Den store depresjonstråden

[Elán]

20 timer siden, Rainstorm skrev:

 

Oi, ja, det høres ut som en sykelig affære ja. Og helt ærlig så høres jo ikke det ut som er noe du gjør for deg selv fordi du fortjener god helse. God helse er ikke kun normalvekt. Det er sunne spisevaner, balanse, hvile. Det er å unne seg ting som gir en gode følelser uten at det er ting som skader. 

Det er bra du gjør det for deg selv, men HVA er det du gjør for deg selv, blir tynn? Eller gir deg selv mulighet til god fysisk og psykisk (og sosial) helse? 

Om jeg kan være ærlig så har jeg gått opp fuckings 10 kg de siste 3 mnd. Jeg var på stødig vei nedover, men så fikk jeg noen gamle traumer og en vanskelig livssituasjon i fleisen på samme tid og tvangsspisingen/overspisingen blomstret. Og jeg klarer ikke hente meg inn igjen heller. Selv om jeg nå begynner å føle meg uvel i kroppen min igjen. Blæ. 

Nei, jeg gjør det mest for utseendet sin del. Trenger å bygge selvbilde og det kan jeg kun om jeg ser bedre ut, tror jeg. Samtidig tenker jeg at barnet mitt fortjener en mor som klarer å fungere. Klarer å gå lengre enn til postkassen. Har vært flink i går og i dag. Gått 13000 skritt begge dagene. Det er nesten 10 ganger mer enn jeg går normale dager. 

Det var det samme som skjedde meg. Gikk fint ned, men så gjorde jeg det med å spise et lite måltid om dagen og trente for mye. Trøstespiser veldig for tiden. 

______________________

Off topic. Jeg har innsett at jeg har blitt utsatt for overgrep. Det har blitt fortrengt i 7 år. Også har jeg ikke visst at det som skjedde meg var overgrep. Faen så vondt det var da jeg fikk flashbacks. 

[Rainbowdash_90]

Off. Jeg er langt nede i dag. Kjeven spenner seg stadig og jeg føler meg mørk innvendig. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har russug, men kan jo naturligvis ikke ruse meg. Det kommer når jeg har negative følelser. Og når jeg har positive følelser. Og når jeg kjeder meg. Jevnt og trutt gjennom hele dagen egentlig. 😛

Jeg har asperger syndrom, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, tilbakevendende depressiv lidelse, angst og er rusavhengig. Pluss masse traumer og dritt. Men hey. Jeg er pen, morsom og tynn. 

føler ikke jeg har noen framtid å se fram til. Sitter fast i et slags innvendig fengsel. 

[BerntHulken]

Rart hvordan noen dager bare er helt svarte, mens andre er helt ok. Jeg har de samme problemene fra dag til dag, men jeg takler de forskjellig utifra i hvilket humør jeg er.

Noen dager trigger dette negative virkelig vonde tanker, men som f.eks idag, så håndterer jeg de samme problemene på en grei måte. Hvorfor er det slik? Hva skjer i hodet mitt de dagene hele sinnet blir svart og jeg ikke ser noen utvei?

Rasjonelt sett tenker jeg at det er når jeg har det skikkelig kjipt som er det riktige, pga livssituasjonen min. Problemene jeg har virker aldri å løse seg, og jeg tenker at jeg "lurer" meg selv de dagene jeg har det ok. For ofte når jeg har gode dager, tenker jeg at problemene snart løser seg. Og det er ikke grunnløse bekymringer, det er håndfaste problemer som at jeg ikke ordinær jobb, økonomi, bosituasjon og mangel på nære relasjoner.

Jeg har vel simpelthen ikke ork til å ha panikk over livet hele tiden, at det er derfor jeg har "gode" dager.

[Rainbowdash_90]

9 timer siden, æøå* skrev:

 

Rart hvordan noen dager bare er helt svarte, mens andre er helt ok. Jeg har de samme problemene fra dag til dag, men jeg takler de forskjellig utifra i hvilket humør jeg er.

Noen dager trigger dette negative virkelig vonde tanker, men som f.eks idag, så håndterer jeg de samme problemene på en grei måte. Hvorfor er det slik? Hva skjer i hodet mitt de dagene hele sinnet blir svart og jeg ikke ser noen utvei?

