Den store depresjonstråden

[Elán]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har det skjedd noe spesielt siden du har det sånn du har det nå? Hvordan gikk det på festen i helgen? 

Hva ville du sagt til en venninne i din situasjon? Jeg vet at du ikke føler at du er verdt det samme som en venninne, men noen ganger må vi likevel prøve å snakke til oss selv som mennesker som er verdt noe. Du fortjener ikke all denne nedrakkingen som kommer fra deg selv. Du har internalisert stemmer fra fortiden, fra mennesker som har behandlet deg dårlig, men per nå er det du som behandler deg selv dårlig, og det er ikke greit at du snakker sånn til deg selv. Det må gjøre veldig vondt å bli snakket til sånn du snakker til deg selv.  

Anonymkode: 849b0...1ef

Festen er om nesten to uker. Har ikke skjedd noe, annet enn at jeg så meg i speilet som fikk meg til å innse hvor fæl jeg er. Kan ikke gjøre noe med utseendet mitt som vil gjøre det bedre. 

Vanskelig å forestille meg hva jeg ville sagt til en eventuell venninne da jeg ikke har noen venninner. Jeg orker ikke lyve for meg selv og si hvor fantastisk jeg er, for jeg er ikke fantastisk. Jeg er stygg, feit, står fast i livet uten noe håp eller ønsker om en framtid. Jeg blir deprimert av tanken på å våkne til enda en ny dag og ingenting gir glede. Har ikke kjent på geniun glede på mange år. Er så møkk lei hele det jævla livet! 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Elán skrev:

 

Festen er om nesten to uker. Har ikke skjedd noe, annet enn at jeg så meg i speilet som fikk meg til å innse hvor fæl jeg er. Kan ikke gjøre noe med utseendet mitt som vil gjøre det bedre. 

Vanskelig å forestille meg hva jeg ville sagt til en eventuell venninne da jeg ikke har noen venninner. Jeg orker ikke lyve for meg selv og si hvor fantastisk jeg er, for jeg er ikke fantastisk. Jeg er stygg, feit, står fast i livet uten noe håp eller ønsker om en framtid. Jeg blir deprimert av tanken på å våkne til enda en ny dag og ingenting gir glede. Har ikke kjent på geniun glede på mange år. Er så møkk lei hele det jævla livet! 

Jeg skjønner godt at du er møkklei, det er jo en sunn følelse. Å være møkklei av å ha det helt jævlig kan være motivasjon for å fortsette å jobbe mot å få det bedre. Hadde du ikke vært møkklei av å være deptimert i mange år ville det nok vært noe galt med deg. 

Jeg er feit også, veier 112 kg, men jeg nekter å tro du ville rakket så ned på meg for det? Utseendet vårt kan vi ikke gjøre noe med, annet enn å bli frisk og sunn for da ser man faktisk bedre ut. Men utseendet påvirker ikke vår verdi. Uavhengig av om du er like stygg som hufsa og veier 140 kg så gjør det deg ikke fæl. Og jeg veit at ordene mine nå er som musepiss i havet, og nok ikke når frem. Poenget mitt er vel bare å prøve å gi deg litt antydning til lysglimt i dette rasshøllivet, for selv om du ikke kjenner håp eller tror på håp så finnes det håp. Også for deg. Det kommer til å komme en dag der det er uforståelig å tenke på hvor lavt du var nå. Der det kjennes som noe du har sett på tv fordi det virker uvirkelig at du kan ha hatt det sånn. Det finnes håp for å få det bedre. Men du må fortsette å jobbe. Det er steintøft og du har allerede holdt ut så mye, men det er den eneste veien, gjennom. Jeg heier på deg, og jeg holder fast i håpet ditt selv om du ikke ser det selv. 

