Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Elán said:

 

Sånn. Da har jeg bedt den siste personen som brydde seg om meg om å dra til helvete. Så ble plutselig livet så mye enkelere. Ingen å forholde seg til. 

Du har såret et annet menneske som gjorde den forbrytelsen å bry seg? Bryr du deg om hva andre mennesker tenker og føler eller er det bare du som gjelder?

Anonymkode: 58138...346

[Elán]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du har såret et annet menneske som gjorde den forbrytelsen å bry seg? Bryr du deg om hva andre mennesker tenker og føler eller er det bare du som gjelder?

Anonymkode: 58138...346

Ja, tydeligvis. Fantastisk menneske jeg er. 

[BerntHulken]

Jeg løp en mil i kveld, det gjorde godt!

Anbefaler alle å komme seg ut i frisk luft, om ikke å trene så iallefall gå en tur. Det hjelper ikke hver gang for meg, men en gang i blant, i det minste.

[BerntHulken]

Føler at den eneste grunnen til at jeg lever er at jeg vil se hvordan game of thrones ender..

[Gjest supernova_87]

1 time siden, æøå* skrev:

Føler at den eneste grunnen til at jeg lever er at jeg vil se hvordan game of thrones ender..

Det er en god grunn det!

Den grunnen skal jeg også skrive meg bak øret! 

[AnonymBruker]

Herregud. Jeg avlyste en DPS time den 2.november. Har så fått hele 8 telefoner fra psykologen og jeg klarte ikke å svare. Før i dag. Fordi psykologen sendte sms og ba meg om å ta telefonen. "Haste time" i morgen, fordi hun er bekymret. 
Vet ikke hva jeg skal føle. Jeg tenker "Oh shit, hva har jeg stelt i stand, panikk!!".. men jeg er helt blank og likegyldig. Jeg vet at jeg burde kanskje freake ut litt, men jeg gjør ikke det. Er bare tom, får ikke til å føle ting. Er for sliten psykisk til å føle noe som helst. 

Jeg har slitt en del med energien i det siste. Det er tungt å tenke, tungt å snakke, tungt å føle. Det er så vanskelig å forklare, men jeg har passert sliten og utmattet for lenge siden. På det verste så sliter jeg med å puste, fordi jeg er så fysisk og psykisk sliten. Jeg klarte ikke å stå i dusjen i går, så jeg satt på gulvet i over en time! Fordi jeg slet sånn med å løfte armene for å vaske håret. Det er så vanskelig å virkelig forklare hvor tungt det har vært i det siste. Har ikke energi til å være hos psykolog og jobbe med meg selv. Er for sliten til å føle noe og snakke om det. Så jeg har unngått å ta telefonen på grunn av dette. 

Så fikk jeg en telefon fra fastlegen for et par timer siden. Tok noen prøver for et par uker siden. Kontroll siden jeg har vært dårlig tidligere, fått behandling og blablabla. 
Lavt b12, lavt folat lavt d-vitamin og farlig lavt jern. Det er fader meg ikke rart at jeg er sliten!! Det er ikke rart at jeg sliter med å tenke og fokusere på noe så enkelt som å se en film. Tårene trillet etterpå, en liten lettelse, et håp. Skal begynne på booster kur av b12 i morgen og for å ta et par blodprøver til for å se om stoffskiftet er på vei ned igjen. Jeg er så lettet, det er ikke bare psykisk men også fysisk. Det er håp om en bedre hverdag ihvertfall.  

Anonymkode: 79f48...0ca

[Gjest Daryl Dixon]

Nå skal jeg snart hjem en stund. Hatt mye medisinendringer på faste medisiner som kan gi symptomer på depresjon, angst og mareritt, og det har hjulpet mye. Angst og tilbakevendende depresjoner må jeg regne med, men med bedre oppfølgning så er det til for hjemreise. Bekymrer meg at jeg ikke kjenner på topp motivasjon enda, føler meg tiltaksløs og likegyldig, og det er jeg redd tærer på samboeren min. Føler meg fysisk bedre og sterkere nå som nødvendige justeringer er gjort, men hodet og tankene er fortsatt et problem. 

[Elán]

Alle forventer noe av meg. Jeg takler ikke presset lenger... 

[BlackCloud]

Sto opp til riktig tid men var så svimmel og trøtt at jeg sovnet igjen, sliter veldig med å være ekstremt trøtt mange timer etter jeg har stått opp. Ofte er morgenen verst fordi det kjennes som om jeg aldri skal få til noe og som om det er ingen grunn i verden til å stå opp av senga. Kroppen kjennes død ut, og for så vidt hodet også.

