Den store depresjonstråden

[Psykoselig]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

De siste dagene har vært tunge. Har ikke gjort stort annet enn å grine på inn og utpust. Er så sliten og lei. 

Anonymkode: 02b68...f39

Det forstår jeg godt. 

Jeg synes det er så rart. Stort sett er jeg helt ute av stand til å gråte. Da kjenner jeg at jeg virkelig ønsker å gråte. Men når jeg først gråter, så gråter jeg mye og jeg gjør nærmest hva som helst for å få det til å stoppe. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Psykoselig skrev:

Det forstår jeg godt. 

Jeg synes det er så rart. Stort sett er jeg helt ute av stand til å gråte. Da kjenner jeg at jeg virkelig ønsker å gråte. Men når jeg først gråter, så gråter jeg mye og jeg gjør nærmest hva som helst for å få det til å stoppe. 

Er slik for meg også. Det verste er at tårene kommer på de dummeste tidene. Det er jo godt å få det ut, men det er også ganske slitsomt. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Føler meg ganske tom og trist i dag.

Jeg hadde for høye forhåpninger - denne gangen skulle være annerledes. Nå føler jeg meg både stygg, ubrukelig og ensom.

Anonymkode: 3b719...0a5

[Psykoselig]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg ganske tom og trist i dag.

Jeg hadde for høye forhåpninger - denne gangen skulle være annerledes. Nå føler jeg meg både stygg, ubrukelig og ensom.

Anonymkode: 3b719...0a5

Føler med deg. Har også hatt en sånn runde hvor det virket som om ting virkelig kunne ordne seg. Varte noen få uker også havnet jeg rett i kjelleren igjen. 

[Elán]

Altfor varmt i natt, greide ikke sove. Har time med behandleren min, men har lyst å avlyse...

[SesameStreet]

Jeg prøver å gjøre ting om dagen. Jeg er langt nede, men jeg er fast bestemt på at jeg ikke skal legge meg ned og gråte. Jeg skal dytte fremover. Jeg vet at jeg er den rare mammaen, den som misforstår, den som er sliten og surrete, den som er plagsom og lite sosial. Jeg prøver å arbeide med noen, men jeg vet at jeg blir fort overstimulert og jeg kan være litt "mye" i perioder. Håper at ting blir bedre, vet ikke. Ting funker jo på mange måter, men samtidig så funker det ikke. Om det gir fornuft...? 

Jeg gikk en lang tur i går. Så rart til å være meg. Jeg gikk. Alene. Tur. Langt. Merkelig hvordan ting kan ende opp å bli. 

Jeg er i en merkelig periode. Jeg tenker over alt. Sa jeg feil til den? Riktig til den? Har jeg misforstått? Jeg har sikkert misforstått. Ja, jeg roter igjen og har ikke uttrykt meg riktig. Ja, nå har jeg vært "mye" igjen og alle kommer til å hate meg. Ja, det er meg. Ja, helt riktig. Hvorfor flytter jeg ikke? Jeg er en idiot, en stresset og merkelig idiot. En sosial kløne, en dum kløne. 

Endret 29. mai 2018 av SesameStreet

[Elán]

Det har svartnet. Jeg er så ferdig.

[AnonymBruker]

Nok en gang mistet jeg den jeg forelsket meg i. Min feil. Selv om jeg ikke er blokkert, så føles det så stengt å ta kontakt. Jeg har vært så nedenfor pga dette "forholdet" at jeg ikke klarer å fokusere skikkelig rundt meg. 

Anonymkode: b65a2...e97

[Elán]

Jeg sover. Og sover. Og sover. Å bli uthvilt virker nesten umulig. Jeg sov 11 timer i natt. Stod opp med jenta og kjørte henne i barnehagen. Spiste litt og la meg kl 10. Deretter sov jeg til 14. Dautrøtt. Nå er klokken 20:23 og det er like før jeg svimer av. Jeg er så sliten. Hele dagen. I morgen skal jeg møte barnevernet og jeg er så nervøs. Føler jeg må rydde og vaske. I alle fall støvsuge før besøket.

