Den store depresjonstråden

[Elán]

Da sitter jeg her. Null kroner på konto i to uker. Neste gang jeg får penger, sitter jeg også igjen med null etter å ha betalt regninger. Så her sitter jeg da, med skjegget i postkassa, uten mat i hus og NAV som nekter å hjelpe meg. Heldigvis har jeg alkohol å drikke meg mett på. Skål!

[BerntHulken]

Jeg orker ikke leve i den tiden vi lever i. Den er så komplisert, ting var lettere før.

Kravene er for mange, og jeg når ikke opp. Hverken i arbeidsliv eller som partner. Jeg blir veid og funnet for lett. Ikke god nok for å leve.

[Gjest Daryl Dixon]

Du dissosiaserer, forsvinner fra realiteten enten som en pause, rømmer eller bare beskyttelse. Du må tåle å møte frykten for å stå i øyeblikket og være i situasjonen. Frykt og angst er ikke farlig, det er ubehagelig, det må jobbes med, men det må du gjøre, og det får du ikke til hvis du er mentalt et annet sted. Å ville leve og stå løpet ut må du ville selv, for å komme tilbake dit må du være tilstede. Det er du som sitter i førersete, og da må du være fokusert. 

Dette har jeg blitt fortalt i dag. Dette viste jeg jo, husker det nesten ordrett, og det er sant. Men og lettere sagt enn gjort. Når jeg prøver kommer all håpløshet og får meg til å gi opp. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Du dissosiaserer, forsvinner fra realiteten enten som en pause, rømmer eller bare beskyttelse. Du må tåle å møte frykten for å stå i øyeblikket og være i situasjonen. Frykt og angst er ikke farlig, det er ubehagelig, det må jobbes med, men det må du gjøre, og det får du ikke til hvis du er mentalt et annet sted. Å ville leve og stå løpet ut må du ville selv, for å komme tilbake dit må du være tilstede. Det er du som sitter i førersete, og da må du være fokusert. 

Dette har jeg blitt fortalt i dag. Dette viste jeg jo, husker det nesten ordrett, og det er sant. Men og lettere sagt enn gjort. Når jeg prøver kommer all håpløshet og får meg til å gi opp. 

Jeg har dissosiert mye den siste uken. Nå er jeg en tur innom akuttpsykiatrisk fordi det klikka for meg tidligere i dag. Men det jeg merket hjalp da jeg var totalt dissosiert fra søndag til tirsdag var å være et barn. Jeg har jo lest før om det lille barnet, og tenkt "psykobabbel", men jeg skulle finne en artikkel om dissosiasjon for å forklare kjæresten min, og da så jeg en forklaring av det basert på opplevelse av traumer og jeg kjente meg så sykt igjen. Når jeg da på tirsdag fortalte terapeuten min at "jeg er et barn" tenkte jeg samtidig at jeg måtte høres helt gal ut men samtidig at det var så rett å si det. Det var så sant. Så gikk jeg hjem og var et barn og dissosiasjonen forsvant. Jeg var tilstede, men som et barn. Jeg gikk en tur og det var skummelt for jeg var et barn og det var mørkt og jeg var redd for å gå alene, men jeg fortalte meg selv at det gikk bra fordi "voksen-meg" var der og passet på. Jeg kjøpte bare snop i butikken og tenkte at "voksen-meg" kanskje kan lære meg (barn) å spise sunnere, men ikke med tvang og kontroll, men med omsorg og oppdragelse.  Er redd for at det jeg sier høres helt dust ut, og kan hende dine traumer handler om helt andre ting. Men det å la meg være noe annet enn sterk gjorde at jeg ikke måtte dissosiere. 

En annen ting: du VELGER ikke å dissosiere, og du velger den heller ikke bort. I dag da det klikket for meg og jeg bare gråt og gråt så tenkte jeg "nå er det for mye, nå kan du dissosiere", men det skjer jo ikke på kommando. Så jeg synes ikke du skal la noen få shame deg fordi du dissosierer og ikke klarer styre det. Det hadde man ikke kalt det dissosiasjon. Heller benektelse og fortrenging (som man heller ikke alltid velger). Mitt beste tips er å ikke kjempe i mot. Og så deg jeg oppdaget nå på tirsdag (Oi,  det var i går ja) at kanskje det hjelper å være en "annen" del av deg selv. 

