Rett eller galt?

[Polly Ester]

Hver gang ender med at han bryter alle muntlige avtaler, skriftelige vil han ikke ha.

Dette skrev hun også.

Det det går på her er at faren kun vil ha samvær på papiret så han kan få mindre bidrag, men han vil ikke gå inn på noen skriftlig avtale og ha sønnen sin. Hvis han ville hatt samvær med sønnen sin, så hadde ikke Tex satt seg i mot det - så lenge han oppfører seg sivilisert.

Greit at hun skrev det i første innlegg mht samværet, men hun forklarte seg jo også nærmere om dette.

Jeg syns fortsatt at unger på sju år er for små til å ha mobil for å snakke med far. Han kan ringe sin far hvis han vil, og faren kan ringe sønnen sin hvis han vil.

[Gjest ar til 2]

Altså mener du i bunn og grunn at når en pappa ikke gjør det han skal, så skal mamma bruke tida si på å demme opp for og rydde opp etter det far gjør - det er helt rett og rimelig uansett tilfelle?

Hvilken ryddejobb er det du snakker om. Behovet for samværsavtale ??

Hun nevner det er ting som har skjedd som ikke er helt bra ifm gutten. Gutten snakker selv om ting han opplever som mindre bra. Mener du det ikke skal høres i det hele tatt "fordi unger ofte sier det foreldrene vil høre" - så alle tilbakemeldinger på hvordan far er, skal mor bare overhøre? Og omvendt?

Hun sier IKKE det er ting hun opplever som mindre bra. Hun sier "...kutte alt samvær fordi min sønn kom hjem og fortalte noen helt absurde historier."

Greit nok at hun ikke vil legge ut hele historien på nettet, men hun sier ingenting om at innholdet i disse historiene er sjekket opp med virkligheten. Det er også det jeg mener med at "unger ofte sier det foreldrene vil høre". Kansje saken burde vært undersøkt før hun nektet barnet samvær ?

Du påstår også at det er mor som hindrer samvær. Det er mulig vi leser innlegget til Tex ulikt, men mitt inntrykk er at HAN ikke ønsker å forholde seg til realitetene og ansvaret her. Jeg vet fra dine tidligere innlegg at du mener fedre skal treffe barna sine uansett hva de gjør mot dem, med mindre de er drapsmenn el.l., men å være hovedomsorgsforelder og se ungen din bli skuffa igjen og igjen av en fars udugelighet - vel, jeg synes ikke det er rimelig i det hele tatt å ri prisipper om fars rettigheter når han ikke holder sin del av avtalen, og gjennom dette også skuffer og sårer barnet.

Det samme gjelder omvendt - er mor komplett udugelig så er det akkurat like forkastelig - og barnets vanlige hverdag med oppegående stabile mennesker må vel være hovedpri her - uansett?

Mor sier jo med rene ord at hun hindrer samvær, sitat:

"Etter mye klabb og babb bestemte jeg meg for å kutte alt samvær."

Det står heller INGENTING om at sønnen ble skuffet. Derimot står det at de har hatt samarbeidsproblemer, og etter en konfrontasjon på familievernkontoret nektet Tex å akseptere samværet.

Det ligger altså til grunn en voksenkonflikt. Og denne voksenkonflikten vil bli liggende om den ikke løses. Å hindre samværet pga foreldrenes uenighet i en helt annen konflikt synes helt feil fra mitt ståsted.

Han har ingenting med å gå bak ryggen på mor og legge ansvaret for kontakten på sønnen - det skal være de voksnes sak. Barn skal ikke settes i situajsoner der de må ta ansvar for voksen-følelser - og det er det han gjør her. Dette kan ikke sammenliknes med et jævla akebrett - et akebrett formidler ikke press slik pågang på telefonen vil gjøre. Far undergraver mor fullstendig, og det er helt feil uansett.

Da må de heller finne faste tider å ringe ham på. Hvis far klarer å forholde seg til det, selvsagt...

Det siste punktet ditt er jeg faktisk enig i. Far viser også uvilje til å gape over noen kameler for å sikre barnet samvær. Og han går bak ryggen til mor som du sier for å overlevere en mobiltelefon.

Årsaken til dette vet vi lite om. Mulig han føler at deres telefonsamtaler blir "avlyttet" og delevis kontrolert. Uansett har også far et ansvar mht å undersøke saken nærmere før han evt som i dette tilfellet gir barnet en mobiltelefon, kansje kun for å provoserer mor ? (noe han tydligvis klarer).

Men barnet må ikke brukes i den kampen som foregår mellom foreldrene.

