Sier ifra meg omsorgen.

[AnonymBruker]

Er det mulig å være så barnslig????

Selvsagt er TS glad i sønnen sin, hun er bare ikke i stand til å hjelpe han. Han trenger mer enn hva en mor kan gi.

Har hun skrevet at hun ikke er glad i ham?

Ingen som betviler at hun er glad i han, men sannsynlig så vil han ikke tro på henne. Ganske vanlig følelser blant barnevernsbarn å ha. Ganske vanlig spørsmål å stille seg.

Anonymous poster hash: d7487...015

[AnonymBruker]

Ingen som betviler at hun er glad i han, men sannsynlig så vil han ikke tro på henne. Ganske vanlig følelser blant barnevernsbarn å ha. Ganske vanlig spørsmål å stille seg.

Anonymous poster hash: d7487...015

Nå må du virkelig slutte. Selvsagt er dette spørsmål gutten stiller, og kommer til å stille seg i lang tid framover. Jeg vet ikke helt om han ville stilt seg andre spørsmål om mor tviholdt på ham, og gjennom mange år aldri opplevde å strekke til, eller å makte å gjøre noe som helst for å hjelpe ungen sin. Det hun gjør nå er noe hun anser som en ren nødvendighet for å redde gutten, seg selv og småsøsknene. Jeg tviler ikke på at det er vanskelig for henne, og om noen år vil gutten forhåpentlig forstå at hun ikke ofret ham, men gjorde det hun kunne for å redde ham, og at det i seg selv sier noe om hvor glad hun faktisk er i ham.

Gjort er gjort, spist er spist, og det er søren meg så jævlig lite hensiktsmessig å male på sånn som du og enkelte andre gjør i denne tråden nå.

Anonymous poster hash: 27a0e...670

[AnonymBruker]

Synd å høre at du har fått så mye motgang i livet ditt. Høres virkelig ikke lett ut. Har dessverre ingenting fornuftig å si om dette, men syns du virker som en flott mor som setter dine barn først!!

Fortsett å vær sterk! Ikke alle hadde klart den situasjonen du er inne i, virker som mange her inne på KG ikke er i stand til å sette seg inn i andres situasjoner. Dessverre.

Stå på! Du gjør helt sikkert en fantastisk jobb! Masse lykke til videre, håper det går deres vei fremover

(og en ting, plusset ved en feil på ett innlegg jeg absolutt ikke er enig i)

Anonymous poster hash: a7bdf...c78

[appelsinjuice]

Jeg tror enkelte her ikke evner å sette seg inn i din situasjon, TS. Når de andre barna reagerer med magevondt og søvnvansker, typiske tegn på posttraumatisk stress, må du som mor gjøre noe. Vold i hjemmet kan få ubøtelige skader, noe du alt har fått smertelig erfare. Det er ikke snakk om å kun fjerne eldstemann for de yngre sin del. Det handler også om at eldstemann må få den oppfølging og hjelp han behøver. Han trenger tydeligvis oppfølging 24/7, og hvordan skal en enslig mor med 3 barn og jobb kunne gi han dette?

[AnonymBruker]

Kjære Ts...

Jeg orker ikke skrive så langt nå, i og med jeg får vondt av å lese denne tråden... Blir straks mint på meg selv her... Her hjemme sitter jeg i voksen alder og ønsker at noen der ute var glad i meg... Og faktisk greide å vise meg hvordan en familie stiller opp for hverandre, og tar hverandre inn i kjærlighetens varme armer... Jeg er oppvokst i fosterhjem og har fremdeles biologisk mor og far, men som er begge for syke til å være en mor og en far.... Fosterhjemmet har jeg så som så kontakt med fordi de ikke greier å ha sett mine behov i ungdomstiden og ung voksen alder hvor jeg trengte de aller aller mest særlig da jeg skulle ut og prøve livet på egenhånd på egne ben...Å møte livet der ute uten god og trygg støtte ble for vanskelig.. og jeg havnet i kjelleren allerede i en alder av 19 år... Nå har det tatt meg 10 år og jobbe meg gjennom år etter år for å klatre oppover i stigen som heter livets utfordringer.... Og er snart ferdig med ihvertfall en utdannelse... men allikevel mangler jeg så mange følelser innvendig av det å høre til, at noen i denne verden bryr seg om meg..... At jeg er god nok osv...

