Elsker mannen min mer enn barna mine

[AnonymBruker]

På Thu May 18 2017 den 13.16, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår at dette er kødd.
Men det handler ikke om at mannen kommer først. Det handler om at JEG kommer først. Jeg forstår at mange mener at barna skal komme først. Og det har de gjort i flere år. Men jeg kommer til å bli direkte ulykkelig om jeg blir værende igjen i byen, mens han drar. Er det bra for barna da?

TS

Anonymkode: 7a1d3...4dd

Du må rett og slett skjerpe deg, ts! 3 år går rasende fort. 

Anonymkode: d3af3...abc

[Zienna]

15 timer siden, Vera Vinge skrev:

Det blir jo umulig å diskutere folks følelser. At noen elsker mannen sin høyere enn barna er for meg uforståelig. Det samme dersom man må tenke seg om mtp. hvem man ville redde i en krisesituasjon hvor man måtte velger mellom mann og barn. Mannen min sier han elsker meg høyere fordi han vet at jeg ville reddet barna før ham i en brann, og jeg føler det på samme måte med ham. Men, som sagt, folk skal få ha sine følelser uten for hard fordømmelse. Det man derimot kan gjøre noe aktivt med, er jo sine handlinger. Når man har satt barn til verden mener jeg man har en ufravikelig plikt til å sette deres behov først i en del situasjoner (merk: ikke alle). Så selv om man føler at man er mer glad i mannen/kjæresten, ser jeg ikke hvorfor dette er relevant i et så stort valg som hvor man skal bo.

Og så et lite sidespor, som flere har nevnt. Om jeg var ts, ville jeg tenkt litt over hvorfor mannen blir så viktig kontra barna. Det har sikkert sin naturlige forklaring, delvis i det ts selv nevner om en vanskelig fortid. Og uten å kjenne ts skal man være forsiktig med å uttale seg, men når ts er så klar på å følge etter mannen, koste hva det koste vil, virker det som, så ville jeg tenkt over hva dette egentlig handler om. Er det virkelig så sunt for et voksent menneske å sette alt annet på spill for å være sammen med ett menneske? Kan ett menneske virkelig være lykken for noen? Eller starter det med en selv og det å ha det bra med seg selv og forfølge de verdiene man anser som viktige? Jeg tenker nå sånn at det å være en god forelder er en av mine mest sentrale verdier, og jeg kan ikke se hvordan jeg kunne være ordentlig lykkelig om jeg skulle gå så på tvers av det. Nå er det jo mulig ts tenker at det å bo så langt unna barna fortsatt kan gjøre at hun er en god mor. Og hun kan sikkert gjøre en del bra fortsatt, men det er jo bare å lese nyere forskning rundt tilknytning og foreldreskap, og se hvordan den unike relasjonen mellom den enkelte mor/far og barnet er sentralt for barnets utvikling. Det å tenke at barn har det bra så lenge de er ivaretatt av noen som er glad i dem og som sørger for at praktiske behov er ivaretatt er ganske så avleggs... En mor/far har en unik relasjon til barnet sitt, som er helt vesentlig for utviklingen deres, og det å med viten og vilje skape et sårt savn gjør mye for barnet, spesielt mtp. utvikling av selvfølelse og opplevelsen av å være verdifull for andre.

Fine kloke tanker!  Jeg håper TS tenker over refleksjonene dine. 

[AnonymBruker]

20 timer siden, Vera Vinge skrev:

Men det er jo veldig merkelig å anta at ikke barn kan gjøre seg opp sine egne teorier om hvorfor ting skjer. Det er ganske naturlig å tenke at "mamma elsket meg ikke nok" bevisst eller ubevisst dersom mor flytter langt av gårde. Selv om mor ikke har sagt noe om hva som er grunnen. Barn er ikke dumme.

Og de tolker ofte ting som skjer til å ha noe med dem selv å gjøre, som at de har sagt eller gjort noe galt som gjør at de voksne gjør ting. Det handler jo om et menneskelig behov for å skape mening i vanskelige ting som skjer, og at det nærmeste er å ty til årsaksforklaringer i seg selv.

Dette var akkurat det som skjedde med meg da min or forlot oss i alle fall. Jeg var ikke bevisst det da, men det har likevel skapt store problemer for min egen selvfølelse i ettertid - noe som igjen har ført til en del uheldig adferd i ungdomsårene og i tidlig voksenliv.

Anonymkode: bc292...9aa

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var akkurat det som skjedde med meg da min or forlot oss i alle fall. Jeg var ikke bevisst det da, men det har likevel skapt store problemer for min egen selvfølelse i ettertid - noe som igjen har ført til en del uheldig adferd i ungdomsårene og i tidlig voksenliv.

Anonymkode: bc292...9aa

Min manns foreldre "holdt ut" på grunn av ungene og han sliter med relasjoner i voksen alder - det kan skade uansett, man må fokusere på å ta valg som er riktig for seg selv også samtidig som man tenker på barna. Her har TS vurdert sin situasjon og funnet at barna er ivatetatt av far - en far er like god omsorgsperson, og noen ganger bedre - enn mor.

Anonymkode: ad4a7...a2c

[AnonymBruker]

På Thursday, May 18, 2017 den 11.54, AnonymBruker skrev:

TS du er kald. Sorry, men noen mennesker er det. Selvsagt bør barna være nr. 1 i livet ditt! Men det er de ikke. Hvis du blir igjen hos barna, som en hver mor burde ønske, så tror jeg du kommer til å klandre barna dine for at du mistet kjæresten din for evig tid. "Jeg hadde en nydelig mann, men jeg måtte velge dere!" Det er heller ikke bra.

Dra du! La barna slippe å ha en iskald mor i livet sitt. De kommer nok til å hate deg til dagen du dør, men det bryr ikke du deg om. Du har jo kjæresten.

Anonymkode: 87e99...536

Signerer denne. Ikke alle som burde hatt barn. Min mann har en slik egoistisk mor som aldri har satt ham først. Han tiltaler henne ved fornavn og har lite følelser for henne. Han besøker henne aldri og hun besøker sjelden oss til tross for tre barnebarn.

Bare dra du, TS. Du fortjener ikke barna dine uansett. Bare ikke forvent at de skal være der for deg i fremtiden i og med at du forlater dem nå.

Anonymkode: 9dc45...ff3