Rasjonelt sett tenker jeg at det er når jeg har det skikkelig kjipt som er det riktige, pga livssituasjonen min. Problemene jeg har virker aldri å løse seg, og jeg tenker at jeg "lurer" meg selv de dagene jeg har det ok. For ofte når jeg har gode dager, tenker jeg at problemene snart løser seg. Og det er ikke grunnløse bekymringer, det er håndfaste problemer som at jeg ikke ordinær jobb, økonomi, bosituasjon og mangel på nære relasjoner.

Jeg har vel simpelthen ikke ork til å ha panikk over livet hele tiden, at det er derfor jeg har "gode" dager.

Jeg tenker det er mye som spiller inn. Hvordan søvnen har vært, kosthold, aktivitet og hvile. Også er det jo også slik, i alle fall for meg, at man har svingninger i sinnsstrmningen. Det er helt naturlig. Jeg har emosjonell ustabilitet så hos meg kan det svinge veldig. Men når jeg har mine gode dager så føler jeg det er mer det at jeg ikke vil forholde meg til det kjipe. Jeg orker ikke å hele tiden bekymre meg for noe som er så vondt og håpløst. Vi trenger vel litt pause av og til? 

[Merula]

På 1.11.2018 den 23.08, æøå* skrev:

 

Rart hvordan noen dager bare er helt svarte, mens andre er helt ok. Jeg har de samme problemene fra dag til dag, men jeg takler de forskjellig utifra i hvilket humør jeg er.

Noen dager trigger dette negative virkelig vonde tanker, men som f.eks idag, så håndterer jeg de samme problemene på en grei måte. Hvorfor er det slik? Hva skjer i hodet mitt de dagene hele sinnet blir svart og jeg ikke ser noen utvei?

Rasjonelt sett tenker jeg at det er når jeg har det skikkelig kjipt som er det riktige, pga livssituasjonen min. Problemene jeg har virker aldri å løse seg, og jeg tenker at jeg "lurer" meg selv de dagene jeg har det ok. For ofte når jeg har gode dager, tenker jeg at problemene snart løser seg. Og det er ikke grunnløse bekymringer, det er håndfaste problemer som at jeg ikke ordinær jobb, økonomi, bosituasjon og mangel på nære relasjoner.

Jeg har vel simpelthen ikke ork til å ha panikk over livet hele tiden, at det er derfor jeg har "gode" dager.

.

Endret 22. desember 2018 av Merula

[Elán]

I dag har jeg det jævlig kjipt.

Jeg har begynt og tenkt på at nå er det snart slutten av 2018. Jeg hadde satt opp én ting på årets bucket list, men på grunn av økonomien, har jeg ikke klart det. Det er så jævla kjipt. Jeg har vært omtrent sengeliggende i hele år. Forøvrig har jeg ikke gjort en jævla dritt hele livet. Har ikke fått til noe.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig langt nede nå. Hjelper det virkelig å gå en tur ? Får så angst 

Anonymkode: 4facf...84a

[Rainbowdash_90]

Igjen og igjen gir jeg han en ny sjanse. Igjen og igjen svikter han. Skal bare hoppe i dusjen før han kommer. Tre timer senere går jeg de 5 minuttene det tar bort til han. Ingen hjemme der nei og ikke svar på tlf. Ikke overrasket i det hele tatt. Har sluttet å stole på han. Når vi gjør en avtale tenker jeg alltid at det enten blir noen timer forsinket eller ikke blir noe av i det hele tatt. Hvor mange sjanser skal man gi liksom. Her er vi begge i behandling, men han fortsetter "rusadferden" sin med all uforutsigbarheten det medfører. Det drar humøret mitt ned til stadighet. Han er slik med alle, men han burde ikke være slik med meg...

[Rainbowdash_90]

Har prøvd å reise meg så mange ganger. Overbevise meg selv om at jeg er verdt noe. Men igjen har jeg fått bekreftet at jeg ikke er det. Igjen er jeg alene. Jeg har mistet alt. Har ingenting igjen. 

[AnonymBruker]

Avlyste min første psykolog time i går. Hadde sen time, ringte inn grytidlig. I 2 tiden ringte psykologen og spurte om det går bra med meg, plutselig sier hun "Du, jeg blir litt bekymret jeg nå. Du høres trist ut, kan du komme på mandag?".

FAEN!

