Den store depresjonstråden

[Elán]

31 minutter siden, -Willow skrev:

Takk igjen, du er god. Det høres litt skummelt ut. Er så redd for at problemene mine skal bli bagatellisert når de blir lagt under lupen og at jeg ikke skal bli tatt på alvor. Typ, hvorfor skjerper du deg ikke bare? Men jeg får vel bare hoppe i det. 

Det er skummelt! Skal ikke si noe annet. Men du skal bli tatt på alvor. De er profesjonelle og skal hjelpe deg. Haster det, kan du jo ringe AAT (Ambulant Akutteam) der du bor og be om å få et møte med dem bare for å lufte deg litt. Kanskje det også kan gi litt mer fortgang i prosessen til bedring? det er kjempeskummelt. Det skumleste for meg etter nesten 17 år med depresjoner er faktisk å bli bedre. Det er på en måte trygt å være deprimert, mens å bli bedre og få det bra er skremmende siden jeg ikke vet noe om det. Uansett lykke til og god bedring!

____________________

Jeg orker ikke mer nå. Jeg klarer ikke ringe noen og jeg har skadet meg igjen. Har tatt sovetabletter. Midt på dagen. Jeg er så lei. Gråter, gråter og gråter. Klarer ikke snakke. Skjelver. Snart kommer jenta hjem. Faen... skjerpings Elán!

[AnonymBruker]

3 hours ago, Elán said:

Det er skummelt! Skal ikke si noe annet. Men du skal bli tatt på alvor. De er profesjonelle og skal hjelpe deg. Haster det, kan du jo ringe AAT (Ambulant Akutteam) der du bor og be om å få et møte med dem bare for å lufte deg litt. Kanskje det også kan gi litt mer fortgang i prosessen til bedring? det er kjempeskummelt. Det skumleste for meg etter nesten 17 år med depresjoner er faktisk å bli bedre. Det er på en måte trygt å være deprimert, mens å bli bedre og få det bra er skremmende siden jeg ikke vet noe om det. Uansett lykke til og god bedring!

____________________

Jeg orker ikke mer nå. Jeg klarer ikke ringe noen og jeg har skadet meg igjen. Har tatt sovetabletter. Midt på dagen. Jeg er så lei. Gråter, gråter og gråter. Klarer ikke snakke. Skjelver. Snart kommer jenta hjem. Faen... skjerpings Elán!

 

Kjære deg, har du fått pratet med noen nå? Ser det er to timer siden du postet. Håper du føler deg bittelitt bedre.

Kan jeg spørre hva som forårsaket dette i dag? Klem <3 

Anonymkode: e56c6...6cb

[SesameStreet]

Hahahahahahahahaha!!!  Jeg må bare le av meg selv. Det er en sånn situasjon hvor jeg ser tilbake og roper til meg selv, ta et hint! Hahahahahhaa!  Stakkars mennesker rundt meg noen ganger. Jeg skammer meg skikkelig nå! Du vet du skal gjøre bedre til neste gang! 

Endret 5. april 2018 av SesameStreet

[Gjest Daryl Dixon]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du ikke hvilken metode behandleren din bruker? 

Anonymkode: 678af...b79

Nei, aner ikke..

3 timer siden, Elán skrev:

Jeg orker ikke mer nå. Jeg klarer ikke ringe noen og jeg har skadet meg igjen. Har tatt sovetabletter. Midt på dagen. Jeg er så lei. Gråter, gråter og gråter. Klarer ikke snakke. Skjelver. Snart kommer jenta hjem. Faen... skjerpings Elán!

[Elán]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Kjære deg, har du fått pratet med noen nå? Ser det er to timer siden du postet. Håper du føler deg bittelitt bedre.

Kan jeg spørre hva som forårsaket dette i dag? Klem <3 

Anonymkode: e56c6...6cb

Jeg har ikke snakket med noen, har ingen å snakke med. Er i grunn ikke bedre eller noe lysere. Jeg er veldig langt nede nå.

