Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Jeg melder meg herved inn i klubben. Jeg har mange faste holdepunkter i livet. En god jobb, mann og barn, romslig økonomi, godt nettverk, et flott hus, hytter, båt og flere biler.

Men her sitter jeg og kjenner meg så vanvittig alene. Jeg føler meg så mislykket. Jeg føler meg så misforstått.

Gikk flere år på antidepressiva. Så gikk ting mye bedre. Jeg tok motet til meg og trappet ned for så til slutt ferdig. Skikkelig mestringsfølelse selv om det var tungt i starten.

Jeg har bitt tennene hardt sammen alt for lenge nå. Presset meg på jobb til tross for dager der alt er bare kjipt, der jeg får angstanfall på vei til jobb, og i min jobb der jeg attpåtil behandler folk lik min diagnose. Det er helt forskrudd spør du meg. Jeg har stått i jobben i håp om at dette skal bli bedre. Nå er jeg i ferd med å treffe den berømte veggen, sakte men sikkert. Jeg gruer meg til å legge meg for da kommer tankene, det gjør vondt å stå opp. Fysisk vondt faktisk, da jeg føler at jeg ikke får puste. Skvetter lett, føler meg tom... Gråter uten at jeg vet hvorfor. Vil bare sove hele dagen.

Bestilte meg legetime idag, så er spent på hva han foreslår. Er nok medisin som alltid, men kjenner dette byr meg imot 

Anonymkode: 497ca...5c5

[Elán]

Jeg har ingenting lengre. Ingenting som gir glede. Ingen vilje til å fortsette. Etter jeg har mistet datteren min, har jeg INGENTING. Jeg har ikke venner, familien min skyr meg etter de fikk vite hvor ille depresjonen min er, orker ikke holde på med hobbyer, orker ikke gjøre husarbeid. Jeg sover. Og sover. Og sover. Også får jeg jo mareritt da. Mareritt hver eneste gang jeg sover.

Ensomheten. Mørket kveler meg. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut...

[AnonymBruker]

2 timer siden, æøå* skrev:

I dag er dagen hvor jeg ikke skjønner at jeg orker å fortsette. Realismen slår innover meg, og jeg "innser" at ting ikke løser seg uansett hvor godt mot eller hvor hardt jeg jobber for det.

Jeg misunner dere som har minst ett fast holdepunkt i livet; enten en partner, barn eller en fast og stabil jobb/inntekt. Jeg har ikke noe fotfeste i dette livet, og jeg føler meg uønsket og ekskludert fra de fleste kanter.

Jeg må takle alt alene, og jeg har ingen å støtte meg til. Har familie, men alle er veldig lukkede som personer.

Alt er bare ustabilt, og uholdbart. 

Jeg nærmer meg 33, og livet bare går ubønnhørlig fremover. Plutselig har det gått et år, fem år. Samtidig føler jeg det går for sent. Jeg vil ha det overstått.. Nå.

 

Føler det akkurat sånn selv. Og jeg har faktisk prøvd sååå hardt for å få til ting, skaffe meg jobb, få mening i livet. Ingenting klaffer for meg og jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter her i det hele tatt.

Anonymkode: 40eed...f81

[Gjest Vanlig fyr]

3 minutter siden, Elán said:

Jeg har ingenting lengre. Ingenting som gir glede. Ingen vilje til å fortsette. Etter jeg har mistet datteren min, har jeg INGENTING. Jeg har ikke venner, familien min skyr meg etter de fikk vite hvor ille depresjonen min er, orker ikke holde på med hobbyer, orker ikke gjøre husarbeid. Jeg sover. Og sover. Og sover. Også får jeg jo mareritt da. Mareritt hver eneste gang jeg sover.

Ensomheten. Mørket kveler meg. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut...

Du kommer til å få tilbake datteren din, men du må finne vilje og styrke til å fortsette. Dette du nå opplever er bare midlertidig. Prøv å fokuser på deg selv og det å bli bedre. Samarbeid med helsevesenet.