Grunnen til at jeg avlyste er fordi jeg har ingenting å snakke om eller orker ikke å snakke. Jeg føler meg helt tom og blank. Verken glad eller trist, sånn egentlig. Ingen skade trang, ingen drama med familien, ingen problemer. Jeg er bare ingenting. Samtidig så er jeg konstant på gråten, det er noe som ulmer, men føler meg som ingenting sånn egentlig. Har hatt konstant hodepine de siste ukene, fordi jeg er anspent i kjeven og biter tenna sammen automatisk, noe som gir hodepine. Det er tungt å puste, jeg hiver etter pusten hele tiden. Orker ikke å snakke, jeg hopper over ord og bare gir opp å føre en samtale etter to min. Er så psykisk og fysisk sliten eller mer tung bare, samtidig som at jeg er flat. Det er så rart, jeg er ingenting samtidig som at jeg er noe. Har vært så langt nede i flere måneder. Nå så er jeg...ingenting!! Orker ikke å tenke, orker ikke å føle, orker ikke å snakke. Orker ikke mer. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Rainbowdash_90]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Avlyste min første psykolog time i går. Hadde sen time, ringte inn grytidlig. I 2 tiden ringte psykologen og spurte om det går bra med meg, plutselig sier hun "Du, jeg blir litt bekymret jeg nå. Du høres trist ut, kan du komme på mandag?".

FAEN!

Grunnen til at jeg avlyste er fordi jeg har ingenting å snakke om eller orker ikke å snakke. Jeg føler meg helt tom og blank. Verken glad eller trist, sånn egentlig. Ingen skade trang, ingen drama med familien, ingen problemer. Jeg er bare ingenting. Samtidig så er jeg konstant på gråten, det er noe som ulmer, men føler meg som ingenting sånn egentlig. Har hatt konstant hodepine de siste ukene, fordi jeg er anspent i kjeven og biter tenna sammen automatisk, noe som gir hodepine. Det er tungt å puste, jeg hiver etter pusten hele tiden. Orker ikke å snakke, jeg hopper over ord og bare gir opp å føre en samtale etter to min. Er så psykisk og fysisk sliten eller mer tung bare, samtidig som at jeg er flat. Det er så rart, jeg er ingenting samtidig som at jeg er noe. Har vært så langt nede i flere måneder. Nå så er jeg...ingenting!! Orker ikke å tenke, orker ikke å føle, orker ikke å snakke. Orker ikke mer. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Du viser jo her at det er masse du trenger å snakke om. Du trenger ikke komme dit med et konkret tema eller fullstendig oppløst i tårer. Kom som du er også tar dere det derfra. 

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

 

Avlyste min første psykolog time i går. Hadde sen time, ringte inn grytidlig. I 2 tiden ringte psykologen og spurte om det går bra med meg, plutselig sier hun "Du, jeg blir litt bekymret jeg nå. Du høres trist ut, kan du komme på mandag?".

FAEN!

Grunnen til at jeg avlyste er fordi jeg har ingenting å snakke om eller orker ikke å snakke. Jeg føler meg helt tom og blank. Verken glad eller trist, sånn egentlig. Ingen skade trang, ingen drama med familien, ingen problemer. Jeg er bare ingenting. Samtidig så er jeg konstant på gråten, det er noe som ulmer, men føler meg som ingenting sånn egentlig. Har hatt konstant hodepine de siste ukene, fordi jeg er anspent i kjeven og biter tenna sammen automatisk, noe som gir hodepine. Det er tungt å puste, jeg hiver etter pusten hele tiden. Orker ikke å snakke, jeg hopper over ord og bare gir opp å føre en samtale etter to min. Er så psykisk og fysisk sliten eller mer tung bare, samtidig som at jeg er flat. Det er så rart, jeg er ingenting samtidig som at jeg er noe. Har vært så langt nede i flere måneder. Nå så er jeg...ingenting!! Orker ikke å tenke, orker ikke å føle, orker ikke å snakke. Orker ikke mer. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Første time hos psykolog er mest bare å fortelle om familie, hva du driver med osv. Man snakker ikke om problemer fra første minutt. Den første timen er null stress. I verste fall kan du bare gå hjem midt i timen om du misliker det

Anonymkode: 58138...346

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

 

Jeg er veldig langt nede nå. Hjelper det virkelig å gå en tur ? Får så angst 

Anonymkode: 4facf...84a

Hjelper bedre å løpe alt du kan i 5 minutter. Da begynner kroppen produsere endorfiner. Evt kjøp en manual til å løfte styrke hjemme de dagane angsten er verst

Anonymkode: 58138...346

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Første time hos psykolog er mest bare å fortelle om familie, hva du driver med osv. Man snakker ikke om problemer fra første minutt. Den første timen er null stress. I verste fall kan du bare gå hjem midt i timen om du misliker det

Anonymkode: 58138...346

Mente første gang jeg har avlyst. Har gått til psykolog i 8 år, uten pauser, og aldri avlyst. 

