Elsker mannen min mer enn barna mine

[AnonymBruker]

Hadde moren min gjort noe sånt hadde jeg aldri tilgitt henne.

Anonymkode: a5834...d56

[AnonymBruker]

Den kjærligheten man (de fleste) får til barnet sitt er så altoppslukende og overveldende at det er helt utenkelig å forlate dem til fordel for noen andre. 

Elsker mannen min uendelig høyt, men kjærligheten til ham er langt ifra betingelsesløs. Tråkker han feil og gjør meg urett så vil den kjærligheten forsvinne.. Jeg vil aldri elske ham for en hver pris. Gjør du det med din mann, står ved hans side uansett hva som skjer mellom dere? 

Kjærligheten til mine barn er betingelsesløs. Uansett hvem de blir eller hva de gjør, så vil jeg elske dem. I verste fall kan jeg kanskje ikke forsvare deres handlinger, men jeg kommer jeg til å elske de uansett. De er barna mine. Og jeg er deres mor! De som ikke prioriterer barna bør kanskje ikke ha barn.... 

Anonymkode: bb2b1...2a5

[ukjentjente]

ser ikke poenget med å opprette en tråd om dette om du allerede har bestemt deg? Hva er da poenget? Er det dårlig samvittighet og håpet om at folk skal si at det fortjener du og det er greit?

for meg hadde det du nå vurderer å gjøre vært helt utilgivelig. Ungene dine har ikke selv valgt dette livet, du brakte dem inn i denne verdenen og har derfor en plikt å prioritere dem ogbsette dem først uansett.

du er ikke den eneste her i verden som har slitt og sliter, men de fleste av oss finner en måte å takle det på uten å la det gå komplett utover andre. Synes det er utrolig kvalmt hvor mange nå som bare presser ut den ene ungen etter den andre uten evne til å kunne tenke fremover i tid. Barn er ikke noe du er med så lenge det passer deg of så slenger dem vekk, for det er dt du gjør, satt litt på spissen. Foreldrerollen er ikke noe du prøver for å se om det passer deg. Og at du i det hele tatt fortsatt kan vurdere det etter personlige historier som nå er blitt fortalt, er hårreisende. Kan ikke se for meg hvordan jeg hadde følt det om moren min hadde valgt meg vekk som liten.

skjønner at du har hatt det kjipt og jeg forstår at du blir sliten men synes det er skikkelig usmakelig å bruke det til din fordel for å få sympati og forståelse for at du forlater ungene dine. For det er faktisk det jeg får inntrykk av at du gjør. Alt i livet kan ikke forutsees, litt av hvert av tunge ting kan skje i foreldres liv men man skal fortsatt være mor\far. Det er kanskje noe du burde tenkt på flr du fikk unger. Og hvis du var så sliten av å ta vare på din syke mor, tenkre du ikke da at det å få unger ville gjøre det verre for deg? For dette skjedde etterpå?

vær snill å tenke deg om.

[Vera Vinge]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ingen aleneforeldre her som har funksjonelle barn?
Eller er det ingen foreldre her hvor den ene forelderen er mye borte i jobbsammenheng? Hva med folk som jobber i forsvaret og er stasjonert i utlandet? Folk som jobber i leger uten grenser eller er annet helsepersonell eller frivillige som jobber i u-land? Eller folk som jobber på oljeplattformer eller hvilke som helst andre jobber som krever at man er borte over lengere tid? Har ikke de unger som har det bra?

Får btw menn som ikke har barna sine 50%, mye pes i det daglige?

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Men her er det jo ikke snakk om at du vurderer en annen løsning enn 50-50. Men du skriver selv at du tenker å ha barna (på besøk?) i noen helger og ferier, noe jeg tolker som at du i praksis forsvinner fra hverdagen deres. Det handler ikke om at du er mor, men at det er vanskelig for meg å forstå at noen foreldre velger sånn. Når du har barna annen hver uke tenker jo jeg i mitt hode at du har ganske mye tid til å reise på besøk til kjæresten din også. Jeg hadde periodevis avstandsforhold under studiene, og det var kjedelig, men det gikk jo bra, når man visste at det var en viss periode.

Og så skriver du litt om din bakgrunn, og det er trist lesning, og det gjør forsåvidt tankene dine om flytting noe lettere å forstå. Men, samtidig ikke. For jeg mener barna må komme først, selv om du har hatt det vondt med familiemedlemmer. Barna har jo ingen forståelse av hvorfor du mener det er på tide å sette egne behov først. De vil bare savne mammaen sin og føle seg sviktet, uavhengig av hvor god "voksen-grunn" du kan ha for å gjøre det. 

