reflekterer rundt - og som jeg mener er en viktig intern diskusjon for å faktisk VÆRE the bigger person - er hvordan hun skal klare å forholde seg slik at hun ivaretar både 

- sine egne grenser

- tryggheten til barna hennes 

- fremtiden til barna hennes og til familien

...nå som alt tilsynelatende vakler og knaker i festene.

 

Det du har opplevd, og måten du reagerer på, minner meg om når mennesker beskriver svik og utroskap. 

Denne komplette mangelen på trygghet og kontroll, som oppstår når det man holdt fast på plutselig viser seg å kanskje være falskt.

Altså, dette kan jeg love deg; Dette kommer til å bli BEDRE med tiden. Dette vet jeg både fordi tid fungerer, og fordi jeg vet at kroppen din og hodet ditt jobber på spreng med å plassere brikkene, og det hodet ditt fungerer som en supermaskin.

Jeg er overbevist om at du er en brennheit dame, trådstarter, og jeg tror også du selv har en nokså brukbar selvtillit og at du innerst inne vet HVA han egentlig mener om deg, uansett hva idioti han måtte finne på å si.

At det egentlig like gjerne er du som gjør han en tjeneste.

At det å gjøre hverandre tjenester ikke nødvendigvis er det verste som kan skje. Kanskje tilmed fint.

At ja, vi blir eldre. Og nei, det er ikke bare bare...

Men det kan ta tid før de bladene faller til jorda, og jeg synes det viktigste er at du lar de falle i eget tempo uten å gjøre noe drastisk nå. 

Du kan være sint på han.

Du kan trekke deg unna han en periode.

Du kan snakke med noen andre, utenforstående, profesjonelle, bare du alene.

Så fokuserer du på deg selv og barna dine, enda en stund, og lar han på denne måten vite at han har gått langt over streken. 

Om tre måneder føles ting annerledes på innsiden, enn de gjør nå. Om tre måneder er du enda like fin på utsiden, som du er nå. 

Det kan godt hende du finner ut at noe må gjøres. Men jeg tror du gjør lurt å vente en god stund til. 

Grunnen til at jeg tror dette er fordi jeg kjenner meg igjen i følelsen av følelsesmessig kaos kombinert med en hjerne som jobber på spreng for å plassere ting. Hjernen står ofte i veien for alle følelsene som skal ut, de stenges inne og hjernen blokkeres.

Desto viktigere å lære seg å slippe følelsene ut; for nettopp å klare å skille mellom hva som er følelser og hva som er fornuft  

Takk. Godt skrevet.

[Raven.Writingdesk]

1 time siden, exictence skrev:

Så klart skal man ikke smile tilbake til noen som gjør deg vondt. Det er viktig å si ifra til den personen som sårer deg at dette er ikke greit i det hele tatt. Stå opp for deg selv og si ditt syn på en saklig måte, eller du f.eks begrunner at du synes dette er vondt, sårende. Ikke snakk til noen på den måten. Du kan velge å gå, fjerne deg fra situasjonen. Du kan gjøre mye for at du viser at du ikke synes det er greit. Men man behøver ikke å angripe igjen for å si ifra. 

Jeg føler jeg gjentar meg. Det er helt greit for meg, men jeg vil gjerne bli forstått og vet ikke helt hvordan jeg skal si det annerledes på en mer forståelig måte.

 Hadde mannen kalt henne hore gjentatte ganger, synes jeg min datter skulle gå fra ham og ikke leve med ham mer.

Nå måtte jeg lese en gang  til hva du egentlig skriver. Har du forstått på meg at jeg mener at det skal gjøre godt (med store bokstaver, skriver du ??)  for noen å bli kalt hore, å bli såret. Da har jeg i hvert fall ikke klart å nå inn til deg. 

Så klart det ikke føles godt når man blir såret. 

Jeg kunne prøve å forklare mitt syn igjen, men jeg merker da at jeg bare gjentar det jeg tidligere har sagt. 