Får du skikkelig behandling? Jeg gikk med depresjonen i 5 år før jeg fikk god nok behandling som hjalp, og jeg skulle så ønske jeg hadde fått den før. For på det tidspunktet tok det da flere år i terapi før jeg begynte å se de minste endringene. Og nå etter 5 år med samme gode terapeut er livet et helt annet selv om jeg tidvis kjenner meg deprimert. Først i år har vi klart å begynne å jobbe med å bearbeide traumene, og å slippe til følelsene. Jeg tror å undertrykke følelsene er rot til mye psykisk lidelse. Men samtidig når man opplever SÅ mye vondt hvordan skal man som barn ikke begynne å undertrykke dem? Så da blir man etter hvert deprimert for et liv uten følelser wr meningsløst og selvmordstanker er nesten kun forståelig. Men det er mulig å lære seg et godt forhold til følelsene som voksen. God behandling og en god terapeut er alfa og omega for å klare å hjelpe seg selv,  og det fortjener du!!! 

Anonymkode: 849b0...1ef

[Perelandra]

Tråden er ryddet for selvmordstanker og tanker om selvskading. 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod. 

[Elán]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg skjønner godt at du er møkklei, det er jo en sunn følelse. Å være møkklei av å ha det helt jævlig kan være motivasjon for å fortsette å jobbe mot å få det bedre. Hadde du ikke vært møkklei av å være deptimert i mange år ville det nok vært noe galt med deg. 

Jeg er feit også, veier 112 kg, men jeg nekter å tro du ville rakket så ned på meg for det? Utseendet vårt kan vi ikke gjøre noe med, annet enn å bli frisk og sunn for da ser man faktisk bedre ut. Men utseendet påvirker ikke vår verdi. Uavhengig av om du er like stygg som hufsa og veier 140 kg så gjør det deg ikke fæl. Og jeg veit at ordene mine nå er som musepiss i havet, og nok ikke når frem. Poenget mitt er vel bare å prøve å gi deg litt antydning til lysglimt i dette rasshøllivet, for selv om du ikke kjenner håp eller tror på håp så finnes det håp. Også for deg. Det kommer til å komme en dag der det er uforståelig å tenke på hvor lavt du var nå. Der det kjennes som noe du har sett på tv fordi det virker uvirkelig at du kan ha hatt det sånn. Det finnes håp for å få det bedre. Men du må fortsette å jobbe. Det er steintøft og du har allerede holdt ut så mye, men det er den eneste veien, gjennom. Jeg heier på deg, og jeg holder fast i håpet ditt selv om du ikke ser det selv. 

Får du skikkelig behandling? Jeg gikk med depresjonen i 5 år før jeg fikk god nok behandling som hjalp, og jeg skulle så ønske jeg hadde fått den før. For på det tidspunktet tok det da flere år i terapi før jeg begynte å se de minste endringene. Og nå etter 5 år med samme gode terapeut er livet et helt annet selv om jeg tidvis kjenner meg deprimert. Først i år har vi klart å begynne å jobbe med å bearbeide traumene, og å slippe til følelsene. Jeg tror å undertrykke følelsene er rot til mye psykisk lidelse. Men samtidig når man opplever SÅ mye vondt hvordan skal man som barn ikke begynne å undertrykke dem? Så da blir man etter hvert deprimert for et liv uten følelser wr meningsløst og selvmordstanker er nesten kun forståelig. Men det er mulig å lære seg et godt forhold til følelsene som voksen. God behandling og en god terapeut er alfa og omega for å klare å hjelpe seg selv,  og det fortjener du!!! 

Anonymkode: 849b0...1ef

Takk for mange gode ord. Sliter fælt med å ta det til meg, dessverre. Særlig nå som alt er bekmørkt. 

Vet ikke om jeg får skikkelig behandling. Vet i grunn ikke hva som er bra behandling. Går to ganger i uken til to forskjellige behandlere, en gang til en behandler som bruker tegning som en del av behandlingen. Jeg er liker å tegne, men jeg klarer ikke slippe meg løs når noen ser på og skal "tyde" hva tegningene betyr. Jeg er perfeksjonist og tegner kun med blyant fordi det går an å viske ut, men jeg får ikke til å tegne med oljekritt som jeg blir bedt om. Jeg blir egentlig dårligere av det fordi jeg blir nedfor fordi jeg tegner så fælt. Behandlingen går lite ut på å snakke, noe som jeg føler funker for meg.