[AnonymBruker]

Føler meg veldig ensom og trist i dag. Til tross for at uken har gått relativt bra, med time hos psykolog på onsdag og treningsøkt både på tirsdag og torsdag. Men nå føler jeg meg bare ensom.

Savnet etter noen å dele livet med... det virker som om det aldri fungerer for min del, og de få gangene jeg virkelig liker noen, så fungerer det aldri. Det virker helt håpløst, og jeg føler det er noe virkelig feil med meg.

Jeg føler meg så liten, enkel og sliten... av og til skulle jeg virkelig ønske jeg var noe helt andre. Noen som hadde orden på livet sitt og som i det minste hadde noen å dele livet med.

Anonymkode: 3b719...0a5

[AnonymBruker]

Jeg forelsker meg i feil menn. Ingen er seriøse med meg. Jeg vil så gjerne ha familie. Men møter ingen mann som vil det samme. ble nettopp ufør av depresjon og angst. det føles så feil. fordi ting gikk så bra nå. Men jeg kunne ikke gå på aap lengre.

Anonymkode: 2f5cb...567

[AnonymBruker]

Er veldig sulten, men orker ikke å handle mat. 

Ironisk vurderte jeg å ta det opp i et eget innlegg, men kom til å tenke på depresjon tråden. 
Til tider er det så tungt. Jeg håper jeg slipper å våkne. Livet mitt er så meningsløst. 
Nå er jeg sulten, mitt i en depressiv bølge, og har ikke handlet mat på en stund. 
Det er kjipt. Jeg hater å være sånn her. 

Jeg vet jeg vil føle meg bedre når jeg kommer meg ut, men akkurat nå er jeg sulten og kommer meg ikke ut. 
Frykten... den slår alltid til rundt sommeren i denne perioden. Kanskje det er fordi søskene mine ble kastet ut i denne perioden når jeg var yngre, og det var full vold mot meg alene den perioden. Jeg turte ikke gå ned for å spise mat hjemme. Jeg var for redd til å spise middag. Tror det var to år før søskene mine bodde hjemme igjen, men frykten siter intenst. Jeg er redd. 
Det er helt jævlig, og tankene som overveldet meg i tenårene hjemsøker meg om å forsvinne.. å dø, at ingen vil savne meg.  

Det er vanskelig, det er som om jeg gjenopplever det hver sommer når solen er oppe. 
Siden det har vært spesielt mye sol i det siste, har det ballet seg på seg. Det er vanskelig å presse meg til å gå ut. 

Tåpelig at jeg ønsker regn? 
Sånn at jeg skal våge å gå ut, og jobbe bort denne frykten som holder meg inne.  
Jeg ventet for lenge med å gå ut, så nå har det ballet på seg forferdelig. Er redd for å være ute, har skikkelig redsel.  



Utrolig nok virker det som jeg ikke er den eneste, så noen hadde skapt en tråd om at de var redd for å handle grunnen angst. 
… jeg kan ikke bedre følelsen til den personen i en liten bygd, men jeg vil si en ting om du enda er omkring. Flytt. Jeg har det ikke like ille som når jeg bodde i hjembyen. En stor by kan man forsvinne litt selv når man har en dårlig dag. Ikke gi opp i alle fall.

 

Når det gjelder min egen del... jeg er slik en pyse som gråter fordi jeg ikke vil gå ut. 
Håper det bedrer seg. Jeg vil ut å gå en tur. Jeg har behov for å bedre humøret. Selv om jeg vet hva som hjelper, så kan det hende jeg ikke går ut i dag.  
Jeg klarer ikke å styre det når det blir sånn som nå. Det er så vanskelig. Jeg hater at jeg ikke klarer å bryte ut når det baller seg negativt. Forhåpentligvis klarer jeg det, men det er... skummelt? Frykten for å bli sett av andre? Vold? Jeg klarer ikke putte fingeren på hva som er i sinnet mitt. Frykten for høye stemmer?  

….
Ville bare få ut litt negativt, å prøve å være optimistisk, selv om realiteten er at jeg føler meg ekstremt negativ.  

