Elsker mannen min mer enn barna mine

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Kontormus skrev:

Man slutter å være glad i noen som behandler en dårlig! Heldigvis. Man bør heller ikke bli hos noen som slenger deg i veggen eller er utro hver gang de har muligheten. Man er ikke manipulerende hvis en velger å gå fra en slik partner. Dette er betingelser.

Og TS elsker mannen MER enn barna. Det står jo i overskriften, og er det som provoserer mange. Med rette vil jeg si.

Jeg oppfatter det slik at TS har fått fødselsskader som gjør det vanskelig for henne å forholde seg til andre, og mere enn dette har jeg ikke lyst til å grave i akkurat det.

Nei, man slutter ikke - det er jo akkurat det som er "Problemet" hvis man elsker betingelsesløst.. Se bare på "løvetannbarn" for eksempel - ingen er så lojale mot foreldrene som direkte eller indirekte skader dem.. Det er kun de som velger være glad i noen som kan slå av følelsene sine. Men, man kan lære leve uten noen man elsker - det er jeg enig i..

At TS skriver hun elsker mannen sin mer er helt innafor i forhold til hva hun forsøker få frem i tråden og det klarer alle med litt velvilje å forstå, men må man dra alt i verste mening ser jeg jo at det er lett å finne støtte i det i en slik overskrift..

Når det gjelder "fødselsskader" så er jeg enig med AB under:

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå synes jeg det er på tide at tråden stenges for flere kommentarer, begynner å bli mye spekulasjoner og personangrep.

Anonymkode: 6651f...a1f

Takk for at du la inn dette.

 

Akkurat nå, Raven.WritingDesk skrev:

Forelskelse er en midlertidig og flyktig tilstand, å elske er en langt mer permanent og "solid" følelse. Har man noe vett i skallen ofrer man ikke kontakten med barna sine i forelskelsesrus.

TS kan værtfall ikke komme å klage om noen år fordi hun savner barna og vil ha tilbake store deler av samværsretten. Unger er ikke "bruk og kast", flytter du fra dem og gir over ansvaret til noen andre er det noe du må akseptere at kan være en permanent ordning, fordi det er ikke bra for barn med ustabile foreldre som kommer og drar alt ut ifra hvem de er forelsket i og hva velger å prioritere før dem, barn trenger trygghet, forutsigbarhet og stabilitet. 

Jeg er enig i at forelskelsen er flyktig! Den kan utvikle seg til kjærlighet, eller den kan gå over.. TS sier dog ikke at hun skal ofre kontakten med barna sine noe sted, tvert imot gjentar hun at hun ønsker finne en løsning som kan fungere. Hun sier heller ikke noe som tyder på at hun flytter som en følge av forelskelse..

Men jeg er enig i at man ikke kan flytte hjem etter tre år og forvente 50% igjen med en gang, det må tilvenning til både før man flytter fra og når man flytter tilbake.

Anonymkode: ad4a7...a2c

[Kontormus]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, man slutter ikke - det er jo akkurat det som er "Problemet" hvis man elsker betingelsesløst.. Se bare på "løvetannbarn" for eksempel - ingen er så lojale mot foreldrene som direkte eller indirekte skader dem.. Det er kun de som velger være glad i noen som kan slå av følelsene sine. Men, man kan lære leve uten noen man elsker - det er jeg enig i..

At TS skriver hun elsker mannen sin mer er helt innafor i forhold til hva hun forsøker få frem i tråden og det klarer alle med litt velvilje å forstå, men må man dra alt i verste mening ser jeg jo at det er lett å finne støtte i det i en slik overskrift..

Når det gjelder "fødselsskader" så er jeg enig med AB under:

Takk for at du la inn dette.

 

Jeg er enig i at forelskelsen er flyktig! Den kan utvikle seg til kjærlighet, eller den kan gå over.. TS sier dog ikke at hun skal ofre kontakten med barna sine noe sted, tvert imot gjentar hun at hun ønsker finne en løsning som kan fungere. Hun sier heller ikke noe som tyder på at hun flytter som en følge av forelskelse..

Men jeg er enig i at man ikke kan flytte hjem etter tre år og forvente 50% igjen med en gang, det må tilvenning til både før man flytter fra og når man flytter tilbake.