 

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg melder meg herved inn i klubben. Jeg har mange faste holdepunkter i livet. En god jobb, mann og barn, romslig økonomi, godt nettverk, et flott hus, hytter, båt og flere biler.

Men her sitter jeg og kjenner meg så vanvittig alene. Jeg føler meg så mislykket. Jeg føler meg så misforstått.

Gikk flere år på antidepressiva. Så gikk ting mye bedre. Jeg tok motet til meg og trappet ned for så til slutt ferdig. Skikkelig mestringsfølelse selv om det var tungt i starten.

Jeg har bitt tennene hardt sammen alt for lenge nå. Presset meg på jobb til tross for dager der alt er bare kjipt, der jeg får angstanfall på vei til jobb, og i min jobb der jeg attpåtil behandler folk lik min diagnose. Det er helt forskrudd spør du meg. Jeg har stått i jobben i håp om at dette skal bli bedre. Nå er jeg i ferd med å treffe den berømte veggen, sakte men sikkert. Jeg gruer meg til å legge meg for da kommer tankene, det gjør vondt å stå opp. Fysisk vondt faktisk, da jeg føler at jeg ikke får puste. Skvetter lett, føler meg tom... Gråter uten at jeg vet hvorfor. Vil bare sove hele dagen.

Bestilte meg legetime idag, så er spent på hva han foreslår. Er nok medisin som alltid, men kjenner dette byr meg imot 

Anonymkode: 497ca...5c5

Du har vært igjennom dette før så husk å ta den tiden du trenger. Det vil være et hendelsesforløp med flere faser, og det eneste du trenger å gjøre er å vente til det går over selv om det er vanskelig akkurat nå. Ikke glem det...ting vil bli bedre.

[AnonymBruker]

På 29.8.2018 den 13.36, Elán skrev:

Fordi jeg er deprimert og BV mener det er reell fare for at jeg begår selvmord når jeg har min datter der, selv om jeg gang på gang har sagt jeg ALDRI kunne forsømy min datter på den måten. Jeg klarer virkelig ikke å leve med dette. Det er så utrolig vondt... 

Jeg anbefaler deg å la deg legges inn for å få hjelp. Jeg ble lagt inn for flere år siden og bv ble koblet inn. Vi hadde mange fine samtaler på dps og bv kontoret.

For meg tok det 6 mnd før jeg var klar til å flytte gjem igjen. Samme dag kom barna mine hjem til en mor som fungerer.

Så lenge du samarbeider med nav så har du ikke noe å frykte.

Anonymkode: d025a...36b

[Elán]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg anbefaler deg å la deg legges inn for å få hjelp. Jeg ble lagt inn for flere år siden og bv ble koblet inn. Vi hadde mange fine samtaler på dps og bv kontoret.

For meg tok det 6 mnd før jeg var klar til å flytte gjem igjen. Samme dag kom barna mine hjem til en mor som fungerer.

Så lenge du samarbeider med nav så har du ikke noe å frykte.

Anonymkode: d025a...36b

Innleggelse kommer ikke til å skje. Da velger jeg heller en annen retning. 

[Ronaldo85]

1 time siden, Elán skrev:

Jeg har ingenting lengre. Ingenting som gir glede. Ingen vilje til å fortsette. Etter jeg har mistet datteren min, har jeg INGENTING. Jeg har ikke venner, familien min skyr meg etter de fikk vite hvor ille depresjonen min er, orker ikke holde på med hobbyer, orker ikke gjøre husarbeid. Jeg sover. Og sover. Og sover. Også får jeg jo mareritt da. Mareritt hver eneste gang jeg sover.

Ensomheten. Mørket kveler meg. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut...

Hva skal til for at du får tilbake datteren din? Fokusèr på det, og gjør alt i din makt for å klare det.

[AnonymBruker]

7 hours ago, Elán said:

Innleggelse kommer ikke til å skje. Da velger jeg heller en annen retning. 

Hvorfor ikke er du ikke villig til å gjøre alt for datteren din?

Anonymkode: bb1fe...9aa

[Elán]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke er du ikke villig til å gjøre alt for datteren din?

