Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Føler meg forlatt og avvist. Har ingenting å holde fast i

Anonymkode: 4f9ab...ec3

[Gjest supernova_87]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror hun vet at jeg er desperat, fordi hun vet at jeg har angst og sliter med å gjøre ting alene. 
Det ble kino og jeg endte opp med å betale parkering og godteri. Veldig dyr kinotur, men er lei av å gå glipp av alt i livet. Vil gjøre ting, være normal, koste hva det koste vil. 

Savner å ha en ekte venn. Hadde ei, men vi vokste fra hverandre. Problemet var at jeg slet psykisk, og jeg skjulte det for henne. Det ble litt som elefanten i rommet, noe vi aldri snakket om men som vi trengte å snakke om. Jeg forstår jo at vi kunne ikke være ekte bestevenner, når jeg ikke slapp hun inn. Min egen skyld, jeg vet det. 

Jeg hatt lett for å få meg venner, men ikke beholde dem og faktisk bli "ekte venner". Jeg slipper ikke inn folk. Kan føle vi er nære venner der og da. Fordi vi henger sammen daglig. Men egentlig så er vi ikke det, fordi jeg blir aldri ekte med noen. Har hatt maaange venner i livet. De siste 5-6 årene så har jeg gitt opp og har nå bare 3 igjen. De er ikke ekte venner da. 
Problemet er jo at jeg ikke slipper noen inn. Snakker ikke om å bruke venner som private psykologer eller som en søpplebøtte. Være en byrde. Jeg gir ingenting av meg selv, viser ikke den jeg er på godt og vondt. Setter på en evig maske. Er jeg med venner så føler jeg meg som en byrde, føler at jeg ikke burde vær der, de vil ikke ha meg der og de vil ikke like den ekte meg. Ingen vet det så klart, men de følelsene gjør det tungt å være med andre. Mitt hemmelige triks er at jeg former meg selv etter den jeg er venn med. Jeg er den de vil jeg skal være. Den versjonen av meg som passer for dem. Jeg er aldri meg selv med andre. Derfor er jeg flink til å få meg venner, fordi jeg gir folk det de ønsker. Men i hele prosessen så mister jeg meg selv. Jeg vet det så inderlig godt, men det er skummelt å vise folk den jeg er. Fordi jeg er livredd for å bli avvist. Dette er nok mitt største problem her i livet, men jeg tørr sjeldent å snakke om det til noen. Også psykologen.

Hater å snakke om ensomhet og vennskap, fordi det er min egen skyld og jeg vet det så inderlig godt. Blir så sint på meg selv. Mislykket i alt i livet. Har snakket litt om det med psykologen og hun sa en gang at det er typisk for min diagnose. For meg er det viktig å høre, fordi det betyr at det er håp om å bli frisk og et bedre menneske som faktisk han å ha ekte venner. 
Tenkt mye på dette i det siste, fordi jeg har et sterkt ønske om å gjøre ting. Være sosial, oppleve ting.. men så har jeg ingen å oppleve ting med. Og det er tungt og mater depresjonen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Jeg tror ikke på at man blir frisk og et BEDRE menneske. Man blir bare et FRISKERE menneske. Psykisk sykdom påvirker oss på alle arenaer, og det beskriver faktisk ikke at vi er mislykket, dårlige venner eller dårlige mennesker,  men at vi er i en livssituasjon og har en sykdom som gjør å fungere sammen med andre vanskelig. 

[AnonymBruker]

På 28.7.2018 den 18.52, AnonymBruker skrev:

Føler meg forlatt og avvist. Har ingenting å holde fast i

Anonymkode: 4f9ab...ec3

😭❤️

Anonymkode: b2ac4...b9f

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg har så vondt om dagen. Fysiske smerter, det minner meg om hvor lei jeg er. Jeg har nesten alt man kan ønske seg, burde vært fornøyd og livsglad. Allikevel tenker jeg som jeg gjør. Mislykkes i å være fornøyd og takknemlig. Jeg er helt idiot til tider. 

[Ronaldo85]

Jeg har bestemt meg for å ta grep disse siste månedene av 2018. Har slitt med å innse/tørre at jeg trenger hjelp til å takle følelser og styre dem. Den minste bagatell kan ødelegge en dag eller en hel helg for meg En liten bagatell kan sette i gang tankevirksomhet rundt alt som er negativt i livet mitt. Og da blir alt helt mørkt.

Det tærer på når det skjer. Så går det over, og jeg tenker at ting er ok igjen. Helt til neste gang det skjer.

Første steg; kjøpe selvhjelpsbok og lese den.