Du spør om alle barn som vokser opp med bare en forelder vil ha det vanskelig. Og ja, det tror jeg faktisk man kan svare ja på. Dvs. når det har vært en forelder der som valgte å dra, så vil barna føle seg mindre viktige. Og 3 år er mye lengre i en barneverden enn det vil være for deg. Det er en stor og viktig del av oppveksten deres.

[ukjentjente]

jeg har selv ikke unger selvom jeg er mer enn nok gammel til å få det. For det første har jeg ikke lyst på, men tenker faktisk også på om jeg ville vært en så god mor som jeg hadde villet bli. Svaret er akkurat nå nei, og jeg kommer ikke til å vurdere tanken før jeg vwt at jeg hadde taklet den rollen. Tenkte du nok gjennom det flr du fikk barn? Beklager og hvis jeg virket veldig krass i mitt forrige innlegg men det er lite som provoserer meg mer enn dette. Må også si at jeg mner ikke at du skal glemme deg selv komplett men barna kommer først, og så kan du evt tenke ut andre løsninger som gjør at du også får sett kjæresten din. Han bor ikke på andr siden av jordkloden akkurat.

og unger kan ha det bra med en forelder, men det finnes jo et hav av grunner til at noen er alenemor\far, denne er en av de dårligere.

Endret 18. mai 2017 av ukjentjente
.

[Gjest GoldenLioness]

Så lenge du kan leve med konsekvensene valget ditt innebærer. Barna dine vil føle seg sviktet og forlatt av deg og det er stor mulighet til at de vil hate deg og ikke ha kontakt med deg mer. Over tid så vil de vokse opp og kanskje ikke føle noen form kjærlighet til deg. Kan du leve med at de kanskje ikke ha kontakt med deg? Hva når de får barn? Du er bestemoren de aldri får treffe.

I tillegg er det alle de emosjonelle traumene du påfører dem. At de sitter igjen og lurer på hvorfor mamma forlot dem. Er de ikke bra nok? Er det noe galt med dem? Kan de egentlig noen gang elske noen eller bli elsket når ikke engang deres egen mor mener de er verdt å elske....

 

[ViljaH]

Du snakker kun fra ditt perspektiv. Hvem du elsker mest, hva som vil gjøre deg lykkeligst. Jeg ser ikke at du tar andre interessenters perspektiv, som dine barn på 3 og 5. De er små, og sannsynligvis elsker de sin mor inderlig og vil savne henne dypt. Trist at du ikke ser dette, og at det ikke er noe å prioritere.

[Kontormus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er det ingen aleneforeldre her som har funksjonelle barn?
Eller er det ingen foreldre her hvor den ene forelderen er mye borte i jobbsammenheng? Hva med folk som jobber i forsvaret og er stasjonert i utlandet? Folk som jobber i leger uten grenser eller er annet helsepersonell eller frivillige som jobber i u-land? Eller folk som jobber på oljeplattformer eller hvilke som helst andre jobber som krever at man er borte over lengere tid? Har ikke de unger som har det bra?

Får btw menn som ikke har barna sine 50%, mye pes i det daglige?

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Jeg har en far som har hatt hele sin yrkeskarriere i Forsvaret, med lengre utenlandsopphold. Det er på ingen måte det samme når foreldrene ikke lenger lever sammen og tar sine valg individuelt. Du setter dem ikke først, det er tydelig for alle og enhver, også de i deres omgivelser. Dette er et svik, uansett om du tror Skype og ferier hjelper. Det gjør ikke det, du har valgt dem bort, noe de kommer til å forstå.

Jeg syns også det høres om du er svært needy og besatt av denne mannen som du hevder du ikke klarer deg uten. Ikke helt sunt at du er helt ute av stand til å ta høyde for at alt kan skje når vi vet at omtrent halvparten av alle gifte, og omtrent 2/3 av samboere, ikke klarer å bli i forholdet. 

[Zienna]

Du elsker nok deg selv høyest.  For du flytter vel ikke fordi mannen din trenger deg?  Nei, du gjør det fordi DU trenger ham og fordi DU er redd for å miste ham.  Det er hårreisende egoistisk at du prioriterer deg selv framfor to små barns omsorgsbehov.  

