Elsker mannen min mer enn barna mine

[AnonymBruker]

Har følt meg som en drittmamma etter jeg kjeftet på ungen før de skulle legge seg.Men hei, nå føler jeg meg ikke fult så slem lenger.

Jeg kunne aldri, aldri, aldri forlatt barna mine. Tenk hvordan det oppleves for en stakkars liten 😢

 

 

Anonymkode: 1f114...488

[AnonymBruker]

Jeg husker ihvertfall den angsten jeg hadde for at mamma eller pappa skulle forsvinne, selv om jeg hadde tilstedeværende og varme foreldre som som bor sammen den dag i dag. En gang, jeg var kanskje fem seks år, kranglet de heftig og mamma pakket en bag, sannsynligvis for å sove hos sin mor eller noe til stormen hadde lagt seg. Panikken jeg fikk da har jeg aldri glemt. Jeg var livredd for at hun skulle dra fra oss, forsvinne. Virkelig livredd. Så at en mor kan velge kjærligheten til en mann fremfor de små ungene sine kan jeg virkelig ikke fatte. I dag bor jeg med en mann hvis far forlot sine tre barn for en ny kjæreste. De fikk komme på besøk en sjelden gang, men i dag har de ingen kontakt og denne eldre mannen har tre sønner som hater han og ikke så mye som kommer til å møte i begravelsen hans. Å bli sveket som barn sitter i hele livet. At du synes det er "din tur" til å leve når du har en FEMÅRING er bare tragisk. Du har et ansvar som mor og det er fortsatt noen år igjen før det blir din fuckings tur!!! 

Høres forresten tragisk ut å være så avhengig av noen mann som det du er. Patetisk. 

Anonymkode: bb2b1...2a5

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går faktisk an å elske noen høyere enn barna. Man elsker på en annen måte. Er du forelsket i barnet ditt? 

Anonymkode: b3235...d97

Forelsket blir feil å si, men jeg elsker dem så mye at jeg kunne dødd for dem. Mannen hadde jeg ikke ofret livet mitt for. Så for meg går det ikke an å elske noen høyere enn barna mine.

Anonymkode: cb259...4fb

[AnonymBruker]

På Thursday, May 18, 2017 den 11.14, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært gift med mannen min i 2 år. Jeg har 2 barn fra et tidligere forhold som vi har hos oss 50 %. Barna er 3 og 5 år. Vi bor i Oslo, men mannen min er nå nødt til å flytte til Tromsø pga av jobb. Jeg har bestemt meg for å flytte med han selv om dette betyr at jeg ikke får sett barna mine så ofte. Jeg kan ikke leve uten mannen min, men kan leve uten barna mine (det gjør jeg jo allerede 50%). Venninnene mine kan ikke skjønne at jeg kan flytte fra barna mine, men jeg kan ikke la han reise uten meg. Jeg kommer aldri finne en like fantastisk mann. Avstandsforhold fungerer ikke, og jeg elsker han over alt på jord. Jeg elsker jo barna mine også, men de er utrolig slitsomme og tar mer energi enn de gir. Det er en annen type kjærlighet jeg føler for barna mine, og jeg velger kjærligheten som jeg og min mann har ovenfor hverandre.
Hva ville du gjort i en slik situasjon?

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Whaaaat? Jeg har ett barn og han tar masse energi fra meg, er slitsom til tider, krevende, oppmerksomhetssyk, men han er det beste som finnes. Kjærligheten han gir meg kan ikke sammenlignes med noen andres. Kunne aldri i livet vært uten sønnen min. Men alle er forskjellige. Jeg f.eks syntes det var helt forferdelig å være 2 uker borte fra han utenlands.  Mens min mor valgte mannen sin fremfor barna (4 unger) synes ikke noe om det. Tenker at du da i utgangspunktet ikke burde skapt barn til denne verden. Stakkars barn. 

Anonymkode: 99da7...769

[AnonymBruker]

Ditt yngste barn kommer til å være dobbelt så gammel som det er nå når du kommer tilbake... Ditt eldste vil være godt etablert på skolen.

Tror du det vil være naturlig for dem at du kommer tilbake for fullt i livene deres da? Du kommer ikke til å høre til der, hvor mye tror du en femåring og en treåring får ut av Skype?

Pappa flyttet til andre siden av landet då jeg var 18 mnd. Man skulle tro jeg var liten nok til at det ikke ville ha noen effekt. 

Hele oppveksten følte jeg at pappa var en onkel, det var rart å være der og jeg kunne ikke be om ting, krangle og alt som falt seg normalt med mamma, jeg kjente han rett og slett ikke godt nok og visste ikke hvor jeg hadde han. Han ringte flere ganger i uken og flydde meg over hver eneste ferie og langhelg pluss annenhver jul.