Anonymkode: c7539...5cd

[Psykoselig]

Et overgrep for tre uker siden har gradvis trigget fram veldig mye som jeg har fortrengt siden jeg var 15 år. Voldtekter, misbruk, trusler, press og enormt med skam. Det har vært helt borte for meg. Jeg har tenkt alt har vært min feil. Jeg har ikke forholdt meg til eller snakket om all tvangen, krenkelsene osv. Jeg har aldri fortalt en sjel om dette før i dag. Det var som om den mørke døren med det ekle rommet ble låst opp av det nylige overgrepet. Og i dag overmannet det meg. Begynte å gråte. Skjelve. Tårene sprutet. Så..Jeg klarte å ringe min venninne. Min søstervenninne. Jeg gråt, og jeg fortalte om voldtektene og alt sammen. For første gang i mitt liv sa jeg det høyt. Jeg har bært det dypt inni meg i over 11 år da den første voldtekten rammet meg. Jeg har ikke vært i stand til å tenke på det heller. Det har vært for tungt. 

Jeg er så ødelagt. Føler meg så lite verdt. Vet ikke om jeg noen gang vil tørre å slippe noen inn på meg igjen. Da minnene spratt ut av dypet og følelsene knyttet til alt så gjorde det så ubeskrivelig vondt. 

Nå har jeg både sagt det og skrevet det for første gang i mitt liv på en og samme dag. Det rant over. Klarte ikke fortrenge mer. Nå frykter jeg det blir tungt framover. At nå som boksen er åpnet så tvinges jeg til å kjenne på det. Vet ikke hvordan jeg skal klare det. Har time hos behandler på mandag...Jeg må prøve å mote meg opp til å fortelle henne dette. Jeg trenger hjelp med dette tror jeg. Vet ikke hvordan man bearbeider og håndterer slike følelser og minner...Det sitter fast i hodet mitt. Jeg har flashbacks. Spesielt fra den første voldtekten da jeg bare var 15 år. Det spilles av i hodet mitt igjen og igjen. Jeg blir kvalm. Jeg har det vondt nå. 

Jeg må tåle følelsene. Jeg må holde de ut. 

[SesameStreet]

Nå er jeg i en prosess der folk merker at jeg ikke er meg. Skjønner du hva jeg mener? Jeg er meg, men samtidig, så er jeg rar, merkelig og kanskje litt ufin. Jeg blir ufin når jeg er stresset. De dumme tankene som bare tenker, kan plutselig rase ut av munnen på noen få sekunder. Jeg ønsker meg egentlig en lang ferie, dra et langt sted og reise langt bort. En ferie. Faen. Det hadde vært godt. Jeg har ikke råd til ferie. Jeg klarer ikke en gang å fungere ordentlig. Komme meg i en jobb og få råd til en ferie. Skjer ikke. Det hadde vært fint, vi kunne drømme, en ferie. Ja, hurra. Målet er.. håpet er... 2020.  Da skal vi på en ferie. Ja, det har jeg så lyst til! Fy søren, det hadde vært så deilig. En fin, behagelig, god ferie. Bare oss. 

Jeg sitter og ser på mennesker. Alle har så pen hud. Fin, pen, ren hud. Går i pene kjoler. Jeg? Merket av arr. Mange år. Jeg som har klødd meg til blods, gang på gang. Det har vært som om huden har brent opp og jeg har bare klødd, klødd, klødd fordi at det var det eneste som hjelp. Eneste positive jeg klarer å si, eneste er at brystene mine ikke ser ut som bare noen klumper med hud, men de er faktisk litt fyldige. 

Jeg vet ike. Jeg føler meg bare stygg. Feit. Ekkel. Motbydelig. Som alle rundt meg ser den stygge, feite, håpløse personen og bare løper fra henne. Nå er det nok egentlig ikke sånn. Det er nok mer at jeg er veldig usikker og dermed kan komme med mange håpløse kommentarer i mangel på ting som jeg kan si. Sosial klønete, det er vel det som jeg kan kalle det. Det gjør at jeg dytter mennesker bort fra meg. 

[Psykoselig]

Jeg har falt ned i den dypeste avgrunn. I går gråt jeg bare. Klarte ikke spise. Drakk litt juice. 