Årsaken til at du muligens blir misforstått er fordi du starter blant annet med å spekulere i hva andre brukere sine motiver (mine) er.  Når jeg påpeker at man ikke kan fordele ansvar mellom et offer og en overgriper, likt. og at man må plassere ansvaret for uretten, der det hører hjemme. Jeg tok meg lang tid til å skrive et gjennomtenkt innlegg til deg, for å korrigere og forklare hva jeg mener. Det gidder du ikke svare på eller forholde deg til. Det synes jeg er litt kjipt, at du først slenger ut spekuleringer, også får du en lang saklig melding tilbake, som du ignorerer. Du skriver videre om at man skal heller "tenke fine tanker" når noen møter deg i konfklikt. I denne tråden består konflikten av at noen kaller deg for hore,og bryter partneren sin bevisst ned. Så ja, da fremstår det nok som at du mener man skal være passiv, i en sammenheng hvor man blir utsatt for urett.

Å være passiv er også et aktivt valg, og det får også konsekvenser. 

Endret 16. august 2018 av veggteppe

[Raven.Writingdesk]

34 minutter siden, RoH skrev:

TS jeg har lest åpningsinnlegget ditt en gang til, for og friske opp i går en gang til for å se om jeg bomma i min oppfatning av innholdet, jeg må medgi at jeg nok dro stakkars mann litt langt i mine innlegg, det gjorde jeg og det beklager jeg, men sånn blir det når jeg føler meg provosert, som eneste manne i denne debatten føler jeg meg nok fort litt overkjørt, jeg er nok til en hvis grad lik mannen din på dette feltet. 

Du skal selvfølgelig ikke finne deg i at han fillerister deg verbalt. Han har sin personlighet, denne får du nok ikke endret fundamentalt, det er i så tilfelle noe han selv må ville ikke noe du kan tvinge gjennom.

Jeg ser du har dreid en del i din argumentasjon, dette er kjempebra og jeg blir faktisk glad av det. Fra og være sint og skulle gå ser du at familien har et problem. Dette er bra. 

Jeg tenker at det et par stikk til jeg kan komme med. 

Se Briget Jones dagbok episode 2 en gang til, jeg synes senen der hun sitter i fengsel sammen med en haug med prostituerte og skal forklare hvorfor hun er så sint at hun må gå fra mannen sin er helt genial.

Tenke over at vi fysisk er forskjellige, dvs hjernen våres er bygd opp forskjellig fra naturen sin side, vi menn (spesielt de med høyt testo) tenker ikke likt, din mann oppfatter jeg mer som en handygubb ikke en advokattype. Altså har du funnet deg en av beste sorten, sikkert ikke ulik faren din , vi menn altså er genetisk programmert (dette får du ikke forandret greie) til og gå i krig, drepe isbjørn, ikke lære av våre feil (ingen er vel så dumme at de prøver og drepe isbjørn gang nr. 2 når de husker hvordan det gikk forrige gang, da er det bedre og satse på og løpe fortest), her er kvinner genetisk programmert totalt annerledes. Dette er selvfølgelig sterke forenklet og generaliserende, men likevel 95% sant.  Også er det vår arv, altså vår oppdragelse, jeg tipper at din mann har noe bagasje her i sin manglende evne til og be om unnskyldning. For hunder tror vi det er 70-80% genetikk 20-30% miljø (altså oppdragelse). Den oppdragelsen vi får fra 0-12 år sitter etset i vårt handlingsmønster, det eneste som kan motvirke det er rasjonell tenking (og den rasjonaliteten overstyres glatt av følelser). Så hvordan er din mann påvirket av dette og hvordan er du påvirket av dette? Tenk over det, kan du akseptere dette. Så til alderen, jeg tror vi fra naturens side ikke er ment å leve det livet vi lever, vi blir eldre og eldre. Dette ser vi på det fysiske og vår forakt mot å eldes. Den delen som styrer hormonene er kanskje den delen som er minst tilpasset, om jeg ikke husker feil er dette en av de eldste delene av hjernen. Menns testoronnivå går ned, kvinners opp, kvinners østrogennivå går ned, menns opp. Kvinner som egentlig var bra familieevner ender opp som halvnazistiske undertrykkende bøller som hakker og kjefter over at alt er galt, menn svinser rundt med forkle og lurer på hva han kan gjøre for å tilfredsstille dette missfornøyde kvinnemenneske som egentlig har forandret seg totalt, fra den vakre sårbare skapningen til en sint tyrann. Kvinnens oppfatning har du nok bedre oversikt over så her får du tenke selv. Generelt vil jeg si menn blir mer og familiære og feminine etter som tiden går mens kvinnen går den andre veien. I 60 års alderen har kvinner like høyt eller høyere testonivå enn menn. Dette er vår seksualitet som får testet seg og kjørt seg i denne prosessen. Når kvinnen da etter en periode finner ut at denne dotten kan jeg ikke leve med begynner de og samle opp dritt, å her er vel du nå, men du viser i alle fall en klokskap i og delta i diskusjonen, og en dreining som gjør at jeg tror du er bedre enn de som bare forlater familien sin for å lage en ny.( Puh denne var lang og masse spekulasjon :)). 