Det startet med at jeg ikke har sovet noe særlig de siste dagene. Stresser med flytting og hodet er et rent kaos. I går dro jeg på familiegreier for å få et lite avbrekk i situasjonen. Så sender eksen min melding til meg om jeg kan ta meg av ungen på søndag, dagen jeg skal flytte (dagen før, kommer an på personen som bor der nå), fordi han skulle dra ut til noen venner. Jeg sa jeg synes det passer dårlig fordi jeg flytter og stresser så mye at jeg blør neseblod hele tiden (nesten), spytter blod. Jeg er slapp i hele kroppen, svimmel... Uansett så ble han fornærmet og jeg var "en vanskeligstilt bitch" fordi jeg sa nei.

I dag begynte han å stresse meg med pakking (trengte ro pga lite søvn og sliten), men ble kastet i det med at han begynte å pakke tingene mine. Ble en stor forbanna krangel som utvikla seg videre. Føler jeg kanskje overdrev, men jeg er bare så utrolig sliten og lei nå... takk for klemmen <3

1 time siden, Daryl Dixon skrev:

Takk <3

[AnonymBruker]

1 hour ago, Elán said:

Jeg har ikke snakket med noen, har ingen å snakke med. Er i grunn ikke bedre eller noe lysere. Jeg er veldig langt nede nå.

Det startet med at jeg ikke har sovet noe særlig de siste dagene. Stresser med flytting og hodet er et rent kaos. I går dro jeg på familiegreier for å få et lite avbrekk i situasjonen. Så sender eksen min melding til meg om jeg kan ta meg av ungen på søndag, dagen jeg skal flytte (dagen før, kommer an på personen som bor der nå), fordi han skulle dra ut til noen venner. Jeg sa jeg synes det passer dårlig fordi jeg flytter og stresser så mye at jeg blør neseblod hele tiden (nesten), spytter blod. Jeg er slapp i hele kroppen, svimmel... Uansett så ble han fornærmet og jeg var "en vanskeligstilt bitch" fordi jeg sa nei.

I dag begynte han å stresse meg med pakking (trengte ro pga lite søvn og sliten), men ble kastet i det med at han begynte å pakke tingene mine. Ble en stor forbanna krangel som utvikla seg videre. Føler jeg kanskje overdrev, men jeg er bare så utrolig sliten og lei nå... takk for klemmen <3

Takk <3

 

Jeg er ny i tråden så jeg vet ikke hvor mye du har skrevet før. Men bor du nå sammen med eksen din? I så fall tenker jeg at du vil få det mye bedre alene. Det virker ikke som om han tar noe hensyn til deg, dine behov og din situasjon, og da vil du nok få en enklere hverdag med han på avstand og kun deg selv å tenke på (og datteren din). Får du oppfølging av lege eller psykiater? Det høres urovekkende ut at du blør så mye og er svimmel. Jeg forstår godt at du er utslitt og lei av alt dette, det høres ut som om du har mer enn nok å stri med i tillegg til depresjon. Jeg håper virkelig at flyttingen vil gjøre ting lettere for deg, noe det fra utsiden og mitt ståsted virker som om det vil. Føler du at det er vanskelig å prate med dine nærmeste om situasjonen din? Jeg ser at du i et tidligere innlegg her anbefalte en annen å kontakte AAT, kanskje du bør ta ditt eget råd og gjøre det selv hvis du fortsatt er så langt nede. Ingen skal behøve å ha det så vondt og samtidig være helt alene. Du virker som en veldig fin person som tar deg av andre her inne og datteren din til tross for egne vanskeligheter!