Kort sammendrag sier altså at:

1. Mor og far har en konflikt, noe som medfører at barnet blir nektet samvær av mor.

2. Under mekling blir konflikten forsterket. Barnet har nå ikke sett faren på 5 uker.

3. Far tropper opp uanmeldt for å treffe sønnen og gi han en mobiltelefon for at skal få ringt pappa om det er noe han vil.

4. Dette liker heller ikke mor og inndrar derfor mobiltelefonen.

Og bråket fortsetter.

Gutten treffer pappan sin og tar tydligvis ikke skade av det.

Mor ønsker fortsatt en samværsavtale, noe far nekter. Han vil bare ha samvær med guttungen uten avtale.

Dette må da være en typisk voksenkonflikt ??? Jeg jan ikke se noen verdens ting som tyder på at faren er uegnet til samvær utifra det som har kommet frem.

Javist bør far svelge noen kameler. Men det synes jeg mor også bør gjøre istedenfor å nekte samvær og ta fra barnet mobiltelefonen.

Far til 2

[Gjest Far til 2]

Dette skrev hun også.

Javist.

Og jeg mener ikke far er feilfri. Han burde helt klart svelget noen kameler og inngått en skriftlig avtale som blir fulgt opp.

Men mor kan ikke bruke barnet som pressmiddel for å tvinge gjennom den avtalen hun ønsker. Det er jo akkurat denne typen misbruk av maktmidler som folk flest reagerer på og som ingen ønsker, - enten det er mor eller far som bruker barnet på en slik måte.

Far til 2

[Gjest Sissi]

Mor bruker ikke barnet som pressmiddel ved å stille krav til far om en avtale som også han skal følge.

Siden mor i dette tilfellet har hovedomsorgen er det hennes PLIKT å ivareta barnets interesser. Det kan bety å nekte far og oppføre seg som han vil.

Når far - som Tex sier - gjentatte ganger bryter muntlige avtaler og ikke er villig til å inngå en skriftlig avtale - da er det helt klart innenfor hennes omsorgsplikter å nekte faren å dukke opp etter eget forgodtbefinnende. Det handler om BARNET og BARNETS rettigheter.

Barnet skal også slippe å "snike", dvs. at far skal ringe i "hemmelighet" uten at mor skal vite det. Det er greit at barn skal ha privatliv, men å kreve hemmelige telefonsamtaler av en 7-åring er ikke greit. Dersom far ønsker kontakt (og det er da vitterligen FARs ansvar å evt. ringe - ikke guttens!!) så burde han klare dette helt fint på hustelefon/mors mobil. Er han en så sart sjel at han ikke tåler at andre hører på hans telefonssamtaler har han etter mitt skjønn, et relativt stort problem. Og igjen - det problemet er HANS - ikke barnets!

Så til Tex: ut fra det du skriver har du helt klart gjort det riktige. Det jeg imidlertid ville tenkt over hvis jeg var deg, er DITT reaksjonsmønster overfor faren. Ut fra det du skriver lar du han fortsatt ha altfor stor makt over deg siden du blir så sint og svarer på samme måten. Min "løsning" på samme problem er å ikke svare, og iallfall ikke inngå noen diskusjon. Det er en del mennesker det ikke er mulig å diskutere med, fordi de uansett kjører sitt løp, og er helt uintresserte i andres mening. Det er en nokså konfliktdempende reaksjon å rett og slett ikke gå inn/ned på hans nivå.

uansett - lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du gjorde det eneste riktige Tex. Jeg synes ingenting om at unger skal ha mobil tlf.

Nå vet ikke jeg hvorfor dere samarbeider dårlig. Men uansett bør kommunikasjonen gå mellom dere voksne.

[Gjest Tex]

Det er tydelig at dette temaet engasjerer.

Et par av dere har sterke synspunkter, og særlig du, FAR TIL 2 som jeg stadig må le av.

Du og jeg har hatt våre kommerser før.

Vi er totalt uenige, jeg mener at du står på fars og KUN på fars side i samværs-saker, noe jeg naturligvis mener er svært uheldig. La meg få rydde opp i enkelte av de tingene du misforstår:

Sitat meg selv:

Etter mye klabb og babb bestemte jeg meg for å kutte alt samvær.

Min syvårige sønn kom hjem og fortalte at far hadde stengt ham inne på et soverom med planker foran døra. Fars samboer stod utenfor og hylte og gråt, syvåringen forteller at han var vettaskremt og ikke fikk komme ut.

Som den gode forelderen jeg er bestemmer jeg meg umiddelbart for at mitt barn ikke skal tilbringe tid på et sted der han blir utsatt for den type konfrontasjoner, og setter en effektiv stopper for alt samvær ved å ringe far og fortelle at alt samvær stoppes med umiddelbar virkning. Og i og med det faktum at vi i utgangspunktet ikke hadde noen som helst form for samværsavtale brøt jeg overhodet ingen lov. Dette ble også gjort i samsvar med råd fra familievernkontoret og min advokat.

