Elsker mannen min mer enn barna mine

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser fortsatt svarene her inne, men har ikke noe mer å tilføye. Men jeg kan svare på dette, da du har skrevet en veldig lang mld. Jeg har aldri skrevet at han har plikttjeneste i forsvaret. Jeg har kun skrevet plikttjeneste. Det er flere utdannelser som har plikttjeneste. Det jeg har skrevet om forsvaret er at min egen far var nødt til å flytte fra meg, min søster og mor, i ett år da jeg var 6 år.

Hvorfor skulle jeg lyge om dette? Skjønner ikke hva jeg skulle fått ut av det?

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Det jeg lurer på er hvorfor har dere ikke prøvd å løse dette på en smidigere måte? Hvis dere hadde giftet dere og du har ansvar for 2 små barn så kunne han kanskje fått plikttjenesten sin her i Oslo. Du er også veldig fleksibel når du er sykepleier og også har barna 50% slik at turene opp til Tromsø ville kunne blitt mange. Som noen skriver kunne du gått gjennom et vikarbyrå og jobbet i Tromsø når du ikke har barna og i Oslo når du har barna. Du har låst deg fullstendig på at det er alt eller ingenting med barna dine uten at det virker til at du gjør et ærlig forslag på noe som også inkluderer de i større grad. 

Du skriver jo at faren din forlot deg og søsteren din når du var 6 år i 1 år og så har moren din dødd når du var tenåring. Jeg vil tro ut i fra at søsteren din nå er narkoman og du velger å forlate egne barn at det har gjort noe med dere begge. De sier at ting går i arv og du er jo nå med på å videreføre dette med å forlate. 

Jeg har barn selv og kunne aldri i livet ha forlatt de. Jeg ville vært redd for å ha gitt de en dårlig start i livet, gitt de et handikap. Er du ikke bekymret for at de skal bli dårligere stilt uten å ha en tilstedeværende mor? 

Ja, det er mange som eks. har fedre som er borte mye i forbindelse med jobb. Jeg tror ikke det er en optimal situasjon, men den er mer legitim enn å reise fra barna fordi man har funnet den store kjærligheten. Bestefaren min var på sjøen i lengre perioder i hele oppveksten og han ble aldri noen god pappa. Han var fremmed for moren min og de andre søsknene. Noe som har forplantet seg videre, for ting går i arv. Eks. så sier statistikken at 3/4 av de som går på høyere utdanning i Norge har foreldre som har gjort det samme. Dine valg nå vil forplante seg og gå utover barna dine og det går i både positiv og negativ retning. 

Er din eksmann kapabel til å være både mamma og pappa? 

Anonymkode: 57530...2f1

[Outlander]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig i akkurat dette: "When kids are the center of your universe, they grow up thinking they *are* the center of the universe. This can cause problems when they’re older and enter the “real” world."

Dette er total BULLSHIT. 

Du kan ha barna som sentrum men fortsatt oppdrar respektfulle, hardtarbeidende voksne. Det er hvordan du setter rammer rundt og la de utførsker verden samtidig som de har tryggheten av familien rundt seg som gir oss flinke, respektfulle voksne. 

[cherry blossomed. gone.]

Det finnes veldedige organisasjoner som du kan donere mannen din til. 

[AnonymBruker]

Utrolig mange i tråden som angriper TS basert på sine egne følelser fordi de ikke ser lengre enn egen nese, Mange er ganske stygge i svarene sine også - jeg renger med alle som en er perfekte?

Mange sier dette handler om å forlate barne - og om å elske dem for lite, igjen deres egen oppfatning!

Utrolig mange barn vokser opp med en forelder som hovedomsorgsperson - hvor står det at dette må være mor? Hvorfor kan ikke far være like bra? Hvem bestemmer at en far som "forlater barna" er en god far, mens en mor som tar samme valg er en dårlig mor?

Hvordan kan dere sitte å kaste sten i glasshus uten å innse at dere dømmer mer enn kommer med noe konkret og nyttig?

Nei, barna til TS kommer ikke til å hate henne fordi hun flytter hvis TS og barnas far har en god ordning rundt dette.

Nei barna til TS kommer ikke til å føle at mor elsker dem mindre, ingen kommer til å ta skade av dette..