Så til det siste, om du ønsker å forandre mannen din, at hans raseriutbrudd virkelig sårer så mye som du beskriver, og du ikke kan leve med denne feilen, at du som den verbalt intelligente, den følelsemessig sterkeste ikke kan jobbe rundt den så må han få en brutal beskjed, noe som påvirker hans hormoner, noe som skader han på hans mest sårbare punkt. Det mest brutale vi kan gjøre, det verste vi gjør mot andre er og gå. Dette gjelder i diskusjoner, det gjelder i silent treatment, kvinner bruker dette hele tiden. Ref @a l'orange i et innlegg over. Vi sier da du er ikke vært min tid. Du har ikke noen verdi for meg. Forklar han dette når han ikke er sint. At hans raseriutbrudd vil medføre at du kommer til og løse opp familien med alt dette innebærer. Å at du faktisk legger ansvaret på han for dette.

Lykke til videre, synd du skriver under AB for det hadde vært fint å følge deg i andre debatter,  jeg hadde egentlig parkert tråden, men tenkte at jeg skyldte deg et svar nå gjør jeg det og stikker hode ut et annet sted .   

      

 

 

 

Hva mener du med at "Den delen som styrer hormonene er kanskje den delen som er minst tilpasset, om jeg ikke husker feil er dette en av de eldste delene av hjernen"

Jeg er genuint nyskjerrig på hva dette betyr ?

Når deg gjelder rådet ditt om å bruke "silent treatment", så synes jeg det er dårlig. Det er like uproduktivt som det mannen til TS gjør. Silent treatment, spesielt om man provoserer frem andre først (slik som blir gjort i tråden her) - er er passiv agressivt.

"Nå provoserer jeg deg, ædda blædda sukkererta". - Når vedkommende blir møtt med dialog, så snur man rygg til.

Nei, det er ikke særlig produktivt for et parforhold, overhodet. Og heller ikke en debatt, for den saks skyld. 

[a l'orange]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes jeg har skrevet litt om tanker rundt det, men vil gjerne legge til at jeg har to barn som generelt er veldig trygge. De lusker ikke i dørene og er usikre, men er barn som viser og snakker om følelser på godt og vondt. Som er veldig trygge på at de er elsket, og som har mange gode omsorgspersoner rundt seg. I tillegg til meg og faren har de også svært nær og god relasjon til mine foreldre og mine søsken med familie. Vi er en tett og god familie, og hadde mine barn følt hjemmesituasjonen svært belastende hadde de hatt mange å betro seg til. Hadde de følt den veldig belastende er jeg temmelig sikker på at de hadde betrodd seg til noen i familien, slik de har gjort angående forskjellige tanker og følelser de har hatt om mye. Enten til meg eller noen i familien, som de vet bryr seg utrolig mye om dem. Hadde de de betrodd seg til noen i familien ville jeg få høre det. De deler generelt veldig mye av sine tanker og følelser, både med oss og familien, og de er ikke redde for å vise verken sorg eller sinne.