Andre steg; ta kontakt med lege og be om henvisning til psykolog (håper jeg klarer det)

[Soulshine]

5 timer siden, æøå* skrev:

Jeg har bestemt meg for å ta grep disse siste månedene av 2018. Har slitt med å innse/tørre at jeg trenger hjelp til å takle følelser og styre dem. Den minste bagatell kan ødelegge en dag eller en hel helg for meg En liten bagatell kan sette i gang tankevirksomhet rundt alt som er negativt i livet mitt. Og da blir alt helt mørkt.

Det tærer på når det skjer. Så går det over, og jeg tenker at ting er ok igjen. Helt til neste gang det skjer.

Første steg; kjøpe selvhjelpsbok og lese den.

Andre steg; ta kontakt med lege og be om henvisning til psykolog (håper jeg klarer det)

Da har du alleredd kommer langt ❤️ lykke til!

[AnonymBruker]

Helt utav det blå så kommer tårene og tankene. Det er som en stor, svart sky som faller over meg. En følelse av evig håpløshet. Det føles virkelig ut som at jeg ikke har en fremtid. Kommer aldri til å finne meg en mann. Kommer aldri til å få barn. Kommer aldri til å få meg en jobb som ikke gjør meg syk. Klarer ikke å se for meg meg selv i noen jobb-sammenhenger. Det føles for uvirkelig og håpløst, det kommer aldri til å skje. Denne følelsen er så klaustrofobisk, denne håpløsheten gjør at jeg får ikke puste. 
Jeg er flink til å holde tanker og følelser på avstand. Men jo psykere jeg er, jo svakere jeg er, jo mer kommer de frem slik som nå. Som en svart sky som suger all oksygenet utav lungene mine og jeg får litt panikk. 

Så da setter jeg på en film og håper jeg klarer å dytte tankene og følelsene unna. For så å bare så vidt eksistere i stillhet, i benektelse. Late som at alt er helt ok.

Anonymkode: 79f48...0ca

[dillyduzit]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt utav det blå så kommer tårene og tankene. Det er som en stor, svart sky som faller over meg. En følelse av evig håpløshet. Det føles virkelig ut som at jeg ikke har en fremtid. Kommer aldri til å finne meg en mann. Kommer aldri til å få barn. Kommer aldri til å få meg en jobb som ikke gjør meg syk. Klarer ikke å se for meg meg selv i noen jobb-sammenhenger. Det føles for uvirkelig og håpløst, det kommer aldri til å skje. Denne følelsen er så klaustrofobisk, denne håpløsheten gjør at jeg får ikke puste. 
Jeg er flink til å holde tanker og følelser på avstand. Men jo psykere jeg er, jo svakere jeg er, jo mer kommer de frem slik som nå. Som en svart sky som suger all oksygenet utav lungene mine og jeg får litt panikk. 

Så da setter jeg på en film og håper jeg klarer å dytte tankene og følelsene unna. For så å bare så vidt eksistere i stillhet, i benektelse. Late som at alt er helt ok.

Anonymkode: 79f48...0ca

❤️ 

-

Prøver å holde motet oppe for mannen, han har vært en god støttespiller mens jeg har omtrent ligget i sengen og bedt om å få ta mitt siste åndedrag (neida, men nesten). Jeg har hatt mer realistiske tanker i det siste, planleggingfase - hvordan og hvor. Vi reiser bort i slutten av mnd og akkurat dét tror jeg vi begge trenger. 

Ellers har det mentale vært bedre i dag enn på lang stund, mulig fordi tankene har forflyttet seg til den jævligste urinveisinfeksjonen på lang lang tid. 

[Elán]

Inne i en mørk og jævlig periode. Har bestilt "livsforsikring" på lånet mitt slik at det slettes om jeg dør. Føler at det kan ha vært nyttig å skaffe. 

[Elán]

Hva kan jeg si? Jeg er deprimert. Veldig deprimert. Jeg har gitt beskjed til mine behandlere at jeg ikke vil ha hjelp lenger. Jeg har ingen håp om en bedre framtid, ingen lys i tunnelen, ingen som bryr seg. Hva har jeg å leve for? Klarer ikke lage mat, dusje... klarer ingenting...

[Gjest supernova_87]

35 minutter siden, Elán skrev:

Hva kan jeg si? Jeg er deprimert. Veldig deprimert. Jeg har gitt beskjed til mine behandlere at jeg ikke vil ha hjelp lenger. Jeg har ingen håp om en bedre framtid, ingen lys i tunnelen, ingen som bryr seg. Hva har jeg å leve for? Klarer ikke lage mat, dusje... klarer ingenting...