Nei, hun er ikke en dårlig mor pga dette valget - vi vet overhode ingenting om omsorgsevnen hennes som mor. Derimot vet vi at hennes eks er en god far fordi det har TS skrevet.

Mange her kan med fordel dra sine egne følelser ut av tråden og forholde seg til saken:

• tar et barn skade av at den ene forelderen flytter til et sted langt unna i en periode?

det spiller overhode ingen rolle i et forhold der barna bor 50% hos hver om det er mor eller far som flytter fordi barna har samme forhold til dem begge.

Flytt du TS - uten dårlig samvittighet, barna og far fikser hverdagene helt fint og du fikser samværet i denne perioden. Det blir litt ekstra planlegging og merkostnader med bidrag, kosnader med samvær osv men det regner jeg med dere har tatt høyde for.

Anonymkode: ad4a7...a2c

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

https://www.mamanatural.com/most-important-thing-a-father-can-do/

Hvor mange i denne tråden er alenemødre? 

Anonymkode: b3235...d97

TS har allerede skilt seg fra faren, så jeg tviler på at det var tilfeller som dette de hadde i tankene på den nettsiden.

Anonymkode: 1b411...a5f

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det tror jeg også jeg gjør. Kjærligheten til mannen min var der først og barna våre er et fint tilskudd til den kjærligheten, men er ikke større enn den. 

Anonymkode: cd3d3...63d

Du/dere burde ikke fått barn.. Punktum.

Anonymkode: c3470...672

[AnonymBruker]

Har ikke lest alle svarene. Du har ungene 50% i dag. Så da kan du bo 50% i Oslo og 50% i Tromsø. Det er bare tre år. Det klarer du.

Anonymkode: 0fbdf...785

[Kontormus]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig mange i tråden som angriper TS basert på sine egne følelser fordi de ikke ser lengre enn egen nese, Mange er ganske stygge i svarene sine også - jeg renger med alle som en er perfekte?

Mange sier dette handler om å forlate barne - og om å elske dem for lite, igjen deres egen oppfatning!

Utrolig mange barn vokser opp med en forelder som hovedomsorgsperson - hvor står det at dette må være mor? Hvorfor kan ikke far være like bra? Hvem bestemmer at en far som "forlater barna" er en god far, mens en mor som tar samme valg er en dårlig mor?

Hvordan kan dere sitte å kaste sten i glasshus uten å innse at dere dømmer mer enn kommer med noe konkret og nyttig?

Nei, barna til TS kommer ikke til å hate henne fordi hun flytter hvis TS og barnas far har en god ordning rundt dette.

Nei barna til TS kommer ikke til å føle at mor elsker dem mindre, ingen kommer til å ta skade av dette..

Nei, hun er ikke en dårlig mor pga dette valget - vi vet overhode ingenting om omsorgsevnen hennes som mor. Derimot vet vi at hennes eks er en god far fordi det har TS skrevet.

Mange her kan med fordel dra sine egne følelser ut av tråden og forholde seg til saken:

• tar et barn skade av at den ene forelderen flytter til et sted langt unna i en periode?

det spiller overhode ingen rolle i et forhold der barna bor 50% hos hver om det er mor eller far som flytter fordi barna har samme forhold til dem begge.

Flytt du TS - uten dårlig samvittighet, barna og far fikser hverdagene helt fint og du fikser samværet i denne perioden. Det blir litt ekstra planlegging og merkostnader med bidrag, kosnader med samvær osv men det regner jeg med dere har tatt høyde for.

Anonymkode: ad4a7...a2c

Tror du har misset poenget. Det handler om hun velger en mann fremfor egne barn. Fordi hun mener hun fortjener kjærlighet og vil av den grunn ikke ta risikoen på brudd ved å la ham reise alene. Et type av kjærlighet som er basert på betingelser.

Barnas far kan meget vel være like flink med barna, (jeg tror faktisk at de vil ha de bedre der enn hos mor pga måten hun omtaler dem på, men det er nå min mening), det handler ikke om det. Det handler om valg, om signalene hun sender barna om at hun og denne nye mannen er viktigere enn dem. 