Anonymkode: bb1fe...9aa

Fordi jeg innerst inne har gitt opp.

[AnonymBruker]

Vet dere hvilken antidepressiva jeg burde prøve nå? Har hatt både ssri og snri...ingenting fungerer. Jeg blir noe stabilisert, men kjenner ikke glede - ikke litt en gang. Har snart legetime og skal da be om å få bytte, men ønsker å høres andres erfaringer :/

 

Anonymkode: 69fef...b26

[Ronaldo85]

11 timer siden, Elán skrev:

Fordi jeg innerst inne har gitt opp.

Jeg mistet pappa da jeg var 11. Han døde riktignok av sykdom, men hele oppveksten har jeg følt at jeg hadde trengt han, og det har hele tiden vært et stort sår.

På samme måte trenger datteren din deg. At du kjemper, blir bedre, slik at du kan ta deg av henne.

Endret 3. september 2018 av æøå*

[AnonymBruker]

Har en sånn dag i dag som bare ikke funker. Var hos tannlegen og klarte ikke følge helt med, svarte rart på spørsmål når vi bare småprata litt. Nå er jeg bare flau.

Uff...

Anonymkode: 58f7e...426

[Ronaldo85]

Jeg får dårlig samvittighet av at jeg til tider har svært tunge tanker og ser pessimistisk på livet. Langt ifra hele tiden, men ofte.

Jeg lever jo i Norge, og burde ha flere muligheter enn mange andre.

Men i norsk målestokk føler jeg at jeg ikke strekker til. Jeg har ikke ordnet meg fast jobb, utdannelse, egen bolig eller partner og barn. Jeg er så godt som venneløs, og er til tider veldig ensom. Det er vanskelig å ikke anse seg selv som en taper i livet, selv om jeg vet at de fleste andre ikke ville bedømt meg som det.

Penger er ikke alt her i verden, men jeg har en økonomisk trygghet i at jeg har 100.000 i oppsparte midler, og har null gjeld. Jeg kan kjøpe hva jeg vil av mat og ting til husholdningen, men kan ikke kjøpe meg bil eller hus. Inntekten min er ikke fast, og ikke på langt nær høy nok.

Jeg bekymrer meg mye for om jeg vil klare å stable et stabilt liv på beina. Jeg er 32,5 år, men føler meg fremdeles som denne lille usikre guttungen som trenger at noen tar ansvar for. Jeg savner barndommen veldig.

Føler ting aldri går min vei uansett om jeg går inn med en positiv innstilling eller ei. Sosialt føler jeg meg ofte mindre betydningsfull enn andre, og jeg går deprimert hjem fra byen, eller fra venner. Alle har liksom mer innhold i livene og mer å snakke om enn hva jeg har.

[Elán]

Jeg hater meg selv. Jeg hater utseendet mitt, jeg hater personligheten min. Jeg hater alt ved meg selv. Jeg fortjener ikke ha det bra, jeg fortjener ikke smile, jeg fortjener ikke å ha en fantastisk datter eller å i det hele tatt puste. Angsten har slått meg for fullt. Vil kansellere legetimen min i morgen. Orker ikke tanken på at andre skal se hvor stygg og ekkel jeg er. Fortjener dessuten ikke hjelp. Så hva er da vitsen?

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Elán skrev:

Jeg hater meg selv. Jeg hater utseendet mitt, jeg hater personligheten min. Jeg hater alt ved meg selv. Jeg fortjener ikke ha det bra, jeg fortjener ikke smile, jeg fortjener ikke å ha en fantastisk datter eller å i det hele tatt puste. Angsten har slått meg for fullt. Vil kansellere legetimen min i morgen. Orker ikke tanken på at andre skal se hvor stygg og ekkel jeg er. Fortjener dessuten ikke hjelp. Så hva er da vitsen?

