Når stebarnet hater stemor..

[AnonymBruker]

Jeg tenker: Så bra at han klarer å verbalisere det han føler! Han sier han ikke liker deg og er sint fordi dere er sammen, det må dere ta på alvor, og han skal i hvert fall ikke straffes for det! Jeg er enig med far, barnet skal få lov å være lei seg. Hva i all verden skal han lære av å bli straffet for å sette ord på det han føler?

En ting er å sette ord på følelsene, men det kommer ikke godt ut av for noen at barnet ikke oppfører seg fordi det ble slutt mellom foreldrene for 6 år siden. Han husker mest sannsynlig ikke at de var sammen en gang.

Anonymous poster hash: 485f4...3d1

[Petra75]

Jeg tenker: Så bra at han klarer å verbalisere det han føler! Han sier han ikke liker deg og er sint fordi dere er sammen, det må dere ta på alvor, og han skal i hvert fall ikke straffes for det! Jeg er enig med far, barnet skal få lov å være lei seg. Hva i all verden skal han lære av å bli straffet for å sette ord på det han føler?

Barn skal ikke straffes for det de føler, men kan man ikke forvente at de skal lære å oppføre seg pent mot andre? Jeg syns da ikke at det å være trist skal være et frikort for dårlig oppførsel.

[spektralkatt]

Barn skal ikke straffes for det de føler, men kan man ikke forvente at de skal lære å oppføre seg pent mot andre? Jeg syns da ikke at det å være trist skal være et frikort for dårlig oppførsel.

Virker det ærlig talt som de voksne oppfører seg eksemplarisk her?

I dette tilfellet ser det ut som barnet taper dobbelt, devoksne klarer ikke å være god nære omsorgspersoner, barnet blir frustrert og så skal det bli straffet i tillegg.

jeg er faktisk redd dette barnet skal få mer alvorlige problemer senere, det virker som barnet lider nok allerede.

Selvfølgelig er det vondt og vanskelig for de voksne og, men jeg kan så godt som garantere at straff, og å frata barnet goder, mens stemor sutrer om at hun blir hatet ikke kommer til å gjøre det noe bedre.

[Petra75]

Virker det ærlig talt som de voksne oppfører seg eksemplarisk her?

I dette tilfellet ser det ut som barnet taper dobbelt, devoksne klarer ikke å være god nære omsorgspersoner, barnet blir frustrert og så skal det bli straffet i tillegg.

jeg er faktisk redd dette barnet skal få mer alvorlige problemer senere, det virker som barnet lider nok allerede.

Selvfølgelig er det vondt og vanskelig for de voksne og, men jeg kan så godt som garantere at straff, og å frata barnet goder, mens stemor sutrer om at hun blir hatet ikke kommer til å gjøre det noe bedre.

Eksemplarisk er det aldri noen som klarer å være hele tiden, men jeg klarer ikke akkurat å se hva de gjør som er så grusomt feil heller. Faren er unnvikende, men den feilen er det mange som gjør, av misforstått medlidenhet.

[xinnia]

"Liker du meg ikke- så skal du straffes til du liker meg", høres ut som en god plan!

 

Selvfølgelig skal han oppføre seg, men man kan da ikke tvinge noen til å like en? 

Forsto ikke helt dynamikken i denne familien- gutten er vant til å ha far for seg selv, så flytter TS inn med 1 eller 2 barn?
Og hvor ofte er denne stakkars gutten hos dere?



 

[spektralkatt]

Eksemplarisk er det aldri noen som klarer å være hele tiden, men jeg klarer ikke akkurat å se hva de gjør som er så grusomt feil heller. Faren er unnvikende, men den feilen er det mange som gjør, av misforstått medlidenhet.

Det er ikke grusomt, bare dumt.

Et voksent menneske som klager over at hun blir hatet av en 8 åring.

Det er noe veldig grunnleggende feil med det, som forteller mer om hvordan hun forholder seg til barnet, en det forteller om barnet.

Det forteller ingen ting om hvordan barnet er, det er kun et bilde av hennes opplevelse.

[Petra75]

"Liker du meg ikke- så skal du straffes til du liker meg", høres ut som en god plan!

Selvfølgelig skal han oppføre seg, men man kan da ikke tvinge noen til å like en?

Forsto ikke helt dynamikken i denne familien- gutten er vant til å ha far for seg selv, så flytter TS inn med 1 eller 2 barn?

Og hvor ofte er denne stakkars gutten hos dere?

Ikke "liker du meg ikke", men "hvis du ikke kan oppføre deg pent mot andre". Er det så uvanlig at det blir konsekvenser hvis man er uhøflig mot andre?

[Petra75]

Det er ikke grusomt, bare dumt.