I dag orket jeg ikke stå opp før jeg tvang meg opp 1330. Gikk fra senga til sofaen, og her ligger jeg. Klarer ikke se på TV en gang. Ligger bare og stirrer apatisk ut i luften. 

Klarer fortsatt ikke spise. Eller tvang i meg et lite måltid kl 8 fordi kroppen var så svak at jeg orket ikke bytte liggestilling i senga en gang, men jeg har null matlyst. Dessuten orker jeg ikke reise meg opp. 

Jeg er så ufattelig alene. 

Skulle egentlig fått mensen i dag, men psyken min har gjort syklusen helt tullete. Har eggløsning nå så mensen blir to uker forsinket. Jeg tror jeg har eggløsning i alle fall. Med mindre jeg ble gravid av overgrepet i mai..

 

Endret 3. juni 2018 av Psykoselig

[Elán]

Ungen sover. Hjernen jobber på høygir. Jeg er så sliten. Prøver å finne på noe med henne i dag. Hun vil ut, men det regner og blåser småjævler. Stress også siden jeg har mye oppvask som må tas og kjøre rundt eksen, levere pappa sin bil tilbake. Fader altså. 

Har så lyst å farge håret, men er redd for hva alle vil si. Går noen år med farga hår og så avfarger jeg. Skulle ønske noen semipermanente hårfarger holder seg i mitt hår, men det gjør det ikke.

Endret 3. juni 2018 av Elán

[AnonymBruker]

1 hour ago, Elán said:

Har så lyst å farge håret, men er redd for hva alle vil si. Går noen år med farga hår og så avfarger jeg. Skulle ønske noen semipermanente hårfarger holder seg i mitt hår, men det gjør det ikke.

Jeg hadde legeskrekk en periode, for jeg var redd for å ikke bli trodd når jeg kom med problemene mine. Så gikk jeg til lege og fortalte alt som hadde feilet meg- og jeg ble ikke trodd. Vet du, etter den hendelsen har jeg hatt mindre legeskrekk. Det verste som kunne skje skjedde, og jeg overlevde. Har ikke gått til legen siden, men jeg føler at en byrde har blitt løftet av mine skuldre

Anonymkode: 58138...346

[Psykoselig]

Det er så ubeskrivelig vondt og svart. 

Kan ikke bare kvelden komme snart så jeg kan sove. Så kommer en ny dag i morgen, som jeg på et vis også må få til å gå over. 

[Elán]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde legeskrekk en periode, for jeg var redd for å ikke bli trodd når jeg kom med problemene mine. Så gikk jeg til lege og fortalte alt som hadde feilet meg- og jeg ble ikke trodd. Vet du, etter den hendelsen har jeg hatt mindre legeskrekk. Det verste som kunne skje skjedde, og jeg overlevde. Har ikke gått til legen siden, men jeg føler at en byrde har blitt løftet av mine skuldre

Anonymkode: 58138...346

Jeg måtte lese flere ganger før jeg skjønte sammenhengen. Sånn er det å være meg om dagen.

Jeg føler ikke jeg har mulighet til å gjøre noe med håret heller. Også vil jeg bare ha noe midlertidig som kan vaskes ut. Men å bo på et lite sted, en liten by hvor alle kjenner alle, så kan det ødelegge for sjangsene for framtiden, når jeg en gang skal tilbake i jobb. Det er allerede vanskelig nok å skille meg ut med klærne jeg går i, expanders i øra og tatoveringer. 

[Elán]

53 minutter siden, Psykoselig skrev:

Det er så ubeskrivelig vondt og svart. 

Kan ikke bare kvelden komme snart så jeg kan sove. Så kommer en ny dag i morgen, som jeg på et vis også må få til å gå over. 

Kjenner følelsen. Håper dagene går raskt forbi. Tar på å ha barnet alene, uten bil, drittvær... ja. Jeg er sliten nå. Hjelper ikke at han ikke stoler på meg og kaller meg ustabil. Har hørt fra andre også at han sier til dem at jeg er så ustabil. Jævlig morsomt rykte å ha på seg når barnevernet er i bildet.