10 timer siden, Rainbowdash_90 skrev:

 

Du viser jo her at det er masse du trenger å snakke om. Du trenger ikke komme dit med et konkret tema eller fullstendig oppløst i tårer. Kom som du er også tar dere det derfra. 

Jeg vet, har jo noe å si.. men det er så tungt. Tungt å tenke, tungt å puste og tungt å snakke. Det er så rart, er ingenting men samtidig så alt for mye.

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

På 3.11.2018 den 15.20, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er veldig langt nede nå. Hjelper det virkelig å gå en tur ? Får så angst 

Anonymkode: 4facf...84a

Ja d hjelper 

Anonymkode: 0749d...9be

[AnonymBruker]

Livet går fortere og fortere. Jeg innser at jeg nærmer meg 30, men føler meg som en tenåring mentalt. Jeg føler ikke jeg har levd. Livet mitt ble "tatt fra meg". Det åpnet seg for fullt i 2016, men jeg ble nærmest sugd helt tilbake dit eg hadde lovet meg å ikke havne. Jeg fant en karriere jeg fant mening i, jeg forelsket meg på nytt....men dørene dit ble helt stengt. 
Kanskje åpner de seg igjen, men jeg er redd det bare er å drømme. Livet går fortere og fortere med årene. Plagene i kroppen blir flere, kroppen eldes, selv om jeg fremdeles er ganske ung og er frisk. 
Jeg klarer heller ikke å glemme denne mannen. Jeg kan tenke at jeg er et individ, og selv om de fleste vil si det er urealistisk, så kan jeg tro at JEG kan få ting oppfylt (han er ikke gift/opptatt altså) .. men så kommer liksom de realistiske tanekene sigende igjen. Jeg skal ikke se han igjen. Han føler mest sannsnylig ikke det samme for meg (lenger). Vi hadde aldri fungert, så hvorfor fortsetter jeg å kaste bort tid på å håpe? 
Jeg er snart i alderen der folk får barn. Jeg tør ikke tanken på det. Jeg har jo ikke jobb! ingen utdannelse. Jeg er bundet til psykolog for depresjon! etter det håper jeg at jeg kan begynne der jeg sluttet, men vi får se hvor lenge det egentlig er håp....
Og det skremmer meg at jeg må ta steget hvis jeg skal få denne mannen. jeg kommer aldri til å gjøre det. 

Anonymkode: b65a2...e97

[VennligVulva]

.

Endret 24. april 2022 av VennligVulva

[BerntHulken]

Jeg skulle ønske jeg hadde mindre følelser. En mann skal da ikke være slik som jeg er?

Jeg blir glad i folk, for så å miste kontakten, og savne dem så det gjør vondt i magen et halvt år etterpå. Og føler at hverdagen er blitt mye kjipere uten den personen.

Alle sier det er positivt med menn som viser følelser, men jeg har aldri sett noe til de positive sidene det medfører. Alt hadde vært bedre om jeg var en kyniker.

Følsomhet gir ingen fordeler, bare oftere følelsen av nederlag og at man ikke er god nok.

[Rainbowdash_90]

12 timer siden, æøå* skrev:

 

Jeg skulle ønske jeg hadde mindre følelser. En mann skal da ikke være slik som jeg er?

Jeg blir glad i folk, for så å miste kontakten, og savne dem så det gjør vondt i magen et halvt år etterpå. Og føler at hverdagen er blitt mye kjipere uten den personen.

Alle sier det er positivt med menn som viser følelser, men jeg har aldri sett noe til de positive sidene det medfører. Alt hadde vært bedre om jeg var en kyniker.

Følsomhet gir ingen fordeler, bare oftere følelsen av nederlag og at man ikke er god nok.

Jeg er ikke enig med deg i dette, men det gjelder å lære seg å tåle følelsene og akseptere at de er der. Dessuten, at noen ikke viser følelser vil ikke si at de ikke har dem. Noen lar de komme fram når de er alene, mens andre undertrykker dem. 

Jeg har undertrykt følelser nesten hele livet. Det har ikke gjort meg noe godt på sikt for å si det sånn. Prøver å ha mer kontakt med følelsene mine nå, men de skrur seg automatisk av store deler av tiden. 

[Elán]

Sånn. Da har jeg bedt den siste personen som brydde seg om meg om å dra til helvete. Så ble plutselig livet så mye enkelere. Ingen å forholde seg til.