Et voksent menneske som klager over at hun blir hatet av en 8 åring.

Det er noe veldig grunnleggende feil med det, som forteller mer om hvordan hun forholder seg til barnet, en det forteller om barnet.

Det forteller ingen ting om hvordan barnet er, det er kun et bilde av hennes opplevelse.

Jeg leser det slik at åtteåringen ikke oppfører seg pent, og hun spør om hvordan de skal respondere.

[spektralkatt]

Jeg leser det slik at åtteåringen ikke oppfører seg pent, og hun spør om hvordan de skal respondere.

Ok. Jeg leser det si. De voksne ikke klarer å lese barnet og respondere på en konstruktiv måte. Endret 18. juli 2015 av spektralkatt

[Gjest Mythic]

En ting er å sette ord på følelsene, men det kommer ikke godt ut av for noen at barnet ikke oppfører seg fordi det ble slutt mellom foreldrene for 6 år siden. Han husker mest sannsynlig ikke at de var sammen en gang.

Anonymous poster hash: 485f4...3d1

 

Han sutrer ikke fordi det ble slutt med mor og far for 6 år siden, men fordi han har fått en stefamilie han ikke liker. Jeg har stor forståelse for at barn har problemer med nye familiekonstellasjoner, de har jo aldri noe de skulle sagt i forhold til hvem de skal dele hus med. Jeg har sagt det samme i andre liknende tråder, men jeg sier det igjen: I konflikt mellom barn og voksen er det den voksnes ansvar å få det til å fungere, man kan ikke legge det på et barn. Ergo sier jeg at det er bra at barnet gir uttrykk for hva det føler, for da har man et utgangspunkt for videre jobbing med problemet.

 

Barn skal ikke straffes for det de føler, men kan man ikke forvente at de skal lære å oppføre seg pent mot andre? Jeg syns da ikke at det å være trist skal være et frikort for dårlig oppførsel.

 

Hvordan skal et barn klare å skille på straff for å uttrykke følelser og for å oppføre seg dårlig, når det i dette tilfellet virker som stemor mener dette er en og samme ting? Altså, barnet sier at det ikke liker stemor, stemor mener dette er dårlig oppførsel og barnet skal straffes. I mitt hode blir det da til at barnet vil føle seg straffet for å uttrykke sine følelser. 

[Petra75]

Han sutrer ikke fordi det ble slutt med mor og far for 6 år siden, men fordi han har fått en stefamilie han ikke liker. Jeg har stor forståelse for at barn har problemer med nye familiekonstellasjoner, de har jo aldri noe de skulle sagt i forhold til hvem de skal dele hus med. Jeg har sagt det samme i andre liknende tråder, men jeg sier det igjen: I konflikt mellom barn og voksen er det den voksnes ansvar å få det til å fungere, man kan ikke legge det på et barn. Ergo sier jeg at det er bra at barnet gir uttrykk for hva det føler, for da har man et utgangspunkt for videre jobbing med problemet.

Hvordan skal et barn klare å skille på straff for å uttrykke følelser og for å oppføre seg dårlig, når det i dette tilfellet virker som stemor mener dette er en og samme ting? Altså, barnet sier at det ikke liker stemor, stemor mener dette er dårlig oppførsel og barnet skal straffes. I mitt hode blir det da til at barnet vil føle seg straffet for å uttrykke sine følelser.

Hun skriver da at dette utgir seg i trass ifm legging, for eksempel. Jeg mener en åtteåring bør være stor nok til å forstå at hvis han ikke går til sengs når det er leggetid, så vil dette føre til at han ikke får ta med iPaden. Det er da helt normalt i andre relasjoner.

Det er også mulig å fortelle barnet at man forstår at han har problemer med den nye situasjonen, men at det ikke unnskylder ufin oppførsel mot andre mennesker. Og at konsekvensene ikke skyldes følelsene, men oppførselen.

[AnonymBruker]

Det høres litt ut som mitt stebarn helt til h*n var 11-12. Barnet var ekstremt eiesyk på sin far og tålte dårlig å dele far med noen. Det gjaldt ikke bare meg men også andre barn, f.eks hvis far viste barnets egne venner oppmerksomhet i lek eller ved middagsbordet, når de var på besøk, eller hvis far lekte med nieser og nevøer. Da ble det mye grining og furting. Veldig slitsomt for alle.

Anonymous poster hash: 5d4a0...cdb

[AnonymBruker]

Hun skriver da at dette utgir seg i trass ifm legging, for eksempel. Jeg mener en åtteåring bør være stor nok til å forstå at hvis han ikke går til sengs når det er leggetid, så vil dette føre til at han ikke får ta med iPaden. Det er da helt normalt i andre relasjoner.

