Sier ifra meg omsorgen.

[Silfen]

Et FOSTERbarn drepte, ja. Etter å ha blitt kastet fra sted til sted.

Anonymous poster hash: 0e746...9a4

Det var vel et fosterbarn som ble drept.

[lykkelige.meg]

Jeg støttet deg fult og helt TS. Og syns en del her burde klapp igjen, da de tydeligvis tror livet er en dans på roser.

Jeg tror barn har en egen evne til å skjule overgrep. Jeg har heldigvis aldri blitt utsatt for noe slikt selv. Men slet av langt enklere grunner i min ungdom, med påfølgende selvmordsforsøk. Min mor viste ikke, ikke fordi hun ikke ville se eller fordi vi ikke var nok sammen, eller fordi vi ikke pratet samme. Men fordi jeg raskt lærte å skjule hvor ille jeg hadde det. Det siste jeg ønsket var å være en belastning for mine nærmeste, og i den situasjonen jeg var i da gjorde at jeg selv trodde helt uten grunn at jeg ville være en belastning for mine nærmeste dersom de fikk vite hvor ille det sto til med meg. Mamma har senere hatt en enorm skyldfølelse for at hun ikke klarte å se det tidligere, men hun kunne ikke. Jeg gjorde alt for å skjule det, all min energi gikk til å skjule hvordan jeg hadde det. Først da jeg lå på legevakta etter et mislykket forsøk fikk mamma og pappa vite, ikke engang min søster som jeg var svært knyttet til hadde sett noen tegn. Etter å ha fått hjelp og tankene på rett kjør skjønte jeg at jeg kunne dele mine tanker med mine nærmeste, at det ikke ville være en belastning.

[AnonymBruker]

Hvorfor tar noen her for gitt at når man er mamma er man automatisk en god mor? Det finnes mødre og fedre som aldri burde vært foreldre, og som heller ikke er særlig glad i barna sine. Sier ikke at dette gjelder TS. Men, jeg stiller STORE spørsmål omkring situasjonen til sønnen hennes, og hennes tilstedeværelse. Det som burde være i fokus her er sønnen! Ikke moren. Ja, det er nok vondt for moren, hva vet vi. Men det er sønnen som er det store offeret her!

Det er det selvfølgelig. Men noen her i verden har litt sympati for en mor som får meeeget mye pes her på KG, som kun ønsker det beste for banene sine og har prøvd alt.

Klart det finnes foreldre som ikke skulle hatt barn, men det er en helt annen sak...

Anonymous poster hash: 9ca44...9f5

[Lillah]

Dette var så vondt å lese at jeg nesten angrer på at jeg gikk inn å leste tråden.

Jeg skjønner godt at du som mot synes dette er en vanskelig situasjon, du bearbeider kanskje deg selv fordi du ikke har sett hva som har foregått, noe som har resultert i at sønnen din har fått svært store problemer. Det er ikke normalt at en 11 åring gjør seg ut eller kliner avføring rundt om i huset, men etter lang tids mishandling så må nok aggresjonen komme ut på et vis.

Du skriver at du har prøvd alt. Da regner jeg med at ppt og bup er inne i bildet. Hva sier de? På hvilken måte kan de hjelpe dere?

Det er ganske drastisk å si fra seg omsorgen for sitt eget barn! Det er kanskje mørkt og du ser ingen annen løsning nå, men tenk på denne stakkars gutten som har levd med vold i mange år... Hvordan tror du det vil føles fra han å bli"avvist" fra sin egen mor? Den tryggeste omsorgspersonen han har! - Og nå blir hun revet bort fra henne, grunnet problemer far har påført han.

Først blir han sviktet av far, og så blir han sviktet av mor. Han er et offer, 11 år gammel og har ingen omsorgspersoner rundt seg som han kan føle seg trygg på! Han er alene, har en tung bagasje, og er alene mot verden. 11 år gammel!

Tenk om fosterfamilien ikke har kapasitet til å ta seg av han? Han kan ende opp som en kasteball i systemet, aldri få trygge omsorgspersoner han kan knytte seg til... Hva om han havner på institusjon? Det er ikke uvanlig når han er såpass gammel, da vil han få mange fjes å forholde seg til!

Gutten trenger trygghet, det er noe han mangler - og fortjener!

[kjøttkaker]

Det er det selvfølgelig. Men noen her i verden har litt sympati for en mor som får meeeget mye pes her på KG, som kun ønsker det beste for banene sine og har prøvd alt.

Klart det finnes foreldre som ikke skulle hatt barn, men det er en helt annen sak...