Han gjorde virkelig alt han kunne men det ble likevel aldri det samme som med den forelderen som var der i hverdagen, den som visste hvordan jeg tenkte, hva jeg likte og hvordan reaksjonsmønsteret mitt var. 

Allikevel tryglet jeg og gråt om at ikke mamma å pappa kunne bli sammen igjen for min skyld. 

Når pappa fikk ett barn til fikk jeg nesten sammenbrudd for jeg ble så sint for at det nye barnet skulle få ha han hele tiden når jeg hadde mistet så mye. 

Har ett ok forhold til pappa nå men det skyldes først og fremst en personlig krise i livet mitt som han viste seg å være en ekstremt stor støtte gjennom. Det tok 23 år. 

Du tror som voksen at dette går fint men ett barn vil oppleve dette som ett svik. Og de blir nok ikke mye eldre før de begynner å spørre. Om det ikke er du som sier "jeg flyttet fordi jeg elsker min nye mann mer" så er det jævlig fort gjort at noen andre glipper med tungen eller at ting blir overhørt. 

Anonymkode: 4210f...227

[Gjest]

Tråden er ryddet for spekulasjoner og personangrep.

Ann Christin, mod

[AnonymBruker]

Hvordan klarer du forresten å ha vært gift i to år når barnet ditt er tre og du har fått det med en annen mann? Tar det ikke litt tid å finne ut at man liker hverandre godt nok til å bli gift og å planlegge å gjennomføre ett bryllup? 

Anonymkode: 4210f...227

[AnonymBruker]

HUSK!!! Menn komme og går, barna består😉

Anonymkode: 99da7...769

[Gjest Tutte]

På Thursday, May 18, 2017 den 11.14, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært gift med mannen min i 2 år. Jeg har 2 barn fra et tidligere forhold som vi har hos oss 50 %. Barna er 3 og 5 år. Vi bor i Oslo, men mannen min er nå nødt til å flytte til Tromsø pga av jobb. Jeg har bestemt meg for å flytte med han selv om dette betyr at jeg ikke får sett barna mine så ofte. Jeg kan ikke leve uten mannen min, men kan leve uten barna mine (det gjør jeg jo allerede 50%). Venninnene mine kan ikke skjønne at jeg kan flytte fra barna mine, men jeg kan ikke la han reise uten meg. Jeg kommer aldri finne en like fantastisk mann. Avstandsforhold fungerer ikke, og jeg elsker han over alt på jord. Jeg elsker jo barna mine også, men de er utrolig slitsomme og tar mer energi enn de gir. Det er en annen type kjærlighet jeg føler for barna mine, og jeg velger kjærligheten som jeg og min mann har ovenfor hverandre.
Hva ville du gjort i en slik situasjon?

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Håper dette er trolling. Hvis det ikke er det, så håper jeg mannen din dumper deg etter at du har flyttet med han til Tromsø og at faren til barna dine i tillegg har fått fullt foreldreansvar, da kan du sitte der alene. Tror faktisk heller ikke at mannen din elsker deg like mye som du elsker han siden han velger å flytte så langt unna og gir deg valget mellom å flytte med eller ikke. Han vet jo at du har barn.

Beklager, men dette er noe av det mest provoserende innlegget jeg har lest på KG. Håper du våkner opp en dag og skjønner hva du holder på med.

Endret 19. mai 2017 av Tutte

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan klarer du forresten å ha vært gift i to år når barnet ditt er tre og du har fått det med en annen mann? Tar det ikke litt tid å finne ut at man liker hverandre godt nok til å bli gift og å planlegge å gjennomføre ett bryllup? 

Anonymkode: 4210f...227

Hun overdriver kanskje lengden av deres forhold for å styrke "kjærligheten"

Anonymkode: 6a1c0...8eb

[Gjest Tutte]

På Thursday, May 18, 2017 den 14.59, got2go skrev:

Skjønner ts godt jeg... Det er ikke så lett å finne kjærligheten, og når hun har en mann som hun elsker så høyt, og som elsker henne tilbake, så burde hun holde på det forholdet. Barna vil vel at mor skal ha det bra også, vel?

Barna vil vel at mor skal ha det bra også? Det er snakk om barn på 3 og 5 år her. De skjønner da ikke hvorfor mor plutselig valgte å dra fra dem. At noen kan støtte dette, er helt sjokkert.

[AnonymBruker]

Jeg hadde lett flyttet. Mannen min er mitt alt. Er ikke jeg lykkelig, så er ikke barnene mine lykkelige heller. 

Anonymkode: 3fe3b...20c

[AnonymBruker]

Og det er snakk om Tromsø, ikke Tokyo. Går rutefly flere ganger om dagen... 

Anonymkode: 3fe3b...20c

[Hadley]

Jeg tror du gjør det beste av å la barna bli oppdratt av faren sin.