Anonymkode: e56c6...6cb

[SesameStreet]

Jeg vet ikke helt om det er passende at jeg skriver her mer? Jeg er jo ikke lei meg, men nå om dagen så føler jeg at jeg er i full panikkmodus. Det skjer så mye og det skjer noe hele tiden. Jeg har fått tid til å roe ned, men nå er jeg tilbake til å være stresset igjen. Når? Hvor? Hva? Hvem? Hvordan fikser jeg det? Hvordan takler jeg det? Hvordan klarer jeg det? Jeg er nok rar, merkelig, absurd, og litt supermerkelig. Jeg har gått fra å være hippie til å være stresset og egentlig så tror jeg at jeg ikke er stresset, men overstimulert. Når du har levd så lenge så isolert, så går du over til å få inn impulser hele tiden og skal ha så mye å gjøre hele tiden, så blir du overstimulert. Teit? Nei, men det ser jo superdupermegateit ut. Og ikke har jeg lyst til å kringekaste at: Sorry, vært deprimert og nærmest ikke orket å gå på do i perioder. Det er det som er greia. Sorry! 

Edit: Jeg må bare lære meg å takle det. Det er det som er greia. Det skjer dessverre ikke over natten. Det må læres opp, akkurat som om jeg måtte lære meg selv opp i første klasse. 

Endret 5. april 2018 av SesameStreet

[Elán]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er ny i tråden så jeg vet ikke hvor mye du har skrevet før. Men bor du nå sammen med eksen din? I så fall tenker jeg at du vil få det mye bedre alene. Det virker ikke som om han tar noe hensyn til deg, dine behov og din situasjon, og da vil du nok få en enklere hverdag med han på avstand og kun deg selv å tenke på (og datteren din). Får du oppfølging av lege eller psykiater? Det høres urovekkende ut at du blør så mye og er svimmel. Jeg forstår godt at du er utslitt og lei av alt dette, det høres ut som om du har mer enn nok å stri med i tillegg til depresjon. Jeg håper virkelig at flyttingen vil gjøre ting lettere for deg, noe det fra utsiden og mitt ståsted virker som om det vil. Føler du at det er vanskelig å prate med dine nærmeste om situasjonen din? Jeg ser at du i et tidligere innlegg her anbefalte en annen å kontakte AAT, kanskje du bør ta ditt eget råd og gjøre det selv hvis du fortsatt er så langt nede. Ingen skal behøve å ha det så vondt og samtidig være helt alene. Du virker som en veldig fin person som tar deg av andre her inne og datteren din til tross for egne vanskeligheter!

Anonymkode: e56c6...6cb

Takk. Ja, jeg bor ennå sammen med eksen, har gjort det i to måneder nå (det ble slutt for to måneder siden). Jeg er redd for hvordan jeg vil ha det alene. Jeg har vært sammen med han i 7 år, knapt bodd alene. Det halvåret jeg bodde alene drakk jeg daglig og spiste sjeldent. Innerst inne har jeg en gnist av håp, men det er like før den slukker. Jeg gikk til psykolog ukentlig før, men nå mistet jeg nylig min psykolog og jeg har ikke fått en ny. Jeg føler jeg ble sviktet av behandleren min. "Jeg gir deg ikke opp" sa hun rett før hun slutta. Jeg vil ikke ha en ny nå. Å ha gått 4 måneder i behandling og skal nå starte helt på nytt. Jeg orker ikke. Det tapper meg helt. Jeg får oppfølging fra en i oppfølgingstjenesten i rus- og psykiatritjenesten, men jeg føler ikke det hjelper uten annen behandling samtidig. Legen er så opptatt at jeg ikke får timer før det har gått flere uker mellom timene. Blødningene er nok stress, samme med svimmelheten.

Jo, jeg kunne kontaktet AAT, men jeg har voldsom angst for å ta telefoner. Samtidig er jeg så sliten at jeg knapt greier å holde meg oppe. Og så er det jo det å snakke om vanskelige ting akkurat nå...