Anonymous poster hash: 9ca44...9f5

Hva vet du om det? Eller jeg forsåvidt? Det som er poenget mitt - enkelte her gir overveldende mye støtte kun fordi hun er mor(for alle mødre vil jo det beste for barna sine!?). Hvorfor tar noen her for gitt at hun har prøvd alt og vil det beste!? Jeg sier ikke det ene eller andre, men jeg stiller spørsmål ved hvordan hun har taklet situasjonen. Jeg har EMPATI for barnet, som skrevet før - det har han som har det vondt oppi dette.

[Gumman87]

Dette var så vondt å lese at jeg nesten angrer på at jeg gikk inn å leste tråden.

Jeg skjønner godt at du som mot synes dette er en vanskelig situasjon, du bearbeider kanskje deg selv fordi du ikke har sett hva som har foregått, noe som har resultert i at sønnen din har fått svært store problemer. Det er ikke normalt at en 11 åring gjør seg ut eller kliner avføring rundt om i huset, men etter lang tids mishandling så må nok aggresjonen komme ut på et vis.

Du skriver at du har prøvd alt. Da regner jeg med at ppt og bup er inne i bildet. Hva sier de? På hvilken måte kan de hjelpe dere?

Det er ganske drastisk å si fra seg omsorgen for sitt eget barn! Det er kanskje mørkt og du ser ingen annen løsning nå, men tenk på denne stakkars gutten som har levd med vold i mange år... Hvordan tror du det vil føles fra han å bli"avvist" fra sin egen mor? Den tryggeste omsorgspersonen han har! - Og nå blir hun revet bort fra henne, grunnet problemer far har påført han.

Først blir han sviktet av far, og så blir han sviktet av mor. Han er et offer, 11 år gammel og har ingen omsorgspersoner rundt seg som han kan føle seg trygg på! Han er alene, har en tung bagasje, og er alene mot verden. 11 år gammel!

Tenk om fosterfamilien ikke har kapasitet til å ta seg av han? Han kan ende opp som en kasteball i systemet, aldri få trygge omsorgspersoner han kan knytte seg til... Hva om han havner på institusjon? Det er ikke uvanlig når han er såpass gammel, da vil han få mange fjes å forholde seg til!

Gutten trenger trygghet, det er noe han mangler - og fortjener!

Som jeg skulle skrevet det selv..

[Gjest Bud]

Får vondt inni meg av å lese slikt. Forstår at TS må gjøre dette for å få en viss kvalitet på sitt eget og sine andre barns liv. Hva som er det beste for gutten er umulig å si.

[AnonymBruker]

Hva vet du om det? Eller jeg forsåvidt? Det som er poenget mitt - enkelte her gir overveldende mye støtte kun fordi hun er mor(for alle mødre vil jo det beste for barna sine!?). Hvorfor tar noen her for gitt at hun har prøvd alt og vil det beste!? Jeg sier ikke det ene eller andre, men jeg stiller spørsmål ved hvordan hun har taklet situasjonen. Jeg har EMPATI for barnet, som skrevet før - det har han som har det vondt oppi dette.

Jeg tenker også på barnet i situasjonen. Og for å være litt brutal (men ts har nok tenkt denne tanken allerede) så er det sånn at uansett om ts har prøvd alt hun kan eller ikke så har hun faktisk også sviktet. Ved å ikke se tegnene. Jeg synes ikke det er rart om hun trekker sine egne evner i tvil, og kanskje gjør hun det med rette. Veldig mange mennesker i samme situasjon har ikke den samme innsikten, og min erfaring et at det er mye mer skadelig for barnet enn hvis foreldrene faktisk ber om hjelp når de trenger det.

Anonymous poster hash: f0cb1...c60

[Jobbermedbarn]

TS jeg vet at det finnes steder der hele fam kan flytte inn for noen uker der dere vil bli observert og få veiledning, har dette blitt vurdert?

Får helt vondt i hjerterota av dette...

[Gjest Vampen]

Har dere vært borti barn som er så skadet at de kan bli potensielt ødeleggende og farlig for dem rundt seg?

Om dette barnet har blitt utsatt for grov vold kan han ha utviklet PTS og også et farlig sinne og ustabil psyke som krever omsorgspersoner med spesialkompetanse. Ikke alle barn kan leve i en vanlig familie om psyken får seg en skikkelig knekk.

Å bare slenge ut med at man aldri skal gi opp sitt eget barn uten å ane bakgrunnen til det viser at dere har lite livserfaring når det kommer til barn med spesielle behov.