Under fosterhjemstiden hadde jeg besøk med mor og far, både med obersvasjon og uten. Jeg mener at som mor har du ansvar for å være der for din sønn selv om du ikke makter. Du _kan_ møte han og ha samvær med han så han får en opplevelse av i det minste å ha en mor der.... Selv om han er vanskelig å takle....
Ikke gi din sønn totalt bort fra deg... Sønnen din har opplevd mye som vil være med han resten av livet. Din sønn blir dessuten eldre en dag og dersom de rundt klarer å ta vare på han vil han trenge voksne som er tilstede....

I dag sitter jeg i voksen alder av 30 og sliter enormt med følelsen av å tilhøre noe som helst sted.
Jeg savner en familie som bryr seg og av og til gråter jeg alene fordi jeg ikke har følelsen av å høre til noe som helst sted. Jeg husker i oppveksten jeg satt rundt venners bord og ønsket jeg var i deres familie.

Vær så snill TS, din sønn er en utfordring opplever du og det kommer av sine grunner selvfølgelig.. Og de skal jeg ikke sitte og dømme deg for selv om jeg har mine tanker om visse ting.....
Men du har fremdeles mulighet til å ha samvær med han nå og da mens han bor hos en annen familie som kan gi det han trenger...
Og jeg håper inderlig om han kommer til en annen familie at de kan se hans behov.. For det greide ikke mine fosterforeldre....... :/ Igjen sitter jeg innvendig ganske ødelagt etter savn etter noen mennesker som kunne vært glad i meg..... La ikke dette bli sønnen din som føler seg sviktet..... Prøv å vær et menneske som viser at en bryr seg på avstand i det minste..... Din sønn trenger deg!!!!!!!!!!!!

Anonymous poster hash: d0c5b...ba4

[AnonymBruker]

Kjære Ts...

Jeg orker ikke skrive så langt nå, i og med jeg får vondt av å lese denne tråden... Blir straks mint på meg selv her... Her hjemme sitter jeg i voksen alder og ønsker at noen der ute var glad i meg... Og faktisk greide å vise meg hvordan en familie stiller opp for hverandre, og tar hverandre inn i kjærlighetens varme armer... Jeg er oppvokst i fosterhjem og har fremdeles biologisk mor og far, men som er begge for syke til å være en mor og en far.... Fosterhjemmet har jeg så som så kontakt med fordi de ikke greier å ha sett mine behov i ungdomstiden og ung voksen alder hvor jeg trengte de aller aller mest særlig da jeg skulle ut og prøve livet på egenhånd på egne ben...Å møte livet der ute uten god og trygg støtte ble for vanskelig.. og jeg havnet i kjelleren allerede i en alder av 19 år... Nå har det tatt meg 10 år og jobbe meg gjennom år etter år for å klatre oppover i stigen som heter livets utfordringer.... Og er snart ferdig med ihvertfall en utdannelse... men allikevel mangler jeg så mange følelser innvendig av det å høre til, at noen i denne verden bryr seg om meg..... At jeg er god nok osv...

Under fosterhjemstiden hadde jeg besøk med mor og far, både med obersvasjon og uten. Jeg mener at som mor har du ansvar for å være der for din sønn selv om du ikke makter. Du _kan_ møte han og ha samvær med han så han får en opplevelse av i det minste å ha en mor der.... Selv om han er vanskelig å takle....

Ikke gi din sønn totalt bort fra deg... Sønnen din har opplevd mye som vil være med han resten av livet. Din sønn blir dessuten eldre en dag og dersom de rundt klarer å ta vare på han vil han trenge voksne som er tilstede....

I dag sitter jeg i voksen alder av 30 og sliter enormt med følelsen av å tilhøre noe som helst sted.

Jeg savner en familie som bryr seg og av og til gråter jeg alene fordi jeg ikke har følelsen av å høre til noe som helst sted. Jeg husker i oppveksten jeg satt rundt venners bord og ønsket jeg var i deres familie.

Vær så snill TS, din sønn er en utfordring opplever du og det kommer av sine grunner selvfølgelig.. Og de skal jeg ikke sitte og dømme deg for selv om jeg har mine tanker om visse ting.....

Men du har fremdeles mulighet til å ha samvær med han nå og da mens han bor hos en annen familie som kan gi det han trenger...

Og jeg håper inderlig om han kommer til en annen familie at de kan se hans behov.. For det greide ikke mine fosterforeldre....... :/ Igjen sitter jeg innvendig ganske ødelagt etter savn etter noen mennesker som kunne vært glad i meg..... La ikke dette bli sønnen din som føler seg sviktet..... Prøv å vær et menneske som viser at en bryr seg på avstand i det minste..... Din sønn trenger deg!!!!!!!!!!!!