4 minutter siden, SesameStreet skrev:

Jeg vet ikke helt om det er passende at jeg skriver her mer? Jeg er jo ikke lei meg, men nå om dagen så føler jeg at jeg er i full panikkmodus. Det skjer så mye og det skjer noe hele tiden. Jeg har fått tid til å roe ned, men nå er jeg tilbake til å være stresset igjen. Når? Hvor? Hva? Hvem? Hvordan fikser jeg det? Hvordan takler jeg det? Hvordan klarer jeg det? Jeg er nok rar, merkelig, absurd, og litt supermerkelig. Jeg har gått fra å være hippie til å være stresset og egentlig så tror jeg at jeg ikke er stresset, men overstimulert. Når du har levd så lenge så isolert, så går du over til å få inn impulser hele tiden og skal ha så mye å gjøre hele tiden, så blir du overstimulert. Teit? Nei, men det ser jo superdupermegateit ut. Og ikke har jeg lyst til å kringekaste at: Sorry, vært deprimert og nærmest ikke orket å gå på do i perioder. Det er det som er greia. Sorry! 

Det er passende å skrive akkurat hva du vil, når du vil <3 glede og tristhet er begge fine å dele med andre i en tråd som denne. Og selvfølgelig tanker. Kanskje andre kjenner seg igjen. Du klarer å sette ord på følelser som jeg sliter med å sette ord på.

[SesameStreet]

9 minutter siden, Elán skrev:

Det er passende å skrive akkurat hva du vil, når du vil <3 glede og tristhet er begge fine å dele med andre i en tråd som denne. Og selvfølgelig tanker. Kanskje andre kjenner seg igjen. Du klarer å sette ord på følelser som jeg sliter med å sette ord på.

Men jeg kjenner meg også igjen i det du skriver, utenom det med bruddet, fordi at for oss så skjedde det like etter fødsel og da hadde jeg ikke gått på en smell ennå. Det du beskriver er sånn jeg hadde det for rundt 6 år siden. Jeg lå og hulket på badet på kveldstid, til langt på natt og sov kanskje to timer før jeg måtte levere i barnehagen og gå på jobb. Personlig så føler jeg at hele depresjonen stjal noe verdifullt fra meg og jeg har brukt så mange år på å forsøke og bygge meg opp igjen. Men kanskje jeg skal være takknemlig for at jeg ikke ligger og hulker på badet på kvelden lengre, eller at jeg kan sove opp til 6-8 timer hver kveld. 

Uansett. Jeg er overstimulert. Det suger. Jeg burde kanskje være takknemlig at jeg har kommet så langt i løpet, men ey, jeg føler bare at jeg dummer meg ut gang på gang og går skamfull hjem! Screwed up again, lissom! Kan ikke bare børste seg av det. 

For såvidt, så skjønner jeg godt hva du mener når du snakker om behandleren din. Jeg følte at min behandler virkelig forsto meg i perioder og visste hva jeg trengte akkurat der og da. Jeg ville knekt sammen om alt ble ødelagt. Hun ofret vanvittig mye tid av sitt eget privatliv på meg. 

Endret 5. april 2018 av SesameStreet

[Elán]

2 minutter siden, SesameStreet skrev:

Men jeg kjenner meg også igjen i det du skriver, utenom det med bruddet, fordi at for oss så skjedde det like etter fødsel og da hadde jeg ikke gått på en smell ennå. Det du beskriver er sånn jeg hadde det for rundt 6 år siden. Jeg lå og hulket på badet på kveldstid, til langt på natt og sov kanskje to timer før jeg måtte levere i barnehagen og gå på jobb. Personlig så føler jeg at hele depresjonen stjal noe verdifullt fra meg og jeg har brukt så mange år på å forsøke og bygge meg opp igjen. Men kanskje jeg skal være takknemlig for at jeg ikke ligger og hulker på badet på kvelden lengre, eller at jeg kan sove opp til 6-8 timer hver kveld. 

Uansett. Jeg er overstimulert. Det suger. Jeg burde kanskje være takknemlig at jeg har kommet så langt i løpet, men ey, jeg føler bare at jeg dummer meg ut gang på gang og går skamfull hjem! Screwed up again, lissom! Kan ikke bare børste seg av det. 