Jeg, og veldig mange andre ville aldri tenkt tanken om å reise fra barna pga av en (utenforstående) mann. Et lett valg å ta. Det gjør en ikke perfekt, i mine øynene bare normal.

Når det er sagt, får jeg litt vondt av TS og hennes dårlige selvbilde.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Kontormus skrev:

Tror du har misset poenget. Det handler om hun velger en mann fremfor egne barn. Fordi hun mener hun fortjener kjærlighet og vil av den grunn ikke ta risikoen på brudd ved å la ham reise alene. Et type av kjærlighet som er basert på betingelser.

Barnas far kan meget vel være like flink med barna, (jeg tror faktisk at de vil ha de bedre der enn hos mor pga måten hun omtaler dem på, men det er nå min mening), det handler ikke om det. Det handler om valg, om signalene hun sender barna om at hun og denne nye mannen er viktigere enn dem. 

Jeg, og veldig mange andre ville aldri tenkt tanken om å reise fra barna pga av en (utenforstående) mann. Et lett valg å ta. Det gjør en ikke perfekt, i mine øynene bare normal.

Når det er sagt, får jeg litt vondt av TS og hennes dårlige selvbilde.

En Mann som VELGER flytte gjør også dette på grunnlag av hva han ønsker, det er mange menn som flytter pga ny partner - hvorfor er det slik at om en mor gjør dette så er det autmatisk verre?

Jeg ser ikke at hennes kjærlighet til barna er basert på betingelser, men jeg ser at TS sier hun vet at barna vil få det helt fint hos far i de årene og at selv om samværet vil gå fra 50% til kanskje 25% pga ferier, langhelger og turer hun tar osv så lider ikke barna v den grunn.. Hvorfor er det da galt å velge følge hjertet sitt? Skal man slutte være menneske idet man blir forelder? Skal man "ofre seg" ? Virkelig? For det er det beste for hvem? Barna? Neppe.

Det sier heller ingenting om hennes selvbilde at hun elsker mannen sin og ikke kan tenke seg tre år uten han? Hvor får dere slikt fra?

Jeg forsvarer ikke at noen "velger bort" barna sine - men jeg har forståelse for at valg jeg ville tatt basert på mitt ståsted ikke nødvendigvis gir meg et fasitsvar på hva som er riktig for andre.

Anonymkode: ad4a7...a2c

[AnonymSjiraff]

På 5/18/2017 den 20.25, AnonymBruker skrev:

Er det ingen aleneforeldre her som har funksjonelle barn?
Eller er det ingen foreldre her hvor den ene forelderen er mye borte i jobbsammenheng? Hva med folk som jobber i forsvaret og er stasjonert i utlandet? Folk som jobber i leger uten grenser eller er annet helsepersonell eller frivillige som jobber i u-land? Eller folk som jobber på oljeplattformer eller hvilke som helst andre jobber som krever at man er borte over lengere tid? Har ikke de unger som har det bra?

Får btw menn som ikke har barna sine 50%, mye pes i det daglige?

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Er det at det går bra med barna alt du bryr deg om? Om ungene føler seg sviktet av deg og forholdet mellom deg og ungene ryker, er det da greit så lenge barna kommer seg gjennom det?

Endret 20. mai 2017 av AnonymSjiraff

[Kontormus]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En Mann som VELGER flytte gjør også dette på grunnlag av hva han ønsker, det er mange menn som flytter pga ny partner - hvorfor er det slik at om en mor gjør dette så er det autmatisk verre?

Jeg ser ikke at hennes kjærlighet til barna er basert på betingelser, men jeg ser at TS sier hun vet at barna vil få det helt fint hos far i de årene og at selv om samværet vil gå fra 50% til kanskje 25% pga ferier, langhelger og turer hun tar osv så lider ikke barna v den grunn.. Hvorfor er det da galt å velge følge hjertet sitt? Skal man slutte være menneske idet man blir forelder? Skal man "ofre seg" ? Virkelig? For det er det beste for hvem? Barna? Neppe.

Det sier heller ingenting om hennes selvbilde at hun elsker mannen sin og ikke kan tenke seg tre år uten han? Hvor får dere slikt fra?

Jeg forsvarer ikke at noen "velger bort" barna sine - men jeg har forståelse for at valg jeg ville tatt basert på mitt ståsted ikke nødvendigvis gir meg et fasitsvar på hva som er riktig for andre.