Anonymkode: 849b0...1ef

[Gjest Daryl Dixon]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har dissosiert mye den siste uken. Nå er jeg en tur innom akuttpsykiatrisk fordi det klikka for meg tidligere i dag. Men det jeg merket hjalp da jeg var totalt dissosiert fra søndag til tirsdag var å være et barn. Jeg har jo lest før om det lille barnet, og tenkt "psykobabbel", men jeg skulle finne en artikkel om dissosiasjon for å forklare kjæresten min, og da så jeg en forklaring av det basert på opplevelse av traumer og jeg kjente meg så sykt igjen. Når jeg da på tirsdag fortalte terapeuten min at "jeg er et barn" tenkte jeg samtidig at jeg måtte høres helt gal ut men samtidig at det var så rett å si det. Det var så sant. Så gikk jeg hjem og var et barn og dissosiasjonen forsvant. Jeg var tilstede, men som et barn. Jeg gikk en tur og det var skummelt for jeg var et barn og det var mørkt og jeg var redd for å gå alene, men jeg fortalte meg selv at det gikk bra fordi "voksen-meg" var der og passet på. Jeg kjøpte bare snop i butikken og tenkte at "voksen-meg" kanskje kan lære meg (barn) å spise sunnere, men ikke med tvang og kontroll, men med omsorg og oppdragelse.  Er redd for at det jeg sier høres helt dust ut, og kan hende dine traumer handler om helt andre ting. Men det å la meg være noe annet enn sterk gjorde at jeg ikke måtte dissosiere. 

En annen ting: du VELGER ikke å dissosiere, og du velger den heller ikke bort. I dag da det klikket for meg og jeg bare gråt og gråt så tenkte jeg "nå er det for mye, nå kan du dissosiere", men det skjer jo ikke på kommando. Så jeg synes ikke du skal la noen få shame deg fordi du dissosierer og ikke klarer styre det. Det hadde man ikke kalt det dissosiasjon. Heller benektelse og fortrenging (som man heller ikke alltid velger). Mitt beste tips er å ikke kjempe i mot. Og så deg jeg oppdaget nå på tirsdag (Oi,  det var i går ja) at kanskje det hjelper å være en "annen" del av deg selv. 

Anonymkode: 849b0...1ef

Det høres ikke dumt ut, skjønner hva du mener.

Tror ikke det er ment som shaming, men nåværende behandler kjører en ganske strait linje, og være veldig direkte og "på". Hvis jeg begynner å space out av samtalen, kan han finne på å kaste noe til meg, for at jeg skal kjapt reagere eller komme tilbake i situasjonen, eller lage en høy lyd så jeg skvetter til. Det er litt slitsomt, men hvis det kommer til å fungere får jeg bare stå i det da, som han sier. 

[AnonymBruker]

På 27.9.2018 den 23.57, Daryl Dixon skrev:

Det høres ikke dumt ut, skjønner hva du mener.

Tror ikke det er ment som shaming, men nåværende behandler kjører en ganske strait linje, og være veldig direkte og "på". Hvis jeg begynner å space out av samtalen, kan han finne på å kaste noe til meg, for at jeg skal kjapt reagere eller komme tilbake i situasjonen, eller lage en høy lyd så jeg skvetter til. Det er litt slitsomt, men hvis det kommer til å fungere får jeg bare stå i det da, som han sier. 

Har han noe belegg for å bruke den strategien? Jeg har jo hørt om sånn terapi det man prikker på noen hele terapitimen for å grounde dem og hindre dissosiasjon, men denne måten høres like destruktiv som den er virksom. 

Dissosiasjon er et forsvar mot f.eks sterke følelser. Og du unngår nok noe, føler du tillit til behandleren din når han kaster ting på deg? 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Er det lov å føle at livet er fullstendig tomt og meningsløst selv når man har en kjæreste? Selv når man har noen venner? Selv når familien stiller opp så godt de kan tross at den er dysfunksjonell? Jeg har så mye, men jeg har på en måte likevel ikke LIVET. Det føles så tomt og meningsløst. 