Anonymkode: ad4a7...a2c

Jeg skjønner ikke helt hva du kverulerer om. Kjærligheten mellom barn og foreldre er betingelsesløs. Kjærligheten mellom partnere er ikke det. Man har visse forventninger om hvordan sistnevnte skal være for å opprettholde sin kjærlighet.

Nå har TS selv fortalt om sin skade, og den er grunnen til at hun syns hun må ha denne mannen. Hvorfor bør tråden stenges? Ser at det ikke er så mange som oppfattet dette, men er det så ille at kanskje blir fortalt at hun ikke har noen mindre verdi selv om hun er påført skader?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner dilemmaet ditt TS, men jeg skjønner ikke begrunnelsen din.

Først av alt reagerer jeg voldsomt på unnskyldningen din. Du sier at du har ofret så mye for andre familiemedlemmer at nå er det din tur. Dette holder du frem som et gullargument, som skal kjøpe deg fri fra fordømmelsen. Vet du, det funker ikke slik. Man kan ikke vandre gjennom livet og tro at man har fribillett til å ta egoistiske valg fordi man har hatt det vanskelig. 

Det som er mest problematisk for meg er likevel at du ikke ser konsekvensene som dette akn få for barna dine. Dette er nemlig ikke noe du må gjøre, eller en handling som kan forsvares fordi du har en jobb som krever at du reiser. Du gjør det utelukkende av egoistiske grunner. Barndom former livet ditt og dine evner til blant annet å ha relasjoner til andre mennesker. Vil du virkelig ta sjansen på å påføre dem evt traumer som de kan få senere? Du velger å forlate dem. 

Det er ikke det at jeg ikke skjønner at du elsker mannen, og hvor vondt det vil være for deg å være uten ham, men da må du heller finne en løsning som gjør at du kan få til begge deler. Siden du er sykepleier så finnes det muligheter for å få deltidsstillinger slik at du kan jobbe litt både i Tromsø og i Oslo. At du ikke engang har tenkt tanken sier ganske mye om hvor fast du holder på selvrettferdigheten din. 

Jeg håper at du tenker deg om en gang til, for dette var veldig trist lesning

Anonymkode: 3277f...a1f

[Gjest noe tilfeldig]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Nei, man slutter ikke - det er jo akkurat det som er "Problemet" hvis man elsker betingelsesløst.. Se bare på "løvetannbarn" for eksempel - ingen er så lojale mot foreldrene som direkte eller indirekte skader dem.. Det er kun de som velger være glad i noen som kan slå av følelsene sine. Men, man kan lære leve uten noen man elsker - det er jeg enig i..

At TS skriver hun elsker mannen sin mer er helt innafor i forhold til hva hun forsøker få frem i tråden og det klarer alle med litt velvilje å forstå, men må man dra alt i verste mening ser jeg jo at det er lett å finne støtte i det i en slik overskrift..

Når det gjelder "fødselsskader" så er jeg enig med AB under:

Takk for at du la inn dette.

 

Jeg er enig i at forelskelsen er flyktig! Den kan utvikle seg til kjærlighet, eller den kan gå over.. TS sier dog ikke at hun skal ofre kontakten med barna sine noe sted, tvert imot gjentar hun at hun ønsker finne en løsning som kan fungere. Hun sier heller ikke noe som tyder på at hun flytter som en følge av forelskelse..

Men jeg er enig i at man ikke kan flytte hjem etter tre år og forvente 50% igjen med en gang, det må tilvenning til både før man flytter fra og når man flytter tilbake.

Anonymkode: ad4a7...a2c

Hun har barn som er tre og fem år. Denne mannen er ikke barnas far.