Anonymous poster hash: d0c5b...ba4

Hun har jo flere ganger påpekt at det skal være samvær ofte og jevnlig med gutten. Så dine antagelser blir helt feil her.

Anonymous poster hash: caa54...725

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg på vegne av samfunnet og mennesker som sitter på sin høye hest her i tråden.

Tenk å slenge så mye dritt til et menneske som går gjennom en vanskelig tid. Ja det gjør nemlig både gutten og moren, og småsøsken.

TS er sterk som har klart å svare godt for seg gjennom tråden, selv med så mye hat mange her klarer å lire av seg.

Flere her burde gå i seg selv og virkelig tenke gjennom hva de skriver.

Har mine mistanker om at flere av dere også er de som lirer av dere hat og forakt i andre tråder også. Som ikke skjønner at verden er svart-hvitt. Aldri har opplevd å måtte leve på skyggesiden, enten det er noe med barna eller andre ting.

En dag kan deres "perfekte" verden også bryte sammen. Ville dere da ønsket at alle skulle sende dere hatefulle meldinger den dagen dere søkte råd? Enhver person kan komme i en situasjon hvor verden rundt en raseres og en ikke vet hva man skal gjøre.

TS har faktisk jobbet tett med alt av hjelpeapparat, fått barnet vekk fra en omsorgssviktsituasjon når hun oppdaget det - og hun har stått på. Oppe i det hele har hun også to mindre barn, og opplevd å miste sin mann og far til minste barna. Det viser styrke og ikke svakhet.

Hun har selv tatt kontakt med barnevernet, da skrikes det opp om dårlig mor. Mens flere av dere i andre tråder mener barnevernet må inn fordi et barn gråter hver kveld ved leggetid, eller dere tror ditt og datt om naboen. Da er det plutselig greit at barnevernet skal brukes, men ikke om mor selv ber om hjelp.

Hadde det vært mors nabo som hadde skrevet innlegg her og spurt: skal jeg ringe barnevernet? Fordi hun hørte leilighet bli rasert, så to redde småsøsken eller en mor som ikke hang sammen. Da hadde koret svart med en gang RING med en gang, tenk på de andre søsknene eller tenkt på ditt og datt.

Takk og lov er det noen i tråden her som får meg til å håpe at det fortsatt finnes håp for fremtiden og det gode i mennesket.

Merker jeg blir sinna på vegne av hele familien som trenger hjelp når jeg skriver. Nesten så jeg håper enkelte her går på en smell som virkelig vil gi dere en realitetssjekk en dag, men så lavt skal jeg ikke synke.

Anonymous poster hash: caa54...725

[AnonymBruker]

Hun har jo flere ganger påpekt at det skal være samvær ofte og jevnlig med gutten. Så dine antagelser blir helt feil her.Anonymous poster hash: caa54...725

Det sa sikkert foreldrene til hun du siterer her også. Men så gjør de ikke det likevel, for det var en grunn til at de ville ha avstand i utgangspunktet. De skammer seg kanskje også over seg selv, at de ikke klarer ansvaret å ha et barn.

Man avskriver ikke sine barn bare fordi de ikke ble slik man ønsket eller forventet. Barn kommer ikke med returrett. At noen gjør det fordi de selv er svært syke er en annen sak.

Anonymous poster hash: 9b460...7e8

[AnonymBruker]

Det sa sikkert foreldrene til hun du siterer her også. Men så gjør de ikke det likevel, for det var en grunn til at de ville ha avstand i utgangspunktet. De skammer seg kanskje også over seg selv, at de ikke klarer ansvaret å ha et barn.

Man avskriver ikke sine barn bare fordi de ikke ble slik man ønsket eller forventet. Barn kommer ikke med returrett. At noen gjør det fordi de selv er svært syke er en annen sak.

Anonymous poster hash: 9b460...7e8

Hvilken hensikt skal det ha å mase om dette? Gutten er ikke engang plassert, og mor forhåndsdømmes for manglende samvær..??? Ta deg sammen!

Anonymous poster hash: 27a0e...670

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg på vegne av samfunnet og mennesker som sitter på sin høye hest her i tråden.

Tenk å slenge så mye dritt til et menneske som går gjennom en vanskelig tid. Ja det gjør nemlig både gutten og moren, og småsøsken.