Si at du er deprimert. Si det og ta det innover deg. Tankene om at alt er så mørkt er depressive tanker. Uvilje til å motta behandling, at det er bedre å gi opp og dø er depressive tanker. Å ikke klare å lage mat er ikke egenskaper ved deg, det er depresjonen. Samme med å ikke dusje eller f.eks pusse tenner. 

La deg selv få slippe kravene, gi litt opp samtidig som du fortsetter å prøve. Fortsetter å møte opp. Hva er en liten ting du kan gjøre for deg selv som er bra for deg? Ikke skade deg. Ikke tisse i buksa. En eneste liten ting om dagen, en dag om gangen, litt etter litt etter litt. 

[Elán]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Si at du er deprimert. Si det og ta det innover deg. Tankene om at alt er så mørkt er depressive tanker. Uvilje til å motta behandling, at det er bedre å gi opp og dø er depressive tanker. Å ikke klare å lage mat er ikke egenskaper ved deg, det er depresjonen. Samme med å ikke dusje eller f.eks pusse tenner. 

La deg selv få slippe kravene, gi litt opp samtidig som du fortsetter å prøve. Fortsetter å møte opp. Hva er en liten ting du kan gjøre for deg selv som er bra for deg? Ikke skade deg. Ikke tisse i buksa. En eneste liten ting om dagen, en dag om gangen, litt etter litt etter litt. 

Takk for kommentar, men jeg kjenner ikke på noe som er noe fint å gjøre for meg selv. Orker ikke spise engang. 

[AnonymBruker]

Jeg har lyst til å ringe legevakten, men jeg har en gutt på åtte så det er ikke aktuelt. Han kan våkne og høre meg, tja, naboene kan høre meg. Uansett, så skulle det booking av lokale til bursdagsselskap og alt har gått kjempefort fordi alt skal gjøres i siste liten. Jeg har vært fysisk dårlig. Etter 4 år uten mensen så har jeg endelig fått den tilbake, men hormonell så det holder hele måneden og har det helt jævlig under mensen. Jeg vet at man bare må la kroppen vende seg til det, men det suger. En annen faktor er at jeg har vært sengeliggende med feber og har rett og slett var helt utkjørt, er fortsatt jævlig og har problemer med å sove på grunn av hosting. Nå kommer katastrofetankene og jeg føler meg så fysisk dårlig fordi jeg har det så psykisk dårlig. Hjertet banker, kroppen svetter, og det gjør så syyykt vondt i magen. Faen at jeg skulle ha barn i august, og ikke i en annen tid på året. Sa jeg riktig klokkeslett på lokalet? Har vi et lokale når vi skulle? Bestilte jeg riktig lokale? Har ingenting skriftlig, må bare stole på magefølelsen. Jeg vet jo at dette er en reaksjon på at det er litt mye om dagen og at man må klare å henge med i svingene. 

Anonymkode: 10e4f...bb1

[AnonymBruker]

Panikk.

Anonymkode: 10e4f...bb1

[Elán]

Eksen vil ha meg tilbake. Faenfaenfaen... 

[AnonymBruker]

får ikke til det mine bekjente gjør. Jeg har siden skolealder vært den som får ikke får det til. Jeg er kanskje bare ikke så smart. Jeg er smart på områder ingen har interesse for. Andre prioriteres over meg.

Jeg har alltid vært en ganske stille person, og i dag som de mest ekstreme, høylytte og masete folka får all oppmersomheten ser det mer og mer håpløst ut. 
Er også en mann jeg sliter med å glemme. Det har ikke vært drama eller avvisning, jeg bare følte at han ikke passet helt inn i livet mitt i tillegg til at jeg ikke føler meg glad nok i meg selv til at han skal kunne holde ut med meg. Disse dørene er liksom ikke åpne for meg.

Anonymkode: b65a2...e97

[AnonymBruker]

Tror det var før sommeren at jeg begynte å føle mindre glede over ting jeg før synes var gøy. Jeg har hatt flere nedturer og jeg begynner å føle at det ikke er noe håp for meg. Jeg har ikke selvmordstanker, men jeg kan få tanker om ting er håpløst og at jeg ikke er en person særlig mange hadde savnet.

Jeg har ganske ekstrem sosial angst i noen situasjoner, og dette har jeg prøvd å jobbe med. Ser en viss fremgang, men folk har gitt meg negative tilbakemeldinger flere ganger og jeg begynner å bli lei. Det føles som uansett hva jeg gjør eller hvor hardt jeg jobber så er det meningsløst. Folk er bare interessert i å fortelle meg om hvor vanskelig jeg er og hvor feil alt med meg er.

