Har levd med en vond hemmelighet i 12 år nå

[Millimani]

Jeg har en hemmelighet jeg har båret på i snart 12 år.

Da jeg var 14, mobbet jeg en gutt som gikk i klassen vår. Jeg var ikke den eneste som mobbet ham, så jeg tror ikke andre husker meg som en av de største mobberne, men jeg var veldig utspekulert og mobbet han på diskrete måter som gjorde at jeg allikevel fremsto som den greie og veloppdragne jenta utad.

Denne gutten haltet på det ene benet (fødselsskade) og hadde dårlig hørsel, og var veldig stille og sjenert. Han var altså et lett bytte. Jeg mobbet særlig ved å stadig legge anonyme brev i sekken hans der jeg skrev hvor stygg og misformet han var, at ingen ønsket ham i klassen, at han burde drepe seg selv. Dette ga meg et slags "kick".. Ved et par anledninger helte jeg også yoghurt i jakkelommene hans og lignende.

Så en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at denne gutten var død. Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg ble aldri konfrontert med denne mobbingen direkte, ettersom ingen egentlig visste hva jeg sto bak. Men i ettertid har dette gnagd og gnagd på meg. Spesielt nå i voksen alder har jeg tenkt utrolig mye på dette

Huff, det jeg spør om er altså hvordan man kan leve med dette. Hvordan man kan legge det bak seg og tilgi seg selv - og gå videre i livet..?

Anonymous poster hash: f0e7d...cbb

Det er en utilgivelig handling. Hva du selv kan gjøre for å få det bedre med deg selv? Snakk med noen andre om det, ansikt til ansikt...lege og/eller psykolog. Eller ta det med deg i graven. Jeg håper du velger det første, selv om det er vondt for deg. Uansett hva du velger så er det vondt. Men snakker du åpent med noen andre i samme rom som deg, og ikke over internett, så vil nok det likevel lette litt på trykket.

I dag ser du konsekvensene av det du har gjort. Du er blitt mye eldre nå, og er ikke en "liten" 14 åring lenger.

[AnonymBruker]

Da ville jeg foreslått og komt seg bort i fra nettopp det som har hatt en negativ påvirkning på livet ditt, noe KG i ditt tilfelle er...

Hvis du hadde blitt forfulgt over lang tid på KG så hadde du nok ikke syntes det var så kult. Så slutt å vær frekk.

Anonymous poster hash: 38a57...32c

[goldenchanel]

Jeg har en hemmelighet jeg har båret på i snart 12 år.

Da jeg var 14, mobbet jeg en gutt som gikk i klassen vår. Jeg var ikke den eneste som mobbet ham, så jeg tror ikke andre husker meg som en av de største mobberne, men jeg var veldig utspekulert og mobbet han på diskrete måter som gjorde at jeg allikevel fremsto som den greie og veloppdragne jenta utad.

Denne gutten haltet på det ene benet (fødselsskade) og hadde dårlig hørsel, og var veldig stille og sjenert. Han var altså et lett bytte. Jeg mobbet særlig ved å stadig legge anonyme brev i sekken hans der jeg skrev hvor stygg og misformet han var, at ingen ønsket ham i klassen, at han burde drepe seg selv. Dette ga meg et slags "kick".. Ved et par anledninger helte jeg også yoghurt i jakkelommene hans og lignende.

Så en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at denne gutten var død. Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg ble aldri konfrontert med denne mobbingen direkte, ettersom ingen egentlig visste hva jeg sto bak. Men i ettertid har dette gnagd og gnagd på meg. Spesielt nå i voksen alder har jeg tenkt utrolig mye på dette

Huff, det jeg spør om er altså hvordan man kan leve med dette. Hvordan man kan legge det bak seg og tilgi seg selv - og gå videre i livet..?

Anonymous poster hash: f0e7d...cbb

Du burde ikke legge det bak deg, du burde skamme deg. Du viste at det du gjorde var galt, og du tok et valg da du gjorde det..fy faen skam deg!