Når jeg snakker med fastlegen min og behandler nummer to, så føler jeg meg noen ganger lettere. Behandler nummer to hjelper meg med praktiske utfordringer som møter med NAV eller søknadsskjemaer til diverse instanser eller går sammen med meg på butikken/kafé eller generelt sliter med å komme meg ut pga angst.

_________________________________

Min lillesøster har bursdag i helgen. Synes det er rart jeg ikke har hørt noe fra faren min om det. Jeg VET det skal være bursdagsfeiring for de voksne i familien, men jeg føler meg ekskludert. Til og med min jevnaldrende kusine har blitt invitert, men ikke jeg. Hver gang det er noe familiesamling, blir ikke jeg invitert. Passer ikke inn noen steder. Ikke engang i familien. Jeg er det sorte får. Jeg kan selvfølgelig tenke på en annen måte; familien forventer jeg skal komme fordi de vet at jeg vet min søster har bursdag. Problemet er at jeg aldri får invitasjon til noe.

Da jeg var barn hadde familien en tradisjon om å dra til besteforeldrene mine til jul å pynte juletreet, spise julegrøt osv, men jeg var ekskludert. Alle mine 4 søskenbarn dro dit, men ikke jeg fordi jeg ikke var invitert. Det samme med familiemiddagen andre juledag. Eller nyttårsmiddagen. Eller bursdagsfeiringer. Det hadde vært hyggelig å bli husket på. At de tenker på meg. Ønsker meg der. Slik det er nå føler jeg at jeg trenger meg på.

[dillyduzit]

Jeg satte meg ned for å skrive en liste over hva jeg er flink til, og hva jeg er mindre flink til. Realiteten slo meg hardt i trynet, men på en måte visste det jeg også. Hvordan skal man føle seg når man ikke er flink til noe? Jeg er rett og slett udugelig. 

Jeg sa for 5 år siden at jeg aldri ville bli 25, 3 mnd igjen før jeg er 26 og jeg merker nå hvor sliten jeg er. Hver dag er en ny prøvelse og jeg blir bare mer og mer sliten. Jeg merker også hvor stort irrritasjonsmoment jeg er for de rundt meg, de blir aldri fornøyde og vil nok heller aldri bli det. Jeg prøver å puste dypere for hver dag, se om det finnes noe livsgnist igjen men det er relativt tomt. 

"Sorry, litt sliten i dag hehe" sa jeg når jeg ikke fikk med meg spørsmålet for 3. gang. Har du også jobbet i dag spurte hun. Nei sa jeg, kjørt fra Oslo sa jeg - en ren løgn. Jeg hadde kjørt i en time. Sliten av livet, sliten av den daglige kampen, sliten av å aldri være god nok. Høyt fungerende depresjon ble satt som diagnose for et par år siden, ingen fare for selvmord. 

Jeg har bare ikke lyst til å føle noe mer, det føles nesten ut som jeg er klar for å kaste inn håndklæt. Tankene har vært tilstedet litt for ofte enn det jeg vil innrømme. Jeg vet ikke om jeg klarer dette noe mer. Energien til å ta opp kampen er borte. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker dette livet noe mer. 

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av å leve i et utseendefiksert samfunn. Som en stygg jente er det vanskelig og i det hele tatt komme seg ut døra og møte verden. 

Anonymkode: 6780c...137

[AnonymBruker]

For 6 år siden så gikk jeg VGS med en klasse jeg trivdes i. Hadde god tone med alle, ingen mobbing, ingen utestengelse. Beste miljøet jeg har opplevd på skolen. Hadde god tone med gruppen av de "kule guttene", de alle var forelsket i. Satt med dem hver dag, snakket med alle, møttes på fest, ingen problemer. 

