Ting sagt i sinne

[AnonymBruker]

9 timer siden, Terrasse skrev:

Hvordan går det ts?

Jeg vet ikke, for å være ærlig. Vi har ikke snakket sammen siden han la på. Jeg sendte ham en melding i dag om at vi måtte snakke sammen, fordi vi har barn, men at jeg ikke føler at det er jeg som har ansvaret for å "rydde opp" i dette, siden det er han som har såret meg. Så jeg kom ikke til å ringe ham, og jeg kom ikke til å ta kontakt utover den meldingen, så enten fikk han ta initiativ til å snakkes, eller så var hans manglende initiativ godt nok svar for meg. 

Han ringte da, men det var mens vi var ute og spiste med venner, så jeg hørte det ikke. Siden han skal tidlig på jobb, og vi koste oss til det var ganske sent, så har vi ennå ikke snakket. 

Ærlig talt tror jeg at han vil late som ingenting. Han vet vi må hjem til torsdag, så jeg tror at hans plan er å satse på at jeg er blid og ikke lenger lei meg til det. 

Det skjer dessverre ikke. Dette stakk for dypt og sårt! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[Dr. Ops]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke, for å være ærlig. Vi har ikke snakket sammen siden han la på. Jeg sendte ham en melding i dag om at vi måtte snakke sammen, fordi vi har barn, men at jeg ikke føler at det er jeg som har ansvaret for å "rydde opp" i dette, siden det er han som har såret meg. Så jeg kom ikke til å ringe ham, og jeg kom ikke til å ta kontakt utover den meldingen, så enten fikk han ta initiativ til å snakkes, eller så var hans manglende initiativ godt nok svar for meg. 

Han ringte da, men det var mens vi var ute og spiste med venner, så jeg hørte det ikke. Siden han skal tidlig på jobb, og vi koste oss til det var ganske sent, så har vi ennå ikke snakket. 

Ærlig talt tror jeg at han vil late som ingenting. Han vet vi må hjem til torsdag, så jeg tror at hans plan er å satse på at jeg er blid og ikke lenger lei meg til det. 

Det skjer dessverre ikke. Dette stakk for dypt og sårt! 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Du har min dypeste medfølelse. Endret synet på situasjonen etter flere oppdateringer fra deg.

Håper det løsner for deg uansett utfall, jeg sier deg, for når nok er nok må du tenke på ditt beste.

[Gjest Anonym Bruker]

Mange har det slik som du beskriver din mann,og sinne kan ofte bli utløst når de kommer i en presset situasjon som de ikkje helt vet hvordan de skal takle.  Mange har nok vert utsatt for eit trafikkuhell der  motparten eller ein sjølv ikkje klarer å beherske sinnet,og utenforstående må kome til unsettning.     Nå er  det ikkje uvanleg at mange som  engang har blitt råka av en allvorleg psykisk påkjenning  i livet og  som  ikkje er blitt  tilstrekkeleg  igjennomarbeidet kan få ukontollerte sinneanfall..    Med andre ord så kan det vera en bakenforliggende årsak til "utblåsningen" som hverken du eller ektefellen greier å identifisere deg med,og bør oppmode han om å søke profesjonell hjelp.   Greitt å m.a. fått en ledetråd   hos en psykiater ,eller psykolog om vedkomende går inni en såkalt  psykotisk tilstand under desse utbruddene.   Kanskje er sinneutbruddene eit slags påskudd for å forsøke psyke deg ned ,men du har sålangt vist styrke og mot til å avfeie dem.    Nå erdu tydelegvis komt tll eit punkt der du føler du har fått nok,og er drittlei han oppførsel.  

Endret 12. august 2018 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

2 timer siden, Anonym Bruker skrev:

Mange har det slik som du beskriver din mann,og sinne kan ofte bli utløst når de kommer i en presset situasjon som de ikkje helt vet hvordan de skal takle.  Mange har nok vert utsatt for eit trafikkuhell der  motparten eller ein sjølv ikkje klarer å beherske sinnet,og utenforstående må kome til unsettning.     Nå er  det ikkje uvanleg at mange som  engang har blitt råka av en allvorleg psykisk påkjenning  i livet og  som  ikkje er blitt  tilstrekkeleg  igjennomarbeidet kan få ukontollerte sinneanfall..    Med andre ord så kan det vera en bakenforliggende årsak til "utblåsningen" som hverken du eller ektefellen greier å identifisere deg med,og bør oppmode han om å søke profesjonell hjelp.   Greitt å m.a. fått en ledetråd   hos en psykiater ,eller psykolog om vedkomende går inni en såkalt  psykotisk tilstand under desse utbruddene.   Kanskje er sinneutbruddene eit slags påskudd for å forsøke psyke deg ned ,men du har sålangt vist styrke og mot til å avfeie dem.    Nå erdu tydelegvis komt tll eit punkt der du føler du har fått nok,og er drittlei han oppførsel.  

Ja jeg er lei, men det har jeg vært mange ganger, og kommet over det. Tenkt at jeg fikk ta det vonde med det gode, og at totalen var verdt denne siden ved ham. Ingen er perfekte, ikke jeg heller! 

Men så var det dette han slengte fra seg denne siste gangen da! Noe jeg føler ødelagte noe fint vi har hatt, og jeg har ikke klart å tenke tanken på å ha sex med ham igjen. Ikke at han skulle ta i meg igjen engang. 

I tillegg gjorde han vondt verre ved å dra opp tull og idioti, for å poengtere at jeg er like ille. Mase om EN ting jeg har sagt, for vel to år siden, som ikke engang kan sammenlignes med det han jevnlig klarer å si, av det styggeste man kan tenkes å si til et menneske man liksom skal elske. Noe som ikke engang var om ham. Og dessuten få det til at jeg er vanskelig, og legge ord i munnen på meg som jeg aldri har sagt. 