[AnonymBruker]

Synes ikke det er noe du skal tenke på. Mobbingen din førte ikke til at han tok selvmord (mest sannsynlig).

Har selv blitt mobbet i mange år, før jeg heller ble en mobber. Tar det knekken på deg så er det mange flere ting som er underliggende.

Anonymous poster hash: 6dabf...e36

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke forstå at noen har hjerte nok til å forstå ts, eller synes synd på henne. Hun har drept noen! Fått noen til å ikke klare å leve mer! Den gutten kan ALDRI leve mer og prøve å få et godt liv pga ei drittunge! Hvordan tror dere de pårørende til gutten har hatt det og har det? Det er noe som aldri kan glemmes. Så sitter dere og forsvarer ts og sier hun har det vondt og har forstått at hun har gjort noe galt! KVALMENDE!

Det er ingen som synes synd på henne. Jeg forsvarer henne ikke. Jeg kan heller ikke forstå TS, jeg har kun snakket av mine egne erfaringer og følelser. Ingen kan forstå andres mobbehandlinger, mine argumenter har heller ikke kommet frem med den hensikt å få andre til å forstå/få sympati for mine valg. Jeg har simpelten gjort det for å vise den siden av en sak som sjeldent kommer fram. Jeg hadde ikke hatt noe imot å reise landet rundt for å holde foredrag fra en mobbers synspunkt. JA til mer åpenhet rundt dette temaet, og jeg synes det er flott at tidligere mobbere står frem istedet for å begrave det. Man er nødt til å ha begge sidene av en sak for å forstå den, og utvikle bedre tiltak for forebygging.

Anonymous poster hash: 5595d...71e

[Gjest Blomsterert]

 

Jeg har en hemmelighet jeg har båret på i snart 12 år.

Da jeg var 14, mobbet jeg en gutt som gikk i klassen vår. Jeg var ikke den eneste som mobbet ham, så jeg tror ikke andre husker meg som en av de største mobberne, men jeg var veldig utspekulert og mobbet han på diskrete måter som gjorde at jeg allikevel fremsto som den greie og veloppdragne jenta utad.

Denne gutten haltet på det ene benet (fødselsskade) og hadde dårlig hørsel, og var veldig stille og sjenert. Han var altså et lett bytte. Jeg mobbet særlig ved å stadig legge anonyme brev i sekken hans der jeg skrev hvor stygg og misformet han var, at ingen ønsket ham i klassen, at han burde drepe seg selv. Dette ga meg et slags "kick".. Ved et par anledninger helte jeg også yoghurt i jakkelommene hans og lignende.

Så en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at denne gutten var død. Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg ble aldri konfrontert med denne mobbingen direkte, ettersom ingen egentlig visste hva jeg sto bak. Men i ettertid har dette gnagd og gnagd på meg. Spesielt nå i voksen alder har jeg tenkt utrolig mye på dette

Huff, det jeg spør om er altså hvordan man kan leve med dette. Hvordan man kan legge det bak seg og tilgi seg selv - og gå videre i livet..?

Anonymous poster hash: f0e7d...cbb

 

[Gjest Kili]

Jeg kan garantere deg at jeg ikke er en mobber.

Men jeg syns du begynner å ligne kvamlende mye på en. Var det jeg reagerte på.

Jeg har aldri mobbet noen, da vet du ikke hva mobbing er! Jeg har ikke mobbet ts flere dager, uker, år? Jeg har aldri sagt til noen at de må ta livet av seg! Så grusom er jeg ikke.

Ja jeg sier akkurat hva jeg mener om mobbere, det fortjener de! Har de mobbet så må de tåle å få noe igjenn!

[Gjest Cevita]

Denne tråden gjør meg vondt! Ts har gjort noe utilgivelig og må leve med det. At det gir alle andre mobbeoffere rett til å hetse og mobbe var jeg virkelig ikke klar over, og at man i tillegg selv blir kalt en mobber når man påpeker netthets, gjør meg utrolig trist.