Anonymkode: e9ad6...0d5

Det du snakker om her, er en BUFFER. Hva enn du/dere måtte slite med av personlige eller parrelaterte ting, så har dere på mange måter SIKRET deres barn i mye større grad enn hvis de ikke hadde hatt noen å gå til.

Mener ikke at dette skal være en sovepute for noen som helst, men jeg blir enda forbanna av å høre mennesker plapre ivei om mikroskopiske voksen-problemer som om det er det viktigste i verden, hisse seg opp, nærmest gjøre narr av å være «the bigger person», bruke unger som argument og som skjold og skyve ungene forran seg i krigen, uten å i det hele tatt vurdere hvor ungene har mulighet til å gå, eller hvordan de har det og ta på alvor at de ikke har det, før man selv tar helt av.

Mener aldeles ikke dette myntet på deg, trådstarter. Det er nettopp fordi jeg i det hele tatt merker dine holdninger til barn, at jeg skriver til deg uten å gjøre dine barns velferd til sak #1.

Men jeg synes mange av innleggene i tråden er såre, og det er ikke nok å argumentere seg ut av eget ansvar og egen skyld ved bruk av fine og flotte ord, eller si at hersketeknikker «ikke er det likevel», bare fordi de ikke er ment sånn, eller at ting er sååå viktige fordi man selv føler ting her&nå. Det er det ene sleivsparket etter det andre som tyder på dårlig med empati, mangel på innsikt, mangel på vilje, mangel på evne.

Hvis man er syk, hvis man har det dårlig, hvis man har det vondt, hvis man har tenkt å fighte, eller andre ting hvor man vil eller må synke til et lavt nivå, så bør man fremfor alt tenke på hvor ungene er og hvordan de har det, før man gjør det. Edit; Og det kommer før eller siden til å skje, så det bør man like gjerne tenke på først som sist.

Jeg kan love at jeg hadde opptrådt annerledes her i tråden, om trådstarter hadde hatt en like ignorant holdning som mange andre her. Og vil igjen anbefale trådstarter å heller snakke med noen profesjonell. Det kommer til å bli en HIMMELVID forskjell, det kan jeg love!  

 

56 minutter siden, RoH skrev:

Se Briget Jones dagbok episode 2 en gang til, jeg synes senen der hun sitter i fengsel sammen med en haug med prostituerte og skal forklare hvorfor hun er så sint at hun må gå fra mannen sin er helt genial.

He treat you bad?

Yeah, actually, he did.

My boyfriend treat me bad too. 

Me too.

Mine as well.

Me too.

Then you know all about it. You think you've found the right man, but then there's so much wrong with him and he finds there's so much wrong with you and it all just falls apart.

Don't tell me. My boyfriend, he seem really nice. Then he start to hit me. Make me work on street.

My boyfriend, he say he love me. But he do no work, and make me work hour a day. Then he make me take heroin drug.

What about you, Bijjit? What your bad boyfriend do?

Well, er,... ...he really didn't stick up for me at this lawyers' supper,... and, um, then he would fold his... [chuckles] Oh, same sort of thing, really. Hitting me and making me take drugs. Stealing all my money and stuff.

http://www.script-o-rama.com/movie_scripts/b/bridget-jones-the-edge-of-reason-script.html

😌

Litt overdrevet, for all del, men du har et godt poeng. 

Endret 16. august 2018 av a l'orange

[a l'orange]

27 minutter siden, exictence skrev:

Men det skal ikke være en konkurranse om hvem som er "the biggest", men det sier jo da egentlig seg selv at da er man ikke "the biggest" lenger. 

Ikke sant!  