I kveld har jeg begynt å tenke litt videre enn å la ordene han sa kverne i meg. Tenkt mer på at dersom de var sanne, så er det jo direkte rart at han knapt klarer å holde fingrene fra meg. At vi har hatt sex 3-7 ganger i uken i alle år. Og fremdeles det. Begynt å tenke at ordene på en måte ikke vedrører meg, som når han har kalt meg hore, for jeg vet at han begjærer meg, og at den gode tryggheten og lekenheten jeg har satt så stor pris på, den er noe jeg vet at han elsker også. 

Så jeg har snudd tankegangen litt, og tenkt at han er forbanna heldig som har en slik varmblodig og leken kvinne, og jeg burde ikke føle noe skam eller ekkelhet ved det. 

Men jeg er ennå så rasende at jeg nesten kunne tenke meg å gi ham en skikkelig omgang, og så si "Ja, dette er det du har kastet vrak på! Dette er nå det du mister! Farvel!" 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

På 7.8.2018 den 0.13, AnonymBruker skrev:

Helt fra starten av vårt forhold har det vært slik at når min mann blir sinna, så mister han fullstendig hodet. Det er som han mister vettet helt, og sier de verste ting han kan komme på. Det har ingenting å si om det er sant eller ikke, der og da vil han bare såre meg mest mulig. 

Det skjer heldigvis ikke ofte, men hver gang det skjer er jeg på vei ut av forholdet. Tenker at dette finner jeg meg ikke i, men så angrer, trygler og ber han, og jeg vet jo hvordan han er og at han ikke mener det han sier, så jeg har tilgitt gang på gang. 

Et problem i vårt forhold, for ham, er nok at vi har temmelig skjev "maktbalanse" i forholdet. Det er jeg som har utdanning, som tjener mest, som eier mest, som er generelt mest respektert, og jeg er nok en del smartere enn ham. Føler meg slem som sier det siste, men det er sannheten. Jeg falt ikke akkurat for hans intelligens, og jeg har stadig fått høre at vi er et svært umake par. Jeg som er høyt utdannet, leser mye, som elsker å diskutere på høyt nivå, som har stor respekt i ulike miljøer, og så han som har et svært snevert interessefelt, og ingen interesse for... det meste! 

Jeg pleier å le når folk sier slikt, for han tilfører meg andre ting enn det venner og kolleger gjør. Han er svært familiær, veldig kjærlig og oppmerksom, og han får meg til å le. Han er dessuten min trygghet.

Bortsett fra når han er sinna! 

Det er ikke få ting han har slengt i meg opp gjennom årene! I starten gjorde det meg opprørt, og jeg protesterte der og da. Protesterte på det som var feil, eller urettferdig, eller direkte løgner. 

Med årene har jeg lært at det ikke nytter. I den modusen han er i som sinna når ingenting gjennom. Det bare oppildner ham til å si enda mer, og enda verre ting. Jeg forlater derfor situasjonen, om mulig. Bare venter til han har roet seg ned, så det går å snakke fornuftig. Det er dette han ber meg gjøre også, når vi snakker om dette sinnet hans under roligere samtaler. 

"Du må ikke høre på meg når jeg er sinna" sier han "...for jeg mener ikke det jeg sier da. Jeg har ikke kontroll på hva jeg sier når jeg er sinna." 

Nei det har jeg forstått! Likevel, jeg kjenner at jeg er drittlei nå, og ved siste episode synes jeg at han gikk for langt. Han trygler og ber meg om å forstå at han ikke mente det han sa, men han sa noe som traff meg utrolig sårt, og det kverner i hodet mitt. Bare det finnes det minste sannheten i det han sa, så føler jeg at forholdet er dødsdømt, og han kom jo på å si det... Hvordan kom han på å si noe slikt dersom det ikke er det minste sannhet i det, tenker jeg. 

Altså, han har opp gjennom årene kalt meg hore, og det har prellet av, fordi jeg vet at det er jeg så absolutt ikke, og han har mange ganger sagt at jeg kun bryr meg om penger, hvilket heller ikke finnes sannhet i. Jeg er utrolig lite materialistisk, og svært raus. Penger betyr ekstremt lite for meg, så lenge regninger kan betales, og med det har vi ingen problemer. Så det har prellet av. Direkte løgner, sagt i sinne! 

Likevel, det siste han sa i sinne... jeg klarer ikke å la det prelle av meg. Fordi han kom på å si det. Fordi det traff meg sårt. Slik han der og da nok ønsket.

Nå henger forholdet i en svært tynn tråd. Han trygler og ber, men... 

Er det andre som har erfaring med slikt hodeløst sinne? Om du har det selv, er det da et streif av sannheten i det du slenger ut i sinne? Eller sier man bare det verste man kan komme på? Det man vet vil såre dypt? Og kan man tro på at det ikke finnes noe sannhet i det, eller vil det alltid være et streif av sannhet i det man slenger ut? 

For man kom jo på å si det... 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg har opplevd det samme og til slutt forlot jeg ham. Han ødela vår kjærlighet bit for bit med oppførselen sin og til slutt var det ingenting igjen for min del.

Anonymkode: e95a0...259

[AnonymBruker]

Jeg kjenner minst et par stykker som holder på slik, og jeg synes det er helt uakseptabelt. Begge to argumenterer som din mann, at det skjedde i sinne og at alt er greit bare man sier unnskyld. Slik er det selvsagt ikke, og jeg tror ikke det er sunt å akseptere å leve i slike relasjoner. Når det er sagt, kjenner jeg en som var slik med eksen. Det ble heldigvis for henne, slutt. I hans nye relasjon har han aldri oppført seg slik. Jeg tror det er fordi han har funnet et menneske som passer ham mye bedre. Hun er ei dame som med sitt vesen mildner ham, som får ham til å lytte der han før ville kranglet, og som klarer å avvæpne ham ved  sin væremåte. Hun har hans respekt, og klarer å roe ham ned eller overse hans invitasjoner til drittslenging, før de utvikler seg til destruktive utbrudd. 