TS er sterk som har klart å svare godt for seg gjennom tråden, selv med så mye hat mange her klarer å lire av seg.

Flere her burde gå i seg selv og virkelig tenke gjennom hva de skriver.

Har mine mistanker om at flere av dere også er de som lirer av dere hat og forakt i andre tråder også. Som ikke skjønner at verden er svart-hvitt. Aldri har opplevd å måtte leve på skyggesiden, enten det er noe med barna eller andre ting.

En dag kan deres "perfekte" verden også bryte sammen. Ville dere da ønsket at alle skulle sende dere hatefulle meldinger den dagen dere søkte råd? Enhver person kan komme i en situasjon hvor verden rundt en raseres og en ikke vet hva man skal gjøre.

TS har faktisk jobbet tett med alt av hjelpeapparat, fått barnet vekk fra en omsorgssviktsituasjon når hun oppdaget det - og hun har stått på. Oppe i det hele har hun også to mindre barn, og opplevd å miste sin mann og far til minste barna. Det viser styrke og ikke svakhet.

Hun har selv tatt kontakt med barnevernet, da skrikes det opp om dårlig mor. Mens flere av dere i andre tråder mener barnevernet må inn fordi et barn gråter hver kveld ved leggetid, eller dere tror ditt og datt om naboen. Da er det plutselig greit at barnevernet skal brukes, men ikke om mor selv ber om hjelp.

Hadde det vært mors nabo som hadde skrevet innlegg her og spurt: skal jeg ringe barnevernet? Fordi hun hørte leilighet bli rasert, så to redde småsøsken eller en mor som ikke hang sammen. Da hadde koret svart med en gang RING med en gang, tenk på de andre søsknene eller tenkt på ditt og datt.

Takk og lov er det noen i tråden her som får meg til å håpe at det fortsatt finnes håp for fremtiden og det gode i mennesket.

Merker jeg blir sinna på vegne av hele familien som trenger hjelp når jeg skriver. Nesten så jeg håper enkelte her går på en smell som virkelig vil gi dere en realitetssjekk en dag, men så lavt skal jeg ikke synke. Anonymous poster hash: caa54...725

Veldig bra skrevet. Jeg blir sjokkert over hvor mye dritt som blir slengt her (også generelt på KG). Og jeg syntes at TS virker som en meget sterk person. Lurer på hvordan dere som slenger dritt hadde taklet det om dere hadde havnet i samme situasjon selv. Har full respekt for deg TS. Du virker som en oppegående person som gjør det du kan for barna dine. Ikke bry deg om kommentarene fra folk som ikke greier å sette seg inn i andres livssituasjon. Ønsker deg lykke til. Håper din sønn får den hjelpen han trenger.

Anonymous poster hash: 7109e...189

[AnonymBruker]

Det sa sikkert foreldrene til hun du siterer her også. Men så gjør de ikke det likevel, for det var en grunn til at de ville ha avstand i utgangspunktet. De skammer seg kanskje også over seg selv, at de ikke klarer ansvaret å ha et barn.

Man avskriver ikke sine barn bare fordi de ikke ble slik man ønsket eller forventet. Barn kommer ikke med returrett. At noen gjør det fordi de selv er svært syke er en annen sak.

Anonymous poster hash: 9b460...7e8

Hun vil ikke ha avstand, hun ønsker å gi gutten hjelp. Og hun har insett at det klarer hun ikke å gi innenfor hjemmets fire vegger nå. Dette betyr ikke at hun avskriver barnet eller tror det er returrett på ham. Hun gjør det fordi hun ønsker at de alle fire skal ha en mulighet til å komme godt ut.

På hvilket grunnlag kan du si at TS vil frasi seg alt ansvar og ikke treffe barnet? Hun har ikke gitt inntrykk av det i det hele tatt. Heller det motsatte.

Og hadde hun avskrevet barnet hadde hun gitt f... i å skaffe ham hjelp. Men hun skaffer hjelp og har gjort det lenge.

Anonymous poster hash: caa54...725

[Molte]

Synes du har fått mye unødvendig pes, TS.

Jeg har lest igjennom de fleste sidene (ikke de siste, ble så mye å lese)

Jeg mener du gjør det rette for deg, gutten og de andre barna dine. Du har har prøvd å få det til. Du har innsett at dette greier du ikke. Jeg synes du er sterk som greier å ta en sånn avgjørelse, og ser det som er best både for deg og gutten din.