Idag oppdaget jeg noe som gjorde meg kvalm. Han ene har ei mappe på facebook med bilder fra dette året. Der er det flere bilder av notater, lapper og tavle hvor det står ting som "Jeg liker en kuk i rumpa - sara", "Jeg elsker Rune (en som hadde en hjerneskade og var "spesiell") og "Morten er deilig og jeg vil suge han - Sara" (Morten var en av de kule) hvor han da skreiv under på samme lapp "ÆSJ ALDRI! - Morten". Og flere slike "Sara liker den og den" også spyfjes, "æsj", "kvalmende" osv svar fra den det gjelder. Det er ingenting kommentarer på bildene på facebook, de ble lagt ut for 5 år siden. De andre i guttegjengen har blitt tagget og alle har bare likt bildene. Alle kommentarene står på selve lappen eller tavlen, skrevet med tusj og ikke i kommentarfeltet.

Vet ikke helt hvordan jeg skal føle akkurat nå. Er det en tull? Mener de det seriøst? Tårene bare triller, føler meg som dritt! Tankene raser i hodet mitt. Prøver å tenke tilbake til den tiden ,for å se om jeg finner hint om ting de har sagt eller gjort som jeg misforsto den gang. At de gjorde narr av meg, eller ga meg stygge blikk som jeg ikke så. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

Det er så jævla mye press på at jeg skal bli bedre. At jeg skal ta høyere utdanning og gjøre noe med livet. Få meg jobb, bidra i samfunnet, men jeg makter ikke. Jeg frykter at jeg ikke vil bli frisk det neste året og at jeg skal la meg presse til å si at "nå har jeg det bra og jeg skal komme meg i arbeid", men realiteten er at jeg ikke er frisk, og om jeg ikke klarer å ta vare på meg selv eller barnet mitt, hvordan skal jeg klare å komme meg i arbeid som er enda en stressfaktor? Uansett, dette presset om å bli frisk stresser meg og jeg synker enda mer sammen.

Jeg sammenligner meg for mye med andre jevnaldrede. Min kusine har mastergrad, min gamle venninne hang etter et år på VGS, men har nå bachelor-grad, skal ta master og etterhvert doktorgrad i sitt felt. Andre har reist, noen til Afrika for å gjøre frivillighetsarbeid, noen til Bali, noen har reist i Europa for å være bartendere. De har gode jobber, de har levd livet og er nå både klar for ekteskap og barn. Her sitter jeg. Siste halvdelen av 20-årene og hva har jeg gjort? Ikke en dritt, jeg har lagt på meg 60-70 kg siden VGS, jeg har kun hatt deltidsstillinger i butikk og som renholder, jeg hoppa av to utdannelser jeg har begynt på og ser ikke en framtid hvor jeg utøver noe som helst.

Min far er SÅ stolt over min søster som kun får 6-ere på ungdomsskolen, mens jeg var heldig som fikk 4-ere, men lå stort sett på 2-ere og 3-ere. Jeg er selvfølgelig glad på min søsters vegne, men jeg kjenner misunnelsen på anerkjennelsen hun får kontra den jeg fikk da jeg gikk på ungdomsskolen - altså ingen. Min mor kastet meg ut hjemmefra, men gjenopprettet kontakt 3 år senere. På min 16-årsdag hadde jeg blitt banka opp av 13-åringer og skulket resten av dagen. Kom hjem gråtende og min mor sa altså at jeg ba om å bli mobbet for å være annerledes.

Trengte å få ut litt damp som har ligget i topplokket i flere dager...

Nå skal jeg være "snill" med meg selv, tenne stearinlys, se på film og skrive i dagboka. Den tar jeg alltid med meg til behandler nummer to. Hun er den eneste som får lov å lese om mitt jævla liv. Om det jeg lever er det man kan kalle et liv...