Ja, det er akkurat det som er så fælt med depresjonen; den er en tyv. Ikke bare stjeler den energi, men den stjeler så mange verdifulle minner og tider du kunne hatt det bra sammen med det kjæreste du har. Det er helt grusomt. Og på kvelden er liksom da man har mulighet til å slappe av litt og komme seg på hektene igjen, men så kommer jaggu depresjonen snikende og du blir liggende å hulke i timevis, noe som gjør deg enda mer tappet. Når det er på tide å legge seg, kommer jaggu Herr Angst hoppende på deg og tar kvelertak. Hjertet hopper så hardt at det kjennes ut som ribbeina skal briste og du er redd for at Herr Angst skal ta livet av deg. I mitt tilfelle besvimer jeg nærmest av utmattelse noen timer før jenta skal i barnehage.

[SesameStreet]

35 minutter siden, Elán skrev:

Ja, det er akkurat det som er så fælt med depresjonen; den er en tyv. Ikke bare stjeler den energi, men den stjeler så mange verdifulle minner og tider du kunne hatt det bra sammen med det kjæreste du har. Det er helt grusomt. Og på kvelden er liksom da man har mulighet til å slappe av litt og komme seg på hektene igjen, men så kommer jaggu depresjonen snikende og du blir liggende å hulke i timevis, noe som gjør deg enda mer tappet. Når det er på tide å legge seg, kommer jaggu Herr Angst hoppende på deg og tar kvelertak. Hjertet hopper så hardt at det kjennes ut som ribbeina skal briste og du er redd for at Herr Angst skal ta livet av deg. I mitt tilfelle besvimer jeg nærmest av utmattelse noen timer før jenta skal i barnehage.

Ja, men ikke bare stjeler den så mye av det, men den stjeler noe innenfra deg. Alt som du taklet før, er vanskelig. Alt som du klarte før, føles uoppnåelig. Og det får du dårlig samvittighet for. Du veit jo at du klarer bedre, men du klarer ikke bedre. Alt dette, når du er ferdig og ikke ligger der, hulkende på badet lenger så skal du jo ut der... Men hvordan takler du å komme ut der? Du må tilvennes, klare å prate med mennesker, jobbe mot et mål. Jeg har brukt så mange år og jeg er fortsatt så vanvittig langt unna målstreken at det er bare megateit. Og når du ikke ligger der, hulkende, som en unge lengre så skal du lissom stable deg på beina og det er bare dritt det også. Åja, sa hun det? Faen, hun mente kanskje det ja. Ja, ja, det var ganske ikke så bra sagt av meg. Dumt, dumt, dumt. Tragisk, tragisk, tragisk. 

Men ja, jeg skjønner godt hva du sier. Når jeg leser det du skriver så tenker jeg tilbake på 2012. Man hulker, så kommer herr angst fordi at man er overtrøtt og at man egentlig burde sove, men kroppen reagerer på all hulkingen. Så baller det bare på seg i en sånn forbanna ond sirkel fra helvete. Ditten og datten. Jeg har nærmest kollapset av utmattelse selv og måtte dra meg opp for å levere et barn i barnehagen fordi det var det beste, det aller best.  

Endret 5. april 2018 av SesameStreet

[Elán]

12 timer siden, SesameStreet skrev:

Ja, men ikke bare stjeler den så mye av det, men den stjeler noe innenfra deg. Alt som du taklet før, er vanskelig. Alt som du klarte før, føles uoppnåelig. Og det får du dårlig samvittighet for. Du veit jo at du klarer bedre, men du klarer ikke bedre. Alt dette, når du er ferdig og ikke ligger der, hulkende på badet lenger så skal du jo ut der... Men hvordan takler du å komme ut der? Du må tilvennes, klare å prate med mennesker, jobbe mot et mål. Jeg har brukt så mange år og jeg er fortsatt så vanvittig langt unna målstreken at det er bare megateit. Og når du ikke ligger der, hulkende, som en unge lengre så skal du lissom stable deg på beina og det er bare dritt det også. Åja, sa hun det? Faen, hun mente kanskje det ja. Ja, ja, det var ganske ikke så bra sagt av meg. Dumt, dumt, dumt. Tragisk, tragisk, tragisk. 