Er glad for at jeg klarte å snu dagen til noe positivt i stedet for å skade meg selv og/eller få tilbakefall på spiseforstyrrelsen. Ikke gjort noe fantastisk, men har holdt meg i skinnet. Kjørt mye bil og hørt mye på musikk. Vært noe aktiv. Følte meg utover dagen bedre enn jeg har gjort på mange måneder. En slags lettelse i kroppen. Hjalp en i familien med noe, og handlet. Klarte også å spise middag sammen med de hjemme. Er flere ting jeg burde ha gjort, men så lenge jeg ikke får tilbakefall og gjør noe anser jeg det som en vellykket dag. Jeg sto også opp for meg selv, var en som forsøkte å utnytte meg, og jeg klarte å sette grenser. Dette har vært en veldig bra dag. Jeg får ikke mange slike dager, der det faktisk føles som om jeg har en slags ro. Det er helt fantastisk.  Ikke noe angst i dag. Er ganske fjern og blir ofte borte i mitt eget hode, så er mange ting og samtaler jeg ikke får med meg. Det er litt problematisk i tillegg til at jeg er veldig glemsk.

Psykologen har på den andre siden ringt meg fire ganger i dag, og jeg orket ikke å forholde meg til det. Det føles som en konfrontasjon og alt for ubehagelig. 

[Gjest supernova_87]

24 minutter siden, BlackCloud skrev:

Sto opp til riktig tid men var så svimmel og trøtt at jeg sovnet igjen, sliter veldig med å være ekstremt trøtt mange timer etter jeg har stått opp. Ofte er morgenen verst fordi det kjennes som om jeg aldri skal få til noe og som om det er ingen grunn i verden til å stå opp av senga. Kroppen kjennes død ut, og for så vidt hodet også.

Er glad for at jeg klarte å snu dagen til noe positivt i stedet for å skade meg selv og/eller få tilbakefall på spiseforstyrrelsen. Ikke gjort noe fantastisk, men har holdt meg i skinnet. Kjørt mye bil og hørt mye på musikk. Vært noe aktiv. Følte meg utover dagen bedre enn jeg har gjort på mange måneder. En slags lettelse i kroppen. Hjalp en i familien med noe, og handlet. Klarte også å spise middag sammen med de hjemme. Er flere ting jeg burde ha gjort, men så lenge jeg ikke får tilbakefall og gjør noe anser jeg det som en vellykket dag. Jeg sto også opp for meg selv, var en som forsøkte å utnytte meg, og jeg klarte å sette grenser. Dette har vært en veldig bra dag. Jeg får ikke mange slike dager, der det faktisk føles som om jeg har en slags ro. Det er helt fantastisk.  Ikke noe angst i dag. Er ganske fjern og blir ofte borte i mitt eget hode, så er mange ting og samtaler jeg ikke får med meg. Det er litt problematisk i tillegg til at jeg er veldig glemsk.

Psykologen har på den andre siden ringt meg fire ganger i dag, og jeg orket ikke å forholde meg til det. Det føles som en konfrontasjon og alt for ubehagelig. 

Wow! Gi deg selv noen klapp på skulderen!

Dette med å stå opp for seg selv kan være så vanskelig, men for meg er det å endelig klare å gjøre det noe av det som har gitt meg mest bedring. For når jeg gjør det føler jeg at "ja, jeg fortjener faktisk mer enn å bli brukt og behandlet dårlig", og det at jeg klarer det gir meg troen på bedring. Jeg synes det høres ut som du har gjort kjempemye bra for deg selv i dag!  

[BlackCloud]

11 minutter siden, Rainstorm skrev:

Wow! Gi deg selv noen klapp på skulderen!

Dette med å stå opp for seg selv kan være så vanskelig, men for meg er det å endelig klare å gjøre det noe av det som har gitt meg mest bedring. For når jeg gjør det føler jeg at "ja, jeg fortjener faktisk mer enn å bli brukt og behandlet dårlig", og det at jeg klarer det gir meg troen på bedring. Jeg synes det høres ut som du har gjort kjempemye bra for deg selv i dag!  

Tusen takk, så koselig sagt <3 

[AnonymBruker]

Så godt (men samtidig trist) å vite at det ikke bare er jeg som sliter.. har følt meg så alene og levd i en fantasi om at alle rundt meg har det «så bra». Ingen problemer, men det fant jeg fort ut at ikke var tilfelle her inne.. jeg dro til legen her om dagen og klarte endelig være åpen om at jeg er i kjelleren igjen. Det var et nederlag, for nå er jeg henvist til dps. Igjen. Skal få utredning og finne ut hva det er som feiler meg.. Jeg var jo ute av det systemet for over et år siden, ting gikk bedre. Så er jeg søren meg tilbake igjen. Når skal det egentlig ta slutt? Ikke klarer jeg dra på skolen, jobb eller gjøre vanlige hverdagslige ting. Depresjonen har tatt fatt i meg, nok en gang.