Det er sånn at jeg VET at det ikke er det. Jeg VET at livet er fylt med så mange ting man kan oppleve som meningsfullt. Jeg vet at det finnes øyeblikk der jeg er glad for å spise pizza med en venninne eller der leppene til kjæresten er det vakreste i verden. Jeg kjenner meg velsignet. Eller jeg KJENNER det ikke, men jeg tenker det! Men tross disse øyeblikkene er det alt det imellom. Klokken ett natt til mandag og du hater at uken er her på nytt. Hvorfor gjør vi dette? Jeg har snart gått i behandling i 10 år. Og ja, jeg har svære gjennombrudd for tiden, men fremdeles! Fremdeles sitter jeg her i sofaen og føler at det hele, tross alle vakre øyeblikk, er så meningsløst. Jeg vet at livet er dét, det går i sirkel og har ingen mening med mindre man fyller det med det. Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke fylle dagene mine med mening, for jeg kjenner meg fremdeles tom. 

Jeg er sliten. Og det er så lenge til terapitimen på tirsdag. 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Har prøvd å skrive her flere ganger i det siste. Men finner ikke ordene. Er så sliten av å være så langt nede i mørket.  

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

Å helvete... Jeg er så stressa. Stressa over en filleting. Jeg ble invitert på Halloween-fest. Det er samme som i fjor, samme folka og alt. Dilemmaet mitt her er:

1. Jeg likte en fyr der, men jeg var da i et forhold, så åpenbart kunne ingenting skje. Jeg har ikke møtt eller snakket med denne fyren siden. 

2. En fyr der likte meg. La meg til på facebook og derfra spurte om snap. Jrg lot han legge meg til fordi han var hyggelig på festen, men han begynte å skrive slibrige meldinger til meg mens jeg hadde kjæreste og ville jeg skulle komme på besøk osv. Han slettet snappen sin og opprettet ny. Han ber meg legge han til på den nye via messenger, men jeg sletter meldingen uten å åpne den. Jeg har gitt direkte beskjed om at jeg hverken er interessert i sex eller forhold med han, og at slibrige meldinger setter jeg ikke pris på. Jeg frykter at denne mannen skal komme på festen å lage masse drama. 

Jeg vil så gjerne dra! Det er utrolig sjeldent jeg er ute og sosialiserer meg, så jeg burde vel. Får bruke de små lommepengene jeg har på å kjøre tur til Sverige og kjøpe alkohol og sigaretter til kvelden. 

[AnonymBruker]

16 hours ago, Elán said:

 

Å helvete... Jeg er så stressa. Stressa over en filleting. Jeg ble invitert på Halloween-fest. Det er samme som i fjor, samme folka og alt. Dilemmaet mitt her er:

1. Jeg likte en fyr der, men jeg var da i et forhold, så åpenbart kunne ingenting skje. Jeg har ikke møtt eller snakket med denne fyren siden. 

2. En fyr der likte meg. La meg til på facebook og derfra spurte om snap. Jrg lot han legge meg til fordi han var hyggelig på festen, men han begynte å skrive slibrige meldinger til meg mens jeg hadde kjæreste og ville jeg skulle komme på besøk osv. Han slettet snappen sin og opprettet ny. Han ber meg legge han til på den nye via messenger, men jeg sletter meldingen uten å åpne den. Jeg har gitt direkte beskjed om at jeg hverken er interessert i sex eller forhold med han, og at slibrige meldinger setter jeg ikke pris på. Jeg frykter at denne mannen skal komme på festen å lage masse drama. 

Jeg vil så gjerne dra! Det er utrolig sjeldent jeg er ute og sosialiserer meg, så jeg burde vel. Får bruke de små lommepengene jeg har på å kjøre tur til Sverige og kjøpe alkohol og sigaretter til kvelden. 

Jeg har selv blitt invitert til fest, jeg skal prøve å dra selv om jeg blir stressa av tanken. Nei, jeg skal dra. Jeg kommer til å angre om jeg ikke gjør det, vet jeg. Gjør det du også! 🧡 Om den slibrige mannen kommer på festen så driter du bare i han. 