Men ja, jeg skjønner godt hva du sier. Når jeg leser det du skriver så tenker jeg tilbake på 2012. Man hulker, så kommer herr angst fordi at man er overtrøtt og at man egentlig burde sove, men kroppen reagerer på all hulkingen. Så baller det bare på seg i en sånn forbanna ond sirkel fra helvete. Ditten og datten. Jeg har nærmest kollapset av utmattelse selv og måtte dra meg opp for å levere et barn i barnehagen fordi det var det beste, det aller best.  

Ja, nemlig. Klarer ingenting, orker ingenting. Tanken på å snakke med andre mennesker? Nei, det gidder jeg ikke. Og så kommer det en dag du MÅ gjøre det og da kommer angsten enda sterkere tilbake fordi du har gitt han viljen sin ved å ikke gjøre noe de påfølgende dagene etter et angstanfall.

Vet du, det er akkurat sånn jeg har det nå... Jeg er så lei!

[SesameStreet]

6 timer siden, Elán skrev:

Ja, nemlig. Klarer ingenting, orker ingenting. Tanken på å snakke med andre mennesker? Nei, det gidder jeg ikke. Og så kommer det en dag du MÅ gjøre det og da kommer angsten enda sterkere tilbake fordi du har gitt han viljen sin ved å ikke gjøre noe de påfølgende dagene etter et angstanfall.

Vet du, det er akkurat sånn jeg har det nå... Jeg er så lei!

Bare gled deg til du får skolebarn! Jeg har en sånn sosial unge som elsker å være sammen med andre mennesker og får helt krampe av en rolig dag hjemme. Skal leke med noen, spille fotball, skravle, spill et eller annet tv-spill. Føler jeg presser meg på andre sin atmosfære når jeg forsøker å arrangere avtaler. I tillegg, så er vennekretsen på et høyere antall enn jeg har fingre så jeg er nødt til å snakke med mennesker, maaaange foreldre. Nå sitter hendene mine og rister nettopp av den grunnen! Må man så må man, men akkurat nå så ser jeg frem til de kan ordne dette selv! 

Endret 6. april 2018 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Jeg tar denne som anonym. Selv om jeg har skrevet litt om sånne ting med bruker så føles dette mer personlig og jeg vet at jeg sikkert kommer til å slette det hvis jeg kan.

Jeg har dystimi og derfor sliter jeg endel med å føle meg glad. Samtidig er jeg så vant til det at det føles normalt for meg. Det er bare sånn jeg er, og jeg har ikke lyst til å begynne på noen piller. Hvis det er kronisk så blir jeg vel ikke kvitt det uansett(?), og jeg er redd for bivirkninger.

Jeg har sosial angst i tillegg, og den har påvirket livet mitt ganske mye. Jeg pleide å isolere meg så mye at jeg bare ble sykere, og veldig deprimert. Så har jeg klart å karre meg tilbake på et vis da.

Det er så utrolig vanskelig til tider. Jeg prøver og prøver, men føler ikke alltid som jeg får det til. Jeg har ofte lyst til å gi opp, og bare isolere meg igjen. Føler ikke at jeg passer inn noe sted egentlig. Jeg klarer ikke å bli avslappet rundt andre, og sliter veldig med øyekontakt. Unngår ofte andre som jeg vet hvem er og holder meg i bakgrunnen. Jeg sliter med å tro på at folk ønsker å bli kjent og ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg føler meg fortsatt ofte verdiløs, men jeg jobber jo med å endre dette. Bare føles som det er så utrolig vanskelig.

Jeg går til psykolog, og nå har vi begynt å jobbe med ting som ligger i fortiden. Jeg håper at det kan hjelpe på, for jeg har jobbet masse med det uten at det jeg har gjort har hjulpet så veldig. Noen endringer ser jeg, men fortsatt er det som om det er noe som hindrer meg i gå videre. Kanskje er dette bare tull, men jeg ønsker å prøve og komme meg videre.