Far fikk klar beskjed om at dersom han var interessert i samvær fikk han kontakte familievernkontoret og be om mekling. Noe han gjorde, og vi stilte til mekling to ganger; jeg og min mann, og far og hans samboer.

Ved tredje mekling stilte far alene. Han var rasende allerede da han ankom kontoret. Etter ti minutter reiser han seg opp og går i full drittsinne. Vi blir sittende igjen og snakke med mekleren en stund, før vi reiser hjem. På fem uker hører vi ikke en lyd fra far OVERHODET, før han sist lørdag klokka ti over ti om morgenen står utenfor døra med et surt uttrykk i ansiktet. Resten av historien kjenner dere.

Så fortell meg nå FAR TIL 2 : Hva syns du jeg skal gjøre nå?

[Gjest Anonymous]

Nå er jeg spent på svaret fra Far til 2

Jeg klarer ikke å ta han alvorlig, da han ikke tenker på annet enn fedres beste.

Kanskje like greit og overse hans useriøse innlegg.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes helt klart at du gjør det riktige her. Det høres ikke ut som om faren til sønnen din er helt bra, og da er det bare slik at du er nødt til å ta ubehaget med å begrense kontakten mellom de to. Jeg er i utgangspunktet ekstremt skeptisk til mødre som gjør slikt, men i dette tilfellet høres det dessverre ut til å være det beste for barnet.

[Gjest Far til 2]

Det er tydelig at dette temaet engasjerer.

Et par av dere har sterke synspunkter, og særlig du, FAR TIL 2 som jeg stadig må le av.

Jeg tror neppe mine synspunkter vil sett på som "sterke synspunkter" blandt folk flest.

Men , ja; jeg har KLARE meninger.

Du kommer med et spørsmål til forumet som jeg svarer på utifra min oppriktige mening. At du og enkelte andre er uenig er så sin sak. Men til forskjell fra deg ler jeg ikke av andre.

Kansje jeg likevel bør svare at den som ler sist ler best.

Du og jeg har hatt våre kommerser før.

Vi er totalt uenige, jeg mener at du står på fars og KUN på fars side i samværs-saker, noe jeg naturligvis mener er svært uheldig. La meg få rydde opp i enkelte av de tingene du misforstår:

Du har fått støtte fra noen mht ditt valg av løsning. Slik sett var det kansje det du ville ha.

Men når du går ut på denne måten må du også akseptere at det finnes de som er uenig og argumenterer for det.

Jeg står slett ikke på fars side i alle samvæsrsaker. Bl.a. i saken din sier jeg rett ut at fars reaksjoner er feil sett utifra mitt ståsted. Men jeg mener også at han ikke bruker barnet på samme måte som deg.

Sitat meg selv:

Etter mye klabb og babb bestemte jeg meg for å kutte alt samvær.

Min syvårige sønn kom hjem og fortalte at far hadde stengt ham inne på et soverom med planker foran døra. Fars samboer stod utenfor og hylte og gråt, syvåringen forteller at han var vettaskremt og ikke fikk komme ut.

Som den gode forelderen jeg er bestemmer jeg meg umiddelbart for at mitt barn ikke skal tilbringe tid på et sted der han blir utsatt for den type konfrontasjoner, og setter en effektiv stopper for alt samvær ved å ringe far og fortelle at alt samvær stoppes med umiddelbar virkning. Og i og med det faktum at vi i utgangspunktet ikke hadde noen som helst form for samværsavtale brøt jeg overhodet ingen lov. Dette ble også gjort i samsvar med råd fra familievernkontoret og min advokat.

Du undersøkte ikke saken før du fratok barnet samvær. Det mener jeg er galt. At du ikke brøt noen lov gjør ikke saken anderledes. Det er massevis av tilfeller hvor samværstrenering desverre kan gjennomføres uten at loven brytes. Dette vet sikkert også din advokat som du rådførte deg med. "Fars på mors måte" fortalte vel en god del mht hvilke rettigheter barn og fedre er tildelt av samværsmuligheter om mor ønsker å trenere samværet med loven i hånd.

Heller ikke familievernkontoret har noen myndighet i denne sammenheng. De fungerer som en meklingsinnstans og har absolutt ingen mulighet til å etterkontrolere dine påstander om faren.

Det er godt mulig du er en så god mor som du selv sier. Men de gangene våre barn har kommet med historier som er utrolige så er de ofte det. derfor har jeg ALTID undersøkt sannhetsinnholdet før jeg evt. har reagert.