Barna dine er vant til at de kommer til deg annen hver uke.  Hvordan tror du de vil oppleve at du flytter?  Enda er de så små at de ikke forstår, men en dag vil de stille spørsmål ved valget ditt.  Hva har du tenkt å svare?  At du elsket denne mannen høyere enn dem??  

  
 

 

[Gjest Newroz]

Hvis du blir hos barna dine i Oslo tror jeg det er stor sannsynlighet for at du kommer til å klandre dem for at du må være her. Selv om du kanskje ikke gjør det bevisst kan de snappe det opp og få dårlig samvittighet for at du er hos dem. 

Reiser du til Tromsø så forlater du barna dine til fordel for en tredjeperson. Det er jo åpenbart for alle og en hver - også for barna.

Syns forslaget som kom over her var bra. Da kan du være i Oslo i 2 uker mens du har barna, og hos denne kjæresten din i to uker når du ikke har barna. Om du ikke går for det syns jeg du faktisk skal flytte. Tror nesten det er bedre for barna å føle at du forlater dem, enn at de er en byrde som gjør sin mor ulykkelig. 

[Gjest Axl Rose]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes TS uansett fortjener all honnør for å ikke ville ta med seg barna til Tromsø. Nok av kvinner som ville forsøkt det isteden. 

En bekjent av meg gjorde som TS pga utdannelse. Hun flyr til hjemstedet og har sønnen torsdag til søndag annenhver helg. Synes på ingen måte hun er en dårlig mor. 

Anonymkode: 6ed31...751

Enig. Folk er flink til å dømme, men tror ikke de selv er så perfekt. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Newroz skrev:

Hvis du blir hos barna dine i Oslo tror jeg det er stor sannsynlighet for at du kommer til å klandre dem for at du må være her. Selv om du kanskje ikke gjør det bevisst kan de snappe det opp og få dårlig samvittighet for at du er hos dem. 

Reiser du til Tromsø så forlater du barna dine til fordel for en tredjeperson. Det er jo åpenbart for alle og en hver - også for barna.

Syns forslaget som kom over her var bra. Da kan du være i Oslo i 2 uker mens du har barna, og hos denne kjæresten din i to uker når du ikke har barna. Om du ikke går for det syns jeg du faktisk skal flytte. Tror nesten det er bedre for barna å føle at du forlater dem, enn at de er en byrde som gjør sin mor ulykkelig. 

Akkurat den biten er kanskje ikke så enkel, med tanke på jobb?

Anonymkode: cb259...4fb

[Rotemor]

47 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Så lenge du kan leve med konsekvensene valget ditt innebærer. Barna dine vil føle seg sviktet og forlatt av deg og det er stor mulighet til at de vil hate deg og ikke ha kontakt med deg mer. Over tid så vil de vokse opp og kanskje ikke føle noen form kjærlighet til deg. Kan du leve med at de kanskje ikke ha kontakt med deg? Hva når de får barn? Du er bestemoren de aldri får treffe.

I tillegg er det alle de emosjonelle traumene du påfører dem. At de sitter igjen og lurer på hvorfor mamma forlot dem. Er de ikke bra nok? Er det noe galt med dem? Kan de egentlig noen gang elske noen eller bli elsket når ikke engang deres egen mor mener de er verdt å elske....

 

Enig her. I tillegg så er det faktisk en veldig stor risiko for at ekteskapet innen da er over pga alle slitasjen det blir påført underveis. 

Man kan heller ikke komme hjem etter 3 år og tro at barna vil bo hos deg igjen, eller at far tillater det. Hva har du igjen om ekteskapet ryker?

[Gjest Newroz]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat den biten er kanskje ikke så enkel, med tanke på jobb?

Anonymkode: cb259...4fb

Jeg hadde i hvert fall undersøkt alle muligheter veldig nøye, og heller gått for at det blir tre harde jobbemessige år enn at jeg forlater ungene mine til fordel for en annen mann. 

[Gjest Gjestinnom]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært gift med mannen min i 2 år. Jeg har 2 barn fra et tidligere forhold som vi har hos oss 50 %. Barna er 3 og 5 år. Vi bor i Oslo, men mannen min er nå nødt til å flytte til Tromsø pga av jobb. Jeg har bestemt meg for å flytte med han selv om dette betyr at jeg ikke får sett barna mine så ofte. Jeg kan ikke leve uten mannen min, men kan leve uten barna mine (det gjør jeg jo allerede 50%). Venninnene mine kan ikke skjønne at jeg kan flytte fra barna mine, men jeg kan ikke la han reise uten meg. Jeg kommer aldri finne en like fantastisk mann. Avstandsforhold fungerer ikke, og jeg elsker han over alt på jord. Jeg elsker jo barna mine også, men de er utrolig slitsomme og tar mer energi enn de gir. Det er en annen type kjærlighet jeg føler for barna mine, og jeg velger kjærligheten som jeg og min mann har ovenfor hverandre.
Hva ville du gjort i en slik situasjon?