Alt dette gjør meg deprimert, og spesielt i det siste har jeg følt på den og egentlig tenker jeg at jeg burde være glad eller gladere i det minste. Jeg har vært mer sosial, og hatt noen fine opplevelser. Men samtidig så kommer depresjonen sigende. Dette er rart på en måte synes, for når jeg ikke var sosial og hadde null venner så følte jeg ikke på depresjonen sånn, men kanskje det bare var sånn at jeg var så vant til å ha det sånn at jeg ikke la merke til det. Jeg var veldig glad først når jeg begynte å være sosial, men så har jeg bare blitt mer og mer deprimert.

Anonymkode: bbc79...8bc

[SesameStreet]

Jeg føler meg som en... dust! Jeg bytter på å glise fordi at jeg prøver å ta tak i ting og ikke utsetter det for så å kritisere meg selv for alt det rare som ramler ut av munnen min. Sistnevnte gir meg SKIKKELIG angst! 

[Elán]

Helvete... har omtrent ikke kommet noe sted med pakkingen. Vel... både ja og nei. Fant mye vondt fra fortid. Finner gamle babygreier som jenta brukte da hun var nyfødt. Begynte å grine fordi jeg vet jeg aldri vil kunne få flere barn igjen. Å være mamma er det eneste jeg er. Jeg er ingenting annet. Og jeg egner meg ikke som mamma engang.

Jeg fant brev fra min beste venninne fra 6 år siden. Hun skrev brev til bursdagen min. Og snart har jeg bursdag igjen. Det er sårt i år. Jeg blir sittende alene på min bursdag. Ingen rundt meg. Og min beste venninne vil ikke engang snakke med meg lengre, så jeg har vel ingen venner.

Og så fant jeg da bilder fra begravelsen til en person som har betydd alt for meg i oppveksten min fram til hun døde. Jeg vil ha de bildene selv om det er vondt...

Flytter mandag. Helvete! Faen! I morgen SKAL jeg pakke mer selv om jeg kanskje nesten er ferdig. Samtidig er jeg langt fra ferdig. Det meste er jo da klær, baderomsartikler, hygieneartikler og noe kjøkkenartikler...

[dillyduzit]

“Masks are wonderfully paradoxical in this way: while they may hide the physical reality, they can show us how a person wants to be seen” Joanna Scott

[AnonymBruker]

Får ofte en intens følelse av håpløshet, helt utav det blå. Tankene raser. Vil aldri få det og det. Aldri oppleve det og det. Jeg vil lide meg igjennom livet. Har kastet bort så mange år på et tynt håp. Latterlig tynt, nesten en løgn. Ordene "Jeg har et håp" er en gedigen løgn, fordi det er bare ord og ingen følelse. Ord jeg har ventet på skal bli til følelser. Kanskje en dag, men mest sannsynligvis ikke. 
Denne følelsen av håpløshet slår meg rett ned. Et gedigent sug i magen, som lyn fra klar himmel. En lammende, skremmende, sterk og mørk følelse. Følelsen er ofte så sterk, at suget og panikken raskt endrer seg til nummehet, kald, fjern, følelsesløs. Det blir for mye for kroppen og hode å takle, så det slår seg av. Den følelsen skremmer meg. Fordi før var det bare vondt og skremmende, men jeg ordet "håp" betydde noe, et mål, en mening. Nå er håp en løgn, noe som aldri vil bli til en følelse, for alltid en løgn. Og det skremmer meg. For uten håp, hva har man da?

9 dager, 1 time og 26 minutter ble raskt til 0 dager, 0 timer og 0 minutter.

Anonymkode: 02b68...f39

[Hjertesukk]

Jeg har nådd bunnen og det er nærmest uutholdelig. 

[Gjest Daryl Dixon]

Tanker flyr ut og inn, frem og tilbake, tanker jeg ikke har lov å skrive om, og så helt latterlige og overfladiske tanker. Prøver å distrahere meg, men klarer kun å fokusere og holde konsentrasjonen i kort tid. Det virker så meningsløst å holde fokus, alt mislykkes. I dag sa noen at det kun var svake menn som ble deprimerte. Takk for den, det hjalp veldig. Skikkelig low point.