 

Et spørsmål til dere som skriver her inne.. er dere sykemeldte, jobber, studerer eller hvordan ser hverdagen ut? 

Føler meg så crap. Klarer ikke gjøre noenting. Alt er tomt. 

Anonymkode: 016b0...4c3

[Rainbowdash_90]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så godt (men samtidig trist) å vite at det ikke bare er jeg som sliter.. har følt meg så alene og levd i en fantasi om at alle rundt meg har det «så bra». Ingen problemer, men det fant jeg fort ut at ikke var tilfelle her inne.. jeg dro til legen her om dagen og klarte endelig være åpen om at jeg er i kjelleren igjen. Det var et nederlag, for nå er jeg henvist til dps. Igjen. Skal få utredning og finne ut hva det er som feiler meg.. Jeg var jo ute av det systemet for over et år siden, ting gikk bedre. Så er jeg søren meg tilbake igjen. Når skal det egentlig ta slutt? Ikke klarer jeg dra på skolen, jobb eller gjøre vanlige hverdagslige ting. Depresjonen har tatt fatt i meg, nok en gang.

 

Et spørsmål til dere som skriver her inne.. er dere sykemeldte, jobber, studerer eller hvordan ser hverdagen ut? 

Føler meg så crap. Klarer ikke gjøre noenting. Alt er tomt. 

Anonymkode: 016b0...4c3

Det er vondt når man innser at man må tilbake i behandling, men det er ikke noe nederlag. Jeg har vært i mye behandling i psykiatrien. Har vært mer innlagt enn hjemme de siste to årene. For seks uker siden kom jeg tilbake i rusbehandling. Var der for ett år siden også. Det gikk dessverre ikke noe bra etter jeg dro fra rusbehandling sist. Har enten vært på akuttpost eller på dps, ett opphold på tvunget avrusning og når jeg har vært hjemme..Ja da har det gått i rus for det meste. Med alt som det innebærer. 

Man kan se på det som et nederlag å komme tilbake i behandling, eller man kan se på det som styrke å klare å innse at man trenger hjelp på nytt. 

Jeg har ikke vært i jobb på to år. Ble først sykemeldt også gikk jeg over på aap året etter. 

--------------

Nå er jeg nede igjen. Har hatt en periode med oppspilthet, men nå er jeg bare utmattet og jævlig. Man skulle tro det gikk bedre. Jeg har jo fått til mange ting i det siste, men etter en opptur kommer alltid nedturen. Skal snakke med psykiater i dag om å få begynne på Wellbutrin. Kunne virkelig tenkt meg til å prøve det ut. Stabilisere stemningsleiet slik at jeg slipper å gå like ned i kjelleren, mindre likegyldighet og mer energi. Det hadde vært noe. 

Akkurat nå vil jeg bare ligge i sengen. Samtidig som jeg ikke har ro i kroppen, men selv om jeg ikke har ro i meg, så har jeg heller ikke energi til å gjøre så veldig mye. Jeg kvikner stort sett ikke til før på ettermiddagen. Ingenting er som det skal. Verken fysisk eller psykisk. 

 

[AnonymBruker]

Eneste som holder meg i live nå er hunden min. Alt er bare dritt og har vært dritt altfor lenge. Er så lei, så utrolig lei. 

Anonymkode: 59e4c...c16

[Elán]

Dagen som har vært, kan ta løpefart og fly vannrett inn i helvete. 

Jeg har gjort mye (til meg å være) i dag. Ting jeg vet gjør meg godt, men på kvelden sliter jeg igjen. Da er ingenting av det jeg gjør positivt. Jeg presser meg for mye. Hvorfor klarer jeg ikke kjenne eller sette grenser for meg selv? 

Startet dagen med å gå en trekvarters tur. Skulle til behandler nummer to. Hun er fantastisk og et utrolig godt medmenneske. Hun motiverer meg mye og er flink på å hente inn det jeg forteller som er positivt fordi ingenting er godt nok for meg selv. Deretter gikk jeg på trening. Jepp, jeg har begynt igjen. Det verste jeg vet er når andre kommer og prater med meg mens jeg trener. En mann kom bort til meg i dag. Han ser jeg tar benkpess og at jeg tok 35 kg. "Oi, du er sterk til dame å være!" ja, hva sier man til det? "jo, takk?" jeg vet ikke. Så gikk jeg 20 minutter hjem etter trening. Og jeg vasket den felles trappeoppgangen. 

Jeg kjenner at jeg har gått på veggen igjen i dag... 

[AnonymBruker]

November er alltid dritt for meg. Har vært arbeidsløs i noen mnd, halvveis frivillig da jeg er kresen på hvilken jobb jeg tar. Men er nå lei og kommer antagligvis til å jobbe med det samme som før. Hvilket gjør jeg får helt ont i magen av å tenke på, er så leeeeeei.