[AnonymBruker]

53 minutter siden, RoH skrev:

TS jeg har lest åpningsinnlegget ditt en gang til, for og friske opp i går en gang til for å se om jeg bomma i min oppfatning av innholdet, jeg må medgi at jeg nok dro stakkars mann litt langt i mine innlegg, det gjorde jeg og det beklager jeg, men sånn blir det når jeg føler meg provosert, som eneste manne i denne debatten føler jeg meg nok fort litt overkjørt, jeg er nok til en hvis grad lik mannen din på dette feltet. 

Du skal selvfølgelig ikke finne deg i at han fillerister deg verbalt. Han har sin personlighet, denne får du nok ikke endret fundamentalt, det er i så tilfelle noe han selv må ville ikke noe du kan tvinge gjennom.

Jeg ser du har dreid en del i din argumentasjon, dette er kjempebra og jeg blir faktisk glad av det. Fra og være sint og skulle gå ser du at familien har et problem. Dette er bra. 

Jeg tenker at det et par stikk til jeg kan komme med. 

Se Briget Jones dagbok episode 2 en gang til, jeg synes senen der hun sitter i fengsel sammen med en haug med prostituerte og skal forklare hvorfor hun er så sint at hun må gå fra mannen sin er helt genial.

Tenke over at vi fysisk er forskjellige, dvs hjernen våres er bygd opp forskjellig fra naturen sin side, vi menn (spesielt de med høyt testo) tenker ikke likt, din mann oppfatter jeg mer som en handygubb ikke en advokattype. Altså har du funnet deg en av beste sorten, sikkert ikke ulik faren din , vi menn altså er genetisk programmert (dette får du ikke forandret greie) til og gå i krig, drepe isbjørn, ikke lære av våre feil (ingen er vel så dumme at de prøver og drepe isbjørn gang nr. 2 når de husker hvordan det gikk forrige gang, da er det bedre og satse på og løpe fortest), her er kvinner genetisk programmert totalt annerledes. Dette er selvfølgelig sterke forenklet og generaliserende, men likevel 95% sant.  Også er det vår arv, altså vår oppdragelse, jeg tipper at din mann har noe bagasje her i sin manglende evne til og be om unnskyldning. For hunder tror vi det er 70-80% genetikk 20-30% miljø (altså oppdragelse). Den oppdragelsen vi får fra 0-12 år sitter etset i vårt handlingsmønster, det eneste som kan motvirke det er rasjonell tenking (og den rasjonaliteten overstyres glatt av følelser). Så hvordan er din mann påvirket av dette og hvordan er du påvirket av dette? Tenk over det, kan du akseptere dette. Så til alderen, jeg tror vi fra naturens side ikke er ment å leve det livet vi lever, vi blir eldre og eldre. Dette ser vi på det fysiske og vår forakt mot å eldes. Den delen som styrer hormonene er kanskje den delen som er minst tilpasset, om jeg ikke husker feil er dette en av de eldste delene av hjernen. Menns testoronnivå går ned, kvinners opp, kvinners østrogennivå går ned, menns opp. Kvinner som egentlig var bra familieevner ender opp som halvnazistiske undertrykkende bøller som hakker og kjefter over at alt er galt, menn svinser rundt med forkle og lurer på hva han kan gjøre for å tilfredsstille dette missfornøyde kvinnemenneske som egentlig har forandret seg totalt, fra den vakre sårbare skapningen til en sint tyrann. Kvinnens oppfatning har du nok bedre oversikt over så her får du tenke selv. Generelt vil jeg si menn blir mer og familiære og feminine etter som tiden går mens kvinnen går den andre veien. I 60 års alderen har kvinner like høyt eller høyere testonivå enn menn. Dette er vår seksualitet som får testet seg og kjørt seg i denne prosessen. Når kvinnen da etter en periode finner ut at denne dotten kan jeg ikke leve med begynner de og samle opp dritt, å her er vel du nå, men du viser i alle fall en klokskap i og delta i diskusjonen, og en dreining som gjør at jeg tror du er bedre enn de som bare forlater familien sin for å lage en ny.( Puh denne var lang og masse spekulasjon :)). 