Ergo er det rimelig å anta at forholdet til denne mannnen er rimelig ferskt, tilogmed om hun ble invovlert med denne mannen da hun gikk gravid så er det snakk om en mann hun har vært sammen med i max 4år..? Mest sannsynlig kanskje 2 år..? hun er forelsket. Og velger dette over barna sine. Og; jeg synes ikke det gjør ting bedre med å si at barna skal "tilvennes" at foresatte kommer og drar etter eget ønske. Nei. Det er en massiv belastning for små barn. Flytter TS, må hun akseptere at hun gir fra seg primær foreldreretten til far. Hun kan ikke da bare komme å forlange å få den tilbake når det passer henne. Til sist, du skriver: " TS sier dog ikke at hun ofrer kontakten med barna sine".. hallo i luken: flytter du langt unna barna dine er det akkurat det du gjør. Samme hva du sier at du gjør. Med mindre hun planlegger å kjøre timesvis/dagesvis på jevnlig basis (hun sier jo at hun synes de er slitsomme og aksepterer å se dem mindre, hun har ingen intensjoner om å opprettholde 50% samvær..) - så ofrer hun jo kontakten med barna sine! Kvantitet er faktisk viktig når det gjelder samvær med barn. Du må være der, i det daglige. Det holder ikke å si at du "ønsker å finne løsninger som fungerer" - når du ikke er der for dem!! 

Endret 19. mai 2017 av noe tilfeldig

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er faktisk det. Følelsene jeg har for faren deres kjølner i perioder og det kreves litt innsats for å holde forholdet ved like, men barna mine har jeg en evig forelskelse til. De er store nå, men stemmene deres er fortsatt musikk i ørene mine, jeg nyter synet av dem, elsker å snuse på dem når jeg gir dem en klem, og det skal ikke store kjærlighetserklæringen til før hjertet hopper i brystet på meg. Det er vel det som kalles morskjærlighet, betingelsesløs og evigvarende.

Anonymkode: 485d6...39c

Uansett? Hva hvis en av dem tok livet av en annen? 

 

Jada jada, det er dailymail...:

http://www.dailymail.co.uk/femail/article-1185105/A-mothers-confession-Hate-I-love-husband-MORE-children.html

 

Ellers er det til tider fascinerende å se i denne tråden hvor mye kjeft ts får, men når det gjelder å virkelig bry seg - nei se da er det ikke en kjeft i sikte - hvor mange "skjebner" hadde kunnet vært unngått hvis folk hadde brydd seg så mye som de gjør her inne!

Forhåpentligvis har ts lært å ikke stille spørsmål på KG. Skal man gjøre noe, bare gjør det i stedet. 

Anonymkode: b3235...d97

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uansett? Hva hvis en av dem tok livet av en annen? 

Anonymkode: b3235...d97

Er jo bare å se på French som kom tilbake til Norge. Moren støttet han hele veien. 

Anonymkode: 658bb...1b9

[Gjest Jessica]

Jeg har barn på omtrent samme alder som dine og tanken på å ikkr se dem hver eneste dag river meg i stykker 😭 Hvordan noen kan velge bort sine barn vil jeg aldri forstå. Aldri 

Men siden valget var så lett kan du jo bare la far ha dem. De er jo så unge. 

[EvaLena]

Bare flytt du, TS. Håper kvinneguiden eksisterer da du sitter ensom som en gammel dame og barna dine ikke gidder å ha noe med deg å gjøre. Da kommer nok innlegget om at du ikke skjønner hva galt du har gjort.

Jeg hadde aldri i mitt liv klart å flytte fra barna mine. Da skulle det stått om livet iallefall.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jo bare å se på French som kom tilbake til Norge. Moren støttet han hele veien. 

Anonymkode: 658bb...1b9

Vel, hun er jo eksepsjonell. De fleste mødre er ikke sånn. 

6 minutter siden, Jessica skrev:

Jeg har barn på omtrent samme alder som dine og tanken på å ikkr se dem hver eneste dag river meg i stykker 😭 Hvordan noen kan velge bort sine barn vil jeg aldri forstå. Aldri 

Neei, men da kan du jo kanskje spørre de som gir opp barna sine til adopsjon da? De må jo være fryktelig dårlige kvinner etter din mening. Eller de kvinnene som må jobbe i andre land for å skaffe penger (på forskjellige måter)... Du virker å ha lite empati og null forståelse for andre. 

Anonymkode: b3235...d97

[AnonymBruker]

9 timer siden, GoldenLioness skrev:

Første setningen sier alt. Du har ikke barn. Derfor kan du ikke forstå.