Jeg har sette slike barn på bært hold. Noen av dem er så ødelagt psykisk at de ikke kan forholde seg til vanlige normer og regler. De er mer utsatt for å bli alkoholikere og bli rusmisbrukere, samt selvmordsraten er høy fordi de er så sint og ulykkelig med seg selv.

Å spørre om hjelp og faktisk gå til barnevernet for hjelp krever faktisk styrke. Det e ingen svakhet. Så utrolig mange barn kunne vært reddet fra en grusom skjebne om flere foreldre innså at de faktisk ikke er i stand til å gi barnet det det trenger for at det skal få de beste forutsetningene i fremtiden.

Ja, det har jeg. Jeg har nær familie som er fosterfamilie for barn med tung bagasje, i tillegg til at jeg møter min del av skadde barn i jobb. Barn som kommer helt skeivt ut i livet takket være foreldrene sine, er ikke uvanlig. Og i noen tilfeller ender barna opp så skadd at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det er heller ikke uvanlig med unger som får store problemer av å sendes rundt, mellom foreldre, andre slektninger, BV, fosterhjem og institusjon. I mange tilfeller påstår foreldrene at de har prøvd alt, og at de ikke klarer. En av de verste sidene av min jobb er å sitte på sidelinja og se at i noen tilfeller, så har de så absolutt ikke prøvd. Til tross for at de påstår det. Mange av disse barna har helt elementære behov, trygghet, stabilitet, faste rammer og voksne som bryr seg. Inntil de er dekket, så får man ikke gjort noe med bagasjen de drar på.

Jeg har ingen innsikt i hva TS har prøvd, og jeg har skrevet gjentatte ganger at det er mulig at det beste er at barnet blir flyttet. Jeg vet ikke. Jeg blir ikke mindre provosert av den grunn. Jeg ser flere her skriver at de andre barna heller burde bo med far en periode, slik at mor kan jobbe med sønnen sin. Og jeg er enig i at det er en bedre løsning enn å utsette dette barnet for enda en omplassering og avvisning, om man virkelig ønsker å prøve alt. Å flytte et barn med så mye bagasje bør være siste løsning. Og jeg tror i likhet med flere her at sjansen er stor for at dette barnet ender opp "i systemet", ikke i en familie. Det er mangel på fosterhjem. En 11 åring, med ADHD, store vansker og utagerende atferd, er nok ikke den enkleste å plassere i et hjem.

[AnonymBruker]

Gurimalla så mange ekle svar ts får. Hun skriver jo selv at dette er ikke noe hun gjør med lett hjerte. Endelig så er det en her med selvinnsikt - som vil det beste for barnet sitt, men skjønner at hun ikke er i stand til å gi det barnet trenger.

• Hun sier at hun har prøvd ALT, og da får vi stole på det. Denne avgjørelsen er ikke tatt over natten, og er ikke en lettvint løsning for mor.
• Hun sier også at hun tok tak allerede da hun fikk mistanke om at barnet ble mishandlet hos far. Men hun ble ikke tatt på alvor før guttens skole sendte bekymringsmelding til bv.
• Gutten trenger personer rundt seg med stor faglig kompetanse på sitt område - noe mor ikke har. Hun har i tillegg både jobb og andre barn å ta seg av. Hvordan i alle dager skal ett menneske kunne klare og håndtere alt dette?
• Ved å bo hos mor er muligheten for at han blir mer skadet enn han allerede er. Ikke for at mor er en dårlig mor, men hun har ikke rette kompetansen og døgnet hennes har ikke mange nok timer til at hun alene skal kunne klare dette.

Anonymous poster hash: 5c93a...589

[AnonymBruker]

Ganske oppklarende innlegg TS har skrevet på slutten, og noen av dere andre har forklart ganske bra.

Det er veldig vanskelig for oss som ikke har opplevd barn med slike problemer å forestille oss at det kan være bedre å sende barnet bort. Derfor får du nok mye "dømmende" svar.

Jeg skjønner at dette barnet har store utfordringer med både ADHD og mishandling.

Jeg skjønner at dette barnet trenger mye hjelp med omsorgspersoner med stor kompetanse på slike saker. Psykologer, pedagoger?

Så lurer jeg på, når barnet da kommer i et annet hjem. Vil dette hjemmet ha slik kompetanse? Eller er det bare et tiltak for å få barnet bort fra søsknene? Jeg skjønner at det er viktig å beskytte disse, altså. Men vil gutten få aktiv hjelp for å komme ut av de psykiske problemene han har fått av mishandlingen? Eller skal han bare holdes borte? Og flyttes videre når de nye ikke orker mer?