Så til det siste, om du ønsker å forandre mannen din, at hans raseriutbrudd virkelig sårer så mye som du beskriver, og du ikke kan leve med denne feilen, at du som den verbalt intelligente, den følelsemessig sterkeste ikke kan jobbe rundt den så må han få en brutal beskjed, noe som påvirker hans hormoner, noe som skader han på hans mest sårbare punkt. Det mest brutale vi kan gjøre, det verste vi gjør mot andre er og gå. Dette gjelder i diskusjoner, det gjelder i silent treatment, kvinner bruker dette hele tiden. Ref @a l'orange i et innlegg over. Vi sier da du er ikke vært min tid. Du har ikke noen verdi for meg. Forklar han dette når han ikke er sint. At hans raseriutbrudd vil medføre at du kommer til og løse opp familien med alt dette innebærer. Å at du faktisk legger ansvaret på han for dette.

Lykke til videre, synd du skriver under AB for det hadde vært fint å følge deg i andre debatter,  jeg hadde egentlig parkert tråden, men tenkte at jeg skyldte deg et svar nå gjør jeg det og stikker hode ut et annet sted .   

      

 

 

En kort kommentar. Hadde du skrevet det samme om TS var utsatt for fysisk vold av sin partner? Leste en artikkel om forskjellige typer vold, og psykisk vold var den mest skadelige for sjelen, førte til flest psykiske problemer for offeret på lengre sikt. Så man skal ikke under noen omstendighet godta en slik oppførsel fra TS sin mann. Hvis dette bare dreide seg om biologi, så ville alle menn slengt utav seg de verste gloser når de ble sint, men slik er det heldigvis ikke.

Anonymkode: 7b5ea...090

[ItchyBitchySpider]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En kort kommentar. Hadde du skrevet det samme om TS var utsatt for fysisk vold av sin partner? Leste en artikkel om forskjellige typer vold, og psykisk vold var den mest skadelige for sjelen, førte til flest psykiske problemer for offeret på lengre sikt. Så man skal ikke under noen omstendighet godta en slik oppførsel fra TS sin mann. Hvis dette bare dreide seg om biologi, så ville alle menn slengt utav seg de verste gloser når de ble sint, men slik er det heldigvis ikke.

Anonymkode: 7b5ea...090

Nettopp. Det er utrolig merkelig hvor lett man tar på verbale krenkelser. 

[a l'orange]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En kort kommentar. Hadde du skrevet det samme om TS var utsatt for fysisk vold av sin partner? Leste en artikkel om forskjellige typer vold, og psykisk vold var den mest skadelige for sjelen, førte til flest psykiske problemer for offeret på lengre sikt. Så man skal ikke under noen omstendighet godta en slik oppførsel fra TS sin mann. Hvis dette bare dreide seg om biologi, så ville alle menn slengt utav seg de verste gloser når de ble sint, men slik er det heldigvis ikke.

Anonymkode: 7b5ea...090

Du kan godt være ubevisst dette selv, eller tro at ingen legger merke til det, men din konsekvente vridning av det andre mennesker skriver; det at du her forutsetter at trådstarters mann faktisk ER voldelig (tankefeil, stråmann, hersketeknikk), at det ikke er noe å diskutere (retorisk snarvei, tankefeil, hersketeknikk), det at du hinter til at @RoH ikke klarer å oppfange dette (nedlatende, som til et barn, en som ikke forstår så mye), det at jeg må være psykisk syk som har opplevd vold (i tidligere innlegg; nedlatende, hetsende, søker å for å spille andre ut av diskusjon med sleipe triks), og en hel masse andre «uskyldigheter», som mange mindre kyniske mennesker biter rett på - særlig fordi du sukrer innleggende dine med «oppriktig medfølelse» - men vi som har vokst opp med dette, og er bevisste på dette, ser rett gjennom det.

