Elsker mannen min mer enn barna mine

[AnonymBruker]

Noen liker mannen sin bedre en barna sine, og det må man faktisk respektere.  Jeg er veldig glad i barna mine, men jeg elsker faktisk mannen min høyere en dem. Jeg ville riktignok aldri flyttet fra mine barn, men at andre tør å gjøre det til tross for all hetsen de vet de kommer til å få for all fremtid er imponerende.

Anonymkode: d0bee...dc8

[Gjest Tutte]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mener du det er bedre om TS tar barna med seg? Bort fra en far de har det bra med? Er ikke det egoistisk?

Anonymkode: ad4a7...a2c

Nei, det mener jeg så absolutt ikke. Det hadde blitt feil å ta med barna og flytte dem fra faren også, derfor hadde de fleste normale mødre latt være å flytte så langt unna. Sånn er det når man får barn, barnas behov må gå først. Så ja hun er egoistisk som velger mannen fremfor barna. Det er bare seg selv hun tenker på, ingen andre.

[Gjest Atheena]

Vi er biologisk innstilt på å elske våre barn høyere enn oss selv og vår utkårede. Det er sånn menneskeheten kan overleve. Derfor blir det veldig vanskelig for de aller fleste å forstå at noen ønsker å forlate barna sine hvis de ikke absolutt må. 

Noen mennesker elsker seg selv og en partner høyere enn sine barn sånn er det bare. Kanskje de er dårligere foreldre? eller kanskje ikke?

Hvis ett av mine barn hadde mistet livet hadde jeg sørget resten av livet og bært et stor sår med meg, jeg ville vært bitter for all fremtid. Hadde mannen min dødd, hadde jeg vært knust, men jeg ville ha kommet over det uten bitterhet. Det ville vært mulig å finne en ny mann å elske, men barna kunne aldri blitt erstattet. 

[Hactar]

På 20.5.2017 den 17.49, Carrot skrev:

[...]

Men si meg - ville det vært bedre om TS valgte ta med ungene? Bort fra BF og alt de kjente, eller er det slik at hun for å være en "god mor" i denne tråden må ofre mannen og kjærligheten og bli der hun er - punktum! Fins ingen nyanser? Virkelig? 

Nei, det ville jo ikke vært det minste bedre. Hvis man ønsker det beste for barna, bør verken far eller mor, så sant de er oppegående, ok foreldre, ha så liten kontakt med egne barn som det TS nå tenker legge opp til.

Nyansen her er at de voksne, som har forutsetninger for å forstå hva som skjer, tar støyten. Mannen må flytte, javel. TS kan bli boende, og mannen vil jo skjønne at det ikke betyr at hun ikke er glad i ham lengre. Han kan samarbeide om å ta vare på forholdet, det er ikke nødt til å gå på dunken av avstanden. TS har en ettertraktet utdanning, og kan meget mulig skaffe seg ekstravakter i Tromsø slik at hun kan være sammen med mannen langt oftere enn ferier og en og annen helg. Dersom forholdet ofres, er det noe mannen eller TS velger. Det er ingen autmatikk i at voksne mennesker ikke kan leve i en ikke helt optimal situasjon i en begrenset tidsperiode dersom ønsket om å holde ut er til stede.

I stedet for ønsker TS å flytte med den konsekvens at hun vil ha minimalt med samvær for barnehagebarn i tre år. Det er et helt liv for treåringen og mer enn et halvt liv for femåringen, og de har ingen forutsetning for å forstå hvorfor hun forlater dem. Hun må forholde seg til at dette får betydning for barna, og den dagen hun får spørsmål om hvorfor, hva skal hun svare? "Jeg elsket mannen min mer enn dere"? Hvordan i all verden skal barna ikke føle seg avvist? Selv om TS kommer opp med en eller annen kvasigrunn enn den sanne, vil den dagen komme da barna innser at dette handlet ikke om annet enn prioriteringer, og at de da ble valgt bort.

 

Endret 21. mai 2017 av Hactar

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri valgt noen over barna mine

Anonymkode: 696f9...4e1

[MariaHP]

Jeg får helt vondt inni meg av denne tråden! Ville ikke valgt noen andre frem for mitt eget barn! INGEN!

 

[AnonymBruker]

Hmmm, dette tror jeg TS har hentet fra en Oprah show episode.

Var en usikker kvinne med null selvtillit, som påsto hun elsket mannen mer enn barna sine. Hun kunne ikke leve uten han. Tør vedde penger på at han blir fort lei en slik "needy" desperat, patetisk kjerring!