Før jeg fikk barn var han det viktigste. Jeg så for meg at jeg ville elske barnet mitt. Men å dø for det eller ofre mannen min for barnet? Det er umulig å virkelig mene det fordi en rett og slett ikke vet eller kjenner til den type kjærlighet for man har ikke opplevd den. Da blir selvsagt følelsene for partneren det du føler sterkest. Du har ikke noe å sammenligne med.

I sekundet sønnen min ble lagt på brystet mitt så forsto jeg. Den overveldende kjærligheten! Der og da visste jeg at verden kunne brenne og at jeg lett hadde ofret mannen min uten å blinke om det var det som skulle til for å redde barnet mitt.

Mannen min elsket og forgudet meg. Jeg er hans første og eneste kjærlighet. Han kunne ikke se for seg at han ville elske noen høyere enn meg.

Jeg elsker mannen min. Han har vært en trofast, lojal og kjærlig mann gjennom 9 år. Han har behandlet meg godt og fødselspermisjon var vi som nyforelsket og storkoste oss. Det neste året har vært tøft pga sykdom hos meg som har vært en påkjenning for oss alle, men vi har aldri tvilt på kjærligheten til hverandre.

Én ting er vi begge enig om 2 år etter at sønnen vår ble født. Vi hadde begge ofret livene våre uten å blinke for barnet vårt. Vi elsker sønnen vår så høyt og hans lykke og behov for trygghet, stabilitet og følelse av å være elsket ubetinget kommer først.

Du forstår ikke. Og du vil heller ikke forstå inntil du sitter der med den lille sønnen eller datteren din i armene dine. Når barnet ditt ser deg inn i øynene og treffer deg rett i hjertet og sjelen din. Når du får kjenne på ubetinget kjærlighet av skapningen du har laget og satt til verden. Først da vil du forstå hva ekte kjærlighet er og du vil innse at du ville ofret damen uten å blinke eller tenke over det.

Mens jeghar barn og kan si at ikke alle får denne overveldende altoppslukende morsfølelsen du snakker om. Jeg er glad i barnet mitt, for all del! Men ikke mer enn mannen min, om jeg måtte ofre den ene over den andre hadde det ikke vært ett så lett valg som du sier det er.. Jeg elsker mannen min og jeg er glad i barnet mitt, ikke kom her med en såkalt fasit for alle mødre.

Anonymkode: 22247...449

[Outlander]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange sier dette handler om å forlate barne - og om å elske dem for lite, igjen deres egen oppfatning!

"Jeg skal dra nordover med mannen min og forlate barna, som egentlig har ikke noe stor betydning siden jeg bare ser de 50% av tiden uansett" og det er våres oppfatning?  HAHA! Please. 

[Gjest Jessica]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, hun er jo eksepsjonell. De fleste mødre er ikke sånn. 

Neei, men da kan du jo kanskje spørre de som gir opp barna sine til adopsjon da? De må jo være fryktelig dårlige kvinner etter din mening. Eller de kvinnene som må jobbe i andre land for å skaffe penger (på forskjellige måter)... Du virker å ha lite empati og null forståelse for andre. 

Anonymkode: b3235...d97

Det stemmer. Jeg Har fryktelig lite sympati for kvinner som velger å forlate sine barn for en mann.

Kvinner som MÅ adoptere bort barn eller jobbe langt unna er en helt annen sak. Helt utrolig at du sammenligner dette . 

Endret 19. mai 2017 av Jessica

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, hun er jo eksepsjonell. De fleste mødre er ikke sånn. 

Neei, men da kan du jo kanskje spørre de som gir opp barna sine til adopsjon da? De må jo være fryktelig dårlige kvinner etter din mening. Eller de kvinnene som må jobbe i andre land for å skaffe penger (på forskjellige måter)... Du virker å ha lite empati og null forståelse for andre. 

Anonymkode: b3235...d97

Hvorfor trekker du paralleller til fundamentalt forskjellige livssituasjoner? TS velger å forlate barna sine dersom valget faller på det. Det er på ingen måte sammenlignbart med en situasjon hvor man adopterer vekk barnet sitt fordi man av diverse (som regel tungtveiende) grunner ikke kan ta vare på det.