[AnonymBruker]

23 timer siden, dillyduzit skrev:

 

Jeg satte meg ned for å skrive en liste over hva jeg er flink til, og hva jeg er mindre flink til. Realiteten slo meg hardt i trynet, men på en måte visste det jeg også. Hvordan skal man føle seg når man ikke er flink til noe? Jeg er rett og slett udugelig. 

Jeg sa for 5 år siden at jeg aldri ville bli 25, 3 mnd igjen før jeg er 26 og jeg merker nå hvor sliten jeg er. Hver dag er en ny prøvelse og jeg blir bare mer og mer sliten. Jeg merker også hvor stort irrritasjonsmoment jeg er for de rundt meg, de blir aldri fornøyde og vil nok heller aldri bli det. Jeg prøver å puste dypere for hver dag, se om det finnes noe livsgnist igjen men det er relativt tomt. 

"Sorry, litt sliten i dag hehe" sa jeg når jeg ikke fikk med meg spørsmålet for 3. gang. Har du også jobbet i dag spurte hun. Nei sa jeg, kjørt fra Oslo sa jeg - en ren løgn. Jeg hadde kjørt i en time. Sliten av livet, sliten av den daglige kampen, sliten av å aldri være god nok. Høyt fungerende depresjon ble satt som diagnose for et par år siden, ingen fare for selvmord. 

Jeg har bare ikke lyst til å føle noe mer, det føles nesten ut som jeg er klar for å kaste inn håndklæt. Tankene har vært tilstedet litt for ofte enn det jeg vil innrømme. Jeg vet ikke om jeg klarer dette noe mer. Energien til å ta opp kampen er borte. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker dette livet noe mer. 

Gir deg en klem.

Anonymkode: c418c...6f6

[AnonymBruker]

På 11.10.2018 den 15.13, Elán skrev:

 

Takk for mange gode ord. Sliter fælt med å ta det til meg, dessverre. Særlig nå som alt er bekmørkt. 

Vet ikke om jeg får skikkelig behandling. Vet i grunn ikke hva som er bra behandling. Går to ganger i uken til to forskjellige behandlere, en gang til en behandler som bruker tegning som en del av behandlingen. Jeg er liker å tegne, men jeg klarer ikke slippe meg løs når noen ser på og skal "tyde" hva tegningene betyr. Jeg er perfeksjonist og tegner kun med blyant fordi det går an å viske ut, men jeg får ikke til å tegne med oljekritt som jeg blir bedt om. Jeg blir egentlig dårligere av det fordi jeg blir nedfor fordi jeg tegner så fælt. Behandlingen går lite ut på å snakke, noe som jeg føler funker for meg.

Når jeg snakker med fastlegen min og behandler nummer to, så føler jeg meg noen ganger lettere. Behandler nummer to hjelper meg med praktiske utfordringer som møter med NAV eller søknadsskjemaer til diverse instanser eller går sammen med meg på butikken/kafé eller generelt sliter med å komme meg ut pga angst.

_________________________________

Min lillesøster har bursdag i helgen. Synes det er rart jeg ikke har hørt noe fra faren min om det. Jeg VET det skal være bursdagsfeiring for de voksne i familien, men jeg føler meg ekskludert. Til og med min jevnaldrende kusine har blitt invitert, men ikke jeg. Hver gang det er noe familiesamling, blir ikke jeg invitert. Passer ikke inn noen steder. Ikke engang i familien. Jeg er det sorte får. Jeg kan selvfølgelig tenke på en annen måte; familien forventer jeg skal komme fordi de vet at jeg vet min søster har bursdag. Problemet er at jeg aldri får invitasjon til noe.

Da jeg var barn hadde familien en tradisjon om å dra til besteforeldrene mine til jul å pynte juletreet, spise julegrøt osv, men jeg var ekskludert. Alle mine 4 søskenbarn dro dit, men ikke jeg fordi jeg ikke var invitert. Det samme med familiemiddagen andre juledag. Eller nyttårsmiddagen. Eller bursdagsfeiringer. Det hadde vært hyggelig å bli husket på. At de tenker på meg. Ønsker meg der. Slik det er nå føler jeg at jeg trenger meg på.