Far fikk klar beskjed om at dersom han var interessert i samvær fikk han kontakte familievernkontoret og be om mekling. Noe han gjorde, og vi stilte til mekling to ganger; jeg og min mann, og far og hans samboer.

Ved tredje mekling stilte far alene. Han var rasende allerede da han ankom kontoret. Etter ti minutter reiser han seg opp og går i full drittsinne. Vi blir sittende igjen og snakke med mekleren en stund, før vi reiser hjem. På fem uker hører vi ikke en lyd fra far OVERHODET, før han sist lørdag klokka ti over ti om morgenen står utenfor døra med et surt uttrykk i ansiktet. Resten av historien kjenner dere.

Nå er det vel ingen stor hemmlighet at bor inærheten av Lillestrøm området. Jeg har selv flere bekjente der og spesielt et av meklingskontorene er viden kjent for sine holdninger ovenfor fedre. Jeg har faktisk lest om historier på nettet som kan skremme vannet av enhver som må innom der.

Men om vi likevel antar at dette meklingskontoret ikke er værre enn andre kontorer er det liten tvil om at det finnes de som kan drive enhver mann fra sans og samling mht provoserende påstander.

Du velger altså først å nekte barnet samvær uten ytterligere forundersøkelser. Deretter ber du om mekling noe din ex aksepterer. Resultatet er at voksenkonflikten bare øker og far får ingen signaler om at barnet og han kan gjennopta samværet. Etter 5 uker dukker han imidlertid opp uanmeldt for å gi barnet en mobiltlf som gjør at gutten kan ringe til far når det passer han. Og du tar fra han telefonen og spør i dette forumet om det var galt.

Jeg svarer at jeg synes det var galt, noe som gjør at du kritiserer meg og ler av meg for mine meninger. Hva slags diskusjon/råd er det du legger opp til med en slik holdning ??

Jeg synes det første du bør gjøre er å levere tilbake mobiltelefonen slik at gutten kan holde den kontakten med far som han føler behov for uten noen form for overvåkning. Og om han ikke overvåkes når han ringer kan han vel få lov å beholde telefonen og ringe far ved behov ?

Deretter bør du kontakte ex'en og forklare foranledningen til at du reagerte som du gjorde da du fratok barnet samvær.

Videre vil jeg fått fars og evt kjærestens versjon av hva som skjedde.

For at gutten skal få samvær igjen kan det medføre at du må svelge noen kameler. Om du gjør det kan det være at far gjør det samme. Å vise litt samarbeidsvilje uten bruk av trusler og samværsnekt kan være vel så effektivt virkemiddel for å sikre barnet og behovet for nær kontakt med faren under trygge omgivelser.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Bravo far til 2!!!!

[Tule]

Det er tydelig at dette temaet engasjerer.

Et par av dere har sterke synspunkter, og særlig du, FAR TIL 2 som jeg stadig må le av.

Du og jeg har hatt våre kommerser før.

Vi er totalt uenige, jeg mener at du står på fars og KUN på fars side i samværs-saker, noe jeg naturligvis mener er svært uheldig. La meg få rydde opp i enkelte av de tingene du misforstår:

Sitat meg selv:

Etter mye klabb og babb bestemte jeg meg for å kutte alt samvær.

Min syvårige sønn kom hjem og fortalte at far hadde stengt ham inne på et soverom med planker foran døra. Fars samboer stod utenfor og hylte og gråt, syvåringen forteller at han var vettaskremt og ikke fikk komme ut.

Som den gode forelderen jeg er bestemmer jeg meg umiddelbart for at mitt barn ikke skal tilbringe tid på et sted der han blir utsatt for den type konfrontasjoner, og setter en effektiv stopper for alt samvær ved å ringe far og fortelle at alt samvær stoppes med umiddelbar virkning. Og i og med det faktum at vi i utgangspunktet ikke hadde noen som helst form for samværsavtale brøt jeg overhodet ingen lov. Dette ble også gjort i samsvar med råd fra familievernkontoret og min advokat.

Far fikk klar beskjed om at dersom han var interessert i samvær fikk han kontakte familievernkontoret og be om mekling. Noe han gjorde, og vi stilte til mekling to ganger; jeg og min mann, og far og hans samboer.

Ved tredje mekling stilte far alene. Han var rasende allerede da han ankom kontoret. Etter ti minutter reiser han seg opp og går i full drittsinne. Vi blir sittende igjen og snakke med mekleren en stund, før vi reiser hjem. På fem uker hører vi ikke en lyd fra far OVERHODET, før han sist lørdag klokka ti over ti om morgenen står utenfor døra med et surt uttrykk i ansiktet. Resten av historien kjenner dere.