Anonymkode: 48adf...77b

[Vera Vinge]

Det blir jo umulig å diskutere folks følelser. At noen elsker mannen sin høyere enn barna er for meg uforståelig. Det samme dersom man må tenke seg om mtp. hvem man ville redde i en krisesituasjon hvor man måtte velger mellom mann og barn. Mannen min sier han elsker meg høyere fordi han vet at jeg ville reddet barna før ham i en brann, og jeg føler det på samme måte med ham. Men, som sagt, folk skal få ha sine følelser uten for hard fordømmelse. Det man derimot kan gjøre noe aktivt med, er jo sine handlinger. Når man har satt barn til verden mener jeg man har en ufravikelig plikt til å sette deres behov først i en del situasjoner (merk: ikke alle). Så selv om man føler at man er mer glad i mannen/kjæresten, ser jeg ikke hvorfor dette er relevant i et så stort valg som hvor man skal bo.

Og så et lite sidespor, som flere har nevnt. Om jeg var ts, ville jeg tenkt litt over hvorfor mannen blir så viktig kontra barna. Det har sikkert sin naturlige forklaring, delvis i det ts selv nevner om en vanskelig fortid. Og uten å kjenne ts skal man være forsiktig med å uttale seg, men når ts er så klar på å følge etter mannen, koste hva det koste vil, virker det som, så ville jeg tenkt over hva dette egentlig handler om. Er det virkelig så sunt for et voksent menneske å sette alt annet på spill for å være sammen med ett menneske? Kan ett menneske virkelig være lykken for noen? Eller starter det med en selv og det å ha det bra med seg selv og forfølge de verdiene man anser som viktige? Jeg tenker nå sånn at det å være en god forelder er en av mine mest sentrale verdier, og jeg kan ikke se hvordan jeg kunne være ordentlig lykkelig om jeg skulle gå så på tvers av det. Nå er det jo mulig ts tenker at det å bo så langt unna barna fortsatt kan gjøre at hun er en god mor. Og hun kan sikkert gjøre en del bra fortsatt, men det er jo bare å lese nyere forskning rundt tilknytning og foreldreskap, og se hvordan den unike relasjonen mellom den enkelte mor/far og barnet er sentralt for barnets utvikling. Det å tenke at barn har det bra så lenge de er ivaretatt av noen som er glad i dem og som sørger for at praktiske behov er ivaretatt er ganske så avleggs... En mor/far har en unik relasjon til barnet sitt, som er helt vesentlig for utviklingen deres, og det å med viten og vilje skape et sårt savn gjør mye for barnet, spesielt mtp. utvikling av selvfølelse og opplevelsen av å være verdifull for andre.

[Carrot]

14 timer siden, Hactar skrev:

Nei, det ville jo ikke vært det minste bedre. Hvis man ønsker det beste for barna, bør verken far eller mor, så sant de er oppegående, ok foreldre, ha så liten kontakt med egne barn som det TS nå tenker legge opp til.

Hun må forholde seg til at dette får betydning for barna, og den dagen hun får spørsmål om hvorfor, hva skal hun svare? "Jeg elsket mannen min mer enn dere"? Hvordan i all verden skal barna ikke føle seg avvist? Selv om TS kommer opp med en eller annen kvasigrunn enn den sanne, vil den dagen komme da barna innser at dette handlet ikke om annet enn prioriteringer, og at de da ble valgt bort.

 

Det vi vet basert på TS sine svar i tråden er at i dag har hun 50% samvær og at hvis hun flytter reduseres dette til ferier og "noen turer" - la oss se litt på det..

Ferier - de fleste som jobber normalt har fem uker ferie, i tillegg har de fleste mulighet for å innarbeide opp til to uker på flex om de er i privat sektor via sine tariffavtaler osv.. Så hvis vi sier at det er syv uker av de normale 26 ukene hun har barna som er ferier, så legger TS opp til å ha samvær noen helger ut over dette.. Så er det naturlig å tro at TS vil mer enn halvere sitt samvær på 26 uker i året - og jeg er enig med deg, for min del er det å legge opp til lite fysisk kontakt. Og selv om TS beskriver skype osv som et alternativ er det for meg ikke et godt valg, men - jeg er ikke TS.