Hva slags behandling er det du får fra? Er det dps eller privat psykolog?

Anonymkode: 611ff...366

[Elán]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hva slags behandling er det du får fra? Er det dps eller privat psykolog?

Anonymkode: 611ff...366

En sykepleier på det lokale sykehuset. Har ikke DPS i nærheten eller privat psykolog. 

[Elán]

Jeg avskyr meg selv så intenst. Jeg var flink i fjor, gikk ned 10 kg på et halvt år. Nå har jeg gått opp 20. Gikk en tur ute på byen i dag, trenger nye klær. Jeg ser på klærne og da setter panikken i gang. Selv i "storavdelingen" finner jeg noe. Greit de har klær, men jeg skal føle meg vel i disse klærne. Mange av de klærne, jakke blant annet, fikk meg til å føle meg som en blåhval. Jeg vil ha noe som er får meg til å se MINDRE ut, ikke større.

Så neste helg er det fest. Jeg gruer meg som faen. Håper kostymet mitt passer. Hvis ikke får jeg surre masseplastfolie og tape magen min så jeg kommer inn i kostymet. Jeg skal begynne å gå, men for at jeg skal klare å gå, må jeg ha klær jeg tør å vise meg offentlig i. Samt at jeg trenger sko. Sko koster en formue. Jeg har ikke en formue. Jeg har 500 kr jeg kan bruke på sko. 

Håper neste måned at økonomien min begynner å stabilisere seg, for jeg trenger virkelig å komme meg på treningssenter igjen...

[Gjest supernova_87]

47 minutter siden, Elán skrev:

 

Jeg avskyr meg selv så intenst. Jeg var flink i fjor, gikk ned 10 kg på et halvt år. Nå har jeg gått opp 20. Gikk en tur ute på byen i dag, trenger nye klær. Jeg ser på klærne og da setter panikken i gang. Selv i "storavdelingen" finner jeg noe. Greit de har klær, men jeg skal føle meg vel i disse klærne. Mange av de klærne, jakke blant annet, fikk meg til å føle meg som en blåhval. Jeg vil ha noe som er får meg til å se MINDRE ut, ikke større.

Så neste helg er det fest. Jeg gruer meg som faen. Håper kostymet mitt passer. Hvis ikke får jeg surre masseplastfolie og tape magen min så jeg kommer inn i kostymet. Jeg skal begynne å gå, men for at jeg skal klare å gå, må jeg ha klær jeg tør å vise meg offentlig i. Samt at jeg trenger sko. Sko koster en formue. Jeg har ikke en formue. Jeg har 500 kr jeg kan bruke på sko. 

Håper neste måned at økonomien min begynner å stabilisere seg, for jeg trenger virkelig å komme meg på treningssenter igjen...

Treningssenter er skikkelig dyrt. Men som du også sier, det hjelper å gå. Kanskje du finner noen sko på halv pris, eller har noe sånt systembolag eller noe som selger ut billigere. Og så er det jo lurere å jobbe med å ikke gå mer opp og å være aktiv heller enn å satse alt på kjempemye trening for det sier de jo ikke varer i lengden. Selv har jeg hatt en elendig periode og gått rett tilbake til trøstespisingen, og gått opp MYE de siste to månedene, kanskje vi skal jobbe med det sammen? Holde oss stabilt eller gå ned noen få kilo frem til desember eller jul elns f.eks. Jeg har i alle fall tatt et råd jeg fant i en eller annen artikkel om bare å ta på meg turklærne fast noen dager i uken på ettermiddagen/kvelden, gå ut og gå i fem minutter og så ta det derfra. Oftest blir det jo da en god tur, og til og med jogging. Dette klarer en jo å holde ved like. Selvsagt er det kjipt å tenke tilbake på da jeg trente styrke fast to ganger i uka, og jogget flere ganger i uka/gikk en del i fjellet, men det handler vel om å anerkjenne at psykiske belastninger dessverre påvirker inn på livet ens. I stedet for å klandre seg selv hele tiden. Og psykisk uhelse er en skikkelig belasting på livsstilen, æsj! 