Så fortell meg nå FAR TIL 2 : Hva syns du jeg skal gjøre nå?

Hei

jeg syns jeg er enig i det siste svaret til far tilto her, men det er mulig du kanskje hadde versjonen til kjæresten til far her, uansett så kan du iike nekte samver langvarig uten og bryte noen lov, love gir barn og foreldre rett til samver etter behvo du må ha en rettslig kjennelse for og få det til og det er bare retten og barnevernet som kan begrense samver, jeg vet at dette kan vere vanskelig jeg vet om mødre som ikke har fått fradømnt far samver selv om han har brukt fysisk vold mot banret

hilsen

[Tule]

Far til 2:

Som andre sier her er det du og faren som har et kommunikasjonsproblem. Ikke bland gutten opp i dette.

Vel vel. Utfra beskrivelsen støtter jeg Tex. Dere nekter ikke far noen ting; dere forventer normal oppførsel, noe han åpenbart ikke er helt kjent med.

(Dette er et av de tilfellene som gjør at jeg synes tvungen deling er problematisk, men det er en annen diskusjon). En sjuåring trenger ikke mobil, det er latterlig. Å dukke opp sent på kvelden slik og herje med både deg og dine foreldre fordi det plutselig passet ham, er også helt på trynet. Hvem oppfører seg slik?

hei

jeg syns du svarer litt rart her jeg mener at det er saker som dette som gjør at ejg er til tvungen deling, da vil vi tvinge foreldrene til og samarbeide slik det er i nå legitimerer vi at foreldre er uvenner ogikke samarbeider og ikke trenger og vere venner, dette gjør og at noe barn ikke har samver med dne ene fori di ikke samarbeider

hilsen

[Gjest Far til 2]

Mor bruker ikke barnet som pressmiddel ved å stille krav til far om en avtale som også han skal følge.

Mulig du har rett i at begrunnelsen til samværsnekt ikke er den skriftlige avtalen. Den skriftlige avtalen er imidlertid en sentral del i foreldrenes voksenkonflikt. Og reaksjonen med samværsnekt synes unektelig å ligge lett synlig i overflaten i denne saken.

Siden mor i dette tilfellet har hovedomsorgen er det hennes PLIKT å ivareta barnets interesser. Det kan bety å nekte far og oppføre seg som han vil.

Spørsmålet jeg stiller er om det er i barnets interesse å bli fratatt samværsmuligheten med far uten annen "dokumentasjon" enn historiene til en gutt som kansje sier det han tror mor vil høre.

Når far - som Tex sier - gjentatte ganger bryter muntlige avtaler og ikke er villig til å inngå en skriftlig avtale - da er det helt klart innenfor hennes omsorgsplikter å nekte faren å dukke opp etter eget forgodtbefinnende. Det handler om BARNET og BARNETS rettigheter.

Handler det virkelig om at "far ikke skal få dukke opp" som du sier når samværet er trenert i flere månder ?

Ikke slik jeg ser det.

Derimot har det kommet informasjon om at det er en mor som føler seg tilsidesatt fordi far ikke er enig i hennes løsningsforslag.

Hun sier videre at barnet ikke har sett far siden i sommer. Om du forsøker å regne litt på dette vil du raskt finne ut at dette kan passe godt overens med tidspunktet da mor nektet samvær. For etter denne samværsnekten tar det fort 6-8 uker å få til mekling nå som vi er kommet litt utpå høsten.

deretter kommer selve meklingen.

Til slutt kommer de 5 ukene hun referer til.

Barnet har altså ikke sett faren siden i sommer da mor nektet samvær. Det er snart 5 månder siden.

Og du mener altså dette er riktig av mor, alt pga en voksenkonflikt som relaterer seg til hva samværsavtalen skal inneholde ???

Barnet skal også slippe å "snike"' date=' dvs. at far skal ringe i "hemmelighet" uten at mor skal vite det. Det er greit at barn skal ha privatliv, men å kreve hemmelige telefonsamtaler av en 7-åring er ikke greit. Dersom far ønsker kontakt (og det er da vitterligen FARs ansvar å evt. ringe - ikke guttens!!) så burde han klare dette helt fint på hustelefon/mors mobil. Er han en så sart sjel at han ikke tåler at andre hører på hans telefonssamtaler har han etter mitt skjønn, et relativt stort problem. Og igjen - det problemet er HANS - ikke barnets![/quote']

Desverre er jeg uenig i dette. Også barn skal få ha sine små hemligheter. Også med far. Det er nok av slike små hemligheter mellom far og barn mens foreldrene holder sammen. hvorfor skal ikke disse få ha sin lille hemlighet også etter et samlivsbrudd ?