Fuck my life, som kidsa sier.

 

Føler meg dum, dårlig, lat, feit, ingen sexlyst (hvorfor skulle mannen ville ha sex meg feita meg), vil bare legge meg i senga ig dra dyna over hodet. Men har jo barn, så holder oppe humøret den tid de er hjemme fra skolen, tar anitdepp som tar det verste av sinne og aggresjon. Jeg reagerer nemlig aggressivt på angst. Snakk om fightmodus hele tiden! Hva skal jeg fighte for liksom?

Anonymkode: 7780f...d83

[Gjest Daryl Dixon]

Har gledet meg til å dra hjem, men nå gruer jeg meg veldig.

[Rainbowdash_90]

1 time siden, Daryl Dixon skrev:

Har gledet meg til å dra hjem, men nå gruer jeg meg veldig.

Det kommer til å være tøft, men det blir ikke bedre av å utsette det. Jeg har vært i samme situasjon og brukte noen forsøk før jeg klarte å dra hjem. Nå måtte jeg bare gå i 20 min og ta buss i 20 min da, så det var mulig for meg å dra tilbake når det ble for tøft. Tror jeg var der en halvtime første turen hjem. I løpet av to uker økte jeg gradvis. Hadde vært innlagt i seks måneder. Håper du har et bra ettervern. Det hadde ikke jeg og det gikk ikke spesielt bra. Denne gangen har jeg dratt hjem to ganger i uken og jeg har et skikkelig ettervern når jeg føler meg klar til å skrives ut. Har vært i behandling i 8 uker foreløpig. Kan i teorien være i et helt år, men blir nok ikke så lenge nettopp fordi jeg blir så institusjonsavhengig. 

Endret 15. november 2018 av Rainbowdash_90

[Gjest Daryl Dixon]

4 timer siden, Rainbowdash_90 skrev:

Det kommer til å være tøft, men det blir ikke bedre av å utsette det. Jeg har vært i samme situasjon og brukte noen forsøk før jeg klarte å dra hjem. Nå måtte jeg bare gå i 20 min og ta buss i 20 min da, så det var mulig for meg å dra tilbake når det ble for tøft. Tror jeg var der en halvtime første turen hjem. I løpet av to uker økte jeg gradvis. Hadde vært innlagt i seks måneder. Håper du har et bra ettervern. Det hadde ikke jeg og det gikk ikke spesielt bra. Denne gangen har jeg dratt hjem to ganger i uken og jeg har et skikkelig ettervern når jeg føler meg klar til å skrives ut. Har vært i behandling i 8 uker foreløpig. Kan i teorien være i et helt år, men blir nok ikke så lenge nettopp fordi jeg blir så institusjonsavhengig. 

Det jeg gruer meg til er at folk vet at jeg har vært såppas dårlig, og gjort det jeg har gjort. Kjenner veldig på skam, og vil ikke bli behandlet annerledes enn før. Vil ikke at mine venner skal begynne å trekke seg unna og tro jeg er skjør.  Inne på sykehuset var jeg mer skjult, isolert. 

Hvordan ettervernet blir er jeg usikker på, men tror det er bra. Skal tilbake etter helgen på samtale og vurdere hvordan det er å være ute. Er forbredt på at jeg ikke takler det så godt, at det er tungt å være i hverdagen igjen, den jeg ikke taklet. Men fikk hjertebank og angst i det jeg gikk ut av avdelingen i dag. Nå er jeg hjemme, føles fremmed.. 

[AnonymBruker]

Aldri skrevet en post her før, men føler for å gjøre det nå. Kanskje noen her har opplevd det samme og kan hjelpe til med noen gode råd. 

Har vært sykemeldt i et år grunnet depresjon og angst. For snart to måneder siden fikk jeg jobb da jeg følte jeg var klar for å begynne å jobbe igjen.

 

De første ukene av opplæringen var kjempe artig og jeg følte det var gøy. Nå derimot syntes jeg det fortsatt er gøy, men jeg kjenner angsten kommer snikende tilbake. Angsten om å gjøre noe feil og da kommer selvfølgelig tårene og depressive tanker.

 

Vil så gjerne ikke komme på dette tankesporet igjen. Men er så redd for å ikke bare skuffe meg selv, men også andre. Så redd at det går utover mine tanker om meg selv og litt arbeid. Er så leit å være så usikker på seg selv, til tross for at jeg innerst inne vet at jeg er flink og gjør en god jobb.

 

Nå gruer jeg meg til jobb fordi jeg er så redd for å komme på jobb å vite at jeg har gjort noe gæren. Går rundt med denne ekle følelsen av å ikke være bra nok. 

 

Noen tanker, tips eller råd? 

Anonymkode: b2f3f...8f5