Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Orker snart ikke noe mer, er så langt nede som jeg kan komme. Greier ikke å finne noe lyspunkt. Jeg vil bare slippe, alt er bare mørkt... 

Anonymkode: 0d656...643

Hold ut! En natts søvn pleier å hjelpe på alt

Anonymkode: d40fd...05b

[AnonymBruker]

På 11.10.2018 den 0.00, Perelandra skrev:

 

Tråden er ryddet for selvmordstanker og tanker om selvskading. 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod. 

Jeg reagerer litt på at dere fjerner innlegg hvor noen nevner selvmordstanker, det er forskjell på selvmordstanker og å planlegge å utføre selvmord. Det er for mange et stort skritt å skulle ringe til mental helse-telefon eller snakke med noen om dette. Da kan det være fint å skrive i en tråd som denne og bli møtt av forståelse og gode ord. For et par måneder siden skrev jeg i denne tråden og fikk en fin respons, trøstende ord og litt støtte. Har aldri planlagt eller ønsket å ta mitt eget liv, men jeg har hatt tanker om at det kunne være fint å dø, å slippe det vonde, når livet går deg i mot, og det å skrive om det her inne har vært fint. Det har vært fint å skrive det ned og få respons, men så blir det fjernet? Trøst, de trøstende ordene, det er bare så meningsløst. Vennligst ikke fjern innlegg hvor noen snakker om ønsker om å dø, det er noe annet enn å planlegge selvmord. Vis litt forståelse ❤️

Anonymkode: 589af...b1d

[Gjest Daryl Dixon]

13 timer siden, Elán skrev:

 

Behandler nummer 2 har hjulpet meg med diverse søknader og har fått innvilget en for et medlemsskap på treningssenter. Må skrive treningslogg. Nå må jeg virkelig komme i gang. Ikke bare for å få fasongen min på plass, men også for helsen min. 

Så godt å se. Jeg har tro på at du får det til. 

[Elán]

Nå er alt dritt. Absolutt alt. Angst. Så jævlig mye stress denne uken. Orker ikke mer.

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg savner så å være hjemme. Er min egen feil at jeg er her, og bør ikke klage, har det godt... Trygt og godt. Men vil så gjerne hjem. Behandleren min sier det er et godt tegn, og ber meg bruke hjemlengselen som motivasjon til å bli bedre, men blir mer nedstemt av den. For et år siden ble jeg veldig syk, fysisk, syntes det var lettere å takle, selv om det var veldig vondt og jeg ble veldig redd så taklet jeg det bedre enn å være så psykisk syk. Hater å være syk, er så lei. 

[Monky]

1 minutt siden, Daryl Dixon skrev:

 

Jeg savner så å være hjemme. Er min egen feil at jeg er her, og bør ikke klage, har det godt... Trygt og godt. Men vil så gjerne hjem. Behandleren min sier det er et godt tegn, og ber meg bruke hjemlengselen som motivasjon til å bli bedre, men blir mer nedstemt av den. For et år siden ble jeg veldig syk, fysisk, syntes det var lettere å takle, selv om det var veldig vondt og jeg ble veldig redd så taklet jeg det bedre enn å være så psykisk syk. Hater å være syk, er så lei. 

Du SKAL hjem! Og du SKAL få det bra igjen!❤️👊🏻

[Gjest Daryl Dixon]

10 timer siden, Monky skrev:

 

Du SKAL hjem! Og du SKAL få det bra igjen!❤️👊🏻

Krysser fingrene for det... 🤞

[Elán]

Nå er jeg så utrolig lei hvor mye vekt alle legger på min vekt og hvor mye press jeg får fra andre, ikke bare i forhold til vekt, men i forhold til min psykiske helse. Jeg må bare skjerpe meg. Som om det funker... 

[Gjest supernova_87]

1 time siden, Elán skrev:

 

Nå er jeg så utrolig lei hvor mye vekt alle legger på min vekt og hvor mye press jeg får fra andre, ikke bare i forhold til vekt, men i forhold til min psykiske helse. Jeg må bare skjerpe meg. Som om det funker... 

Det er skikkelig bæsj å føle at hele verden dømmer deg fordi du er overvektig. Jeg skjønner den. Selv prøvde jeg, som du også kanskje har gjort, MANGE ganger å gå ned i vekt. Jeg gikk ned 10-15 kg, men etterpå gikk jeg bare opp igjen. Den gangen det funket var den gangen jeg gjorde det for meg selv, fordi jeg fortjente det, fordi jeg ønsket meg selv vel. Om du gjør det, gjør det for DEG Elán, fordi du fortjener det! 