Jeg skjønner godt at du sliter med å glemme, og ville nok anbefalt deg å trekke deg ut av forholdet med mindre dere har barn sammen. (I så fall ville jeg nok jobbet hardere med å «sinnemestre» ham.)

Anonymkode: 44b61...982

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner minst et par stykker som holder på slik, og jeg synes det er helt uakseptabelt. Begge to argumenterer som din mann, at det skjedde i sinne og at alt er greit bare man sier unnskyld. Slik er det selvsagt ikke, og jeg tror ikke det er sunt å akseptere å leve i slike relasjoner. Når det er sagt, kjenner jeg en som var slik med eksen. Det ble heldigvis for henne, slutt. I hans nye relasjon har han aldri oppført seg slik. Jeg tror det er fordi han har funnet et menneske som passer ham mye bedre. Hun er ei dame som med sitt vesen mildner ham, som får ham til å lytte der han før ville kranglet, og som klarer å avvæpne ham ved  sin væremåte. Hun har hans respekt, og klarer å roe ham ned eller overse hans invitasjoner til drittslenging, før de utvikler seg til destruktive utbrudd. 

Jeg skjønner godt at du sliter med å glemme, og ville nok anbefalt deg å trekke deg ut av forholdet med mindre dere har barn sammen. (I så fall ville jeg nok jobbet hardere med å «sinnemestre» ham.)

Anonymkode: 44b61...982

Vi har barn. 

Ja, jeg har som nevnt tidligere lurt på om jeg kanskje er feil dame for ham. Nå beholder jeg som oftest roen når jeg merker at det blåser opp, og avverger mye med det, men jeg tenker av og til at min selvstendighet og styrke nærmere er en rød klut for ham. At det er det som trigger hans dårlige selvfølelse, og dermed fører til disse utbruddene. 

Jeg tror det ikke helt likevel. Jeg tror nemlig også at dette er et slags sinne han har i seg. En bitterhet nærmest, over at han kanskje ikke fikk de sjansene som andre, ting som har skjedd ham, og at andre klarer ting bedre enn ham. At det ville veltet ut innimellom uansett. Altså kunne han fort være likedan med en svakere og mildere kvinne, og kanskje knuse henne fullstendig. 

Han har gått på sinnemestringskurs allerede. Det hjalp ikke så mye, og det er faktisk noe han kan dra frem under slike sinneanfall. At jeg har dratt ham til slikt kurs og i familierådgivning, men så er det jeg som er gal. Jeg som burde gå på kurs! 

Ja ja, det er nå uansett ikke jeg som står og skriker de verste ord man kan komme på, med svart øyne av sinne, og truende holdning! Det er ikke jeg som har skremt ungene med slikt! 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har barn. 

Ja, jeg har som nevnt tidligere lurt på om jeg kanskje er feil dame for ham. Nå beholder jeg som oftest roen når jeg merker at det blåser opp, og avverger mye med det, men jeg tenker av og til at min selvstendighet og styrke nærmere er en rød klut for ham. At det er det som trigger hans dårlige selvfølelse, og dermed fører til disse utbruddene. 

Jeg tror det ikke helt likevel. Jeg tror nemlig også at dette er et slags sinne han har i seg. En bitterhet nærmest, over at han kanskje ikke fikk de sjansene som andre, ting som har skjedd ham, og at andre klarer ting bedre enn ham. At det ville veltet ut innimellom uansett. Altså kunne han fort være likedan med en svakere og mildere kvinne, og kanskje knuse henne fullstendig. 

Han har gått på sinnemestringskurs allerede. Det hjalp ikke så mye, og det er faktisk noe han kan dra frem under slike sinneanfall. At jeg har dratt ham til slikt kurs og i familierådgivning, men så er det jeg som er gal. Jeg som burde gå på kurs! 

Ja ja, det er nå uansett ikke jeg som står og skriker de verste ord man kan komme på, med svart øyne av sinne, og truende holdning! Det er ikke jeg som har skremt ungene med slikt! 

 

Anonymkode: e9ad6...0d5

Jeg skrev tidligere i tråden at jeg er som han, men jeg kjenner meg igjen i det som den brukeren over her skrev om å bli helt avvæpnet av noen. Mens jeg reagerer nesten allergisk på andre. Folk som uttrykker irritasjon med å gå å være sur i dagesvis og de som er passivt aggressive og nekter å si hva som er galt og lager langvarig dårlig stemning er mine helt klart to største triggere. Sånt føles som psykisk tortur for meg og det er som regel bare et tidspørmål om når, og ikke om jeg sprekker. Kan det være du også har noen reaksjonsmønstre som ikke hjelper situasjonen?

Anonymkode: 233f8...46e

[Gjest Anonym Bruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg er lei, men det har jeg vært mange ganger, og kommet over det. Tenkt at jeg fikk ta det vonde med det gode, og at totalen var verdt denne siden ved ham. Ingen er perfekte, ikke jeg heller! 

Men så var det dette han slengte fra seg denne siste gangen da! Noe jeg føler ødelagte noe fint vi har hatt, og jeg har ikke klart å tenke tanken på å ha sex med ham igjen. Ikke at han skulle ta i meg igjen engang. 

I tillegg gjorde han vondt verre ved å dra opp tull og idioti, for å poengtere at jeg er like ille. Mase om EN ting jeg har sagt, for vel to år siden, som ikke engang kan sammenlignes med det han jevnlig klarer å si, av det styggeste man kan tenkes å si til et menneske man liksom skal elske. Noe som ikke engang var om ham. Og dessuten få det til at jeg er vanskelig, og legge ord i munnen på meg som jeg aldri har sagt. 