Om barnet f.eks, ønsker å fortelle far om "en hemmelig hytte" de har bygd i nærheten synes jeg dette er helt uskyldig. Og det er sansynligvis denne typen hemligheter "gutter" har seg imellom når barnet er 7 år.

Far til 2

[Gjest *Fiona*]

:o

Tex, her synes jeg du skal følge magefølelsen din i samarbeid med meklingskontor, familierådgiver, mannen din og de andre oppegående ressursene du har jeg.

Ingen her kan sette seg inn i din situasjon. En unge finner ikke bare plutselig opp såpass dramatiske ting uten grunn. Du kjenenr dit barn best faktisk, og merker godt selv hva som er bra for ham eller ikke. Du har som forelder både plikt og rett til å ta vare på ungen din. Synd ikke alle deler det synspunktet, men av og til er prinsipper viktigere enn realiteten, det ser vi jo gang på gang i denne typen debatter.

Til Tule som nevnte tvungen deling - om at tvungen deling tvinger foreldre til å samarbeide. Det finnes dem som ikke lar seg tvinge til noe som helst, og da er det ti ganger verre for barnet å bli revet i to. Hadde min eks og jeg ett sekund vært uenige om noe, ville jeg uten å blunke heller overlatt hovedomsorgen til ham enn å dra ungen min gjennom lavmåls gjørme for å "hevde min rett". Det er MANGE måter å ha en fullgod oppvekst på!!! Og bare fordi enkeltpersoner har personlig gode erfaringer med deling, gjør ikke det det allmengyldig. Så lenge det finnes voksne som ikke klarer å skille voksenfølelser og barns oppvekstvilkår, er det grusomt å dømme unger til å leve midt i det hele, og det er sånt som gjør at barn begynner å "please" voksne med historier. Trygge fornøyde unger gjør ikke det.

Nå snakker jeg om de tilfellene som er ekstremt vanskelige/umulige selvsagt!! Selvsagt skal man prøve "alt" først - men når kostnaden blir større enn inntekten, så og si, så må det være bedre å stabilisere barnet enn å ri prinsipper for forurettede voksne...

For det er vel barna vi fokuserer på her...?

[Titti72]

Far til 2:

Du påstår ganske bastant at barnet forteller det foreldrene vil høre. Det er ikke alltid det stemmer. Min datter fortalte sjelden noen ting, raste bare ut i 2-3 dager, og så gikk det over. Inntil en dag så fløt begret over for henne og da gråt hun i 2 dager. Historien jeg da fikk var så grotesk at jeg nesten ikke kunne tro den var sann. Når jeg ringte og konfronterte far med denne så viste det seg at jentungen igjen hadde prøvd å "megle" på sin måte, ved å ikke fortelle hvor ille det igrunn var. Den historien hun hadde fortalt meg, som jeg syntes var helt grotesk, var bare barnematen i forhold til hva barnefaren innrømte siden han trodde jeg viste hele historien!! Så den at de forteller, for å fortelle, stemmer ikke i mitt tilfelle.

Og disse hemmlighetene du syns barn og foreldre skal ha.... Det er ikke alltid de er så sunne. Min datter fikk høre at "alt som skjer hos far er hemmelig", fortelles det videre til mor så blir samværet stanset av "fæle og slemme" mor.

Jeg anser det som min plikt å sørge for at min datter har det trygt og godt. Desverre så feilet jeg stort med hennes far, et av de stedene jeg trodde hun var trygg. Resultat: besøk hos barnepsykolog 1 gang i uken i 7 mnd. Bare fordi hemmlighetene ikke skulle komme for mors ører!!! Ja, la gutte få en mobil så far kan drive dette spillet sitt videre med en som ikke tør ta igjen!!

Det skurrer i mine ører når Tex forteller om hvordan guttens far er. Han virker ikke voksen nok og sitt ansvar verdig.

[Gullhår]

Stor applaus til Far til 2!

Du sier mye bra her og jeg er enig med deg i det du sier.

Jeg synes det var galt å ta fra gutten mobilen. Selv om du sier han får ringe når han vil, så kan det være vanskelig når du henger over ham. Med en mobil, kan samtalen være mer privat.

Du sier at du vil beskytte barnet ditt. Mot hva? Sin egen far?

Det ligner ikke på annet enn sjalusi og frykt for at de skal ha et bedre forhold, enn det du og gutten har.

Har du noen gang forsøkt å finne ut av hva gutten din EGENTLIG tenker og føler?

Det er ikke nødvendigvis sannheten som kommer ut til deg.

Du er mamma, som han IKKE vil såre på noen måte.

Det samme gjelder for far.

Ingen barn vil at deres foreldre har det vondt. Da vil de heller ha det vondt selv.