At hun må forholde seg til at barna spør, ja - men hun sier jo såklart ikke til 3 åringen at det er fordi jeg elsker Per mer enn deg. Ingen er vel så dum at de tror det? Det er helt sikkert mange måter å svare en treåring på - ikke at noen er gode i min verden men for TS så er det nok annerledes. Og akkurat det forsøker jeg å få frem, at for henne er dette riktig og at uansett årsak er det noe jeg som er uenig må akseptere. Det er ikke opp til meg å mene noe om TS sine evner som mor osv, jeg kan tenke det - men jeg trenger ikke skrive det.

Den dagen barna innser fordi de er gamle nok til å skjønne - da må nok TS svare, men det regner jeg med hun også vet innerst inne. Og jeg regner med at heller ikke den dagen sier hun "fordi jeg elsket han mer" - og gjør hun det er det i allefall bedre for barna å vokse opp med far 40 uker i året og se mor 12! (edit: og med 12 uker har jeg nok tatt i litt - jeg vet det..)

Endret 22. mai 2017 av Carrot

[AnonymBruker]

OK, nå skal jeg leke litt hobbypsykolog og synsk og prøve å sette meg inn i TS sin situasjon:

Hun har hatt en vond oppvekst hvor det har vært vanskelig å knytte seg til noen. Hun måtte hele tiden sette andre før seg selv, og fikk aldri hentet seg inn igjen og tenke kun på seg selv. Så fikk hun barn, og ble igjen satt bakerst i køen - 24/7. Det ble slutt, og hun trengte friheten, også fra barna. Men så savnet hun en mann. En som kunne være der for henne, sette henne først, uten å måtte tenke på barn hele tiden. Heller ikke 50%. Hun var takknemlig for at hun fant seg en, som kunne være med henne livet ut forhåpentligvis (noe barna ikke er, ihvertfall ikke hjemmeboende). Dette så hun på som potensielt siste sjans, og hun kunne ikke ta sjansen på å miste han.

Hun har allerede en emosjonell avstand fra barna. Hvordan vil det bli å se dem sjeldnere? Vil denne avstanden bli større? Eller vil pausene lade opp TS så hun er mer rustet til å være mor av hele sitt hjerte når hun er med barna?

Hva skjer om hun blir gravid med denne nye mannen? Vil hun takle det?

Hva skjer om mannen hennes gjør det slutt?

Anonymkode: e43a9...28a

[Hactar]

2 timer siden, Carrot skrev:

[...]

At hun må forholde seg til at barna spør, ja - men hun sier jo såklart ikke til 3 åringen at det er fordi jeg elsker Per mer enn deg. Ingen er vel så dum at de tror det? Det er helt sikkert mange måter å svare en treåring på - ikke at noen er gode i min verden men for TS så er det nok annerledes. Og akkurat det forsøker jeg å få frem, at for henne er dette riktig og at uansett årsak er det noe jeg som er uenig må akseptere. Det er ikke opp til meg å mene noe om TS sine evner som mor osv, jeg kan tenke det - men jeg trenger ikke skrive det.

Den dagen barna innser fordi de er gamle nok til å skjønne - da må nok TS svare, men det regner jeg med hun også vet innerst inne. Og jeg regner med at heller ikke den dagen sier hun "fordi jeg elsket han mer" - og gjør hun det er det i allefall bedre for barna å vokse opp med far 40 uker i året og se mor 12! (edit: og med 12 uker har jeg nok tatt i litt - jeg vet det..)

Ts spør på et diskusjonsforum hva vi ville gjort. Da skriver jeg hva jeg ville gjort, og jeg begrunner det med hvilke konsekvenser jeg frykter for barna dersom hun gjør som hun har planlagt. TS vet jo selv hva hun føler og mener, og kommer til å gjøre det hun føler er riktig uansett, men hvis vi ikke skal kunne skrive at vi er uenige, hva er poenget med å åpne for diskusjon da?

[Carrot]

Akkurat nå, Hactar skrev:

Ts spør på et diskusjonsforum hva vi ville gjort. Da skriver jeg hva jeg ville gjort, og jeg begrunner det med hvilke konsekvenser jeg frykter for barna dersom hun gjør som hun har planlagt. TS vet jo selv hva hun føler og mener, og kommer til å gjøre det hun føler er riktig uansett, men hvis vi ikke skal kunne skrive at vi er uenige, hva er poenget med å åpne for diskusjon da?

Det går fint å skrive hva man tenker og ville gjort uten å angripe vedkommende slik mange gjør i denne og mange andre tråder. Jeg tenker ofte at om man ikke kan si meningen sin uten å bevisst såre andre bør man kanskje la være?