Jeg har legetime i morgen selv, som jeg kommer til å måtte kansellere. Det er vondt. Håper du får det til

Anonymkode: 69fef...b26

[Ronaldo85]

1 time siden, Elán skrev:

Jeg hater meg selv. Jeg hater utseendet mitt, jeg hater personligheten min. Jeg hater alt ved meg selv. Jeg fortjener ikke ha det bra, jeg fortjener ikke smile, jeg fortjener ikke å ha en fantastisk datter eller å i det hele tatt puste. Angsten har slått meg for fullt. Vil kansellere legetimen min i morgen. Orker ikke tanken på at andre skal se hvor stygg og ekkel jeg er. Fortjener dessuten ikke hjelp. Så hva er da vitsen?

❤️

[Hjertesukk]

Jeg skrev jo her for en god stund siden at jeg skulle være helt ærlig med behandleren min og fortelle hvordan jeg egentlig hadde det. Det endte med at jeg brøt all kontakt med psykiatrien før jeg etter noen måneder ombestemte meg og tok kontakt med fastlegen min og fortalte han alt. 

Noen dager etter det ble jeg sendt med ambulanse til sykehuset og innlagt på medisinsk intensiv avdeling til natten over før jeg ble overført til psykiatrisk akuttmottak og her er jeg ennå.

De ansatte her gir virkelig mye av seg selv og har et genuint ønske om å hjelpe. Jeg føler at jeg får all den hjelpen jeg trenger og jeg ser endelig lyst på fremtiden. Etter en stund til her skal jeg bli overført til DPS og når jeg blir skrevet ut skal jeg endelig flytte for meg selv, få meg jobb og kanskje en hund.

[Consider me..]

På 2.9.2018 den 23.24, Elán skrev:

Jeg har ingenting lengre. Ingenting som gir glede. Ingen vilje til å fortsette. Etter jeg har mistet datteren min, har jeg INGENTING. Jeg har ikke venner, familien min skyr meg etter de fikk vite hvor ille depresjonen min er, orker ikke holde på med hobbyer, orker ikke gjøre husarbeid. Jeg sover. Og sover. Og sover. Også får jeg jo mareritt da. Mareritt hver eneste gang jeg sover.

Ensomheten. Mørket kveler meg. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut...

Jeg kan love deg Elan, at en innleggelse ville vært godt for deg. Jeg tok i mot etter flere år med alvorlig depresjon og isolering, slik du holder på, og det reddet meg. Har blant annet unnvikende personlighetsforstyrrelse og tanken på innleggelse tok nesten knekken på meg. Var innlagt i tre mnd. Har ikke blitt BRA men er MYE bedre og det var så verdt det. Bare hopp i det. Så kan vi andre som har fulgt deg en stund være her og heie på deg!

[Elán]

3 minutter siden, Consider me.. skrev:

Jeg kan love deg Elan, at en innleggelse ville vært godt for deg. Jeg tok i mot etter flere år med alvorlig depresjon og isolering, slik du holder på, og det reddet meg. Har blant annet unnvikende personlighetsforstyrrelse og tanken på innleggelse tok nesten knekken på meg. Var innlagt i tre mnd. Har ikke blitt BRA men er MYE bedre og det var så verdt det. Bare hopp i det. Så kan vi andre som har fulgt deg en stund være her og heie på deg!

Jeg nekter i hovedsak fordi det innebærer å være langt unna hjemme. Jeg nekter å være på stedet nærmest meg på grunn av klimaet, og å skulle reise til et sted 4 timer unna med bil er uaktuelt. Da får jeg heller kaste bort livet.

[AnonymBruker]

On 9/6/2018 at 5:25 PM, Elán said:

Jeg nekter i hovedsak fordi det innebærer å være langt unna hjemme. Jeg nekter å være på stedet nærmest meg på grunn av klimaet, og å skulle reise til et sted 4 timer unna med bil er uaktuelt. Da får jeg heller kaste bort livet.

Så det å ikke gidde å reise betyr mer for deg enn barnet ditt som har blitt tatt av barnevernet? Beklager men det høres ikke ut som om du tar morsrollen seriøst, og du virker lite interessert i å bli friskere. Du burde skjerpe deg isteden for å syte og klage her på forumet når du ikke gidder gjøre noe med det. 

Anonymkode: bb1fe...9aa