Den store depresjonstråden

[lllll]

På 6.5.2018 den 19.05, Elán skrev:

Jeg velger heller å frigjøre meg totalt fra eksen og leve fattig noen måneder enn å være avhengig av personen som gir meg nervesammenbrudd. Et steg nærmere frihet og med det, forhåpentligvis, lykke.

Hei, trist å lese om hvordan du har det. Jeg føler med deg. Har du venner? Familie? 

[Elán]

24 minutter siden, lllll skrev:

Hei, trist å lese om hvordan du har det. Jeg føler med deg. Har du venner? Familie? 

Hei. Takk. Jeg har lite venner og i familien er det ennå færre som bryr seg.

[lllll]

6 minutter siden, Elán skrev:

Hei. Takk. Jeg har lite venner og i familien er det ennå færre som bryr seg.

Si fra om du trenger noen å snakke med. Eller om du trenger hjelp med tlfsamtaler på de tyngste dagene. Jeg vet hvor tøft dette kan være og jeg hjelper deg gjerne. Klem fra meg❤️

[Skadeskutt]

Jeg vet ikke hva det er, men det kjennes ut som at det er like før jeg eksploderer. Jeg er på brukerstyrt plass nå og jeg frykter at slik jeg har gått de siste ukene, at forsvaret mitt har vært oppe. At jeg ikke har kjent hvordan det egentlig er. Så nå når jeg er på sykehuset og får ro (brukerstyrt plass er bare 5 dager av gangen), så senkes forsvaret og jeg begynner å kjenne mer. Jeg har angst for å kjenne på følelser, så det gjør meg rett og slett urolig.

Også fikk jeg vite at eksen er sluppet ut av varetekt i går. Så nå er jeg livredd for at han skal oppsøk meg igjen. Han er jo rimelig dum hvis han gjør det ettersom har har blitt pågrepet tre ganger hos meg, men frykten er så stor. Nesten så jeg vil ha det overstått. At han bare kan bryte seg inn igjen. Så kan jeg utløse voldsalarmen igjen og han kan bli hentet av politiet og satt i varetekt igjen...

[Skadeskutt]

Og nå dissosierer jeg. Bare for at jeg begynte å tenke på angsten. Faller utenpå meg selv. Det er ekkelt. 

[Elán]

1 time siden, lllll skrev:

Si fra om du trenger noen å snakke med. Eller om du trenger hjelp med tlfsamtaler på de tyngste dagene. Jeg vet hvor tøft dette kan være og jeg hjelper deg gjerne. Klem fra meg❤️

Tusen takk <3 jeg har heldigvis følt meg ganske grei den siste uken med unntak av i går.Jeg klarer meg på et vis, men det er tøft å stå i det alene. Jeg har faktisk klart å ta noen telefoner de siste dagene, uten å falle sammen i gråt og uten å bli grepet av angsten. Jeg tror at siden jeg har blitt mer selvstendig, så klarer jeg å gjøre mer. Eksen var fæl på å sykeliggjøre meg slik at jeg aldri klarte å gjøre noe fordi han alltid sa jeg ikke klarte noe. Jeg tror jeg blir sterkere... det er utrolig godt, men samtidig er jeg redd. Jeg er redd for å bli noe jeg aldri har vært, jeg er redd for å bli frisk fordi jeg aldri har vært frisk. Det høres jo helt sykt ut...

[SesameStreet]

Hvorfor må det skje så mye? Jeg koser meg veldig med mye av det som skjer, men det skjer så mye at jeg føler at jeg kommer til å knekke sammen i perioder. Jeg hater angst, hater, hater, hater. Den spiser meg opp innvendig og lager de verste utbruddene. Jeg føler jeg virrer rundt i et evig kaos. Jeg dummer meg ut, gang på gang, men heldigvis... En venninne sier til meg: De fleste bryr seg ikke. De fleste har nok med seg selv. Jeg prøver å tenke på det. Si det til meg selv. Gang på gang. Det går bra, det går bra, det går bra. 

Det er bare så pinlig! Jeg er verdens verste person! Skulle ønske jeg var en som tålte ting naturlig. 