[Hactar]

Akkurat nå, Carrot skrev:

Det går fint å skrive hva man tenker og ville gjort uten å angripe vedkommende slik mange gjør i denne og mange andre tråder. Jeg tenker ofte at om man ikke kan si meningen sin uten å bevisst såre andre bør man kanskje la være?

Det er jeg enig i, men nå var det meg du siterte da du skrev at man ikke trengte å skrive det man mente når man var uenig, så da svarer jeg ut ifra det. Jeg har ikke angrepet TS selv om jeg er uenig i hennes løsning på problemstillingen hun står overfor.

[Vera Vinge]

2 timer siden, Carrot skrev:

Den dagen barna innser fordi de er gamle nok til å skjønne - da må nok TS svare, men det regner jeg med hun også vet innerst inne. Og jeg regner med at heller ikke den dagen sier hun "fordi jeg elsket han mer" - og gjør hun det er det i allefall bedre for barna å vokse opp med far 40 uker i året og se mor 12! (edit: og med 12 uker har jeg nok tatt i litt - jeg vet det..)

Men det er jo veldig merkelig å anta at ikke barn kan gjøre seg opp sine egne teorier om hvorfor ting skjer. Det er ganske naturlig å tenke at "mamma elsket meg ikke nok" bevisst eller ubevisst dersom mor flytter langt av gårde. Selv om mor ikke har sagt noe om hva som er grunnen. Barn er ikke dumme.

Og de tolker ofte ting som skjer til å ha noe med dem selv å gjøre, som at de har sagt eller gjort noe galt som gjør at de voksne gjør ting. Det handler jo om et menneskelig behov for å skape mening i vanskelige ting som skjer, og at det nærmeste er å ty til årsaksforklaringer i seg selv.

Endret 22. mai 2017 av Vera Vinge

[Carrot]

52 minutter siden, Hactar skrev:

Det er jeg enig i, men nå var det meg du siterte da du skrev at man ikke trengte å skrive det man mente når man var uenig, så da svarer jeg ut ifra det. Jeg har ikke angrepet TS selv om jeg er uenig i hennes løsning på problemstillingen hun står overfor.

Ser jeg burde skrevet at det var generelt og ikke rettet ti deg. Beklager det.

49 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Men det er jo veldig merkelig å anta at ikke barn kan gjøre seg opp sine egne teorier om hvorfor ting skjer. Det er ganske naturlig å tenke at "mamma elsket meg ikke nok" bevisst eller ubevisst dersom mor flytter langt av gårde. Selv om mor ikke har sagt noe om hva som er grunnen. Barn er ikke dumme.

Og de tolker ofte ting som skjer til å ha noe med dem selv å gjøre, som at de har sagt eller gjort noe galt som gjør at de voksne gjør ting. Det handler jo om et menneskelig behov for å skape mening i vanskelige ting som skjer, og at det nærmeste er å ty til årsaksforklaringer i seg selv.

Barn på 3 og 5 år tolker ikke som voksne. Men på sikt vil de nok stille spørsmål og ha en mening, det er jeg enig i - og som sagt så har jeg gjentatt flere ganger at jeg personlig ikke kunne valgt som TS men at jeg samtidig klarer jeg å se at for henne er mine valg feil og hennes valg riktig for henne siden barna har en god forelder i sin far som alt har dem 50% av tiden.

[Vera Vinge]

4 minutter siden, Carrot skrev:

Ser jeg burde skrevet at det var generelt og ikke rettet ti deg. Beklager det.

Barn på 3 og 5 år tolker ikke som voksne. Men på sikt vil de nok stille spørsmål og ha en mening, det er jeg enig i - og som sagt så har jeg gjentatt flere ganger at jeg personlig ikke kunne valgt som TS men at jeg samtidig klarer jeg å se at for henne er mine valg feil og hennes valg riktig for henne siden barna har en god forelder i sin far som alt har dem 50% av tiden.

Nei, de tolker ikke som voksne. Og det kan også gjøre det vanskelig dem, siden de ofte bare ser en del av bildet. F.eks. at de føler skyld for at mor dro, men ikke klarer å se at det egentlig handler om mors vanskelige bakgrunn f.eks. De har begrenset evne til å forstå, og vil da ofte legge ansvaret over på seg selv. Eller at de tillegger mor enda flere dårlige egenskaper og blir revet i stykker av sinne.

Jeg kan bare vise til det jeg skrev i stad, at det at de har en oppegående far betyr ikke at det ikke er skadelig at en mor reiser. Han kan gjøre en kjempejobb som far, men å ha en fjern mor i noen av de viktige årene av barndommen er vanskelig å komme over.