Det er også mulig å fortelle barnet at man forstår at han har problemer med den nye situasjonen, men at det ikke unnskylder ufin oppførsel mot andre mennesker. Og at konsekvensene ikke skyldes følelsene, men oppførselen.

TS her:

Er enig med deg. Det er ikke følelsene hans jeg ønsker å straffe men oppførselen. Vi må snakke med gutten og forklare hvorfor han blir straffet.

Men det er ingen som svarer på det jeg spør om ang de andre barna. Hvordan vi skal greie å gi to barn normalt strenge konsekvenser når de er ulydige, mens dette barnet slipper unna, hver gang. Alt han får da er litt prat. Det går ikke. Om et barn skala ha fri oppdragelse så skal alle ha det. Men da er jeg på tur ut døra her før samboer vet ordet av det for sånn går det ikke en å ha det i en familie.

Eks: barna skal legge seg. Far sier nå går dere å legger dere. Så kommer barnet opp gjentatte ganger, og forteller at han vil ikke legge seg. Så begynner han å rope høyt "JEG VIL IKKE LEGGE MEEEEG!!!" "NEEEEEI!!". Og begynner å slå løs på søsken/stesøsken til de begynner å gråte.

Skal dette bare snakkes om?

Hva med de andre da om de hadde gjort det samme? Skal de få konsekvenser eller skal de bare få en liten prat de også?

Anonymous poster hash: 9fc5b...5af

[Gjest Mythic]

Hun skriver da at dette utgir seg i trass ifm legging, for eksempel. Jeg mener en åtteåring bør være stor nok til å forstå at hvis han ikke går til sengs når det er leggetid, så vil dette føre til at han ikke får ta med iPaden. Det er da helt normalt i andre relasjoner.

Det er også mulig å fortelle barnet at man forstår at han har problemer med den nye situasjonen, men at det ikke unnskylder ufin oppførsel mot andre mennesker. Og at konsekvensene ikke skyldes følelsene, men oppførselen.

 

Trass i forhold til leggetid er noe helt annet enn å gi uttrykk for hva man føler i forhold til stefamilien. Jeg er helt enig i at det bør få en konsekvens, som f.eks å ikke få med iPaden. Her må far være tydelig og konsekvent for å unngå at stemor igjen blir den stygge ulven. Jeg har ikke helt fått med meg hvordan barnet har vært ufin mot TS, bortsett fra å si at han ikke liker henne. Akkurat det synes jeg er bra at han klarer å uttrykke. Da har man utgangspunkt for en samtale med barnet hvos man kan grave litt dypere for å finne ut hvorfor han ikke liker henne. Kanskje kan han sette ord på nøyaktig hva som er vanskelig for han.

 

Vi aner ikke noe om hvordan dette barnet har det i denne relasjonen, og vi aner heller ikke noe om hvordan TS forholder seg til barnet og hvordan hun møter han. Vi aner heller ikke noe om hvordan barnet har det i relasjon med TS sitt barn. Nye familiekonstellasjoner med mine og dine barn er utfordrende for alle parter, men spesielt for barn, som får masse følelser og tanker omkring det, og som ikke alltid klarer å sette ord på det. Det kan gi seg ulike utslag, enten i fom av utagering, trass, verbale uttalelser eller at de bli innadvendte. Det er uansett viktig å ta barnas følelser på alvor, og ikke bare mene at de skal tilpasse seg på null komma niks.

[AnonymBruker]

Vil bare legge til at furting og grining førte til mye positiv oppmerksomhet fra far, som gjorde nok ting ikke bedre på sikt..

Anonymous poster hash: 5d4a0...cdb

[Gjest Mythic]

Det høres litt ut som mitt stebarn helt til h*n var 11-12. Barnet var ekstremt eiesyk på sin far og tålte dårlig å dele far med noen. Det gjaldt ikke bare meg men også andre barn, f.eks hvis far viste barnets egne venner oppmerksomhet i lek eller ved middagsbordet, når de var på besøk, eller hvis far lekte med nieser og nevøer. Da ble det mye grining og furting. Veldig slitsomt for alle.

Anonymous poster hash: 5d4a0...cdb

 

Uff, ja, det er slitsomt med barn som sikkert strever med å finne ut av sin nye tilværelse, og ikke umiddelbart trykker alle nye familiemedlemmer til sitt bryst og oppfører seg som engler

Du må vel forstå at det er en grunn til at barn blir sånn når de er utrygge, usikre og sårbare. Hvis et så stort barn er så eiesyk som du beskriver, handler det sannsynligvis om at det er redd for at far skal forsvinne. Når det har opplevd samlivsbrudd, blir hele dets trygge verden snudd på hodet, og det får fram mange følelser som det er vanskelig å sette ord på.