Jeg synes bare at det er så uendelig trist!!

Går det ikke an å få inn fagpersoner i hjemmet? Psykologer, avlastning, veiledning?

Hvor er far til de to yngste?

Nei, jeg skjønner ikke. Hvordan kunne jeg. Men jeg ser bare for meg at han blir flyttet til et hjem med like lite kompetanse... Og videre til neste,... og videre til neste...

Jeg skjønner at TS ikke klarer å gi gutten det han trenger bortsett fra kjærlighet. Men kan ikke andre komme inn i hjemmet og gi han psykologhjelp? Det må vel til uansett hvor han bor?

Samtidig... Hvis TS ikke klarer, så klarer hun vel ikke.... Da er det vel bedre at han bor hos noen som klarer...

Får han medisiner for ADHDen?

Anonymous poster hash: f2f2c...f05

[AnonymBruker]

TS her, jeg skal prøve å svare her så godt jeg kan. Han går på 54 mg Concerta for sin ADHD da Ritalin ikke fungerte nok. Den biten er prøvd godt ut. Både Bup, PPT og BV har vært inni bildet i et år nå og alle mener vi burde gå for fosterhjem siden det ikke går hjemme. Jeg er klar over at jeg som mor har sviktet ved å ikke se tegnene. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne hjelpe gutten min men jeg ser at hjemmet her og mine andre barn sliter og er redde. Deres far døde i en bilulykke for 2 år siden, rett før min minste ble født. Mine andre barn utvikler seg godt og følger "trygghetsirkelen" og jeg vet at jeg er en god mor for de. Jeg har valgt å ha han hjemme her til de finner et fosterhjem og at han slipper å komme på en institusjon. Jeg håper og ber om at de finner det som passer han best. De vet hva de ser etter. Ja, min største frykt er at han blir en kasteball i systemet. Jeg er klar over alle farene ved dette. Men han blir snart tenåring og da frykter jeg for både narkotikabruk og grov vold i hjemmet om han blir boende. Jeg må gjøre dette, gi han til kompetente folk for å hjelpe han. Jeg må gjøre det som føles rett. Det er siste håp for han. Jeg vil ødelegge han mer ved å ha han boende her og ikke kan hjelpe han.

Anonymous poster hash: 02f8e...e93

[AnonymBruker]

TS her, jeg skal prøve å svare her så godt jeg kan. Han går på 54 mg Concerta for sin ADHD da Ritalin ikke fungerte nok. Den biten er prøvd godt ut. Både Bup, PPT og BV har vært inni bildet i et år nå og alle mener vi burde gå for fosterhjem siden det ikke går hjemme. Jeg er klar over at jeg som mor har sviktet ved å ikke se tegnene. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne hjelpe gutten min men jeg ser at hjemmet her og mine andre barn sliter og er redde. Deres far døde i en bilulykke for 2 år siden, rett før min minste ble født. Mine andre barn utvikler seg godt og følger "trygghetsirkelen" og jeg vet at jeg er en god mor for de. Jeg har valgt å ha han hjemme her til de finner et fosterhjem og at han slipper å komme på en institusjon. Jeg håper og ber om at de finner det som passer han best. De vet hva de ser etter. Ja, min største frykt er at han blir en kasteball i systemet. Jeg er klar over alle farene ved dette. Men han blir snart tenåring og da frykter jeg for både narkotikabruk og grov vold i hjemmet om han blir boende. Jeg må gjøre dette, gi han til kompetente folk for å hjelpe han. Jeg må gjøre det som føles rett. Det er siste håp for han. Jeg vil ødelegge han mer ved å ha han boende her og ikke kan hjelpe han.

Anonymous poster hash: 02f8e...e93

Jeg tror du gjør det rette både for han, deg og søskene. Dette er ingen bra situasjon for noen av dere.

Anonymous poster hash: 5c93a...589

[AnonymBruker]

Beklager, men fy faen, for en bagasje dere to foreldre gir denne gutten!

For en tankeløs ting å si. Hva mener du foreldre som ikke klarer å gi det gutten trenger, gjøre ? Barnevernet er der for å hjelpe.

Det kan ta lang tid eller kort. Barnevernet må finne løsninger, som fosterforeldre eller institusjon.Ofte er det vanskelig å finne fosterhjem innen kort tid, da blir barnet plassert i beredsskapshjem eller akuttinstitusjon. Det kommer an på alder på barnet.