(Nå har jeg jo gått på en smell de siste 3 månedene da, men prøver å finne tilbake til den snille innstillingen jeg hadde til meg selv og kroppen min. For jeg vet at i perioder jeg spise bra, unngikk tvangsspising og trente regelmessig, så hadde jeg det mye bedre psykisk!)

[Elán]

34 minutter siden, Rainstorm skrev:

 

Det er skikkelig bæsj å føle at hele verden dømmer deg fordi du er overvektig. Jeg skjønner den. Selv prøvde jeg, som du også kanskje har gjort, MANGE ganger å gå ned i vekt. Jeg gikk ned 10-15 kg, men etterpå gikk jeg bare opp igjen. Den gangen det funket var den gangen jeg gjorde det for meg selv, fordi jeg fortjente det, fordi jeg ønsket meg selv vel. Om du gjør det, gjør det for DEG Elán, fordi du fortjener det! 

(Nå har jeg jo gått på en smell de siste 3 månedene da, men prøver å finne tilbake til den snille innstillingen jeg hadde til meg selv og kroppen min. For jeg vet at i perioder jeg spise bra, unngikk tvangsspising og trente regelmessig, så hadde jeg det mye bedre psykisk!)

Jeg prøver, Rainstorm. Det er for meg selv jeg gjør det, men problemet er at den gangen jeg klarte å gå ned i vekt (i fjor, gikk ned 10 kg på 4 måneder), så gikk jeg nesten 20000 skritt om dagen, jeg spiste et lite måltid om dagen og treningssenter hver dag. Det ble en sykelig affære og jeg er glad sånn sett at jeg kom meg ut av det veldig fort, problemet er at jeg gikk opp i vekt så snart jeg begynte å spise normalt igjen. 

[AnonymBruker]

Dere er ikke lei av hvordan andre mennesker dømmer dere, dere er lei fordi depresjonen dikterer at dere skal tolke alt negativt

Anonymkode: 58138...346

[Elán]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Dere er ikke lei av hvordan andre mennesker dømmer dere, dere er lei fordi depresjonen dikterer at dere skal tolke alt negativt

Anonymkode: 58138...346

Nei. Jeg er faktisk lei av å høre hvor feit jeg er. Jeg trenger heller en påminnelse om noe positivt, så kan jeg jobbe med fedmen i fred. Ønsker jeg å snakke om fedmen, begynner jeg selv å snakke om den. 

[AnonymBruker]

Fikk du dratt på halloween-festen, Elán? ❤️

Anonymkode: 3a1f9...05e

[Elán]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Fikk du dratt på halloween-festen, Elán? ❤️

Anonymkode: 3a1f9...05e

Ja, jeg dro, faktisk. Men hadde mye angst hele kvelden. Traff en mann som jeg fikk god tone med og som jeg pratet mye med. Det var hyggelig å snakke med han, men da han gikk og la seg siden han var dårlig og den eneste andre jeg kjente også gikk og la seg, stakk jeg. Klokken var vel 1 da jeg dro. Hadde lyst på mer tid sammen med den mannen da, men så har jeg helt noia for å ta kontakt først... 

[Gjest supernova_87]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Dere er ikke lei av hvordan andre mennesker dømmer dere, dere er lei fordi depresjonen dikterer at dere skal tolke alt negativt

Anonymkode: 58138...346

Nå skrev jeg vel at det er bæsj å FØLE at hele verden dømmer deg. Uavhengig av årsak er det jo følelsen av at det er sånn som er plagsom. 

[Gjest supernova_87]

7 timer siden, Elán skrev:

 

Jeg prøver, Rainstorm. Det er for meg selv jeg gjør det, men problemet er at den gangen jeg klarte å gå ned i vekt (i fjor, gikk ned 10 kg på 4 måneder), så gikk jeg nesten 20000 skritt om dagen, jeg spiste et lite måltid om dagen og treningssenter hver dag. Det ble en sykelig affære og jeg er glad sånn sett at jeg kom meg ut av det veldig fort, problemet er at jeg gikk opp i vekt så snart jeg begynte å spise normalt igjen. 

Oi, ja, det høres ut som en sykelig affære ja. Og helt ærlig så høres jo ikke det ut som er noe du gjør for deg selv fordi du fortjener god helse. God helse er ikke kun normalvekt. Det er sunne spisevaner, balanse, hvile. Det er å unne seg ting som gir en gode følelser uten at det er ting som skader. 