I kveld har jeg begynt å tenke litt videre enn å la ordene han sa kverne i meg. Tenkt mer på at dersom de var sanne, så er det jo direkte rart at han knapt klarer å holde fingrene fra meg. At vi har hatt sex 3-7 ganger i uken i alle år. Og fremdeles det. Begynt å tenke at ordene på en måte ikke vedrører meg, som når han har kalt meg hore, for jeg vet at han begjærer meg, og at den gode tryggheten og lekenheten jeg har satt så stor pris på, den er noe jeg vet at han elsker også. 

Så jeg har snudd tankegangen litt, og tenkt at han er forbanna heldig som har en slik varmblodig og leken kvinne, og jeg burde ikke føle noe skam eller ekkelhet ved det. 

Men jeg er ennå så rasende at jeg nesten kunne tenke meg å gi ham en skikkelig omgang, og så si "Ja, dette er det du har kastet vrak på! Dette er nå det du mister! Farvel!" 

Anonymkode: e9ad6...0d5

   Ja, han er heldig som har en varmblodig ,og tålmodig partner  som forsøker å stå imot når det stormer  og raser  som værst,og du  forsøker å avfeie dem.  ( Kanskje er det noen i hans nærmeste familie som har det på tilsvarende måte)        At dere fremdeles har sex 3-7 g i uken vitner om at du fremdeles  har følelser overfor din partner ,og du ser positive  sider ved ham..

.For noen år tilbake var eg inne i en nesten tilsvarende  situasjon som du beskriver om din ektefelle,men brukte ikkje ordene  hore o.l overfor dama, og  blei grepet av eit slags  sosialt sjalusidrama .  Vi hadde m.a.  forlengst etablert oss i hjembygda til kona (hun hjemmeverande)  hvor eg  m.a.  hadde bygd hus og vi hadde fått barn o.s.v. + lange  og stressende dager på jobb.   Hun hadde m.a. mange av sine barndomsvenner, familie,  venner og eit  nettverk rundt seg.   Sjølv hadde flyttet ifra  en fin plass m/ god familie som m.a.  vart råka av at et familiemdlem  omkom /  ulykke som aldri vart skikkeleg  igjennomarbeidet  i etterkant. 

Sinneutbruddene kom gjerne i kombinasjon m/ depresjoner og psykisk / fysisk slitasje,og følte at eg hadde ingen rundt meg som eg kunne snakke fortroleg med,og som viste empati.    Kvinnfolk har tradisjonelt sett synt seg å vera langt flinkere å snakke saman en menn. noe  m.a. denne tråden og KG vitner om.   

Innenfor alle  ekteskap / samboerskap så finnes det utvilsamt  skjevheter i ansvarsfordeling  og som igjenn kan føre til konflikter og samlivsbrudd..                  

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev tidligere i tråden at jeg er som han, men jeg kjenner meg igjen i det som den brukeren over her skrev om å bli helt avvæpnet av noen. Mens jeg reagerer nesten allergisk på andre. Folk som uttrykker irritasjon med å gå å være sur i dagesvis og de som er passivt aggressive og nekter å si hva som er galt og lager langvarig dårlig stemning er mine helt klart to største triggere. Sånt føles som psykisk tortur for meg og det er som regel bare et tidspørmål om når, og ikke om jeg sprekker. Kan det være du også har noen reaksjonsmønstre som ikke hjelper situasjonen?

Anonymkode: 233f8...46e

Jeg er normalt aldri sinne mye eller lenge. Jeg går ikke rundt og er konstant sinna nå heller, men jeg er sjokket og såret, så nå ligger det et ulmende sinne i meg når jeg tenker på ham.

Det hender det at det gjør til tider ellers også, siden det er dårlige muligheter til å ta diskutere ting med ham til tider. Da er min reaksjon at jeg trekker meg tilbake fra ham. Gjør meg opptatt av annet, mens jeg bearbeider ting selv. Han liker ikke det, så det er nok en trigger ja, men å tie er ikke mitt førstevalg. Det er bare eneste mulighet jeg har til å bearbeide ting, når han ikke vil prate om tingene. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[AnonymBruker]

15 timer siden, Anonym Bruker skrev:

   Ja, han er heldig som har en varmblodig ,og tålmodig partner  som forsøker å stå imot når det stormer  og raser  som værst,og du  forsøker å avfeie dem.  ( Kanskje er det noen i hans nærmeste familie som har det på tilsvarende måte)        At dere fremdeles har sex 3-7 g i uken vitner om at du fremdeles  har følelser overfor din partner ,og du ser positive  sider ved ham..

.For noen år tilbake var eg inne i en nesten tilsvarende  situasjon som du beskriver om din ektefelle,men brukte ikkje ordene  hore o.l overfor dama, og  blei grepet av eit slags  sosialt sjalusidrama .  Vi hadde m.a.  forlengst etablert oss i hjembygda til kona (hun hjemmeverande)  hvor eg  m.a.  hadde bygd hus og vi hadde fått barn o.s.v. + lange  og stressende dager på jobb.   Hun hadde m.a. mange av sine barndomsvenner, familie,  venner og eit  nettverk rundt seg.   Sjølv hadde flyttet ifra  en fin plass m/ god familie som m.a.  vart råka av at et familiemdlem  omkom /  ulykke som aldri vart skikkeleg  igjennomarbeidet  i etterkant. 

Sinneutbruddene kom gjerne i kombinasjon m/ depresjoner og psykisk / fysisk slitasje,og følte at eg hadde ingen rundt meg som eg kunne snakke fortroleg med,og som viste empati.    Kvinnfolk har tradisjonelt sett synt seg å vera langt flinkere å snakke saman en menn. noe  m.a. denne tråden og KG vitner om.   

Innenfor alle  ekteskap / samboerskap så finnes det utvilsamt  skjevheter i ansvarsfordeling  og som igjenn kan føre til konflikter og samlivsbrudd..                  

Først og fremst, takk for svar! Det er alltid godt å høre "den andre siden", for å få mer forståelse for et problem. 