[Gjest Kili]

Det er en utilgivelig handling. Hva du selv kan gjøre for å få det bedre med deg selv? Snakk med noen andre om det, ansikt til ansikt...lege og/eller psykolog. Eller ta det med deg i graven. Jeg håper du velger det første, selv om det er vondt for deg. Uansett hva du velger så er det vondt. Men snakker du åpent med noen andre i samme rom som deg, og ikke over internett, så vil nok det likevel lette litt på trykket.

I dag ser du konsekvensene av det du har gjort. Du er blitt mye eldre nå, og er ikke en "liten" 14 åring lenger.

Det er ikke rettferdig at ts skal få det bedre med seg selv, mens en annen er for alltid død pga henne.

[Gjest EmilyR]

Denne tråden gjør meg vondt! Ts har gjort noe utilgivelig og må leve med det. At det gir alle andre mobbeoffere rett til å hetse og mobbe var jeg virkelig ikke klar over, og at man i tillegg selv blir kalt en mobber når man påpeker netthets, gjør meg utrolig trist.

Jeg skjønner ikke helt? Jeg har aldri vært et mobbeoffer og jeg mobber ikke TS. Jeg forteller TS rett ut at vedkommende ikke har min sympati, no matter what.

[Gjest EmilyR]

Gi faen i å synes synd på ts og tenk på han som aldri fikk leve mer pga TS!! Tenk på de pårørende hvor mye mer jævlig de har hatt det! Det er umennskelig!

SKAL VEDDE PÅ AT DET ER MOBBERE SELV SOM FORSVARER EN MOBBER!

Så enig med deg.

[Gjest Hinkelpinkel]

Jeg har aldri mobbet noen, da vet du ikke hva mobbing er! Jeg har ikke mobbet ts flere dager, uker, år? Jeg har aldri sagt til noen at de må ta livet av seg! Så grusom er jeg ikke.

Ja jeg sier akkurat hva jeg mener om mobbere, det fortjener de! Har de mobbet så må de tåle å få noe igjenn!

Det er helt greit, men DU er den enste personen her som har gjort at jeg har fått et snev av sympati for ts.

Endret 21. februar 2015 av Hinkelpinkel

[Gjest Kili]

Jeg forstår ikke hvorfor ts måtte lage en tråd her, dele den historien og ber om hjelp for å få det bedre selv! (selvdigger!) Hvorfor leste jeg det! Ødelagt hele kvelden min. Det var en grusom historie, og det er for jævlig at mennesker er sånn!!!

[Gjest EmilyR]

Forskjell på å vite at noen har det vondt og det å vite at det kan resultere i dødsfall... Noe barn ikke klarer, derav at vi ikke dømmer de slikt som voksne som følge av dette. Man skal ikke tenke "barn er barn" man skal prøve å lære de opp til å forstå og tenke slik som voksne, slikt som f. eks å forstå hva konsekvenser er og hva konsekvenser det kan bli....

Barna som tar livet sitt vet heller ikke nødvendigvis helt hva det gjør eller hva den faktiske konsekvensen er av det. Desverre får de heller aldri finne ut eller forstå nettopp konsekvensen av det...

Når selv voksne sliter med å forstå og skille mellom tøysing og mobbing, så er det veldig lett å forstå barn som mobber hvis selv intelligente voksne ikke gjør det... Før de får beskjed om det og konfronteres med det, noe jeg har litt vel mye erfaring med fra arbeidslivet.

Jeg tror ikke unger helt forstår at et skytevåpen pappa har i skapet som alle kan ta kan drepe. Kan være, men jeg tviler.

Men derimot å gå inn for å mobbe noen, da er man klar over at en part blir såret i det, og det er offeret. Jeg skjønner ikke helt at noen kan tro at barn ikke vet det de utsetter offeret for.. Men det er nå min mening.