Og mens du kanskje får kritikk, gjør du det beste for barna dine, så gjør du det beste for dem.

Kan du ikke bare be om at far har full foreldreomsorg?

 

[Gjest Tutte]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde lett flyttet. Mannen min er mitt alt. Er ikke jeg lykkelig, så er ikke barnene mine lykkelige heller. 

Anonymkode: 3fe3b...20c

Nei, barn er ikke lykkelige med foreldre som ikke elsker dem som foreldre skal og setter mannen som er et voksent selvstendig menneske først. Barn er heller ikke lykkelige med egoistiske foreldre. Så er nok like greit å flytte ja.

[k1kk1]

På 18.5.2017 den 11.14, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært gift med mannen min i 2 år. Jeg har 2 barn fra et tidligere forhold som vi har hos oss 50 %. Barna er 3 og 5 år. Vi bor i Oslo, men mannen min er nå nødt til å flytte til Tromsø pga av jobb. Jeg har bestemt meg for å flytte med han selv om dette betyr at jeg ikke får sett barna mine så ofte. Jeg kan ikke leve uten mannen min, men kan leve uten barna mine (det gjør jeg jo allerede 50%). Venninnene mine kan ikke skjønne at jeg kan flytte fra barna mine, men jeg kan ikke la han reise uten meg. Jeg kommer aldri finne en like fantastisk mann. Avstandsforhold fungerer ikke, og jeg elsker han over alt på jord. Jeg elsker jo barna mine også, men de er utrolig slitsomme og tar mer energi enn de gir. Det er en annen type kjærlighet jeg føler for barna mine, og jeg velger kjærligheten som jeg og min mann har ovenfor hverandre.
Hva ville du gjort i en slik situasjon?

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Nå har jeg ikke lest alt, og ikke vil jeg det akkurat nå fordi jeg skal legge meg for jobb imorgen. Men det spiller ingen rolle hva vi ville ha gjort og ikke gjort. For 3år pg 5år siden gjorde du et valg i å få barn. Det er en forpliktelse for livet, og da også med konsekvenser der du må velge vekk det du vil. Det var mest sannsynlig ingen som tvang deg til å ha barn, dette var noe du valgte. Din mann som du har vært gift med i 2år nå, visste at du var mor til 2 barn da han giftet seg med og takket dermed også ja til de konsekvensene det måtte komme med. Barn skal ikke nødvendigvis gi energi, det er bare en myte. Men det er du som har vært med å velge at de skal bli født, og derfor får du også ta konsekvensene av det.

Ditt liv er virkerlig ikke mer verdt enn dine barns, du har allerede opplevd et helt liv og har vært gjennom det mest grunnleggende som skal skape deg som person. Det har ikke dine barn. Å forlate dem på den måten har konsekvenser som du skal leve med hele livet, om skader som kommer av de valgene du har tatt. Min mor valgte seg selv over oss da vi var små, det er ikke bare mitt liv som er ødelagt men også mine søsken. Jeg må leve et helt ødelagt liv bare fordi hun syns at hun var viktigere enn oss, og hver eneste dag må både jeg og mine søsken SLOSS gjennom vår hverdag. Og her er du og skal ta et slikt valg, og du skjønner ikke at venninnene dine ikke skjønner hvordan du kan sitte å bestemme at du skal ta barn til verden også etterpå ikke være en mor for dem! Ikke engang forsøke! Du burde skamme deg!

[AnonymBruker]

Til TS

Du har klart å heve deg over det biologiske nemlig det at det viktigste er at generasjoner går videre. Er du stilt av det? 

Mannen min og jeg har vært sammen i 25 år. Elsker hverandre og har to barn. Vi har snakket om dette med kjærlighet til hverandre og til barna. Vi ser på hverandre, smiler og sier..... sorry, du har ikke en sjanse. 

Barna er det viktigste 

Anonymkode: 3645b...26e

[Gjest Tutte]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og det er snakk om Tromsø, ikke Tokyo. Går rutefly flere ganger om dagen... 

Anonymkode: 3fe3b...20c

Spiller ingen rolle det, hun skriver jo rett ut at hun elsker mannen sin mer enn barna sine, og at hun kan leve uten sine barn men ikke uten sin mann. Har ikke noe å si hvor mange rutefly det går da.

[AnonymBruker]

Du velger en mann fremfor din egne barn. En mann som velger karrieren fremfor deg. 

DET må være kjipt det. Selvom du åpenbart ikke har sett det selv

Anonymkode: 5f67d...9c3

[TinaChristina]

Jeg har også vært nyforelsket og jeg har hatt barn fra tidligere. Og jeg har ønsket å være med kjæresten ofte og uten barna. Men dersom det kom til et punkt at jeg måtte velge mellom han og barna mine, ville jeg droppet han raskere enn lynet.