Anonymkode: ad4a7...a2c

Nå tror jeg ikke du fikk riktig forståelse for hva jeg skrev heller. Det er ikke bedre når en far flytter fra barna sine pga av en ny kvinne. Det blir samme problem. Og den betingede kjærligheten jeg skriver om, er den mellom partnere. Kjærligheten til barn er uten betingelser. Det er forskjellen. 

Ingen sier det er galt å følge hjertet, men prisen en betaler er viktig. Det er ikke alltid vi kan få den vi vil ha, sånn er det bare og de fleste kommer seg videre i livet. Og være foreldre betyr i stor grad oppofring. Man kan være borte fra barna i perioder, men disse er relativt små, og forholdet til sin mor vil nok være preget av manglende tilknytning i viktige år av deres barndom.

Hvis du har lest tråden så forteller TS noe om seg som tydeligvis hemmer henne og som hun mener er til hinder for at hun kan bli elsket, og må derfor holde på denne mannen.

[AnonymBruker]

7 timer siden, GoldenLioness skrev:

Første setningen sier alt. Du har ikke barn. Derfor kan du ikke forstå.

Før jeg fikk barn var han det viktigste. Jeg så for meg at jeg ville elske barnet mitt. Men å dø for det eller ofre mannen min for barnet? Det er umulig å virkelig mene det fordi en rett og slett ikke vet eller kjenner til den type kjærlighet for man har ikke opplevd den. Da blir selvsagt følelsene for partneren det du føler sterkest. Du har ikke noe å sammenligne med.

I sekundet sønnen min ble lagt på brystet mitt så forsto jeg. Den overveldende kjærligheten! Der og da visste jeg at verden kunne brenne og at jeg lett hadde ofret mannen min uten å blinke om det var det som skulle til for å redde barnet mitt.

Mannen min elsket og forgudet meg. Jeg er hans første og eneste kjærlighet. Han kunne ikke se for seg at han ville elske noen høyere enn meg.

Jeg elsker mannen min. Han har vært en trofast, lojal og kjærlig mann gjennom 9 år. Han har behandlet meg godt og fødselspermisjon var vi som nyforelsket og storkoste oss. Det neste året har vært tøft pga sykdom hos meg som har vært en påkjenning for oss alle, men vi har aldri tvilt på kjærligheten til hverandre.

Én ting er vi begge enig om 2 år etter at sønnen vår ble født. Vi hadde begge ofret livene våre uten å blinke for barnet vårt. Vi elsker sønnen vår så høyt og hans lykke og behov for trygghet, stabilitet og følelse av å være elsket ubetinget kommer først.

Du forstår ikke. Og du vil heller ikke forstå inntil du sitter der med den lille sønnen eller datteren din i armene dine. Når barnet ditt ser deg inn i øynene og treffer deg rett i hjertet og sjelen din. Når du får kjenne på ubetinget kjærlighet av skapningen du har laget og satt til verden. Først da vil du forstå hva ekte kjærlighet er og du vil innse at du ville ofret damen uten å blinke eller tenke over det.

Det går faktisk an å elske noen høyere enn barna. Man elsker på en annen måte. Er du forelsket i barnet ditt? 

Anonymkode: b3235...d97

[AnonymSjiraff]

13 timer siden, Bootyhunter skrev:

Enig. Folk er flink til å dømme, men tror ikke de selv er så perfekt. 

Om man måtte vært perfekt for dømme så hadde man jo ikke kunne fordømt noe som helst uansett hvor ille det var. Sånn kan det jo ikke være.

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Kontormus skrev:

Nå tror jeg ikke du fikk riktig forståelse for hva jeg skrev heller. Det er ikke bedre når en far flytter fra barna sine pga av en ny kvinne. Det blir samme problem. Og den betingede kjærligheten jeg skriver om, er den mellom partnere. Kjærligheten til barn er uten betingelser. Det er forskjellen. 

Ingen sier det er galt å følge hjertet, men prisen en betaler er viktig. Det er ikke alltid vi kan få den vi vil ha, sånn er det bare og de fleste kommer seg videre i livet. Og være foreldre betyr i stor grad oppofring. Man kan være borte fra barna i perioder, men disse er relativt små, og forholdet til sin mor vil nok være preget av manglende tilknytning i viktige år av deres barndom.