[Gjest EmilyR]

Jeg forstår ikke hvorfor ts måtte lage en tråd her, dele den historien og ber om hjelp for å få det bedre selv! (selvdigger!) Hvorfor leste jeg det! Ødelagt hele kvelden min. Det var en grusom historie, og det er for jævlig at mennesker er sånn!!!

Det som provoserer meg også. At TS oppsøker hjelp for SEG SELV fordi hun var ødelagt et liv. Vedkommende må forstå at det vil skape sinne her inne.

[Gjest Kili]

Det er helt greit, men DU er den enste personen her som har gjort at jeg har fått et snev av sympati for ts.

Vær så god og gi ts din sympati, men et så kaldt menneske som har gjort noe så ummenskelig og grusomt får ALDRI min sympati! Bare min mening om de!

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig trist at mobbing ofte ikke blir tatt seriøst før noen tar livet av seg.

Anonymous poster hash: c01d1...246

Det virker ikke som, ifølge denne tråden, at folk tar mobbing på alvor ETTER at noen har tatt livet sitt, heller.

Anonymous poster hash: 48030...168

[Gjest Blomsterert]

Jeg har en hemmelighet jeg har båret på i snart 12 år.

Da jeg var 14, mobbet jeg en gutt som gikk i klassen vår. Jeg var ikke den eneste som mobbet ham, så jeg tror ikke andre husker meg som en av de største mobberne, men jeg var veldig utspekulert og mobbet han på diskrete måter som gjorde at jeg allikevel fremsto som den greie og veloppdragne jenta utad.

Denne gutten haltet på det ene benet (fødselsskade) og hadde dårlig hørsel, og var veldig stille og sjenert. Han var altså et lett bytte. Jeg mobbet særlig ved å stadig legge anonyme brev i sekken hans der jeg skrev hvor stygg og misformet han var, at ingen ønsket ham i klassen, at han burde drepe seg selv. Dette ga meg et slags "kick".. Ved et par anledninger helte jeg også yoghurt i jakkelommene hans og lignende.

Så en dag kom rektor inn i klasserommet og fortalte at denne gutten var død. Han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg ble aldri konfrontert med denne mobbingen direkte, ettersom ingen egentlig visste hva jeg sto bak. Men i ettertid har dette gnagd og gnagd på meg. Spesielt nå i voksen alder har jeg tenkt utrolig mye på dette

Huff, det jeg spør om er altså hvordan man kan leve med dette. Hvordan man kan legge det bak seg og tilgi seg selv - og gå videre i livet..?

Anonymous poster hash: f0e7d...cbb

Har ikke orket og lest svarene fra før her. Av erfaring vet jeg hva du tenker,og,hvordan du har det,men i mitt tilfelle så var det kun en periode,og ingen døde! Jeg får helt sinnsykt vondt av deg! Jeg forstår dine følelser,og jeg skjønner at du sliter hardt med dette!

[AnonymBruker]

Det er ikke rettferdig at ts skal få det bedre med seg selv, mens en annen er for alltid død pga henne.

Du kommer til å gå til grunne i din egen bitterhet om du ikke forandrer holdningene dine. Da har mobberne på mange måter vunnet. Håper du tar i mot et godt råd om å forsone deg med det som har hendt og heller bidra positivt mot mobbing. Ikke nødvendigvis tilgi mobberne, men heller ikke hate og la det spise deg opp innenifra.

Hilsen en som også ble mobbet.

Anonymous poster hash: 56635...c52

[AnonymBruker]

Det virker ikke som, ifølge denne tråden, at folk tar mobbing på alvor ETTER at noen har tatt livet sitt, heller.

Anonymous poster hash: 48030...168

Selvsagt blir det tatt seriøst, men hva er poenget med denne heksejakten?

Blir dere fornøyde om dere får TS til å ta sitt eget liv også?

Anonymous poster hash: 944f2...205