 

Anonymkode: 3a1f9...05e

[Elán]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har selv blitt invitert til fest, jeg skal prøve å dra selv om jeg blir stressa av tanken. Nei, jeg skal dra. Jeg kommer til å angre om jeg ikke gjør det, vet jeg. Gjør det du også! 🧡 Om den slibrige mannen kommer på festen så driter du bare i han. 

 

Anonymkode: 3a1f9...05e

Takk! Vi får pushe hverandre til å dra. Vi trenger å komme oss ut blant folk. Har nå trykket på "skal" på arrangementet, så da får vi bare krysse fingra for at han ikke kommer, så kan jeg heller ha det gøy, første gang ute som singel!

[Katten.2.0]

Én måned med konstante smerter. Er oppe i seksten piller dagen (tar dem etter beskjed fra legen), uten at det gjør noe annet enn å ta brodden av smertene.

Til og med pillene som betegnes som opioider gir meg intet annet enn litt svimmelhet. Det er imponerende hvor mye av humøret som ødelegges av det.

[BerntHulken]

Jeg ser ikke noe poeng. Hva er poenget?

[AnonymBruker]

En ting vil jeg si, og håper det ikke støter noen. 

Jeg har lest endel i denne tråden ved flere anledninger. Har laget noen innlegg også. Det er jo fint å vite at man ikke er den eneste som har det kjipt. Men jeg blir faktisk mye verre av å lese her. Skal slutte med det. Tenker ikke dere også at lesestoff som denne tråden blir å male fanden på veggen?

Anonymkode: 73335...834

[Skiins]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

En ting vil jeg si, og håper det ikke støter noen. 

Jeg har lest endel i denne tråden ved flere anledninger. Har laget noen innlegg også. Det er jo fint å vite at man ikke er den eneste som har det kjipt. Men jeg blir faktisk mye verre av å lese her. Skal slutte med det. Tenker ikke dere også at lesestoff som denne tråden blir å male fanden på veggen?

Anonymkode: 73335...834

Jeg er delvis enig med deg. Jeg er en sånn som setter meg veldig inn i situasjonen hvis jeg leser slike ting når jeg er i en dårlig periode, og "drar meg selv ned", på en måte. 

Samtidig synes jeg man må være litt bevisst på det selv og heller unngå tråden hvis man merker at det man leser går utover humøret. for jeg vet at mange kan få utrolig mye hjelp av å skrive her, og få tilbakemeldinger og perspektiv. 

[AnonymBruker]

Sliter skikkelig med å finne motivasjon til å lage mat for tiden for jeg har så dårlig matlyst. har bare spist en banan, to brødskiver og litt potetgull to dager på rad nå.

Anonymkode: dbd28...974

[Perelandra]

Tråden er ryddet for selvmordstanker

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod. 

[Elán]

Har prøvd å sove i over to timer. Klarer ikke. Griner som faen. Jeg takler ikke utseendet mitt. Jeg er så stygg. I morgen skal speilet på veggen ned og de jeg ikke får ned skal dekkes til. Orker ikke trynet mitt. Eller kroppen for den saks skyld. 

[Elán]

Jeg hater meg selv. Jeg hater myself så intenst. Har bare lyst å forsvinne... 

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Elán skrev:

 

Jeg hater meg selv. Jeg hater myself så intenst. Har bare lyst å forsvinne... 

Har det skjedd noe spesielt siden du har det sånn du har det nå? Hvordan gikk det på festen i helgen? 

Hva ville du sagt til en venninne i din situasjon? Jeg vet at du ikke føler at du er verdt det samme som en venninne, men noen ganger må vi likevel prøve å snakke til oss selv som mennesker som er verdt noe. Du fortjener ikke all denne nedrakkingen som kommer fra deg selv. Du har internalisert stemmer fra fortiden, fra mennesker som har behandlet deg dårlig, men per nå er det du som behandler deg selv dårlig, og det er ikke greit at du snakker sånn til deg selv. Det må gjøre veldig vondt å bli snakket til sånn du snakker til deg selv.  

Anonymkode: 849b0...1ef