[Carrot]

1 minutt siden, Vera Vinge skrev:

Nei, de tolker ikke som voksne. Og det kan også gjøre det vanskelig dem, siden de ofte bare ser en del av bildet. F.eks. at de føler skyld for at mor dro, men ikke klarer å se at det egentlig handler om mors vanskelige bakgrunn f.eks. De har begrenset evne til å forstå, og vil da ofte legge ansvaret over på seg selv. Eller at de tillegger mor enda flere dårlige egenskaper og blir revet i stykker av sinne.

Når ett av mine barn var 3 år fikk far ny jobb, som betø 10 til 14 uker borte fra hjemmet uten mulighet for telefon / skype på regelmessig term, fra å komme hjem hver dag klokken fem...
 - det gikk helt fint i mange år. Først når barnet var mye eldre og vi gikk hver til vårt ble fraværet en utfordring og barnet stilte spørsmål ved at far var mye borte, da forklarte vi at pga jobb måtte det være slik nå, men at det ikke var for alltid. Det gikk helt greit, til tross for noen tårer. Jeg tror det kommer mye ann på hvordan foreldrene forbereder og tilrettelegger samvære frem til flytting osv - og jeg tror at det er mulig å få det til å fungere, ikke optimalt i forhold til hva jeg ville valgt men ut fra TS sitt ståsted.

Tror også at "Frykten" for "reaksjonene" i denne tråden kommer fra ens ståsted som voksen, men alle de følelser man har, tanker osv - ikke fra barnet og dets ståsted. Så tror jeg også TS får ufortjent kritikk basert på hvordan hun skrev sine svar. Men merk at jeg sier "Jeg tror" - fasiten har TS og hennes familie for deres situasjon..

[Vera Vinge]

5 minutter siden, Carrot skrev:

Når ett av mine barn var 3 år fikk far ny jobb, som betø 10 til 14 uker borte fra hjemmet uten mulighet for telefon / skype på regelmessig term, fra å komme hjem hver dag klokken fem...
 - det gikk helt fint i mange år. Først når barnet var mye eldre og vi gikk hver til vårt ble fraværet en utfordring og barnet stilte spørsmål ved at far var mye borte, da forklarte vi at pga jobb måtte det være slik nå, men at det ikke var for alltid. Det gikk helt greit, til tross for noen tårer. Jeg tror det kommer mye ann på hvordan foreldrene forbereder og tilrettelegger samvære frem til flytting osv - og jeg tror at det er mulig å få det til å fungere, ikke optimalt i forhold til hva jeg ville valgt men ut fra TS sitt ståsted.

Tror også at "Frykten" for "reaksjonene" i denne tråden kommer fra ens ståsted som voksen, men alle de følelser man har, tanker osv - ikke fra barnet og dets ståsted. Så tror jeg også TS får ufortjent kritikk basert på hvordan hun skrev sine svar. Men merk at jeg sier "Jeg tror" - fasiten har TS og hennes familie for deres situasjon..

Jeg oppfatter det faktisk helt motsatt av deg. De som skriver at de respekterer ts sitt valg og som til og med skriver at det er imponerende - jeg mistenker at de enten ikke har barn eller erfaring med barn, eller de klarer ikke å sette seg inn i deres ståsted, men har veldig mye empati med mor som risikerer et avstandsforhold til mannen om hun ikke blir med.

[teknosilje]

For det første, jeg hadde ALDRI havnet i en slik situasjon.

For det andre, det er nok like greit at du flytter etter mannen og lar ungene være igjen hos far som faktisk elsker dem for det de er.. 

[ukjentjente]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen liker mannen sin bedre en barna sine, og det må man faktisk respektere.  Jeg er veldig glad i barna mine, men jeg elsker faktisk mannen min høyere en dem. Jeg ville riktignok aldri flyttet fra mine barn, men at andre tør å gjøre det til tross for all hetsen de vet de kommer til å få for all fremtid er imponerende.

Anonymkode: d0bee...dc8

på hvilken måte er det imponerende? Merkelig ordvalg. Jeg mener det går mer på å stikke av fra et ansvar: Barn man selv har valgt å sette til denne verdenen. For meg er det egentlig ikke det at ts elsker mannen sin høyere enn ungene som er relevant, i mitt hode har hun derimot en plikt til å sette ungene sine først uavhengig av hvem hun er mest glad i. Denne tråden bare underbygger min påstand om at det er mange som ikke burde fått barn eller tenke seg nøyere om før de lager et liv.