Jeg kan forstå at det var en vanskelig situasjon, med mye som bygget seg opp og "krasjet". Det jeg sliter litt med å forstå er behovet/impulsene til å trykke andre ned, fordi man selv sliter. Når jeg selv synes ting er vanskelig er det første jeg gjør å "trekke meg inn i meg selv". Jeg blir taus og tydelig mindre livsglad. Dersom det plager meg utover det jeg selv klarer å bearbeide, så søker jeg råd. Venninne eller familie. Mannen, om ikke han er problemet. (Hvilket han dessverre ofte er, men ikke bestandig.) 

Ønsket om å knuse en jeg er glad i, fordi jeg har det vondt selv har jeg følt på. Tenkt! Tenkt hevn på en måte. Spilt ut hevn i hodet mitt. Som tanken om å ha sex med ham en siste gang, bare for å slå fast at "Dette er det du nå har kastet bort." 

Jeg har likevel en sperre for å faktisk si og gjøre de vonde tingene jeg kan fantasere om, fordi jeg vet at det ikke kan være en løsning. Det er noe som bare ville gjort vondt verre. Det går dessuten på min integritet. Dersom noen sårer meg, og jeg bevisst går inn for å såre vedkommende like mye tilbake, da er jeg like ille! Verre til og med, dersom vedkommende har såret meg i affekt, mens jeg sårer tilbake planlagt og bevisst. Så jeg lar ikke denne svarte/onde siden ved meg få lov til å slippe fri. Jeg velger å nekte meg selv det. 

Du har et poeng i at vi kvinner er flinkere til å snakke med noen, men det er jo ikke slik at menn ikke har den muligheten. De velger det bare bort! Er for stolte til det. Og så ødelegger de heller det fine de har i livet. 

Det blir litt som da en bekjent ikke ville be om hjelp da han skulle støpe gulv på vaskerommet. Resultatet ble et gulv som gikk i slik berg- og dalbane at det er blitt en vits blant alle som kjenner ham. Å fikse problemet kostet dessuten myyye. Langt mer enn dersom han i første omgang hadde spurt om hjelp. 

Det forstår jeg ikke! Det å være så stolt at man taper LANGT mer... det er en mannestolthet jeg ikke kan klare å forstå. 

Jeg er forøvrig ennå gift. Hadde en timeslang monolog for min mann i dag (Det føltes iallefall slik, for han sa omtrent bare "Ja" og "Selvfølgelig"), der jeg lettet mitt hjerte. For ALT. Avsluttet samtalen med at det hadde vært fint dersom jeg fikk en oppdatering på hva som befinner seg under overflaten på ham også, for det hjelper ingenting at jeg strever med å utrykke meg, og lete etter løsninger, dersom han slett ikke ønsker å få denne familien til å fungere. Jeg har fått et løfte om at vi skal snakke seriøst når jeg kommer hjem. Altså at han også skal snakke. Jeg har tenkt å innkreve det, for jeg jeg går og nynner "Say something, I'm giving up on you..." 

Og det er ikke flere års oppsamlet oppgulp og kvalme jeg trenger! Det er her og nå, ærlighet om hva han faktisk tenker og hva han vil forplikte seg til som betyr noe ... ellers gir jeg opp! 

Dette handler ikke om å vinne en kamp! Tror han det, et eneste lite øyeblikk til, så mister han meg! Mentalt er jeg allerede på vei ut av forholdet, og er han nå så dum at han tror at å tråkke på meg gjør ham sterkere, så er det alt annet enn å vinne! Meg klarer han ikke å tråkke ned, for jeg klarer meg, men han er en millimeter fra å tråkke ned OSS, for alltid. 

Så får jeg se da, om han "legger gulvet i berg-og dalbane", eller om han nå tar det smartere valget. 

Anonymkode: e9ad6...0d5

[a l'orange]

«Er det noen her som lever sammen med et menneske som er veltalende og flink til å sette ord på sine følelser? Og som hele tiden holder hodet kaldt når det stormer rundt?»

«Jaaa! Kona mi er sånn! Det er helt forferdelig! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg holder på å klikke hver gang hun holder på sånn!»

«Jeg også, det å være så kjølig i møte med andre menneskers følelser er en hersketeknikk!»

«Helt klart! Det å sette ord på hver minste lille følelse, og respondere på følelser med kjølighet og fine ord, er en hersketeknikk! Det tyder på mindreverdighetskomplekser!»

«Jaaa! Send disse stakkars menneskene på selvhjelpskurs for å lære seg å reagere mer følelsesmessig og varmt! Lære seg å vise det som er på innsiden, lære seg å bli sint! De bør lære seg at de kan ikke unndra seg enhver situasjon med et skjold av fornuft og ord!»

«Enig med siste taler!»

 

Jeg har lest tråden, men stort sett bare dine innlegg, trådstarter. Og jeg kjenner meg meg igjen i din side av saken. 

Så dette er bare noen refleksjoner på det du skriver.

Du skriver så bra at det er bemerkelsesverdig.

Det å snakke for seg, sette ord på ting, det er helt klart den mest siviliserte måten å kjempe for seg selv og for sine egne interesser på. Men vi må ikke glemme at det fremdeles er en form for makt. 

Det å være flink med ord, er ikke avmakt, det er ikke kapitulasjon, det er ikke overgivelse av kontroll, tvert i mot, det er en stadig og kumulerende ansamling av makt. 

Dette er tydelig i alt du skriver. For å overdrive litt, det som leses mellom linjene; Du er den sterkeste av dere to, du er den som har makt og muligheter, du er sammen med han nærmest bare fordi du forbarmer deg over han. 

Og nå har du kommet til et punkt hvor du lurer på hvorfor han ikke bare kan gi etter og gi deg det du vil ha;

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og det er ikke flere års oppsamlet oppgulp og kvalme jeg trenger! Det er her og nå, ærlighet om hva han faktisk tenker og hva han vil forplikte seg til som betyr noe ... ellers gir jeg opp! 