[Elán]

Arrrrgh!!! La meg for svarte være i fred! En fyr jeg møtte på en fest for et halvt år siden skriver seksuelt til meg hele tiden, jeg orker ikke! Har sagt at det nettopp er slutt med typen og jeg er overhode ikke interessert i noe mannfolk nå, forøvrig har jeg null interesse for denne fyren heller.

[AnonymBruker]

Faen, føler meg så maktesløs og ressurssvak. Er fremdeles uten arbeid. Har søkt og søkt, men får bare avslag. Forstår nå at jeg har valgt helt feil utdanning i tillegg til at CVen min spriker på grunn av sykdom og på grunn av medfødt funksjonsfeil. Jeg og mannen min drømmer om å kunne kjøpe noe eget, men vi er økonomisk fastlåste. Hele fremtiden vår er satt på pause - på grunn av meg. Snart går vedtaket om oppfølging fra NAV ut, og da lever vi kun på han. Igjen blir det så ekstremt tydelig at det er jeg som svikter.

Samtidig strever jeg meg gjennom traumebehandling. Det eneste lyspunktet akkurat nå er at vi skal bli ferdig med behandlingen i løpet av året.

Men jeg må ha jobb. Jeg veit ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: d94d8...dab

[SesameStreet]

Armene mine rister. Jeg tabber meg ut, tabber meg ut. Jeg har hengt meg opp i en episode, faen. Jeg skulle ønske jeg bare klarte å gå videre fra den som fra alle andre, men jeg klarer ikke det. Jeg spiller de av i hodet mitt gang på gang, som om de står på en gjentakelse. Jeg VIL ikke gi opp, men nå føler jeg bare for å gi opp.  

[Elán]

8 minutter siden, SesameStreet skrev:

Armene mine rister. Jeg tabber meg ut, tabber meg ut. Jeg har hengt meg opp i en episode, faen. Jeg skulle ønske jeg bare klarte å gå videre fra den som fra alle andre, men jeg klarer ikke det. Jeg spiller de av i hodet mitt gang på gang, som om de står på en gjentakelse. Jeg VIL ikke gi opp, men nå føler jeg bare for å gi opp.  

Ikke gi opp! Jeg heier på deg. Du skal klare å komme gjennom dette. Da må du ikke gi opp!

[SesameStreet]

4 minutter siden, Elán skrev:

Ikke gi opp! Jeg heier på deg. Du skal klare å komme gjennom dette. Da må du ikke gi opp!

Jeg kommer ikke til å gi opp. Jeg har et barn som trenger meg og jeg må bare ta meg sammen, uansett, hvor mye jeg rister, uansett, hvor jævlig jeg føler meg.

Det absurde er at episoden føles som har avgjort hele fremtiden min og alle kommer til å hate meg nå. Jeg hadde en av mine febrilske: "Jeg er ensom, det skjer masse, jeg har masse følelser i hodet" - episoder. Som kommer fordi at den store tingen, denne positive tingen som jeg har opplevd, tok helt over for noen uker siden og jeg kan bare ikke forstå hvordan alt skal ordne seg så at jeg kommer i gang med denne positive tingen. 

Kanskje det er en liten stemme opp i hodet mitt som hvisker: Du fortjener det ikke. Det kommer aldri til å gå i orden. Du fortjener det ikke. 

Jeg vet da faen... 

[Elán]

Akkurat nå, SesameStreet skrev:

Jeg kommer ikke til å gi opp. Jeg har et barn som trenger meg og jeg må bare ta meg sammen, uansett, hvor mye jeg rister, uansett, hvor jævlig jeg føler meg.

Det absurde er at episoden føles som har avgjort hele fremtiden min og alle kommer til å hate meg nå. Jeg hadde en av mine febrilske: "Jeg er ensom, det skjer masse, jeg har masse følelser i hodet" - episoder. Som kommer fordi at den store tingen, denne positive tingen som jeg har opplevd, tok helt over for noen uker siden og jeg kan bare ikke forstå hvordan alt skal ordne seg så at jeg kommer i gang med denne positive tingen. 

Kanskje det er en liten stemme opp i hodet mitt som hvisker: Du fortjener det ikke. Det kommer aldri til å gå i orden. Du fortjener det ikke. 

Jeg vet da faen... 