Har sønnen din noen andre å snakke med om dette, enn deg?

Selv om han er liten, er han stor. Han forstår MYE og han kan ha veldig mye sinne og sårhet inne i seg, som ikke kommer ut sammen med deg.

[Gjest ik innl *Fiona*]

Det er en viss undervurdering her av barns evne til å ta ansvar for voksnes følelser - synes særlig enkelte fedre (er det en forskjell her på menn og kvinner? Evne til å se flere sider? Eller er det personbetinget? Jeg vet ikke.) Men mammaer har ofte en sånn "gefühlen" på ungene sine, og jeg tror det er en grov forsømmelse å anta at unger alltid finner opp ting. Ingen røyk uten ild, som regel. Selvsagt finnes det unntak. Og selvsagt har engasjerte pappaer sikkert også oversikt over atferdsmønsteret.

Men i tilfeller hvor far faktisk ikke gir lyd fra seg i 5 uker (OG DET ER INGEN ANNEN ENN FARS EGET ANSVAR; FARS EGET VALG AV ATFERD!) så må det være lov å stille noen kritiske spørsmål. Men det er liksom blitt litt farlig å gjøre det nå, for nå har fedre sin kamp-tid på flere områder (og bra er det for all del! Trenger BRA fedre!) og hvis mødre da i helt reelle tilfeller (for de FINNES!) velger å passe på UNGEN så er hun den klassiske griske egoistiske grusomme alenemoren som ødelegger for far... synes det er litt skummelt jeg, for ungenes del, å la det bli så stigmatisert.

Far har ingenting med å ha skjult kontakt med en 7 åring på mobil. "overvåket"? Ungen er ikke 13, ungen er 7 år. Hadde jeg hatt en tvilsom pappa til ungen min, kunne han sett langt etter å oppføre seg fordekt og gjøre ting i skjul. Hvilket voksent menneske synes sånt er rimelig å utsette barn for?? Han insinuerer så mye usunt ved en slik oppførsel at han utelukkende skader sin egen sak. Enkelte fedre glemmer visst at barna blir voksne - og faktisk vil SE selv med egne øyne hva som er blitt gjort.

[Gullhår]

 

Det skurrer i mine ører når Tex forteller om hvordan guttens far er. Han virker ikke voksen nok og sitt ansvar verdig.

Hvordan er egentlig far? Vi har kun Tex sin side av ham...

Hun svarer aldri på spm om hvordan dette perfekte forholdet, plutselig ble til dette rottereiret.

Hun sier ingenting om hvordan hun har oppført seg.

Jeg er klar over at det er vanskelig å se seg selv, men om man setter seg ned og tenker igjennom sine egne utsagn og væremåte, så kanskje den ikke er så bra den heller?

Det jeg leser av Tex sine innlegg, er at hun egentlig ikke ønsker at far skal ha kontakt med sønnen sin, men hun skriver på en slik måte, at hun skal virke så fornuftig og snill. Jeg ser bare egoismen...

"Jeg er sint på far, det er min sønn og jeg vil ha ham og jeg vil bestemme alt! Jeg vil ha sympati med dere andre, slik at jeg kan lette på den dårlige samvittigheten som ligger å ulmer langt der bak"

Det er hva jeg ser her.

Tex; siden du ler av andres innlegg (som går imot deg), så har du ett til her.

[Gjest Far til 2]

Hei Titti72.

Jeg har ikke sagt at barn "bare forteller historier foreldrene vil høre". Men jeg sier det skjer ofte og at vi som foreldre har et ansvar ved å undersøkke sannehetsinnholdt i historiene.

Jeg har selv opplevd at barna har rømt over til meg på kveldstid pga mishandling. Og jeg har tatt videopptak av blåmerker og andre sår de har fått.

Slike seanser har utvilsomt gjort at jeg har reagert sterkt når det har skjedd. Og dette har barna oppdaget.

Men jeg har også oppdaget at de i ettertid har laget sine egne historier rundt tilsvarende tema. Etter å ha innhentet informasjon fra ex'en har jeg konfrontert barna med en litt annen versjon enn deres. Og har da fått bekreftelse på at ting kansje ikke skjedde helt slik de selv påstod.

Det er ingen som helst tvil om at vi skal ta barns signaler og fortellinger på alvor. Men avhengig av alder vil det utvilsomt være barn som "spinner litt videre" på egen kreativitet når det gjelder hva som har skjedd. Da er det viktig å ikke følge prinsippet om "å skyte først og spørre etterpå".