 Dette handler ikke om å vinne en kamp! Tror han det, et eneste lite øyeblikk til, så mister han meg! Mentalt er jeg allerede på vei ut av forholdet, og er han nå så dum at han tror at å tråkke på meg gjør ham sterkere, så er det alt annet enn å vinne! Meg klarer han ikke å tråkke ned, for jeg klarer meg, men han er en millimeter fra å tråkke ned OSS, for alltid. 

Så får jeg se da, om han "legger gulvet i berg-og dalbane", eller om han nå tar det smartere valget.

«det smartere valget»

Smak på de ordene! 

Og tenk deg deretter at du er i et fremmed land, du er gift med en som snakker et annet språk enn deg, du strever med å gjøre deg forstått, i enhver diskusjon og krangel er det han som snakker fortest og mest, du føler du begynner å miste grepet, i ren fortvilelse slipper det ut noen fæle gloser - på norsk, riktignok, men du ser at han forstår hva du sier likevel - og han blir sint, og sier;

«Når skal du slutte å gjøre deg dum? Når skal du late som du ikke forstår? Du kan ikke lengre late som du ikke kjenner språket her, det er ikke for mye forlangt at du snakker flytende nå! Jeg lar dette være opp til deg, så får vi se da, om du fortsetter å gjøre deg dum, eller om du velger det smartere valget!»

Ser du hva jeg mener?

Jeg mener at du bør begynne å tenke nytt om din egen makt. At du ser at den finnes. At du ser at den produserer avmakt hos han. At du ser at det da er din oppgave å bidra til å utjevne denne maktforskjellen, heller enn å eskalere den.

Du er litt som en stor og diger og hissig og nærgående mann, som riktignok ikke slår, eller er fysisk mot noen, men som ikke ser hva slags virkning han likevel har på de rundt. Og som blir nesten fornærmet over at andre kan bli redd og skremt, eller tenker at de må da være noen pingler!

Skjønner du hva jeg mener?

[AnonymBruker]

17 minutter siden, a l'orange skrev:

«Er det noen her som lever sammen med et menneske som er veltalende og flink til å sette ord på sine følelser? Og som hele tiden holder hodet kaldt når det stormer rundt?»

«Jaaa! Kona mi er sånn! Det er helt forferdelig! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg holder på å klikke hver gang hun holder på sånn!»

«Jeg også, det å være så kjølig i møte med andre menneskers følelser er en hersketeknikk!»

«Helt klart! Det å sette ord på hver minste lille følelse, og respondere på følelser med kjølighet og fine ord, er en hersketeknikk! Det tyder på mindreverdighetskomplekser!»

«Jaaa! Send disse stakkars menneskene på selvhjelpskurs for å lære seg å reagere mer følelsesmessig og varmt! Lære seg å vise det som er på innsiden, lære seg å bli sint! De bør lære seg at de kan ikke unndra seg enhver situasjon med et skjold av fornuft og ord!»

«Enig med siste taler!»

 

Jeg har lest tråden, men stort sett bare dine innlegg, trådstarter. Og jeg kjenner meg meg igjen i din side av saken. 

Så dette er bare noen refleksjoner på det du skriver.

Du skriver så bra at det er bemerkelsesverdig.

Det å snakke for seg, sette ord på ting, det er helt klart den mest siviliserte måten å kjempe for seg selv og for sine egne interesser på. Men vi må ikke glemme at det fremdeles er en form for makt. 

Det å være flink med ord, er ikke avmakt, det er ikke kapitulasjon, det er ikke overgivelse av kontroll, tvert i mot, det er en stadig og kumulerende ansamling av makt. 

Dette er tydelig i alt du skriver. For å overdrive litt, det som leses mellom linjene; Du er den sterkeste av dere to, du er den som har makt og muligheter, du er sammen med han nærmest bare fordi du forbarmer deg over han. 

Og nå har du kommet til et punkt hvor du lurer på hvorfor han ikke bare kan gi etter og gi deg det du vil ha;

«det smartere valget»

Smak på de ordene! 

Og tenk deg deretter at du er i et fremmed land, du er gift med en som snakker et annet språk enn deg, du strever med å gjøre deg forstått, i enhver diskusjon og krangel er det han som snakker fortest og mest, du føler du begynner å miste grepet, i ren fortvilelse slipper det ut noen fæle gloser - på norsk, riktignok, men du ser at han forstår hva du sier likevel - og han blir sint, og sier;

«Når skal du slutte å gjøre deg dum? Når skal du late som du ikke forstår? Du kan ikke lengre late som du ikke kjenner språket her, det er ikke for mye forlangt at du snakker flytende nå! Jeg lar dette være opp til deg, så får vi se da, om du fortsetter å gjøre deg dum, eller om du velger det smartere valget!»

Ser du hva jeg mener?

Jeg mener at du bør begynne å tenke nytt om din egen makt. At du ser at den finnes. At du ser at den produserer avmakt hos han. At du ser at det da er din oppgave å bidra til å utjevne denne maktforskjellen, heller enn å eskalere den.

Du er litt som en stor og diger og hissig og nærgående mann, som riktignok ikke slår, eller er fysisk mot noen, men som ikke ser hva slags virkning han likevel har på de rundt. Og som blir nesten fornærmet over at andre kan bli redd og skremt, eller tenker at de må da være noen pingler!

Skjønner du hva jeg mener?

Du kan ikke alltid gi kvinnen skylda for alt som skjer. Det at ts er sterk og "flink med ord" fritar ikke hennes mann fra å oppføre seg som folk. Nei, det er ikke ts som er den store stygge ulven. Det er mannen. Først sårer han henne med ord, så truer han med å være utro hvis hun ikke later som ingenting. 