Det er bra du gjør det for deg selv, men HVA er det du gjør for deg selv, blir tynn? Eller gir deg selv mulighet til god fysisk og psykisk (og sosial) helse? 

Om jeg kan være ærlig så har jeg gått opp fuckings 10 kg de siste 3 mnd. Jeg var på stødig vei nedover, men så fikk jeg noen gamle traumer og en vanskelig livssituasjon i fleisen på samme tid og tvangsspisingen/overspisingen blomstret. Og jeg klarer ikke hente meg inn igjen heller. Selv om jeg nå begynner å føle meg uvel i kroppen min igjen. Blæ. 

[Rainbowdash_90]

Jeg vet ikke hvor jeg er i verden lenger. På en måte. Jeg vet ikke en gang om jeg er deprimert, men ikke merker det fordi forsvarsmekanismene har kicket inn eller om jeg har kommet litt ut av det nå når jeg har funnet plassen min her jeg er. 

Problemet er at jeg er ikke hjemme. Jeg er på institusjon. Et kollektiv hvor jeg altså er i rusbehandling. Har vært her i fire uker. Før jeg kom hit var jeg ruset omtrent døgnet rundt. Med en gang rusen gikk ut ble jeg voldsomt deprimert og helt ute av stand til å fungere selvstendig. 

Jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Vet ikke hvordan det er å ikke slite psykisk. Ikke føle seg ensom i seg selv. At jeg lever enda er rett og slett flaks. Jeg er ikke suicidal lenger, men jeg får vondt i magen av å tenke på framtiden. Skjønner ikke hvordan jeg skal finne mening og lykke i en rusfri hverdag. 

Her jeg er nå havner man inn i en slags boble. Har vært i behandling innenfor samme kollektiv før. Da sprakk jeg fort etter utskrivelse. Bør i et hus med tre andre jenter også er det to ansatte som er på hele tiden. De jobber en uke på og så en uke av. Vi har gruppebehandling, individuell terapi, daglige rutiner, trening og faste måltider. Er mye sosial her. Vi har et fellesskap i at vi alle har historikk med både rus, psykiske vansker, relasjonsproblemer og traumer. 

Når man har vært her en stund er det som om man ikke er i den virkelige verden mer. Vi skal lære oss å leve på nytt. Men hvordan i all verden tar man det med seg videre når man skal flytte for seg selv igjen? Jeg har strevd med dette så lenge. Jeg vet ikke hvordan man lever uten å ta i bruk destruktive strategier for å tåle hverdagen. For mange høres det nok skikkelig evneveikt ut. Men for oss, for meg...Så er det så utfordrende at det er nesten umulig. Har ikke den stødige grunnpilaren under meg som gjør en sterk nok til å fungere på alle nødvendige områder. Det føles bare fullstendig urealistisk og håpløst å skulle få det til. 

Å holde seg rusfri i behandling går greit. Savner det hver dag, men det går greit. Æ holde seg rusfri etter endt behandling derimot. Det er da den virkelige kampen begynner.

[BerntHulken]

Fikk et lite utbrudd isted. En slags panikk med bunnløs fortvilelse. Jeg slo og kastet ting rundt meg, og brast i gråt. Føler ikke det finnes noen utvei i livet lenger. Det som er sykt er at jeg skal ta fagbrev om ikke altfor lenge, og det trigger masse negativt. Jeg føler ikke det løser noe ved å klare fagbrevet, men å stryke betyr at jeg mister alt håp.

Føler meg ikke frisk nok til å klare det, jeg er redd for at jeg backer ut.

[Rainbowdash_90]

Det er så mye i meg som er vondt. Mye jeg ikke vet hva er en gang. 

Vi skulle gjøre yoga i dag. Med slike posisjoner og pusting. Jeg fikk et enormt ubehag i meg. Slet med å puste. Så jeg gikk ut av rommet, begynte å skjelve og gråte. Uten at jeg visste hva jeg gråt for. Var ekstremt anspent i kjeven. Resten av dagen har jeg hele tiden spent kjeven, hatt hodepine og vært helt ør og fryktelig sliten. 

Det er så mye dritt som jeg ikke har klart å deale med. Hele kroppen min bærer preg av årevis med slit. Har ikke vært klar over at det er så ille før den siste tiden. Har for eksempel ikke smerter i ryggen, men hele ryggen min er anspent. 

[Gjest Daryl Dixon]

I dag har jeg bare vært trist. Nesten som en sorg, bunnløs. Isolert meg mest mulig. Gråt og snufsing..