Jeg er frivillig et sted og før sommeren fikk jeg høre at jeg var en av de mest usynlige frivillige de hadde hatt pluss masse annet om hvor stille osv jeg var. Dette ble sagt i en gruppe og alle var enige. Jeg skjønner at det kanskje ikke var vondt ment, men det var ikke særlig gøy å høre. Trodde at jeg gjorde en god jobb og stilte opp på det jeg kunne osv, og så er det det jeg får høre. Følte meg lite verdsatt og nå har jeg egentlig ikke lyst til å være der mer, selv om jeg egentlig elsker å være der.

Men depresjonen viste seg før dette også. Jeg har jobbet ganske intensivt med angsten, men kanskje litt for inrensivt siden jeg føler det sånn. Jeg er bare så lei av å ha det sånn og at jeg ikke klarer å komme meg videre og at jeg ikke aner hvordan jeg skal få det til.

Psykologen min er optimistisk, men jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg står bare og stanger i en vegg, og kommer meg ikke videre. Det er litt som en berg og dalbane med følelser akkurat nå. Jeg kan føle meg så sint, andre ganger trist og andre ganger blir jeg bare apatisk.

Anonymkode: bbc79...8bc

[AnonymBruker]

På 2.8.2018 den 19.46, AnonymBruker skrev:

Helt utav det blå så kommer tårene og tankene. Det er som en stor, svart sky som faller over meg. En følelse av evig håpløshet. Det føles virkelig ut som at jeg ikke har en fremtid. Kommer aldri til å finne meg en mann. Kommer aldri til å få barn. Kommer aldri til å få meg en jobb som ikke gjør meg syk. Klarer ikke å se for meg meg selv i noen jobb-sammenhenger. Det føles for uvirkelig og håpløst, det kommer aldri til å skje. Denne følelsen er så klaustrofobisk, denne håpløsheten gjør at jeg får ikke puste. 
Jeg er flink til å holde tanker og følelser på avstand. Men jo psykere jeg er, jo svakere jeg er, jo mer kommer de frem slik som nå. Som en svart sky som suger all oksygenet utav lungene mine og jeg får litt panikk. 

Så da setter jeg på en film og håper jeg klarer å dytte tankene og følelsene unna. For så å bare så vidt eksistere i stillhet, i benektelse. Late som at alt er helt ok.

Anonymkode: 79f48...0ca

Akkurat som jeg skulle skrevet selv 😱 etter uendelige nederlag så føler jeg håpløsheten større enn noen gang. 💔😭

Anonymkode: b2ac4...b9f

[Gjest Daryl Dixon]

Alt har gått kraftig opp og ned i lang tid. Når jeg hatt det stabilt en stund så blir det ekstra ugreit etterpå. Nå har jeg hatt ekstremt mye fæle tanker, intrusive thaughts, vet ikke hva det er på norsk. Tanker som kommer plutselige, som er så fæle at det gjør vondt helt inn i beinmargen, ser alt så tydelig for meg. Kan ikke se en kniv uten å måtte grøsse over de tankene og syn det gir. Alt rettet mot meg. I følge psykolog er det ikke helt unormalt med slike tanker i en depressjon. Men unormal er akkurat det jeg føler meg. Gal. Og jeg blir sliten av det. Sover dårlig, spiser lite, prøver å unngå inntrykk som kan gi enda flere tanker. Kan derfor virke som om jeg isolerer meg. Hvordan samboeren orker å være i samme hus med meg begriper jeg ikke. Må være en form for selvskading, å frivillig være sammen med en som meg. 

Kjenner at alt er negativt i dag. Til h..... med alt. 

[Ronaldo85]

3 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Alt har gått kraftig opp og ned i lang tid. Når jeg hatt det stabilt en stund så blir det ekstra ugreit etterpå. Nå har jeg hatt ekstremt mye fæle tanker, intrusive thaughts, vet ikke hva det er på norsk. Tanker som kommer plutselige, som er så fæle at det gjør vondt helt inn i beinmargen, ser alt så tydelig for meg. Kan ikke se en kniv uten å måtte grøsse over de tankene og syn det gir. Alt rettet mot meg. I følge psykolog er det ikke helt unormalt med slike tanker i en depressjon. Men unormal er akkurat det jeg føler meg. Gal. Og jeg blir sliten av det. Sover dårlig, spiser lite, prøver å unngå inntrykk som kan gi enda flere tanker. Kan derfor virke som om jeg isolerer meg. Hvordan samboeren orker å være i samme hus med meg begriper jeg ikke. Må være en form for selvskading, å frivillig være sammen med en som meg. 

Kjenner at alt er negativt i dag. Til h..... med alt. 

Du har en samboer som er glad i deg. Så heldig du er🙂