 

Jeg synes generelt at folk har veldig høye forventninger til hvordan barn skal tilpasse seg nye familiesituasjoner, og ikke minst, hvor kjapt man forventer at de skal gjøre det. 

Endret 18. juli 2015 av Mythic

[Tibbie]

Så ubehagelig for deg å ikke bli likt av den personen som er den viktigste for mannen din. Men du må nok ikke ta det så veldig personlig. Sjansen er der for at det ikke er deg han ikke liker, men generelt bare pappas kjæreste. At barnet altså ville mislikt uansett hvem det var han var sammen med (med mindre det er mor).

 

Jeg har sel vært den ungen. Jeg har hatet mange av mine stemødre, og var ikke spesielt fan av min mors mann heller. Fortalte det til mamma flere ganger at jeg ikke likte Tord. Med mine stemødre var jeg ikke akkurat noe hyggelig barn. Tror nok at de følte jeg ikke likte dem.

 

Men de jeg ikke likte, var de som kom inn som en sjefsrolle. Satte regler, kjeftet og bestemte over meg. De jeg likte var de som ikke tedde seg som en forelder!

Jeg var deimot ganske snill med de som lot pappa være sjefen, og heller var en hyggelig person som bodde hos oss/besøkte oss.

 

Mitt forslag til deg er å vinne respekten hos dette barnet. Vær dets venn. Hva liker det? Ta det med på badeland eller noe annet det liker. Sett dere et prosjekt å gjør soverommet skikkelig kult! Vil barnet ha et fotballrom? Et Justin Bieber-rom? Null problem, skal du si, så skaper dere det sammen.

 

Barnet må føle at du er vennen, og ikke en streng person som skal ta farens kjærlighet og gjøre barnets liv kjipere. Barnet må jo også få noen fordeler av å ha deg der.

 

Sånn tenker jeg som har hatt stemødre og stefar siden jeg var seks år, og som nå er en vellykket stemor selv

[AnonymBruker]

Vil bare legge til at furting og grining førte til mye positiv oppmerksomhet fra far, som gjorde nok ting ikke bedre på sikt..Anonymous poster hash: 5d4a0...cdb

Pluss at barnet har skjønt at man kan legge skylden for dårlig oppførsel på at "man er lei seg fordi den og den sa eller gjorde det og det" og da får barnet masse oppmerksomhet i stedet for konsekvenser. Dessverre er det ofte snakk om at ungen kommer bevisst med rent oppspinn for å kontrollere situasjonen (og far).

Anonymous poster hash: 5d4a0...cdb

[AnonymBruker]

Uff, ja, det er slitsomt med barn som sikkert strever med å finne ut av sin nye tilværelse, og ikke umiddelbart trykker alle nye familiemedlemmer til sitt bryst og oppfører seg som engler

Du må vel forstå at det er en grunn til at barn blir sånn når de er utrygge, usikre og sårbare. Hvis et så stort barn er så eiesyk som du beskriver, handler det sannsynligvis om at det er redd for at far skal forsvinne. Når det har opplevd samlivsbrudd, blir hele dets trygge verden snudd på hodet, og det får fram mange følelser som det er vanskelig å sette ord på.

 

Jeg synes generelt at folk har veldig høye forventninger til hvordan barn skal tilpasse seg nye familiesituasjoner, og ikke minst, hvor kjapt man forventer at de skal gjøre det.

Far har hovedomsorgen og har bokstavelig talt stått på pinne for sitt barn i alle år og h*n har kommet på førsteplass (innen familien) i absolutt alle sammenheng og får i tillegg til materielle goder, mer kvalitetstid med pappa enn de fleste andre barn jeg kjenner, i form av kos, ferieturer, felleshobbyer etc som de gjør alene sammen. Jeg tror snarere at når man får så mye hele tiden, slutter man å sette pris på det. Barnet kan ikke huske å ha bodd sammen med foreldrene.

Anonymous poster hash: 5d4a0...cdb

[Gjest Mythic]

Far har hovedomsorgen og har bokstavelig talt stått på pinne for sitt barn i alle år og h*n har kommet på førsteplass (innen familien) i absolutt alle sammenheng og får i tillegg til materielle goder, mer kvalitetstid med pappa enn de fleste andre barn jeg kjenner, i form av kos, ferieturer, felleshobbyer etc som de gjør alene sammen. Jeg tror snarere at når man får så mye hele tiden, slutter man å sette pris på det. Barnet kan ikke huske å ha bodd sammen med foreldrene.

Anonymous poster hash: 5d4a0...cdb

 

 

Nettopp fordi far har hatt hoveomsorgen så blir barnet eiesyk når det føler det får konkurranse. Jeg fatter ikke at det skal være vanskelig å forstå.