Uansett hvorfor du skriver slike innlegg, så vil jeg påstå at det er ekstremt smålig og uredelig.

Edit, og la meg legge til; oftest MYE farligere enn å en sjelden gang ha en utblåsning og si ting som sårer. Det har man i det minste mulighet til å skille ut og behandle, på en langt enklere og mentalt ryddig måte, enn man har ved bruk av systematisk psykisk terror (eksemplifisert over).

Endret 16. august 2018 av a l'orange

[ItchyBitchySpider]

26 minutter siden, a l'orange skrev:

Det du snakker om her, er en BUFFER. Hva enn du/dere måtte slite med av personlige eller parrelaterte ting, så har dere på mange måter SIKRET deres barn i mye større grad enn hvis de ikke hadde hatt noen å gå til.

Mener ikke at dette skal være en sovepute for noen som helst, men jeg blir enda forbanna av å høre mennesker plapre ivei om mikroskopiske voksen-problemer som om det er det viktigste i verden, hisse seg opp, nærmest gjøre narr av å være «the bigger person», bruke unger som argument og som skjold og skyve ungene forran seg i krigen, uten å i det hele tatt vurdere hvor ungene har mulighet til å gå, eller hvordan de har det og ta på alvor at de ikke har det, før man selv tar helt av.

Mener aldeles ikke dette myntet på deg, trådstarter. Det er nettopp fordi jeg i det hele tatt merker dine holdninger til barn, at jeg skriver til deg uten å gjøre dine barns velferd til sak #1.

Men jeg synes mange av innleggene i tråden er såre, og det er ikke nok å argumentere seg ut av eget ansvar og egen skyld ved bruk av fine og flotte ord, eller si at hersketeknikker «ikke er det likevel», bare fordi de ikke er ment sånn, eller at ting er sååå viktige fordi man selv føler ting her&nå. Det er det ene sleivsparket etter det andre som tyder på dårlig med empati, mangel på innsikt, mangel på vilje, mangel på evne.

Hvis man er syk, hvis man har det dårlig, hvis man har det vondt, hvis man har tenkt å fighte, eller andre ting hvor man vil eller må synke til et lavt nivå, så bør man fremfor alt tenke på hvor ungene er og hvordan de har det, før man gjør det. Edit; Og det kommer før eller siden til å skje, så det bør man like gjerne tenke på først som sist.

Jeg kan love at jeg hadde opptrådt annerledes her i tråden, om trådstarter hadde hatt en like ignorant holdning som mange andre her. Og vil igjen anbefale trådstarter å heller snakke med noen profesjonell. Det kommer til å bli en HIMMELVID forskjell, det kan jeg love!  

 

He treat you bad?

Yeah, actually, he did.

My boyfriend treat me bad too. 

Me too.

Mine as well.

Me too.

Then you know all about it. You think you've found the right man, but then there's so much wrong with him and he finds there's so much wrong with you and it all just falls apart.

Don't tell me. My boyfriend, he seem really nice. Then he start to hit me. Make me work on street.

My boyfriend, he say he love me. But he do no work, and make me work hour a day. Then he make me take heroin drug.

What about you, Bijjit? What your bad boyfriend do?

Well, er,... ...he really didn't stick up for me at this lawyers' supper,... and, um, then he would fold his... [chuckles] Oh, same sort of thing, really. Hitting me and making me take drugs. Stealing all my money and stuff.

http://www.script-o-rama.com/movie_scripts/b/bridget-jones-the-edge-of-reason-script.html

😌

Litt overdrevet, for all del, men du har et godt poeng. 