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Utrolig mange barn vokser opp med en forelder som hovedomsorgsperson - hvor står det at dette må være mor? Hvorfor kan ikke far være like bra? Hvem bestemmer at en far som "forlater barna" er en god far, mens en mor som tar samme valg er en dårlig mor?

Nei, barna til TS kommer ikke til å hate henne fordi hun flytter hvis TS og barnas far har en god ordning rundt dette.

Nei barna til TS kommer ikke til å føle at mor elsker dem mindre, ingen kommer til å ta skade av dette..

Nei, hun er ikke en dårlig mor pga dette valget - vi vet overhode ingenting om omsorgsevnen hennes som mor. Derimot vet vi at hennes eks er en god far fordi det har TS skrevet.

• tar et barn skade av at den ene forelderen flytter til et sted langt unna i en periode?

det spiller overhode ingen rolle i et forhold der barna bor 50% hos hver om det er mor eller far som flytter fordi barna har samme forhold til dem begge.

Flytt du TS - uten dårlig samvittighet, barna og far fikser hverdagene helt fint og du fikser samværet i denne perioden. Det blir litt ekstra planlegging og merkostnader med bidrag, kosnader med samvær osv men det regner jeg med dere har tatt høyde for.

Anonymkode: ad4a7...a2c

Igjen fullstendig irrelevante sammenligninger. Ikke en eneste gang har noen i denne tråden påstått at "en far som forlater barna er en god far" eller at "hovedomsorgspersonen må være mor". Kjernen i denne situasjonen - og grunnen til at TS får massiv kritikk - er at hun er i ferd med å ta et aktivt valg om å forlate sine svært unge barn i mange år fordi hun elsker mannen sin mer. En påstand om at dette er problematisk er ikke lik en påstand om at kvinner må ha hovedomsorgen, at ingen kan klare seg med kun ett forelder osv. 

Dessuten - selvfølgelig er det stor sannsynlighet for at et barn vil ta skade av at den ene forelderen flytter langt vekk over lenger tid! Hva med når barna lurer på hvorfor? Hva med når de endelig blir voksne nok til å forstå at dette strengt talt ikke var nødvendig, men noe deres mor gjorde fordi hun heller vil være med mannen sin enn med dem? Man trenger ikke være psykolog for å forstå at det kan svekke foreldre/barn-relasjonen ekstremt. 

Anonymkode: f8b14...c9a

[AnonymBruker]

Far forlot meg da jeg var baby, fordi han hadde to andre sønner som var mer viktig enn meg. Har ikke hatt kontakt med han i barndommen. Da jeg var 17 årforlot mamma meg og søster på 10 for å bo 3 timer unna med sin nye mann som var viktigere enn oss. Trenger neppe forklare hvordan det føles når en ikke er god nok for egne foreldre, og det tar langt inn i voksenlivet å forstå at det er ikke _meg_ det er noe galt med, men _dem_. Får helt vondt når jeg forlater mine barn i barnehagen, hos pappaen og ellers, fordi den følelsen av å føle seg forlatt og uønsket er meislet inn i meg. Følelsen av å bli forlatt er så vond at det er lettere å være alene enn i et forhold hvor du kan bli forlatt. Tenk over hva det dere utsetter barn for kan gjøre med barnas selvfølelse, selvverd og utfordringer i fremtiden. Mine barn skal aldri føle seg forlatt eller at de er uønsket av meg (faren sørget fint for det), den følelsen er så vond å bære at jeg hadde aldri tilgitt meg selv.

Anonymkode: 64b8a...744

[Gjest Jessica]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Far forlot meg da jeg var baby, fordi han hadde to andre sønner som var mer viktig enn meg. Har ikke hatt kontakt med han i barndommen. Da jeg var 17 årforlot mamma meg og søster på 10 for å bo 3 timer unna med sin nye mann som var viktigere enn oss. Trenger neppe forklare hvordan det føles når en ikke er god nok for egne foreldre, og det tar langt inn i voksenlivet å forstå at det er ikke _meg_ det er noe galt med, men _dem_. Får helt vondt når jeg forlater mine barn i barnehagen, hos pappaen og ellers, fordi den følelsen av å føle seg forlatt og uønsket er meislet inn i meg. Følelsen av å bli forlatt er så vond at det er lettere å være alene enn i et forhold hvor du kan bli forlatt. Tenk over hva det dere utsetter barn for kan gjøre med barnas selvfølelse, selvverd og utfordringer i fremtiden. Mine barn skal aldri føle seg forlatt eller at de er uønsket av meg (faren sørget fint for det), den følelsen er så vond å bære at jeg hadde aldri tilgitt meg selv.