Håper de finner en egnet fosterfamilie som greier å hjelpe gutten din på rett spor.

[AnonymBruker]

Jeg kommer aldri til å forstå hvordan noen mennesker har samvittighet til å kaste sine egne barn ut. Anonymous poster hash: d7487...015

Det er ikke det saken handler om heller. Les tråden så ser du at du er i feil tråd!

Anonymous poster hash: 78168...8b7

[AnonymBruker]

Jeg har ingen garantier for at jeg får samvær så mye jeg vil, kanskje vil det til og med dabbe av etterhvert, om de ser at han ikke kan hjelpes pga for mye samvær med meg, vil hjem osv. Men jeg vil ta alt samvær jeg kan få. TS

Anonymous poster hash: 02f8e...e93

[jabx]

Hun er mor til barnet. Dermed har hun også plikt til å følge opp barnet sitt, og også omsorg. Selv om du lukker øynene for at et barn blir slått mens du ser på er ikke du fritatt ansvaret. Det siste var et eksempel. Du har jo tankesett som en 10-åring.

Er du overstadig påvirket? Hvor har du det fra at hun har lukket øynene for at et barn har blitt slått?

Og igjen: Å være mor til et barn innebærer ikke nødvendigvis omsorgsrett. Hvis hun ikke har omsorgsrett for barnet så har hun det ikke.

Endret 24. februar 2015 av jabx

[jabx]

Hun har jo omsorgen for han NÅ!

Dette er en gutt som kommer til å tenke på hvorfor verken mamma eller pappa var glad i han.

Så du mener det er greit å ofre de to andre barna og gjøre livene deres helt jævlig?

[kjøttkaker]

Er du overstadig påvirket? Hvor har du det fra at hun har lukket øynene for at et barn har blitt slått?

Og igjen: Å være mor til et barn innebærer ikke nødvendigvis omsorgsrett. Hvis hun ikke har omsorgsrett for barnet så har hun det ikke.

Er du overstadig påvirket? Hva nå enn det betyr Jeg skrev at det var et EKSEMPEL.

Resten gidder jeg ikke svare på, du virker jo som du er født bak ei låvedør.

[AnonymBruker]

Hun er mor til barnet. Dermed har hun også plikt til å følge opp barnet sitt, og også omsorg. Selv om du lukker øynene for at et barn blir slått mens du ser på er ikke du fritatt ansvaret. Det siste var et eksempel. Du har jo tankesett som en 10-åring.

Av og til er det mest ansvarsfulle man kan gjøre rett og slett å si fra seg omsorgen.

Anonymous poster hash: 84b9f...2b9

[AnonymBruker]

Ganske vanlig følelser det blant barnevernsbarn. Han opplever at faren utsetter han for helvete også vil ikke moren ha han mer når han har det så tøft.

At TS er glad i han er det vell ingen som ar betvilt, men om han vil tro på henne er en helt annen sak.

Anonymous poster hash: d7487...015

AKKURAT. I hvilket univers vil han føle seg elsket og trygg..? Å høre slikt: hva en mor planlegger å gjøre, gjør meg enda mer takknemlig for min egen kjære mamma.

Anonymous poster hash: 86695...244

[AnonymBruker]

Nå må du virkelig slutte. Selvsagt er dette spørsmål gutten stiller, og kommer til å stille seg i lang tid framover. Jeg vet ikke helt om han ville stilt seg andre spørsmål om mor tviholdt på ham, og gjennom mange år aldri opplevde å strekke til, eller å makte å gjøre noe som helst for å hjelpe ungen sin. Det hun gjør nå er noe hun anser som en ren nødvendighet for å redde gutten, seg selv og småsøsknene. Jeg tviler ikke på at det er vanskelig for henne, og om noen år vil gutten forhåpentlig forstå at hun ikke ofret ham, men gjorde det hun kunne for å redde ham, og at det i seg selv sier noe om hvor glad hun faktisk er i ham.

Gjort er gjort, spist er spist, og det er søren meg så jævlig lite hensiktsmessig å male på sånn som du og enkelte andre gjør i denne tråden nå.

Anonymous poster hash: 27a0e...670

Redde seg selv - TS er hva dette handler om. Hun svikter sin egen sønn for egen vinning, og å håpe på at sønnen en dag forstår.....herregud hva foregår i hjertet til folk.sukk.

Anonymous poster hash: 86695...244