Anonymkode: c0305...419

[CamillaCollett]

18 minutter siden, a l'orange skrev:

«Er det noen her som lever sammen med et menneske som er veltalende og flink til å sette ord på sine følelser? Og som hele tiden holder hodet kaldt når det stormer rundt?»

«Jaaa! Kona mi er sånn! Det er helt forferdelig! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg holder på å klikke hver gang hun holder på sånn!»

«Jeg også, det å være så kjølig i møte med andre menneskers følelser er en hersketeknikk!»

«Helt klart! Det å sette ord på hver minste lille følelse, og respondere på følelser med kjølighet og fine ord, er en hersketeknikk! Det tyder på mindreverdighetskomplekser!»

«Jaaa! Send disse stakkars menneskene på selvhjelpskurs for å lære seg å reagere mer følelsesmessig og varmt! Lære seg å vise det som er på innsiden, lære seg å bli sint! De bør lære seg at de kan ikke unndra seg enhver situasjon med et skjold av fornuft og ord!»

«Enig med siste taler!»

 

Jeg har lest tråden, men stort sett bare dine innlegg, trådstarter. Og jeg kjenner meg meg igjen i din side av saken. 

Så dette er bare noen refleksjoner på det du skriver.

Du skriver så bra at det er bemerkelsesverdig.

Det å snakke for seg, sette ord på ting, det er helt klart den mest siviliserte måten å kjempe for seg selv og for sine egne interesser på. Men vi må ikke glemme at det fremdeles er en form for makt. 

Det å være flink med ord, er ikke avmakt, det er ikke kapitulasjon, det er ikke overgivelse av kontroll, tvert i mot, det er en stadig og kumulerende ansamling av makt. 

Dette er tydelig i alt du skriver. For å overdrive litt, det som leses mellom linjene; Du er den sterkeste av dere to, du er den som har makt og muligheter, du er sammen med han nærmest bare fordi du forbarmer deg over han. 

Og nå har du kommet til et punkt hvor du lurer på hvorfor han ikke bare kan gi etter og gi deg det du vil ha;

«det smartere valget»

Smak på de ordene! 

Og tenk deg deretter at du er i et fremmed land, du er gift med en som snakker et annet språk enn deg, du strever med å gjøre deg forstått, i enhver diskusjon og krangel er det han som snakker fortest og mest, du føler du begynner å miste grepet, i ren fortvilelse slipper det ut noen fæle gloser - på norsk, riktignok, men du ser at han forstår hva du sier likevel - og han blir sint, og sier;

«Når skal du slutte å gjøre deg dum? Når skal du late som du ikke forstår? Du kan ikke lengre late som du ikke kjenner språket her, det er ikke for mye forlangt at du snakker flytende nå! Jeg lar dette være opp til deg, så får vi se da, om du fortsetter å gjøre deg dum, eller om du velger det smartere valget!»

Ser du hva jeg mener?

Jeg mener at du bør begynne å tenke nytt om din egen makt. At du ser at den finnes. At du ser at den produserer avmakt hos han. At du ser at det da er din oppgave å bidra til å utjevne denne maktforskjellen, heller enn å eskalere den.

Du er litt som en stor og diger og hissig og nærgående mann, som riktignok ikke slår, eller er fysisk mot noen, men som ikke ser hva slags virkning han likevel har på de rundt. Og som blir nesten fornærmet over at andre kan bli redd og skremt, eller tenker at de må da være noen pingler!

Skjønner du hva jeg mener?

Jeg skjønner i hvert fall godt hva du mener. 

Oppførselen hans ER jo helt klart et utslag av opplevd maktesløshet. Når han går for å si stygge ting for å såre, så er det fordi han har sluppet opp for andre virkemidler, føler seg liten og trenger en måte å hevde seg på, som virker. Det tror jeg ikke bare handler om ord i dette tilfellet, men hele balansen her. TS skriver jo at hun er et vellykket menneske og at mange lurer på hvorfor hun er sammen med ham. Han lurer sikkert på det selv. 

Spørsmålet er hva man velger å gjøre med det. Problemet er reelt, men det er vanskelig å reparere et annet menneskes selvfølelse. Man kan forsikre om og om igjen om at partneren er elsket, ønsket og verdsatt, men til syvende og sist må man fikse sin egen selvfølelse. 

Problemet her er kanskje at dette maktproblemet finnes OG at TS har rett i denne situasjonen? Det er vanskeligere å innrømme feil overfor en man føler seg mindreverdig overfor fra før. 

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Jeg skjønner i hvert fall godt hva du mener. 

Oppførselen hans ER jo helt klart et utslag av opplevd maktesløshet. Når han går for å si stygge ting for å såre, så er det fordi han har sluppet opp for andre virkemidler, føler seg liten og trenger en måte å hevde seg på, som virker. Det tror jeg ikke bare handler om ord i dette tilfellet, men hele balansen her. TS skriver jo at hun er et vellykket menneske og at mange lurer på hvorfor hun er sammen med ham. Han lurer sikkert på det selv. 

Spørsmålet er hva man velger å gjøre med det. Problemet er reelt, men det er vanskelig å reparere et annet menneskes selvfølelse. Man kan forsikre om og om igjen om at partneren er elsket, ønsket og verdsatt, men til syvende og sist må man fikse sin egen selvfølelse. 

Problemet her er kanskje at dette maktproblemet finnes OG at TS har rett i denne situasjonen? Det er vanskeligere å innrømme feil overfor en man føler seg mindreverdig overfor fra før. 

 

Nettopp. Det er ikke ts sitt ansvar å styrke mannens selvfølelse. Hun er ikke moren hans, de er to likeverdige voksne. Hvis han er maktesløs, er det opp til HAM å gjøre noe med det. For eksempel, gå på kurs, ta det opp med ts uten å bruke ordet "hore" og slenge dritt om sexen deres, snakke med psykolog, venner. Hun skal ikke krype for og støtte en mann som sårer henne med vilje og truer med å være utro fordi Hun skyver ham i armene på annen dame. Hvis min mann hadde sagt noe sånt, så ville han ha fått beskjed om å bare bli i disse armene og drite i å fortsette forholdet. 