Det jeg gjorde da jeg gikk ned mye i vekt i fjor, som jeg vil finne tilbake til nå, var å gjøre det med omtanke og omsorg og ikke selvforakt. At jeg gjorde det for å være god mot meg selv og glad i meg selv og ikke fordi "jeg er ekkel og alle dømmer meg". Jeg gjorde det fordi jeg fortjener en sunn og frisk kropp, og en god psyke og helse i fremtiden. Å jobbe med trøstespisingen og behandle meg som om jeg trodde (for jeg gjorde ikke det før litt etter litt når jeg nettopp jobbet med dette) at jeg var verdt mer og fortjente å ikke skade meg selv med mat (og annet), det er noe av det beste jeg har gjort for den psykiske helsa mi. Det hjalp meg med vekta og den fysiske helsa, men også med psyken og den enormt lave selvfølelsen, som igjen påvirker symptomene. 

[BerntHulken]

.

Endret 29. oktober 2018 av æøå*

[Elán]

På 20.10.2018 den 14.44, Rainstorm skrev:

 

Treningssenter er skikkelig dyrt. Men som du også sier, det hjelper å gå. Kanskje du finner noen sko på halv pris, eller har noe sånt systembolag eller noe som selger ut billigere. Og så er det jo lurere å jobbe med å ikke gå mer opp og å være aktiv heller enn å satse alt på kjempemye trening for det sier de jo ikke varer i lengden. Selv har jeg hatt en elendig periode og gått rett tilbake til trøstespisingen, og gått opp MYE de siste to månedene, kanskje vi skal jobbe med det sammen? Holde oss stabilt eller gå ned noen få kilo frem til desember eller jul elns f.eks. Jeg har i alle fall tatt et råd jeg fant i en eller annen artikkel om bare å ta på meg turklærne fast noen dager i uken på ettermiddagen/kvelden, gå ut og gå i fem minutter og så ta det derfra. Oftest blir det jo da en god tur, og til og med jogging. Dette klarer en jo å holde ved like. Selvsagt er det kjipt å tenke tilbake på da jeg trente styrke fast to ganger i uka, og jogget flere ganger i uka/gikk en del i fjellet, men det handler vel om å anerkjenne at psykiske belastninger dessverre påvirker inn på livet ens. I stedet for å klandre seg selv hele tiden. Og psykisk uhelse er en skikkelig belasting på livsstilen, æsj! 

Det jeg gjorde da jeg gikk ned mye i vekt i fjor, som jeg vil finne tilbake til nå, var å gjøre det med omtanke og omsorg og ikke selvforakt. At jeg gjorde det for å være god mot meg selv og glad i meg selv og ikke fordi "jeg er ekkel og alle dømmer meg". Jeg gjorde det fordi jeg fortjener en sunn og frisk kropp, og en god psyke og helse i fremtiden. Å jobbe med trøstespisingen og behandle meg som om jeg trodde (for jeg gjorde ikke det før litt etter litt når jeg nettopp jobbet med dette) at jeg var verdt mer og fortjente å ikke skade meg selv med mat (og annet), det er noe av det beste jeg har gjort for den psykiske helsa mi. Det hjalp meg med vekta og den fysiske helsa, men også med psyken og den enormt lave selvfølelsen, som igjen påvirker symptomene. 

Så god du er. Skal forsøke å gå. Om så noen få minutter om dagen, men først må jeg få meg jakke og gode sko... Hjelper lite å gå ute i hettegenser som ikke går an å lukke når det nærmer seg minusgrader og høststormen har satt i gang... 