Hvis du har lest tråden så forteller TS noe om seg som tydeligvis hemmer henne og som hun mener er til hinder for at hun kan bli elsket, og må derfor holde på denne mannen.

All kjærlighet er uten betingelser, eller la meg omformulere meg - all kjærlighet burde være uten betingelser, hvis man virkelig elsker så gjør man det uten krav, det bare er slik. Hvis man krever eller har betingleser for å være glad i noen er man kalkulerende, manipulerende og sansynligvis elsker man seg selv mer enn den andre..
Dog betyr det ikke at man ikke kan velge mellom de man elsker om man elsker mer enn ett menneske. Om jeg i en situasjon må velge mellom min mor og min far, og jeg velger min far betyr ikke det at jeg elsker min mor mindre. Det betyr bare at i den situasjonen valgte jeg mor. TS elsker ikke barna sine mindre fordi om hun flytter, men hun prioriterer ulikt det jeg personlig ville - det betyr ikke at TS er et dårlig menneske slik mange her inne mener.

Jeg har lest hele tråden og TS sine svar og jeg leser henne dit at hennes følelser for sin mann er slik at hun ikke ønsker gamble med et avstandsforhold i tre år når hun vet at barna tas vare på av far - å tillegge TS andre følelser er ikke min oppgave, jeg leser ikke noe ut av det hun skriver annet enn det hun skriver - ikke noe der antyder at hun er hemmet som du sier.

Anonymkode: ad4a7...a2c

[Kontormus]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

All kjærlighet er uten betingelser, eller la meg omformulere meg - all kjærlighet burde være uten betingelser, hvis man virkelig elsker så gjør man det uten krav, det bare er slik. Hvis man krever eller har betingleser for å være glad i noen er man kalkulerende, manipulerende og sansynligvis elsker man seg selv mer enn den andre..
Dog betyr det ikke at man ikke kan velge mellom de man elsker om man elsker mer enn ett menneske. Om jeg i en situasjon må velge mellom min mor og min far, og jeg velger min far betyr ikke det at jeg elsker min mor mindre. Det betyr bare at i den situasjonen valgte jeg mor. TS elsker ikke barna sine mindre fordi om hun flytter, men hun prioriterer ulikt det jeg personlig ville - det betyr ikke at TS er et dårlig menneske slik mange her inne mener.

Jeg har lest hele tråden og TS sine svar og jeg leser henne dit at hennes følelser for sin mann er slik at hun ikke ønsker gamble med et avstandsforhold i tre år når hun vet at barna tas vare på av far - å tillegge TS andre følelser er ikke min oppgave, jeg leser ikke noe ut av det hun skriver annet enn det hun skriver - ikke noe der antyder at hun er hemmet som du sier.

Anonymkode: ad4a7...a2c

Man slutter å være glad i noen som behandler en dårlig! Heldigvis. Man bør heller ikke bli hos noen som slenger deg i veggen eller er utro hver gang de har muligheten. Man er ikke manipulerende hvis en velger å gå fra en slik partner. Dette er betingelser.

Og TS elsker mannen MER enn barna. Det står jo i overskriften, og er det som provoserer mange. Med rette vil jeg si.

Jeg oppfatter det slik at TS har fått fødselsskader som gjør det vanskelig for henne å forholde seg til andre, og mere enn dette har jeg ikke lyst til å grave i akkurat det.

[AnonymBruker]

Nå synes jeg det er på tide at tråden stenges for flere kommentarer, begynner å bli mye spekulasjoner og personangrep.

Anonymkode: 6651f...a1f

[SesameStreet]

På 18.5.2017 den 11.14, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært gift med mannen min i 2 år. Jeg har 2 barn fra et tidligere forhold som vi har hos oss 50 %. Barna er 3 og 5 år. Vi bor i Oslo, men mannen min er nå nødt til å flytte til Tromsø pga av jobb. Jeg har bestemt meg for å flytte med han selv om dette betyr at jeg ikke får sett barna mine så ofte. Jeg kan ikke leve uten mannen min, men kan leve uten barna mine (det gjør jeg jo allerede 50%). Venninnene mine kan ikke skjønne at jeg kan flytte fra barna mine, men jeg kan ikke la han reise uten meg. Jeg kommer aldri finne en like fantastisk mann. Avstandsforhold fungerer ikke, og jeg elsker han over alt på jord. Jeg elsker jo barna mine også, men de er utrolig slitsomme og tar mer energi enn de gir. Det er en annen type kjærlighet jeg føler for barna mine, og jeg velger kjærligheten som jeg og min mann har ovenfor hverandre.
Hva ville du gjort i en slik situasjon?