Jeg må av og til minne meg på at følelser er ikke farlige. De kan være voldsomme, men de er ikke farlige. Kanskje det kan hjelpe litt med en slik påminnelse? Du kommer nok i gang med den positive tingen selv om det ser mørkt ut nå! Du fortjener det, du har kjempet for det. En hard kamp med depresjonen er verdt alt. Faen at jeg ikke greier å ta til meg det jeg selv sier nå...

[SesameStreet]

2 minutter siden, Elán skrev:

Jeg må av og til minne meg på at følelser er ikke farlige. De kan være voldsomme, men de er ikke farlige. Kanskje det kan hjelpe litt med en slik påminnelse? Du kommer nok i gang med den positive tingen selv om det ser mørkt ut nå! Du fortjener det, du har kjempet for det. En hard kamp med depresjonen er verdt alt. Faen at jeg ikke greier å ta til meg det jeg selv sier nå...

Ja, det er ikke det at de er farlig. Det er det at jeg hadde et utbrudd foran 120 mennesker og 120 mennesker stirret på mitt paniske anfall over noe som andre anser som småting. Det er skammen over at jeg ikke hadde selvkontroll nok til å vente med det. 

Endret 10. mai 2018 av SesameStreet

[Skadeskutt]

Det sprekker, det sprekker, det sprekker. 

Faen. Jeg trodde jeg var på bedringens vei. Nå er alt på vei nedover igjen. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gruer meg til å skrives ut på lørdag. Jeg håpte at fem dager på brukerstyrt plass skulle gjøre meg sterk nok til å holde ut fram til neste planlagte innleggelse. Nå kjenner jeg bare at jeg trenger å være innlagt lenger, men det går ikke. Det vil si jeg KAN ringe på mandag og be om enda en runde med brukerstyrt plass, men. Herregud så svakt. Så svakt å ikke skulle holde ut de ti dagene det vil være mellom denne og neste innleggelse. Jeg klarte å være utskrevet i 20 dager i strekk fra forrige innleggelse til denne innleggelsen. Så lenge har jeg ikke gått uten innleggelse (både planlagte og akutte) siden 3 desember 2016...

Hva skal det bli av meg...

[SesameStreet]

5 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Det sprekker, det sprekker, det sprekker. 

Faen. Jeg trodde jeg var på bedringens vei. Nå er alt på vei nedover igjen. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gruer meg til å skrives ut på lørdag. Jeg håpte at fem dager på brukerstyrt plass skulle gjøre meg sterk nok til å holde ut fram til neste planlagte innleggelse. Nå kjenner jeg bare at jeg trenger å være innlagt lenger, men det går ikke. Det vil si jeg KAN ringe på mandag og be om enda en runde med brukerstyrt plass, men. Herregud så svakt. Så svakt å ikke skulle holde ut de ti dagene det vil være mellom denne og neste innleggelse. Jeg klarte å være utskrevet i 20 dager i strekk fra forrige innleggelse til denne innleggelsen. Så lenge har jeg ikke gått uten innleggelse (både planlagte og akutte) siden 3 desember 2016...

Hva skal det bli av meg...

Gratulerer med fremskritt!!! 

[Skadeskutt]

33 minutter siden, SesameStreet skrev:

Gratulerer med fremskritt!!! 

Takk! 

Må vel prøve å se slik på det. 

[SesameStreet]

1 minutt siden, Skadeskutt skrev:

Takk! 

Må vel prøve å se slik på det. 

Det prøver ihvertfall jeg. 

[SesameStreet]

Jeg får vondt i magen av å tenke på det. Skikkelig vondt i magen. Jeg aner ikke hvorfor jeg kan bare gi slipp det og gå videre. 

[Elán]

Tur med eksen og datteren min i dag. Skal i bassenget. Jenta gleder seg voldsomt. I går da eksen fortalte henne det, var det første hun sa "mamma også bassenget". Hun ble kjempeglad da jeg bekreftet at jeg skulle være med. Det er så godt, men likevel vondt. Her sitter jeg med mye vonde følelser, som ofte resulterer i tanker om å forlate henne. Hun fortjener jo ikke å bli forlatt. Det er jo også godt å høre at hun VIL jeg skal være der. Hun er så snill og god. Den jenta betyr alt for meg, altså... Jeg gråter ved tanken på at jeg ikke er der hver dag.