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Jeg kan ikke etter beste evne forstå at du i det hele tatt vurderer å flytte fra barna dine. Det høres veldig trist ut.

Min mening er at man må klare å være i eget selskap, stå støtt på egen hånd i livet uansett utfordringer og at det er utilgivelig å flytte vekk fra sine egne barn; det er en slags kodeks som man ikke bryter med.

[AnonymBruker]

https://www.mamanatural.com/most-important-thing-a-father-can-do/

Sitat

It goes without saying that your kids need and deserve your love. BUT, if you’re in a relationship, your partner comes first.

This is tough for some people to hear, but just about every relationship expert agrees. Now there are times when a child’s immediate needs might come first momentarily, but ultimately the marriage bond has to be paramount.

Your marriage comes first. Then your kids.

When it’s the other way around, bad things happen. When kids are the center of your universe, they grow up thinking they *are* the center of the universe. This can cause problems when they’re older and enter the “real” world.

And your marriage suffers. I’ve seen this firsthand with some couples we know. Their mutual focus on the kids instead of each other was a way to avoid intimacy and the issues in their marriage. And that marriage ended as you would expect.

Hvor mange i denne tråden er alenemødre? 

Anonymkode: b3235...d97

[AnonymBruker]

Enig i akkurat dette: "When kids are the center of your universe, they grow up thinking they *are* the center of the universe. This can cause problems when they’re older and enter the “real” world."

Men det å flytte fra barna sine er likevel noe helt annet.

Anonymkode: cb259...4fb

[AnonymBruker]

Vet du, TS, sier å ha forlatt tråden men det er uansett noen ting som skurrer som det kan være greit å få klarhet i;

du sier mannen din har plikttjeneste etter endt utdanning i Forsvaret. Regner med det er Krigsskolen i Oslo da? Hvor i alle dager i Tromsø er det han skal jobbe? Mener du Troms fylke? Forsvaret har såvidt jeg vet ingen avdeling i Tromsø, og langt mindre en avdeling det vil være naturlig å ta plikttjeneste etter endt KS på Linderud. Da er det jo naturlig med en stilling som Troppsjef feks. 

Og ruleringen på stillinger er som utgangspunkt 2 år. Hvordan vet han at det blir samme jobb i tre år? Om han har fått seg stilling i Troms kan han sitte i den i 2 år og gjøre det siste pliktåret sitt i Oslo eller Rena feks. 

Etter ks får han tildelt en stilling, men han søker jobber og kan sette opp flere valg. Har han satt opp i Troms som ett av øverste valg vel vitende om hvilken situasjon han setter deg i? 

Du nevner bla familier hvor en er stasjonert i utlandet ol ifbm med jobb i Forsvaret, men om du har litt kjennskap til dette så vet du vel at en kontigent i utlandet er 6 måneder og stillinger man søker på. Eller stabsskole i utlandet eller ambassadør-stillinger er jo noe man tar med hele familien på. CCC i USA er også noe hele familien kan bli med på. Bare noen eksempler. 

Er du helt ærlig med oss når du sier at han er beordret til 3 års plikttjeneste i Forsvaret? Eller er dette noe du skriver fordi det er mer "akseptert" grunn for å flytte? 

Uansett, barns forhold til foreldre er skjørt og kan raskt bli ambivalent i voksen alder. Ville ikke ha gjort dette når barna er så små. 

Anonymkode: bcb2e...57c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du, TS, sier å ha forlatt tråden men det er uansett noen ting som skurrer som det kan være greit å få klarhet i;

du sier mannen din har plikttjeneste etter endt utdanning i Forsvaret. Regner med det er Krigsskolen i Oslo da? Hvor i alle dager i Tromsø er det han skal jobbe? Mener du Troms fylke? Forsvaret har såvidt jeg vet ingen avdeling i Tromsø, og langt mindre en avdeling det vil være naturlig å ta plikttjeneste etter endt KS på Linderud. Da er det jo naturlig med en stilling som Troppsjef feks. 