Nøkkelordet her er "spekulasjoner". Ts har ikke sagt at hun driver med silent treatment eller mishandler mannen psykisk. Hun skriver derimot at jo, hun har sagt fra hver gang at dette ikke er greit. Likevel fortsetter han. Da er det ikke ts som mangler empati og forståelse. Ved å fornedre ts foran barna tar mannen også lite hensyn til dem. Han forstår heller ikke hvorfor hun ønsker en kortvarig pause fra sexen etter det han har sagt. Han høres rett og slett egoistisk ut - JEG har rett på å kalle deg stygge ting og true med utroskap, JEG har rett på sex. Jeg har selv vært i et forhold der jeg måtte være sterk hele tiden. Forholde meg rolig til hans utbrudd der han kalte meg stygge ting og tok opp ting fra min fortid for å såre meg med dem. Etter flere slike år forstod han at jeg ikke kom til å eksplodere og være like stygg, og da kom det første slaget. Jeg fikk med andre ord ingenting igjen for å være ettergivende og dumsnill. Og det får ikke de fleste andre heller. Det er ikke slik at ts sin mann plutselig våkner en dag og begynner å se på ts med respekt. 

[Raven.Writingdesk]

Vedr. bruk av "silent treatment" og å ignorere den andre:

For meg begynner "rådene" å skli ut ganske voldsomt her i tråden, og jeg stusser over hva slags forhold man lever i, når dette er teknikker man anbefaler til TS...

Først bør man kanskje se på hvilke forhold som varer lengst.

Har de noen fellestrekk? - Ja, det har de:

https://www.side3.no/vitenskap/forskning-det-er-to-ting-som-far-forhold-til-a-vare-4212009  

"Psykolog har studert par i 40 år. Snillhet og generøsitet er limet som får forholdet til å vare".

TS: Det som gjør at forholdet deres har vart så lenge som det har, er at dere er snill med hverandre i det daglige. Du beskriver det godt selv, når en annen bruker forklarer at hun lever med mannens raseriutbrudd på ukentlig basis. Du trenger "bare" forholde deg til dette et par ganger i året. men som du sier, trenger du noe tid på deg, til å sette bitene han har revet fra hverandre, på plass igjen.

Å ignorere noen (spesielt om man aktivt har deltatt til å skape en konflikt i utgangspunktet) - er ikke konfliktløsende. Det er konfliktskapende.

Om man velger å ignorere noen, holder man konflikten igang. man har ikke avsluttet noe. Den andre står der fortsatt, med ubehagelige følelser, fordi vedkommende er usynliggjort og oversett. 

Selv om du bestemmer deg for at "nå er samtalen over", så står det noen på den andre siden, som føler seg overkjørt og usynliggjort. En ting er at "seriøse" debattører gjør dette som en hersketeknikk her i tråden,

men å gi det som et råd til en kvinne som sliter i ekteskapet, er jo som å helle bensin på bålet.

Om TS skulle følge disse rådene, og avvise mannen sin, når han først forsøkte å gå i en dialog med henne, så kan vi jo se på hans forhistorikk, hvordan reagerer mannen til TS, når han føler seg frusterert? 

Jo, han har raseriutbrudd!

TS skal møte destruktiv og konfliktskapende adferd, med mer destruktiv og konfliktskapende adferd? Det henger ikke på greip.

Nei.

Uansett om TS velger å bli eller gå, så bør hun ikke bruke det å forlate forholdet som en trussel. Det gjør man bare ikke. 

Om det skulle være noen tvil; det beste er alltid åpen og direkte kommunikasjon. Vær ærlig. Sett ord på følelsene. Uansett om man blir eller går.

For meg koker det ned til fire løsninger:

1.) Jeg kan endre meg 

2.) Han kan endre seg.

3.) Kompromiss. Vi kan endre oss sammen.

4.) Vi må leve med situasjonen slik den er. Uten endring.

Om bare EN av disse er mulig, så er det alltid et lite håp om at forholdet kan vare. Om INGEN av disse er mulig, så må man akseptere at man kanskje bør avslutte forholdet. Men da gjør man det på en verdig måte.

Med åpen og direkte kommunikasjon.

Endret 16. august 2018 av veggteppe