Anonymkode: c0305...419

[a l'orange]

7 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Jeg skjønner i hvert fall godt hva du mener. 

Oppførselen hans ER jo helt klart et utslag av opplevd maktesløshet. Når han går for å si stygge ting for å såre, så er det fordi han har sluppet opp for andre virkemidler, føler seg liten og trenger en måte å hevde seg på, som virker. Det tror jeg ikke bare handler om ord i dette tilfellet, men hele balansen her. TS skriver jo at hun er et vellykket menneske og at mange lurer på hvorfor hun er sammen med ham. Han lurer sikkert på det selv. 

Spørsmålet er hva man velger å gjøre med det. Problemet er reelt, men det er vanskelig å reparere et annet menneskes selvfølelse. Man kan forsikre om og om igjen om at partneren er elsket, ønsket og verdsatt, men til syvende og sist må man fikse sin egen selvfølelse. 

Problemet her er kanskje at dette maktproblemet finnes OG at TS har rett i denne situasjonen? Det er vanskeligere å innrømme feil overfor en man føler seg mindreverdig overfor fra før. 

Jepp, og noen ganger er det tilsynelatende helt umulig.

 

Det jeg skrev om er bygd på min egen erfaring. Ikke med en partner, men med andre. Jeg har meninger som andre ikke er enig i. Men i stedet for å takle at jeg mener det jeg mener, blir jeg stadig anklaget fot å være «psykisk syk» eller «hate kvinner» og «mangle erfaring» og den slags type ting. Det er en effektiv måte å stoppe det andre har å si. 

Det er naturligvis helt feil anklager. Og jeg har helt til å mene de tingene jeg mener. 

Men det kommer til et punkt hvor man bare er nødt til å innrømme overfor seg selv at det blir ikke bedre av å fortsette. Det å øke maktforskjellen er feil vei. Det stopper opp. Og det å kalle andre menneskers måte å gjøre ting på for å «bygge berg- og dalbane på gulvet» hjelper ikke.

Jo, jeg er enig i at man ikke kan pøse på og pøse på for å bygge opp en annen person sin selvfølelse. Men man kan stoppe opp med å hovere på grunn av egen makt. 

At det er vanskelig, skal jeg være den første til å innrømme. Om det er mulig, gjenstår å se  

[AnonymBruker]

8 minutter siden, a l'orange skrev:

Jepp, og noen ganger er det tilsynelatende helt umulig.

 

Det jeg skrev om er bygd på min egen erfaring. Ikke med en partner, men med andre. Jeg har meninger som andre ikke er enig i. Men i stedet for å takle at jeg mener det jeg mener, blir jeg stadig anklaget fot å være «psykisk syk» eller «hate kvinner» og «mangle erfaring» og den slags type ting. Det er en effektiv måte å stoppe det andre har å si. 

Det er naturligvis helt feil anklager. Og jeg har helt til å mene de tingene jeg mener. 

Men det kommer til et punkt hvor man bare er nødt til å innrømme overfor seg selv at det blir ikke bedre av å fortsette. Det å øke maktforskjellen er feil vei. Det stopper opp. Og det å kalle andre menneskers måte å gjøre ting på for å «bygge berg- og dalbane på gulvet» hjelper ikke.

Jo, jeg er enig i at man ikke kan pøse på og pøse på for å bygge opp en annen person sin selvfølelse. Men man kan stoppe opp med å hovere på grunn av egen makt. 

At det er vanskelig, skal jeg være den første til å innrømme. Om det er mulig, gjenstår å se  

Det er nå forskjell på å prate med folk på nett og med din egen partner. 

Anonymkode: c0305...419

[a l'orange]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nå forskjell på å prate med folk på nett og med din egen partner. 

Anonymkode: c0305...419

Jeg er uenig. Og det er også poenget mitt. 

På samme måte som det ikke er spesielt fint og hyggelig gjort av meg å bruke min makt til å hovere og gni inn hvor teite og dumme andre er, så er det heller ikke spesielt fint og hyggelig gjort av en person å bruke sin makt til å hovere og gni inn hvor teit og dum partneren er.

Man kommer ikke særlig langt ved å stadig anklage andre for å mangle selvfølelse (deres problem) hvis man aldri ser hvordan man selv påvirker denne selvfølelsen (vårt eget problem).

Man bør vurdere like kritisk hvordan man selv opptrer, som man vurderer hvordan andre opptrer  

[AnonymBruker]

14 minutter siden, a l'orange skrev:

Jeg er uenig. Og det er også poenget mitt. 

På samme måte som det ikke er spesielt fint og hyggelig gjort av meg å bruke min makt til å hovere og gni inn hvor teite og dumme andre er, så er det heller ikke spesielt fint og hyggelig gjort av en person å bruke sin makt til å hovere og gni inn hvor teit og dum partneren er.

Man kommer ikke særlig langt ved å stadig anklage andre for å mangle selvfølelse (deres problem) hvis man aldri ser hvordan man selv påvirker denne selvfølelsen (vårt eget problem).

Man bør vurdere like kritisk hvordan man selv opptrer, som man vurderer hvordan andre opptrer  

Fortsatt ikke greit å kalle sin kjære en hore. Og jeg opplever ikke at TS hoverer, skal de som er smart og vellykket ha en "unnskyld-at-jeg-er-til" holdning overfor sin egen partner? 

Anonymkode: c0305...419

[a l'orange]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortsatt ikke greit å kalle sin kjære en hore. Og jeg opplever ikke at TS hoverer, skal de som er smart og vellykket ha en "unnskyld-at-jeg-er-til" holdning overfor sin egen partner? 

Anonymkode: c0305...419

Vi er uenig og jeg gidder ikke å krangle.