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Jeg tenker at det er en ærlig sak å si at man ikke trives i morsrollen og at de har det bedre hos faren. All cred til deg for det. Du har så små barn da, at det er slitsomt og at de tar mye energi, det vil lete etterhvert. Men ja, du klarer deg uten dem halvparten av tiden, men nå snakker du om å trekke deg vekk fra dem. Du vil gå glipp av mye, ja, nesten alt som foregår i livet deres og du vil jo glipp av ting som sommeravslutninger, første skoledag og barna vil måtte snu seg til faren som eneste støtteperson som viser dem omsorg og kjærlighet. Når du sitter og tenker på dette, så må du sette deg ned og tenke på om det er verdt det. Du snakker om tre år, men etter tre år så er barna seks og åtte år. Du kan ikke bare kreve at de skal komme og bo halvparten av tiden hos deg når du kommer tilbake. Kanskje er de så etablert hos faren at de ikke ønsker mer enn annenhver helg, kanskje kjenner de på sviket fra moren som forlot dem og vil ikke være hos deg i det hele tatt. Ok, så ønsker du å komme i første rekke for en gangs skyld, men hva med barna dine og hvem som kommer i første rekke for dem? Ja, du må belage deg på at du kommer til å bli dømt negativt av alle. Vi snakker om likestilling, men mange vil dømme deg hardere fordi at du er kvinne. 

Endret 19. mai 2017 av SesameStreet

[FluffyJuggernaut]

Jeg har skrevet her inne tidligere, som sagt så klarer ikke jeg helt å skjønne valget ditt. Men jeg syns ikke du er en dårlig mor om du velger å dra. Du skriver jo at faren deres er en god far, så du vet jo at de er i trygge hender. Det kommer til å bli tøft for dere alle, du kommer til å gå glipp av mye, og dette kommer nok til å endre forholdet dine barn har til deg. Men jeg tror at du er villig til å betale den prisen, for det virker som at du har tenkt over dette og allerede bestemt deg. Og jeg tror ikke nødvendigvis dette kommer til å ødelegge forholdet du har til barna. Og jeg regner med at om dette kommer til å påvirke de veldig negativt og de sliter, så blir du å flytte tilbake.   

Lykke til TS.

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går faktisk an å elske noen høyere enn barna. Man elsker på en annen måte. Er du forelsket i barnet ditt? 

Anonymkode: b3235...d97

Jeg er faktisk det. Følelsene jeg har for faren deres kjølner i perioder og det kreves litt innsats for å holde forholdet ved like, men barna mine har jeg en evig forelskelse til. De er store nå, men stemmene deres er fortsatt musikk i ørene mine, jeg nyter synet av dem, elsker å snuse på dem når jeg gir dem en klem, og det skal ikke store kjærlighetserklæringen til før hjertet hopper i brystet på meg. Det er vel det som kalles morskjærlighet, betingelsesløs og evigvarende.

Anonymkode: 485d6...39c

[Gjest noe tilfeldig]

Forelskelse er en midlertidig og flyktig tilstand, å elske er en langt mer permanent og "solid" følelse. Har man noe vett i skallen ofrer man ikke kontakten med barna sine i forelskelsesrus.

TS kan værtfall ikke komme å klage om noen år fordi hun savner barna og vil ha tilbake store deler av samværsretten. Unger er ikke "bruk og kast", flytter du fra dem og gir over ansvaret til noen andre er det noe du må akseptere at kan være en permanent ordning, fordi det er ikke bra for barn med ustabile foreldre som kommer og drar alt ut ifra hvem de er forelsket i og hva velger å prioritere før dem, barn trenger trygghet, forutsigbarhet og stabilitet.