Uten sammenlikning til saken vi diskuterer i denne tråden mener jeg at det er både bostedsforelder og samværsforeldre som gjør feil. Meg selv inkludert. Hvor ofte har jeg f.eks. tatt for meg en av ungene og kjeftet om jeg har vært litt sliten og stesset i forbindelse med deres mange krangler. Og hvor ofte har jeg ikke da oppdaget at jeg har kjeftet på feil unge. Har mange ganger hatt lyst til å synke gjennom gulvet og har naturligvis måtte be om unskyldning i etterkant.

Tilsvarende feil skjer også mht mer alvorlige saker. Vi må bare innse at vi ikke altid er 100% perfekte. Men vi kan ikke av den grunn gå rundt å straffe barn og foreldre pga noe vi tror kan ha skjedd uten nærmere informasjon. Det blir som en dom uten rettsak.

I denne tråden mener jeg Tex burde undersøkt saken nærmere før hun gikk til det drastiske skritt med samværsnekt. Isteden gjorde hun seg opp en mening basert på barnets historie og oppfatning av hva som muligens kunne ha skjedd.

Hadde hun undersøkt saken og fått bekreftelse på sin mistanke ville saken stått helt anderledes. Men når hun i ettertid straffer barn og samværsforeldre med samværsnekt er hun tydligvis overasket over at barnefaren reagerer med sterk irritasjon. Det synes jeg ikke hun har grunn til uten å ha undersøkt saken nærmere.

Far til 2

[Gullhår]

Det er en viss undervurdering her av barns evne til å ta ansvar for voksnes følelser -  

Du mener vel ikke at noen barn, skal måtte ta ansvar for de voksnes følelser?

synes særlig enkelte fedre (er det en forskjell her på menn og kvinner? Evne til å se flere sider? Eller er det personbetinget? Jeg vet ikke.) Men mammaer har ofte en sånn "gefühlen" på ungene sine, og jeg tror det er en grov forsømmelse å anta at unger alltid finner opp ting.  

Hvem sier at barn alltid finner opp ting?

Men i tilfeller hvor far faktisk ikke gir lyd fra seg i 5 uker (OG DET ER INGEN ANNEN ENN FARS EGET ANSVAR; FARS EGET VALG AV ATFERD!) så må det være lov å stille noen kritiske spørsmål.  

Enig med deg i dette.

Men det er liksom blitt litt farlig å gjøre det nå, for nå har fedre sin kamp-tid på flere områder (og bra er det for all del! Trenger BRA fedre!)  

Opplever det du sier her, som en hån mot fedre som kjemper for samværsrett.  

Kanskje du bør ordlegge deg på en annen måte, om du ikke mener å håne fedrene.

og hvis mødre da i helt reelle tilfeller (for de FINNES!) velger å passe på UNGEN så er hun den klassiske griske egoistiske grusomme alenemoren som ødelegger for far... synes det er litt skummelt jeg, for ungenes del, å la det bli så stigmatisert.

Kanskje det beste for noen barn, er at far har like mye eller mer samvær med barna, enn hva mor har?

Mor er ikke best.

Far har ingenting med å ha skjult kontakt med en 7 åring på mobil. "overvåket"? Ungen er ikke 13, ungen er 7 år.

Denne aktuelle faren, burde ha snakket med Tex ang mobilen først, slik at hun visste om den, men Tex burde ikke ha nektet sønnen å ta i mot den.

Om far hadde samvær med gutten, så skulle han vel ikke avgi noen rapport etter endt samvær?

Mye ville ha vært skjult da også.

En annen ting; Tex sier ingenting om hun oppholder seg i sammerom som gutten når han ringer. Kan hende det vanskeliggjør samtalen med far?

Et barn jatter med begge parter i slike krangler mellom mor og far, noe som vil være vanskelig for ham, når mor står og lytter.

Gi gutten litt tillit!  

Hvilket voksent menneske synes sånt er rimelig å utsette barn for?? Han insinuerer så mye usunt ved en slik oppførsel at han utelukkende skader sin egen sak.  

Jeg synes Tex bør gå i seg selv også. Hva gjør hun mot gutten når hun nekter samvær og hun nekter ham å beholde noe kjært han har mottatt fra sin far.

Siden vi kun har Tex sin side av saken, får vi ikke vite hvordan hun oppfører seg.  

Kan hende far føler seg tvunget til å gå bak hennes rygg?

Jeg kjenner ikke Tex i RL og det som kommer frem på nett, kan jeg ikke stole blindt på.

Enkelte fedre glemmer visst at barna blir voksne - og faktisk vil SE selv med egne øyne hva som er blitt gjort.

Hva med å nevne mødrene også?  

Mange mødre gjør barna sine vondt og ser det ikke selv, i ren egoisme.

Krangel mellom foreldre, er ofte bare egoisme.