Anonymkode: 64b8a...744

Virtuell klem til deg 

[Gjest GoldenLioness]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mens jeghar barn og kan si at ikke alle får denne overveldende altoppslukende morsfølelsen du snakker om. Jeg er glad i barnet mitt, for all del! Men ikke mer enn mannen min, om jeg måtte ofre den ene over den andre hadde det ikke vært ett så lett valg som du sier det er.. Jeg elsker mannen min og jeg er glad i barnet mitt, ikke kom her med en såkalt fasit for alle mødre.

Anonymkode: 22247...449

De fleste vil faktisk elske barna sine høyere enn partner. Sier ikke det gjelder alle. Du er nok mer unntaket enn regelen.

[Gjest GoldenLioness]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går faktisk an å elske noen høyere enn barna. Man elsker på en annen måte. Er du forelsket i barnet ditt? 

Anonymkode: b3235...d97

Ja, jeg er forelsket i barnet mitt. Ikke på samme måte som jeg elsker mannen min, men følelsen i seg selv er den samme. Han gir meg varme følelser, får sommerfugler i magen når jeg skal hente han i barnehagen og jeg elsker å kose, nusse og klemme på ham.

Noen kan sikkert elske noen høyere enn barna sine, men for meg er det ubegripelig.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Jessica skrev:

Virtuell klem til deg 

Takk for det 

Anonymkode: 64b8a...744

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Neei, men da kan du jo kanskje spørre de som gir opp barna sine til adopsjon da? De må jo være fryktelig dårlige kvinner etter din mening. Eller de kvinnene som må jobbe i andre land for å skaffe penger (på forskjellige måter)... Du virker å ha lite empati og null forståelse for andre. 

Anonymkode: b3235...d97

Hvis en kvinne hadde måttet reist til utlandet for å tjene penger til familien sin, så hadde det vært trist for alle. Men sikkert siste utvei. Men tenk om barnas far valgte å reise fra barna for å være med mor, fordi han ikke klarte å være uten henne??

TS må ikke reise fra barna. Barna trenger henne. Hun har forpliktet seg til å velge dem da hun bestemte seg for å fullføre svangerskapene og ikke adoptere dem vekk. Er hun ikke redd for at dette skal bli traumatisk for barna? Jeg hadde synes akkurat det samme om det var far som forlot barna.

Anonymkode: e43a9...28a

[Rotemor]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Far forlot meg da jeg var baby, fordi han hadde to andre sønner som var mer viktig enn meg. Har ikke hatt kontakt med han i barndommen. Da jeg var 17 årforlot mamma meg og søster på 10 for å bo 3 timer unna med sin nye mann som var viktigere enn oss. Trenger neppe forklare hvordan det føles når en ikke er god nok for egne foreldre, og det tar langt inn i voksenlivet å forstå at det er ikke _meg_ det er noe galt med, men _dem_. Får helt vondt når jeg forlater mine barn i barnehagen, hos pappaen og ellers, fordi den følelsen av å føle seg forlatt og uønsket er meislet inn i meg. Følelsen av å bli forlatt er så vond at det er lettere å være alene enn i et forhold hvor du kan bli forlatt. Tenk over hva det dere utsetter barn for kan gjøre med barnas selvfølelse, selvverd og utfordringer i fremtiden. Mine barn skal aldri føle seg forlatt eller at de er uønsket av meg (faren sørget fint for det), den følelsen er så vond å bære at jeg hadde aldri tilgitt meg selv.

Anonymkode: 64b8a...744

For en grusom historie...  

Dine foreldre la barna på vektskålen og vurderte det dithen at de ikke veide nok.....Helt forferdelig valg å ta. Det samme kommer TS til å  gjøre.