Og ruleringen på stillinger er som utgangspunkt 2 år. Hvordan vet han at det blir samme jobb i tre år? Om han har fått seg stilling i Troms kan han sitte i den i 2 år og gjøre det siste pliktåret sitt i Oslo eller Rena feks. 

Etter ks får han tildelt en stilling, men han søker jobber og kan sette opp flere valg. Har han satt opp i Troms som ett av øverste valg vel vitende om hvilken situasjon han setter deg i? 

Du nevner bla familier hvor en er stasjonert i utlandet ol ifbm med jobb i Forsvaret, men om du har litt kjennskap til dette så vet du vel at en kontigent i utlandet er 6 måneder og stillinger man søker på. Eller stabsskole i utlandet eller ambassadør-stillinger er jo noe man tar med hele familien på. CCC i USA er også noe hele familien kan bli med på. Bare noen eksempler. 

Er du helt ærlig med oss når du sier at han er beordret til 3 års plikttjeneste i Forsvaret? Eller er dette noe du skriver fordi det er mer "akseptert" grunn for å flytte? 

Uansett, barns forhold til foreldre er skjørt og kan raskt bli ambivalent i voksen alder. Ville ikke ha gjort dette når barna er så små. 

Anonymkode: bcb2e...57c

Jeg leser fortsatt svarene her inne, men har ikke noe mer å tilføye. Men jeg kan svare på dette, da du har skrevet en veldig lang mld. Jeg har aldri skrevet at han har plikttjeneste i forsvaret. Jeg har kun skrevet plikttjeneste. Det er flere utdannelser som har plikttjeneste. Det jeg har skrevet om forsvaret er at min egen far var nødt til å flytte fra meg, min søster og mor, i ett år da jeg var 6 år.

Hvorfor skulle jeg lyge om dette? Skjønner ikke hva jeg skulle fått ut av det?

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

[Gjest GoldenLioness]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

nå har jeg ikke barn, men jeg har mann.
for meg vil min mann alltid være det viktigste.

Det er han jeg skal leve livet mitt med til jeg blir gammel og kreperer.

om/når vi får barn kommer de aldri til å være på den førsteplassen.
de kommer til å være på nr 2.

dersom partneren ikke var far til barna ville det hele nok stilt seg annerledes.

jeg synes det er tåpelig med de som setter barn og venner og hobby fremfor sin livspartner. det er ikke rart at det er så mange skilsmisser som det er i dag når alt annet skal ha høyere betydning enn livspartneren sin.

Anonymkode: 15f37...359

Første setningen sier alt. Du har ikke barn. Derfor kan du ikke forstå.

Før jeg fikk barn var han det viktigste. Jeg så for meg at jeg ville elske barnet mitt. Men å dø for det eller ofre mannen min for barnet? Det er umulig å virkelig mene det fordi en rett og slett ikke vet eller kjenner til den type kjærlighet for man har ikke opplevd den. Da blir selvsagt følelsene for partneren det du føler sterkest. Du har ikke noe å sammenligne med.

I sekundet sønnen min ble lagt på brystet mitt så forsto jeg. Den overveldende kjærligheten! Der og da visste jeg at verden kunne brenne og at jeg lett hadde ofret mannen min uten å blinke om det var det som skulle til for å redde barnet mitt.

Mannen min elsket og forgudet meg. Jeg er hans første og eneste kjærlighet. Han kunne ikke se for seg at han ville elske noen høyere enn meg.

Jeg elsker mannen min. Han har vært en trofast, lojal og kjærlig mann gjennom 9 år. Han har behandlet meg godt og fødselspermisjon var vi som nyforelsket og storkoste oss. Det neste året har vært tøft pga sykdom hos meg som har vært en påkjenning for oss alle, men vi har aldri tvilt på kjærligheten til hverandre.

Én ting er vi begge enig om 2 år etter at sønnen vår ble født. Vi hadde begge ofret livene våre uten å blinke for barnet vårt. Vi elsker sønnen vår så høyt og hans lykke og behov for trygghet, stabilitet og følelse av å være elsket ubetinget kommer først.

Du forstår ikke. Og du vil heller ikke forstå inntil du sitter der med den lille sønnen eller datteren din i armene dine. Når barnet ditt ser deg inn i øynene og treffer deg rett i hjertet og sjelen din. Når du får kjenne på ubetinget kjærlighet av skapningen du har laget og satt til verden. Først da vil du forstå hva ekte kjærlighet er og du vil innse at du ville ofret damen uten å blinke eller tenke over det.