_______________

I dag sliter jeg noe jævlig. Jeg er trøtt og i morgen er det møte med NAV. Faen altså. Gruer meg. Sannsynligvis ber de meg å kvitte meg med bilen, men det blir ikke aktuelt. Da sulter jeg meg heller. 

Behandleren min (1) presser meg ut i jobb. Dette fører til angst og tyngre depresjon. Det hjelper ikke akkurat på det faktum at jeg i utgangspunktet føler jeg mangler kjemi med henne, men så møtes jeg med manglende forståelse og empati. Bare tanken gir meg pustebesvær og tårene spretter. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å ha det som nå, for jeg føler ingen glede inni meg. Angsten og det depressive med alle vonde følelser har liksom forduftet. Det samme gjorde gleden og de små stikkene av motivasjon og lengsel og håp. Mat, søvn, mosjon - jeg gjør alt "riktig". Allikvel er det denne tilstanden jeg har havnet i. Hvorfor det? Dette er nytt for meg.

Næring, søvn og den fysiske helsa er viktig. Få orden på den, tenkte jeg, så vil ting bli bedre. Men nå er jeg her uten at ting føles bedre på den måten jeg hadde håpet. Det er gått et par måneder. Vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg går ut, ordner ting, er ikke redd, ingen katastrofetanker lenger. Det er nå jeg hadde hatt sjansen til å ta steget videre, men uten en spesifikk og målrettet motivasjon og uten å føle glede så vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er som om jeg har mistet evner og ambisjoner jeg ikke engang hadde, sånn føles det.

Nå er jeg redd for at slik jeg føler meg nå er sånn det skal være, at jeg bare har glemt det eller ikke vent meg til det enda. For hvordan kan jeg gå fra angst og være nede, ensom og desperat, nærmest, til å ikke ha angst, ha en sunn livsstil... og så føle meg alt i alt dårligere enn før?

Anonymkode: 4291a...c4c

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var blitt bedre. Det siste halvåret har jeg hatt det skikkelig bra med meg selv. 

Så krøp mørket på og oktober har vært som å møte en gammel vegg. Jeg er ikke bedre. Alt er som før. 

Det er ingen grunn til at jeg skal føle meg så nedfor. Jeg har alt på stell. Jeg våkner og har lyst til å dø. Trangen til å kutte meg selv og selvmordstankene for å slippe surrer plutselig rundt i hodet - som en gammel bekjent som bare "Hei, du din idiot - du trodde vel ikke på alvor at du var kvitt meg? Glemt det. Her er jeg!" 

Jeg vet det er en slags vinterdepresjon som rammer meg. Men jeg føler meg så maktesløs. Alt jeg burde gjøre for å føle meg bedre virker bare så latterlig tungt og teit. Og jeg blir så jævla sinne på meg selv for at jeg ikke fikser det. Jeg burde være smartere, flinkere, bedre på å håndtere det nå. Jeg vet jo. Men jeg greier ikke. Det føles uutholdelig. Som en kvalme som bare blir sterkere og sterkere. Det gjør vondt inni meg.

Jeg har barn. Og det gjør det enda verre. Jeg greier bare ikke å ta meg sammen og være glad. Ikke engang for hens skyld. 

Anonymkode: 36296...d39

[Elán]

Behandler nummer 2 har hjulpet meg med diverse søknader og har fått innvilget en for et medlemsskap på treningssenter. Må skrive treningslogg. Nå må jeg virkelig komme i gang. Ikke bare for å få fasongen min på plass, men også for helsen min. 

[AnonymBruker]

Orker snart ikke noe mer, er så langt nede som jeg kan komme. Greier ikke å finne noe lyspunkt. Jeg vil bare slippe, alt er bare mørkt... 

Anonymkode: 0d656...643

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Orker snart ikke noe mer, er så langt nede som jeg kan komme. Greier ikke å finne noe lyspunkt. Jeg vil bare slippe, alt er bare mørkt... 

Anonymkode: 0d656...643

Hei. Har du noen å snakke med? Psykolog? Lege?

Anonymkode: c418c...6f6