Når stebarnet hater stemor..

[AnonymBruker]

Så heldig du er som greier å sette ned foten... Så uheldig som har en mann som ikke tør... Hos oss er d omvendt, jg (stemor) er altfor snill, og far har aldri før satt så mye grenser til sitt barn. Moren har skjemt bort barnet i alle år, pappa hadde de ikke respekt for, men nå er pappa blitt den strenge. (Etter bruddet) Men jg ser det funker, og barnet slapper mer av og tør ikke prøve seg for mye... Det var ikke slemt, klep ikke og laget ikke scener sist d var her! Men å prøve seg på meg derimot, jg strakk meg langt, men jg måtte slutte å være for snill, føler Det gikk greit. Du gjør d riktige, en 8 åring får plantet hat, de hater ikke. Hvordan er forholdet mellom mor og far? I mitt tilfelle, prater ik mor med far. Og barna er midt i det hele tiden. Ser og hører at de ikke har d bra, man kan si de er i forsvar, aggressivt, fordi de er lei seg og helst vil gråte, men blir veldig tøff og likegyldig utad! Forferderlig situasjon, ser ingen feil ved d du gjør. Ingenting er bedre enn at mor og far har d bra, på hver sin kant eller sammen.

Anonymous poster hash: e6f0f...14d

[AnonymBruker]

Så heldig du er som greier å sette ned foten... Så uheldig som har en mann som ikke tør... Hos oss er d omvendt, jg (stemor) er altfor snill, og far har aldri før satt så mye grenser til sitt barn. Moren har skjemt bort barnet i alle år, pappa hadde de ikke respekt for, men nå er pappa blitt den strenge. (Etter bruddet) Men jg ser det funker, og barnet slapper mer av og tør ikke prøve seg for mye... Det var ikke slemt, klep ikke og laget ikke scener sist d var her! Men å prøve seg på meg derimot, jg strakk meg langt, men jg måtte slutte å være for snill, føler Det gikk greit. Du gjør d riktige, en 8 åring får plantet hat, de hater ikke. Hvordan er forholdet mellom mor og far? I mitt tilfelle, prater ik mor med far. Og barna er midt i det hele tiden. Ser og hører at de ikke har d bra, man kan si de er i forsvar, aggressivt, fordi de er lei seg og helst vil gråte, men blir veldig tøff og likegyldig utad! Forferderlig situasjon, ser ingen feil ved d du gjør. Ingenting er bedre enn at mor og far har d bra, på hver sin kant eller sammen.

Anonymous poster hash: e6f0f...14d

Værsåsnill og ikke skrive sms-språk! Fullstendig meningsløst og lese. 

Anonymous poster hash: aab5a...c5b

[AnonymBruker]

Dette barnet utnytter situasjonen for å få særbehandling og oppmerksomhet, og det funker!

Barnet må få beskjed om at TS er der for å bli, og at dette nå er familien. Sutring over dette, skal ikke gi fordeler som ekstra oppmerksomhet/trøst.

Anonymous poster hash: 4a724...824

[AnonymBruker]

Hva gjør jeg som stemor da?

Barnet er 8 år og foreldrene har ikke vært sammen på 6 år. Barnet utagerer og kan ha en forferdelig oppførsel enkelte ganger.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Ikke far heller.

Han kvier seg for å gi ungen konsekvenser for oppførselen hans fordi han synes synd på ungen. Slik at ungen går nå rundt og bestemmer over far, mens far ikke greier å gjøre noe.

Ungen har sagt selv at han ikke liker at jeg er sammen med faren hans og er sint pga det.

Jeg mener selv at unsett hvor lei seg ungen er så må han få konsekvenser, som feks ta vekk mobiltelefon, iPad, kutte lørdagsgodt etc. Dette er faren ikke enig i, ig mener ungen må få lov til å vøre lei seg. Men det kan være helt uutholdelig å være hjemme om dagene, spesielt ved leggetid er det et helvete.

Hjelp? Anonymous poster hash: 9fc5b...5af

Du fokuserer helt feil. For det er ikke stebarnet som er problemet, men du. Det er du som har kommet inn i stebarnets liv og hjem uten at stebarnet en gang ble tatt med på råd.

Dette får dere voksne ta konsekvensen av. Være særboere, og treffes alene når stebarnet er hos sin mor.

(Og for ordens skyld: Nei, jeg er ingen bitter mor som hater stemødre, men jeg møter, og jobber med, mange frustrerte barn a la din stesønn gjennom jobben min)

Anonymous poster hash: 83a9d...43f

[AnonymBruker]

Jeg kan godt kjenne meg igjen i barnets synspunkt. Jeg er 16år nå selv, og min var giftet seg da jeg var rundt 9 år. Han er homofil og giftet seg da med en mann. Jeg har en veldig spesiell familiesituasjon og pappa har vært homofil hele livet, så dette var ikke problemet. Men jeg hatet denne mannen mer enn noe annet. Forholdet varte ikke lenge, og jeg har fortrengt mye av det, men jeg husker det fortsatt som helt forferdelig.

Nå gjorde pappa det litt spesielt, med at jeg kun hadde møtt denne mannen en eller to ganger tidligere som en venn, og så satt han plutselig i stuen vår og de var gift. Han var også en spesiell person, men det du må huske på er at barn trenger TID. Pappa har alltid vært alene så lenge jeg har levd (og det høres ut som om faren til barnet i denne saken også har vært alene store deler av livet) og når jeg var liten var han MIN pappa, og jeg ville ikke at noen skulle ta han fra meg og ødelegge de gangene jeg var hos pappa.

Du må også huske på at barn som har foreldre som ikke bor sammen ikke ser faren sin like ofte, og da er disse stundene mer verdifulle. Jeg får vondt i magen av å tenke på hvordan barnet i denne situasjonen har det, for det kan virkelig være vondt å få en "ny" mamma (barnet har jo en fra før..). Det er absolutt ikke sikkert at det er noe galt med deg som person, og heller ikke at dere har gjort noe feil. Men å straffe barnet fordi det viser følelser ovenfor en ny livssituasjon, blir veldig feil.

Dette ble veldig langt, men det treffer et sårt punkt for meg, da dette har preget meg veldig mye. For min del var det flere faktorer som forverret hele situasjon og en feil tilnærming fra de voksne (pappa har innsett dette og beklaget mange ganger, uten at jeg egentlig har fortalt hvordan det var) men konseptet er uansett det samme. La barnet få tid, og vær heller vennlig innstilt! Lykke til, dette ordner seg med tid:)

(Mener ikke å kritisere noe her, kommer bare med mine erfaringer)

Anonymous poster hash: c8205...a0b

Så merkelig gjort at din homofile far!!!😳😣

Anonymous poster hash: c0dfc...89c