Har selv hatt ansvar for et barn som moren ikke klarte å ta seg av, et såkalt beredskapshjem til de fant fosterhjem.

Anonymous poster hash: 28cc8...59c

[Jobbermedbarn]

TS her, jeg skal prøve å svare her så godt jeg kan. Han går på 54 mg Concerta for sin ADHD da Ritalin ikke fungerte nok. Den biten er prøvd godt ut. Både Bup, PPT og BV har vært inni bildet i et år nå og alle mener vi burde gå for fosterhjem siden det ikke går hjemme. Jeg er klar over at jeg som mor har sviktet ved å ikke se tegnene. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne hjelpe gutten min men jeg ser at hjemmet her og mine andre barn sliter og er redde. Deres far døde i en bilulykke for 2 år siden, rett før min minste ble født. Mine andre barn utvikler seg godt og følger "trygghetsirkelen" og jeg vet at jeg er en god mor for de. Jeg har valgt å ha han hjemme her til de finner et fosterhjem og at han slipper å komme på en institusjon. Jeg håper og ber om at de finner det som passer han best. De vet hva de ser etter. Ja, min største frykt er at han blir en kasteball i systemet. Jeg er klar over alle farene ved dette. Men han blir snart tenåring og da frykter jeg for både narkotikabruk og grov vold i hjemmet om han blir boende. Jeg må gjøre dette, gi han til kompetente folk for å hjelpe han. Jeg må gjøre det som føles rett. Det er siste håp for han. Jeg vil ødelegge han mer ved å ha han boende her og ikke kan hjelpe han.Anonymous poster hash: 02f8e...e93

Så mye dere har opplevd, trist og lese! Høres ut som du gjør det beste ut av en veldig vanskelig situasjon!

Håper det beste for dere alle!

[Gjest Godjente]

TS her, jeg skal prøve å svare her så godt jeg kan. Han går på 54 mg Concerta for sin ADHD da Ritalin ikke fungerte nok. Den biten er prøvd godt ut. Både Bup, PPT og BV har vært inni bildet i et år nå og alle mener vi burde gå for fosterhjem siden det ikke går hjemme. Jeg er klar over at jeg som mor har sviktet ved å ikke se tegnene. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne hjelpe gutten min men jeg ser at hjemmet her og mine andre barn sliter og er redde. Deres far døde i en bilulykke for 2 år siden, rett før min minste ble født. Mine andre barn utvikler seg godt og følger "trygghetsirkelen" og jeg vet at jeg er en god mor for de. Jeg har valgt å ha han hjemme her til de finner et fosterhjem og at han slipper å komme på en institusjon. Jeg håper og ber om at de finner det som passer han best. De vet hva de ser etter. Ja, min største frykt er at han blir en kasteball i systemet. Jeg er klar over alle farene ved dette. Men han blir snart tenåring og da frykter jeg for både narkotikabruk og grov vold i hjemmet om han blir boende. Jeg må gjøre dette, gi han til kompetente folk for å hjelpe han. Jeg må gjøre det som føles rett. Det er siste håp for han. Jeg vil ødelegge han mer ved å ha han boende her og ikke kan hjelpe han.

Anonymous poster hash: 02f8e...e93

Du er en god mor som søker hjelp når du ser at du ikke klarer dette. Det står det stor respekt av! Bedre det enn å være for stolt til og oppsøke hjelp

Stor klem til deg og håper det går bra med gutten din, og at dere får god hjelp som er til det beste for han

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine ord og støtte her inne. Jeg kjenner dere ikke men det letter litt å høre at andre også mener jeg gjør det rette TS

Anonymous poster hash: 02f8e...e93

[Tibbie]

Barnet har bodd hos far som har utsatt han for vold og omsorgssvikt og ble akuttplassert hos meg på fulltid. Han er så skadet og preget av dette og det går utover mine to andre barn. Jeg har fått hjelp, veiledning og avlastning men det hjelper ikke. Jeg klarer ikke å hjelpe han desverre. TS

Anonymous poster hash: 02f8e...e93

Uff, stakkars gutt. Men jeg tenker at dette ikke kan være spesiet enkelt for deg heller, spesielt ikke når anonyme folk på nett retter pekefingeren mot deg uten å kjenne saken.

Jeg håper på det beste for deg og sønnen din Bare husk å forklar han dette med omsorg, sånn at han ikke føler du hater han og kaster han bort. Det kan skade han mer.

[Lillah]

Masse lykke til, håper gutten din får den hjelpen han trenger.